En perfekt mor

Copyright © Alex Dahl 2020 Published by agreement with Salomonsson Agency © Norsk utgave: 2024 Kagge Forlag AS Originaltittel: Playdate Oversatt fra engelsk av forfatteren Omslagsdesign: Niklas Lindblad Sats: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Creamy 60 g 2,0 Boka er satt med Sabon 11/15 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489- 3461-5

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Alex Dahl

EN PERFEKT MOR

Prolog Jeg holder deg tett inntil meg, så tett at det er som om vi blir ett, nok en gang. Som om ingenting i verden noensinne kan ta deg fra meg. Det lange, silkemyke håret ditt stryker meg mot ansiktet og jeg puster inn duften av deg − blomster og frisk luft. Fingrene dine fletter seg sammen rundt nakken min og huden din er så myk mot min. Jeg begraver ansiktet i den varme halsgropen din. Jeg vet ikke hvor vi befinner oss. Alt jeg ser, er deg. Og jeg vet at jeg må holde fast i deg, hardere enn jeg noen gang har holdt fast i noe.

Men likevel … Likevel åpner det seg en liten sprekk mellom oss og en isnende kald luft brer seg om oss. De små fingrene dine fjernes fra nakken min og du blir revet bort fra meg. Øynene mine er vidåpne, men jeg ser ingenting annet enn et stummende, grusomt mørke. Munnen min er også åpen, som for å skrike, men det kommer ingen lyd. Nå er armene mine tomme, men varmen din sitter igjen på huden min.

Og du, min lille elskling, er borte.

Jeg våkner. Det er fortsatt bekmørkt. Du er fortsatt borte. Jeg begynner å skrike.

Oktober

Kapittel 1 Elisa Sandefjord, 19. oktober I dag er det fridagen min og jeg har forsøkt å rekke over alt jeg vanligvis ikke har tid til − stripe og klippe håret, manikyr, en halvhjertet halvtime på treningsstudio − og nå er jeg i ferd med å bli sent ute for å hente på skolen. Først ble jeg sittende i kø ved avkjørselen fra E18, så bestemte Lyder seg for å få raserianfall idet vi skulle dra fra barnehagen.

Han sank ned på gulvet og begynte å kave i armene mine, rullet vilt med øynene og ropte mens jeg forsøkte å stappe armer og ben inn i vinterdressen.

«Slutt,» hveste jeg og skjøv føttene hans inn i saue­ skinnstøvlene før jeg rasket med meg matboksen, et enormt kunstverk i papp og barnehagemappen. Med alt dette i den ene hånden slepte jeg ungen ut av døren med den andre.

«Kom igjen!»

I bilen sutrer Lyder fordi jeg har glemt å ta med snacks.

«Alle de andre får rosiner etter barnehagen,» hyler han. «Eller minigulrøtter. Eller kjeks. Carl får kjeks, sånne med sjokolade­ biter i, det er dårlig gjort.» Jeg forsøker å ignorere lyden av sytestemmen som bare fortsetter og fortsetter. Dette har vært en lang og slitsom uke, og jeg kjenner en verkende hodepine begynne å bre seg fra bak i nakken. Jeg presser fingertuppene mot der det gjør vondt og stirrer mot trafikklyset som har vært rødt i en evighet.

Tre minutter igjen til SFO stenger. Fire minutter til Aud, den 9

dritsure dama som er SFO-ansvarlig, begynner å taste inn telefonnummeret mitt med de lange akrylneglene sine.

Det blir endelig grønt, og jeg kjører litt for fort nedover de stille gatene mot Korsvik skole. Lyder hviner av fryd i baksetet. Jeg parkerer foran skolebygningen og gir ham iPhonen min. Han smiler overrasket. Klokken er ett på halv fem. Jeg rakk det akkurat.

«Kommer straks,» sier jeg og småløper over skolegården mot den røde trebygningen.

«Mamma!» roper Lucia og kommer løpende mot meg.

Hun hopper opp i armene mine og jeg kysser det myke, gylne håret hennes. «Du er sen.»

«Nei da, jeg er faktisk nøyaktig presis.»

«Kan jeg bli med Josephine hjem?»

«Hvem er Josephine?»

«Det er den nye jenta i klassen min. Kan jeg? Vær så snill?»

«Ikke i dag, vennen min. Du vet vi må avtale på forhånd, det er det beste.»

«Moren hennes sa det var greit. De venter, der inne i garderoben.»

«Lille venn …»

«Vær så snill, mamma!» Lucia peker mot garderoben som første- og andreklassingene deler. Jeg gir opp og følger etter henne. En liten jente i en nydelig rosa Moncler-jakke og Moon Boots sitter på benken innerst i hjørnet, ved siden av sin like pent kledde mor.

«Hei,» sier jeg og smiler til dem. Da jenta smiler tilbake, legger jeg merke til at hun har et stort arr som snor seg i en halvsirkel langs venstresiden av kjeven hennes, helt opp til hårfestet i tinningen.

«Hei! Line, heter jeg, mammaen til Josephine,» sier moren og smiler bredt. Hun er vakker, såpass vakker at man umiddelbart blir litt satt ut. Hun har klarblå øyne og 10

tykt mørkt hår som ligger i perfekte bølger rundt skuldrene.

De fyldige leppene hennes skimrer med dus rosa gloss. Hun har lik Moncler-jakke som datteren, men i olivengrønn og med belte i det smale livet, over en hvit kasjmirhøyhalser. På føttene har hun knehøye, elegante skinnstøvler.

«Hei, så hyggelig. Jeg heter Elisa. Elisa Blix.» Jeg snur meg mot Lucia. «Vi må nesten forte oss, lille venn. Lyder venter alene i bilen.»

«Jeg vil jo være med Josephine hjem!»

«Det passer helt supert for oss,» sier Line. «Jentene har spurt om å få bli med hjem mange ganger nå, og vi har ingen planer i ettermiddag.»

«Skjønner,» sier jeg. «Vel, ok, da, hvis du er sikker på at det passer.»

«Absolutt. La meg gi deg nummeret mitt. Vi bor på Asnestoppen, så det er ikke så langt herfra.»

«Ok. Jeg kan hente henne i halv syv-tiden, om det funker?»

«Halv syv er helt supert.»

«Når var det Josephine begynte i klassen? Jeg tror ikke jeg har truffet dere før nå.»

«Ganske nylig, vi flyttet hit fra Oslo ved skolestart.»

«Ah, ok. Trives dere hittil?»

«Veldig. Josephine har funnet seg kjempegodt til rette og eldstesønnen min liker seg på ungdomsskolen også.»

«Så bra,» sier jeg og smiler. Jeg liker henne, jeg kan se for meg at vi kunne blitt venninner. Det er noe rolig og behagelig over henne, og jeg er vel kanskje litt imponert over hvor uanstrengt elegant hun ser ut. Det virker som om jentene går godt overens også, for mens Line og jeg prater sammen, setter de i gang med en slags komplisert klappelek jeg ikke kan huske å ha sett Lucia gjøre før, og så får de fullstendig latterkrampe.

11

«Vil du ringe meg, så har jeg nummeret ditt også?» spør Line.

«Sorry, jeg har lagt igjen telefonen i bilen med sønnen min. Kanskje du bare kan ringe til meg, så melder jeg deg om litt?»

«Klart det.» Jeg gir Line nummeret mitt, og hun legger igjen et anrop.

«Ok, jenter, kos dere, da,» sier jeg og drar lett i pelsdusken på Lucias lue. Hun ler og går av sted med Line og Josephine mens hun holder den nye venninnen sin i hånden. De to jentene beveger seg i takt, halvveis hoppende ut av garderoben. Lyden av de knirkende gummisålene deres forsvinner nedover gangen.

* Klokken er rett før seks da telefonen min vibrerer med en innkommende melding. Det er et bilde på Snapchat fra Line, av Josephine og Lucia som sitter tett sammen i en stor, hvit sofa, kledd i matchende rosa prinsessekjoler. De ler og holder en bustete brun katt mellom seg. Kattens poter er fulle av jord, som om den nettopp har kommet inn, og øynene dens er knallgule og nærmest hypnotiske. Jeg sitter fortsatt og stirrer på den idet telefonen begynner å ringe i hånden min.

«Hallo?»

«Mamma?» Lucias lyse stemme hikster av latter. Jeg smiler.

«Hei, gullet mitt,» sier jeg. «Nå er jeg straks på vei for å hente deg.»

«Ja, men mamma, vi lurte på om ikke vi kunne ha overnatting? Vær så snill, vær så snill!» «Åh.» Lucia har aldri overnattet borte før, men nå som de er blitt syv, har noen av jentene i klassen begynt å dra 12

på overnattingsbesøk til hverandre. Datteren min er ikke et spesielt engstelig barn, men hun kjenner jo ikke Josephine så godt ennå, og jeg har ikke engang vært hjemme hos dem.

«Mamma, vær så snill! Det er jo fredag og alt!»

«Jeg vet det. Det er bare … du har jo ikke tingene dine eller noe. Og du har aldri overnattet borte før.»

«Det har jeg vel! Hos Julie!»

«Ja, men hun er jo kusinen din. Jeg vet ikke helt …»

«Vi har det så innmari gøy her! Kom igjen, da, mamma!

Her, snakk med moren til Josephine.» Det blir stille et lite øyeblikk før jeg hører stemmen til Line.

«Hei, hei, Elisa. For en skjønn datter du har. De koser seg skikkelig.»

«Ja,» sier jeg, «Lucia hørtes veldig fornøyd ut.»

«Du fikk sikkert med deg at de spør om hun kan få overnatte. Hva synes du? Det er helt greit for meg, mannen min er i New York og kommer ikke hjem før i morgen ettermiddag. Josephine er dessuten greiere å ha med å gjøre når hun har en venninne på besøk, så det er virkelig null stress for meg.» «Å. Ok. Ja, altså, det er bare det at Lucia aldri har over­ nattet hos en klassevenninne før.»

«Skjønner. Altså, vi kunne jo prøvd, og om hun angrer og vil hjem, så ringer jeg og så kunne dere bare hentet henne?»

«Ja. Det funker jo, det. Ok, da får jeg kjøre bort med tingene hennes. Tannbørste, pysj og bamse, selvfølgelig.»

«Kjempefint.»

* Fredrik kommer inn av døren og er så rød i kinnene av den sterke vinden at det nærmest ser ut som om han har fått en ørefik.

13

«Hei,» sier han og kysser meg lett på kinnet. «Hvor er barna?»

«Lyder sitter oppe og ser på Lego-filmen og Lucia er hos en jente i klassen. Hun er blitt invitert på overnatting, faktisk.» «Å ja.»

«Det er greit, eller?»

«Ja, jeg synes da det. Vi kan legge Lyder tidlig og få litt tid for oss selv.» Han blunker til meg og stryker meg lett over rumpa på vei mot kjøleskapet der han henter seg en meksikansk øl. Han spretter korken og tar flere lange slurker så adamseplet hans glir synlig opp og ned.

«Ja, det passer egentlig utmerket. Flyet mitt går klokken ni i morgen tidlig, så du og Lyder kan jo ta en rolig morgen hjemme før du henter Lucia en gang før lunsj.»

«Ja, greit. Når er du tilbake, tror du?»

«Jeg lander halv seks.»

«Var det Milano?»

«Nei, Roma.»

«Heldiggris.»

«Vel, jeg kommer nok ikke til å se stort annet enn flyplassen, elskling.»

«Og blå himmel.»

«Det er sant.» Jeg smiler til mannen min og går ut i gangen for å ta på meg støvlene. Selv om jeg skal ta bilen bort, tar jeg på meg lue. Det er fortsatt bare oktober, men det virker som om vinteren allerede har kommet, med en iskald østavind.

* «Hei,» sier Line, «kom inn.» Jeg går inn i en plettfri entré med dobbel takhøyde og eksklusiv belysning. Da jeg tar av støvlene, varmes føttene mine av deilig gulvvarme. Jeg hører 14

barna som ler oppe, og idet vi kommer opp i en enorm åpen stue- og kjøkkenløsning slår Lucia og Josephine hjul i prinsessekjolene sine, og stopper bare så vidt opp for å puste gjennom lattersalvene.

«Oi, for et fantastisk hus dere har,» sier jeg. Det er strøkent og moderne, med ubrutte, rene, hvite overflater, litt av en kontrast til vårt hjem som er fullt av familiebilder og lekekasser, for ikke å nevne barnetegninger tapet til kjøkkenskapene. Dette er åpenbart en sånn familie som kan ta imot uventet besøk uten å måtte stresse over hauger av sko i gangen, oppvasktårn i vasken, overfylte skittentøykurver på badet eller halvspiste brødskiver med syltetøy forlatt i vinduskarmen. I motsetning til oss.

Huset er bygget helt på toppen av svaberget, høyt over Asnesstranden på Vesterøya, uten noen umiddelbare naboer.

Hele den ene stueveggen er i glass, med panoramautsikt mot den karrige kystlinjen og det stormfulle havet langt der nede.

Høye, hvite bølgetopper fanges i lysstrålen fra fyrtårnet som sveiper over vannet fra den andre siden av fjorden.

«Tusen takk,» sier Line. «Vi er kjempefornøyde. Jeg tror jeg var på visning på halvparten av alle husene i Sandefjord før vi endelig kjøpte dette.» Vi ler begge to. «Vil du ha en kopp te? Eller et lite glass vin?»

«Jeg må hjem til sønnen min før han legger seg halv åtte,» sier jeg. «Jeg har lovet ham en nattahistorie.»

«Skjønner. Vi kan jo ta en rask en?»

Jeg nikker så vidt, og før jeg vet ordet av det, står hun der foran meg med to glass champagne. «Det er jo tross alt fredag.» Vi kunne definitivt blitt venninner. Jeg følger en duggdråpe som snor seg nedover utsiden av champagne­ glasset, og så hever jeg det mot Line i en liten skål.

«Maman,» roper Josephine, «regarde!»

Josephine slår dobbelthjul, litt klumsete, før hun kollapser ned på gulvteppet, og Line klapper ivrig.

15

«Snakker dere fransk?»

«Ja, Josephine gikk på den franske skolen i Oslo før vi flyttet hit. Vi tenkte at et ekstra språk jo bare er en fordel.»

Jeg føler meg plutselig gørrkjedelig og smertelig gjennom­ snittlig sammenlignet med denne glamorøse dama og den sofistikerte datteren hennes. «Å ja, ser den. Og ja, du har helt rett, det er jo en kjempefordel.»

«Hva med dere? Er dere fra Sandefjord? Det er jo et helt fantastisk sted å bo, ikke sant?»

«Jo, det er det. Det er stille og rolig, men likevel sentralt.

Jeg er opprinnelig fra Lillehammer, men mannen min er fra Sandefjord, og siden han jobber i Tønsberg og jeg jobber fra Torp, så var det liksom naturlig at vi bosatte oss her.

Det tar meg under tjue minutter å komme meg til flyplassen hjemmefra.»

«Ah. Og hva jobber du med, da?»

«Jeg er flyvertinne. I Nordic Wings.» Line gjør store øyne og smiler. «Å, kult. Det må jo være en morsom jobb. Da jeg var yngre, vurderte jeg det seriøst. Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde gjort alvor av det.»

«Det er gøy til tider, ja. Men det blir mindre og mindre glamorøst, for å si det sånn. Før vi fikk barn, jobbet jeg på langdistanse for Qatar. Det var nok litt mer sånn som folk forestiller seg jobben.»

Line smiler og tar en slurk champagne.

«Etter at vi fikk barn, begynte jeg i SAS, men å pendle til Gardermoen ble fort ganske slitsomt, så da begynte jeg i Nordic Wings for tre år siden. Det har virkelig vært helt strålende for Vestfold å få et nytt lavprisselskap som flyr til så mange europeiske byer, men jobben er altså ikke så glamorøs. Hva med deg, da? Jobber du?»

«Ja, jeg er makeupartist. For TV, men jeg jobber frilans.»

16

«Så spennende. Møter du en masse kjendiser, da, eller?»

«Nei, dessverre. Jeg jobber for det meste med nyhetene.»

«Skjønner.»

«Men det er lett å kombinere med barn. Kjempefleksibelt liksom. Jeg tar bare de jobbene som lar seg gjøre uten at det går utover tidsplanen til barna og mannen min. Han reiser mye med jobb.»

«Hva jobber mannen din med?» Jeg forsøker å forestille meg mannen til Line, han må være litt av en type som fikk huket tak i en dame som henne.

«Han, eh … han jobber i finans. Med investeringer.

For en, eh, fransk bank. Paribas.» Jeg smiler og nikker gjen­kjennende. Line høres akkurat ut som meg når noen spør meg om jobben til Fredrik: Eh, et eller annet med forretnings­jus, i et, øh, advokatfirma. Vi småprater videre i noen minutter om jentene og hvor godt de går overens, og så gir jeg Line Fredriks telefonnummer så de kan avtale henting i morgen. Jeg reiser meg og går bort til der Lucia og Josephine har begynt med klappeleken igjen.

«Lille venn, nå må mamma dra hjem,» sier jeg, men Lucia kikker bare så vidt opp. «Helt sikker på at du vil overnatte?» Hun nikker, fullstendig konsentrert om ikke å miste tråden i leken.

«En, to, tre, klapp!

Jeg er funky, du er funky, funky lady, en, to, tre, klapp!

Klapp, tre, to, en, dobbelklapp!»

«Bare ring hvis du vil, ikke sant?» Lucia nikker igjen.

«Jeg tok med tingene dine. Minki Mus er også i bagen.»

Hun smiler og gir meg en lang klem. Hun er helt våt av svette i pannen og nakken etter all leken, og jeg kysser det røde, varme kinnet hennes. «Jeg elsker deg.»

«Elsker deg og,» sier Lucia.

17

«Skal vi leke tvillinger igjen?» roper Josephine og tar tak i armen til Lucia.

«Ja!» «Lucia er tvillingen min!» Jeg smiler, først til jentene, så til Line. De kunne faktisk godt vært tvillinger der de står med armene rundt hverandre og gliser, begge med flere gap i munnen etter melketenner som nylig har falt ut. Det som skiller dem litt fra hverandre, er at Josephine har tykt, mørkt hår mens Lucias er tynt og lyst. Ellers har de ganske like brune øyne og fyldige lepper begge to.

«Ha det gøy, da, tvillingene,» sier jeg og går ned trappen, etterfulgt av Line. Hun vinker til meg gjennom glasspanelet i døren da jeg går mot bilen i det kalde mørket utenfor. Jeg blir stående et lite øyeblikk og se opp mot noen store skyer som jages over himmelen av en kraftig vind. Morgendagen blir nok stormfull.

Kapittel 2 Elisa Vi er nesten en time forsinket da vi endelig forlater gaten, men pilotene tror vi kan fly inn tiden på den sterke halevinden. Jeg lukker alle kabinskapene og går over sjekklisten, så tar jeg mikrofonen og snakker over høyttaleranlegget til passasjerene mens vi takser ut mot rullebanen. Dystre, tette skyer ligger lavt på himmelen − nok en forblåst, grå dag.

«Velkommen om bord på denne Nordic Wingsflyvningen til Roma Fiumicino. Vennligst følg godt med på sikker­hets­informasjonen på skjermen foran dere. Vi ønsker dere en behagelig flyvning med oss i Nordic Wings.»

Jeg lukker øynene et lite øyeblikk mens flyet retter seg opp i posisjon øverst på rullebanen, så gir piloten gass og vi raser bortover asfalten. Flyet tar av og rister en del på vei gjennom de lave skyene, for så å stige smidig opp i det blå langt over dem. Jeg lener meg tilbake i klappsetet og smiler til en baby som sitter på fanget til faren sin på andre rad. Babyen vinker til meg med en lubben liten hånd og jeg vinker tilbake. Jeg lurer på hvordan det har gått med Lucia på overnattingen. Jeg sendte Line en tekstmelding rett før jeg måtte sette mobilen i flymodus, for å si at Fredrik er klar til å hente når som helst og at hun bare kan ta kontakt med ham direkte for å avtale.

Vi fortsetter stigningen mot marsjhøyde, og jeg småprater litt med flyvertinnen i setet ved siden av meg. Hun heter Charlotte og er fortsatt under opplæring. Og på under fem 19

minutter får hun fortalt meg at hun kommer fra en liten by i Nord-Norge, at hun er ekstremt interessert i manga og liker å kle seg ut som sin favorittkarakter, en skolejente som heter Taya med rosa hår. Hun snakker fort og intenst og forteller meg også at hun nylig har flyttet sammen med kjæresten sin, som muligens er et skikkelig mannebarn.

Jeg blir lettet da flyverne gir oss klarsignal til å reise oss, og gir tegn til Charlotte om å hjelpe meg med å begynne serveringen. Jeg går over sjekklisten på autopilot: toalettsjekk, kaffe, ovnen på, salgstrallen klar. Jeg liker det faktum at ingen dager er like i jobben min, men at vi likevel har disse beroligende og repetitive rutinene.

Innen vi begynner innflyvningen mot Roma og jeg setter meg ned på klappsetet igjen, kjenner jeg meg så trøtt at jeg faktisk kunne sovnet, sunket forover mot trepunktsselen min. Det er vel mange som har det slik. Jeg har lest at det er et resultat av alt stresset et moderne liv medbringer, særlig for oss kvinner. Full jobb, barn, forhold. Vi får jo aldri noe pusterom. Det trenger ikke være mer komplisert enn som så, det er nok til at hvem som helst ville følt seg utslitt til tider. Jeg lukker øynene og hører dunkelyden idet hjulene senkes og låses fast i landingsposisjon. Det er en av våre mest erfarne flyvere som flyr i dag og han plasserer flyet på rullebanen så smidig at jeg ikke er umiddelbart sikker på om vi faktisk har landet. Jeg smiler mot passasjerene i kabinen og ser at terminalen kommer til syne, med brede glassvinduer som reflekterer det strålende sollyset. Mannen min hadde rett − jeg er heldig.

Det er først etter at vi har ønsket alle passasjerene en skikkelig «buongiorno» og de har forlatt flyet at jeg får litt tid for meg selv. Klokken er litt over to og jeg kjøper et smørbrød i kiosken i ankomsthallen og setter meg ned i crew-rommet rett ved gaten. Jeg skrur av flymodus, venter på dekning og ringer Fredrik.

20

«Ciao bello,» sier jeg da han svarer. Jeg jobber hardt med å opprettholde en flørtende tone oss imellom for tiden.

Et ekteskap kjølner så mye raskere enn man skulle tro, og jeg vil ikke at det skal skje med vårt − til det har vi kommet for langt.

«Hei, du, hvordan er Roma?»

«Sikkert fantastisk. Jeg har bokstavelig talt femten minutter på meg før jeg må om bord igjen og forberede retur­ flyvningen. Hvordan gikk det med Lucia på over­ nattingen?»

«Hun har ikke kommet tilbake ennå. Jeg snakket med moren i formiddag, de skulle dra i svømmehallen.» «Å, ok. Når skal du hente henne?»

«Moren sa hun skulle kjøre henne hjem i tretiden.»

«Ok, supert. Og hva med Lyder?»

«Mamma og pappa kom og hentet ham i sted. De skulle på reptilmuseet i Larvik.»

«Heldige unger. Og hva skal far bruke ettermiddagen på mens mor slaver i vei, da?»

«Det er vel ganske åpenbart? Far ligger horisontalt i sofaen med Game of Thrones.» Mannen min ler før vi legger på, og jeg ser ham for meg slik han var i morges. Han lå fortsatt og sov da jeg smøg meg opp av sengen klokken seks, men jeg stoppet opp et øyeblikk i døråpningen og ble stående og se på ham i lyskjeglen fra lampen i gangen. Han lå naken på magen med ansiktet vendt mot der jeg sto, og øyelokkene hans dirret nesten umerkelig, som om han så på film i søvne. Rumpa hans var hvit med et klart skille mot brunfargen han fikk på Tenerife for et par uker siden.

Tankene mine går til sexen som avsluttet kvelden, hvordan Fredrik skjøv meg opp mot sengegavlen og lugget meg i håret mens han pustet hardt rett inn i øret mitt idet han kom. Jeg kjenner at jeg rødmer og vrir tankene over på den rumlende magen min, jeg har ikke engang spist 21

frokost. Jeg tar en bit av smørbrødet, lukker øynene og lar sansene fylles av soltørkede tomater og fersk, fyldig buffalomozzarella. Da jeg er ferdig med å spise, er det allerede på tide å gå om bord i flyet igjen. Jeg børster bort noen smuler fra det mørkeblå uniformskjørtet og kikker ned på mobilen igjen. Jeg bestemmer meg for å sende Line en melding, det er så hyggelig av henne å ta med jentene i svømmehallen i tillegg til overnattingsbesøk.

Hei, håper alt står bra til med dere. Tusen takk for at L fikk være med å bade! Josephine må gjerne komme på besøk til oss en dag snart også. Kanskje en gang i neste uke?

Alt godt, hilsen Elisa.

Om bord i flyet forbereder jeg til avgang med resten av kabinbesetningen. Kapteinen sier at vi blir minst en halvtime forsinket siden vi ankom senere enn forventet og mistet tidslommen vår. Selv om jeg for det meste er glad i jobben min, er forsinkelser alltid kjipe. Det betyr sure passasjerer, og merkelig nok har en drittsekk en lei tendens til å bli en megadrittsekk i luften. Jeg rekker antagelig likevel hjem innen klokken syv, og gleder meg til lørdagskvelden med familien og vårt faste ritual: talentshow på TV, en stor godteskål på bordet og slitne barn som ligger og halvsover i armkrokene våre. Vi er heldige. Så utrolig heldige. Hvordan kan jeg ha gjort meg fortjent til alt det?

Jeg ringer inn til gaten og ber dem sende passasjerene nedover den lange gangen til flyet. Nærmest umiddelbart høres rumlingen fra trillekofferter og raske fottrinn, og jeg konsentrerer meg om det perfekte flyvertinnesmilet.

Mobilen vibrerer i jakkelommen og jeg drar den raskt frem så jeg kan sette den i flymodus og låse den inn i crew-skapet.

Jeg kikker på klokken, 15.47, deretter på meldingen, fra Fredrik.

Du, hørte du noe fra hun moren til Josephine? Hun sa hun skulle levere henne innen klokken tre, men hun har 22

ikke kommet ennå. Og jeg må straks dra for å hente Lyder …

Jeg trekker pusten dypt. Altså, seriøst, hva er det med menn? Her er jeg i Roma, på flyet, på jobb, og likevel må jeg forholde meg til logistikken der hjemme. Det er alltid det samme opplegget. Som den gangen nylig, da jeg var på flyplassen i København og fortet meg rundt for å rekke å spise en rask lunsj før neste flyvning, og Fredrik sendte melding for å si: «Sorry, altså, men jeg rekker ikke å hente på SFO, kan du ordne så noen kan kjøre Lucia hjem?»

Eller da jeg var midt i passasjerenes ombordstigning på en flyvning til Madrid og Fredrik melder for å si at «han ikke kan finne Lyders gymbag, og hvordan ser den egentlig ut, forresten?»

Flyvningen i dag er bare litt over halvfull: syttito voksne og syv barn. Jeg setter meg ned ved siden av Charlotte og forsøker å unngå den vanlige, dølle småpratingen idet flyet kobler seg fra gaten og begynner å takse. Jeg føler meg fraværende og distrahert, sikkert grunnet Fredriks manglende evne til å ordne opp hjemme. Men … men hva om det er noe som har skjedd? En ulykke i svømmehallen?

En bilulykke? Eller hva om noen er blitt syk? En allergisk reaksjon, for eksempel? Én gang reagerte Lucia mildt allergisk på sesamfrø, og det falt meg ikke inn å nevne det for Line. Kanskje ga hun Lucia et eller annet med sesamfrø i, og så fikk barnet mitt anafylaktisk sjokk, og så har mobilen gått tom for strøm så hun ikke engang får ringt?

Slutt, sier jeg til meg selv. Nå må du slutte. Likevel har jeg hjertebank, og jeg skulle så gjerne ha sjekket telefonen én gang til før takeoff, men den er innelåst i skapet. Flyet setter opp farten og lager høye dunkelyder idet hjulene smeller mot lampene på rullebanen før det tar av. Jeg vrir

23

meg i setet og fokuserer blikket på et punkt i taket rett over bagasjehyllen og konsentrerer meg om å puste jevnt og dypt.

Vi får klarsignalet av flyverne, så jeg reiser meg for å sette på kaffen, for så å gå gjennom sjekklisten. Pusten min kjennes kort og rar. Jeg har slitt med panikkangst i mange år nå, men denne gangen føles det ekstra ille. Jeg er nødt til å holde meg fast i siden på serveringstrallen og kjenner at ansiktet mitt blir rødt og varmt. Både kollegaene mine og passasjerene kan garantert se at noe er veldig galt.

«Går det bra, eller?» spør Charlotte.

«Ja. Ja da, jeg er bare litt svimmel. Det kan skje til tider.

Etter mange år i luften.»

Hun nikker, men ser bekymret ut.

Setebelteskiltet skrus av, og folk begynner umiddelbart å reise seg og bevege seg i midtgangen.

Kom igjen, sier jeg til meg selv. Ta deg sammen. Jeg skulle ønske jeg kunne tatt meg en drink, men det er åpenbart uaktuelt. I fjor greide jeg å avvenne meg fra valium, etter et årelangt kjærlighetsforhold til beroligende, men nå skulle jeg ønske at jeg hadde latt være. Jeg smiler, svarer på spørsmål, serverer kaffe, smiler mer, mens jeg hele tiden forsøker å konsentrere meg om serveringstrallens iskalde metallhåndtak, som jeg klamrer meg til. Du klarer dette, sier jeg til meg selv, om og om igjen. Men jeg er ikke så sikker på om jeg faktisk gjør det. Tankene mine raser vilt, og det kjennes som om flyet flyr raskere enn det burde. Jeg forestiller meg at det faller gjennom skylaget, og krenger ukontrollert, før det knuses i bakken der det løser seg opp i flammer og svart røyk. Det er som om fornemmelsen av fart river i meg og etterlater meg hudløs.

Jeg låser meg inn på flytoalettet en lang stund og stirrer på meg selv i speilet. «Det går bra,» hvisker jeg, men tårene triller nedover kinnene mine og etterlater seg lange, svarte maskaraspor. Først da Charlotte banker på døren, forsiktig 24

til å begynne med, så mer insisterende, klarer jeg å gjenvinne noe av selvkontrollen. Jeg påfører et nytt strøk maskara og går ut i kabinen igjen, der susingen fra flymotorene et øyeblikk føles beroligende. Jeg smiler med en selvtillit jeg ikke føler.

Vi lander på Torp litt over halv syv. Innen alle passasjerene har forlatt flyet og jeg har gjort meg ferdig med sjekklistene, er jeg så sliten at jeg knapt kan tenke. Fredrik og jeg delte en flaske vin i går kveld etter at Lyder hadde lagt seg, og all sexen gjorde at vi ikke fikk lagt oss til å sove før nesten halv to. Nå vil jeg bare hjem og kollapse på sofaen. Jeg finner frem vesken og jakken, og skrur på telefonen. Jeg er på vei inn i terminalen da telefonen fanger opp mobilsignal, og umiddelbart begynner den å vibrere og pipe i hånden min.

Seks ubesvarte anrop fra Fredrik og fem uleste meldinger på WhatsApp. Jeg åpner automatisk den siste først, sendt for fire minutter siden, og fylles av en voldsom, isnende skrekk.

Har du landet? Fort deg ut. Jeg venter på deg i ankomsthallen. Fort, Elisa.

Kapittel 3 Elisa Fredrik er likblek. Han ser vettskremt og fortumlet ut. Jeg løper ham i møte, og lyden av de høyhælte skoene gjaller i ankomsthallen på Torp. Jeg kjenner folks blikk idet jeg raser forbi; det må fortone seg underlig at jeg plutselig begynner å løpe.

«Hva er det?» stotrer jeg frem. «Hva gjør du her? Hvor er barna?»

«Jeg … jeg kan ikke finne Lucia.»

«Hva mener du? Du kan ikke finne Lucia?»

«Moren til venninnen kom aldri hjem med henne som avtalt.»

«Hva? Hvorfor ikke? Har hun ikke sagt hvorfor de er forsinket?» Vi haster gjennom svingdøren og ut i et iskaldt duskregn, før vi løper over veien fra terminalen til kort­ tidsparkeringen. «Jeg har ringt og ringt og sendt en masse meldinger til nummeret du ga meg, men det går bare rett til mobilsvar.»

«Shit, jeg må ha gitt deg feil nummer.» Vi stopper ved betalingsautomaten og hiver etter pusten et øyeblikk mens vi stirrer desperat på hverandre.

Ja, det må være det som har skjedd. Feil nummer. Jeg drar frem mobilen. Ingen nye meldinger eller ubesvarte anrop. Jeg skjønner det bare ikke, for om jeg så skulle ha gitt Fredrik feil nummer, så har jo Line mitt. Hvorfor faen har hun ikke ringt når hun er fire timer forsinket med å levere tilbake barnet mitt?

26

«Vent litt, du sa at hun ringte deg i dag tidlig angående svømmehallen. Da må du jo ha nummeret hennes.» Fredrik drar bankkortet ut av betalingsautomaten, og vi løper gjennom regnet mot bilen. Et fly tar av rett over oss og svaret hans drukner i brølet fra jetmotorene.

«Hva?» roper jeg.

«Jeg sa: Hun ringte fra skjult nummer.»

«Hæ?» Vi setter oss inn i den kalde bilen og stirrer skrekkslagent på hverandre.

«Jeg tenkte vel ikke så mye over det der og da. Men det er kanskje litt rart.»

«Men, altså, Fredrik! Hva faen? Hvorfor sa du ikke noe da jeg ringte fra Roma?»

«Jeg tenkte bare ikke over det. Det var ingenting uvanlig ved samtalen, så jeg reagerte liksom ikke noe spesielt på det.»

Vi står i bilkø og venter på å få kjøre ut av parkerings­ plassen, og blir begge sittende og stirre ut av frontruten på bilene foran oss som spyr ut skyer av eksos i den kjølige luften. Nå er vi desperate etter å komme på en forklaring, en hvilken som helst forklaring, på hvorfor Line ikke har latt høre fra seg.

«Hør her,» sier jeg, mest av alt i et forsøk på å roe meg selv ned. «Jeg er helt sikker på at det må være en god forklaring på dette. Hun må ha mistet mobilen. Eller … kanskje datteren hennes ble syk eller noe. Kanskje hun har sendt melding om at jentene bare leker hjemme hos dem, og så har ikke vi fått den meldingen av en eller annen grunn.

Sånt skjer jo?»

«De er ikke hjemme hos dem. Asnestoppen 25, ikke sant?»

«Jo. Men hvordan vet du at de ikke er der?»

27

«Jeg dro dit. To ganger. Jeg kjørte opp til svømmehallen også. De var ikke i kaféen, og jeg kunne heller ikke se dem hverken i det store bassenget eller barnebassenget.»

«Sto bilen deres i oppkjørselen hjemme hos dem?»

«Nei.» «Her, ta til venstre her. Vi er nødt til å dra dit, nå med én gang.» Fredrik kikker på meg, så setter han på blinklyset og tar til venstre i den store rundkjøringen. Vi kjører forbi havneområdet og Strömstad-fergen, deretter de folketomme restaurantene på brygga, stengt for vinteren.

«Elskling,» sier han, «jeg tror vi må ringe politiet.»

«Hva? Nei. Nei, dette er jo en misforståelse. Det må det være. Ærlig talt, dette er Sandefjord. Verdens kanskje tryggeste sted. Hun kan jo virkelig ikke ha … Ingenting galt har skjedd. Jeg vet at dette bare er en fæl misforståelse.»

Fredrik kjører fort i retning Vesterøya, men ikke fort nok. Jeg får knapt puste av angst og graver neglene inn i håndflatene. Alle mulige forferdelige ting som kan ha skjedd raser gjennom hodet mitt. Jeg ser for meg det verst tenkelige utfallet og kniper igjen øynene og begynner å be, i stillhet, for første gang på mange, mange år. Vær så snill … Kjære Gud, vær så snill, ikke Lucia. Ikke Lucia. La dette bare være en sånn fryktelig episode som vi vil se tilbake på og si: «Huff, husker du den gangen vi virkelig trodde noe fælt hadde skjedd og så viste det seg å bare være en helt tullete liten misforståelse?»

Fredrik saktner knapt farten idet han tar av fra hoved­ veien og raser nedover den smale kystveien mot Asnes.

Sjøvann har blitt pisket opp på asfalten av stormene, og vi fyker gjennom dype dammer og sender svære vannspruter mot de folketomme fortauene.

Jeg presser fingertuppene mot den galopperende pulsen min på halsen. Dette skjer på ordentlig. Klokken er nesten

28

halv åtte og jeg kan ikke komme på en eneste grunn til hvorfor Line ikke skulle tatt kontakt.

«Vent, du har rett, selvfølgelig har du helt rett. Herregud, vi må ringe politiet.» Jeg begynner å slå nummeret på mobilen, men hånden skjelver så fælt og jeg klarer knapt å se gjennom tårene som flommer.

«Vent. Vi er fremme,» hvisker Fredrik idet han kjører opp den siste bratte brakken mot den svære eneboligen og parkerer i oppkjørselen. «Se! Lysene er på. De var av i sted. Og det står en bil i oppkjørselen. De må ha kommet tilbake.»

En svart Nissan Leaf står og lader i garasjen. Jeg kommer meg raskt ut av bilen og løper mot inngangsdøren. En heftig vind river i trærne og danser som en tornado på gårds­ plassen. Jeg hamrer på den tykke eikedøren så hardt jeg kan og trykker gjentatte ganger på ringeklokken. En svak lyd høres inne fra huset, en slags jevn durelyd − en støvsuger, kanskje?

Jeg trenger Lucia. Nå. Jeg trenger jenta mi. Jeg vil presse nesen min inn i det fine, gylne håret hennes, jeg vil kjenne de spede armene hennes rundt halsen min. Jeg klarer ikke å la være: «Lucia!» skriker jeg så høyt jeg kan. Den svake lyden innenfra opphører, og vi hører lyden av fottrinn som nærmer seg. Så åpner døren seg.

Kapittel 4 Elisa I døren står en liten, lav kvinne av asiatisk opprinnelse.

Håret er satt opp i en stram knute og hun holder en liten sølvfarget håndholdt støvsuger.

«Hallo,» sier jeg med en stemme på randen av hysteri.

«Er datteren min her? Lucia? Hun er venninnen til Josephine.»

Jeg blir møtt av et blankt blikk.

Jeg tar et steg forover og kikker forbi kvinnen inn i den belyste entréen for å se etter tegn til Line eller jentene.

«Snakker du norsk?»

Kvinnen nikker. «Ingen her,» sier hun med sterk aksent.

«Utvask og utsjekk.»

«Utvask? Utsjekk? Hva mener du?» spør Fredrik.

«Det er jeg som vasker ut. Og sjekker ut. For Airbnb.

Kommer nye folk på mandag.»

«Jeg beklager, jeg forstår ikke hva du mener. Du er nødt til å hjelpe oss!»

Nå ser kvinnen mistenksom ut, og jeg ser at grepet hennes om dørkarmen strammer seg så knokene hvitner.

«Hør her. Datteren min er på besøk hos de som bor her.

Huseierne. Line og … du vet. Line og mannen hennes. Lucia leker med datteren deres. Josephine. Jeg er nødt til å vite hvor de er, vi får ikke tak i dem.»

Kvinnen ser oppriktig forvirret ut. «Det er ingen som bor her. Huset er eid av en mann som bor i Stockholm. Han 30

bruker det bare til Airbnb. Beklager, men jeg kan ikke hjelpe dere.»

Jeg snur meg mot Fredrik, men ansiktet hans blir uklart og forsvinner for meg gjennom et slør av desperate tårer.

«Du må slippe oss inn,» sier Fredrik.

«Nei,» sier kvinnen og begynner å skyve igjen døren.

«Jeg sa: Det er ingen her.»

«Se til helvete å åpne døren,» roper Fredrik, men den lukkes hardt rett i ansiktet på oss. Jeg synker ned i kne­ stående og begynner å hulke. «Ring politiet,» hvisker jeg.

* Rommet har kritthvite vegger og et lysegrått betonggulv med et par store, mørke flekker. Fredrik og jeg sitter tett inntil hverandre ved midten av et langbord, og rett overfor oss sitter to politibetjenter. Den ene er i tredveårene, en pen mann som ser ut til å være av søramerikansk opprinnelse.

Han har snille øyne og glatt, brun hud, og hele tiden mens jeg snakker, gråter og hiver etter pusten, nikker han og tar notater. Den andre betjenten er en middelaldrende kvinne, en blondine med strengt utseende som overrasker meg da hun strekker seg over bordet for å klemme hånden min i sin, der jeg sitter og forteller alt jeg klarer å huske om det som har skjedd. Fredrik ser helt lamslått ut, og det bleke ansiktet hans er fordreid i en grimase av ren vantro.

Politimannen skyver en rekke fotografier over bordet.

De er av forskjellige kvinner: hvite, mørke, asiatiske, eldre, yngre, noen av helt vanlig utseende, andre langt mer iøyne­ fallende. Jeg rister på hodet, ingen av dem er Line.

«Er du sikker?»

Jeg nikker bestemt. Jeg ville gjenkjent henne hvor som helst.

«Nevnte hun ektemannen ved navn på noe tidspunkt?»

31

«Nei. Hun sa bare at han var i New York. Og at han var fransk. Eller nei, kanskje hun ikke sa at han var fransk. Hun sa at han jobber for en fransk bank. Paribas.»

Politimannen skriver «Paribas» på notisblokken sin.

«Nevnte hun noen andre navn eller stedsnavn?»

«Nei. Eller jo, vent. Hun sa at hun hadde en sønn i tillegg til datteren. ‘Sønnen min har funnet seg godt til rette på ungdomsskolen,’ sa hun. Men hun nevnte ikke noe navn eller hvilken skole han gikk på. Hun sa også at jenta gikk på den franske skolen da de bodde i Oslo. Josephine snakket fransk til moren på et tidspunkt.»

«Men det kunne jo bare vært løgn,» sier Fredrik.

«Absolutt alt hun sa kan ha vært direkte løgn.» En iskald panikkfølelse brer seg inni meg ved tanken. Vi tror jo på det folk forteller oss, og at det de sier er sant. Men burde vi det?

Det banker på døren og enda en politibetjent kommer inn i avhørsrommet.

«Vi har fått kontakt med skolesekretæren. Det viser seg at Josephine ikke var innskrevet på Korsvik skole.»

«Hva mener du?» spør jeg. «Line sa at de flyttet hit ved skolestart. Nå er vi jo allerede halvveis gjennom oktober.

Hvordan kan det ha seg at hun ikke har vært skrevet inn på skolen?»

«Det kan virke som at det ikke stemmer. Josephine kom først på onsdag og var bare registrert for tre prøvedager.»

Fredrik og jeg utveksler nok et blikk. Det kjennes som om hjertet mitt slår altfor fort, og jeg er svimmel. Jeg føler meg også merkelig skjerpet og våken − det er som om hver eneste hjernecelle jobber på spreng. Jeg trenger jenta mi. Jeg må holde meg rolig for å få jenta mi tilbake, men alt jeg vil er å skrike, og jeg klarer ikke å unngå at et fortvilet hulk unnslipper meg.

32

«Jeg bare forstår det ikke. Hun må da ha vist en eller annen form for legitimasjon − et pass eller fødselsattest?

Noe, i det minste?»

«Det ser ut til at hun oppga et fødselsnummer, som skolen fortsatt ikke hadde fått lagt inn i systemet. Vi sjekket det i morges, og det viser seg at det ikke er et eksisterende fødselsnummer. Hun sa til skolesekretæren at hun skulle ta med passet på mandag.»

«Men hva med huset? Dersom hun leide det gjennom Airbnb, har hun jo blitt registrert. Vi har leid gjennom Airbnb mange ganger, og man må verifisere profilen sin og betale med kredittkort.»

«Vi jobber nå med å fastslå hvilket kredittkort som ble brukt til å betale, og fra hvilken IP-adresse bestillingen kom.»

«Og hva med telefonen hennes?»

«Vi går ut fra at hun har kvittet seg med den, men vi jobber likevel med å lokalisere den.»

«Vent litt,» sier Fredrik. «Dersom hun tok datteren vår og stakk av nærmest umiddelbart etter at kona mi dro hjem i går kveld, så vil hun vel ha omkring tjuefire timers forsprang? Da kan de jo være hvor som helst nå?»

Politimannen nikker alvorlig. «Jeg kan forsikre dere om at vi kommer til å finne Lucia. Hun vil komme til rette.

Slike ting som dette skjer svært sjelden i Norge. Og nesten alle barn som forsvinner, blir funnet i live i løpet av førtiåtte timer. Vi legger enorme ressurser i denne saken. Vi har bestemt oss for å gå bredt ut i alle mediekanaler i håp om at nøkkelvitner vil ta kontakt.»

«Men … hva om de dreper henne i mellomtiden? Dette er ungen min!»

«Elisa, det er vel nesten ikke til å unngå at slike tanker melder seg i en slik situasjon. Men jeg lover deg at vi jobber døgnet rundt med alle tilgjengelige ressurser for 33

å finne datteren deres.» Det er den kvinnelige betjenten, Kristine Hermansen, som snakker. «Dere vil få snakke med politipsykologen straks. Det er ekstremt viktig at dere tar vare på dere selv i de neste dagene. For Lucias skyld, ok?

Vær sterk for henne. Hun er der ute et sted, og vi er helt sikre på at hun er i live. Hun kommer til å trenge dere mer enn noensinne når vi finner henne. Og vi skal finne henne.

Skjønner dere?»

Fredrik og jeg utveksler et raskt blikk. Det gjør fysisk vondt å se ham inn i de desperate øynene.

«Etter at dere har snakket med psykologen, håper vi at dere vil føle dere i stand til å delta på en pressekonferanse.

I saker som denne utgjør det en stor forskjell om foreldrene appellerer direkte til publikum. Og i morgen må dere bli med tilbake til Asnestoppen for å se om noen av Lucias eiendeler kan ha blitt liggende igjen i huset. Polititeknikerne er på åstedet nå, men dessverre kom vaskehjelpen oss i forkjøpet.»

«Hvorfor er dere så sikre på at hun er i live?» hvisker jeg.

«Fordi, statistisk sett, uansett hva motivet bak bort­ føringen er, så er Lucia verdt mye mer levende enn død. På tross av hva tabloidene får oss til å tro, så blir barn ytterst sjelden drept i en kidnappingssituasjon. Og det faktum at hun ble bortført av en kvinne er dessuten høyst relevant, for det er rett og slett langt mindre sannsynlig at kvinner er involvert i drapssaker, og særlig når det gjelder barn.»

* «Vær så snill,» sier jeg og ser rett inn i blitzregnet. «Vær så snill å bare la henne gå. Vi gjør hva som helst. Absolutt alt.» Stemmen min er merkelig rolig, som om den var forhåndsinnspilt på bånd. Jeg kan huske å ha sett andre mødre − kvinner som befant seg i min nåværende situasjon 34

− på TV i et annet liv. I det livet var det ikke mulig å begripe hvordan det føltes å stå der, og si de ordene. Å trygle. Jeg husker at jeg måtte vende blikket bort fra deres desperate øyne, fra fotografiet av barnet deres knuget i en skjelvende hånd, fra den smertefulle, enorme frykten deres. Hvordan kan man i det hele tatt leve så mye som ett sekund uten å vite hvor ens eget barn er? lurte jeg på. Jeg har ennå ikke svaret på det. Jeg klarer ikke å tenke klart.

«Du virket som en snill, skjønn dame,» fortsetter jeg og snakker som om jeg snakket rett til Line. Jeg gjør stemmen min myk og klar. «Jeg følte at vi kunne blitt venninner.

Jeg kan bare ikke forstå hva grunnen din for dette kan være. Men det er noe jeg vil si til deg: Vær så snill, ikke skad Lucia. Jeg ber deg. Fra én mamma til en annen, vær så snill, ikke skad barnet mitt. Dersom du står frem nå, vil konsekvensene av dette bli så utrolig mye mindre enn om du ikke gjør det. Vi kan da alle gå tilbake til livene våre. Vi vil ikke hate deg, men snarere være deg evig takknemlig.

Lucia trenger å være hjemme i sin egen familie. Med oss. Jeg ber deg, vær så snill, gjør det riktige nå.»

Jeg stiger ned fra podiet og får øye på Fredrik i folkemengden. Tårer strømmer nedover ansiktet hans og han nikker beveget til meg. Politikvinnen, Kristine Hermansen, legger en hånd på skulderen min og fører meg bort fra pressen som roper en masse spørsmål etter oss. I et lite rom med en rød sofa og to blå lenestoler, velger jeg sofaen. Der synker jeg ned og lukker øynene. Bak øyelokkene flimrer blitzlyset fra alle kameraene videre på netthinnen min. Etter en lang stund stopper all lyden i hodet mitt og blitzlysene blekner, og alt som er igjen er et stille, numment mørke.

Dette er livet mitt nå.

Kapittel 5 Elisa Vi sitter lenge i bilen utenfor huset vårt og stirrer mot den beskjedne, men koselige fasaden. Det er et godt liv vi har levd her, og nå er det over. Uansett hva som skjer videre, så har det ordinære familielivet vi levde, blitt ødelagt for alltid. Jeg orker ikke å snu hodet så mye som en centimeter, og heller ikke møte blikket til mannen min. Hvordan skal vi komme oss gjennom natten her hjemme, uten henne?

Vi går sakte og ustødig mot inngangsdøren som om vi gikk i søvne, og Fredrik fomler med nøkkelen. Vi blir stående helt urørlige i den tunge, mørke stillheten i gangen, som er rotete og overfylt av barnesko. Alt virker som før, men ingenting er som det skal være. Jeg forsøker å forestille meg at dette bare er som alle de andre gangene begge barna har dratt av gårde til foreldrene til Fredrik for å overnatte der, noe de ofte gjør. Vi pleide å like at de var borte. Vi pleide å se frem til et tomt hus.

Jeg graver neglene inn i håndflatene så hardt jeg kan og slipper løs en flom av tårer. Fredrik legger armene rundt meg, men jeg vet ikke om han holder meg oppe eller bruker meg som støtte for ikke selv å kollapse. Vi klynger oss til hverandre og gråter, lenge, lenge.

«Vi må prøve å få oss litt søvn,» hvisker Fredrik. «Det er under seks timer til politiet kommer tilbake.»

«Hvordan?»

Fredrik drar frem den lille boksen med sovepiller han fikk av politilegen og rister mykt på den.

36

* Vi blir hentet grytidlig av Kristine Hermansen og Gaute Svendsen, den pene politimannen av søramerikansk opp­ rinnelse som hadde tatt oss imot på politistasjonen kvelden i forveien. De kjører oss i politibil ut til Asnes. Idet vi kjører forbi MIX-kiosken i svingen, kjenner jeg et plutselig et støt av ubehag i magen, for Lucia og Lyder satt jo nettopp der på trebenken utenfor i sommer og drakk blå slush etter en av båtturene våre, med de nydelige små ansiktene sine lyst opp i strålende smil. Jeg tvinger blikket bort fra den tomme, regnpiskede benken og lar det hvile på hendene mine, som er hardt knyttet i fanget, og jeg ser ikke opp igjen før bilen stopper.

Huset på Asnestoppen er ikke slik jeg husker det. Det er upersonlig, kaldt, tomt. Kan det ha vært slik hele tiden?

Nei. Da jeg var her sist, var det tente stearinlys overalt og en koselig, om enn noe glatt atmosfære. Det kjentes bebodd.

Riktignok var det et veldig stilig hjem, men likevel et hjem.

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva som er annerledes nå, bortsett fra at huset føles som et tomt lerret. Jeg holder Fredrik i hånden og følger etter de to politibetjentene og en polititekniker ikledd en hvit plastdrakt opp trappen til andre etasje. Vi har fått på oss plasthansker og har også blå plastovertrekk på skoene våre.

«Hva som helst du kan komme på,» sier Gaute Svendsen, «selv den minste detalj eller ting du gjenkjenner som Lucias, kan vise seg å være avgjørende.» Han peker mot den digre kjøkkenøyen i bronse, der en rekke små objekter står stilt opp. «Dette er noe av det teknikerne har funnet som muligens kan tilhøre datteren deres.» På øyen ligger en rosa hårspenne, en grønn barnetannbørste med dinosaur­ hodedeksel, en liten notatbok, et sett lekenøkler i plast og en sort ullsokk.

37

Jeg peker på tannbørsten. «Den er hennes,» hvisker jeg hest.

«Bra,» sier en av polititeknikerne, en sped kvinne med krusete, svarte permanentkrøller som minner om et fuglereir.

«Vi kjører DNA-tester på eiendelene, og en tannbørste bør gi oss mye å jobbe med.»

«Hvorfor skal dere ta DNA-tester?» Hjertet mitt dunker så fort at jeg må legge en hånd på kjøkkenøyens kjølige metalloverflate.

«På den måten vil vi kunne etablere mulige biologiske treff opp mot Lucias DNA-profil etter hvert som etter­ forskningen skrider frem.»

«Hva mener du, liksom? Dersom de finner en … en kropp?» spør Fredrik.

Gaute Svendsen og teknikeren utveksler et raskt blikk.

«Dersom vi for eksempel finner et kjøretøy vi mistenker kan ha blitt brukt til å transportere Lucia, så kan vi fastslå om hun faktisk har vært i bilen.» En tung stillhet senker seg over rommet, før Gaute igjen viser til de få stusslige tingene som står stilt opp foran oss. «Ingenting annet av dette tilhører henne?» spør han.

«Nei.» «Vi fant også denne på et av soverommene,» sier en annen tekniker, en ung kvinne med rosafarget hår som stikker frem fra plasthetten, og rekker frem en liten metall­ boks. Jeg åpner den og inni ligger Minki Mus. Jeg lukker øynene og fører den frynsete gamle kosedyrmusen med det heklede rosa ballerinaskjørtet opp til ansiktet mitt og puster den umiskjennelige lukten av ungen min dypt inn.

«Herregud,» sier Fredrik.

Jeg synker ned i knestående og knuger Minki inntil brystet. Den lille musen er Lucias aller mest verdifulle eiendel og hun ville aldri latt henne ligge igjen, om det ikke 38

var for at hun ble tvunget til det. Jeg beholder øynene lukket og maner frem minnet av de siste øyeblikkene jeg tilbrakte med datteren min.

«Elskling,» sier Fredrik og forsøker forsiktig å hjelpe meg opp fra gulvet igjen, men jeg bare fortsetter å knipe øynene igjen, for hun er der, i tankene mine, og slår hjul og ler. Hun er lykkelig og tillitsfull i det hun oppfattet som et trygt hjem. Jeg har sviktet henne. Da hun var liten, satt jeg kveld etter kveld ved sengekanten hennes og hvisket inn i øret hennes at jeg alltid ville beskytte henne, uansett. At hun alltid ville være hele min verden. At livet ville bli godt, at det ville bli spennende og morsomt og fylt av kjærlighet.

Men jeg sviktet henne.

«Kom igjen, elskling,» sier Fredrik igjen, og denne gangen reiser jeg meg.

«Jeg skal drepe den kvinnen med mine egne hender,» sier jeg.

* Klokken er nesten ni om kvelden da vi drar fra politi­ stasjonen. Ingen nyheter, ingenting i det hele tatt, ingen Lucia. Det eneste som er igjen, er den enorme, svarte avgrunnen hun har etterlatt seg.

«Fredrik, kan du ikke kjøre innom foreldrene dine? Jeg vil hente Lyder.»

«De sa at han kan bli der så lenge vi trenger det, elskling, tror du ikke det er en god idé å…»

«Jeg trenger sønnen min, Fredrik,» sier jeg, og han skjønner at det ikke er noe poeng i å prøve å snakke meg ut av det, så han tar til høyre mot huset til foreldrene sine, som ligger under ti minutter unna, i Bugården.

39

«Hvor er Lula?» spør Lyder i det samme døren åpner seg, og kikker forbi meg ut i den mørke natten. Det lille ansiktet hans er sammenknepet og engstelig.

«Vi vet ikke, vennen min,» sier jeg og setter meg på kne foran ham. Selv om han vanligvis ikke lar meg klemme ham hardt og lenge, gjør han det nå.

«Har noen drept henne?»

«Nei, selvfølgelig ikke,» hvisker Fredrik med følelsesladd, grøtet stemme.

«Det sa de på TV.» Jeg kikker forbi gutten min og inn i huset, og fanger opp lyden av TV-stemmer innenfra.

«Det er ikke sant,» sier jeg og stryker det myke, halvlange håret til sønnen min bort fra pannen hans. Lyder stirrer mot den lukkede inngangsdøren da jeg sparker av meg skoene, som om søsteren hans skulle ha blitt forlatt der ute i den kalde natten, helt alene.

«Kan du få dem til å skru av det der, eller?» sier jeg til Fredrik.

Vi blir sittende en stund i den overmøblerte lille stuen til mine svigerforeldre mens Fredrik oppdaterer dem om etterforskningen. Vigdis, moren hans, vrir hendene sine rundt og rundt og rister sørgmodig på hodet. Lyder sitter på gulvet der han har bygget seg togbane, men jeg vet at det ikke er den han er opptatt av nå; han lytter til samtalen vår.

«Jeg kan bare ikke begripe det,» sier Vigdis, igjen og igjen.

Mannen hennes, Karl, nikker ivrig, enda rødere i ansiktet enn vanlig, men sier ingenting.

Vi kjører hjem i stilhet. Jeg snur meg ikke en eneste gang, for jeg later som om begge barna mine sitter i baksetet.

Tankene mine raser ukontrollert, og jeg må bruke all min selvbeherskelse på å forhindre at tanker om det aller verste som kan skje, tar over. Likevel klarer jeg ikke å stanse dem.

Jeg ser for meg en blikkstille, mørk innsjø. Vannspeilet 40

reflekterer en strålende nymåne, og langt der nede under overflaten − min elskede datter. Så ser jeg for meg en alminnelig åsside et avsidesliggende sted, et sted der bare ville dyr streifer forbi en gang iblant. En liten jordflekk har blitt gravd opp og forsiktig dekket igjen, og der, langt nede under jorden − min elskede datter. Jeg ser for meg en sliten gammel trehytte langt fra folk, omringet av tett granskog, et sånt sted der stillheten er så tung at den utgjør en lyd i seg selv, og der, innelåst i et iskaldt rom med tømmerlaftede vegger − min elskede datter.

Håndflatene mine er våte av svette, tankene mine kverner.

Det eneste jeg klarer, er å si navnet hennes om og om igjen i hodet mitt, slik jeg gjør hvert eneste øyeblikk av hver eneste dag. Lucia, som betyr «lys,» «rent lys,» «kjærlighet».

Jeg tenker på de andre også, de barna vi alle kjenner fra avisforsidene, barna som forsvant og aldri kom tilbake, som har foreldre som aldri ga opp søket. Vil mitt barn gå over i historien som ett av dem?

Jeg tvinger meg selv tilbake til nåtiden, her jeg sitter i bilen sammen med mannen min og sønnen vår, og hviler øynene på ansiktet til Fredrik, som gløder nærmest spøkelsesaktig i det oransje lyset fra gatelyktene. Han parkerer i oppkjørselen hjemme og alle tre blir sittende en lang stund i den mørke, stille bilen. Det føles umulig å skulle gå inn i huset og fortsette livene våre når hun er et eller annet sted der ute, helt alene.

Jeg er på vei opp stien til inngangsdøren da Lyder, som løper i forveien, begynner å rope. «Mamma! Pappa! Se! Et brev!» I hendene holder han en enkel hvit konvolutt adressert til «Familien Blix».