En historie fra middelalderen om
løgn, sannhet og ære
© 2025 J.M. Stenersens forlag
Design : Øystein Vidnes
OM s LA gsi LLU s TRA s JO n : Robert Campin, A Woman, cirka 1435 (National Gallery, London) | Album / Fine Art Images / NTB scanpix
O M b R ekking: akzidenz as | Dag Brekke
P AP i R : Holmen Book Cream 80 g 1.6b
bO k A e R s ATT M e D 11 / 15,7 pkt Guyot
T R ykk O g innbin D ing : Livonia Print, Latvia
isbn : 978-82-7201-918-0
J. M. Stenersens forlag
Akersgata 45 0158 Oslo
www.jms.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til Liz
del 2 . TIDEN — 63
del 3 . PROSESSEN — 113
del 4 . BEVISET — 167
del 5 . AVSLØRINGEN — 227 del 6 . MOTIVET — 259
del 7 . DOMMEN — 305 takk — 325 noter — 327 litteratur — 345
Ve D sO gnsvA nn i Oslo, dypt inne i Riksarkivets fjellmagasiner, ligger to dokumenter fra middelalderen som forteller historien om et mord. Dokumentene er ikke større enn én av sidene i denne boka, og de er sirlig håndskrevet med bitte små bokstaver som er prydet med grasiøse buer og løkker. Blekket som en gang var svart, har i århundrenes løp blitt brunt. Under begge de to dokumentene er det festet segl: middelalderens signaturer som forteller oss hvem som var til stede da de ble skrevet.
Dette er de eneste sporene vi har igjen fra en rettsprosess som fant sted i 1430-årene på Ringsaker i Hedmark. Dokumentene forteller om drapet på Sigurd Jonsson, en av storbøndene i bygda, om det famlende forsøket på å finne ut hvem som hadde drept ham, og om den dramatiske avsløringen av morderen. Historien jeg vil fortelle, er den som ligger gjemt i og mellom linjene i disse glemte rettsdokumentene.
Dette er en mordgåte fra middelalderen. Denne historien handler om sladder og drap, om tvil og om sår som ikke vil gro. Det er en historie om å være mistenkt, om å stå ansikt til ansikt med naboer, venner, slektninger og bekjente og ikke bli trodd. Det er historien om Gudrun, som ble mistenkt for et mord hun nektet
hardnakket for å ha begått, og det er historien om bygda hun kom fra, som måtte ta stilling til om hun var skyldig eller ikke.
Å dykke ned i rettsprosessen mot Gudrun ligner litt på å reise til et fjernt land, der skikkene, tankemåten og verdiene er annerledes enn dem vi kjenner hjemmefra. Menneskene vi møter i Norge på 1400-tallet, er fremmede for oss. De snakker og skriver et språk det tar tid å forstå, og de lever uten det moderne demokratiets velstand, trygghet og teknologiske muligheter. Det som likevel blir helt klart etter hvert som vi blir kjent med Gudrun og naboene hennes, er at menneskene i middelalderen sto overfor problemer som er dypt gjenkjennelige for oss. Også de kjempet for anerkjennelse, tilhørighet, rikdom og status. Også de ble gjenstand for rykter og spekulasjoner, hvisking og lange, megetsigende blikk fra nysgjerrige naboer. Også de kunne utsettes for urettferdighet og maktovergrep. De ligner mye mer på oss enn vi skulle tro.
Den viktigste forskjellen mellom oss og Gudrun og de andre menneskene som levde i middelalderen, er ikke problemene deres, men verktøyene de hadde til rådighet for å løse dem. Dette var en tid der de aller, aller fleste måtte jobbe med å produsere mat for at det skulle være nok å spise, det var en tid der kommunikasjonen ikke gikk raskere enn båt og hest, og det var en tid der det moderne statsapparatet som omgir oss på alle kanter i dag, var helt utenkelig. I middelalderen var sult og nød alltid like rundt hjørnet, og fiendskap kunne lett føre til vold. For å klare seg i dette livet var man helt avhengig av slektninger, venner og naboer som kunne hjelpe i en knipe eller gi vern mot farer som truet. Kongen og statsmakten var langt unna og blandet seg lite inn i livet til vanlige folk.
Historien jeg vil fortelle i denne boka, er derfor ikke bare historien om et drap, men om hvordan drapet passer inn i tilværelsen til mennesker som til sjuende og sist er opptatt med å overleve. Da storbonden Sigurd Jonsson på Ringsaker ble drept, måtte bygdas
ORORD
innbyggere innta rollen som etterforskere og bruke det de de visste om naboene for å avsløre morderen. På leting etter en skyldig går menneskene i middelalderen fra å være fremmede til å bli helt gjenkjennelige. De observerte og spekulerte, hvisket og tisket, pekte og blikket. De var, på samme måte som oss, mennesker som ikke klarte å slå seg til ro med det de ikke visste. Og i mangel på sikker kunnskap snakket de med hverandre om hvordan de trodde det var. «Hva har du hørt?», «Hva har naboene sagt?», «Så du liket?», «Hvem var til stede da de fant ham?», «Er de til å stole på?» Slik blir fortellingen om mordet, og om morderen, til. Men tvilen slipper ikke taket, verken på oss eller på dem som levde i middelalderen, og i forsøket på å oppklare mordet viste det seg at bøndene på Ringsaker var villige til å gå langt.
Før vi går videre, må jeg komme med en advarsel. Historien om Gudrun, Sigurd og bøndene på Ringsaker er en spøkelseshistorie – på mer enn én måte. I stuene og på loftene rundt om i bygda plager de døde de levende, og én dauding vender tilbake. Men også jeg som har skrevet denne boka, har vakt de døde til live igjen. Alle menneskene jeg beskriver, er virkelige personer som har levd, følt, tenkt, ledd, grått og strevd, men som nå er ugjenkallelig borte. For å få dem i tale igjen har jeg brukt de veldig få sporene de har etterlatt seg, dokumenter som dem vi kan finne i Riksarkivet i Oslo. Men i disse dokumentene, disse kildene, er det bare bruddstykker igjen av det som en gang var hele mennesker. Ofte har vi bare et navn, og kanskje navnet på en gård de eide, eller et sted der de oppholdt seg, én dag, ett øyeblikk i et langt og sikkert mangfoldig liv. Noen ganger kan det til og med være vanskelig å si om et navn som opptrer i to forskjellige dokumenter, betegner samme person eller to forskjellige. På den måten er de spøkelser, alle menneskene vi skal møte. Jeg bruker dokumentene fra middelalderen til å mane
dem inn i vår egen tid, men de forblir uformelige, flimrende, fanget i det øyeblikket navnet deres ble festet til pergamentet.
Noe av det jeg skriver, er derfor usikkert og til dels spekulativt.
Siden kildegrunnlaget er så tynt, vil det innimellom være nødvendig å gjøre en usikker antakelse for å komme videre, og disse antakelsene er det lett å bestride. Det jeg likevel kan love deg som leser, er at jeg aldri vil spekulere eller anta uten å gjøre det helt klart at det er det jeg gjør. Jeg skal ta deg med på tankerekkene og metoden som ligger til grunn for den historien jeg forteller. Hvis du er usikker på konklusjonene jeg faller ned på, kan jeg love deg at du ikke er alene. Jeg er usikker på noen av dem selv. Sånn er det når vi prøver å få spøkelser i tale.
Alle middelalderdokumentene jeg har brukt, er gjengitt med referanse til kildesamlingen Diplomatarium Norvegicum, der de er publisert. Nysgjerrige lesere kan finne dem der.
del 1. BEGYNNELSEN
På T inge T i Ringsaker, skjærtorsdag 17. april 1432, sto Gudrun fra gården Berg tiltalt for å ha drept sin egen ektemann. Det var en skandaløs forbrytelse. Å drepe en av sine nærmeste, et barn, en forelder eller en ektefelle, var blant de mest alvorlige illgjerningene et menneske kunne begå. Det var et brudd på de grunnleggende båndene som knyttet menneskene sammen, et svik mot den gudegitte samfunnsordenen. En som drepte sine nærmeste, var en niding, en æreløs forbryter. Straffen var ikke bare inndragelse av all eiendom, men også fredløshet, som betydde at lovens beskyttelse ble trukket tilbake og forbryteren i verste fall kunne lemlestes og drepes av hevngjerrige naboer uten at det var straffbart. Om hun ble kjent skyldig i drapet på ektemannen, risikerte Gudrun på Berg å miste alt: eiendom, sikkerhet, tilhørighet og i verste fall til og med livet.
Mordet på Sigurd Jonsson, Gudruns ektemann, var et mysterium. Ingen hadde tatt på seg ansvaret, og det fantes ingen entydige bevis som pekte mot en gjerningsperson. Å løse en slik mordgåte i en tid uten DnA, fingeravtrykk, videoopptak eller digitale spor var en nærmest umulig oppgave. Hvordan skulle morderen da få sin dom? I mangel på sikre bevis måtte bygdefolket og øvrigheten på Ringsaker støtte seg til det eneste de hadde: rykter, sladder
og indisier. Dette var sakens egentlige materie. Små blikk ble til observasjoner, observasjoner ble til oppfatninger, og oppfatningene ble utvekslet i de mange små og store samtalene som fant sted rundt omkring i bygda. På kirkebakken, på tinget, rundt ildstedet i vintermørket ble historien sakte, men sikkert til, historien om hva som hadde skjedd da Sigurd Jonsson døde så brått. Hadde ikke Gudrun vært merkverdig upåvirket av ektemannens død? Hadde hun ikke stått der på kirkebakken nærmest med steinansikt mens det medtatte liket av mannen hennes ble senket i jorda? Var det kanskje Gudrun som hadde tatt livet av ham?
Kvinner opptrer sjelden i drapssakene fra middelalderen, og enda sjeldnere som gjerningspersoner. Det var menn som måtte forsvare sin egen og andres ære med vold, og det var menn som ble dratt inn i fylleslagsmål der øks og kniv satt løst. Resultatet var, da som nå, at det ofte var menn som ble drept, og nesten alltid menn som drepte. Riktignok åpner middelalderens lover for at det motsatte også var tenkelig: «Hvis noen dreper en annen, skal de miste alt de eier», står det i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274, «enten en mann dreper en kvinne, eller en kvinne dreper en mann.»1 Men selv om loven tar høyde for at en slik forbrytelse kunne skje, er den nærmest uhørt i praksis. At Gudrun ikke bare var mistenkt for mord, men også for å ha drept sin egen mann, var enda mer uvanlig. Faktisk er anklagen mot Gudrun helt unik i de rettsdokumentene fra middelalderen som har overlevd frem til vår tid. Derfor må vi anta at den også var helt uvanlig for bygdefolket på Ringsaker i 1432.
Anklagen hvilte på historiene om Gudrun som folk i bygda fortalte hverandre. Historier om hvordan hun hadde tedd seg, hvordan hun hadde sett ut, hvordan hun hadde brutt med forventningene de hadde til en kvinne som akkurat hadde blitt enke. De historiene må ha vært medrivende og overbevisende. Overbevisende nok til
at Gudruns naboer – mennesker hun kjente godt, hadde snakket med, stått ved siden av i kirken og på tinget, kanskje drukket seg full med, ledd med og grått med – var villige til å tro på at hun hadde begått en forbrytelse som er bortimot uhørt. En forbrytelse som var så alvorlig at den fortjente lovens strengeste straff.
Kanskje var historiene om Gudrun overbevisende fordi de som fortalte dem og argumenterte for dem, var de betydningsfulle og innflytelsesrike, samfunnets støtter, Ringsakers gode menn og kvinner. Vi vet at de var der på tinget den dagen, og snart skal vi møte dem. Eller kanskje var historien om morderen Gudrun overbevisende fordi bygdefolket ville tro på den. Kanskje trengte de ikke så mye overbevisning og tolket alle små tegn, hint og indikasjoner slik at de passet med den oppfatningen de allerede hadde av Gudrun. Hun kan ha vært et vanskelig menneske som gjorde seg til uvenn med folk, som løy, kranglet og stjal og slik fikk mistenksomme blikk på seg. Hun gråt ikke i begravelsen, sa de, hun så ikke trist ut, hun sørget ikke over sin mann. Hun måtte ha drept ham.
Gudrun selv benektet alt sammen. Hun hadde nemlig sin egen historie om hva som hadde skjedd med Sigurd. Den hadde hun fortalt folk i bygda før, og hun fortalte den igjen her på tinget i Ringsaker skjærtorsdag i 1432. Vi kjenner ikke detaljene i historien
Gudrun fortalte, men vi kjenner kjernen i den: Sigurd, sa hun, hadde blitt sparket i hjel av en hest. Detaljene kan vi dikte oss frem til. Kanskje hadde Sigurd vært alene i stallen, og kanskje hadde han sendt vekk tjenesteguttene og sagt at han ville stelle hesten sin selv den dagen. Så hadde han stått der og småsnakket med den staselige brune hingsten mens han striglet og klappet. Var det et insekt som hadde bitt dyret? Hadde Sigurd Jonsson stått på feil sted og beveget seg for brått? Det var det ingen som så. Han var livløs og skamslått da de fant ham.
Vi vet ikke at det var slik Gudrun fortalte historien. Men to ting vet vi: Vi vet at hun insisterte på at det var hesten som hadde drept Sigurd, og vi vet at det ikke var noen uavhengige vitner til Sigurds dødsfall. På tinget glimrer vitnene med sitt fravær. Så mye lettere alt ville vært om noen hadde sett noe! Det er uklart i kildene våre om Gudrun selv hevdet å ha sett ektemannen omkomme, men som tiltalt for drapet var vitnemålet hennes uansett ubrukelig. Det eneste hun kunne gjøre, var å legge frem et alternativ til den anklagen som hadde brakt henne til tinget på Ringsaker denne skjærtorsdagen. Her forelå det altså to motstridende historier om Sigurd Jonssons død. Bygdefolket på Ringsaker mente Gudrun hadde drept ektemannen. Gudrun mente han hadde blitt sparket i hjel av en hest. Det var to historier som umulig kunne være sanne på en gang, og Gudruns versjon skulle etter hvert vise seg å bli skjebnesvanger for det endelige utfallet av saken.
ii . Tinge T
Sigurd Jonssons mystiske død skulle undersøkes på tinget. 17. april 1432 hadde tingforsamlingen trådt sammen ved bygdas sedvanlige tingsted, like ved Ringsaker kirke.2 Bygda Ringsaker ligger på Neshalvøya, som deler Mjøsa i to, med Hamar og Brumunddal på østsiden og Gjøvik og Biri på vestsiden. Halvøya er delt på midten av Solbergåsen, med Ringsaker på nordsiden og Nes på sørsiden. Rett sør for Nes ligger Helgøya. Ringsaker kirke er plassert i det nordvestlige hjørnet av denne halvøya, nesten helt nede ved vannkanten. Vannet var middelalderens viktigste og raskeste ferdselsåre, så vi må se for oss at de fleste som kom til tinget i 1432, reiste med båt.
I så fall var Ringsaker kirke synlig på lang avstand. Selv i dag er den gamle kirken et imponerende syn: en enorm korskirke i kalkmalt stein, nærmere en katedral enn en sognekirke, med et tårn som ruver over landskapet. Kirken ble bygd som en klassisk romansk basilika med tårn i første halvdel av 1100-tallet, men betraktelig utvidet og ombygd i gotisk stil på 1200-tallet, med utvidet kor, tverrskip som ga kirken sin korsform, sakristi, nye hvelv og vinduer med spisse buer.3 Spiret, som er et av kirkens mest iøynefallende trekk i vår tid, ble ikke reist før i 1694, men
utover det er det kirkebygget som møter oss i dag, ganske likt det som sto der i 1432.
Den påkostede sognekirken bar bud om rikdommen i de omkringliggende bygdene. Her på Ringsaker fantes noe av den mest fruktbare landbruksjorda i Norge, og rundt tingstedet lå storgårdene på rekke og rad, med vidstrakte kornåkre og utallige små og store bygninger i tette tun. Det var bøndene herfra som måtte ta stilling til om Gudrun var skyldig.
Mellom kirken og sjøen lå gården Ringsaker, som har gitt navn til bygda og som fungerte som prestegård. Hovedhuset som står på prestegården i dag, er fra 1747, men står på en steinkjeller fra middelalderen som kan peke mot at det sto et tårn eller steinhus her på Gudruns tid, kanskje som en residens for presten som skulle stå i stil med den staselige sognekirken.4 Vi kan se for oss at de som hadde kommet til tinget i båt, kom gående det lille stykket opp fra vannet, og på veien passerte de prestegården før de innfant seg på tingplassen. Vi vet ikke nøyaktig hvor tinget sto, men vi kan spekulere på om det lå et sted mellom kirken og prestegården, kanskje på nordsiden av steinmuren som omkranset både kirken og gravplassen. Bøndene som bodde på gårdene inne i landet, nord og vest for kirken, kom nok landeveien, og kanskje hørte de kirkeklokkene som kalte sammen til ting da de nærmet seg, til fots og til hest.
Tinget var ikke bare et møte. Tinget var middelalderens offentlighet. I en tid uten massemedier var dette arenaen hvor bygda kunne dele informasjon, diskutere saker som angikk dem som fellesskap og velge representanter til kongehyllinger eller andre rikspolitiske begivenheter. Tinget gjorde det mulig for bygda å fungere som et politisk fellesskap. I tillegg var tinget også bøndenes kollektive hukommelse. I mangel på folkeregister, eiendomsregistre og offentlige arkiver var det på tinget man kunngjorde eierskap,
kjøp og salg, ekteskap, arveskifter og alt annet det var nyttig å vite – og huske. Verbet «å tinglyse», som vi bruker den dag i dag når eiendom skifter hender, peker tilbake til middelalderen, da det som ble kunngjort på tinget, eller lyst, var kjent og akseptert av bygdefellesskapet.
På tinget møtte bygda kongens og kirkens menn når de mektige trengte bøndenes innspill, hjelp eller lojalitet. Det gjorde de ganske ofte. Slik var det også skjærtorsdagen i 1432, da Gudrun måtte svare for mordet på ektemannen Sigurd. Kongens menn hadde kommet til tinget på Ringsaker for å undersøke saken. De representerte statsmakten, som i middelalderen var ensbetydende med kongemakten. Norges konge i 1432 het Erik (r. 1389–1442), og han hersket over hele Norden, fra Finland i øst til Grønland i vest, fra Finnmark i nord til Slesvig i sør. Kong Eriks representanter ville vite hva som hadde skjedd, og de ville vite om Gudrun var skyldig, men fremfor alt ville de vite om bygdefolket var villig til å ta Gudrun i forsvar. Var det noen fra Ringsaker som var villig til å gå god for henne? Kongsmennene hadde kommet til tinget utenfor kirken på Ringsaker for å få svar på hva som var bygdas offentlige mening.
Hvordan skal vi se for oss møtet utenfor kirkegårdsmuren og den store, hvite sognekirken? Lovene fra middelalderen gir detaljerte instruksjoner for hvordan et ting skulle konstitueres. Tinget skulle kalles sammen med klokkeklang, og de fremmøtte skulle faste, som tegn på sin fromhet og respekt for Gud. De møttes utendørs, og i midten av tingforsamlingen skulle det trekkes opp en sirkel av det loven kaller et vebånd, som må ha vært en slags tråd eller tau. Vebåndet symboliserte tingets fred og hellighet og skilte alle de som hadde møtt opp der fra de 36 edsvorne dommerne, som var utvalgt blant tingmennene selv og skulle ta plass på innsiden av båndet. Der inne diskuterte dommerne tingets anliggender, og
vedtakene de kom frem til, skulle godkjennes med akklamasjon av de andre fremmøtte på utsiden av vebåndet.5
Loven tegner altså et tydelig bilde av hvordan tingforsamlingen skulle se ut, men det er usikkert om dette bildet stemmer så godt overens med det tinget som møttes utenfor Ringsaker kirke i 1432. Reglene i loven gjelder først og fremst for de store regionale lagtingene, Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting, og var neppe like strenge for et mye mindre bygdeting. Vi vet at det ikke var 36 edsvorne dommere til stede da saken mot Gudrun skulle tas opp til vurdering. Dessverre vet vi lite om hvordan de lokale bygdetingene fungerte, men vi vet at de gjorde det. Likevel går vi nok ikke for langt om vi ser for oss en folkemengde som har stilt seg opp slik at de kan se og høre hverandre, og slik at ordet bærer. Det var derfor bøndene og kongsmennene var der: for å se, høre og tale. For å fortelle bygdas historie. De må ha organisert seg med det for øye.
Så hvem var det som fikk fortelle bygdas historie? Hvem var det som var der på tinget den dagen? La oss bli med Gudrun til Ringsaker kirke, til tinget, til møtet med naboene som hadde hvisket bak ryggen hennes. Hvem var de? Vi kan si med sikkerhet at det var 32 mennesker samlet der den dagen, i tillegg til Gudrun selv. Kongens menn het Bjørn Svade og Grim, og de hadde nok reist fra Oslo på oppdrag fra slottsherren på Akershus festning, Jöns Nilsson Skåning. Svarte Jöns ble han kalt, og han var en av de aller mektigste i Norge på begynnelsen av 1400-tallet. Så mektig og viktig at det var uaktuelt å ta den lange reisen innover i landet i egen høye person. Ombudsmennene hans, Bjørn og Grim, var der for å håndheve konges lov. De skulle sørge for at fakta kom på bordet, og de skulle, til sjuende og sist, sørge for at kongen fikk de inntektene fra saken som han hadde krav på. Bjørn og Grim var øvrigheten som hadde kommet på besøk til Ringsaker.
I tillegg til Bjørn og Grim har vi navnet på seks andre menn som var der den dagen: Torstein Gunnarsson, Sunnulv Hallvardsson, Igul Alvsson, Alv Øysteinsson, Erik Bjørnsson og en Erik til som bare navngis med tilnavnet «pinne». Grunnen til at vi har navnet på akkurat disse seks, er også grunnen til at vi kan si noe som helst om prosessen mot Gudrun. Det var nemlig disse seks mennene som skrev ned den aller viktigste kilden vi har til hendelsene på
Ringsaker i 1432. De skrev på et lite stykke pergament av dyrehud som var garvet, strukket, skrapt til det var tynt som tegnepapir. De seks mennene skrev at Bjørn og Grim hadde kommet til tinget på
Ringsaker, på befaling fra lensherren Svarte Jöns, for å spørre om bygdefolket var villig til å ta Gudrun i forsvar. Torstein, Sunnulv, Igul og de andre var bygdas menn, ikke kongens. I brevet de skrev, tituleres de som lagrettemenn, og den tittelen markerer dem som bygdas elite, de fremste, mest betydningsfulle og kanskje rikeste bøndene i bygda. Deres rolle var å lede prosessen på tinget og legge frem bygdefolkets sak.
Under brevet som dokumenterte tingmøtet foran kirken, hang lagrettemennene tynne strimler av pergament, i dem festet de sine segl, seks stykker, som var lagd av voks og preget med hver manns merke. Seglene er bekreftelsen på at de seks mennene som nevnes i brevet, faktisk hadde vært til stede og gikk god for det som sto der. Seglene deres er preget med våpenskjold, kors, nøkler og bumerker. Om det ikke var for denne ene lille biten med skjørt pergament, som i løpet av 600 år har hatt utallige muligheter til å forsvinne eller gå i stykker, ville Gudrun vært glemt.6
Så altså: Gudrun selv, to menn som snakker kongens sak og seks lagrettemenn som snakker bygdefolkets sak. I tillegg vet vi at det var ytterligere 24 mennesker der, men dem har vi ikke navnet på. De var der for å vitne, og med det legge kraft bak påstanden om at bygda hadde gjort seg opp en mening om mordet. 33 mennesker vet
vi altså at det sto utenfor Ringsaker kirke denne skjærtorsdagen. Men det var helt sikkert mange flere. Tinget var offentlig, og bygda kunne delta, om enn bare som tilskuere. Jeg tror de må ha vært der den dagen. Jeg tror de ville se mordersken, de ville se rettsdramaet spille seg ut. De må ha kommet fra hele bygda, og for alt vi vet, kan de ha kommet utenfra også, fra Hamar, fra Toten og fra Biri. Vi kan godt tenke oss at det var hundre mennesker der den dagen, som ikke har satt spor etter seg, men som var der for å se, høre, huske og fortelle om det som hadde skjedd.
Der, i det jeg tror var et lite folkehav, sto altså Gudrun. Hun var nok en av dem som hadde kommet til tinget langs veien. Gården Berg lå godt inn på Neshalvøya, og hun hadde nok fulgt veien som gikk gjennom gårdstunet på Berg, vestover mot gårdene Hove og Hersoug og derfra nordover mot Ringsaker kirke, parallelt med Mjøsa.7 Turen til fots kan ha tatt halvannen time, og kanskje nærmere én time til hest. Aller fortest gikk den med slede, men det var bare mulig om snøen ikke hadde smeltet ennå, og tingmøtet sto i midten av april. Jeg tror vi må se for oss at Gudrun ankom tinget på hesteryggen, kanskje med et lite følge av tjenestefolk. Hun var nok fri til å reise som hun ville, for noe fengsel fantes ikke, og bygda tok selv ansvar for sine mistenkte.
Som gift kvinne hadde Gudrun dekket hodet og håret, helt sikkert med et hvitt hodelin som lå nedover halsen og skuldrene. På kroppen kan vi se for oss at hun har en lang drakt med heldekkende ermer, lik dem som er funnet fra omtrent denne tiden i arkeologiske utgravinger.8 Skal vi se for oss at den var blå? Kanskje skal vi også se for oss at Gudrun hadde en ring på fingeren. En forlovelsesring hun hadde fått da hun inngikk avtalen om giftermål med Sigurd Jonsson. Ringen ville vært et mektig symbol der hun sto på tinget, anklagd for drapet på den samme ektemannen som kanskje en gang hadde satt denne ringen på fingeren hennes.9
Noen av ansiktene som møtte henne der, kjente hun nok igjen, de var naboer og bekjente, mens andre var fjernere, noen helt ukjente. Det er fristende å bruke en mye senere kilde for å tegne et bilde av bøndene på Ringsaker i 1432. I andre halvdel av 1700-tallet skrev den norske historikeren Gerhard Schøning ned sine reiser gjennom Norge, og i 1775 besøkte han Ringsaker og deltok på gudstjeneste i den samme kirken som Gudrun hadde stått foran 350 år tidligere. Schøning forteller levende om Ringsaker-bøndenes hang til å pynte seg når de skulle i kirken. De pyntet seg med silketørklær og kniplinger, sier han, i tillegg til det som glitret:
Bønder-Karlene bruge, deels ægte, deels uægte Sølv-Tredser paa deres Klæder, overalt i Kanterne; og Qvindfolkene paa deres Huer, breede Guld- og Sølv-Baand. Endeel bruge endogsaa ægte Guld- og SøIv-Kniplinger, omkring deres Tørklæder.10
Schøning er lenger fra Gudruns tid enn han er fra vår egen, så vi skal være forsiktige med å tro at det han forteller, kan si oss noe om livet på Ringsaker på 1400-tallet, men det er fristende å tenke seg at den rikdommen på storgårdene som Schøning ble vitne til i 1775, også kom til syne under rettsprosessen i 1432. I så fall kan det ha vært et fargerikt og skinnende skue som møtte Gudrun da hun tittet utover tingforsamlingen og så storbøndene fra Ringsaker i all sin prakt, der de sto pyntet for å gjøre inntrykk på kongens menn og på hverandre. Kvinnene lignet nok på Gudrun, med lange drakter i rød- eller blåfarget ull, med tildekket hår om de var gift, og med smykker som viste deres rikdom. De kan ha vært prydet med ekte edelsteiner som safir eller ametyst om de var rike, eller billigere varianter i glass om de ikke hadde like mye. Mennene sto nok ikke tilbake for konene sine i pomp og prakt, også de med
lange fargerike drakter, kjortler til knærne og strømper på beina. De rikeste var kledd i importerte tekstiler: tynt, elegant ullstoff fra Flandern eller England og med detaljer og pryd i pels eller kanskje til og med silke. På hodene må vi se for oss hatter, også de et uttrykk for bærerens sosiale status, hvilken gård han drev, hvilke verv han hadde i lokalsamfunnet, hvilke jorder, skoger og fiskevann han eide.
Vi må tro at alle disse, storbønder, småbrukere og hustruer, hadde blikket festet på den tiltalte, den mistenkte. Kanskje var noen, særlig de som kom langveis fra, usikre på hvem av de oppmøtte de skulle se på. Hun så jo ut som alle de andre kvinnene som var der, med ansiktet i skyggen av det hvite hodelinet. «Hvem er morderen?» kan de ha hvisket seg imellom på de bakerste radene i forsamlingen.
Ja, hvem var egentlig morderen? Hvem var Gudrun? For å finne ut av det må vi forlate det ruvende kirkebygget, tingstedet som var tettpakket av velkledde mennesker, de tilreisende tilskuerne, de 24 vitnene, de seks lagrettemennene og de to kongsmennene.
Vi må la dem vente her et øyeblikk sånn at vi kan bli bedre kjent med henne som sto i midten av hele skandalen.