Midt i alt som er

SUNNIVA GYLVER

MIDT I ALT SOM ER

En fortelling om kjærlighet, sorg og eksistensiell beredskap

© 2022 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Foto på baksiden: © Noah Gylver

Forfatterportrett: © Hacienda Film Differ Media Layout: akzidenz/Dag Brekke

Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 Boka er satt med Corundrum 12/15,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-2999-4

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Til Simon, Gina og Noah. Jeg elsker dere.

Dagen etter at min elskede døde, dro jeg til Tjuv holmen for å bade. Jeg satt midt i horden av blide tjueåringer og kjente en plutselig glede over sola og sjøen. Samtidig lurte jeg på hva folk tenkte dersom de kjente meg igjen. Hadde noen fått med seg statusoppdateringen på Facebook? Visste de at mannen min, Lars Kristian, var død? Ville de tenke at jeg ikke hadde elsket ham høyt nok, eller at jeg fortrengte sorgen?

Jeg tror ikke det går an å leve uten å sørge. Samtidig kan sorgens rom bli unødvendig trangt, på grunn av egne eller andres forventninger til hvordan vi sørger «riktig».

Lars Kristian og jeg fikk ett år der vi var klar over at døden snart ville komme, men vi visste ikke om det handlet om måneder eller år. Det var ekstremt krevende. Men i motsetning til brå og uventet død, fikk vi rom til å forberede oss og ta avskjed. Det ble et år der vi ville ta vare på hvert minutt vi fikk sammen, og samtidig telle ned og få overstått det som lå foran oss. Elske og miste på samme tid.

Hvordan finner vi et så godt liv som mulig, midt i alt som er? Hva gir motstandskraft når livet slår? Hvor finner vi vår drivkraft til å sette gode spor her i verden? Sånne spørsmål kan stå sterkere fram når vi opplever livskriser i en eller annen form, men vi gjør lurt i å søke våre egne svar på dem også før livet setter oss på prøve.

De siste årene har vi snakket mer enn før om beredskap: terrorberedskap, kriseberedskap, smittevernberedskap. Denne boka vil bidra til å styrke vår eksistensielle beredskap: våre ressurser til å møte livet på godt og vondt. Og døden.

Lars Kristian sa mange ganger det siste året at han ikke var redd for å dø, men redd for å bli glemt. Jeg vil bidra til at han blir husket, som den utrolig bra mannen han var. Jeg vil fortelle om ham og oss. Bare vit at en del av det som kunne vært sagt, blir utelatt, av respekt for ham og andre som står meg nær.

Sunniva, Oslo, sommeren 2022

Husker vi dårligere når vi kan google alt og egentlig ikke trenger å huske noe? Jeg vet ikke. Uansett er ikke minnet til å stole på. Forskning viser at vi husker selektivt og tilfeldig. Minner kan lett plantes og forfalskes; vi skjønnmaler eller svartmaler ut fra vår egen forforståelse. Likevel kan det være vanskelig å forstå hvem vi er uten minnene våre, både de gode og vonde.

Jeg har trodd at jeg ville huske viktige øyeblikk for alltid, at jeg ville vite nøyaktig når barna sa sitt første ord eller tok sitt første skritt. Men nei, det har jeg faktisk glemt. Jeg trenger å skrive ned for ikke å glemme.

Noen ting er ekstra viktige å huske. Betydningsfulle livshendelser som har lært oss noe om hvem vi er, hvor vi hører til, hva som betyr noe. Denne boka er full av dem. Situasjoner, opplevelser og tilstander som har vært med å prege og forme meg og min verktøykasse for livet. Da må jeg begynne med å skrive om den store kjærligheten: den

som har bidratt sterkt til å gjøre meg til den jeg er og livet mitt til det det har blitt – så langt.

Det startet på gamle Fornebu flyplass, sankthansaften 1987. En felles venn skulle komme hjem etter et utvekslings år i USA, og vi var en god gjeng som møtte opp. Der var plutselig Lars Kristian.

Vi ble satt i hver vår ende av et velkomstbanner. Jeg hadde så vidt sett et glimt av ham sommeren året før, men da var jeg sammen med en annen. På den tiden ble Lars Kristian kalt Juster blant venner, jeg vet ikke hvorfor. Kan hende på grunn av den lange, tynne skikkelsen, de store hendene og den hjertelige, smittende latteren?

Hva husker jeg fra dette møtet? Blikket, smilet og energien hans som fylte rommet. Og latteren min. Jeg har et lyst sinn og er ofte glad, men jeg har dårlig humoristisk sans og ler sjelden. Han fikk meg til å le, allerede da. Jeg tilbød ham haik i min gamle Toyota tilbake til Asker. Det var kø på E18, men det gjorde ingenting. Flere ganger holdt jeg på å kjøre inn i bilen foran, fordi jeg uavbrutt ville ta ham inn med blikket. Jeg var 20 år, han var 21, og det var som om tiden sto helt stille. Dessverre ikke mer enn at vi kom fram til hans nabolag. Der var det fest for den hjemvendte kameraten, men jeg var invitert et annet sted, og som den pliktoppfyllende unge damen jeg var, dro jeg videre. Pusten gikk merkelig fort til at jeg satt stille og kjørte; hjertet sang påtrengende.

Dette var helt i starten av sommerferien. Lars Kristian skulle opp på Hardangervidda og løpe noen dager, mens

jeg skulle være i byen. Vi hadde utvekslet telefonnummer og adresse og sagt «vi sees igjen», uten å ville virke altfor ivrige. I strålende solnedgang på stranda dagen etter skrev jeg brevet til ham om og om igjen; alt måtte stemme. Jeg postet det og ventet. Ingenting annet betydde noe; verden ble uendelig stor og uendelig liten på samme tid.

Han ringte! Han kom! En søndag ettermiddag. Jeg skiftet utallige ganger og endte opp i en sjokkrosa topp og hvite shorts. Hadde jeg visst om Hans Børlis dikt «Junikveld» på den tiden, hadde jeg hatt ord: «Vi sitter i slørblå junikveld og svaler oss ute på trammen. Og alt vi ser har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen.» Akkurat sånn var det.

Jeg skulle være avlaster på en sommerleir uka etter, og dro med vondt i hjertet og kroppen full av lengsel. Hver dag gikk jeg til telefonkiosken et annet sted på øya og ringte ham, pyntet i min fineste sommerkjole. Etter klokka 17, selvfølgelig; på dagtid var det dyrere, og vi skulle jo snakke lenge. Han var god på telefon. Stemmen hans var dyp, varm og nær, som skapt for samtaler der vi ikke så hverandre. På natten hadde jeg mareritt om at jeg ikke skulle kjenne ham igjen når jeg kom tilbake til byen. Ville han være så flott som jeg husket?

Han møtte meg da jeg kom tilbake til Oslo. Like flott. En intens kveld, før vi igjen måtte følge oppsatte ferieplaner og sommerjobb på hvert vårt sted. Han rakk så vidt å møte foreldrene mine en gang i juli, og jeg moren hans; faren var død. Alt jeg husker fra den sommeren, er at jeg lengtet, skrev og snakket i telefon. Da vi endelig

Vi gikk straks ned til David Andersen på Egertorget og kjøpte de rimeligste, tynneste gullringene vi fant. Randi Ecker, en eldre, høytidelig dame med håret i pen knute i nakken, ekspederte oss. Siden var vi innom henne i butikken hvert år så lenge hun var der, og bekreftet kjærligheten.

Vi ringte foreldrene våre, og ble både lettet og litt skuffet over at de tok det så rolig. Nå som jeg selv har barn i samme alder, forstår jeg enda mindre av deres reaksjon. De påsto etterpå at de skjønte at de uansett ikke hadde noe de skulle ha sagt.

Rett før han skulle i militæret, forlovet vi oss. Vi skiltes en kveld på bensinstasjonen på Høvik, han skulle kjøre til Trondheim med oppstilling klokka seks neste morgen. Jeg kjøpte turmat og cola så han kunne holde seg våken, og en kassett til bilstereoen med en favoritt akkurat da: Jennifer Warnes’ Famous Blue Raincoat, der hun synger Leonard Cohen-sanger. Vi kysset hverandre farvel der på bensinstasjonen, og jeg ble sittende og hulke i bilen lenge.

Det ble et rart år, fullt av lengsel og forventning, savn, lidenskap og frustrasjon. Men kanskje var avstanden en av grunnene til at vi senere holdt sammen. Da, som nå, var livet mitt fullt av mennesker og meningsfulle prosjekter;

jeg hadde egentlig ikke tid til en kjæreste. Nå ble det en gradvis tilvenning.

Jeg har alltid snakket mye og vært rask til å sette ord på tanker og følelser. Dét var ikke han. Hadde vi vært på samme sted rent fysisk det første året, ville vi ikke blitt kjent på den måten vi ble. Nå hadde vi endeløse telefonsamtaler, ofte med tog som kraftig bakgrunnsstøy og stadige avbrytelser: Lars Kristian hadde lært seg å hacke telefonlinjen til NSB. Gjennom å sitte nede på stasjonen tett ved sporene og koble om noen ledninger, sørget han for at togselskapet betalte regningen for våre samtaler. Jeg var inderlig forelsket, og lot det gå.

Vi skrev uendelig mange og lange brev; det ga en annen måte å utforske hverandre på. Du får tid til å lese det den andre sier, flere ganger, i eget tempo og når det passer. Du kan skrive mange mulige versjoner før du sender svaret. Samtaler i brevs form tar tid; det gikk ikke an å avbryte ham. En gang fikk jeg en nydelig liten foldebok i papir med fotografier og tekst; han hadde tatt bilder med selvutløser bak brakka og skrevet et slags kjærlighetsdikt. Mange av brevene fra militæret var krøllete og flekkete når de nådde fram til meg. De hadde ligget i lomma på uniformen under utmarsj og blitt skrevet stykkevis. En venn fra førstegangstjenesten fortalte at de andre på lag 3 i tropp 3, kompani C syntes Lars Kristian kontinuerlig skrev brev til sin elskede. Et hett kjærlighetsbrev nådde fram til ham en gang han sto og oljet geværet. Han ba romkameraten om å lese brevet høyt. Begge ble temmelig flaue, men ingen av dem ville kaste inn håndkleet. Da jeg

Det året lærte jeg at Lars Kristian var usedvanlig flink med ord, når han bare fikk finne dem i sitt eget tempo. Han hadde mange for meg overraskende og kloke observasjoner rundt livet i leiren: hva reglene og hierarkiet gjorde med ulike folk; hva det gjorde med dem alle å bli ristet sammen med et tversnitt av norske unge menn fra alle kanter av landet; møtet med den nordnorske naturen på Skjold. Lars Kristian var en hardhaus og løp mye ute i den harde vinteren, og en dag klatret han på et farlig sted; han ville så gjerne nå toppen. Han fortalte etterpå at idet han var nesten oppe og skulle ta et risikabelt grep med høyre hånd, så han forlovelsesringen på fingeren og bestemte seg for å snu og komme seg ned uten å ha vært helt oppe: «Jeg er jo din.»

Lars Kristian var kompromissløs når det gjaldt trofast het: En av hans beste venner i kompaniet var forlovet og bygget hus, men brøt forlovelsen da kjæresten innrømmet å ha vært utro. Nå var begge fortvilet. Lars Kristian og jeg diskuterte. Vi var enige om at utroskap var uaktuelt, men jeg hevdet at hvis han kom til å være utro og angret, så ville jeg heller at han selv skulle leve med sin vonde hemmelighet, enn å tvinge meg til å velge om jeg skulle avslutte forholdet. Han, derimot, gikk for absolutt ærlighet for oss begge og sa at han aldri, aldri ville gjort noe sånt. Jeg trodde på ham da, og gjør det ennå.

Lars Kristian kom hjem på perm så ofte han kunne det året. Det var både krevende og deilige helger; så mye sto på spill og måtte bli bra, for det var alltid altfor lenge til neste gang. Dyrebare dager med mange valg: Skulle vi være bare vi to, eller skulle vi se venner og familie? Skulle vi snakke om de vanskelige tingene, eller unngå konflikt og ha det gøy? En helg dro jeg nordover for å møte ham. Vi bodde på Havblikk pensjonat, med vegger av papir, fem ulike tapeter og havblikk bare om man sto oppe på doskålen på tærne og lente seg farlig langt til venstre. Stor lykke og lidenskap, like stor ensomhet og fortvilelse i løpet av ikke så veldig mange timer, før jeg igjen satt på flyet sørover. Avstandsforhold er ikke kjedelig.

27. august 1988 sto bryllupet i Nordstrand kirke. Det ble en annerledes dag, fylt av kompromissløse ord om kjærligheten, som ifølge Bibelen og Paulus tror alt, håper alt, tåler alt og utholder alt. Mors brudekjole hadde blitt sydd litt inn og opp for kr 70. En sky av tyll og puffermer; ikke helt min stil, men fin som arvestykke. Lars Kristian hadde vært byen rundt for å finne smoking med kort jakke og spisse sko, pluss magebelte og sløyfe i gressgrønt; vi var jo fremdeles på åttitallet. Jeg ser på brudebildet vårt på veggen: Vi var så unge!

Veien ble til mens vi gikk. Statistikken forteller at samliv er ekstremsport, men at det er enda vanskeligere uten den rammen ekteskapet kan være. Et bryllup er dagen for de nesten altfor store ordene og idealene. Men om vi ikke har idealer å strekke oss etter, strekker vi oss vel heller ikke? Om det finnes en gjensidig kjærlighet og respekt i bunnen,

Vi hadde begge erfart å bli dumpet i avstandsforhold, og kjente et fellesskap i at vi satset hundre prosent når vi virkelig trodde på noe. To sterke viljer, som var intenst til stede der vi var. Vi elsket hverandre, stolte på hverandre, beundret og respekterte hverandre. Men vi var også veldig ulike, sta, unge og kantete, og vi ante ikke hva vi bega oss ut på.

Ekteskap er ikke for pyser, selv ikke de forholdene som viser seg å være liv laga. Det ble en god del runder i månedene og årene som kom. Jeg sov mange netter på sofaen i stua – så han om morgenen skulle huske at vi faktisk hadde lagt oss midt under en krangel. Det kom stadig overraskende avklaringer av typen: «Hæ! Tror du ikke på Gud?!» «Stemmer du ikke ved valg?!» Gifteringen ble kastet langt ut i gresset der vi bodde, og forårsaket timelange søk. Kranglene fulgte gjerne et mønster, som en slags dans: Vi var uenige om noe, jeg laget drama, han ble taus, jeg gråt, han ble bauta, vi ble forsont. En gang var vi midt i en konflikt, og jeg ropte som vanlig: «Dette kommer ikke til å gå!» I stedet for å berolige slik han pleide, sa han: «Nei, kanskje du har rett.» Plutselig måtte jeg ta en ny rolle, og det var sunt for oss begge å endre litt på det som var blitt et slags konfliktmanus.

Vi blomstret også. Én pluss én var mer enn to. Først senere har jeg skjønt hvor viktig det var at jeg ikke bare

likte Lars Kristian som den han var sammen med meg, men at jeg også opplevde å bli en bedre meg som hans kjære. Jeg skulle jo ikke bare holde ut med ham, men også med meg selv sammen med ham. Om jeg hadde elsket og beundret ham, men opplevd at jeg ble en dårligere utgave av meg selv i hans selskap, hadde det ikke vært bærekraftig over tid.

Bakgrunnen vår var både lik og forskjellig. Vi vokste begge opp i tradisjonelle og aktive familier på hver vår side av Oslo, men hans familie var nok da både mer harmonisk og borgerlig enn min. Der Lars Kristian var født inn i en klassisk folkekirkefamilie, som gikk i kirken på julaften, døpte barna sine, ble viet og gravlagt i kirken og ellers ikke tematiserte tro og religion, hadde jeg en mor som er tremenning til Kjell Magne Bondevik og en onkel og morfar som var prester. I min familie gikk vi jevnlig i kirken og dro på leir med menigheten. Jeg vokste opp med en kristen tro, mens Lars Kristian og familien ikke var religiøse.

Vi ble konfirmert i hver vår kirke, og lokalkirkenes ungdomsmiljøer fikk stor betydning for begge. Faren døde brått og uventet av lungekreft den høsten Lars Kristian ble konfirmert, og da ble dette miljøet et anker, med venn skap som varte livet ut. Lars Kristian ga alltid jernet når han først engasjerte seg. Han ble visst sentral på diverse kristne leirer, og hadde til og med en fortid som bibelgruppeleder da jeg traff ham. Men om man tar oppgaven å følge Jesus på fullt alvor og er kompromissløs i sitt engasjement, er kristendommen temmelig radikal. Det ble

Jeg begynte å studere kristendom på MF – som på den tiden sto for Menighetsfakultetet – høsten etter vår aller første sommer. Åtte år senere ble jeg prest. Min vei ble nok også en vei for ham, den bevisstgjorde ham på at han ikke hadde en religiøs tro.

Mange har spurt oss hvordan vi kunne leve sammen med ulikt livssyn. Svaret er sammensatt: Vi var lidenskapelig forelsket. Vi hadde mange felles verdier knyttet til hva slags mennesker vi ville være overfor andre og hva slags forhold vi ville ha. Begge hadde vi et lyst sinn og var glade i livet, i mennesker, dyr og natur. Når vi virkelig gikk for noe, ga vi alt. Verken vi selv eller familiene og vennene våre problematiserte våre ulike livssyn mer enn nødvendig. Selvsagt gikk vi mange runder. Først når vi skulle bli bedre kjent og diskuterte nyheter, venners valg og egne etiske dilemma; senere for eksempel knyttet til dåp og oppdragelse av barn, familietradisjoner og framtidsplaner: Måtte jeg bli prest? Måtte jeg jobbe hver jul og påske? Burde ikke dåp vente til barna kunne velge

I opptaket av talen på min femtiårsdag i 2017 sier min kjære: «Jeg må snakke litt om tro. Vi er en sånn snakkis i Kristen-Norge, det er litt gøy, fordi Sunniva blir av og til kontaktet av sånne gudsord fra landet som har falt for en eller annen råner, og så lurer de på ‘hvordan er det, jeg har hørt det at du er gift med en som ikke er kristen …’. Så har Sunniva en sånn sjekkliste – jeg vet ikke helt hva den innebærer – men sånn ‘hvis du kan krysse av check that – check that – check that; så kan det gå greit’. Men jeg vil også si noe om at det å ha en tro, og leve med en som ikke har en tro, det er ikke noe stort tap for meg, men jeg tenker en del på deg. I din tro er det en høy himmel, Sunniva. Den er så høy, og det er så mye lys der; det er

rikelig med plass til meg, og det er rikelig med plass til våre barn.»

Jeg opplevde også at det var høy himmel og mye lys i vår felles verden, og at det har vært både en styrke og en sårbarhet i livet og prestegjerningen at vi ikke delte tro. Jeg fikk et sunt, nært og elskende utenfrablikk på det helt grunnleggende i livet mitt. Lars Kristian var utrolig nysgjerrig på mennesker, men egentlig ikke interessert i religion. Sånn sett ville jeg kanskje hatt mer til felles med en mer glødende ateist. Likevel ble tro jevnlig et tema, med utgangspunkt i mitt arbeid og mine livsvalg, og etter hvert i arbeidet rundt våre felles barn. Ulikt livssyn kombinert med stor kjærlighet bidro til at jeg ble mer bevisst på hva som virkelig betyr noe, og hva som driver og bærer meg.

Jeg vet dette er store ord, men jeg sliter med å finne noen bedre. Ordene er min viktigste uttrykksform, og jeg har mye verbal mengdetrening, men det hjelper ikke alltid. Jeg kommer stadig til kort, og har gjort det både i kjærligheten og bokskrivingen. Som når han jeg elsket følte seg stilt til veggs av argumentene mine, eller syntes spørsmålene var kjedelige. Eller når jeg prøver å sette nye ord på kjærligheten og sorgene i livet mitt. Jeg klarer det ikke alltid. Hvordan unngå at de store ordene kjennes tomme, vage, gjentakende, klisjéfylte, enten vi skriver, leser eller hører dem? Det er hardt arbeid å dra ordene helt ned på bakken og få fram hvordan den eksistensielle beredskapen kjennes bokstavelig talt livsviktig.