Porcus

67709 Porcus – s. 1

13.11.2025 13:36

KIM HUNDEVADT

PORCUS Oversatt av Anlaug Lia

67709 Porcus – s. 3

13.11.2025 13:36

© Kim Hundevadt og Politikens Forlag 2025 etter avtale med Politiken Literary Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2026 Originalens tittel: Porcus Oversetter: Anlaug Lia Omslagsdesign: Kenneth Schultz Papir: Holmen Book Cream 60 g 2,0 Boken er satt med 10,7/14 pkt. Minion Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-4244-3 Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

67709 Porcus – s. 4

13.11.2025 13:36

TORSDAG 2. november

67709 Porcus – s. 5

13.11.2025 13:36

67709 Porcus – s. 6

13.11.2025 13:36

1.

Veronica la begge hendene på brystet til Mich og dyttet til ham.

Han lot seg falle bakover i senga, og hun kastet seg leende over ham.

«Min store danske», sa hun og satte seg over skrevs på ham med et kne plantet på hver side. «Du hører jo ikke et pip av det jeg sier. Hva er det som bekymrer deg?»

Mich dro det korngule håret bort fra ansiktet og kikket inn i et par lysende blå øyne. Svenske farger. Svensk aksent.

Han svarte ikke, men tok tak i de runde hoftene og holdt fast. Veronicas evne til å nyte tilværelsen med god mat og vin hadde satt sine spor rundt midjen. For hun ville heller være glad enn slank, som hun en kveld hadde erklært med glimt i øyet.

Det passet ham bra. Kanskje var det først og fremst det gode humøret hennes som fikk ham til å føle seg så vel når de var sammen.

Men Veronica hadde rett. Han hadde problemer med å konsentrere seg om noe annet enn saken. Den kvernet i hodet hele tiden. De siste ukene hadde den også gnagd seg inn i nattesøvnen.

Mich klemte hardere om hoftene og veltet Veronica over så hun landet mykt på ryggen. Hun lot skuldrene synke ned i madrassen, pustet tungt ut og lukket øynene med en klukkende latter.

Han rullet seg over på siden og kneppet opp Veronicas bukser.

7

67709 Porcus – s. 7

13.11.2025 13:36

Så la han en hånd på magen hennes som fortsatt hadde en siste rest av gløden fra i sommer, selv om november lå som en klam dyne over byen.

Tankene fløt tilbake til deres første møte i mai. De hadde begge hatt et fast morgenritual med å nyte en americano med kald melk på en kafé som lå rett rundt hjørnet fra Morgenbladet på Nørreport, der han hadde arbeidet i hele sitt voksne liv. En dag kom de i prat. Veronica fortalte at hun eide en vintagebutikk i Indre By. Da hun reiste seg for å gå, spurte hun om han ville ta en drink etter stengetid. Etter tre glass og litt tapas foreslo Mich at de skulle ta en taxi til leiligheten hans på Vesterbro. Nå overnattet de på skift hos hverandre annenhver uke, når datteren hennes var hos eksmannen.

Han lot hånden gli ned under Veronicas navle og merket at hun hadde lyst. Hun trakk pusten dypt for å forberede kroppen på nytelsen som ville komme. Da slo en tanke ned i ham: ‘Kanskje det ikke er for sent å lære å elske igjen.’

Mich trodde egentlig ikke lenger at han fortsatt hadde evnen i seg. Altfor lenge lot han bare tiden gå, og ekteskapet havarerte.

Han var smertelig klar over at han ved å skille seg fra Alberte hadde sviktet Anna, sitt eneste barn, som var viktigere for ham enn noe annet menneske. De siste to årene var preget av mange løse forhold. Og fiaskoen i privatlivet ble ikke akkurat oppveid av suksess på jobben. Selv om han nettopp hadde fylt førtiseks, var kollegaene i Morgenbladet og andre i bransjen for lengst kommet til en slags enighet om at det ordet som best kunne beskrive Michael Molls journalistiske karriere, var ‘fallert’.

Mich hadde visst lenge at det bare var et tidsspørsmål før han ville bli sparket fra gruppen av undersøkende journalister – den mest prestisjetunge redaksjonen i avisen. Han hadde ikke avslørt noe som helst av betydning så lenge noen kunne huske.

Og han ville nok snart få valget mellom å skrive likegyldige fødselsdagsomtaler til personaliasiden eller gå av frivillig med et 8

67709 Porcus – s. 8

13.11.2025 13:36

par ekstra månedslønner som bonus for å komme seg på hue og ræva ut.

Eller hadde han det i seg ennå? Faglig stolthet. Vilje til å slåss for sannhet og rettferdighet. Evnen til å bite seg fast i en sak som en trassig terrier fordi svina skulle tas.

De siste ukene hadde han til sin egen overraskelse følt på en ny glød. For første gang siden han var ung og nyutdannet, var det noe som flammet opp. Saken var blitt en besettelse.

I en dokumentlekkasje fant han bakgrunnsstoff for to kritiske artikler om den største grisebonden i landet, Søren Poulsen. Den ene avslørte at han hadde plassert store summer i skatteparadiser. Den andre at han hadde en forretningsforbindelse som var russisk oligark og kunne kobles til alt fra korrupsjon til krigsforbrytelser.

Grisebonden hadde reagert med sinne og påstått at han ikke foretok seg noe ulovlig, men Mich hadde fått støtte av avisens ledelse.

Etter at Søren Poulsen plutselig forsvant, hadde han skrevet en tredje artikkel der han hevdet at svineprodusenten tidligere hadde mottatt trusler fra en av russerens medarbeidere. Og han insinuerte i en kommentar at Poulsen selv måtte ta ansvaret for det som skjedde med ham, hva det nå kunne være. Når han tillot seg å drive forretninger med en kriminell type som oligarken Roman Usmanov, måtte han forstå at han gamblet med egen sikkerhet.

Det siste hadde ført til en intern reprimande fra redaksjonssjefen hans, som ikke hadde lest kommentaren på forhånd, og et ramaskrik på sosiale medier. Hvordan kunne han komme med et så nedrig angrep på en forretningsmann som kanskje var offer for en alvorlig forbrytelse?

Mich ble tvunget til å beklage. Men han angret ikke. Med hver celle i kroppen var han overbevist om at han hadde rett.

Hånden hans hadde kommet fram til sprekken mellom Veronicas lår. Den kunne veien og beveget seg nesten av seg selv.

9

67709 Porcus – s. 9

13.11.2025 13:36

Veronica trakk pusten i korte støt, la hodet bakover og presset det ned i madrassen.

Så stivnet begge to. En høy lyd skar gjennom leiligheten, kort, metallisk, hardt. Den traff Mich og sitret nedover ryggraden som et lett elektrisk støt.

«Hva var det?»

Veronika satte seg brått opp og så på ham med et forundret blikk.

Det var stille et par sekunder. Så skar lyden gjennom rommet igjen.

I løpet av den korte pausen skjønte han det.

Han skjøv fra på madrassen og kom seg på beina.

Enda så merkelig det kunne virke, var den eneste forklaringen at det akkurat nå sto et menneske foran inngangsdøra i fjerde etasje. Klokken kvart på tolv. En helt alminnelig torsdag kveld.

«Det ringte på», sa han.

Selv om han sa det høyt, skjønte han ikke helt hva som foregikk. Det var minst tre år siden noen sist hadde ringt på døra, og da hadde det vært en innsamler fra Røde Kors som en eller annen hadde sluppet inn i oppgangen.

«Ja?» Veronica trakk dyna over seg. Hun så forvirret ut.

Mich fant fram underbukser og T-skjorte fra en haug på gulvet og kledde på seg mens han prøvde å finne ut hvem faen det kunne være.

Han begynte å tenke på at den gamle damen som bodde under ham, hadde ringt på en natt fordi det dryppet vann ned på badet hennes fra et tilstoppet sluk. Hadde det gått tett igjen?

Eller hadde det skjedd noe med Anna? Kunne politiet kanskje komme seg inn i oppgangen og ringe på hos ham hvis de kom for å fortelle at noe forferdelig hadde skjedd? Han fikk en ubehagelig følelse. Uansett hva det var, så var det neppe gode nyheter som ventet utenfor.

10

67709 Porcus – s. 10

13.11.2025 13:36

«Jeg har virkelig ikke peiling på hvem det kan være», sa han.

Mich myste ut gjennom kikkhullet. Det var mørkt i oppgangen. Han kunne bare så vidt skimte trappegelenderet. Ikke en sjel å se. Dette var helt meningsløst.

Et øyeblikk sto han med to fingre på dørhåndtaket. En idiot hadde sikkert ringt på feil dør i fylla. Sånn måtte det være.

Faen ta hele greiene. Han kunne bare krabbe til sengs igjen, gi Veronika en klem og la hånden fortsette med det den hadde holdt på med.

Han tok to skritt mot soverommet, men et eller annet fikk ham til å stoppe. Nysgjerrighet? Pliktfølelse? Tenk om det hadde skjedd noe viktig? Eller alvorlig? Et eller annet som han ble nødt til å gjøre noe med?

Mich snudde seg og åpnet døra, fortsatt nølende. I samme øyeblikk hørte han gatedøra slå igjen fire etasjer lenger nede.

Han slo på lyset. Det føltes beroligende. Så fikk han øye på en hvit konvolutt på dørmatta og plukket den opp.

‘Til Michael Moll’, sto det på den.

Veronica hadde dratt den svarte genseren sin over hodet og sto lent mot dørkarmen inn til soverommet og stirret på ham fra den andre enden av gangen, som om hun ventet på en forklaring.

Han viftet med brevet.

«Det er ingen her», sa han. «Jeg hørte døra slå igjen nede, så han må ha gått igjen. Eller hun. Men jeg fant dette.»

Mich gikk inn i gangen og lukket døra bak seg. Så åpnet han konvolutten. Det eneste som lå i den, var et fargebilde. Fotografen hadde zoomet tett innpå et ansikt som var blekere og magrere enn Mich husket det. Blikket var uttrykksløst og var uten spor av den sjarmerende frekkheten som var blitt mannens personlige varemerke. Men det var ingen tvil: Mannen på bildet var Søren Poulsen. Han sto foran en hvitkalket vegg og så rett inn i kameraet.

«Det står noe på baksiden», sa Veronica.

11

67709 Porcus – s. 11

13.11.2025 13:36

Mich snudde bildet. Meldingen var skrevet for hånd med rustrød skrift: Møt meg her i natt: Serritslevvej 47 7990 Øster Assels Hilsen Søren Poulsen

Han tenkte seg om et kort øyeblikk og ga bildet videre til Veronica. Hun stirret lenge på det.

«Hva faen er dette for noe? Har han skrevet det selv?»

«Jeg vet ikke», sa Mich. «Det kan vel tenkes. Jeg er klar over at jeg har bidratt til å sette i gang spekulasjonene om at noen har fått Poulsen til å forsvinne. Men det kan hende at han bare har stukket av. Eller har gått i dekning på grunn av truslene, eller fordi forretningene hans holder på å klappe sammen. Og nå vil han gjerne fortelle sin versjon.»

«Til den journalisten som har skrevet mest kritisk om ham?»

«Ja, hvorfor ikke? Det ville ligne Søren Poulsen.»

«Men hvorfor ikke bare fortelle det her og nå? Hvis han akkurat har vært utenfor døren din? Eller har han sendt noen?»

Mich sto litt uten å si noe. Så trakk han på skuldrene. «Aner ikke», sa han. «Men jeg tror det.»

Han gikk inn på soverommet, åpnet skapet og tok et par svarte jeans øverst i bunken.

«Har du tenkt å dra?»

«Det er det eneste jeg kan gjøre.»

«Men nå? Det er nesten midnatt?»

Han satte seg på senga og så på henne.

«Det står at vi må treffes i natt. Øster Assels ligger et eller annet sted i Nordjylland. Det tar minst fire timer å kjøre dit, så det er nesten morgen før jeg er fremme. Det er et helt sykt tips,

12

67709 Porcus – s. 12

13.11.2025 13:36

Veronica. Jeg kan ikke bare vente til i morgen og risikere at han forsvinner.»

«Har du ikke nummeret hans? Kan du ikke ringe til ham først?»

«Jeg kan gjerne prøve når jeg sitter i bilen, men det har ikke vært liv i telefonen hans siden han forsvant.»

«Men det kan være jævlig farlig, Mich. Tenk hvis det er den sinnssyke russeren som står bak? Det ser ikke ut som om Søren Poulsen har det spesielt bra på det bildet. Jeg synes du skal ringe til politiet.»

«Hvorfor skulle en russisk oligark gidde å bruke krefter på å legge en felle for meg? Han har ingen interesse av å gjøre meg noe. Og nå har jeg kranglet med politiet i over to uker fordi jeg ikke vil fortelle hvem kildene mine er. Så jeg har ærlig talt ikke lyst til å blande dem inn nå. I hvert fall ikke før jeg har funnet ut hvorfor Søren Poulsen vil snakke med meg.»

Veronica rynket pannen og så på ham.

«Jeg liker det ikke», sa hun.

Mich reiste seg igjen og valgte den blårutete bomullsskjorta som hang ytterst.

«Dette er den største saken jeg har hatt på tjue år, Veronica. Det finnes folk som vil påstå at det er den eneste saken jeg har hatt på tjue år. Men jeg brenner for den. Og jeg vil til bunns i den.»

«Og hva med sjefen din? Skal ikke hun heller få vite noe?»

«Jo, selvfølgelig. Jeg ringer fra bilen.»

Veronica så på ham med smalt blikk.

«Jeg skal være forsiktig», sa han.

«Lov meg det», sa hun. «Og gi lyd fra deg så snart du vet noe, og så fort du kan.»

«Mitt speiderløfte.»

«Du har aldri vært speider, Mich. Du har selv sagt at du spilte håndball.»

13

67709 Porcus – s. 13

13.11.2025 13:36

«Jeg var speider en uke, men jeg var ikke så flink til å spikke pinner. Og da var det bare håndball igjen der jeg kom fra. Jeg gir deg mitt håndballøfte.»

Hun dasket til ham.

«Jeg drar hjem nå, men jeg rydder opp på kjøkkenet først.»

Mich slengte en laptop og en lader ned i vesken, tok skinnjakken fra knaggen og stakk føttene ned i et par korte brune støvler. Så kysset han Veronica og åpnet døra.

«Kommer du hjem til meg hvis du er tilbake i morgen kveld?» spurte hun.

Han snudde seg og så på henne.

«Det kan du banne på.»

Så lukket han døra og småløp ned trappa.

67709 Porcus – s. 14

13.11.2025 13:36

FREDAG 3. november

67709 Porcus – s. 15

13.11.2025 13:36

67709 Porcus – s. 16

13.11.2025 13:36

2.

Mich lot blikket gli oppover og nedover Knudsgade.

Når brukte han bilen sist? Hvor kunne han ha satt den?

Han løp litt nedover mot Istedgade, snudde seg og løp motsatt vei mens han kikket i alle retninger. Hvorfor i helvete var det alltid så vanskelig å huske hvor han hadde parkert?

Så fikk han endelig øye på noe som lignet en hvit Hyundai Kona Electric hundre meter unna i retning Vesterbrogade. Et trykk på nøkkelen, og Konaen svarte med et par korte blink.

Det var fortsatt uvant for ham å ha bil, og det fulgte litt skam med også. For han hadde alltid ropt ‘bilene ut av byen’ når kollegaer i avisen klaget over høye registreringsavgifter eller mangelen på parkeringsplasser i Brokvarterene og Indre By. Men han hadde innbilt seg at han sikkert ville besøke de gamle foreldrene i Vindsted – den vestjyske stasjonsbyen der han vokste opp – litt oftere hvis han ikke måtte humpe rundt på tog og busser et halvt døgn. Og så falt han for det banken kalte et grønt billån til spesielt lav rente.

Mich hatet den typen språklig staffasje. Egentlig burde det være forbudt for foretak å reklamere for at de skjøv kloden nærmere klimakatastrofen med bitte lite grann mindre kraft og besluttsomhet enn konkurrentene.

‘Det finnes faen ikke noe som kan kalles grønne biler’, tenkte han. Batteriene var en belastning for klimaet, og de inneholdt 17

67709 Porcus – s. 17

13.11.2025 13:36

stoffer, blant annet litium, som ble utvunnet med negative miljøkonsekvenser. Mich hadde lenge hatt en plan om å skrive en kritisk artikkelserie om hykleri og grønnvasking i markedsføringen av finansielle produkter, men det var en av mange ideer – altfor mange, mente redaksjonssjefen hans – som det foreløpig ikke var blitt noe av.

Akkurat nå hatet han seg selv også, fordi han ikke hadde sørget for oppladet batteri. Skjermen viste at det bare var strøm til trettiseks kilometer, akkurat nok til å rekke den første rasteplassen med ladestasjon på motorveien. Irriterende å bli tvunget til å ta kaffepause så tidlig når en lang natt med kjøring lå foran ham.

Han tastet adressen inn på mobilen og kunne se at han tydeligvis skulle til Mors. Nærmere bestemt noe som så ut til å være en ensomt beliggende eiendom i den sørlige delen av Limfjorden.

Han hadde en kjøretur på 395 kilometer foran seg som tok fire timer og seks minutter. Pluss ladepause underveis.

Mich svingte ut fra fortauskanten, satte på radioen og fikk akkurat med seg slutten av midnattsradioavisen mens han kjørte ut av København. Regjeringen hadde problemer med støttepartiene igjen, de trakk i hver sin retning. Mer klima, lavere skatt, mer velferd. Det var ikke mulig å få det til å gå opp. Både De Grønne og Frie Demokrater truet med å trekke sin støtte.

Og det ble spekulert i om statsminister Frederik Maltesen fra Arbejderpartiet snart ville bli tvunget til å skrive ut nyvalg. De fleste tvilte ikke på at han ville gjort det, hvis det ikke var fordi han lå så dårlig an. Sannsynligvis ville han tapt valget og resten av den reelle makten han hadde igjen.

Programlederen kom fram til værmeldingen. Et lavtrykk blåste inn over landet fra vest. Styrtregn og kuling med storm i kastene. Bilister måtte forberede seg på at Storebæltsbroen kunne bli stengt i løpet av natten. Politiet frarådet all unødvendig trafikk.

Mich satte opp farten i håp om å nå broen før den stengte.

18

67709 Porcus – s. 18

13.11.2025 13:36

Konaen gikk i 150 uten problemer, og hvorfor skulle fartskontrollen våge seg ut i uværet?

Han burde ringe sjefen, men Pernille Hvid var typen som kunne finne på å sende e-post halv seks om morgenen. Hun hadde sikkert lagt seg for lenge siden, og det var ingen grunn til å vekke henne eller forstyrre med en tekstmelding når han uansett ville vite mer om noen få timer. Hvis det viste seg at noen bare ville gjøre ham et pek, kunne han være hjemme igjen når det ble lyst, og dra på jobben uten å måtte forklare seg.

Dessuten var det en sjanse for at hun ville gi ham ordre om å overlate saken til politiet og holde seg hjemme i København.

Michs standpunkt var at man aldri skal spørre om noe man ikke vil vite svaret på. Han bestemte seg for å vente med å ringe.

På rasteplassen i Karlslunde koblet han bilen til en hurtiglader og la seg i baksetet. For å få tiden til å gå fant han fram en podkast med to selvutnevnte orakler som tok opp aktuelle saker til kritisk diskusjon, stort sett uten å være hemmet av for mye innsikt i de emnene de snakket om. En kollega hadde gitt ham et tips om at den siste utgaven handlet om ham og artiklene hans, som ledd i en lengre samtale om Søren Poulsen-saken. Han avskydde den typen podkaster og hadde egentlig bestemt seg for å ignorere tipset. Men en lang natt lå foran ham. Han ga den en sjanse.

Programlederne innledet med et kort sammendrag, selv om det neppe var mange dansker som ikke kjente saken, i hvert fall i grove trekk: For tre uker siden forsvant Søren Poulsen, landets største svineprodusent, sporløst. Det medførte betydelig interesse i danske medier. Poulsen eide en rekke store svinefarmer på Jylland, og som formann for landbrukets interesseorganisasjon var han en markant stemme i den offentlige debatten. Han forsvarte landbruket med en aldri sviktende slagferdig sjarm. Og han lyktes ofte med å møte angrep på sitt virke ved å gjøre narr av folk i 19

67709 Porcus – s. 19

13.11.2025 13:36

København som var bekymret for dyrevelferd, mens de samtidig fråtset i billig kjøttdeig på tilbud.

Den ene programlederen, en skuespiller med fettsleik, nevnte at Søren Poulsen også var en mann med nær forbindelse til Christiansborg. Han var alltid med på listen når et finansblad hvert år fikk en jury til å velge de hundre mektigste i Danmark, og han hadde i årenes løp ofte vært nevnt som en opplagt kandidat til statsrådposter i forskjellige borgerlige regjeringer.

Den andre programlederen, en landskjent komiker, la til en vinkel som sladrebladene ofte la vekt på, og som selv de seriøse avisene hadde nevnt i forbifarten: At Søren Poulsen for et par år siden skilte seg fra kona og i stedet giftet seg med Katja Bech, tidligere nyhetsanker i TV, som kort tid tidligere var ansatt som kommunikasjonssjef i Dansk Landbrug.

«TV-stjernens mareritt: Mannen meldt savnet», leste komikeren høyt fra forsiden på landets største ukeblad.

Den mystiske forsvinningen solgte godt. Ikke minst fordi kona – som ringte til politiet og sa at mannen ikke dukket opp til avtalt tid på herregården deres i Sydsjælland – var en av de mest populære kjendisene i landet.

Mich la merke til at han fortsatt følte seg ille til mote hver gang Katjas navn ble nevnt, og hver gang han så ansiktet hennes i mediene. Noe som dessverre skjedde ganske ofte etter at karrieren hennes for alvor skjøt fart. Det var en sammensatt følelse, delvis besto den av skam over de ydmykelsene han hadde funnet seg i da de var sammen. Og noe som best kunne beskrives som rendyrket hat til Katja Bech.

Hadde den følelsen bidratt til at han lette etter Søren Poulsens navn i dokumentlekkasjen? Var han drevet av noe så primitivt som behovet for å hevne seg på Katja ved å angripe mannen hennes?

Mich skjøv tanken bort. Med bilbatteriet på åtti prosent svingte han ut på motorveien igjen. Det hadde blåst opp, vinden tok tak 20

67709 Porcus – s. 20

13.11.2025 13:36

i bilen, og de første regndråpene traff frontruten. Han satte podkasten over på høyttalerne i bilen og skrudde lyden opp.

«Men Søren Poulsen hadde jo faktisk søkelyset på seg allerede et par uker før han forsvant. Nemlig da Morgenbladet koblet ham til skatteunndragelser», sa fettsleiken.

Han forklarte lytterne at Morgenbladet deltok i et internasjonalt samarbeid med medier fra trettifire land, og derfor hadde fått adgang til den største dokumentlekkasjen verden hittil hadde sett. ParadiseLeak, som lekkasjen ble kalt, inneholdt over tjuetre millioner dokumenter fra et advokatfirma som i dypeste hemmelighet hjalp foretak og velstående privatpersoner med å etablere og drive selskaper på Seychellene.

Morgenbladet hadde først brukt en forside på en sak om en kjent politiker fra venstresiden som hadde skjult en større aksjepost hos en svensk våpenprodusent i et stråselskap på Seychellene.

Uken etter var det grisebondens tur. I mengden av dokumenter hadde avisen funnet styrereferater og regnskap fra det Poulseneide selskapet Danevang Inc., som i løpet av flere år hadde investert i tre russiske svinefarmer med en årlig produksjon på en kvart million svin.

Det mest interessante var at Danevang nylig hadde solgt de tre russiske farmene videre for åttiseks millioner danske kroner til et annet skattefluktselskap, Zenit, som oligarken Roman Usmanov kontrollerte gjennom en rekke stråselskaper. Usmanov stiftet en gang i tiden en judoklubb i St. Petersburg sammen med en viss Vladimir Putin, og vennskapet ga ham siden gylne muligheter som forretningsmann. Ifølge kritikerne var han dypt involvert i korrupsjon og hvitvasking, og han var beryktet for sin økonomiske støtte til den såkalte Orlovbrigaden, på dansk Ørnebrigaden, en privat hær med mange stygge historier om krigsforbrytelser på samvittigheten både i Afrika, Syria og Ukraina. Dette hadde selvsagt ført til at Usmanovs navn sto på EUs sanksjonsliste.

21

67709 Porcus – s. 21

13.11.2025 13:36

«Men stopp en hal», sa komikeren. «Har Morgenbladet kommet med noe bevis på at Poulsen har handlet ulovlig?»

«Nei», sa fettsleiken. «Det var akkurat det Poulsen selv hevdet i en kort skriftlig kommentar før han forsvant. Han sa at han ikke visste noe om at Zenit var kontrollert av Usmanov, og understreket at det ikke er ulovlig å drive et selskap på Seychellene.

Skattemyndighetene har inntil videre heller ikke reist sak om skatteunndragelse.»

Komikeren skjøt inn igjen: «Her øker altså dramatikken: En torsdag kveld midt i oktober forlater Søren Poulsen et møte om fremtiden i dansk landbruk på Axelborg i København. Han blir observert av et overvåkningskamera i parkeringskjelleren da han setter seg inn i Bentleyen sin. Men han dukker aldri opp hjemme på den sørsjællandske herregården. Og neste morgen melder Katja Bech ham savnet.»

«Og søndagen etter kunne man lese i Morgenbladet at en av oligarkens stråmenn, en viss Boris Gromov, har sendt en e-post med trusler til ledelsen i Søren Poulsens selskap Danevang. Han skriver at farmene har alvorlige problemer som selgeren har forsøkt å skjule, noe som har ført til store tap. Russerne mener at de er blitt snytt og krever økonomisk kompensasjon», sa fettsleiken og leste høyt et sentralt avsnitt fra e-posten. «På vegne av investorene advarer jeg om at det kan få alvorlige konsekvenser, også av mer personlig karakter, hvis kravene ikke blir imøtekommet.»

«Nå er det jo ingen som vet om Søren Poulsen faktisk har prøvd å lure oligarken og kompanjongene hans», sa komikeren.

«Hvis han har det, er det selvfølgelig ikke vanskelig å forestille seg at de kan finne et par ledige hender i Orlovbrigaden som kan gjøre alvor av truslene. Brigaden er beryktet for å rekruttere mannskap blant skurker og drapsmenn i russiske fengsler. Men kan man i det hele tatt tillate seg å skrive noe sånt når mannen er forsvunnet, og familien hans er i en sårbar situasjon? Og trykke 22

67709 Porcus – s. 22

13.11.2025 13:36

en kommentar der journalisten bak artiklene sjikanerer Søren Poulsen og skriver at han bare har seg selv å takke hvis han er blitt skadet.»

«Nei, det er akkurat det kona til Søren Poulsen har sagt. Så du henne i Mediemagasinet? Katja Bech var på hugget. Hvordan kunne Morgenbladet tillate seg å slenge dritt om en hederlig forretningsmann? Var avisen blitt en tabloid sladreblekke? Hun valset opp med redaksjonssjefen som var sendt ut for å forsvare historiene.»

«Ja, Pernille Hvid pleier å kunne bite fra seg, men hun burde nok bare sagt unnskyld for den kommentaren. Han som skrev den, Michael Moll, er ikke akkurat noen stjerne selv om han arbeider i landets nest største avis. Katja Bech fikk nevnt at han visstnok har et par pinlige dementier på CV-en.»

Mich slo hånden hardt i rattet og swipet podkasten vekk. I stedet fant han fram en spilleliste med indierock og grunge fra nittitallet. Den åpnet med Nirvana og «Territorial Pissings», og han skrudde lyden helt opp. Gotta find a way, a better way, I’d better wait. Just because you’re paranoid, don’t mean they’re not after you.

Gjennom regnet kunne kan skimte brokarene på Storebæltsbroen. Nå håpet han bare at den ikke allerede var stengt. Vinden hadde økt, og han tok et fast tak i rattet for ikke å bli kastet av veien.

Uansett hvem faen det var som hadde lagt bildet på dørmatta hans og av hvilken grunn, satt han med en sterk følelse av at denne turen ville bringe noe godt med seg. En sterk sak. Et comeback. Med Nirvana på full guffe tenkte han: ‘I morgen skal jeg stoppe kjeften på hvert eneste rævhøl.’

67709 Porcus – s. 23

13.11.2025 13:36

3.

Kvart på fem kjørte Mich ut på nattens fjerde bro.

Regnet feide i kraftige kast over den våte asfalten som lyste hvitt i skjæret fra brolyktene. Med anspente skuldre og hendene hardt knuget rundt rattet krysset han Storebælt, Lillebælt og Vejle Fjord i stiv kuling og kjørte skrått over den jyske halvøya i mørket. Utpå natten kom han fram til Sallingsundbroen fra Salling til Mors.

Mich likte godt tanken på at broer bandt landet sammen. En vellykket bro løste ikke bare behovet for at folk kunne komme raskere fra A til B. De var også en estetisk nytelse og en kilde til nasjonal stolthet over det et folk kunne få til med ingeniørkunst, spesielt for den eldre generasjonen. Men i sterk vind med storm i kastene føltes det risikabelt, nesten hasardiøst, å kjøre ut i tomheten over sundet der det ikke var noe som skjermet mot vinden.

Det siste kvarteret var han ikke blitt blendet av motgående trafikk en eneste gang. Med et streif av panikk skjønte han at hvis Konaen blåste over rekkverket, så ville han havne i sjøen og synke til bunns uten at noen så det. Kanskje ville den døde kroppen hans aldri bli funnet.

Først da han kom inn over land og tok den første avkjørselen fra hovedveien, klarte han å slappe litt av i overkroppen og løsne grepet rundt rattet.

24

67709 Porcus – s. 24

13.11.2025 13:36

Han svingte sørover og kjørte i sikksakk mellom brukne smågreiner på en skogsvei der trærne ga litt ly. I en landsby kjente han seg plutselig igjen og kom på at han hadde vært på øya en gang før. Han regnet ut at det måtte være på slutten av 2000-tallet i forbindelse med en artikkelserie om svindel med forlatte hus.

Saken var at Mors strevde med fallende folketall i likhet med andre områder i det som lett hånlig ble kalt for utkantsdanmark.

Ingen ville kjøpe de husene folk flyttet fra eller etterlot seg når de kom på sykehjem eller døde. Husene havnet på tvangsauksjon og ble kjøpt for småpenger av spekulanter som enten leide dem ut til bostedsløse familier til ågerpris eller rett og slett lot dem stå tomme.

Mich kom på sporet av at noen av de folketomme, falleferdige husene ble omsatt til stadig stigende priser i en lukket gruppe selskaper som sto i forbindelse med hverandre. Investorer og banker ble lurt til å kjøpe pantebrev i eiendommer som i virkeligheten var verdiløse. Han hadde ikke den minste medlidenhet med bankene. De kunne takke seg selv hvis de av bare grådighet lånte ut penger til høyre og venstre uten å undersøke om det fantes sikkerhet for lånene. Men det provoserte ham at spekulanter utnyttet sårbare og sosialt utsatte mennesker. Og at de ødela landsbyer og distrikter som hadde nok utfordringer å kjempe med fra før.

Et par politikere uten stor innflytelse lovte å se på saken, men i realiteten fikk ikke artiklene hans noen konsekvenser.

Et halvt år senere avslørte to journalister fra Dagens Nyheter et nettverk av spekulanter som brukte en lignende metode.

Eiendommer ble omsatt til svimlende høye priser finansiert av grådige banker som ikke ante hva de var med på. Og i motsetning til Mich bet de seg fast i saken til det ble klart at det var en svindel av gigantisk omfang. Da korthuset raste sammen, gikk en rekke banker konkurs, noe som utløste en økonomisk krise av historiske dimensjoner.

25

67709 Porcus – s. 25

13.11.2025 13:36

De to journalistene ble hedret med en Cavling, journalistikkens mest høythengende pris, og i mellomtiden hadde alle glemt at Mich var den første som oppdaget hva som foregikk, og skrev om det.

Han husket ennå følelsen av å kjøre rundt på småveiene på Mors for å se på de overbelånte spøkelseshusene, gå inn gjennom ulåste dører og finne de triste restene av ødelagte liv – fillete møbler, loslitte tepper, skitne toaletter, kjøkken med stinkende matrester, støv, spindelvev, muselort. Og et sørgelig bilde som hadde brent seg fast på netthinnen: Synet av en dukke med én arm, halvt påkledd, som lå slengt bort i en krok og stirret på ham med et uttrykksløst blikk.

Etter å ha kjørt et kvarter stoppet han ved en kjerrevei på høyre side. Ifølge appen var han nå 380 meter fra sin destinasjon.

Han kikket ut i mørket etter tegn til liv. Ut fra det han kunne skimte, sto han i en forsenkning i istidslandskapet, omgitt av myke morenebakker som hindret ham i å se mer enn et par hundre meter foran seg. Kjerreveien gikk gjennom et kratt, og på kartet så det ut som om gården han hadde vært på vei til hele natten, lå skjult bak trærne.

Mich lente seg tilbake i setet og lukket øynene. Så ble han plutselig oppmerksom på seg selv. Høy puls. Stress i blodet.

Frykt for det som ventet på den andre siden av krattet. Hva holdt han egentlig på med? Hvorfor ikke bare snu? Gi blaffen i Søren Poulsen og kjøre tilbake over broene til København? Ingen trengte å få greie på at han hadde feiget ut. Ingen andre enn Veronica. Og hun ville være helt enig med ham. På den annen side hadde han vel for faen ikke kjørt gjennom hele landet i årets verste drittvær for å angre i siste øyeblikk?

Mich trakk pusten dypt og slapp den ut i et langt åndedrag. Så svingte han inn på kjerreveien, som regnet hadde forvandlet til et gjørmehull.

Bilen hadde problemer med å få fast grep og skrenset fra side 26

67709 Porcus – s. 26

13.11.2025 13:36

til side. Han prøvde å holde konstant fart for ikke å miste kontrollen og heller ikke risikere å sitte fast i søla. Etter en slak venstresving stoppet han på en liten gårdsplass belagt med runde steiner overgrodd av gress.

Våningshuset lå i mørket. Ugress krabbet opp langs grunnmuren. Malingen hang i flak. Vindusglass var sprukket. En knugende tomhet lå over stedet.

Mich merket at han ble kvalm. Hjertet dunket mot brystbeinet. Han rygget bakover og svingte bilen en kvart omdreining så frontlyktene pekte rett mot huset. Vindusviskerne feide vanndråpene vekk fra frontruten med en knirkende lyd, og han myste for å se bedre. Det var ingen tegn til liv. Bare det piskende regnet og vinden som rusket i trærne.

Mich skottet opp i bakspeilet. Alt var svart. Han måtte beherske trangen til å dobbeltsjekke at alle bildørene var låst. Et kort øyeblikk vurderte han bare å bli sittende en liten stund med motoren i gang og kjøre igjen hvis ingen dukket opp.

Så tvang han seg til å tenke fornuftig. Hvorfor skulle noen lokke ham i bakhold? Det ga ingen mening.

Han slo av motoren, tente lykten på mobiltelefonen og gikk ut og lyttet. Sus fra raslende løv. Regnet som slo mot eternittaket.

Han gikk over de glatte steinene og lyste inn gjennom et vindu.

Stua var helt tom. Gjennom en åpen dør kunne han se inn på et lite kjøkken som så ut til å være fullstendig ribbet.

Mich tok i døra. Den gled opp helt lydløst. En muggen, fuktig lukt slo ham i møte. Han stoppet og lyttet igjen. Så gikk han inn i en liten gang med morken gulvmatte og lyste til høyre og venstre uten å se annet enn nakne hvite vegger.

I døra inn til stua gikk han på et spindelvev som klistret seg fast i ansiktet og håret, og han børstet av seg det verste. Han sjekket kjøkkenet en gang til og fortsatte inn i et lite rom. Hvem som enn hadde vært her sist, fjernet alt da de flyttet. Ikke så mye som en krøllete papirlapp lå igjen.

27

67709 Porcus – s. 27

13.11.2025 13:36

En knirkende trapp gikk fra gangen og opp til loftet, der han lyste rundt i tre små rom. Buklete tapet og et par spiker i veggen, ellers ingen spor etter de menneskene som en gang bodde her.

Mich lurte et øyeblikk på om han hadde tastet inn feil adresse, men innerst inne visste han godt at den var riktig.

Ute på gårdsplassen igjen fant han litt le for regnet under takskjegget. Han lurte på hva han skulle gjøre. Det måtte jo være en forklaring et sted? En eller annen grunn til at han skulle kjøre helt til Mors.

Så rettet han blikket mot et uthus til venstre og et fjøs til høyre.

Mich valgte uthuset, der døra sto på gløtt. Han skjøv den forsiktig opp. I et hjørne sto en gammeldags svart herresykkel, uten luft i dekkene og full av støv. På en høvelbenk lå noe verktøy henslengt. En rusten stikksag med oransje håndtak hang på veggen.

Ellers var det ingenting.

Han skrådde over gårdsplassen og tok tak i porten inn til fjøset. Den gled til side overraskende lett. Han ble møtt av en harsk og svært ubehagelig lukt. Stank av urin. Og ekskrementer.

Magen trakk seg sammen, han holdt på å kaste opp og vaklet tilbake ut i regnet. Mich trakk den fuktige natteluften dypt inn og sto fremoverbøyd med hendene på knærne mens han samlet krefter til å gå inn i fjøset igjen.

I lyset fra mobilen fikk han se et slags bur med metallgitter.

Under oppveksten i en vestjysk stasjonsby hadde Mich flere klassekamerater fra gårdene rundt byen, og han skjønte hva han så med det samme: en fikseringsboks der grisene kunne stå fastklemt i metallbøyler uten muligheter til å snu og flytte på seg en stor del av sitt elendige liv.

Boksen var tom, men stanken ble sterkere da han gikk nærmere. Den lille haugen som lå i boksen, kom ganske sikkert ikke fra en gris. Den lignet avføring fra et menneske. Og luktet slik.

En åpning førte inn til den innerste delen av fjøset. Mich knep øynene sammen, men kunne ikke se noe. Langsomt vente han 28

67709 Porcus – s. 28

13.11.2025 13:36

seg til mørket og skimtet et kraftig tau som hang fra en bjelke i taket. I enden av tauet dinglet en kropp i trekken fra den åpne porten.

‘For himmelens skyld’, tenkte han, ‘La det være et dyr.’

Han tok et par skritt fram og skjønte at han ikke var bønnhørt.

Tauet var bundet fast i et hvitt, hårete bein. Under beinet hang en kropp og et rundt hode. Det andre beinet strittet ut i luften i en grotesk bue.

Mich førte lyset fra lykten fra bjelken ned langs tauet, beinet, kroppen og de utstrakte armene og knoklete fingrene ned til gulvet, der en dam av blod tegnet mønster på betongen.

Foran ham hang en naken middelaldrende mann. Huden falt i folder ned over magen. Pikken forsvant i en blodig dusk av hår.

En eller annen hadde teipet en papplate på mannens rygg og skrevet budskapet sitt med store røde bokstaver: HER HENGER SØREN POULSEN, SKYLDIG I MISHANDLING, TORTUR OG DRAP PÅ FLERE HUNDRE GRISER I DANMARK OG RUSSLAND. NÅ HAR HAN FÅTT DEN SAMME BEHANDLINGEN SELV. KASTRERT UTEN BEDØVELSE, MERKET MED EN HAMMER, SLÅTT MED JERNRØR. I TRE UKER VAR HAN FIKSERT I EN BOKS OG LÅ I SITT EGET PISS OG DRITT. TORSDAG DEN 2. NOVEMBER BLE HAN BEDØVET MED CO2 MENS HAN HYPERVENTILERTE OG SKREK I PANIKK OG DØDSANGST. KL. 22.05 BLE HAN HENGT OPP OG SLAKTET MED KNIV. SØREN POULSEN DØDE SOM ET SVIN.

67709 Porcus – s. 29

13.11.2025 13:36

4.

Chris svingte leiebilen, en Nissan Qashqai, inn på kjerreveien ned til Serritslevvej 47. Hun stoppet et øyeblikk, fant fram en hårstrikk fra et rom i vesken og samlet det rødbrune håret i en hestehale. Et raskt blikk i speilet. Så tok hun foten fra bremsen.

Det var midt på formiddagen, det hadde vært oppklaring i været, og kulingen fra natten før hadde løyet. Veien var sølete og full av nye hjulspor fra biler som hadde slingret seg gjennom krattet.

Chris hadde vært på en del åsteder i sitt tidligere arbeid som etterforsker i københavnpolitiets avdeling for voldskriminalitet, og mer sporadisk etter at hun for et par år siden lot seg lokke over i PET, politiets sikkerhetstjeneste. Men hun kjente fortsatt et adrenalinrush når hun nærmet seg et sted der et menneske var blitt drept. Det ble aldri rutine. Alle sanser var skjerpet.

Hun visste at de første timene i en etterforskning ofte var avgjørende.

Chris slapp rattet med høyre hånd og helte i seg den siste slurken av kaffen fra en bensinstasjon. Den var lunken og bitter, nesten udrikkelig, men hun trengte koffein etter å ha vært underveis i tre timer.

Som vanlig ble hun vekket av alarmen klokken seks i leiligheten ved Amager Strand. Hun var akkurat i gang med sin faste 30

67709 Porcus – s. 30

13.11.2025 13:36

rutine – en serie øvelser som trente både styrke og smidighet – da mobilen ringte. Det var Mads Funch, en ung kontorsjef og karrierejurist med blekt ansikt og pomade i håret, som for et par måneder siden var blitt utpekt til en av de yngste sjefene PET noen gang hadde hatt. Folk sa at det var fordi justisministeren og hennes departementsråd hadde et godt øye til ham og stolte på lojaliteten hans.

Funch snakket i korte, andpustne setninger. Litt over klokken fem hadde en journalist fra Morgenbladet funnet den døde kroppen til en som trolig var Søren Poulsen. Funnstedet var en ensom, forlatt jordbrukseiendom på Mors. Radikale dyrevernaktivister, anonyme inntil videre, hadde tatt på seg ansvaret for drapet på grisebonden. Med andre ord var det altså stor sannsynlighet for at det dreide seg om terror etter straffeloven paragraf 114. Det siste sa Funch med noe som lignet fryd i stemmen.

De første betjentene fra lokalpolitiet var allerede på åstedet.

Etterforskere fra politiet på Nordjylland var mannsterke på vei fra Aalborg. Kriminalteknikere og rettsmedisinere var tilkalt fra henholdsvis Fredericia og Aarhus. Munch ba Chris kjøre til flyplassen i en jævla fart. Her skulle hun ta første fly til Karup, leie en bil og finne raskeste vei til Mors.

«Ring meg med det samme du er der og har fått et overblikk», hadde Funch sagt. «Dette er svære greier. Kjempestort. Vi skal gi jernet, ikke sant? Vise hva vi duger til.»

Chris hatet at han snakket ovenfra og ned, og tok seg i å savne den gamle sjefen, Poul Erlandsen, som riktignok var av den stivbeinte typen, men som alltid bevarte en verdig ro når det var krise. Like eminent som Erlandsen var til å lede en etterforskning, like elendig hadde han vært til å behage den til enhver tid sittende statsråd og levere politisk korrekte analyser. Derfor hadde han i all diskresjon fått fyken bare sekstien år gammel og blitt erstattet av Funch, som Chris betraktet som et umodent, konservativt dydsmønster. Respekten økte ikke akkurat da han 31

67709 Porcus – s. 31

13.11.2025 13:36

tydeligvis var typen som fikk ståpikk av å ha fått den første store saken han kunne erklære som terror.

På den annen side var hun fornøyd med at han ringte henne først, og at det var hun som fikk liaisonjobben. Det passet henne mye bedre enn de kjedelige kontordagene med rutinepregede møter som hadde vist seg å være en del av jobben i sikkerhetstjenesten.

Chris hadde stukket hodet inn til kjæresten. Alexander sov tungt. Hun løftet dyna og strøk over den spinkle musikerkroppen hans som hun var så glad i. Han åpnet øynene på gløtt og sukket fornøyd. Så dro hun av gårde uten flere forklaringer. Det var lenge siden de ble vant til at hun aldri kunne fortelle noe konkret om jobben.

Nå fikk hun klemt Nissanen inn mellom et plommetre med visne blad og en varebil på gårdsplassen, der det sto fem andre biler tett parkert i forveien. Hun kippet av seg de hvite joggeskoene og fant fram et par slitte turstøvler fra en plastpose. Så gikk hun ut i søla og nikket til en kriminaltekniker i kjeledress som kom ut for å hente noe i varebilen.

«Christiane Mielcke fra PET», sa hun. «Hvor finner jeg Troels Skovbo?»

Teknikeren pekte mot en høy mager mann som Chris vurderte til å være i begynnelsen av femtiårene. Førstebetjenten, som ledet etterforskningen i drapssaker ved Nordjyllands politi, sto foran fjøsdøra og snakket med en litt yngre kollega. Rettere sagt, ‘snakket til’. Skovbo så ut til å være i gang med en lengre forelesning og skar en irritert grimase da hun avbrøt dem.

«Til tjeneste», sa han med påtatt vennlighet da Chris hadde presentert seg. «Dette er betjent Lars Bonnerup. Vi sto akkurat og pratet om at det faen meg har kommet langt når en mann kan bli drept på en så bestialsk måte for å drive en lovlig forretning. Jeg regner med at du allerede har hørt hva som står på lappen?»

32

67709 Porcus – s. 32

13.11.2025 13:36

Chris nikket.

«Er liket identifisert?» spurte hun.

Troels Skovbo hevet øyebrynene.

«Vi har ikke fløyet enken eller sønnen inn med helikopter, hvis det er det du spør om. De må nok ta en titt på ham senere, men det der inne er Søren Poulsen, det kan du ta deg faen på.

Han er ikke helt ukjent. Og vi ser på TV her oppe, også.»

Chris valgte å overhøre det fiendtlige tonefallet.

«Spor?»

«Så å si ingenting. Hvem det enn er som har pint og plaget stakkars Poulsen, kan ikke ha vært her lenge. Såpass kan jeg si sikkert. Teknikerne er ganske overbevist om at den eneste som har trampet rundt på hele eiendommen, er den journalisten som fant ham, og bortsett fra ham har det ikke vært noen her på mange år. Så nå prøver de å skrape sammen alt de kan finne inne i grisefjøset. Inntil videre er det ikke stort.»

«De finner sikkert ikke mange dekkavtrykk fra gjerningsmennenes bil, heller», sa Chris.

Troels Skovbo så forvirret ned på henne.

«Det ser ut som om noen har valgt å avvikle nordjysk rallymesterskap på veien ned hit», fortsatte hun.

Lars Bonnerup flyttet urolig på seg. Det lynte i blikket til Skovbo.

«Hva er teorien?» spurte Chris da hun var sikker på at reprimanden hadde sunket inn.

Skovbo fikk samlet seg.

«Jeg er ganske sikker på at disse ekstremistene er skyldige i akkurat det de selv påstår», sa han. «De har slaktet Søren Poulsen på samme måte som man slakter griser. Heldigvis for ham får griser bedøvelse først. Jeg tror ikke det er spesielt behagelig å få blåst CO2 ned i lungene, men heller det enn å få strupen skåret over mens jeg var ved full bevissthet.»

«Og Michael Moll?»

33

67709 Porcus – s. 33

13.11.2025 13:36

«Vi har avhørt ham. Han hadde ikke mye å fortelle. Bildet som lå på dørmatta hans, har vi selvfølgelig tatt i beslag, og vi skal nok få noen eksperter til å se på det.»

«Og hvor har dere ham nå?»

«Han kjørte for halvannen time siden.»

«Han gjorde hva?»

Chris rynket pannen og la hodet litt på skrå så Skovbo ikke skulle tvile på at hun var overrasket.

«Navnet til Michael Moll dukker stadig opp i denne mildt sagt merkelige saken», fortsatte hun uten å vente på at Skovbo skulle gjenta det han hadde sagt. «For to dager siden skrev han en artikkel som fikk en mindre politistyrke til å lete etter en russisk forbindelse til Søren Poulsens forsvinning, og meg bekjent har det inntil videre ikke vært noen stor suksess. Og i natt kjørte han helt hit, langt ut i gokk, og fant det maltrakterte liket av ham.

Hvis jeg ikke tar mye feil, er Moll akkurat nå det viktigste vitnet vi har. Og det er en sak som vi i PET også ser ganske alvorlig på.

Kunne dere ikke ha holdt på ham, i det minste et par timer til, så jeg kunne få mulighet til å snakke med ham?»

Troels Skovbo stirret iskaldt på henne.

«Hvis du kjører til København nå, rekker du sikkert å snakke med ham før han går og legger seg.»

Chris stirret tilbake.

«Ja, da sier jeg mange takk», sa hun. «Jeg skal bare se meg litt rundt.»

Hun nikket mot Skovbo og Bonnerup og gikk mot porten i håp om å finne en kriminaltekniker som kunne låne henne en kjeledress. Ikke under noen omstendigheter ville hun ha hjelp fra Skovbo.

«Drittkjerring. Jeg tror jaggu ikke hun får seg noe.»

Chris stivnet. Hun visste ikke om det var meningen at hun skulle høre det, men det spilte for så vidt ingen rolle. Troels Skovbo hadde sagt det. Og hun hadde hørt det.

34

67709 Porcus – s. 34

13.11.2025 13:36

Chris snudde på hælen, stilte seg helt inntil ham, la hodet bakover og stirret ham inn i øynene.

«Hvis moren din ikke lærte deg å snakke pent, Troels Skovbo, så bør du heller holde kjeft. Er det forstått?»

Førstebetjenten så på henne uten å si en lyd.

«Er det forstått?» Chris hevet stemmen. «Eller må jeg skrive rapport om at lederen for drapsetterforskningen i Nordjyllands politi er en sexistisk drittsekk?»

Lars Bonnerup kikket ut over jordene som om han ikke lenger var til stede, eller i det minste var blitt usynlig.

Christiane Mielcke og Troels Skovbo holdt hverandre med blikket. Hun hadde vært med på nervekriger som dette en del ganger før. Hun hadde aldri tapt. Og hun visste at hun ville vinne denne gangen også.

Skovbo kapitulerte.

«Ja», lød det, nesten uhørlig.

«Det blåser så jævlig her på Mors, så jeg har problemer med å høre hva du sier. Er det forstått?»

«JA», ropte Skovbo, denne gangen tok han for hardt i.

«Det var bedre. Det eneste som mangler da, er at du sier unnskyld.»

Troels Skovbo knyttet hendene som en mann på jakt i de ytterste avkrokene av sitt eget sinn, på steder han aldri tidligere hadde vært, for å finne en siste rest av selvbeherskelse som kunne forhindre at han mistet selvkontrollen og gikk amok i raseri.

«Unnskyld», hvisket han.

Chris vurderte et langt sekund om det lød overbevisende nok.

Så lot hun ham slippe.

«Ja vel, da er saken ute av verden.»

Hun snudde ryggen til og gikk tilbake mot grisefjøset, men angret og endret retning mot bilen. Låste den opp, satte seg inn, sank sammen i førersetet. Trakk pusten dypt og rolig fire ganger 35

67709 Porcus – s. 35

13.11.2025 13:36

for å stimulere det parasympatiske nervesystemet og holdt pusten for å få pulsen ned. Det pleide alltid å fungere. Men ikke nå.

Hun prøvde fire til.

‘For noe jævla dritt’, tenkte hun. Troels Skovbo var en idiot.

Han fortjente helt sikkert å bli satt på plass. Men var det virkelig nødvendig av henne å høvle ham rett ned foran nesa på en av medarbeiderne?

Det ville ikke akkurat gjøre samarbeidet deres enklere. Men kanskje saken uansett ville bli lett å oppklare selv om det i utgangspunktet ikke var mange spor. Hvor mange dyrevernaktivister var villige til å drepe for å få oppmerksomhet rundt saken sin? Det kunne ikke være mange. Og det plaget henne. For fantes det overhodet noen som var så radikaliserte at de kunne finne på noe sånt?

Chris skjøv tanken bort. For øyeblikket handlet det om å være så nøktern som mulig. Det var et åsted her som hun skulle kikke nærmere på. Og det hang et lik der som hun ville se med egne øyne. Hun trakk pusten dypt og fikk endelig kontroll over seg selv og åndedrettet. Så gikk hun ut av bilen og bort til grisefjøset.

67709 Porcus – s. 36

13.11.2025 13:36