Novaja Semlja- effekten

NOVAJA SEMLJAEFFEKTEN

THRILLER

© 2023 Kagge Forlag

Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Sats: Dag Brekke | akzidens as Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8b Boka er satt med: Corundrum 12/15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 978-82-489-3140-9 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

1SPESIALBETJENT DIEGO OSPINA nikket bekreftende til en av de tre mennene som stod klare med en slegge utenfor luksusleiligheten øverst i åsen. Politiet banker ikke på døren når de skal pågripe en person i Medellín. Det lærte de i krigen mot narkokongen Pablo Escobar. Låsen på inngangsdøren ble smadret av to voldsomme slag, før fire mann med skuddsikre vester, hjelm og håndvåpen stormet inn.

De beveget seg rutinert fra rom til rom, tre mann dekket mens den fjerde entret hvert rom med våpenet mellom strake armer. I hovedsoverommet lå målet for operasjonen, oppå dyna med ansiktet begravd i puten. Han hadde ikke våknet da inngangsdøren ble smadret.

Mannen fikk to pistoler rettet mot seg mens en tredje politimann plasserte kneet på ryggen hans, vrengte begge hender bakover og klappet på håndjern. Først da hørtes et par grynt nede fra puten.

Diego Ospina stod og så på en stund, før han snudde seg og tok en runde gjennom leiligheten. Det var ikke ofte de pågrep noen i dette strøket av byen, han var vant til trange smug i favelaen lenger nede i dalen.

Kjøkkenet var innredet i børstet stål, og det alene måtte ha kostet mer enn hans eget hus. Det fantes ikke en skitten tallerken, et brukt glass eller et fnugg av støv. Det så ut som en annonse i et designmagasin. Nysgjerrig åpnet han kjøleskapet. Tomt, bortsett fra to flasker Bollinger champagne. James Bond-champagnen, ja, mumlet han. Stuen ga det samme inntrykket av å være utformet av og for designere. To av veggene var vinduer fra gulv til tak, med en utsikt han aldri hadde sett fra et privat hjem. I skråningen nedenfor lå leilighetsbyggene til byens rikeste, og restauranter og barer han aldri tok seg råd til å besøke. Lenger nede var byens egentlige sentrum, og nord for det strakte favelaen seg oppover åsene på begge sider av dalen. Helt i syd kunne han se åsen der Escobar hadde bygget sitt private fengsel, El Catedral. Solen var akkurat kommet over fjellene på motsatt side, de var nesten tre tusen meter høye. Lyset nådde ennå ikke helt ned til sentrumsgatene, og kontrasten med sol og skygge syntes å skape et annet liv i de bydelene han kjente så godt. Han ante ikke at hjembyen kunne være så vakker.

Møblene var i jordfargene rødt og brunt. I de to brede sofaene som stod mot hverandre midt på gulvet, hadde pynteputene en liten knekk i toppen, som om noen hadde gitt dem et forsiktig karateslag. Det var lenge siden de sofaene hadde vært i bruk. På veggene som ikke var vinduer, hang flere malerier, de fleste gjenkjente han som verk av landets nasjonalkunstner, Fernando Botero.

Det største maleriet hadde et motiv alle i Colombia kjente. En fet mann med våpen i hånd ligger død på et hustak. Pablo Escobar. Skutt av politiet, hans egen fars kolleger.

Ospina gikk helt inntil kunstverket. Signaturen var FB. Han kunne ikke forstå annet enn at det var ekte, såpass hadde han lært av moren som hadde slept ham med på ethvert galleri og museum. Akkurat dette hadde han sett mange ganger, i Museo de Antioquia, i byens gamle sentrum. Hvordan det kunne henge her, fattet han ikke. Eieren måtte ha betalt Botero en formue for å male en ny versjon.

Ospina så seg om i rommet. For en mann som daglig risikerte livet for en luselønn, bare fordi det var en tradisjon i familien, var slik rikdom provoserende. Da han vokste opp, fortalte faren om narkobaronenes overdådige luksus, som den gang var noe nytt i Medellín. Mange trodde at det tilhørte fortiden, men han visste bedre. Colombia hadde aldri eksportert mer kokain, de rike hadde aldri vært rikere. Og nå satt narkobaronene trygt i landets regjering.

Foran et av vinduene stod et lekkert, slankt skrivebord, den grå metallflaten syntes å sveve i luften, bare holdt oppe av et enkelt, skråstilt bein. En bærbar Mac lå lukket midt på bordet. Han åpnet den, så beskjeden om innloggingspassord og lukket den igjen. Hvis sjefen ville gjøre dette til en økonomisak, fikk de komme tilbake.

Ved siden av datamaskinen lå en gjennomsiktig plastmappe med papirer. Han tømte innholdet ut på skrivebordet. Et rødt pass med bokstavene NORGE ble liggende igjen i mappen. Han tok ut passet og åpnet det. Utstedt for et par år siden, i Oslo. Navnet var Lars Lande. Ospina smilte. Hadde han vært i tvil, var den fjernet nå. De hadde kommet til riktig adresse. Han tok opp en utskrift av et fargerikt kart og snudde og vendte på det. Det så ut til å være håndtegnet og kunne være mange hundre år gammelt. Kartet viste to avlange øyer som nesten hang sammen.

Det var tegninger av isbjørn, hval og noen dyr han ikke gjenkjente. Han kikket raskt gjennom de øvrige papirene, men fikk ingenting ut av det. En liten papirbit med ordet NovajaSemlja så ut som en huskelapp for et passord, og han vurderte å prøve det på datamaskinen. Høylytte stemmer utenfor avbrøt ham. Han puttet passet i lommen og gikk ut i entreen.

Innenfor den ødelagte inngangsdøren stod den pågrepne i bare underbuksa. Han raget over de tre rundt ham. To av dem holdt ham fast i hver arm, selv om hendene hans var låst med håndjern bak på ryggen. Ospina kunne ikke se frykt i ansiktet, bare noe som minnet om trass. Ingen sa noe, alle så på sjefen. Han innså at den anholdte burde få på seg noen klær, men kjente samtidig på hatet mot alt som denne leiligheten og en slik person stod for. Og han tenkte på faren sin, som ikke ble gammel. Ospina nikket til sine menn.

– Ta ham med.

2– DA VI BLE SAMMEN, syntes jeg det var sjarmerende at du manglet både utdannelse og dannelse. Nå byr det meg imot. Charlotte Alme så på sin mann, som hadde sunket ned i den litt for dype og myke sofaen. De hadde lenge snakket om å bytte til noe mer moderne, men det ble som med mye annet for tiden. Med snakket.

Anders Alme hadde slengt dressjakken over sofaryggen, pinlig klar over at den hvite skjorten var i trangeste laget. Knappene truet med å sprette ut når han satt slik. Han la hendene i fanget, men sa ingenting. Han visste hva som kom.

– Du har alltid vært en enkel dataselger, som tilfeldigvis havnet i finansbransjen fordi den sære Fred Barentz oppdaget at du hadde talent for salg, sa hun og satte fra seg glasset med gin tonic ytterst på bordkanten. Anders håpet det ville velte ned på det sinnssykt kostbare persiske teppet. Charlotte pekte på ham.

– Kundepleien din var jo også tidsriktig en gang, men nå er det ingen, og jeg gjentar ingen, som er interessert i de fyllekalasene dine, og heller ikke grisepraten og de grove vitsene.

Han hadde hørt det før. Han visste at det kom mer. Det var forunderlig at hun ikke gikk lei, men hun fungerte visst ikke slik. Charlotte hevet stemmen ytterligere.

– Det latterlig naive er at du trodde du kunne starte eget meglerfirma, bare fordi mange liker å gå på fylla med deg. Du trodde virkelig at de kom til å støtte deg, være med over i et nytt firma. Hvor dum kan du bli? Du er en oppkomling, Anders. Du kommer til å eie det første meglerfirmaet i landet som blir avviklet. Da blir du toxic.

Anders Alme stirret rett fremfor seg og ventet på det siste hugget.

– Ja, bortsett fra finanshora di, da. Linda Antonsen. Hele byen snakker om det. Skjønner ikke hva hun ser i den feite skrotten din, men hun er i alle fall rikere enn du noen gang kan drømme om å bli, så det er ikke pengene hun er ute etter. Gud må vite hva det er.

Han strevde seg opp av sofaen, strakte seg etter dressjakken og dro den på seg.

– Du flykter alltid ned i den vinkjelleren din. Du kan bare holde deg der. Husk at huset er overført på meg, snart har du bare dressene dine igjen.

Charlotte ropte det siste etter ham på vei ned trappen. Han gikk forbi det han kalte strykerommet, hvor den omfattende kolleksjonen av skjortene hans hang, sortert etter farge, de hvite til venstre, de mørkeste til høyre. Det fantes mer profesjonelt utstyr til å stryke skjorter med der enn i noen av byens renserier. Selv ante han ikke hvordan apparatene virket.

Han tente lyset i vinkjelleren og så seg rundt. Nesten seks tusen flasker, ikke én av dem et tilfeldig innkjøp. Han tok opp kjellerboken og bladde frem og tilbake. Egentlig hadde

han bestemt seg, det var ingen grunn til ikke å drikke det beste. Snart var vinen hos en annen eier uansett.

Han tok frem en Romanée-Conti 2015, verdens dyreste vin. Han hadde fått en student til å ligge i kø utenfor polet på Aker Brygge i seks døgn for å få kjøpe én flaske. Ingen fikk kjøpe to. Det eneste som var enda sykere enn prisen på nesten femti tusen kroner, var det faktum at samlere betalte tre ganger så mye på auksjoner ute i verden.

Han ble stående en stund med flasken mellom hendene, før han ombestemte seg. Den var altfor ung til å drikkes nå. Dessuten hadde han ingenting å feire. Å selge samlingen virket klokere enn å drikke viner han ikke lenger hadde råd til. Han besinnet seg og tok frem en Franco Conterno Bussia Barolo Riserva 2011 i stedet, dem hadde han nesten en kasse igjen av.

– En tidel av Romanée-Conti prisen, mumlet han til seg selv da han trakk opp korken og helte vinen over i en karaffel.

Han ble sittende i skinnstolen han hadde plassert der nede, selv om den ikke passet inn. Han orket ikke å sitte på en krakk.

Han snurret vinen noen ganger i glasset og snuste. Røde bær og lakris. Nebbiolo-druen var en av hans favoritter. Han tok en slurk og lot vinen være lenge i munnen, tygget på den før han svelget. Den var enda bedre enn han husket.

Han var lei av skyllebøttene, men han hadde bestemt seg. De hadde vært gift i over tjue år, og han hadde valgt at det skulle forbli slik. Noen dager trodde han Linda-affæren var glemt, men så piplet den frem igjen. Det var vel prisen han måtte betale.

Lite i det Charlotte sa var feil. Bortsett fra at alt hun sa, føltes feil. Han visste at han var en ener i bransjen. Han trengte bare mer tid. Ett eneste kupp var alt som skulle til.

Det verste var likevel det siste Charlotte hadde sagt. Huset på Bygdøy var verdt bortimot femti millioner, like mye som han risikerte å tape dersom Alme Securities gikk over ende. Huset kom til å redde ham fra konkurs, og han hadde ikke noe imot å bo i en vanlig leilighet.

Men hva ville skje når Charlotte oppdaget at huset slett ikke var hennes?

LARS LANDE HADDE egentlig aldri hatt noen forestilling om hvordan det var å sitte i et colombiansk fengsel. Men her hadde han fått tildelt ti kvadratmeter med seng, bord, stol, et vindu høyt på veggen, selvsagt med gitter, en tv, en bokhylle og utrolig nok – et tørrklosett. Dessuten var han alene. Og ikke minst – det var gullende rent. Han trakk teppet de hadde gitt ham tettere rundt seg, det var kjølig i rommet. Han kunne ikke se noen varmekilde, men i den evige vårens by ble det aldri virkelig kaldt. Det var bare å vente. Han ante ikke hvorfor han satt her. Eller, når han tenkte seg om, så hadde han en mistanke. Solstripene på veggen hadde rukket å flytte seg fra det ene hjørnet til det andre før han ble hentet. Han hadde verken fått drikke eller spise, han antok det var for å gjøre ham myk.

I underbuksa, med ullteppet som en sarong rundt seg, ble han ledet inn på kontoret. Politimannen var synlig overrasket over Lars Landes uvanlige påkledning, men lot det ligge.

Lars merket seg mannens usikkerhet, kastet ullteppet bort på en annen stol og satte seg i underbuksa. Så strakte han beina ut foran seg og smilte.

Politimannen åpnet en mappe han hadde liggende foran seg, og begynte å lese. Lars antok at det var skuebrød. Ingen sa noe. Ute i gangen hørte de en mann som skrek, etterfulgt av en tirade med skjellsord. Det hørtes ut som et basketak.

Lars Lande kjente at det begynte å bli kjølig i underbuksa før politimannen omsider tok av seg brillene og lente seg tilbake i stolen.

– Mitt navn er Cifuentes. Skal vi snakke engelsk, eller går det på spansk, sa han på uklanderlig engelsk.

– Spansk er helt fint.

– Hvordan har du lært flytende spansk allerede? Så vidt vi vet, har du ikke vært i Medellín i mer enn et år.

– Privatlærer. Hun kunne lært en hund å snakke mandarin.

Morsomheten var bortkastet på Cifuentes.

– Ditt navn er Lars Lande, fødselsdato fremgår av passet her. Adressen er Carrera 34, Calle 11b, bygning 24, tolvte etasje. Toppetasjen.

Lars Lande nøyde seg med å nikke.

– Du leier leiligheten av en Manuel Cuesta?

– Jeg kjenner ikke eieren, jeg leier av et byrå. Dere får forklare dem hvorfor døren må skiftes. Eksklusivt treverk.

– Diego Ospina er vår beste mann. En legende i denne byen.

– Bøller. Hele gjengen. Cifuentes gjorde seg flid med å notere alle opplysninger, før han lente seg frem med begge albuer på skrivebordet.

– Hva gjør du egentlig i Medellín?

– Nyter livet.

Cifuentes lot til å vurdere svaret nøye.

– Perfekt klima, vakker natur og hyggelige mennesker, utdypet Lars.

– Få utlendinger kommer hit og slår seg ned, uten videre.

– Det må være lov å like seg her.

Nok en gang brukte Cifuentes tid på å skrive for hånd, før han skjøv arket bort og la ned pennen. Han trakk pusten dypt.

– Du vet hvorfor du er innbrakt?

– Nei. Men jeg er veldig interessert.

Cifuentes tappet med pekefingeren på en mappe foran seg.

– Her har jeg en politirapport, med utallige vitner, faktisk også med en svært god mobilvideo, som viser hvordan du går løs på en gjeng unge menn utenfor en restaurant i bydelen El Poblado. Fire av dem ligger på sykehus, en av dem med alvorlige skader. Mine kolleger som har sett opptaket, sier at bare en person med helt eksepsjonelle kampsportevner er i stand til å gjøre noe slikt. Når jeg ser på deg, har jeg vansker med å tro at det kan være deg, du ser ikke ut som en drapsmaskin.

Lars Lande løftet en finger i været. – Står det noe om at flere av ungdommene hadde kniv, og en av dem pistol?

Cifuentes kikket ned i papirene før han svarte. – Nei.

– Da er det godt du har en video. Så unngår vi at det blir ord mot ord.

Cifuentes lot seg ikke provosere, og Lars Lande innså at han hadde blitt oppgradert også når det gjaldt hvem som avhørte ham. Albuene var tilbake på bordet. – Jeg vil gjerne vite bakgrunnen for denne helt unødvendige voldsorgien.

– Jeg er helt sikker på at det står i den mappen du har foran deg. Dere har jo mange vitner.

Denne gangen åpnet Cifuentes mappen og tok langsomt ut et ark, holdt det mellom peke- og tommelfinger, før han la det på skrivebordet og leste høyt.

– En viss Maria Rodrigues, alder 26 år, forteller at dere spiste middag på restaurant El Cielo da en ung mann som passerte bordet deres, kom med nedsettende bemerkninger. Du skal ha bedt mannen om å forsvinne, men da han fortsatte å kommentere hennes påkledning, grep du tak i den ene armen hans, vrengte den bak på ryggen og førte ham til utgangen, hvor du sendte ham ut med et spark. Er dette korrekt?

– Spot on.

– Da dere kom ut av restauranten en time senere, ventet samme person utenfor, med en gruppe venner.

– Vitnene dine er upåklagelige.

– Da er det at du, ifølge de samme vitnene, går løs på gjengen og nærmest maltrakterer dem. De flyktet, og du løp etter, og utførte et karateslag mot venstre del av halsen på den bakerste i følget, et slag som nesten drepte gutten. En oppsiktsvekkende voldsbruk, selv etter våre begreper.

Lars Lande kjente seg ikke igjen i beskrivelsen. Gjengen av halvfulle ungdommer ble overrumplet da han løp mot dem, og de styrtet av gårde. Han måtte erkjenne at han kanskje hadde truffet litt bedre enn hensikten var på den eneste han tok igjen, men det var det ingen grunn til å innrømme.

– Hadde det vært bedre om vi ble maltraktert?

Cifuentes lente seg tilbake i stolen med hendene foldet på magen. – Ingen colombianer banker opp en kvinne. Selv ikke et ludder.

Nå var det Lars Landes tur til å folde hendene. Han så lenge på Cifuentes.

– Hvor har du det med ludder fra?

– Politiet har oversikt. Det er jobben vår. Lars Lande så opp i taket da han svarte.

– Maria Rodrigues er en nær venn av sjefen din, og da snakker jeg ikke om din nærmeste sjef. Jeg snakker om Antonio Bobadilla, øverste leder for politiet i Antioquia, nærmeste venn til statsministeren deres og en ubestikkelig bauta i et ellers sørgelig korps. Du har et mot som jeg vil beundre, dersom du forteller Bobadilla at Maria Rodrigues er et ludder. Jeg spiste middag med frøken Rodrigues etter ønske fra nettopp Bobadilla, som jeg spiller tennis med i Medellín Country Club. Han ville at jeg skulle rådgi henne i en spesiell situasjon. Og da tenker jeg ikke på prostitusjon.

Lars Lande flyttet blikket fra taket og til mannen bak skrivebordet. Selv ikke mestisblodet som rant i årene hans, dekket over blekheten.

– Jeg benekter ingenting av det som har skjedd. Du bør kontakte Bobadilla om du vil gå videre med saken.

Dermed grep Lars Lande etter ullteppet i stolen ved siden av, reiste seg og knyttet det rundt livet.

– Jeg har vel et rom her enn så lenge.

–

MANGE LURER PÅ om det kommer til å bli bonus i år.

Anders Alme så opp fra skjermen og bort på sin meglersjef Tor Taalesen som stod i døråpningen.

– For å dele ut bonus må vi gå med overskudd, sa han. –Dessuten er vi bare i oktober.

– Vi kommer til å miste mange flinke folk.

– Jeg hater å måtte gjenta meg selv.

Anders Alme vendte ham ryggen og hørte at døren ble lukket. Faens Taalesen, det virket som han var de ansattes mann, ikke en av lederne og medeier i firmaet. Han hadde vært den første som sa ja da Anders rekrutterte til sitt nye selskap.

Brått angret han den bryske avvisningen. Han trakk på seg dressjakken. Han gikk ikke rundt i skjorta blant de ansatte. Fra døråpningen så han utover det store rommet fylt av aksje- og obligasjonsmeglere. Vinduer fra gulv til tak gjorde kontorlandskapet lyst og luftig selv om de ansatte satt tett. Fargene var i koksgrått og hvitt. Charlotte hadde fått ansvar for interiøret, og han måtte erkjenne at hun hadde sansen. Han ble stolt hver gang han satte sine bein

i firmaets hjerte, toppetasjen på Aker Brygge, byens beste lokaler. Alt oste av suksess.

Han registrerte at mange kastet et blikk på ham der han stod i døren, så snudde de seg bort. Sakte gikk han gjennom lokalet, ingen sa hei eller nikket. Det stod tre mann ved kaffemaskinen og snakket ivrig. De ble tause da han nærmet seg. Han var ikke i tvil om hvem de snakket om.

Han fortsatte videre til Taalesen som satt lengst borte. Der støttet han begge hender på kanten av skrivebordet og holdt stemmen lav.

– Du har helt rett. Vi må klare et overskudd, det må bli bonus.

Taalesen kikket så vidt opp.

– Greit.

Anders rettet seg opp og ble stående i villrede. Han følte seg som en idiot. Raskt gjorde han retrett til sitt eget kontor, uten å se seg til høyre eller venstre. Han lukket øynene og trakk pusten dypt. Mest hadde han lyst til å legge seg strak ut på den koksgrå, italienske designersofaen som han ved en tilfeldighet hadde sett kostet 150 000 kroner.

I stedet satte han seg ved kontorpulten, vippet stolen bakover og inntok sin yndlingsposisjon, med beina hvilende i vinduskarmen. Denne gangen ga utsikten over havnebassenget mot Akershus festning ingen ro. Han kjente et sjeldent sinne bygge seg opp. Sannsynligvis betalte han de høyeste fastlønningene i bransjen, men det hjalp ikke. Alle var i finans på grunn av utsikter til skyhøye bonusutbetalinger, og i Alme Securities var det en overhengende fare for at de ble null.

I stedet for å jobbe hardere for å skape et overskudd ville de flinkeste hoppe av til den neste som lokket med store

gevinster. Det var de samme menneskene som han hadde lokket over til sitt firma ved å tilby en stor overgangssum.

Han kunne kjøpe de ansatte, men han hadde ikke kjøpt deres lojalitet. De forlot skuta hvis den tok inn vann, og han bebreidet dem ikke. Den største skuffelsen var at ingen av hans tidligere kunder hadde lagt igjen en eneste krone. Mange hadde gått langt i å love at de skulle støtte ham, men de tok ikke engang telefonen når han ringte.

Han behøvde ikke ta frem finansdirektørens ferske rapport for å bli minnet om situasjonen, ingen husket tall bedre enn ham. Alme Securities produserte gode aksjeanalyser og hadde fått en anstendig markedsandel innen aksjehandel. Problemet var bare at den delen av bransjen ikke lenger hadde marginer nok. Når kundene kunne handle direkte på nett, var de ikke villige til å betale annet enn vekslepenger for å rådføre seg med en megler.

Alme Securities måtte skaffe oppdrag som fusjoner, oppkjøp og salg av bedrifter og børsnoteringer – den type rådgivning som kastet av seg titalls millioner i honorar hver gang, risikofritt. Men han kom ingen vei, og han skjønte ikke hvorfor.

Det vil si, han skjønte det egentlig. I etasjen under satt konkurrenten Barentz Securities, hans tidligere arbeidsplass. Anders hadde telt dager til han kunne gå inn til legenden Fred Barentz, bare kjent som FB, og be ham dra til helvete. Han skulle bare få utbetalt årsbonusen sin på svimlende 207 millioner kroner først. I stedet hadde Fred kommet ham i forkjøpet og gitt ham sparken før han fikk bonus. Påskuddet var illojalitet. Fred mente at Anders planla å starte for seg selv.

Anders kunne ennå gjenkjenne følelsen da innleide vektere straks førte ham ut av lokalene, forbi måpende kolleger. Ikke engang mobil eller pc fikk han ta med seg. Han knyttet ubevisst nevene hver gang han tenkte på det.

Desto større var gledessjokket da Freds økonomisjef gjorde en ubegripelig tabbe og utbetalte hele bonusen. Anders nektet å betale tilbake, det var tross alt bonus han allerede var tildelt, og Freds advokater kom ingen vei. For en mann som ikke elsket annet enn penger, var 207 millioner mer enn nok til å hate for resten av livet.

Anders hadde syntes det var en deilig hevn å leie lokaler i etasjen over Barentz, men innså tabben. Hver dag ble den grådige FB minnet om at mannen han hadde gjort til stjernemegler, tok heisen en etasje lenger opp – der han gjorde sitt ytterste for å stjele kundene hans. Anders visste hvor mektig FB var, selv om han var usynlig. Hele byen ble advart mot å gjøre forretninger med Alme Securities, Anders fikk høre at FB hadde ringt kundene personlig.

Han masserte tinningene med fingertuppene. Hodepinen hadde kommet oftere i det siste. Han måtte snakke med en lege, men det fikk vente til krisen var avverget. Det verste var at han ikke visste hvor han skulle begynne. Hele livet hadde han hatt en plan. Nå satt han bare og ventet på at noe skulle skje. Han behøvde ikke vente lenge.

Døren bak ham gikk opp, uten at noen hadde banket på. Anders hatet det. Han slapp beina ned fra vinduskarmen så utstudert langsomt at han håpet motviljen lyste. Inntrengeren satte seg uten å bli invitert. Anders la armene i kors og stirret på den personen i firmaet han mislikte mest. Agnes Dyvik, compliance-sjef, den som hadde til

oppgave å påse at alle lover og regler, skrevne og uskrevne, ble etterlevd i Alme Securities. Anders hadde for lengst bestemt seg, Agnes Dyvik var uspiselig av yrke, fremtoning og personlighet.

– Vi må løse et problem, sa Dyvik. Hun gikk alltid i dress, enten sort eller mørk grå. Snittet var så elegant at den umulig kunne koste under ti tusen. Hun la det ene beinet over det andre og foldet hendene i fanget. Gjennom smale briller så hun uttrykksløst på Anders. Munnen var like spiss som stemmen. – Det gjelder den kontoen i Sveits som jeg har tatt opp gang på gang.

– Vår største kunde.

– Som vi ikke vet hvem er. Jeg har bedt deg finne ut av det.

– Det er en nominee-konto i Credit Suisse, en av verdens mest renommerte banker, hva er problemet?

– Vi er pliktig til å vite hvem som står bak.

– Nei. Vi er ikke det.

– Nye EU-regler.

Anders sukket. Han måtte kvitte seg med henne snarest.

– Du rører ikke kunden. Den kunden alene dekker kostnadene til halve aksjebordet.

– Kontoen stenges nå. Jeg ville bare gi beskjed først, sa Dyvik og reiste seg.

Anders ble sittende og se på døren som lukket seg bak compliance-sjefen. Han måtte telle til ti for ikke å løpe etter henne. Så fikk han lyst til å knuse noe. Han så på de to store skjermene på pulten, knyttet nevene, men besinnet seg.

–

5JEG SLUTTER ALDRI å bli overrasket over deg, men hvordan kjenner du Antonio Bobadilla? Han tilhører makteliten i dette landet, og det gjør så visst ikke en gringo som deg.

Den dresskledde Juan Tesoro så opp fra pizzaen han nettopp hadde fått på bordet foran seg. Lars Lande tok en stor bit av stykket han hadde i hånden, og ventet med å svare til han hadde tygget og svelget.

– Har aldri møtt Bobadilla. Leste om ham i avisen, visstnok en ubestikkelig bauta. Helt sikkert bare svada. Tesoro så forvirret ut. – Bløffet du på politistasjonen?

– Ja. Hva er risikoen for å bli oppdaget? Ingen der tør noensinne konfrontere selveste Bobadilla med hans kjennskap til Maria Rodrigues, en dame de inderlig godt vet er prostituert. Det betyr bare at Bobadilla bruker hennes tjenester, og det kan de aldri ta opp med ham. Saken er død til evig tid. Punktum.

Tesoro var himmelfallen. Han ristet kraftig på hodet flere ganger.

– Men tenk om noen på politistasjonen tilfeldigvis vet at Bobadilla ikke spiller tennis, eller ikke er medlem

i Medellín Country Club? Du er heller ikke medlem i Medellín Country Club. Du spiller riktignok tennis, men det er hjemme hos meg.

Lars Lande viftet det bort.

– Kommer aldri til å skje. Tesoro var ikke overbevist.

– Noen av de gutta du banket opp, kan ha mektige fedre. De gir seg ikke når de hører at saken er henlagt. Før eller siden leder det til Antonio Bobadilla, og han har aldri hørt om verken deg eller Maria Rodriguez. Du føler deg kanskje trygg, men dette er Medellín. Politiet bruker ikke silkehansker.

Lars Lande hørte oppmerksomt på hva hans beste venn i byen sa. Historien med Bobadilla hadde bare vært et påfunn der og da, et innfall, og det hadde virket over all forventning. Han var ute to timer senere, politiet hadde sågar kjørt ham hjem og overrakt ham passet.

– Hvor tror du jeg hadde vært nå uten hjelp fra Bobadilla?

– Du er syk.

Lars innså at historien var drøy for en av byens mest kjente advokater, men han klarte ikke å dele sin venns bekymring.

– Ja vel, sa han mellom to munnfuller. Tesoro hadde skjøvet fra seg den nesten urørte pizzaen. Han lente seg over bordet og senket stemmen.

– Var du virkelig ute med et ludder? Og hennes ære var altså verdt et slagsmål som folk prater om.

– Hallo. Hun er faktisk naboen min. Hun var den første jeg tok et glass vin med i denne byen. Og så har jeg aldri trodd at det var jobben som sekretær i et reklamebyrå som betalte for husleie i det bygget.

– Du betaler unødvendig mye for den toppleiligheten, for samme beløp kunne du fått et digert hus lenger oppe i åsen, med kokk og sjåfør, og egen tennisbane.

– Hva i all verden skal jeg med det så lenge jeg spiser alle måltider ute og du har tennisbane, lo Lars.

– Ingen av mine venner skjønner seg på deg. Hvorfor kom du hit, hvor kommer pengene dine fra, hva vil du med livet? Folk snakker.

Lars bare slo ut med hendene. Han hadde ikke tenkt å dele sin historie med noen. Han var en flyktning.

– Men det er vel derfor alle er så fascinert av deg. Særlig damene, sa Tesoro. – Og så lurer alle på de to arrene, sa han og pekte.

Lars stoppet seg selv i å ta seg til tinningen med begge hender. De gjorde et ellers anonymt ansikt alt annet enn forglemmelig. Han trodde ikke det fantes andre med symmetriske arr i ansiktet. Siden de ikke kunne sees samtidig, kunne det ta lang tid før folk skjønte at det faktisk var to. Det ene arret var åpenbart gammelt og det andre nytt, men han kommenterte dem aldri når han ble spurt.

– Du sjarmerer dem med smilet. Og det er aldri feil med blå øyne i denne delen av verden, fortsatte Tesoro.

– Som jeg sa til politiets mann, det må være lov å like seg her i byen. Han sa for øvrig at bølla som hentet meg hjemme, er en legende i byen, så jeg burde vel være beæret. Diego Ospina. Tesoro rykket til.

– Du kjenner ham altså, sa Lars Lande. – Da er jeg beæret. De tiet mens servitøren satte fra seg to kopper espresso. Tesoro tømte sin umiddelbart.

– Mitt råd er at du kommer deg ut av byen en stund.

– Først skal jeg ned på politistasjonen igjen og hente Mac-en min. Den la de beslag på, og jeg glemte å be om å få den tilbake da jeg dro.

– Kjøp en ny. Du har vel alt lagret i skyen.

– Jeg tenker ikke på romanen min om oppdageren Willem Barents, men jeg har samlet en stor fil med notater om dagens Medellín-kartell. Har ikke lyst til at folk som Ospina og Cifuentes skal rote rundt i det materialet.

Tesoro reiste seg halvveis opp fra manilastolen. Han holdt på å fly i synet på Lars.

– Er du fullstendig sinnssyk. Hvorfor i helvete har du gjort det?

Lars viste med begge hender at Tesoro skulle sette seg. Han dempet stemmen da han svarte.

– Du vet at jeg har vært finansjournalist. Det er det eneste jeg virkelig kan. Går ikke an å bo her, i Escobars hjemby, uten å interessere seg for dagens Medellín-kartell, som er rikere og mektigere enn noensinne. Alle jeg treffer, snakker jo villig om det, bare de får nok å drikke. Det er jo ikke akkurat hemmelig.

Tesoro ristet kraftig på hodet, som om bevegelsen skulle fjerne det han hadde hørt.

– Jeg har faktisk tenkt å tilby en artikkelserie til et av de store mediehusene i Europa eller USA, sa Lars. Tesoro gjenvant taleevnen.

– Hvis du har brukt så jævlig mye tid på narkofolket, så bør du vite at de har kjøpt politiet. Hvis de folkene leser dine notater, så er du død. De dreper journalister og redaktører i dette landet. Du må bort herfra. I dag.

Tesoro reiste seg brått.

– Gå hjem og hent det du trenger i leiligheten, så skal jeg finne ut hva vi skal gjøre.

Lars reiste seg også. Han var fortumlet over reaksjonen og handlekraften.

Tesoro grep ham i armen.

– Er jeg nevnt i disse notatene?

– Nei, løy Lars.