Håndbok for superhelter: Røde maske

Boka er dedisert til Filippa.

Uten deg hadde Håndbok for superhelter aldri funnet oss.

Copyright © Elias og Agnes Våhlund.

First published by Rabén & Sjögren, Sweden, in 2017.

Published by agreement with Rabén & Sjögren Agency © Norsk utgave: Kagge forlag 2018 Originalens tittel: Handbok för superhjältar. Del 2: Röda masken Oversetter: Helene Heger Voldner Omslagsillustrasjon: Agnes Våhlund Omslagsdesign: Agnes Våhlund Grafisk tilrettelegging norsk utgave: Ingrid G. Ulstein Papir: 130 g Arctic the Matt Boka er satt med: CC ExtraExtra 11/13 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN 978-82-489-2216-2 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

ELIAS & AGNES VÅHLUND

DEL 2: RØDE MASKE

Drømmer man om noe lenge nok, kommer det en dag til ü skje.

Kapittel 1

Lisa våknet med en rar følelse i kroppen. Hun hadde drømt at hun var en superhelt, at hun kunne fly og hadde slåss mot skurker. Tenk om det hadde skjedd i virkeligheten? Helt siden hun fant «Håndbok for superhelter» på biblioteket hadde hun jo trent hardt, både på å fly og på å lære seg å slåss.

Lisa la seg på ryggen og slapp ut all tung luft fra lungene, før hun pustet inn så lett luft som mulig, akkurat som det hadde stått i håndboka at hun måtte gjøre for å fly.

11

Snart lettet hun fra senga.

– Det virker, hvisket Lisa til seg selv. Det hadde ikke vært en drøm.

Noen minutter senere fløy hun rundt i rommet som om hun alltid hadde kunnet fly.

12

Plutselig banket det på døra.

Det var mormor.

– Er du våken, vennen min?

Lisa bråstoppet. Hva skulle hun gjøre? Mormor måtte absolutt ikke komme inn på rommet nå.

Lynraskt landet hun i senga og dro dyna over seg.

– Jepp, jeg er våken. Jeg skal kle på meg nå.

– Så fint, Lisa.

13

Lisa skyndte seg å kle på seg.

Hun hadde tid til å øve litt på dyrespråk før hun gikk ned til mormor.

Hun fant fram håndboka, som hun hadde gjemt bak buret til Olga og Oskar.

– Beklager at det er så tidlig, sa hun til hamsterne. – Men vi må bli bedre til å forstå hverandre.

Gjenta etter meg: «Jeg er en hamster.»

Verken Olga eller Oskar fikk fram så mye som et pip. Særlig ikke Oskar, som hadde munnen full av mat.

– Oskar! Du må følge med hvis du skal lære noe, sa Lisa bestemt.

14

– Kom, jeg tar dere med bort til senga, så øver vi videre der. I dag kan dere snakke, så prøver jeg å forstå hva dere sier. Greit?

Lisa hadde håpet at Olga og Oskar skulle snakke bitte litt, i hvert fall, sånn som de pleide å gjøre når Lisa prøvde å få sove.

Men nå var de musestille.

– Vi må jo kunne snakke sammen. Hvordan skal jeg ellers vite hva dere tenker? Om det er noe dere vil ha i buret, eller om dere vil ha en annen type mat, da må dere si det. Jeg kan jo ikke lese tankene deres.

Ikke sant?

15

Akkurat da åpnet mormor døra.

– Lisa, du har ikke til tid å leke med hamsterne nå. Skolen starter om et kvarter.

– Greit, jeg kommer nå.

Hun satte Olga og Oskar tilbake i buret. Hun hadde ikke lekt med dem, hun hadde øvd på dyrespråk. Men det kunne hun jo ikke fortelle mormor. En superhelt kan aldri avsløre sin hemmelige identitet, ikke en gang for sin egen familie.

Lisa gjemte håndboka bak buret, tok med seg sekken og løp mot døra.

Da hun kom bort til trappen, husket hun noe. Drakten!

I håndboka sto det at en superhelt alltid måtte være klar. Hun la superheltdrakten raskt i sekken og skyndte seg ut.