Stjerneskudd

DAG OTTO LAURITZEN FRODE EIE LARSEN

Stjerneskudd

© 2023 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design AB

Forsidefoto: Niklas Lindblad Sats: akzidenz as, Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8b Boka er satt med Calluna 13/17 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-3144-7

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Stor takk til Rima Yactine, som ga Einars nye pinnedyr det fine navnet Greinar.

Stjerneskudd

Stjerneskudd er et annet navn på en meteor. Det er en glødende lysstripe av luft og gass på himmelen, og fenomenet oppstår når et legeme fra verdensrommet trenger inn i jordens atmosfære. Dersom dette ikke brenner helt opp på veien mot jorden, men treffer bakken, kalles det en meteoritt. Noen ganger opptrer mange stjerneskudd samtidig – over en periode på noen få dager – det kalles en meteorsverm. Et annet navn som også kan brukes, er stjerneskuddskur.

Kilde: Store norske leksikon og Time and Date

1

I ly av natten

Hannah satte seg brått opp i senga og så ut i det mørke rommet. Turbo gløttet søvnig opp på henne, men la seg til å sove igjen. Det var midt på natten, men noe hadde vekket henne. En lyd? En bevegelse?

Kanskje var det Turbo som hadde sparket borti henne mens han drømte, han gjorde ofte det. Hannah trakk dyna til side og tasset på bare føtter over gulvet, til vinduet. Ute var det stjerneklart. Månen var nesten full, og laget en gul stripe i det mørke havet. Vinduet sto på gløtt, og Hannah hørte ingenting annet enn nattestillheten. Det virket som om hele verden sov, bortsett fra henne.

Og Turbo, han spratt opp da hun gikk mot døren.

– Jeg skal bare hente noe å drikke, Turbis, sa Hannah. – Kommer snart.

Hun grep mobiltelefonen, listet seg forbi farens soverom og ut på kjøkkenet. I kjøleskapet fant Hannah vannflasken sin, og tok den med ut i stua. Gjennom vinduet så hun det halvferdige gjerdet til faren ved kanten av stupet, og bak der igjen, Lillehavn og havet. På den andre siden av tujahekken kunne hun se bortover klippene, mot tyskerbunkerne ved Svalestupet. Hannah myste ut i mørket, i et forsøk på å se bedre.

Sto det en bil parkert der borte?

Hun grep kikkerten som lå på det lille bordet under vinduet, åpnet verandadøren og gikk ut. Bak seg hørte hun tassende skritt, og så kom Turbo. Han tuslet ut på plenen og fant seg en passende gresstust å tisse på. Hannah pekte kikkerten mot tyskerbunkerne, der hun mente å ha sett bilen, og stilte inn skarpheten.

Det var ikke lett å se, men jo …

Det var en bil.

Hva i alle dager gjorde den der borte, midt på natten?

Akkurat da hun tok bort kikkerten fra øynene, laget et stjerneskudd en lysende strek på himmelen. Det var over på noen millisekunder, men Hannah ble stående og stirre mot nattehimmelen. Jeg ønsker at mamma våkner fra koma, tenkte hun. Hannah sa det ikke høyt, ikke en gang til Turbo, for faren hadde sagt at stjerneskudd-ønsker bare gikk i oppfyllelse dersom man holdt dem for seg selv. Hun løftet kikkerten til øynene og så bort på bilen igjen, tenkte at det kanskje var noen turister som hadde stoppet for å overnatte der borte. Riktignok var det ingen campingbil, men hun visste at noen reiste rundt i sånne ombygde kassebiler, og sov i dem.

Turbo så rart på henne da Hannah stakk føttene i et par sandaler, og gikk mot hullet i tuja-hekken. – Vi må jo sjekke hva det er for en bil, sa hun. Det mente tydeligvis ikke Turbo, men han fulgte motvillig etter Hannah gjennom åpningen i hekken. Vinden føltes kraftigere på toppen av klippene. Hannah småløp bortover, og angret på at hun ikke hadde tatt på seg vanlige joggesko og en genser. Busker, lyng og andre vekster rispet opp huden hennes, men snart var det bare fjell, og plutselig var

de fremme ved der den hvite kassebilen hun hadde sett gjennom kikerten, sto parkert.

Det hadde stått et klistremerke på siden av den, men det var bare rester etter det nå.

Det lignet en firmalogo.

Rør, et-eller-annet.

Det var ikke så lett å se i mørket.

Hannah knipset et bilde med mobiltelefonen sin, og skulle til å gå nærmere, da hun hørte stemmer. Turbo knurret lavt.

– Hysj, Turbis, hvisket hun.

Stemmene hun hadde hørt, druknet i lyden fra bølgene som slo mot klippeveggen under dem, men det hørtes ut som om de kom fra samme sted, fra vannet, liksom. Varsomt listet Hannah seg frem, og la seg på magen. Hun akte seg mot klippekanten, og tittet ned.

Havet lå mørkt der nede, bare avbrutt av hvitt skum når bølgene slo mot fjellet. Hun så at det lå en båt helt inntil klippene, og på en liten fjellhylle lenger ned så Hannah to menn.

Antagelig var det de som hadde snakket, men hva holdt de på med?

Hun så at båten ble skubbet rundt av bølgene, og at det helt bakerst på den hang et frynsete flagg. Selv

om det var mørkt, kunne Hannah se at det var svart, med et hvitt dødninghode på, slik pirater brukte. Men det var vel bare på film?

Plutselig dukket to menn til opp. De var på dekket av båten, og mellom seg bar de en diger sekk. Hannah syntes hele greia virket mistenkelig. Ingen drev vel på slik som de mennene der nede gjorde, i hvert fall ikke midt på natten. Hun snudde seg mot Turbo. – Sekken inneholder sikkert noe ulovlig, hvisket hun.

2

Den hule eika

Hannah akte seg enda nærmere klippekanten, og stirret ned på det som skjedde under henne. Mennene som var om bord i båten, kastet den digre sekken på land, og de to som sto på fjellhyllen der nede, tok imot. Da det var gjort, gled båten stille ut fra land. De ville tydeligvis ikke bli sett, for ingen av lanternene på den var tent. Det siste Hannah så, var de hvite tegningene på hodeskalleflagget, før piratskipet ble borte i natten. Nesten som et spøkelsesskip. Hun grøsset.

Plutselig hørte hun stemmene til de to mennene som hadde tatt imot sekken på fjellhyllen under henne, og Turbo begynte å knurre igjen.

– Du må være stille …, hvisket hun til hunden.

Turbo gjorde som hun sa, men pelsen sto rett opp som en hanekam over ryggen hans. Hannah reiste seg og gikk bort fra klippekanten.

Stemmene til mennene kom stadig nærmere, og hun fant en stor stein å gjemme seg bak. Hun trykket seg så tett ned mot bakken som hun kunne, og holdt hodet lavt. Borte ved den ene tyskerbunkeren kunne hun se at det kom to mørke skikkelser til syne.

Den ene sa noe Hannah ikke helt oppfattet. Var det norsk?

Det hørtes ikke sånn ut. Sannsynligvis hadde den ene mannen sagt noe morsomt, for den andre fyren lo. Et svakt lys tentes da bakdøren på den hvite kassebilen ble åpnet, men mennene sto med ryggen til, så Hannah kunne ikke se ansiktene deres. Sekken de bar på ble lagt inn i bilen, og døren smelt igjen. Mennene satte seg inn, og lyden fra motoren blandet seg med suset fra bølgene. Bilen forsvant bortover den humpete veien, bare baklyktene var synlige.

Som to blodrøde øyne.

– Vi følger etter, sa Hannah til Turbo.

Hunden virket ikke spesielt fornøyd med det forslaget heller, sannsynligvis lengtet han tilbake til senga og den varme dyna, men nysgjerrigheten drev Hannah videre.

Hun begynte å løpe etter baklyktene som fortsatt lyste mot henne, men de forsvant lenger og lenger unna. Bilen var kommet frem til asfaltveien og svingte til venstre, mot havna og sentrum av Lillehavn.

Jeg skulle hatt sykkelen min, tenkte Hannah.

Da hadde hun hatt en sjanse til å holde følge, i hvert fall et stykke. Å skulle løpe like fort som en bil var umulig, selv om den kjørte sakte. Dessuten var det håpløst å løpe i sandaler.

Så stoppet bilen.

Hannah sakket av på farten, og ble stående stille, hun også.

Hva i alle dager gjorde de?

Så gikk det kaldt nedover ryggen på Hannah.

Tenk om de hadde sett henne. Tenk om hun var oppdaget!

Akkurat da hun skulle til å snu og løpe tilbake mot tyskerbunkerne og stien som førte hjem, begynte bilen å kjøre igjen. Den satte opp farten, passerte fotballbanen og veien opp til huset der Hannah og faren bodde, og fortsatte videre nedover mot bryggene.

Så ble den borte.

Hannah småløp bortover grusveien, og kom til krysset der grusveien stoppet og asfaltveien startet.

Gatelyktene lyste opp den tomme gaten, og hun gikk samme vei som bilen hadde kjørt, med Turbo svinsende rundt beina hennes. Hannah sparket til en stein som forsvant inn i mørket. De kom til fotballbanen, og den hule eika som sto i krysset like ovenfor.

Det var omtrent her mennene hadde stoppet, tenkte Hannah. Hvorfor i alle dager hadde de stoppet der?

Greinene på det eldgamle eiketreet lignet tykke, krokete fingre, med døde blader hengende ytterst. Hannah tente lommelykten på mobiltelefonen og pekte lysstrålen mot treet. Noen hadde risset inn navnet sitt i barken, eller kanskje navnet på noen de var glad i.

Hun gikk nærmere og lyste inn i det åpne hullet i trestammen, stakk hånden inn i hullet og følte seg frem. Innsiden av treet var glatt, i hvert fall sammenlignet med barken på utsiden. Strålen fra lykten beveget seg nedover, og Hannah lente seg nærmere hullet for å se bedre. Hun stakk hodet inn i treet, og holdt på å rygge ut igjen i ren forfjamselse. Hun holdt tilbake et gisp. Sekken!