«I hvert fall tre.» «Så dette kan altså ikke være fotavtrykk kun fra den døde?» sa Sigurdúr. «Nei.» «Greide du ikke å hente frem de tydeligste?» spurte Sigurdúr. «Ikke direkte.» «Hva mener du?» spurte Magnús. «Gulvplankene er så skitne at jeg ikke greide å hente frem avtrykkene med plastfilm slik jeg pleier.» «Hva med å sage ut en bit av gulvet?» spurte Magnús. «Ristingen vil ødelegge sporene for oss. Vi må nøye oss med å ta bilder, de burde være gode nok til at vi kan pare dem. Det vil si, hvis dere finner noen aktuelle sko, altså.» «Det er vel ikke lettere å si noe om når disse fotavtrykkene havnet her, enn det er med avtrykkene utenfor?» spurte Davíd. «Nei,» svarte Axel. «Jeg kan ikke se at noen av dem er knyttet til biologisk materiale fra kvinnen eller til tråder fra klærne hennes. Det er dessverre heller ikke mulig å si om fotavtrykkene var her da kvinnen kom hit. Bortsett fra de som befinner seg under henne, da. De var naturligvis der tidligere.» «Eller kom dit da hun ble flyttet,» sa Davíd. «De har i alle fall vært der siden før kulden satte inn,» sa Sigurdúr. «Det er helt sikkert,» svarte Axel. Han reiste seg og prøvde å riste av seg stivheten. «Kvinnen har i alle fall vært her noen dager, for hun er frosset fast til gulvet. Jeg ville vise dere dette før vi sager henne løs.» «Axel!» hørte de noen rope fra operasjonssentralen. «Vi har et navn!»
19