Kjell Arild Nilsen og Helge Øgrim: Kina vs. Norge

– Vi bør følge England Den 11. november 1949 var Stortingets utvidede utenrikskomité samlet etter anmodning fra utenriksminister Halvard Lange. Nest siste punkt på møtet var forholdet til Kina.

Lange fortalte da at Storbritannia hadde til hensikt å gå til formell anerkjennelse av kommunistenes regjering «i nær fremtid». Før britene bestemte seg endelig ønsket de å høre hva de andre medlemslandene i NATO mente om saken. Derfor hadde Danmark og Norge fått en skriftlig, formell orientering fra Storbritannia om deres standpunkt. Sverige, som ikke var NATO-medlem, hadde ikke mottatt denne orienteringen, men var blitt informert muntlig sammen med de andre nordiske landene på København-møtet i september.

Utenriksministeren fortalte også at spørsmålet om holdning til den nye regjeringen i Beijing, anerkjennelse eller ikke anerkjennelse, ville bli et tema mellom Storbritannias utenriksminister Ernest Bevin, hans franske kollega Robert Schuman og USAs utenriksminister Dean Acheson på et forestående møte i Paris. Ifølge Lange hadde Norges regjering på dette tidspunktet tatt en beslutning om å følge Storbritannia, mens det i Danmark og Sverige så langt bare var utenriksdepartementene som sto for dette: Der er det Regjeringens standpunkt at vi bør ta sikte på å følge så nær etter England som mulig. Det er også danskenes – i all fall det danske utenriksdepartements standpunkt uten at det enda har vært regjeringsbehandlet. Det er også utenriksminister Undéns standpunkt, uten at det enda har vært regjeringsbehandlet i Stockholm. Britene har bedt om å få høre vår mening, og vi hadde tenkt å meddele dem at vi var innstillet på å anerkjenne samtidig med dem, og samtidig henstille til Danmark og Sverige at anerkjennelsen kom noenlunde samtidig fra de tre nordiske land.

15