Forræder

© Jesper Stein og Politikens Forlag 2017 etter avtale med Politiken Literary Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2025 Originalens tittel: Papa Oversetter: Inge Ulrik Gundersen Omslagsdesign: Stoltzestudio · Peter Stoltze Papir: Creamy 60 g 2,0 Boka er satt med Sabon 11/14,5 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3924-5 Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som trenings­korpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

JESPER STEIN

Forræder Krim

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Til Jan Andersen

Første del

1

Svanen satt midt i veibanen. Axel gikk bort til den store fuglen. Den rørte seg ikke. Prøvde verken å komme på beina eller vingene.

Virvlende puddersnø. Ettermiddag. Gult lys fra glass­ kuplene på Dronning Louises Bro. «Hva er det som feiler den, pappa?» spurte Emma.

Det var mange mennesker på broen. En mann hadde stilt seg i kjørebanen foran svanen og prøvde å vinke bilene utenom den.

Axel så på fuglens mørke øyne. Urolige og flakkende.

De fikk ham til å tenke på et åpent sår.

«Jeg vet ikke,» løy han. «Den er kanskje skadet.»

Han hadde ikke sett den falle, men han hadde hørt slagene fra de store vingene i luften, avløst av en syngende, metallisk lyd. Det neste han registrerte, var svanen som satt der majestetisk i veibanen mens snøen føk rundt i mønstre som ble visket ut like fort som de oppsto.

Axel så rundt på ansiktene.

«Er det noen som så hvordan den havnet her?» spurte han høyt.

«Den bare kom. Plutselig var den der,» sa en ung mann med lys stemme. Han holdt i styret på en sykkel. Øynene hans hoppet rundt mellom de tilstedeværende, på utkikk 9

etter oppbakking, som om svanen var et mysterium som knyttet dem sammen.

En kvinne som hadde gått i ring med en mobil til øret et stykke unna, kom bort og trengte seg inn i rekken av mennesker.

«Jeg så at den fløy inn i ledningene. Den flakset og falt ned på veien, lå der og bakset med den ene vingen som om den ikke klarte å lette. Hva skal vi gjøre?» spurte hun.

«Jeg fikser det,» sa Axel. Han tok fram mobilen og skrev ‘dyreambulanse’ i søkefeltet, fant et nummer og ringte.

«Det er Axel Steen. Jeg står på Dronning Louises Bro. Det er en svane i kjørebanen. Den har truffet en ledning og blitt skadet.»

Han avsluttet samtalen og snudde seg mot forsamlingen.

«Dyreambulansen kommer om et kvarter.»

Flere av dem så ut som om det langt ifra var forklaring nok, men han hadde ikke lyst til å snakke med dem. Han gikk bort til svanen. Ville den snappe? Bite etter ham? Uten å tenke mer over det, tok han tak rundt halsen på den oppe under hodet med venstre hånd, bøyde seg ned og la høyre arm rundt kroppen på den. Den slo med vingene, vred litt på hodet. Han løftet den forsiktig opp, den veide neppe mer enn ti–tolv kilo, men føltes likevel enorm i favnen, enorm og skrøpelig. Det mørkebrune øyet stirret på ham i noe han oppfattet som en blanding av blind tillit og dyp angst. Han bar den bort fra veibanen og satte den fra seg på fortauet inntil granittbrystningen ut mot sjøen. Vinden traff ham i ansiktet, og han måtte knipe igjen øynene.

Da han gikk bort fra svanen, kunne han se at den ene vingen hang litt.

«Hva tror du feiler den?» spurte Emma.

«Den har kanskje brukket vingen da den falt,» sa Axel.

«Kan den bli frisk igjen?»

10

«Det kan den sikkert,» løy Axel.

Han foreslo for Emma at de skulle gå hjem, men hun flyttet seg ikke fra svanen. Det hadde snødd hele dagen.

Nå hadde det gitt seg, og mørket hadde kommet i løpet av et kvarter. Axel så opp på himmelen, som var dyp og blå.

Svanen satt fortsatt urørlig på fortauet.

Mannen fra dyreambulansen viste seg å være en type som ikke tok hensyn til sarte sjeler.

«Hvis den har brukket vingen, blir den avlivet. Den kan jo ikke fly rundt med vingen i fatle, hva?» sa han til Emma.

«Hvordan avlivet?» spurte hun.

«Fugler må man jo skjære halsen over på, men jeg pleier å gi dem et kakk i skallen først. Med baksiden av en øks.

Den kjenner ingenting, det går fort.»

Klapp igjen, sa Axels indre stemme, hun er bare elleve år.

Emma sa ingenting. Hun bare sto og så på svanen.

Mannen snakket videre mens han undersøkte den: «Det ryker vel førti stykker i året bare her ved Søerne.

De treffer ledningene. De trenger hundre meter på å komme seg ordentlig opp i luften, og hvis de letter for nær broene, går det galt. Problemet med svaner er at de ikke kan se hva som er foran dem. De ser til siden,» sa mannen. Han tok tak i vingen. Ristet på hodet.

«Den er brukket, det er jeg sikker på.»

Han åpnet bakluka på dyreambulansen og tok fram en stor flytteeske av papp, satte den ved siden av svanen og løftet fuglen forsiktig opp i den. Mannen lukket esken og plasserte den forsiktig i bagasjerommet på ambulansen. Så stilte han seg foran Axel og Emma.

«Forstår du?» sa mannen til Emma. «Den kommer ikke til å fly igjen.»

Axel ville stoppe ham, men så spurte datteren hans: 11

«Er det ingen sjanse for at den overlever?»

Mannen gadd ikke svare. Han trakk på skuldrene.

«Men kan vi ringe og få vite det? Hva som skjer med den?» spurte hun mannen. Hun snudde seg mot Axel og sa: «Pappa?»

Før han rakk å si ja, sa mannen: «Det er ikke noe vi gjør. Da ville vi fått det ganske travelt.»

Axel gikk mot ham og sa: «Gi meg nummeret ditt.» Han holdt blikket hans.

«Nå.»

Mannen ble paff.

Han ga Axel nummeret sitt.

«Når vet dere noe?» spurte han.

«Når jeg kommer tilbake.»

«Vi ringer.»

De gikk hjem langs sjøen i vintermørket. Pusten deres som en flyktig, grå dis. Axel klarte ikke å glemme svanens øye. Han visste at det var dumt, men han var sikker på at den visste at den skulle dø.

«Hva gjorde du, pappa? Da du fikk ham til å gi deg nummeret sitt. Hvordan gjorde du det?»

«Jeg så på ham og ba om det, så han kunne forstå at det betydde noe for deg. Jeg likte ikke at han virket så likeglad.»

Han hadde prøvd å si det nøytralt, holde stemmen fri for sinnet han følte for mannen.

Emma var taus hele veien hjem til leiligheten i Sankt Hans Gade. Da de hadde låst seg inn, sa hun: «Skal jeg hjem til mamma i morgen?»

«Ja, det skal du. Jeg må på en konferanse i Tyskland.»

«Ok.» 12

Hun så på ham. Hun hadde sluttet å spørre om han skulle noe farlig, men han var usikker på om spørsmålet fortsatt lå på tungespissen, eller om den sårbarheten han kunne se i øynene hennes, skyldtes svanen.

Hun kastet jakka på gulvet i gangen, gikk inn på rommet sitt. Han stilte seg i døråpningen.

«Er det noe i veien, Emma?»

Hun så i gulvet. Han ventet. Hun gikk bort til vinduet og så på snøen som dalte ned på gårdsplassen, plukket på de fargede glassdyrene i karmen.

«Det er bare … lover du å ikke si noe til mamma? Jeg blir rasende på deg hvis du sier det.»

«Jeg kan ikke love det. Jeg vil gjerne prøve, men hvis det er noe alvorlig, så er det ikke sikkert at jeg kan love det.»

Hun bet på en negl.

«Det er mamma og Jens. De krangler noe forferdelig.

Om Anton. Mamma vil ikke at han skal være hos Jens.

Han har ansatt en dame til å passe Anton når han er hos ham. Så han kan jobbe. Og mamma har blitt helt rasende for det.» Hun snakket fortere for hver setning, og stemmen ble høyere og høyere. «Sist gang kranglet de. Mamma sa noe om at han måtte slutte å treffe Anton. Og Jens ropte at det aldri kom til å skje. Så gikk han ut og smelte igjen døra. Vinduet mitt sto åpent.» Nå gråt hun. «Og da hørte jeg at han sa: ‘Jeg skal drepe deg, kjerring, jeg skal faen meg drepe deg’.» Hele Emma ristet i takt med hulkene.

Axel gikk bort og tok rundt henne. Han ville holde rundt henne og trøste henne, men hun var altfor urolig.

«Hvordan kan man si noe sånt?» spurte hun.

«Hvordan er han med deg?»

13

Hun så forvirret ut, som om Axel hadde sagt noe irrelevant. Noe han også hadde, men med vilje. Hulkingen ga seg mens hun tenkte seg om.

«Han er grei nok … eller han oppfører seg som om han ikke ser meg.»

«Er du redd for ham?»

Hun nølte. Og han så skyggen av skilsmissebarnets lojalitet i det unnvikende blikket.

«Nei … eller …» Hun brøt sammen igjen. «Tror du han kunne finne på det, pappa?»

«Nei,» svarte Axel.

Han tenkte på den gangen for fem eller seks år siden, da han og Cecilie hadde kranglet om Emma. Og på hva han hadde sagt eller kalt Cecilie når hun blandet seg i datterens tilværelse hos ham og klaget over hvordan han oppførte seg overfor Emma og livsførselen hans. Han hadde aldri truet med å drepe henne, men han hadde forbannet henne langt vekk. Mange ganger.

«Ikke vær redd, Emma, men hvis det skjer noe sånt igjen, må du si det til mamma. Og til meg. Det Jens sa, er sånt man kan komme til å si når man er veldig sint.»

«Men tror du han mente det?»

«Nei,» sa han.

2

De hadde pissa i en blomsterpotte. Det var sånn Vicki Thomsen hadde oppdaget det. Den mest briljante bankboksjobben noen i Tyveriavdelingen kunne huske.

Det hadde begynt med en videreformidling fra vakt­ havende da hun kom inn på politihuset – som bare gikk under navnet Gården – klokka åtte på morgenen. En vaktmester i en bygning som huset Danske Bank ved Nørreport, hadde sett tre mistenkelige menn forlate kjelleren via en dør som førte til bankens personalrom.

«De stakk da de fikk øye på meg, og så løp jeg etter dem, men de forsvant ved Nørreport,» sa han.

Hun fikk tak i filialsjefen.

«Skal vi stenge banken?» spurte han.

«Ja.» «Men ingenting er stjålet, det har ikke vært innbrudd.»

«Dere bør nok stenge til vi har sett på det. Det er standard­ prosedyre. Har dere hørt noe fra sikkerhets­ selskapet?»

«Jeg har ikke hørt noe, men jeg skal kontakte dem.»

Hun gikk inn til morgenmøtet for å si at hun ville kjøre ut og undersøke det. Mørk var i gang med en lengre fortelling om en fest der verten «hadde blitt så full at jeg måtte ta meg av hans unge kone resten av kvelden». Alle 15

lot som ingenting da hun kom inn. «Så jeg hjalp henne, man er jo gentleman, ikke sant?» hvisket han lavt, men ikke så lavt at hun ikke hørte det. Han så opp på henne. Et kjølig, blått blikk pakket inn i falsk munterhet.

Han var uformell leder for Tyveriavdelingen, slu og rolig på en nesten sjarmerende måte, men også brautende stolt av sin forakt for alt og alle som var annerledes enn ham. Høy, muskuløs med barbert skalle og lyse øyenbryn og vipper. Han hadde flere ganger smøget seg innpå henne uten at hun hadde merket det før hun hørte stemmen hans like ved øret.

Til høyre for ham skinte Klargaard om kapp med messinglampene fordi makkeren hans hadde hele rommets oppmerksomhet. Klargaard var av den kraftige typen, hadde uregjerlig mørkebrunt hår og fuktet leppene hele tiden, en utspekulert smisker som hadde hengt seg på gjengens alfabavian.

«Nå, Vicki. Hva kan vi hjelpe deg med?»

Klargaard fniste, mens makkeren hennes, Wagner, så i gulvet.

Hun fortalte om telefonen, men før hun rakk mer, sa Mørk: «Den tar vi.»

Hun kastet et blikk på Wagner. Det var ingen reaksjon å spore i det brede, kjøttfulle ansiktet med de sørgmodige øynene.

Var det bare fordi hun var kvinne? Ville det vært like ille hvis hun hadde vært mann, ny, ung og i tillegg politibetjent 2? Sikkert ikke. Hun hadde blitt flyttet til avdelingen etter seks gode år i Drap. Fra elitekorpset til elefantkirkegården.

Den gamle makkeren hennes, Axel Steen, hadde fått jobb i Spesialoperasjoner i PET, Politiets Etterretningstjeneste.

Den tidligere sjefen deres i Drap, Josephsen, hadde blitt 16

ydmyket under deres siste felles etterforsking, og da han ikke kunne hevne seg på Axel, hadde det gått ut over henne, selv om hun hadde vært med på å oppklare en av de verste drapssakene i nyere tid. På grunn av det hadde hun fått tre stjerner på skulderen, den yngste politibetjent 2 på mange år, helt uten anbefaling fra ham, og så hadde han ved første anledning vippet henne over i dette mausoleet.

Mørk og Klargaard kom tilbake to timer senere. Mørk kom inn til henne. Klargaard stilte seg i døråpningen.

«Hva er dette?» sa Mørk og slo ut med armene i rommet.

«Det er kontoret mitt.»

«Nei, du misforstår. Hvor er du ansatt?»

«Hva er det, Mørk?»

«Du er ansatt i Tyveriavdelingen. Dette er en arbeidsplass der vi prioriterer oppgavene etter alvorlighet og betydning, så neste gang du ber noen om å stenge en bank en hel formiddag, burde du kanskje forsikre deg om at det har skjedd et tyveri.»

Hun møtte det kalde blikket til Klargaard over skulderen på Mørk.

«Det var dere som ville dra dit. Dere insisterte.»

«Vi stenger ikke banker fordi det løper noen duster rundt i en bakgård.»

«Kutt ut. Jeg hadde gladelig tatt oppgaven sammen med Wagner, men dere rappet den. Så kom ikke her og klag. Jeg ser gjerne at dere forlater kontoret mitt nå.»

«Jeg ser gjerne …» hermet Mørk mens han svinset ut med Klargaard fnisende etter.

Klokka fjorten ringte telefonen hennes. Det var filialsjefen fra banken på Nørreport. Hun rakk ikke å si at kollegaene

17

hennes hadde overtatt saken, før han hadde fanget hennes interesse.

«Jeg har sjekket med sikkerhetsfirmaet. De har blitt kalt ut fem ganger i løpet av helgen fordi alarmen har gått. Hver gang har de vært inne i banken, men det var ingenting å se. Siste gang kontaktet de nestlederen min for å få lov til å koble den ut.»

«Hvorfor ikke deg?»

«De prøvde. Jeg tok ikke telefonen. Jeg var i bryllup.»

«Og han ga dem tillatelse til å koble fra alarmen?»

«Ja, de ble enige om at det måtte være en feil på den.

Det skjer jo.»

«Har de vært ute og sjekket systemet igjen? Har de funnet feilen?»

«Ja, de har vært her, men de fant ingen feil.»

«Ok, jeg kommer ned og tar en kikk. Snakket kollegaene mine med sikkerhetsfirmaet?»

«Nei.» «Men de avhørte vaktmesteren?»

«Ja, kort, de gikk en runde i banken, og så dro de igjen.»

Wagner var i kantinen, hun lot ham sitte og dro alene.

Han var den eneste som støttet henne. Avdelingens nestor med tretti års erfaring fra både Drap og PET, skarp, men makelig. Han hadde en faderlig omsorg for henne, og hun mistenkte at det handlet mer om å beskytte henne mot alt det han selv var livredd for, enn om hennes ve og vel. Hun var ikke vant til den slags oppmerksomhet, det var rørende.

Hun trengte en alliert, og Wagner fant seg ikke i noe fra de andre. Før hun gikk ut av bilen på Nørreport, sendte hun ham en tekstmelding om hvor hun var, og oppfordret ham til å komme.

Hun kikket på banken, fant porten til bakgården og gikk inn. Langs banken gikk det en passasje bort til en 18

ståldør som tilsynelatende førte til bankens kjeller. Hun dro på seg en plasthanske og tok i den. Den var låst.

Hun gikk opp igjen, stilte seg midt i gården, så på den sprukne asfalten, sprekkene i betongen, murene. Tok inn alt, lagde seg et kart i hodet og gikk inn gjennom bankens hovedinngang, bort til den første skranken, viste skiltet og ba om å få snakke med filialsjefen.

«Hvor gikk alarmen?» spurte hun.

«I kjelleren. Ved bankbokshvelvet.»

«Og der sjekket de hver gang?»

«Ja.» «La meg se det.»

Han viste henne til en bred og buldrende vindeltrapp ned til kjelleren. Den store døra til hvelvet sto helt åpen, men et gitter sperret for atkomst.

«Hva er det for en lukt?»

Han pustet dypt én gang.

«Vi har hatt litt problemer med kloakken her nede,» sa han.

«Vi må inn. Kan du låse opp?»

Han tok fram et kort og dro det gjennom en kortleser på veggen. Han ble stående ved døra mens hun gikk en runde i hvelvet.

Det var ikke kloakklukt selv om det minnet om det, tenkte hun mens blikket hennes gled rundt i hvelvet. Det var gulbrune treplater på veggene, og rommet var dominert av hundrevis av røde luker i forskjellige størrelser, avlange i de øverste rekkene og større kvadratiske bokser under.

I midten av lokalet sto det en halvannen meter bred og to meter høy boksreol med grønne luker. Bak reolen sto det to sofabord med oransje lenestoler rundt. Papirkurver i jern med runde hull og søppelposer. En kunstig plante i et 19

hjørne. Det var noe ved den som fanget oppmerksomheten hennes, uten at hun kunne si hva det var.

«Har du sett på overvåkingsopptakene?»

«Nei, jeg visste ikke hva jeg skulle se etter.»

Hun så opp i taket.

«Er det ikke overvåking i hvelvet?»

«Nei, kunden har krav på konfidensialitet. En boks er noe man har lov til å besøke i fred.»

Hun nikket. Hun forestilte seg hvor mange hemmelig­ heter som måtte ligge bak lukene. Gamle kjærlighets­ brev fra elskere og elskerinner, avslørende fotografier, testamenter som ville få slektninger til å drepe hverandre, svarte penger, stjålne smykker, diamanter, dokumenter som avslørte svindel, livsfarlige feiltakelser, ungdomsflørt med nazisme, terrorisme, en fortid som luksushore eller gigolo. Hun hadde gått to ganger rundt reolen mens hun fantaserte. Hun stoppet ved det kunstige hibiskustreet og kjente på de eviggrønne plastbladene.

«Det lukter tiss her,» sa hun. «Det er ikke kloakk­ problemer.»

Banksjefen så bekymret på henne. Hun gransket den lysebrune leirkrukken treet sto i, den var fylt med noe som lignet kunstig stein. Hun gikk et skritt unna. Utsiden av krukken var misfarget i bunnen. Hun bøyde seg ned og snuste. Det var ingen tvil.

«Noen har tisset i potteplanten din,» sa hun.

Han gikk bort til henne. «Hva mener du?»

«Enten er det en spøkefugl. Eller så har noen oppholdt seg så lenge i hvelvet at de måtte tisse. Jeg heller mot det siste. Det forklarer også alarmene i helgen.»

Han sto og så på leirkrukken som om han ikke skjønte hva hun mente. Hun lot ham stå. Hittil hadde hun ikke sett på boksene, men nå gikk hun bort til den nærmeste reolen.

20

Det var ingenting som virket uvanlig. Hun så på gulvet. De hadde gjort rent, men de hadde ikke vært grundige nok, hun så en halvmåneformet formasjon av metallstøv på skiferflisene, det glitret, og allerede før hun løftet blikket mot lukene, skjønte hun hva som hadde skjedd. Og at hun ville få satt Mørk grundig på plass.

3

Ufiltrert frostblå dybde så langt øyet kunne nå. Han var usikker på om det var synet av himmelen over Søerne som gjorde at han grøsset. Eller om det var temperaturen.

Han senket blikket, klikket opp bildøra. Han hadde en vanskelig telefonsamtale foran seg, men bortsett fra den var han blid, for de neste par dagene bød på den typen jobb han hadde blitt avhengig av.

Han satte seg inn i bilen, plasserte telefonen i holderen, fant nummeret til Cecilie og ringte. Han kjørte oppover Sankt Hans Gade mens han ventet på at ekskona skulle svare. Hun bodde i Kartoffelrækkerne med sine to barn.

Axel og hun hadde hatt en vanskelig tid da Cecilie forlot ham og flyttet sammen med Jens Jessen, men forholdet deres hadde blitt bedre de siste årene, følelsene hadde roet seg ned, og nå var de – om ikke venner, så i hvert fall enige om det viktigste i livet.

«Det er Axel.»

«Hei, Axel. Jeg trodde du var i utlandet. Er det noe i veien? Er det Emma?»

«Emma er på skolen. Flyet mitt går om en time. Alt er i orden. Tror jeg.»

«Hva er det da?»

22

Han kunne høre stemmen til Anton i bakgrunnen.

Banke- og skrapelyder. Lekebiler på gulvet.

«Jeg har lovet henne å ikke si noe til deg, så du må komme inn på det på annen måte.» Emma ville aldri fortalt Axel noe som satte moren hennes i et dårlig lys.

Men dette var noe annet – og derfor hadde hun sagt det, hun hadde bedt om fortrolighet, men hun var stor nok til å vite at hvis det skjedde noe hos moren hennes som Axel ikke kunne akseptere, ville han gripe inn. Og drapstrusler var definitivt ‘noe’.

«Er det ille mellom deg og Jens?»

«Hva har hun sagt?»

Han hørte at hun var litt skarpere i tonen. Frykten for å bli røpet av sitt eget barn lå der under bekymringen.

«Hun har overhørt en krangel mellom dere, der du sa at Jens ikke fikk se Anton mer.»

Cecilie prøvde å si noe.

«Nei, vent litt. Emma hørte ham si at det aldri kom til å skje.»

«Ja, det var ikke så bra, jeg vet hva hun tenker på. Det er noe dritt.»

Axel kunne se for seg at hun bet seg i knokene da det ble stille en stund. Han kunne også se for seg de brune øynene hennes med de vakre, gule innslagene, se nervøsiteten og irritasjonen i dem. «Men det skjer jo. Dessverre. Akkurat nå har jeg nok med å finne ut hva jeg skal gjøre. Han er helt vill. Og Anton har blitt … ja, han har nærmest blitt slagmarken hans. Det spiller ingen rolle hva jeg gjør.»

«Vet han at du har fått deg kjæreste?»

«Ja, det har han skjønt. Da klikket det fullstendig for ham. Han hylte opp om at hvis Anton skulle se ham, ville han gå rettens vei, og tilføyde at han hadde mange venner 23

der som nok ville sørge for at utfallet ble til hans fordel.»

Ny pause.

Hun er presset, tenkte han. Dette er ikke bra.

«Han skremmer meg faktisk litt, Axel.»

Det var ikke den Jens Jessen Axel hadde blitt kjent med for sju år siden. En solid toppjurist som alltid passet på at systemet ikke fikk noen riper i lakken, men også at rettferdigheten seiret i den grad det var mulig, uten at det skjedde på bekostning av det første. Den gang var det imidlertid én ting som var viktigere enn alt annet: kvinnen Axel snakket med nå. Jens Jessen var besatt av henne, han ville gjøre alt for Cecilie.

Det var vanskelig å komme til saken.

«Kan dere ikke løse det?» prøvde han. Og så: «Det er jo heller ikke bra for Anton.» Kom igjen nå, for faen, sa han til seg selv.

«Heller ikke? Hvorfor sier du ‘heller ikke’? Anton hørte ingenting.» Igjen den defensive, skarpe tonen, og den gjorde utslaget.

«Men det gjorde Emma. Hun hørte noe som gjorde henne redd. Vinduet hennes sto åpent. Da Jens hadde stormet ut gjennom døra, sto han utenfor og sa ‘jeg skal drepe deg, kjerring, jeg skal faen meg drepe deg’.»

«Nei …»

Det ble stille i den andre enden av røret. Axel kjente raseriet mot Jens Jessen øke da han endelig hadde fått fortalt Cecilie hva Emma hadde hørt. Ordenes betydning fikk sinnet til å koke i ham, og han hadde lyst til å kaste alt han hadde i hendene, finne Jens og true med å smadre ham.

Han ristet det av seg. Han hatet avmakten sin, trangen til vold.

«Hva er det, Cecilie?»

«Gråter du, mamma?» sa en stemme i bakgrunnen.

24

«Nei, mamma fikk bare noe rusk i øyet. Jeg står i telefonen.» Han kunne høre lyden av høye hæler, og gjettet at Anton satt alene igjen i stua med bilene sine og ikke kunne se ansiktet til Cecilie.

«Men … det er bare … det er jo for drøyt. Fy faen.»

«Ja, men hva er det som skjer?»

Det tok litt for lang tid før hun svarte. Var det fordi hun var redd, eller fordi hun ikke forsto det Axel sa?

«Det er bare en talemåte, men det er jo noe dritt. Ikke for å bagatellisere det, Axel, men kunne ikke du ha sagt noe lignende for sju–åtte år siden?»

«Jo, kanskje, men jeg gjorde det ikke.»

«Du har nok glemt hva du kalte meg. Men drit i det, det er vel mange som sier det i affekt. Det er jo de færreste av oss som tar livet av noen.»

Axel følte at samtalen rant ut mellom fingrene på ham.

Antydet hun at han hadde drept folk? Det hadde han aldri gjort, men han hadde vært klar til det flere ganger, og ved et par anledninger hadde han reddet sitt eget liv på bekostning av folk som ville drepe ham, og én gang hadde han unnlatt å redde en drapsmann fra døden. Han hadde ikke angret på noe av det.

«Hvorfor snakker vi om dette, Cecilie? Det er jo ingen som skal dø. Du må forklare ham at han ikke kan snakke om eller true med å ta livet av en man har elsket. Det er noe av det verste man kan gi videre til barna sine.»

«Jeg skal prøve å snakke med ham om det,» sa Cecilie, «men det blir ikke lett.»

«Han må kunne forstå det. Dere skal ikke i retten. Det har han heller ingen interesse av, så panisk redd som han er for å sverte ryktet sitt.»

«Jeg skal snakke med ham om det. Du skal ikke gjøre noe. Dette fikser jeg selv.» Det var ingen varme i stemmen.

25

Heller ikke da hun etter en liten pause sa: «Det var da faen så fornuftig du har blitt.»

«Dette er alvorlig, Cecilie. Jeg kan ikke leve med det. Jeg kan snakke med ham uten å involvere deg, fordi datteren min har hørt det og fortalt meg det.»

«Det skal du ikke. Jeg fikser det, Axel.»

De avsluttet samtalen, og han satte bilen sin på langtids­ parkeringen og begynte å gå mot Terminal 3, der han skulle møte makkeren sin.

En talemåte, hadde hun kalt det. Ja, sånn kunne man se det, men det gjorde ikke Axel.

4

Hun gransket lukene til bankboksene. Blikket hennes stoppet på en utboret låssylinder til venstre for henne.

«Du må forlate bokshvelvet nå. Og få stengt banken.»

«Hva har skjedd?» spurte filialsjefen og gikk mot henne. Hun hadde fått øye på ytterligere to bokser som var boret opp.

«Dere har hatt innbrudd her nede, tyvene har åpnet flere bokser i løpet av helgen. Du må gå ut så du ikke ødelegger spor.»

Han ristet på hodet, som om han ikke kunne tro henne.

«Er det kameraer utenfor hvelvet?» spurte hun.

«Ja, flere steder, men hvordan har det skjedd?»

«Alt stemmer, alarmene, de tre mennene som løp av gårde i morges, urinen i potteplanten, de har lukket boksene og ryddet opp etter seg for at vi skulle oppdage kuppet så sent som mulig. Du må gå ut og få tak i overvåkingsopptakene umiddelbart.»

Hun tok et par gummihansker opp av vesken. Blåste dem opp i en sky av hvitt pudder, rynket på nesen av den tørre talkumlukten. Hun dro på seg hanskene og kastet et blikk på filialsjefen, tenkte allerede på gjerningsmennene, visste ingenting, men likevel nok til å danne seg et første bilde. Det var grundig og godt planlagt, og så målrettet at 27

de måtte undersøke om det kunne være en på innsiden.

Og den undersøkelsen begynte med filialsjefen, som hadde virket nesten for overrasket og nedslått over kuppet.

Kuppet? Kunne hun tillate seg å kalle det det, når hun ennå ikke visste hva som hadde blitt stjålet? Ja visst kan jeg det, sa hun begeistret til seg selv. Dette var hennes sak, og selvfølgelig hadde noe blitt stjålet.

Hun åpnet luka foran seg, undersøkte sylinderen, den var boret opp, det måtte ha bråket, og derfor hadde alarmen gått. Boksen var tom. Hun så bortover rekkene av bokser. Det var langt ifra alle boksene som var boret opp.

På to rekker med til sammen førti bokser fant hun bare tre andre luker der låsen var boret opp. Hun åpnet dem.

I en av dem lå det en konvolutt med gamle brev. Ellers ingenting. Hun åpnet konvolutten, bladde i brevene, de var fra 1953, fra en kvinne til en mann.

Hun tok telefonen opp av lomma og ringte Wagner.

«Ole, vi har en sak, en ordentlig sak. Jeg er i banken på Nørreport. Noen har tømt en helvetes masse bokser i løpet av helgen. Du må komme.»

Han var allerede på fortauet. To minutter senere sto de sammen utenfor hvelvet og ventet på krimteknikerne.

Wagner ringte sjefen. Han ville få i stand et etterforskings­ møte i løpet av ettermiddagen.

Da Wagner hadde avsluttet samtalen, tok hun tak i armen hans.

«De to rasshøla var her nede i morges, og de gjorde ikke jobben sin godt nok. De har forspilt sin sjanse. Nå er det vår tur.»

Han smilte. Var det et snev av overbærenhet å se?

«Begynner du med å organisere avhørene? Vi må snakke med samtlige medarbeidere i banken, få tak i over­ våkingsopptak fra hele området, snakke med beboere og 28

ansatte i andre forretninger og kontorer i bygget, og vi må avhøre vaktmesteren på nytt. Han er foreløpig den eneste som har sett gjerningsmennene.»

«Er det ikke ham Mørk og Klargaard har snakket med?»

«Jo, nettopp, men de klønet det til. Vil du gå glipp av en sjanse til å vise dem hvordan det skal gjøres?»

«Nei, ikke tale om. Tar du vaktmesteren selv, eller skal jeg gjøre det?»

«Jeg tar ham.»

«Det er bra. Jeg tar vitnene i husene og gateovervåkingen.

Det er mer enn nok til oss begge.»

Det var to tusen tre hundre og førti bokser til sammen, men bare hundre og førtitre av dem var brutt opp.

«Hvorfor?» spurte hun Wagner.

«Fordi de ikke hadde tid til alle.»

«Fredag ettermiddag til mandag morgen. Det er seksti­ seks timer, Wagner, kunne de ikke rekke flere?»

«Jeg skal få en tekniker til å finne ut hvor lang tid det tar.»

«Men hvorfor har de valgt nettopp disse hundre og førtitre? Er det fordi de har gått etter noe bestemt?» spurte hun.

«Det er mulig. Men hvis de har gått etter en eller flere spesifikke bokser, hvorfor bryte opp resten da?»

«Fordi de likevel var her? Jeg vet ikke. Kanskje de har tømt den eller de boksene de kom for, og så tar de resten på kjøpet, eller som kamuflasje?»

«Det er boksene og innholdet i dem som er nøkkelen.

Jeg har ikke sett så omfattende planlegging på mange år, Vicki. Ingen som har forberedt seg så grundig, tømmer vel

29

bokser på måfå uten å vite om det er et stort bytte der inne?»

Wagner hadde i hvert fall rett i én ting: De hadde vært utrolig grundige. Tyvene hadde lagt alle delene fra låsene som var boret opp, tilbake i hver boks og lukket dem, de hadde til og med smurt noe fett, som hun tippet var vaselin, på kanten av lukene for at de ikke skulle gli opp. Forsiden av samtlige bokser hadde blitt tørket av og gulvet var støvsugd, sånn at det på avstand så ut som om ingenting hadde skjedd.

Hadde det ikke vært for vaktmesteren, ville ikke kuppet ha blitt oppdaget før en kunde skulle ned i hvelvet.

Han forklarte at han hadde sittet på kontoret sitt i kjelleren og hørt lyder fra oppgangen. Da han så ut gjennom vinduet, fikk han øye på en mann som var på vei fra baktrappa og ut døra til passasjen. Bak ham kom det to andre. Vaktmesteren hadde ropt til dem.

«Hvorfor det?»

«Fordi det så rart ut. Hvis det løper menn med store bager rundt i gården, er det noe som ikke stemmer. Det ligger jo en bank der.»

Han virket litt krenket, som om han hvert øyeblikk ventet å bli anklaget for noe, og det fikk Vicki til å plassere ham på toppen av listen over insidere som skulle sjekkes.

«Hva skjedde så?»

«De hadde ryggen til meg, den bakerste snudde seg halvveis, og jeg fikk blikkontakt. Ganske kort. Under hetta hadde han en sånn lue man bruker under en motor­ sykkelhjelm, en tynn finlandshette. Den var hvit.»

«Hvordan så øynene hans ut?»

Vaktmesteren tenkte seg om.

«Jeg så ikke fargen.»

30

«Så de sinte, truende, redde eller paniske ut?»

Ny pause.

«Ingen av delene.»

«Nei vel, hvordan så de ut, da?»

«De så konsentrert og granskende på meg. Kun et øye­ blikk.»

«Hadde han noe skytevåpen?»

«Det vet jeg ikke. Han hadde den ene hånden i lomma.»

Det overbeviste Vicki om at de hadde vært bevæpnet. Og hvorfor skulle de ikke være det, med all den forberedelsen?

«Hva skjedde så?»

«Jeg ropte stopp og løp ut av kontoret og opp i gården etter dem. Da vi kom ut på Nørreport, forsvant de i mengden ved nedgangen til T-banen. Jeg ga opp.»

En innskytelse fikk henne til å spørre: «Ville du løpe etter dem?»

Mannen la armene i kors og lente seg tilbake på kontor­ stolen, som om han helst ville forsvinne inn i veggen bak.

«Hva mener du?»

«I en sånn situasjon gjør man som regel noe instinktivt.

Det blikket mannen sendte deg, gjorde det at du ville løpe etter og stoppe ham?»

Han så bort.

«Ja, selvfølgelig. Jeg er ikke redd.»

Nei, ikke nå, tenkte hun, men du var det. Han sank lenger ned på listen over insidere.

Han kunne ikke gi noe særlig signalement. De var høye, mente han, de hadde jakker på, regnfrakker, en dunjakke, hettene var trukket opp og snørt igjen. De to bakerste bar på en bag. Alt ble bekreftet av overvåkingsopptakene, som også ga svar på den største gåten ved kuppet: hvordan de hadde klart å komme inn i hvelvet gjennom et låst gitter og ut igjen uten at noen oppdaget dem.

31

Møterommet var fullt da hun kom inn. Mørk satt tilbake­ lent og flekset musklene i den kortermede, lyseblå skjorta.

Likegyldig i blikket. Og så fulgte han likevel med på henne der hun gikk rundt bordet til den eneste ledige plassen, uten å se direkte på henne.

I tillegg til Mørk, Klargaard og Wagner var det en krimtekniker til stede, fire av avdelingens andre etter­ forskere som hadde avhørt bankansatte, og sjefen, Michael Moll Hansen, som tok ordet med det samme Vicki hadde lagt saksmappa på bordet.

«Ja, vi har fått litt av et tyveri å jobbe med. Det er allerede ute i mediene. Hvordan nå det har kunnet skje.» Han så rundt på dem. Avdelingen var kjent for medarbeidernes nære forhold til utvalgte journalister i Ekstra Bladet og BT. «Vicki Thomsen var først på stedet, så det er hun som skal legge fram hva som har skjedd og hva vi har.»

Ikke noe om at det var hun som var saksleder. Hun visste at hun ville bli nødt til å slåss for å beholde saken.

Hun kunne se det på Klargaard og Mørk, som tok ordet før hun kom i gang.

«La meg bare si at det ikke var Vicki som var først på stedet. Det var Klargaard og jeg, så saken ligger naturlig hos oss.»

Hun skulle til å protestere, men Moll stoppet henne ved å si at han skulle fordele arbeidsoppgavene når gjennom­ gangen var ferdig. Det lovet ikke godt. Hun følte allerede at saken gled fra henne, hun kjente Moll som en flink kar, men også som en svekling uten viljestyrke. Var det noe han ikke ville, så var det å bli uvenner med Mørk.

Vicki satte i gang.

«Klokka femten trettiseks fredag ettermiddag skaffer tre menn seg adgang til bankens kjellerlokaler via en baktrapp i Nørregade. De dirker opp bakdøra inn til bankens 32

personalkjøkken og går fra kjøkkenet via en smal gang til lokalet foran hvelvet. Alle er kledd i svarte regnfrakker med hetter som er snørt igjen, tynne finlandshetter under, to av dem har solbriller.» Hun trykket på en knapp på laptopen og pekte på overvåkingsbildene av de tre mistenkte på skjermen på veggen.

«Var det tre gjerningsmenn?» spurte en av kollegaene.

«Ja, men kun to i rommet med boksene. Den tredje hjalp dem inn i hvelvet og ut igjen. Jeg kommer til det. De er mellom én åtti og én nitti høye. Muskuløse. Det er ikke stort mer. Vi har verken hår- eller hudfarge på to av dem, men den tredje, en av dem i hvelvet, hadde ikke briller, så vi kunne sett fargen på øynene hans hvis det hadde vært fargeopptak. Huden hans er hvit.» Hun forstørret bildet av mannen. «Jeg vil tippe på en mann i trettiårsalderen.»

«Men hvordan i helvete kommer de seg inn i hvelvet?

Er det ikke låst?» spurte Moll.

«Personalet åpner låsen hver morgen, og låser den igjen når banken stenger. Bak døra til hvelvet er det et gitter som må åpnes med et kodet nøkkelkort som leietakerne av bankboksene får utlevert. Gitteret kan også åpnes innefra med en bryter, men da må man være inne i hvelvet. Med mindre man er smart og bruker et slikt.» Hun klikket fram et nytt bilde av en av gjerningsmennene. Han var på vei inn gjennom en dør, iført regnfrakken og med ansiktet helt skjult, en svart skulderbag og en pistollignende gjenstand der en meterlang, tykk kabel stakk ut av løpet.

«Ved hjelp av et inspeksjonskamera utløser den tredje tyven låsmekanismen til gitterporten inne i hvelvet, så de to andre kan gå inn. Den tredje sørger for å låse den igjen, og så forsvinner han. Vi har ingen bilder fra hvelvet, men flere ansatte kikket inn i det før de forlot banken, uten å legge merke til noe unormalt, og en av dem lukket 33

og låste døra til hvelvet. Heller ikke han registrerte noe unormalt. Vi går ut fra at de to tyvene gjemte seg her på det tidspunktet.» Hun klikket fram et kart over hvelvet og pekte på skjermen og det området som var skjult av boksreolen midt i rommet. «I de neste sekstiseks til sekstisju timene borer de to mennene seg inn i hundre og førtitre bokser og tømmer de fleste av dem for innhold.

De etterlater imidlertid forskjellige papirer og brev, som de antagelig ikke ser noen verdi i. Som dere kan se på bildene, har de med seg to store bager, som begge ser fulle ut. Vi går ut fra at de i tillegg til bormaskiner og verktøy også inneholder mat og drikke på vei inn, og avføring og urin på vei ut. Heldigvis for oss hadde de ikke med seg nok flasker til å tisse i, så en av dem, eller begge, har tisset i en leirkrukke. Det var lukten i den som gjorde at jeg oppdaget tyveriet.»

Hun løftet blikket og så på Wagner, Moll og Mørk.

«Den var intens.» Hun undertrykte lysten til å si at selv en politiskoleelev ville ha luktet at det var noe galt, hvis han bare hadde giddet å bevege seg inn i hvelvet. «Vi har tatt prøver av urinen, med tanke på DNA-test. Og det kan vise seg å være det eneste vi får på dem, for de har også hatt med seg rengjøringsmidler inn. De har tørket av alt, støvsugd og slettet spor, alle sylindrene de har boret ut, har de lagt pent og pyntelig i de svarte pappeskene som er i boksene. Og derfor er spørsmålet: Hvem kan gjøre dette?

Som Wagner sa til meg tidligere i dag, så har han ikke sett noe lignende på mange år.»

Mørk lot som om han hvisket, men alle kunne høre at han sa at Wagner ikke hadde sett en dritt på tretti år.

Hun kastet et blikk på Wagner, som ignorerte Mørk og Klargaard.

34

«Vi har allerede snakket om en mulig insider i for­ bindelse med kuppet, fordi det krever kunnskap som kun kan skaffes innefra. En av tyvene, eller en som er tett på dem, må ha sett hvelvet innefra, og må ha visst om at banken hadde en inngang fra bakgården. La meg oppsummere: Vi har avhørt samtlige ansatte i banken i dag, bortsett fra to, som ikke var tilgjengelige. Det er ingenting som gir grunn til å tro at en av dem er en insider, så vi går videre med rengjøringspersonalet, tepperensere, vektere, sikkerhetsfolk og pengeleverandører. Alle får rullebladet sjekket. Det andre umiddelbare spørsmålet er hva tyvene har gått etter. Hvorfor tømmer de kun hundre og førtitre bokser? Og hvorfor akkurat disse kundeboksene, som er plassert rundt i lokalet? Banken har i dag kontaktet eierne av samtlige tømte bokser for å informere dem om tapet.

Vi må gå ut fra at en eller flere av dem har vært i besittelse av noe som er så verdifullt for tyvene, eller noen som har hyret dem, at de har tatt seg så mye bry med tyveriet. Og det håper vi at eierne kan kaste lys over, men det er jo dessverre langt ifra sikkert. Siden det er snakk om mange avhør, må vi sette sammen et team som kun tar seg av det i de neste dagene. Det står øverst på prioriteringslisten.»

Moll kremtet.

«Ja takk, Vicki, bra jobba. Vi må fordele arbeids­ oppgavene. Det er jo en spektakulær sak som pressen allerede har begynt å sikte seg inn på. Og fra nå av står jeg for all kontakt med journalister. Og siden det er snakk om gjerningsmenn som ikke har overlatt noe til tilfeldighetene, som Vicki redegjorde så grundig for, må vi bruke all den erfaringen vi har til disposisjon.

Det ble stille. Moll så seg rundt i lokalet, men unnlot å møte blikket hennes. Hun skjønte at det allerede var bestemt før Mørk rettet seg opp og så på henne.

35

«Akkurat. Vi takker Vicki for det gode forarbeidet, men vi kan ikke la en nybegynner ta en så stor og komplisert sak,» sa han og flettet fingrene og strakte ut hendene så det knaket.

Ingen sa noe. Moll så på Mørk, som igjen kikket rundt i lokalet med et speilblankt solstrålesmil som utfordret alle til å motsi ham. Det gjorde utslaget for henne.

«Det er min sak,» sa hun sammenbitt mens hun prøvde å styre sinnet. Hun var imidlertid sikker på at alle kunne se at hun rødmet og skalv på hendene, at alle kunne høre at stemmen dirret. Den lød som et jordskjelv for henne, men hun ville ikke gi opp. «Saken er definitivt komplisert, så komplisert at du og din kamerat Klargaard ikke klarte å få øye på den, selv om dere var først på stedet. Dere har forspilt deres sjanse, det er min sak.»

Mørk så på Moll, som tydeligvis ikke ville blande seg, og hun merket seg at han heller ikke skulle få slippe unna, den konfliktsky drittsekken.

«Da må vi la avdelingens faste prosedyre avgjøre det,» sa Mørk. Han sendte henne et mekanisk smil. «Saksledelsen tilfaller den med høyest ansiennitet, ikke sant, Moll?»

Hun kikket på Moll, som skulle til å reise seg. Hun holdt på å kaste opp. Alle de andre rundt bordet unngikk blikket hennes. Hun hadde tapt, skjønte det allerede.

Mørk smilte til henne mens Moll samlet sakene sine.

Hun hadde bestemt seg, hun ville følge etter inn på kontoret hans. Si opp.

Hun ble oppmerksom på lyden av en kulepenn som ble banket rytmisk i bordet. Flere av de andre så også mot lyden, den kom fra Wagners plass. Han kremtet påtatt og høyt, og sa: «Et øyeblikk.» Så reiste han seg, kastet et kjapt blikk på henne, var det et smil? «Jeg er enig med dere. Ingenting 36

skal overlates til tilfeldighetene. Vicki er jo makkeren min.

Så hvis det er ekspertise eller ansiennitet som gjelder, er det ikke noe problem. Jeg har vært her sju år lenger enn deg, Mørk. Vi beholder saken.»

5

Det luktet aftershave i suiten. Billig dritt. Og altfor mye av den. Det var Armeneren som fortsatt hang i luften.

Bashkim likte ham ikke, men Armeneren var med fordi han var god til å drepe. Og på grunn av beløpets størrelse. Åtte millioner euro. Kontant betaling for tre hundre kilo kokain av beste sort. Den var verdt minst tjue millioner euro på gata i Russland.

I dette øyeblikk ble det losset i havna i Varna, Bulgaria, og derfra fraktet videre med båt til Sotsji ved den russiske svartehavskysten. Det var Dansken som hadde stått for handelen. Han var kontakten mellom Colombia og Grisja.

Så snart Bashkim fikk en telefon om at kokainet var veid og lastet, kunne han betale Dansken.

Bashkim visste ikke hvordan Dansken hadde fikset toll og myndigheter, og brydde seg heller ikke om det. Han var sikker på at det ikke ville bli problemer. Alle som hadde dealet med Grisja, visste at man ikke burde snyte ham. Han flådde folk. Det hadde to kurerer – en nederlender og en marokkaner som rappa tre kilo – fått erfare på den harde måten. Bashkim husket fortsatt skrikene til marokkaneren da bossen begynte å flå huden av armen hans.

Telefonen hans ringte, det var Armeneren.

38

«De er på vei opp. Dansken og en diger, rå araber. Ingen har sagt noe til meg om noen jævla araber. Det er ingen andre sammen med dem.»

Bashkim avbrøt samtalen. Det var Dansken som hadde leid suiten på Hotel Adlon Kempinski i Berlin. Han hadde lagt et nøkkelkort i resepsjonen, sånn at Bashkim og Armeneren kunne sveipe rommet før møtet. Det var rent.

Nå satt Armeneren med pengene i bilen rundt hjørnet og holdt øye med hotellet, mens Bashkim ventet i suiten.

Avtalen var klar: Dansken skulle komme så snart kokainet var klart til å bli endelig overført til Lulli og Böel i Varna.

Bashkim var Danskens gissel mens kokainet ble testet, og til Dansken hadde fått pengene sine.

Det banket på døra.

Bashkim åpnet og ble nærmest dyttet inn i rommet, han måtte i hvert fall rygge kjapt, for Dansken presset seg inn, stirret stygt på Bashkim, mønstret ham, gled forbi, hele tiden med høyre hånd innunder den lysebrune dressjakka av skinn, som tegn på at han kunne finne på å trekke når som helst. Han hadde brune bukser med sleng og rutete skjorte, og Bashkim syntes han lignet noe fra syttitallet.

Han var høy og muskuløs på en senete måte, hadde et arr på kinnet, og ansiktet hans så ikke altfor sunt ut. Øynene var sykelig blå, som himmelen over Prokletijefjellene i sommerskumringen. Dansken beveget seg lydløst rundt i rommet og iakttok alt, så ut gjennom vinduene, inn i neste rom, åpnet skapene, inn på badet, trakk pistolen fram fra jakka og dro dusjforhenget til side med den. Haltet han litt på venstre bein? Han kom tilbake og ropte ok. Han så sliten og vill ut. Bashkim rakk ikke å se mer på ham; døråpningen ble helt fylt. To meter høy, overarmer som svulmet av muskler, bredskuldret, nesen var stor og hadde en knekk, kullsvart krøllete hår, brune øyne med en bestemt 39

glød. Mannen så på Bashkim med et overlegent og fornøyd smil, så han grøsset, fordi det helt åpenlyst kommuniserte at han kunne finne på å drepe ham når som helst, og at han ville nyte det. Han sa ingenting, utstøtte bare noen små smattelyder og noe som lød som en blanding av et fnis og et fnys.

Han gikk inn og stilte seg midt i rommet. Bashkim gikk ut fra at han også var bevæpnet. I den ene hånden hadde han en svart plastbag, som han åpnet. Han tok opp en seddelteller og plasserte den på sofabordet.

Bossen hadde kommet i kontakt med Dansken gjennom noen forbindelser i Amsterdam, og for halvannen måned siden hadde Bashkim blitt sendt til Nederlands hasj-mekka, der han hadde møtt Dansken i badstua på Art Deco Spa og diskutert betingelsene for et framtidig samarbeid. Dagen etter hadde de hatt et møte i parken ved Van Gogh-museet, der Dansken gjorde det klart at han ikke var interessert i ren kokainhandel.

«Kundene mine er ikke interessert i penger. Kundene mine er interessert i våpen. Dere kan selv velge om dere vil ha cash eller kola som betaling.»

Bashkim hadde sagt at Grisja måtte se hva Dansken kunne levere, så han insisterte på en ren kolahandel til å begynne med. Et stort parti. Dansken nølte ikke. No problema, sa han. Det var både bra og dårlig. Bra fordi det var ekstremt effektivt. Dårlig fordi det nesten var for godt til å være sant. Og sånn var det med Dansken, som hadde stått og kikket ut gjennom vinduene i Behrenstrasse. Nå snudde han seg mot Bashkim, mønstret ham.

«Ba jeg deg ikke om å kle deg penere sist vi møttes?» sa han på engelsk.

Og det sier du, tenkte Bashkim, men sa bare: «Jo.» «Du ser ut som en hallik.»

40

Bashkim smilte. Han hadde faktisk nystrøket skjorte på seg. Skoene var pusset. Dansken spyttet på gulvteppet og slo ut med armene.

«Hvor faen er pengene?» spurte han.

«De kommer når jeg er klar. Jeg venter på en telefon,» svarte Bashkim nøytralt.

Araberen sa noe til Dansken, som svarte på et språk Bashkim ikke skjønte, selv om ‘idiot’ var internasjonalt.

Stemningen var betydelig dårligere enn da han møtte Dansken i Amsterdam.

«Så bli klar da, for faen. Vi har ikke hele dagen. Få dem opp hit så vi kan telle dem og komme videre.»

Nei, de var ganske sikkert ikke til å spøke med. Dansken hadde forbindelser til alt mulig, spedisjon, eiendomshandel, vekslingskontorer og frakt. Han kunne både vaske penger og flytte varer. Han var den perfekte samarbeidspartner, og bossen ventet seg mye av ham. Hvis han var pålitelig. Det var Bashkims jobb å finne ut det.

Men først skulle han kroppsvisitere dem.

«Jeg må sjekke dere for mikrofoner.»

Begge så på ham som om han nettopp hadde foreslått å pule mødrene deres i ræva.

«Hva faen er det for noe bullshit? Stoler vi ikke på hverandre?»

Så snart det ble diskusjon, følte Bashkim seg mer tilpass.

Han så Dansken vennlig i øynene og sa: «Dere stoler ikke på noen. Bossen stoler ikke på noen.

Hvis han gjorde det, hadde han ikke vært boss.»

Araberen nikket. Bashkim ba om mobilene deres og fikk dem.

«Så sett i gang da,» sa Dansken.

Araberen strakte ut armene. I de neste seks minuttene skannet Bashkim dem mens han klappet på klærne deres og 41

sjekket skoene deres. Da han kom til pistolen til Araberen, lå det plutselig en hånd på størrelse med en stekepanne over hans, tommel og pekefinger klemte rundt håndleddet hans. Han så opp på mannen, som ristet svakt på hodet og smilte på en måte som fikk Bashkim til å dra til seg hånden og se ned i det tykke gulvtepper. Da han var ferdig og de var klarert, fikk de mobilene tilbake.

Bashkim var redd. Det var ikke fordi de var så store, eller på grunn av Danskens fornærmelser. Det var noe man kunne føle. Han visste alltid når det var der. Trangen til å gå hele veien og drepe lå i dem begge, lå i luften de pustet ut, i svetten som strømmet ut av porene deres, i blikket deres, det gale, desperate blikket som sa at de ikke var redde for å dø, og at de var klare til å utfordre alle som sto i veien for dem.

Danskens mobil ringte. Han sa noe kort, kikket på Bashkim og fnøs. Idioter. Avbrøt samtalen og sa: «Nå har jeg holdt min del av avtalen, hvor faen er de fuckings pengene?»

«Jeg har ikke hørt noe ennå,» sa Bashkim.

Araberen flyttet på seg, sa noe til Dansken. Så gikk han bort til Bashkim, la hånden rolig på skulderen hans og sa: «Hvis du fucker med oss, så dreper vi deg. Og etterpå sporer vi opp kona og datteren din i USA og dreper dem.

Og moren din i Kukes. Og onkelen din og hele familien hans i Tirana. Og broren din i Hamburg, skjønner du?»

Bashkim var vant til litt av hvert, men den detaljerte gjennomgangen av hvor familiemedlemmene hans befant seg, gjorde ham svimmel. Han var tørr i munnen, telefonen ringte. Det var Böel.

«Lasten er ren. Vi er klare til å dra. Få opp farta.»

Bashkim forsto ham godt. Det var temmelig kjipt å ligge på vent i havna i Varna med en hurtiggående speedbåt 42

med tre hundre kilo kokain, selv om man hadde bestukket samtlige tollere og politibetjenter i mils omkrets, når alle visste at bulgarerne ville gjøre hva som helst for å komme i buksa på amerikanerne. Men Böel måtte vente. Og bossens planer for dette møtet betydde at han kom til å vente lenger.

«Bra. Vi er på plass i Varna. Nå kommer pengene,» sa han og sendte en tekstmelding til Armeneren. Gikk bort til baren og tok fram en flaske whisky og fire glass. Verken Dansken eller Araberen hadde rørt seg. Han skjenket, rakte et glass til Dansken og sa: «Hvordan har dere fått kokainet hit opp?»

Dansken tok ikke glasset.

«Spør du en hore om hun bruker prevensjon når du har pult henne også?»

«Nei, men …» Hvorfor i helvete tok han ikke det jævla glasset?

«Så klapp igjen. Dette er ikke ‘Vil du bli millionær?’.

Du har ingen livliner, du kan ikke spørre publikum, du kan bare holde kjeft.»

Bashkim var forvirret. Han var allerede millionær, og han ante ikke hva Dansken snakket om. Han viftet med glasset. Så på Danskens makker. De to mennene vekslet et blikk, og Bashkim ble skikkelig nervøs. Var det et tegn?

Ville de knerte ham nå? Eller var det fordi Araberen ikke drakk alkohol? Ville de drepe ham for det?

Men Araberen røsket glasset ut av hånden på ham og tømte det i én slurk, før han smelte det i glassbordet.

Blikket hans var manisk, han så ut som om han spiste spebarn til frokost.

Tre bank på døra. Bashkim skulle gå for å lukke opp, men Dansken stilte seg foran ham og markerte med hånden at han skulle holde seg i ro. Så gikk den arabiske vennen 43

hans bort til døra, han gikk med føttene ut til siden og satte hælen i gulvteppet i en myk, rullende bevegelse som fikk Bashkim til å tenke på svarte pantere, japansk kampsport og rask, lydløs død.

Han bøyde seg ned mot kikkhullet, snudde seg til Dansken og nikket.

Bashkim gikk bort og åpnet døra, og Armeneren kom inn med bagen. Han hadde også en mellomstor ryggsekk på seg. Bashkim kjente at det murret i magesåret. Nå måtte alt gå glatt.

Danskens venn strakte seg etter bagen, men Armeneren gikk forbi ham med steinansiktet sitt under den blanke, svarte bolleklippen med den absurd korte panneluggen.

Han stilte seg bak sofaen med bagen i den ene hånden og den andre hvilende på beltet, maks ti centimeter fra et av skytevåpnene sine. Bashkim var ikke trygg på ham.

«Hva faen er det som feiler deg?» sa Dansken og så foraktfullt på Armeneren, som ignorerte Dansken og så på Bashkim.

«De er ok,» sa Bashkim.

«Hvem er Araberen? Ingen har fortalt meg noe om noen araber,» sa Armeneren.

Bashkim visste at Armeneren var rasist, men gikk ut fra at han var profesjonell. «Hvis dette går i vasken, kommer bossen til å flå oss, skjønner du?» Bashkim ville egentlig fortsette, men han hadde blitt avledet av den stadig hissigere ordvekslingen mellom de to andre gjestene i hotellsuiten. Den foregikk på et språk som lød som om den som snakket holdt på å bli kvalt av sin egen tunge, det var sikkert dansk, ispedd arabisk, for det var den store, mørke mannen som var mest opphisset, og han spyttet hissig ut setningene. Bashkim kremtet og prøvde å tiltrekke 44

seg de to mennenes oppmerksomhet. Dansken snudde seg mot dem.

«Han er makkeren min,» sa han. «Dere trodde vel ikke at jeg ville hente åtte millioner euro i sedler på et hotellrom uten proff backup, eller hva? I så fall er dere amatører. Og det raker ikke dere hvem han er.»

Armeneren fnøs oppgitt, og så kom det flere ord fra Araberen, som fortsatt var hissig.

«Hva sier han?» spurte Bashkim.

«Det vil dere ikke vite.»

«Har han et problem?» spurte Armeneren og myste.

«Nei, du har et problem. Du har fornærmet ham. Han er jøde. Han heter Adam, og liker ikke å bli kalt araber.»

Armeneren lyste opp i et smil, tydelig lettet over å ha blitt kvitt en muslim, men Dansken så kaldt på ham og spurte: «Liker du å bli kalt tyrker, kanskje? Du kunne godt vært en sånn småfeit, tyrkisk fremmedarbeider som har kommet til Vesten rett fra den anatoliske høysletta for å vaske dasser med den stygge bolleklippen og det dustete kinnskjegget ditt. Du ser faktisk akkurat ut som en tyrker.» Araberen lo og fulgte opp med uforståelig svada, som Bashkim og Armeneren tenkte var enda verre fornærmelser.

«Hva sier han?» spurte Armeneren. Kroppen hans var som en håndgranat noen hadde trukket ut splinten på.

«Han sier at de skulle ha drept dere alle sammen i 1915.»

«Fuck deg og fuck ham,» sa Armeneren, han bet seg i underleppen, hånden beveget seg mot Berettaen han hadde i beltet, men Bashkim stilte seg mellom dem og la en hånd på armen hans, stoppet ham mens han bablet for å stoppe dette sirkuset.

45

«Hei! Dette er ingen fuckings folkemordkonferanse. Vi skal overlevere noen penger, det er det hele. Slapp nå av, venner.»

Dansken fnøs. Bashkim gikk tett på Armeneren og hvisket at han skulle slappe av, så ham dypt inn i øynene.

Han var rød i ansiktet. Jøden så fornøyd ut. Alt ved ham sa: Kom igjen, bare prøv deg!

Dansken strakte armene i været, viste håndflatene og ropte: «Kutt ut! Alle sammen. Hva faen er det som går av dere? Vi bryr oss vel ikke om hvor dere kommer fra.» Han slo ut med armene og så begeistret på dem. «Det var bare kødd, gutter, faen så hårsåre dere er!»

Han gikk bort til Bashkim, åpnet armene og klemte ham. Bashkim kjente at han skalv litt i Danskens favn, og selv om han fortsatt var sjokkert, var han mest opptatt av om den armenske makkeren hans hadde roet seg. Så de kunne komme videre i programmet. De hadde ikke kommet til hovednummeret ennå, dagens store overraskelse til Dansken og kameraten hans. Det var bossens idé, en siste test for å forsikre seg om at de ikke var purk eller et par oppblåste småkjeltringer. Som alle bossens prøver var den enkel og ukomplisert, og det var få mulige reaksjoner. Tre, kanskje fire. Ved to av dem hadde Armeneren fått beskjed om å skyte Dansken og makkeren hans med det samme.

6

Anton ville opp til Cecilie da de kom inn i Plutostuen.

Opp i fanget hennes. Han var forelsket i Anna, den nye pedagogmedhjelperen. Hver gang han fikk øyekontakt med henne, stakk han ansiktet helt ned i halsgropen på Cecilie og gned det rundt, den lille nesen hans mot huden hennes, nesen hennes i håret hans. Anna kom bort til dem.

«Skal vi leke med tog, Anton?» sa hun.

Cecilie fikk et raskt kyss. Han var borte.

Nå satt hun i et rom og ventet på stresspsykologen.

Hun kunne se Rundetårn og høre lyden av duevinger som flakset i luften. Edith Carlberg kom inn gjennom døra.

Satte fram vann til henne på et lavt bord. Og en pakke Kleenex. Tok plass rett overfor. Hun var i sekstiårene.

Svart hår med sølvstenk, briller med tynn innfatning, pene klær, dyre uten å gjøre noe ut av seg. Diskré iakttakelse.

Omsorg og nysgjerrighet i blikket.

Det gikk en halvtime, så brøt Cecilie sammen.

De hadde avtalt et forløp på tre ukentlige besøk til å begynne med. Cecilie gikk igjennom stressymptomene sine. Fortalte hva som hadde skjedd da hun besvimte på jobben en time før hun skulle i retten.

47

Edith Carlberg ba henne om å beskrive livet sitt i store trekk. Hun fortalte om jobben i menneskeretts­ organisasjonen Freedom. Fortalte om Axel. Skilsmissen.

Jens. Anton. Gisseltakingen. Bruddet med Jens. Barna.

Etter en stund avbrøt Edith henne og sa: «Det er mulig jeg tar feil, men for meg høres det ikke ut som om stresset ditt er jobbrelatert.»

Cecilie ble irritert.

«Hva skulle det ellers være?»

«La oss gå tilbake i tid. Når merket du symptomene først, ikke besvimelsen, men svimmelhet, hukommelsestap, hjertebank?»

Da Emma og Anton ble tatt som gisler? Telefonen fra Jens om Axel? Truslene? Nei, det var i Statsforvaltningen for lenge siden. Hun hadde kommet hjem og kastet opp.

Hun hadde vært svimmel og usikker på sin egen opplevelse av hva som hadde skjedd. Var hun paranoid? Så hun spøkelser?

Edith Carlberg avbrøt tankene hennes.

«Hva er det som skjer?»

«Hva mener du?»

«Du er anspent i hele kroppen.»

Det var for lett. Ja, hun satt med hendene foldet foran brystet, men hva så? Hun smilte, foldet hendene overdrevent rolig i fanget.

«Det er ingenting,» sa hun.

«Hvorfor sier du det? Hvorfor er du ironisk?»

«Var jeg ironisk?»

«Du smilte. Fortell hva som er morsomt.»

«Ingenting.»

«Når du sitter sånn.» Edith slo armene parodisk rundt overkroppen sin. «Da sier kroppen din noe du ikke klarer 48

å si selv. Jeg vet ikke hva det er, men det er noe galt, ikke sant? Og du er her fordi noe er galt.»

«Ok.» «Hva tenkte du på tidligere?»

«Jeg hadde bedt om et møte i Statsforvaltningen fordi jeg var bekymret for måten Jens var sammen med Anton på. Vi klarte ikke å snakke om det. Eller. Det hadde ingen virkning. Når jeg fikk tilbake Anton, var han lei seg, han tisset i senga og våknet om natta.»

«Hva skjedde i Statsforvaltningen?»

«Jeg kom gående bortover gangen. På lang avstand så jeg at Jens sto utenfor et kontor og snakket med en kvinne.

Han sto nær henne, høflig og smilende. Det var hun som fikk øye på meg, og hun tok ham lett på albuen så han snudde seg. Først var jeg i tvil om hvem hun var.

‘Har dere gått sammen på jusstudiet?’ spurte jeg.

‘Ja, samme årskull,’ svarte han.

Hun nikket og sa: ‘Samme klasse, faktisk.’

‘Syns du ikke det er et problem?’ spurte jeg kvinnen.

‘Nei. Jens kjenner jo veldig mange jurister. Skal det heller være én han har undervist på et eller annet tidspunkt?’

‘Nei, selvfølgelig skal det ikke det. Hva er det som feiler deg?’ sa jeg.

‘Det er ingenting som feiler meg, men du er vel­kommen til å klage hvis du mener at det foreligger et habilitets­ problem.’

‘Jeg er ikke interessert i å snakke med noen jurist, jeg vil snakke med en barnesakkyndig.’

‘Nå skal vi jo finne ut av dette,’ sa kvinnen og åpnet døra inn til et møterom.»

«Hva skjedde så?» spurte Edith.

49

«Jeg husker ingenting av møtet. Bortsett fra ansiktene deres. Jens som smilte og snakket innforstått. Da jeg kom ut i bilen, var jeg svimmel og kvalm. Jeg måtte gå inn i resepsjonen og be om et glass vann. Det ga seg ikke da jeg kom hjem.»

Edith så på henne.

Så kom tårene.