Tyskland på 200 sider by Kagge Forlag

Erik Fosnes Hansen

tyskland på 200 sider historien om mange l and som ble et t

omslagsdesign og Layout: Gisle Vagstein | deTuria Design Omslagsfoto: sturlason Papir: Livonia Zero Offset 115 g Boka er satt med minion 11/15 Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og fra Stiftelsen Fritt Ord. Til arbeidet med boken har forfatteren også mottatt stipend fra Den norsk-tyske Willy Brandt-stiftelsen.

ISBN: 978-82-489-2937-6 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

I N N HOL D 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21

forord Landet bortenfor folkeskikken Det går alltids et korstog Messe på tysk Tysklands samuraier Napoleon med sin hær Hvorfor er jeg så trist? Poteter, politikk og pølse Det tyske rike, v.2.0 Den siste keiseren Masse nytt fra Østfronten Lille mann – hva nå? Götterdämmerung Nulte time Lekkasje i øst En flyktning krysser sitt spor Ødelegg det som ødelegger dere Trabi & Mutti Det koster å være kar Dette klarer vi! Store land – hva nå? Alt var ikke bedre før takk bilderegister

9 11 20 30 42 51 57 64 79 85 96 103 115 133 147 154 162 170 180 187 193 198 202 203

Denk ich an Deutschland in der Nacht Dann bin ich um den Schlaf gebracht. Heinrich Heine

Dich denken. Und an dich denken. Erich Fried

FORORD

DI E SE S HAU S STA N D F RÜ H E R I N E I N E M A N DE R E N L A N D Dette huset sto tidligere i et annet land. Ordene står malt med store bokstaver på fasaden til bygården Brunnenstraße 10 i Berlin. Og frem til 1990 sto huset ganske riktig i et land som ikke lenger eksisterer, nemlig Øst-Tyskland. Under arbeidet med denne boken har jeg ofte tenkt på de ordene med et sukk. Saken er nemlig den at det over hele Tyskland finnes en mengde hus som tidligere sto i et annet land, ofte i en rekke andre land. Frem til 1871 var Tyskland ikke ett land, men mange. I perioder så mange småland at det ikke nytter å telle dem. Det var hovedsteder og herskere i hopetall, samt grenser som ustanselig beveget seg. Begrepet Tyskland er gammelt, men det betegnet felles språk og kultur; det eksisterte i ideenes verden, men ikke på kartet. Den som skal fortelle Tysklands historie kortfattet, må altså velge noen få tråder i en floke av mange historier. Også jeg har måttet gjøre noen avgrensninger og har holdt meg til de områdene som utgjør dagens Tyskland. Det betyr for eksempel at Østerrike, som var direkte knyttet sammen med de andre tyske landene i forskjellige politiske konstellasjoner gjennom århundrene, i denne boken spiller en mer sideordnet rolle. En vanlig myte om tyskerne er at de er lydige, ensrettede og flinke til å gå i takt. Det er ikke min erfaring. Sjelden møter man mer uenighet og glødende debatt (i lange setninger) enn blant tyskere. Historien 9

om Tyskland er historien om et folk som sjelden klarte å bli enig om noe som helst seg imellom. Derfor er det ofte historien om konflikter, men også om en smeltedigel av mangfold, av intellektuell fruktbarhet og kulturell rikdom. Jeg er historieforteller, ikke historiker, men jeg har forsøkt å gjøre fortellingene så historisk korrekte som mulig. Når mye skal inn på få sider, blir det allikevel sprang og forenklinger. Tysklands historie strekker seg over 2000 år. Jeg har valgt å legge vekt på de siste 500 årene. I utviklingen mot et samlet Tyskland var det Preussen som ledet an, og det står derfor mer om Preussen enn om Bayern, Hamburg eller Württemberg. Den som måtte savne noe eller noen, deler antagelig savnet med meg. Tysklands historie er også historien om sensur og diktatur, krig og folkemord. Men parallelt levde håpet om et annet, mer humant Tyskland, et håp tyskerne har forsøkt å virkeliggjøre flere ganger, ikke minst etter 1945. Jeg har forsøkt å fortelle om begge deler. For oppunder mønet i Brunnenstraße står det også, med mindre bokstaver:

Menschlicher Wille kann alles versetzen. Menneskets vilje kan flytte på alt.

L A N DE T B ORT E N F OR F OL K E SK I K K E N Tyskland er en forbundsrepublikk, satt sammen av langt på vei selvstyrte delstater. Hver av dem har sitt eget parlament og sin egen regjering. På tysk kalles en slik delstat Bundesland, forbundsland – eller bare Land (flertall Länder). Spør du en tysker om hvilket land han kommer fra, kan det godt tenkes at han slett ikke svarer at han kommer fra Tyskland, men for eksempel fra Rheinland-Pfalz, som er det vestligste av Tysklands 16 forbundsland. Her finner vi den grønne Moseldalen, og ved Mosels bredder ligger Trier. Det er en nokså liten by, med litt over 110 000 innbyggere, og har et hyggelig historisk sentrum, restaurert etter voldsomme bombeangrep mot slutten av 2. verdenskrig. Fra Trier slynger Mosel seg videre mot Koblenz og går under i den veldige Rhinen, som glupsk tar andre elver opp i seg mens den renner lik et stykke våt verdenshistorie gjennom det vestlige Europa, fra Alpene til Nordsjøen. Spør du en av Triers brave borgere om hva som skiller dem fra andre tyskere, vil han mest sannsynlig svare at wir Rheinländer er lysere til sinns. I det hele tatt vil mange tyskere, uansett hvilket Land de kommer fra, svare at her hos oss – hier bei uns – er vi lysere til sinns enn andre steder i Tyskland, der man altså formodentlig er mørkere til sinns. Kanskje vil han nevne trostilhørigheten (i Trier er det flest katolikker), men den spiller mindre rolle enn tidligere. I Tyskland ligger katolske og protestantiske områder ofte side om side; det har årsaker vi skal komme 11

Romerriket på Cæsars tid. Germania er ikke med i den siviliserte verden.

tilbake til.1 Tyskerne er opptatt av regionale forskjeller, enten det nå gjelder lynne, kultur, øl, pølser eller politikk. Die Heimat er et mer omfattende begrep enn «hjemsted». Da jeg første gang satt på med en tysk familie på biltur, var jeg vitne til en underlig lek: Hele gjengen ropte ut stedsnavn, tilsynelatende umotivert. Etter en stund forsto jeg at de så på bilskilt. Skiltenes forbokstaver forteller nemlig hvor bilen kommer fra: B er Berlin, S er Stuttgart, og K er Köln – ikke så vanskelig å resonnere seg frem til. Men det krever trening å vite at WOR betyr Wolfsrathausen, SÖM Sömmerda, og at ANG betyr Angermünde, som ligger i Landkreis Uckermark, som ligger i Bundesland Brandenburg. Selv om det har blitt sanert endel i senere år, er det fremdeles noen hundre slike kombinasjoner igjen, og man får poeng for å kunne de sjeldneste. Senere har jeg forstått at dette er en vanlig beskjeftigelse enten man raser av gårde i 150 km/t eller snegler seg frem i en uendelig kø på A7. En taxisjåfør fra 1 De to kirkene er noenlunde jevnstore, med 26 prosent katolikker og 25 prosent protestanter. 42 prosent av befolkningen er ikke medlem av noe trossamfunn, ca. 6,5 prosent er muslimer. Resten tilhører mindre trossamfunn.

Düsseldorf (D) setter sin ære i å kunne fortelle deg at dere akkurat kjørte forbi en somlete bonde fra Tirschenreuth (TIR), hva han nå hadde på våre kanter å gjøre. Han burde holdt seg i Bayern, also, Mensch! Når vi begynner i Trier, er det på grunn av romerne. Trier regnes som Tysklands eldste by, grunnlagt i år 16 f.Kr., under navnet Augusta Treverorum, som kan oversettes med «Augustus’ by i treverienes land». Treveriene var navnet på en stamme fra trakten. «Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle skrives inn i manntall», lyder juleevangeliets første setning. Trier ble altså oppkalt etter ham som virkelig kunne befale «all verden» å la seg telle. Og romernes verden, den var umåtelig stor – men uendelig var den ikke. Den sluttet like her i nærheten. Rhinen utgjorde grensen til det udefinerbare området som ble kalt Germania magna, Storgermania, der det bodde farlige barbarer. Trier lå i den lille delen av Germania vest for Rhinen som romerne faktisk hadde innlemmet i sitt rike, og som ble kalt Germania romana, Romersk Germania. Noen tiår tidligere hadde Julius Cæsar beseiret gallerne, keltiske stammefolk som levde i Gallia, noenlunde tilsvarende dagens Frankrike. Men stammene øst for Rhinen rådde Cæsar aldri med. Han forsøkte to ganger, og lot til og med sine legionærer bygge en bro over den brede Rhinen. Til ingen nytte. Fienden og landskapet var for vanskelig, og han måtte trekke seg tilbake. Julius Cæsar er ikke Tysklands grunnlegger, men det var han som etablerte samlebegrepet germani, germanere. I sin bok Gallerkrigen beskriver Julius dem som ville naturbarn, med lendeklede og malte ansikter, primitive mennesker som ikke tilber andre guder enn solen og månen. De har ingen skrift eller kultur, ingen eiendomsfølelse, ingen evne til organisasjon, de er upålitelige, svikefulle, falske og farlige. Han beskriver også elg, som på den tiden fremdeles levde i Germanias skoger. Ifølge Cæsar har ikke elgen kneledd, men sover i oppreist stilling, lent mot et tre. Den beste måten å drive elgjakt på er å snike seg innpå og sage ned treet, for elgen vil ikke komme seg opp igjen. Cæsar ville altså kommet til kort i Trysil utpå høstparten, men man har festet mer lit til 13

Romene vs. germanerne. Den unge hærføreren og hans glattbarberte menn tvinger de skjeggete barbarene til underkastelse. De fleste ber om nåde og får det. Slagscene fra en sarkofag, 2. årh. e.Kr. (Roma, Museo Nazionale Romano).

hans germanerbeskrivelser enn til hans elgskildring, som må være en skrøne han har hørt. Jeg har Cæsar mistenkt for å gjenfortelle skrøner, eller iallfall overdrive, også når det gjaldt germanerne. Boken hans var et propagandaskrift og skulle forklare folk hjemme i Roma hvorfor germanerne ikke lot seg tukte. En viktig del av den tyske nasjonalmyten har vært at ved Germanias grenser møtte romerne et uoverstigelig hinder: de stridslystne og frie germanerne. Slik har man iallfall likt å fremstille det i ettertid, når det tyske selvbildet skulle styrkes.2 Dette er en sannhet med modifikasjoner. For det første ble altså Germania vest for Rhinen beseiret og kolonisert nokså lett. For det 2 Så sent som i 1966, da den franske tegneserien om gallerkrigeren Asterix for første gang utkom i tysk versjon, var Asterix blitt til en germaner ved navn Siggi – kortform for det wagnerske heltenavnet Siegfried. Den uovervinnelige landsbyen lå plutselig ved Rhinens bredd og het Bonhalla (en blanding av Bonn og Walhalla). Dertil var det kommet inn en del antisemittiske vitser som ikke sto i originalen. Da Goscinny og Uderzo, Asterix’ skapere, oppdaget hvilke friheter det tyske forlaget hadde tatt seg, trakk de sporenstreks rettighetene tilbake. Dette hindret slett ikke den tyske forleggeren, en tvilsom figur ved navn Rolf Kauka, i å utgi ytterligere to album om «Siggi» før han tapte i retten; Asterix var uovervinnelig også der – i det minste hadde han gode advokater. Fra 1967 utkommer Astérix som Asterix også i Tyskland.

Porta Nigra, Den svarte byporten. Trier kommune har satt frem noen palmer for å skape romersk atmosfære.

andre var det forskjell på stammene; Cæsars samlebegrep germanere er litt som «afrikanere» eller «indianere». Fremfor alt måtte Romerriket ha en grense det var mulig å forsvare, så det var lettest å stanse her. Øst for Rhinen er det ingen naturlig grense før man kommer helt til Elben, som renner på skrå fra Tsjekkia i sør til Hamburg i nord. I det enorme området øst for Rhinen hadde stammene sine territorier. Det hendte at flere stammehøvdinger kom sammen for å kåre en overhøvding, altså en slags konge, gjerne i ufredstid. For å hylle den de hadde kåret, løftet de ham opp på skjoldene sine. Det var ikke en arvelig posisjon, og kongen var avhengig av de øvrige høvdingenes velvilje – han måtte aldri glemme at det var på deres skjold han sto. Germania magna ble aldri sentralstyrt, folk livnærte seg mest av jordbruk; det var ingen byer, bare grender og bygder med tømmerhus. I dag står Triers romerske bygninger på UNESCOs verdensarvliste, for det er ikke mange steder nord for Alpene som kan by på like mange godbiter fra antikken. Byporten Porta Nigra er i dag Triers kjennemerke. Tre badeanlegg og et amfiteater er bevart, samt die Römerbrücke, Romerbroen, Tysklands eldste bro. Den mest imponerende bygningen er 15

Konstantins basilika, 30 meter bred og 70 meter lang. Keiser Konstantin den store (ca. 272–337) hadde Trier som residensby i en periode, og dette var hans audienshall. Det sier noe om romernes ingeniørkunst at veggene har motstått tidens tann, branner og krigshandlinger, senest i 1944, da amerikanske brannbomber ødela tak og inventar i løpet av en eneste natt. I Trier kan vi se hva Roma var, med sin betong og sin sivilisasjon – og alt det som ikke var Roma, det var altså Germania. Etterhvert som naboskapet fant fredeligere former, utviklet det seg handelsforbindelser og allianser over Rhinen; ikke minst ble fryktløse germanske leiesoldater ettertraktet som legionærer. I keiser Augustus’ livgarde var det så mange av dem at den ble kalt for Cohors germanorum, Germanernes kohort. Hvem var de så, disse germanerne? Det er nesten enklere å spørre hvem de ikke var. De var altså ikke romere, men nær sagt alt annet som kunne krype og gå bortenfor Rhinen og folkeskikken. Samtidige kilder melder om et utall stammer – vi vet ikke alltid hvor de kom fra, eller hvor det ble av dem. Betegnende er de forskjellige navnene Tyskland går under: På engelsk kalles det Germany, på fransk Allemagne, på polsk Niemcy, på finsk Saksa, på limburgsk Pruses, på schlesisk Szwaby og på ungarsk Németország. Kildene nevner enda flere: cheruskere, makromannere, harudere, cimbrere, hermundurer, rusere, batavere, skirer, turkelingere og over hundre til. Det er som med bilskiltene – man trenger ikke holde styr

Selv om germanerne etter Cæsars mening manglet sivilisasjon, hadde de iallfall fjonge gullhatter, denne sågar med en avansert sol- og månekalender. Bronsealder, ca. 1000–800 f.Kr. (Berlin, Neues Museum).

på dem hvis man ikke er blant de spesielt interesserte; det holder å vite at de var mange. Også innenfor Romerriket levde folkeslag på rekke og rad. Romernes hovedverktøy for å holde husfred i riket var romaniseringen. Ved eksport av sivilisasjon ut i tidligere ødemarker ble beseirede barbarer temmet. Å være romersk borger med alle de rettigheter og muligheter det medførte, var for lengst blitt noe som ikke bare tilkom folk bosatt i Roma. Man kunne følge sine skikker og tilbe de guder man ville; den slags la ikke staten seg i, men fulgte toleranseprinsippet. Romerriket gikk ikke under som følge av sin multietniske sammensetning, tvert om bidro mangfoldet til at imperiet varte lenge. Først da riket tok til å falle fra hverandre av andre årsaker, begynte befolkningsgruppenes nasjonalitet å spille en viktig rolle på ny. Under keiser Konstantin den store ble kristendommen statsreligion. I sin lange regjeringstid (306–37) var det ikke bare det religiøse liv han la i essen, men også riket selv. Kanskje har han sittet på tronen i sin aula i Trier og kontemplert det faktum at han ikke kunne være alle steder på en gang. Romerriket var blitt uhåndterlig på grunn av sin størrelse. Så Konstantin tok et dramatisk grep: Han bygget en ny hovedstad langt øst, oppkalt etter ham selv: Konstantinopel (Istanbul). Snart ble den østlige og den vestlige delen av riket til separate enheter, bare forbundet i navnet. I 395 ble riket formelt delt i to, Det vestromerske og Det østromerske rike. Vi er nå i den kaotiske epoken som kalles folkevandringstiden, den store smeltedigelen i Europas historie. Stammene utenfor riket trykket på grensene. For eksempel havnet de germanske goterne i en vrien skvis. De holdt til i det fruktbare området som i dag er Ukraina, og hadde lenge vært Romerrikets allierte. Et folk lenger østfra – hunerne – trengte inn på territoriet deres og gjorde etterhvert goternes tilværelse så vanskelig at de ble sluppet over Donau og inn i Romerriket, der de fikk asyl. Men de fikk ikke tildelt noe brukbart landområde, så de gjorde til slutt opprør mot Roma, beseiret og drepte keiser Valens i et slag, og brått var goterne de facto herrer i Romerriket. De fikk raskt konkurranse av vandalene 17

kart: Store norske leksikon, https://snl.no/folkevandringer.

Folkevandringstidens hovedtrekk: kaos.

– ordet sier sitt – som opprinnelig holdt til i våre dagers Østerrike, og gotere og vandaler begynte å kjempe om makten. De innsatte og avlivet nikkedukkekeisere etter eget forgodtbefinnende. Grensene brøt sammen, staten opphørte å fungere. Til slutt ble keiserdømmet i vest helt avviklet i år 476. I maktvakuumet som oppsto, rykket det inn et utall av stammer som slo seg ned der de fant det tjenlig. Det er noe misvisende med begrepet folkevandringstiden. Det var ikke hele folk som vandret, det var oftest bare mannfolk. Store flokker av menn på plyndringstokter. Siden kvinnene ikke var med, døde også erobrernes opprinnelige språk og kultur ut. Erobrerne ble assimilert i lokalbefolkningen i løpet av et slektledd eller to. Derfor snakkes det ikke et germansk språk i f.eks. Spania i dag. Et kart over skarenes bevegelser i folkevandringstiden er et salig rot av piler som slynger seg på kryss og tvers i det gamle Romerriket som mark i en morken stubbe. Men ikke alle begynte å vandre sørover. 18

Mens kampene om Romas kadaver utspilte seg mellom øst- og vestgotere, hunere, vandaler, lombarder, langobarder og hva de nå ellers het, fantes det også hjemmesittere. De viktigste hjemmesittergermanerne var frankerne, som trygget sin stilling der de var, ved Rhinens munning. Herjende stammer dro forbi i tur og orden, på verdens lengste harrytur, til moro og massakrer under Sydens sol – frankerne utvidet langsomt, men sikkert sin innflytelse sørover på begge sider langs Rhinen. Mens andre byttet på å bli Italias herskere i en blodig stol-lek, holdt frankerne på med langsiktig nasjonsbygging. Frankerriket ble Romerrikets virkelige arvtager.