Issuu on Google+


Jón Óttar Ólafsson

Overvåket Kriminalroman

Oversatt fra islandsk av Tone Myklebost(MNO)


© Jón Óttar Ólafsson, 2013 Published by arrangement with Bjartur&Veröld Publishing, Reykjavik, Iceland © Norsk utgave: Kagge Forlag AS, 2014 Originalens tittel: Hlustad Oversetter: Tone Myklebost Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet.dk Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med: Sabon 11/14,5 Trykk og innbinding: ScandBook | Falun ISBN: 978-82-489-1381-8 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Oversettelsen har fått støtte fra Nordisk Ministerråd.


Forord Torsdag 14. januar 2010 Klokken 16.20 Davíd satt i en stol i et av forhørsrommene på politistasjonen i Hverfisgata og stirret på den dirrende kaffekoppen i høyre hånd. Dirringen kom alltid når adrenalinet var i ferd med å forlate kroppen, og det var ingenting han kunne gjøre for å stoppe den. Derfor holdt han med begge hender rundt koppen mens han drakk, og lente seg bakover i stolen. Problemet var at han var usikker på hvor mye han skulle si; det var heller ikke sikkert at han ville bli trodd hvis han fortalte nøyaktig hva som hadde skjedd etter likfunnet i naustet. Som etterforsker i Sentralavdelingen hadde han etterforsket drapet grundig, men han hadde ikke forestilt seg at saken skulle utvikle seg på denne måten. Davíd tittet seg omkring. Han hadde forhørt over hundre personer i dette rommet, men hadde selv aldri sittet i stolen beregnet på mistenkte og vitner. Det var som om tiden her inne hadde stoppet opp i 1973. Fargene var så gule og brune at han nesten ble kvalm, og stolene hadde trekk som hadde sett bedre dager. Trepanelet på veggene, som nok hadde vært 5


på moten et par dager, hadde siden gått politifolkene på nervene i nesten førti år. Døren ble åpnet, og gamle Thorsteinn kom inn. Den mest erfarne, og den som var nærest knyttet til den øverste ledelsen; selvfølgelig var det han som hadde fått oppdraget med å sørge for oversikt i en så vanskelig sak. Det var ubehagelig ikke å vite om Thorsteinn var med i «klikken» – om han var venn av karene som hadde planlagt å drepe Davíd for litt over en time siden. Men Davíd visste at han uansett måtte fortelle ham alt som hadde skjedd. «Dette er jammen en stygg sak,» sa Thorsteinn og plasserte den store kaffekoppen på bordet idet han satte seg. «Aldri hadde jeg trodd det kunne skje noe sånt her på Island. Men man har tydeligvis ikke sett alt ennå,» sa han og ristet på hodet. «Ja,» sa Davíd. «Det var vel ikke akkurat det man hadde tenkt seg; å ende opp med en sånn røre. Jeg etterforsket et tilsynelatende vanlig dødsfall, og plutselig ble jeg selv jaktet på, som om jeg var den verste forbryter. Arrestert og fengslet.» «Ingen tror at du er en forbryter, kjære Davíd,» sa Thorsteinn. Han satte på lydopptakeren slik at avhøret kunne begynne, og pekte mot speilet på veggen. «Du vet at det er folk som følger med på avhøret? Har du noe imot det? Saken har selvfølgelig vakt oppmerksomhet, og det sitter til og med folk fra departementet der på den andre siden.» «Det går fint,» sa Davíd og tok en slurk av kaffen. «Man vet aldri hvem det er som pønsker på å ta livet av en, og jo flere som er vitne til det jeg sier, desto bedre. Det går ikke an å tie i hjel en sånn historie dersom halve statsapparatet vet alt.» Davíd lo en latter som skulle virke brysk. Han tok en ny slurk av kaffen. «Jeg tror det beste er at jeg bare forteller hele historien akkurat slik det var.» «Jeg tror også at det er det beste,» sa Thorsteinn.


1 Fredag 18. desember 2009 Klokken 23.47 «226 … sambandet … svar med én gang!» Davíd skvatt opp av den drømmeløse søvnen på det til­ bake­ lente førersetet. Utenom det svake grønne lyset fra radio­senderen på dashbordet var det mørkt, og det tok ham noen sekunder å riste av seg søvnen. Han satte seg opp og kikket ut. Det skarpe fyrlyset fra Grótta blinket ham i ansiktet, og når det speilte seg i den blanke sjøen kunne han skimte en molo. Han hadde parkert bil nummer 426 der, en grå Skoda Octavia uten politiskilter. Nå var det springflo, og tangen mellom Grótta og land lå under vann. Månen var ikke å se, og det var ingen lyktestolper i nærheten til å erstatte den, men til høyre skimtet han lysene fra byen glitre i det fjerne. Fyret blinket igjen, det rolige hvite lyset danset over havflaten og ble splintret i den halvsmeltede snøen på frontruten. Med det samme Davíd våknet skikkelig, skylte smerten gjennom ham, og også sinnet som alltid fulgte like etter. Uten sinnet ville han ikke greid å stå opp om morgenene. Han 7


trakk opp ermet på den svarte vinterjakken og så på klokken som kostet mer enn det han fikk i månedslønn hos politiet. Han hadde sovnet fra radiosenderen. Hva var det som hadde vekket ham? Han grep mobiltelefonen som hang i en snor rundt halsen. Ingen hadde kontaktet ham siden Margrét ringte tidligere på kvelden for å spørre om når han kom hjem. Han hadde følt et stikk i hjertet da han hørte hvor lei seg hun ble da han løy om at han satt fastlåst i en sak. Riktignok hadde han bakvakt, men det hadde ikke dukket opp noe som krevde oppfølging. Han våget ikke å dra hjem før hun hadde sovnet uansett hvor mye han lengtet etter henne. «226 svarer … har mann i bilen,» sa en nølende stemme på radiosambandet. Davíd visste med det samme hvorfor han hadde våknet. Noe alvorlig var på gang. Når de kalte opp en politibil til en vanskelig utrykning kunne man alltid høre det på stemmen på radiosambandet. Han satte spent opp lyden på anlegget. «226, aktiviser deg straks! Melding om død kvinne i naust ved Ægisída.» «Mottatt. Ægisída. Naust.» Davíd hørte sirenene bak stemmen da den bekreftet opplysningene, og en kommandostemme som sendte en eller annen ut. Han kjente et elektrisk støt fare gjennom seg, trakk opp stolryggen og rygget vekk fra moloen. Raskt satte han fart mot de glitrende lysene i byen selv om det ennå ikke var sendt ut noen melding om behov for en etterforsker. Foran seg i det fjerne kunne han høre den svake ulingen fra sirenen til 226 som nå kjørte med forkjørsrett, og lyktestolpene kastet et gyllent lys på Nordurströnd da han kom inn i den opplyste byen igjen. Davíd satte opp farten mot øst og holdt så hardt rundt rattet at det verket i knokene. På venstre side lå den speilblanke og mørke sjøen, mens det på høyre side lå 8


eneboliger og etter hvert blokker da han nærmet seg Eidis­ torg. Der svingte han av mot sør og kjørte over Nes mot Skerjafjördur på den andre siden. Det var ingen trafikk, så han trengte ikke blålysene. Slik unngikk han også å dukke opp på skjermen hos sambandet. Han hørte ikke annet enn en truende taushet fra radiosenderen, noe som var ganske spesielt på en fredagskveld. Det var som om hver eneste politibetjent i hele byen holdt pusten helt til 226 oppga situasjonen på åstedet. Sekundene sneglet seg videre som minutter. «226 fremme!» «Mottatt,» kom det fra sambandet. «Ambulanse på vei.» Motoren i 426 hvinte der den freste østover langs Nesveien, og Davíd var klar over at han kjørte altfor fort. Han trakk pusten dypt, ga seg selv ordre om å slappe av, løsne grepet om rattet og sette ned farten. Endelig kom klikket fra radiosenderen som viste at noen hadde åpnet kanalen. «Sambandet, 226.» «226.» «Her ligger det en kvinne som har vært død lenge, og det er ingenting vi kan gjøre. Forråtnelsesprosessen er kommet langt. Vi stenger av åstedet. Det trengs kriminalteknisk hjelp og etterforskere på stedet. «Mottatt, 226. Jeg ringer etterforsker, fylkeslege og Kriminalteknisk avdeling. Får også ned farten på ambulansen.» Davíd kjørte over krysset mellom Ægisída og Hófsvallagata, og på høyre side bredte nå den kullsvarte Skerjafjördur seg ut. På den andre siden av fjorden så han lysene fra Kópavogur og Álftanes glitre, og enda nærmere de blinkende blålysene fra 226.

9


Et øyeblikk senere stoppet han bak 226. Han strakte seg etter en stor lommelykt under passasjersetet, trakk pusten dypt og gikk ut i vinterkulden. En ram sjølukt krøp inn i neseborene. Tre naust med vegger av bølgeblikk i fjæresteinene badet i blått blinkende lys fra 226. Naustet til venstre hadde flatt tak og var ganske rett, men til høyre sto et naust som var helt skjevt, uten vinduer og med bratt tak. Oppe på taket lå biter av tomme fiskehjell dekket med garnrester, plassert der for å holde fuglene borte når det ble tørket fisk på stedet. På vestsiden sto et likedan naust, også det hadde tomme hjellrester på taket. Mellom 226 og naustene ventet to politibetjenter Davíd ikke kjente, og sammen med dem et par som holdt hverandre i hånden. De var kledd i tykke vinterklær, men skalv likevel av kulde og hoppet opp og ned for å holde varmen. Politibetjentene skjønte med én gang at Davíd var kollegaen deres; en sivil politibil med to antenner gikk verken politifolk eller kriminelle forbi. Telefonen ringte. «Davíd,» sa han etter å ha fisket mobiltelefonen opp gjennom halsringningen på jakken. «Davíd! Det er bekreftet at liket av en kvinne er funnet i et naust ved Ægisída. Jeg vet at du er nummer to på Sentralavdelingen i kveld, men dette er ganske spesielt, så derfor bestemte vi oss for å ringe til dere alle tre.» «Greit. Jeg er faktisk fremme ved åstedet, var på vei hjem da jeg hørte oppkallingen. Jeg tar over kontrollen her til de andre kommer.» «Flott.» «Jeg snakker med deg etterpå.» «Greit.» «Du, forresten! Mens jeg husker det, lås saken i politidatabasen for meg.» 10


«Klart jeg gjør, holder den bare åpen for deg og meg slik at vi blir ferdig med bestillingene i natt. Kriminal-teknisk og den slags.» Davíd sa ha det og snudde seg mot folkene som ventet. «Unnskyld meg. Jeg heter Da –» «Kan vi dra hjem nå?» Kvinnen så bedende på Davíd. Hun hadde tydeligvis grått, sminken hadde rent nedover, og hun hadde greid å kline en del av den utover det ene kinnet, som nå så merkelig ut i det blinkende lyset. «Ikke med én gang, dessverre.» «Den fyren der sa at vi måtte vente på etterforskeren. Er det ikke deg? Jeg synes det er så ekkelt å være i nærheten av henne. Hun har åpne øyne som om hun ser …» Stemmen brast. «Ligger hun der inne?» spurte Davíd og pekte på naustet bortenfor, der døren sto halvåpen. Kvinnen nikket, politibetjentene også. «Det her tar sikkert ikke lang tid,» sa Davíd. «Jeg skal kikke på henne, og så kommer jeg ut og snakker med dere etterpå.» Kvinnen nikket igjen og klynget seg til mannen som sto taus ved siden av henne. Han var tydeligvis like oppbrakt som kvinnen, selv om han prøvde å ta det som en mann. Davíd kikket bort på politibetjentene og så av numrene deres at de begge to var nyutdannede, og derfor nervøse, selv om de prøvde å skjule det for ham. Han kunne se dampen fra pusten deres i den blå, blinkende frosten, og den avslørte hvordan de pustet i rykk og napp. «Tok dere en titt inn?» spurte Davíd. «Ja,» svarte den som så ut til å være eldst. «Vi så at hun var død og begynte med én gang å –» «Hun ser fryktelig ut …» Kvinnen avbrøt enda en gang. «Akkurat som en marmorstatue!» 11


Davíd snudde seg mot henne igjen og la hånden vennlig på skulderen hennes. «Ta det rolig, ta det rolig. Jeg vet at dette er vanskelig.» «Gutter!» sa han og så på de unge kollegaene sine. «Vi forandrer opplegget. Ta disse to med bort i bilene, skriv ned opplysningene og vitneforklaringene deres hver for seg. Når det er gjort, kan de dra hjem. Vi behøver ikke å gjøre saken mer komplisert enn nødvendig. Vi tar kontakt med dem i morgen hvis det skulle være noe mer.» Davíd ble stående og se etter dem, kanskje fordi han ville utsette å kikke inn i naustet. Så trakk han pusten dypt, snudde på hælen og gikk mot den halvåpne døren. Det knaste i grusen under støvlene hans, og en gammel og velkjent spenning dukket opp i skuldrene. Det spilte ingen rolle hvor ofte han så dette. Han greide aldri å venne seg til det og gruet seg alltid til denne delen av jobben. Han lyste inn i naustet. Det var veldig lite. Gulvet var laget av planker i forskjellige størrelser, og ved døren manglet det en del bord slik at jorden under dukket frem. Inne veltet fillete fiskegarn og røde plastringer ut av en gammel kiste. På veggen til venstre hang kveiler med gamle trosser og tau. Hun lå på ryggen innerst i hytta. Kvinnen hadde hodet vendt mot døren og så på Davíd med utrolig store og sørgmodige øyne gjennom lyse lokker som flommet over den øverste delen av ansiktet. Hun var kledd i svart skjørt, grønn overdel og svært dyre, svarte sko. Margrét hadde kjøpt et par som var nøyaktig likedan for noen uker siden, og hadde fortalt ham hvor mye de kostet. Kvinnen var, om han skulle gjette, sånn midt i trettiårene, og så vidt han kunne se var hun dekket med oppkast, selv om det ikke var noe oppkast å se på gulvet rundt henne. Kollegaene hadde rett. Hun hadde vært død lenge. Hun hadde et grønnaktig skjær over seg, og huden hadde hvite 12


krakeleringer. Akkurat som en marmorstatue, tenkte han for seg selv. Hun hadde vært spinkel i levende live, og virket så uendelig liten og hjelpeløs der hun lå inne blant trosser og annet som følger rognkjeksfisket. Hun hadde skrumpet inn, ja nesten smeltet ned i gulvet, slik lik alltid gjorde. Han lyste rundt inne i naustet. Det ville bli hans jobb, og også jobben til andre etterforskere på Sentralavdelingen, å finne ut hvorfor hun lå død her inne. Akkurat nå visste han ikke engang hva hun het. Det eneste som var nesten helt sikkert var at hun måtte være utenlandsk, nylig kommet til landet. En islandsk kvinne på denne alderen kunne neppe vært forsvunnet i Reykjavík i mange uker uten at noen hadde savnet henne, tenkte Davíd og dro glidelåsen helt opp i halsen. Han var iskald, og kulden trengte dypt inn i skjelettet når han betraktet kvinnen som lå der i en tynn, liten trøye. Egentlig følte han det som om han burde legge et teppe eller en dyne over henne. Men hun kom aldri til å fryse mer. Igjen lyste han kvinnen rett i ansiktet og kjente hvordan hårene på armene reiste seg. De mørke områdene som han trodde var skygger, ble ikke borte når han lyste på dem. Ansiktet var dekket av likflekker. Også den siden som vendte opp. Den siden måtte altså ha vendt ned mot bakken de første timene etter at kvinnen døde. Derfor måtte hun nesten helt sikkert ha blitt flyttet etter at hun døde, og før hun frøs til is i et lite naust ved Ægisída. Han gikk forsiktig ut av naustet igjen og prøvde å huske hvor han hadde satt føttene, samtidig som han dro mobiltelefonen frem fra under jakken og ringte sambandet. Det trengtes mer mannskap til denne saken. En time senere så Davíd hvordan pusten hans danset rundt rattet i 426. Han hadde sittet alene inne i bilen mens Kriminalteknisk hadde finkjemmet naustene og området rundt, og 13


hadde åpnet vinduet for å prøve å få kulden til å holde ham våken. De første ukene i desember hadde vært uvanlig milde, men det hadde endret seg i dag. Han hadde ikke fulgt med på værmeldingen de siste dagene, så denne plutselige kuldebølgen hadde kommet helt bakpå ham, og derfor satt han i bare skjorten under jakken og ønsket han hadde hatt på seg en varmere genser. De hadde ikke fått noe brukbart ut av paret som fant kvinnen. De to hadde vært på kveldstur langs Ægisída, og siden mannen hadde med seg en lommelykt i jakkelommen, fant de på at de skulle kikke på naustene til rognkjeksfiskerne. Det var rene skjære tilfeldigheten. Helt tilfeldig oppdaget de også at et av naustene ikke var låst, så derfor lyste de inn i det. Men da lyskjeglen traff liket, rygget de unna og hadde slett ikke lyst til å gå inn. Og om de nå hadde gått inn, kunne de uansett ikke ha forårsaket likflekkene i kvinnens ansikt, ikke engang om de hadde flyttet på henne. Før fylkeslegen gikk hjem for å sove, hadde han kikket på henne fra døråpningen i naustet. Han var enig med Davíd i at kvinnen tydeligvis var blitt flyttet noen timer etter sin død, og at hun døde for mange uker siden. De første timene etter at hun døde, m��tte ansiktet hennes ha vendt ned. Legen var også enig med Davíd i at det var merkelig at det ikke så ut til å være noe oppkast inne i naustet, for kvinnen var klint til over hele kroppen med noe som virket som spy. Jo mer Davíd tenkte på det, desto mer overbevist ble han om at kvinnen døde et annet sted, og at hun deretter ble gjemt i naustet. Foreløpig var det bare en følelse, men han var likevel helt sikker. Skjønt han hadde også tidligere vært sikker i sin sak. Og tatt feil. Det var tidligere på året, på den tiden da det var opptøyer ved Alltinget. Davíd hadde nylig begynt hos politiet etter å 14


ha mistet jobben som finansanalytiker i nettbanktjenesten til Glitnir. Han hadde ekstravakt på Allmenn – dette var navnet etterforskerne hos politiet brukte på Den allmenne avdelingen – da en død mann ble funnet i en elegant flermannsbolig i Kópavogur. Davíd og folkene hans var de første på åstedet. En kvinne med hysterisk anfall tok imot dem på trappeavsatsen i fjerde etasje, men de fikk ingenting vettugt ut av henne, så han gikk inn mens de to kollegaene ventet utenfor. Der ble han møtt av en svak liklukt som ble sterkere da han kom inn på kjøkkenet. På gulvet lå en eldre mann – som tydeligvis hadde vært død lenge – halvveis innunder kjøkkenbordet. Han hadde på seg pyjamasbukser, men overkroppen var bar, og langs siden av kroppen mente Davíd å se tydelige skader etter slag. Han avgjorde straks at det var snakk om et unaturlig dødsfall, gikk forsiktig ut av leiligheten og passet på å holde seg langs veggen. Han lukket døren etter seg, og de tre ble stående utenfor på trappeavsatsen og vente på Kriminalteknisk. Kriminalteknikerne brukte lang tid på å jobbe seg inn på liket for at bevismateriale ikke skulle gå til spille, noe som førte til at fylkeslegen ikke slapp til for å undersøke den døde før etter mer enn en time. Davíd gikk sammen med ham til kjøkkenet. Legen hadde bare så vidt kastet et blikk på liket fra kjøkkendøren før han spurte grettent om noe hadde ligget oppå mannen. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at kvinnen, som var mannens datter, hadde fått sjokk da hun fikk se ham. Faren var drikkfeldig og hadde vært inne i en av drikkeperiodene sine, trodde hun, og da hun følte det var på tide å høre noe fra ham, kikket hun innom og ble helt skrekkslagen da hun skjønte at han hadde ligget der en god stund. Etter å ha presset henne litt, viste det seg at hun hadde tatt bort en stol

15


som lå oppå liket, og at hun hadde glemt det inntil hun ble spurt. Det hadde ikke falt henne inn at det spilte noen rolle. Legen resonnerte seg frem til hva som hadde skjedd: Mannen hadde for tre uker siden sittet ved bordet og lest avisen da han plutselig kjente et eller annet ubehag, reiste seg, tok et par skritt bort fra bordet og døde. Han falt over en stol og havnet under bordet, og stolen ble liggende mot kroppen. Forråtnelsen der stolen hadde ligget så annerledes ut, og det kunne derfor virke som om han var blitt skikkelig banket opp. Davíd våknet med et rykk litt over klokken tre om natten. En fyr fra Kriminalteknisk banket på ruten i 426. Det var knapt to timer siden Magnús Jónsson og Sigurdúr Hilmarsson, de to andre etterforskerne som hadde bakvakt på Sentralavdelingen, hadde satt seg inn i bilen hans. De tilhørte den av politiets avdelinger i hovedstadsområdet som etterforsket de store forbrytelsene i politidistriktet, til forskjell fra de små, lokale stasjonene som tok seg av mindre og enklere lovbrudd. De eneste kriminelle handlingene denne avdelingen ikke tok seg av, var de store og kompliserte narkotikaforbrytelsene som Narko etterforsket og tok hånd om, stort sett uten å fortelle noen utenfor egen avdeling hva de drev med. Derfor mistenkte Davíd dem iblant for å holde på med noe helt annet; kanskje spille bowling eller legge kabal. Magnús og Sigurdúr var raskt blitt så frosne at Davíd måtte starte motoren og lukke vinduene, og bare få minutter senere hadde han sovnet. Men så var han da også helt utslitt etter å ha avsluttet etterforskningen av en flokk polske innbruddstyver tidligere på dagen. Arbeidet hadde pågått i ukevis, og det var utrolig hvordan alt til slutt løste seg. Lederen av etterforskningen, Helgi Jónsson, var en av de beste på Sentralavdelingen når det gjaldt innbruddssaker. Han kjente 16


tyvene ut og inn. Det var rett og slett som om han kunne lese tankene deres. For å lykkes hadde det vært nødvendig med lange arbeidsdager, og dette hadde begynt å ta på Davíd. Han rullet ned vinduet og renset halsen. «Ja?» «Dere kan komme nå,» sa Axel, en ung politibetjent fra Kriminalteknisk. Han hadde på seg en tynn, hvit overall, men ingenting på hendene og blåste seg nå i dem. Davíd skrudde av motoren. Lyskastere lyste opp den mørke natten. Bak 426 sto en hvit Ford Econoline, den fungerte som operasjonssentral for Kriminalteknisk. De tre etterforskerne fulgte Axel; Davíd og Magnús kom diltende etter ham, mens Sigurdúr gikk ved siden av og pratet. Sigurdúr var en sånn type. Han kunne snakke uten stopp og var så kvikk i bevegelsene at han alltid så ut som om han rørte på seg, til og med når han satt i en bil. Han og Magnús var som natt og dag. Magnús hadde denne merkelige vanen at han ikke svingte med armene når han gikk, de ble istedet hengende rett ned langs sidene. Derfor virket han veldig stiv. Han snakket dessuten lite og ble på stasjonen kalt «Den tredje mann», for der folk kom sammen for å snakke, møtte Magnús opp for å lytte, uten å bidra med noe særlig. Både Sigurdúr og Magnús var imidlertid gode politifolk med mange års erfaring bak seg. «Fant du noe?» spurte Davíd da Axel stoppet opp. «Ja da, det er jo som oftest et eller annet,» sa han. «Vi fant en veske bak kvinnen og en mobiltelefon som lå halvveis under henne. De prøver nå å åpne både –» «Da får vi kanskje et navn,» avbrøt Davíd ham. «Ja … ja sikkert,» sa Axel. «Hvis det dukker opp kredittkort eller liknende. Ellers var det lite å se rundt naustene. Vi har finkjemmet området, og det eneste vi fant var et bra fotavtrykk i gresset. Men det kan selvfølgelig ha oppstått lenge 17


før hun kom hit.» Han lyste med lommelykten på det visne gresset for å understreke ordene sine. Stedet var merket med et lite plastskilt med tallet fire. Davíd pekte på et spor, tilsynelatende et hjulspor, ved siden av fotavtrykket. Det var merket med et tretall. «Har noen rygget opp til naustet og så frest av sted?» En bil hadde spunnet av gårde fra naustet og oppover grusveien, og det var tydelig at det hadde vært kraft i alle de fire brede hjulene. Davíd visste naturligvis at dette betydde lite i Reykjavík, der annenhver mann kjørte rundt i en firehjulstrekker, men det kunne likevel være av interesse. Alt kunne fortelle noe, også bredden på dekkene. «Muligens,» svarte Axel. «Men vi aner ikke når. Det kan ha vært eieren av naustet og blitt avsatt lenge før kvinnen havnet her – akkurat som fotavtrykket. Hjulsporene forteller egentlig mindre enn fotavtrykket, for det er ikke mulig å sammenlikne hjulspor med verken det ene eller det andre.» «Jeg vet det,» sa Davíd og sukket. «Vi fant hengelåsen til døren til naustet i gresset,» fortsatte Axel. «Så hvis dere også finner en avbitertang, kan vi sjekke om låsen ble klippet med den. Det mest interessante kan vi imidlertid bare se i et helt bestemt lys.» «Hva er det?» spurte Davíd nysgjerrig. Axel satte seg på huk og la lommelykten på gulvet, rett innenfor døren. Den lyste inn i naustet. I lysstrålen kunne det virke som om kvinnen betraktet dem nysgjerrig. På gulvplankene rundt liket kunne de se tydelige fotavtrykk. Borte ved veggen på høyre side var det ett som var spesielt tydelig, og foran liket var det mange. «Noen av avtrykkene er dratt utover slik at det ikke er mulig å bruke dem som sammenlikning,» sa Axel. «Men grovt sett tror jeg vi kan se størrelsen på dem alle sammen.» «Hvor mange forskjellige avtrykk er det?» spurte Davíd. 18


«I hvert fall tre.» «Så dette kan altså ikke være fotavtrykk kun fra den døde?» sa Sigurdúr. «Nei.» «Greide du ikke å hente frem de tydeligste?» spurte Sigurdúr. «Ikke direkte.» «Hva mener du?» spurte Magnús. «Gulvplankene er så skitne at jeg ikke greide å hente frem avtrykkene med plastfilm slik jeg pleier.» «Hva med å sage ut en bit av gulvet?» spurte Magnús. «Ristingen vil ødelegge sporene for oss. Vi må nøye oss med å ta bilder, de burde være gode nok til at vi kan pare dem. Det vil si, hvis dere finner noen aktuelle sko, altså.» «Det er vel ikke lettere å si noe om når disse fotavtrykkene havnet her, enn det er med avtrykkene utenfor?» spurte Davíd. «Nei,» svarte Axel. «Jeg kan ikke se at noen av dem er knyttet til biologisk materiale fra kvinnen eller til tråder fra klærne hennes. Det er dessverre heller ikke mulig å si om fotavtrykkene var her da kvinnen kom hit. Bortsett fra de som befinner seg under henne, da. De var naturligvis der tidligere.» «Eller kom dit da hun ble flyttet,» sa Davíd. «De har i alle fall vært der siden før kulden satte inn,» sa Sigurdúr. «Det er helt sikkert,» svarte Axel. Han reiste seg og prøvde å riste av seg stivheten. «Kvinnen har i alle fall vært her noen dager, for hun er frosset fast til gulvet. Jeg ville vise dere dette før vi sager henne løs.» «Axel!» hørte de noen rope fra operasjonssentralen. «Vi har et navn!»

19


De skyndte seg alle sammen bort til varevognen, der en kriminaltekniker ga Axel en kopiutskrift av et førerkort som Axel straks leverte videre til Davíd. Han fikk helt hakeslepp. Sóley Arnardóttir. Født i februar 1970. «Hvordan er det mulig?» spurte Magnús. «Er det ingen som har savnet henne?»


Overvåket