Et Gaza-liv

Page 1

MARTE HEIAN-ENGDAL

FAMILIEN, FLUKTEN OG DET TAPTE LANDET

© 2024 J.M. Stenersens forlag

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Layout: Terese Moe Leiner/Ingrid Goverud Ulstein

Papir: Holmen Book Cream, 80 g

Boka er satt med Le Monde Livre Std 10,5/16,5

Kart: Audun Skjervøy

Mønster på for- og ettersats og inni boka: © Widad Kamel Kawar og Tania

Tamari Nasir: Palestinian Embroidery. Trykt med tillatelse.

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-7201-835-0

J.M. Stenersens forlag

Akersgata 45 0158 Oslo

www.jms.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Det faglitterære fond.

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

PLANER I GRUS

I september 2023 reiste jeg til Gazastripen for å gjøre research til en bok. Planen var å skildre hvordan storpolitikken fortoner seg for en familie som samles rundt kjøkkenbordet på en helt vanlig hverdag. En felles venn introduserte meg for Rantisi-familien. Mohammad og Khitam inviterte meg hjem så jeg kunne bli kjent med dem. De tre yngste barna deres, Ahmad, Salam og Iyas, var også der. Vi skulle lage mat. Jeg ble satt til å raspe gulrøtter, antagelig den eneste oppgaven jeg ikke kunne gjøre feil.

Datteren Asma kom også, med sine to små barn. Vi tilberedte maten, snakket, facetimet med sønnen deres Osama i Tyskland, spiste, drakk te, beundret hageflekken de eide, kjørte til stranda for å se på solnedgangen, tok en is på kafe. Vi avtalte hva vi skulle gjøre når jeg kom tilbake i begynnelsen av oktober. Hvem jeg burde treffe. Hva jeg burde spise. De skulle snart høste granateplene. De ville spare ett til meg.

Hjemme igjen gikk høstferien med til å prøve ut oppskrifter fra kokebøker og gjenskape smaker av mat jeg hadde fått servert på reisen.

Om tre dager skulle jeg ned igjen. Jeg sovnet fredag 6. oktober med en grønn notatbok full av planer: matretter å lære om, folk å treffe, steder å besøke. Dagen etter, lørdag 7. oktober, ble jeg vekket av en tidlig telefon.

Før søvnen helt hadde forlatt kroppen, forsto jeg at alt ville bli lagt i grus.

Dette er ikke den boka jeg hadde tenkt å skrive.

Marte Heian-Engdal, Oslo, april 2024

Planer i grus 5 Disse er med 8 Prolog: Fuglenes herre 10 DEL
landet 17 Forbindelser til landet 20 Britene i Palestina 23 Delingen av Palestina 31 Katastrofen 37 Et nytt sted 41 Under egyptisk kontroll 46 Israelsk okkupasjon 53 Ungdommelig opprør 60 Fengslet 68 Hjertebank 73 Hemmelige forhandlinger 81 Bygge rede og bygge fred 87 Freden og den førstefødte 91 Gaza først? 95 En mørk sky over familien 101 Tomt for rullebane 106 DEL 2. Gazaliv 115 Osamas hverdag 116 Den andre intifadaens første martyr 124 Et frø av misnøye 128 Ditt land er din ære 141 En ulykke kommer sjelden alene 145 Til London 150 Tilbaketrekningen 160 En Hamas-grønn bølge 165 Stjålne øyeblikk 172 Et skjebnesvangert valg 180 Fauda 184 Blokade 191 INNHOLD
INNHOLD
1. Det tapte

DEL 3. Hverdagsstrid 197

Eksamen i overlevelse 198

Å klippe gresset 205

Salehs sumud 211

Høytsvevende droner, dype tunneler 220

En dagdrøm i marerittet 230

Førstereis 239

Ikke krig, ikke fred 243

Osamas nye verden 249

En kjøreplan for kjærlighet 253

Lykke og jammer 260

Den store returmarsjen 266

Bære eller briste 279

Blindveier 285

Hjemkomsten 293

Fugleperspektiv 299

En dag å minnes

DEL 4. Flukten

Alle duene 314

Dag null 315

Tusen spørsmål 320

Sørover 326

En ny katastrofe?

Fordrevet 340

Skrekkens sentralbord 344

Umulige valg 349

Over grensen 353

En trekkfugl vender tilbake

Ettertanker 365

Viktige hendelser omtalt i denne boka

Kart over Gazastripen 380

Israel og Palestina med grenseland 381

309
313
332
357
378

DISSE ER MED

Al-Rantisi-familien

Første generasjon: Abdul-Malik og Fatima. Andre generasjon: Saleh. Sønn av Abdel-Malik og Fatima.

Itaf. Salehs første kone og Mohammads mor.

Mona. Salehs andre kone.

Issa. Khitams far og Sobheia, Issas andre kone og Khitams stemor.

Tredje generasjon: Mohammad og Khitam. Mohammads søsken: Fatima, Aisha, Bushra, Rajja og Ahmad.

Fjerde generasjon: Osama (gift med Waed), Asma (gift med Nasser), Saleh (Lulu), Ahmad, Salam og Iyas.

Kookie. Familiens elskede undulat.

Sentrale Fatah-ledere omtalt i denne boka

Yasir Arafat (1929–2004). Leder av Fatah fra 1959. PLO fra 1969. Palestinsk president 1996--2004.

Mahmoud Abbas (1935–). Leder av Fatah. Leder for PLO fra 2004. Palestinsk president siden 2005.

Mohammad Dahlan (1961–). Tidligere Fatah-leder for intern sikkerhet, nå i eksil.

Sentrale Hamas-ledere omtalt i denne boka

Sheikh Ahmad Yassin (1936–2004). Hamas-bevegelsens grunnlegger og åndelige leder.

Abdel Aziz al-Rantisi (1947–2004). En av Hamas-bevegelsens grunnleggere.

Ismail Haniyeh (1962–). Hamas-leder. Først i Gaza, senere i eksil i Doha, Qatar.

Yahya Sinwar (1962–). En av grunnleggerne av Hamas’ militære fløy: Izz ad-Din al-Qassam-brigadene, og leder av Hamas på Gazastripen.

Khaled Meshal (1956–). Lederen av Hamas’ politiske byrå i eksil til 2017.

PROLOG

FUGLENES HERRE

Hvis du må flykte for livet, hva tar du med deg hjemmefra? Viktige dokumenter, som fødselsattester, eiendomskontrakter, fotoalbum? Kanskje en laptop, en harddisk, smykker og verdisaker? Minner fra da barna var små? Og om du selv er et barneskolebarn, en tenåring: Hva er det du ikke kan klare deg uten? Hva velger du som fluktleke? Et kosedyr, en dukke, en bok? Fargeblyantene du akkurat fikk av tanta di? Mobiltelefonen? Du vet ikke når, eller om, du kan komme tilbake. Det er kaos, det er travelt, du må tenke fort. Så, hva tar du med?

Lørdag 7. oktober 2023 skulle Iyas og de andre elleveåringene i klassen hans ha prøve i teknologi. Teorien var kjedelig, men å lære koding i Minecraft kunne han like. Skolen hadde skrytt av at de hadde femti datamaskiner til klassen, men siden halvparten ikke fungerte, var han glad for at pappa Mohammad lot ham øve på hans. Dette høstsemesteret gikk Iyas på skolen på morgenskiftet, mellom klokken sju og tolv. I motsetning til resten av familien, som likte å få ting gjort tidlig på dagen, foretrakk Iyas de semestrene hvor skoledagen hans ikke begynte før etter lunsj. Da kunne han sove lenger, spise frokosten som mamma Khitam hadde stelt i stand, se til duene sine ute i bakgården, kanskje spille litt på mobilen.

Dagen før hadde han og familien vært på stranden. De badet, grillet, spiste og koste seg i sola. I timevis satt mamma og pappa

10

sammen med tante Aisha på en benk, de snakket om livet, lo og tullet med hverandre og lot blikket hvile i horisonten langt der ute. Det var en lykkelig fredag. Iyas var fornøyd med bildene storesøster Salam tok av ham. Han hadde plassert seg på en av de hvite plaststolene i sanden, kroppen var halvveis vendt mot havet og halvveis mot fotografen. Med høytidelig mine så han rett i kameraet. Bak ham slo bølgene mot stranda, og Gazas fredelige solnedgang senket seg ned i det mørke Middelhavet.

Iyas hadde vært så trøtt da de kom hjem; både han og søsteren hadde nærmest besvimt i seng. Salam hadde også prøve på lørdag, men hun hadde så klart øvd til den dagen før. Salam hadde ryddig pult, hun foretrakk å gå på skolen om morgenen, hun fant fram bønneteppet og vendte seg mot Mekka uten at noen hadde mast på henne om å gjøre det. Hun hjalp alltid mamma Khitam på kjøkkenet, det virket faktisk ikke som det noen gang passet dårlig for henne å gjøre andre en tjeneste, hente vann, koke te, ta oppvasken, lage kaffe til en gjest som kom innom. Det samme kunne kanskje ikke sies om ham. Det var så mye annet som fristet!

Leke i bakgården med kompisene. Sparke fotball på banen ved moskeen. Snakke med duene sine. Leke med undulaten. Se på YouTube. Og spille på mobilen.

Selv om Iyas kanskje ikke var like pliktoppfyllende som Salam, hadde han faktisk lest en liten bok hver dag gjennom hele sommerferien. Alle på engelsk. Det var korte små fortellinger, og hver og en av dem var dørgende kjedelige. Likevel sendte han pappa Mohammad en innlest lydfil hver eneste dag. I familierådet de hadde avholdt i begynnelsen av ferien, hadde han bestemt at dette skulle være hans sommerprosjekt, og når han først hadde sagt

fuglenes herre 11

det høyt til de andre, var det for flaut å ikke gjennomføre. Dessuten måtte han bli bedre i engelsk. Hele resten av familien var veldig opptatt av å lære språk, og det var forventet at han skulle mestre engelsk bedre enn de andre i klassen. Han kunne en del ord, men å si at ordene kom flytende ut som fullstendige setninger, ville være å overdrive. I morgen, lørdag 7. oktober, var det uansett ikke engelsk, men teknologi han skulle testes i. Var han klar? Han var klar nok. Iyas og Salam var i ferd med å gjøre seg klare til å dra på skolen da det plutselig dundret rundt huset. Det smalt og smalt og smalt. Mamma Khitam ble oppringt av storebror Osama. I likhet med Iyas hadde han vokst opp her, men han var atten år eldre og bodde nå i Tyskland. I stua sto TV-en på, der satt folk med alvorlig ansikt i studioet. Moren fortalte Osama at hun kunne kjenne lukten av sprengstoff. Kunne Iyas lukte det selv? Han kunne i det minste gjenkjenne ordene som strømmet ut av TV-en: Israel. Eskalering. Terror. Angrep. Grensegjerdet. Drap. Raketter. Hamas. Gazastripen. Krig. Det smalt igjen. Drønnene kom fra flere tusen Qassam-raketter. I det store akvariet som dannet veggen mellom stua og kjøkkenet, svømte de dumme fiskene intetanende rundt. Men den irrgrønne undulaten hans skjønte alvoret og fløy vettskremt gjennom rommene. For undulaten Kookie hadde 2023 allerede vært et røft år. I en klemulykke i ytterdøra noen måneder tidligere hadde nebbet knekt rett av. Bortsett fra å miste en vinge må dette ha vært det verste som kunne skje en liten undulat, for med nebbet amputert ved rota var det umulig å få i seg mat. Det var måneder med rekonvalesens, hvor matmor Khitam sprøytematet ham flere ganger i døgnet med en frøblanding hun støtte til fint pulver i morteren hun vanligvis brukte til krydder. Hele familien hadde vært sønderknust da

et gazaliv 12

fuglenes herre

ulykken skjedde. Kookie var familiens spraglete maskot, han danset når de sang og klappet for den, fløy fra hode til hode. Som Kookies hovedeier kjente Iyas på mer enn sorg. Han hadde spart ukelønna i mange uker for å få råd til denne fuglen. Så hadde han ventet lenge på at egget han hadde kjøpt, skulle klekkes. Hver dag spurte han pappa Mohammad om det var noe nytt fra undulatselgeren. Han funderte på navn, kanskje kunne han kalle opp undulaten etter katten de nettopp måtte gi fra seg. Han hadde forberedt seg ved å lese om undulater, snakket med onkelen sin, en rutinert dueeier som hadde god peiling på de fjærkleddes verden. Da Iyas endelig fikk undulaten, falt et helt nytt navn ned i hodet på ham; han kunne se med det samme at dette var Kookie, og døpte ham uten tvil i sitt sinn. Og nå hadde den teite storebroren hans, Ahmad, knekt nebbet av ham! De andre mente Ahmads fortvilelse var straff nok, han hadde jo ikke sett fuglen, og da han skjønte hva som hadde skjedd, hulket han sånn at de først trodde det var broren –ikke Kookie – som var skadet. Iyas kvalte trangen til å slå.

Var det fordi Kookie var så traumatisert fra klemulykken at han nå var vettskremt? Eller var det fordi den så at pappa Mohammads øyne fikk et alvorlig og konsentrert drag der bak brilleglassene? Eller fordi mamma Khitam og de andre snakket mer høylytt – til og med Ahmad, som nesten aldri hevet stemmen, virket stresset. Ble han redd fordi de dro møblene ut av rommet ved siden av stua og bar madrasser og puter inn? Kookie var jo ikke like gammel som Iyas, han hadde ikke opplevd krig før, så han skjønte ikke at det var sånn de gjorde når de forsøkte å gardere seg mot bomber. Trykkbølgene fra et nedslag kunne forvandle en helt vanlig glassrute til hundrevis av små knivprosjektiler, og da var det best å være et sted uten vindu. Iyas husket ikke så mye fra krigen

13

i 2014, da var han bare to, men den i 2021 husket han. Iyas visste at de hadde overlevd mange kriger her hjemme før, selv om masse rundt dem hadde blitt ødelagt. Men han hadde aldri hørt at Hamas hadde greid å bryte gjennom grensegjerdet til Israel før, eller at de hadde drept så mange israelere. På skolen hadde læreren hans fortalt at krig hadde regler, så Iyas visste at alle i klassen var sivile, og at skolen var et sivilt sted. Sykehus også. Sivile var det motsatte av soldatene. Sivile var ikke med i krigen, og skulle holdes utenfor og bli beskyttet. Men ingenting av dette kunne jo Kookie noe om. Søndag 8. oktober ble han vekket av andre lyder enn smellene fra dagen før. Dette var lyden av innkommende angrep. Det var ikke bare Kookie som var redd. Iyas hørte de voksne diskutere ustanselig – skulle de bli, eller skulle de dra? Kunne det stemme, det de hørte, at nabolaget deres kunne bli angrepet? Iyas var stor nok til å skjønne at pappa Mohammad prøvde å gjøre det vanskelige lettere da han fortalte ham at familien skulle dra på campingtur – til parkeringsplassen utenfor Shifa-sykehuset. Iyas hadde mast lenge om å overnatte ute, men det var ikke akkurat dette han hadde sett for seg. De pakket med seg det aller nødvendigste, mat og vann, mobilladere, et par tynne madrasser. Fugleburet. Kookies stjernestatus i familien hadde nådd nye høyder etter ulykken i ytterdøra, så da Iyas insisterte på å ta med seg undulaten, hadde ingen av de andre innvendinger. Han var jo en av dem. Tusenvis av andre hadde samme idé. Da mørket falt på, ble parkeringsplassen og alle områdene rundt sykehuset fylt opp av folk. Oktobernatten var varm og fuktig, så de lot bildører og vinduer stå på vidt gap. I baksetet lå storesøster Salam, mens storebror Ahmad la seg i førersetet med beina opp over rattet. Ved siden av ham satt mamma Khitam, hun hadde buret med den

et gazaliv 14

fuglenes herre

stressa undulaten i fanget. Iyas og pappa Mohammad la seg på madrasser på asfalten på hver sin side av bilen.

Det ble en hvileløs natt. Drønnene fra bombene, lysglimt fra eksplosjonene, summingen fra dronene, uling og tuting fra ambulansenes sirener og privatbiler lastet med drepte, skadde, folk som snakket, gråt, hulket og skrek i smerte. Alle hadde opplevd krig før, men ingen av dem hadde opplevd noe som dette. De fem ble der gjennom natten, men det var ikke noe blivende sted, og hjemme hadde de jo alt av mat og forsyninger de hadde skaffet første dag av krigen. De hadde solcellepaneler som gjorde det lettere å lade mobiltelefonene, og de hadde sitt eget bad, toalett og privatliv. Da solen sto opp, kjørte de hjem igjen, til huset sitt i Sheikh Radwan og til rommet uten vinduer i andre etasje.

Iyas var glad for at de skulle hjem, for i bakgården satt de fem duene hans alene i dueslaget sitt. Han hadde bygget det selv, sammen med pappa og onkel Ahmad, som hadde duer, han også, og kunne svare på nesten hva som helst. Onkelen hadde forklart at dueslaget måtte være stort nok til at fuglene kunne røre på seg, og ha nok plass til at alle kunne hvile seg under taket. Det måtte være skjerming fra solen, men samtidig lyst og luftig. De hadde festet hønsenettingen i noen enkle stolper og trukket den med plast fra gamle, store vareposer. Inni buret hadde de festet en planke langs murveggen som gikk mellom bakgården og nabohuset, og et par gikk på tvers inne i buret. På bakken hadde de satt ut tre veltede krukker som han fylte med vann, og en skål til maten. Innimellom tok han duene ut av det innerste buret for å la dem trene litt.

Duene, stakkars, hadde så svakt hjerte, hadde han lært av onkel Ahmad. Så de måtte vel være livredde nå.

Han burde dra hjem for å trøste dem.

DET TAPTE LANDET

DEL 1

(Gazastripen, 2002)

Med de røde sandalene og den røde shortsen syntes Osama han hadde det perfekte antrekket. Både sandalene og shortsen var slitt og litt skitne og så derfor ut slik arbeidsklær skulle se ut. Selv om han bare var åtte år gammel, ville han vise farfar at han var en som kunne gjøre god nytte for seg på jordene. Og det var bruk for ham. Farfar Saleh trengte mye hjelp med å vanne alle radene med sitrus- og oliventrær. Farfaren hadde investert pengene sine i jorda, men ikke i noe moderne vanningssystem, så arbeidet måtte gjøres på gamlemåten. De fylte bøtte på bøtte borte i det lille vannreservoaret, og bar dem med seg ut langs trerekkene. Jordflekken var lengre enn den var bred, men hele det rektangulære området skulle stelles og vannes, så det ble mange turer med vannbøttene. Det var tungvint og arbeidsomt, noe som ble hyppig påpekt av de andre voksne i familien, og glatt overhørt av landeieren, patriarken.

Vanligvis dro de ut hit til jordene etter ettermiddagsbønnen, asr, for da stekte sola litt mindre intenst. På de heteste sommerdagene kunne kvikksølvet i termometeret piple opp mot førti grader. Selv om noen heller kunne ha tenkt seg å kjøre i motsatt retning og tatt en dukkert i Middelhavet, var Osama lojal overfor farfars prosjekt. Noe av det beste han visste, var faktisk å sette seg i baksetet på Salehs gamle Subaru, legge huset i Sheikh Radwan bak seg, kjøre videre ut av Gaza by, østover og vekk fra Middelhavet,

18

mot det israelske grensegjerdet og parkere der ute ved «landet», som jordflekken ble omtalt som.

Hvis det var bare farfar og ham, og de var kommet langt nok unna folk, hendte det at han til og med fikk sitte bak rattet og prøve seg som sjåfør. Her ute på jordene ble han tatt på alvor, stilt krav til, gitt ansvar. For Osama, som var Salehs første barnebarn, var det viktigere ting enn bilkjøring med manuelt gir å måtte lære. Farfar ga levende leksjoner i å dyrke jorda på en sunn måte, ta vare på trær og urter, fjerne det som var dødt, luke nennsomt, gi plass til det som spirte, vanne nok, men ikke for mye, og når tiden var moden, høste med respekt for det landet hadde gitt dem av goder, og alltid tenke på neste steg, neste års avling. Det lå et alvor over arbeidsoppgavene som Saleh ikke trengte å si høyt for at Osama skulle forstå. Det var derfor han trakk i det beste arbeidsantrekket han kunne finne i skapet sitt – den røde shortsen og de røde sandalene. Ute på «landet» var lufta fylt av forventning – og den intense duften fra Salehs sitron- og appelsintrær.

På morssiden var Osamas familie full av fortellinger fra havet, men på farssiden av slekta strakk kjærligheten til å dyrke jorda seg som en grønn klatreplante bakover i generasjoner. Saleh hadde kjøpt akkurat denne jordflekken på Gazastripen for å ha et sted å bruke fritiden når han gikk av med pensjon om noen år. Antagelig fikk han kjøpt den rimelig fordi den lå helt opp mot grensen til Israel. I urolige tider var det ikke godt å si hva som kunne skje i sånne grenseområder.

Den gang Saleh var på Osamas alder og kom flyktende hit til Gaza med foreldrene sine, fantes ikke denne grensen, og staten Israel var nettopp etablert. Jordene Saleh vokste opp med og forlot, var langt større enn denne åkeren han nå hadde investert i. Det

19 det tapte landet

var mye som hadde endret seg i akkurat dette hjørnet av verden siden farfar Saleh var på Osamas alder.

FORBINDELSER TIL LANDET

Salehs foreldre var Abdul-Malik og Fatima. Begge ble født og vokste opp i Yibna, en liten landsby noen mil nordøst for Gaza, sju kilometer østover fra middelhavskysten, litt inn i landet. AbdulMaliks familie levde i en landsby som lå i Det osmanske riket. Omtrent samtidig som han kom til verden, tok Storbritannia kontroll over området, og da han selv ble familiefar, lå ikke lenger Yibna i det som ble omtalt som Palestina, men i den jødiske staten Israel.

Abdul-Malik ruvet ikke over sambygdingene, men var ikke blant de laveste heller. Han satt aldri i ro lenge nok til å kunne legge på seg, og de lange, slanke, senete musklene var et resultat av hardt fysisk arbeid på jordene. Det samme var den evig solbrune huden. Midt i det smale fjeset, en ansiktsform som ble fremhevet av den blanke, høye, pannen, var det plantet en solid nese. Under den stekende sola surret bøndene et skjerf rundt hodet, og om det blåste kraftig, trakk de det helt opp til ansiktet. Da var det bare Abdul-Maliks to mørkebrune øyne som kunne avsløre for hans kone Fatima om han var misfornøyd eller glad.

Siden 1516 hadde Palestina, på samme måte som Syriaområdet, Libanon-området og Transjordan-området, vært et distrikt i Det osmanske riket. Palestina hadde spesiell betydning. Geografisk, politisk og religiøst var stedene her omtalt i både kristne, jødiske og muslimske tekster. Særlig var det Jerusalem, den hellige byen, som ga Palestina sin særegne status. Da Abdul-

et gazaliv 20

Malik og Fatima ble født tidlig på 1900-tallet, var de to av rundt 600 000 innbyggere som ble omtalt som palestinske arabere, og blant dem var det både kristne og muslimer. Yibna var kjent som Jabne i den kristne bibelen, men på Abdul-Maliks tid var de fleste av de 3000 innbyggerne muslimer, som ham. Ifølge en senere muntlig beretning skal det ha bodd en kvinnelig jødisk lege i landsbyen, men noe stort religiøst mangfold kan det ikke ha vært akkurat her. I Yibna tronet en moske på landsbyens flotteste høydedrag; den skal ha blitt reist allerede i 1386. Et mausoleumsbygg, med hvit hvelvet kuppel, søyler og bueganger, lå helt i utkanten av landsbyen, der bebyggelsen opphørte og landbrukslandskapet tok over. Nærheten til Middelhavet sørget for fuktig luft og gode vekstvilkår, og elva som rant forbi, ga rikelig med vann til både mennesker, dyr og dyrket mark.

Som så mange andre i landsbyen var Abdul-Malik bonde – fallah. Alt han eide og tjente, investerte han i dyrkbar mark. I jorda han eide, sådde han både grønnsaker og sesamfrø. Med venstre hånd grep han tak i den tradisjonelle lange hvite kjortelen, jallabiya, slik at stoffet formet en liten pose hvor han kunne bære frøene ut på åkeren. Så gikk han langs såradene mens høyrehånden hentet neve på neve med frø nedi jallabiya-favnen, og spredte dem med sikre, vante håndbevegelser utover jorda.

Mens Abdul-Malik stelte på jordene, var det hans kone Fatima som stelte hjemme. Typiske oppgaver for en bondekone – kjent som fallaha – ville være renhold av huset, barnepass og matlaging, kanskje dyrestell, mating av hønene som sørget for at de var selvberget også når det gjaldt egg. Men i hektiske perioder med høsting trådte også bondekonene til på jordet. Hvis Yibna var som andre landsbyer i Palestina, var det en stor, felles

forbindelser til landet 21

bakerovn – en taboon – sentralt plassert, og dit kunne kvinnene ta med seg brøddeig og annen mat som måtte stekes i den glohete leirovnen. Ovnen ble fyrt med småved, olivensteiner og annet brennbart materiale fra morgenen av. Den var utstyrt med et lokk, i samme leiremateriale, som kunne løftes av når de runde steinene nede i midten av ovnen var varme nok. Brøddeigen ble banket ut til flate leiver, omtrent som en pizzadeig i størrelse og form, og stekt på de glødende steinene. Landsbyovnen var en sosial arena forbeholdt kvinnene. Der kunne de prate, søke råd og hjelp, drikke te og kaffe, fortelle historier og skrøner. Mot lunsjtid seg siste nytt fra landsbyenes jungeltelegraf og duften av det nystekte, myke flatbrødet inn blant rekkene av lave steinhus i landsbyen, noen ganger helt ut på jordet der mennene holdt på. Om det var særlig lange dager på markene, kunne kvinner og barn komme ut med lunsjen til de arbeidende bondemennene sine, med ferskt brød – rett fra taboonen – og krukker og kar fylt av ris og grønnsakstuinger. Ved gode tider og store anledninger kom også kjøttet fram. Krydderblandinger av spisskummen, gurkemeie, kanel, kardemomme, hvitløk og løk duftet fra grytene, egenprodusert olivenolje og syltede små, grønne olivener var fast inventar til alle måltider. I skyggen av et tre ute på jordet kunne en heldig fallah som Abdul-Malik nyte både en lunsj og en blund før neste arbeidsøkt. I landsbyer som Yibna sto også den palestinske håndverkstradisjonen sterkt, noe som syntes på både puter, tepper og kvinnenes klær. Broderitradisjonen kom fra landsbygda, det var i bondefamiliene den ble holdt i live, og derfor ble selve korsstingsteknikken også kjent som fallahi – av det samme ordet som ga navn til både bonden og kona hans. Bøndenes liv som

et gazaliv 22

landsbybeboere i Det osmanske riket var over da første verdenskrig kom til bygda, i 1917.

BRITENE I PALESTINA

En gyllen leveregel for å unngå trøbbel er å ikke love mer enn du kan holde. Her støtte Storbritannia som ny hersker i Palestina på sitt første store problem. De hadde lovet å dele området med ikke bare én eller to, men tre helt forskjellige aktører. De hadde lovet landet til araberne dersom de kjempet ved deres side mot osmanene i første verdenskrig, de hadde lovet støtte til de som ønsket å opprette en jødisk stat i det samme området, og de hadde avtalt med Frankrike at om de allierte vant verdenskrigen, skulle de dele hele regionen mellom seg.

Da britene først kom til Palestina i 1917, var områdets osmanske herskere allerede sterkt svekket, og med arabisk militærhjelp ville britene vippe dem over kanten av stupet. Det var blitt utkjempet to harde slag om Gaza, men det var først da den britiske generalen sir Edmund Allenby ankom Rafah og Gaza-området, i medvind etter å ha ledet troppene sine til seier ved fronten i Frankrike, at osmanene måtte se seg slått. De arabiske soldatene underordnet seg Allenbys kommando i tro på at britene ved krigens slutt ville støtte etableringen av et stort, uavhengig arabisk kongedømme i det samme området. Da det tredje slaget om Gaza var over tidlig i november 1917, hadde tusenvis av britiske soldater mistet livet her og ble gravlagt på en egen britisk gravlund. Lokalbefolkningen led også, tusenvis ble tvunget på flukt fra Gaza, og byen var nesten jevnet med jorda. For osmanene var det enda verre: I tillegg til den menneskelige kostnaden tapte de både

britene i palestina 23

Palestina og første verdenskrig. Britene marsjerte videre nordover og østover og hadde snart kontroll over hele området, inkludert Jerusalem.

Det osmanske imperiet gikk i oppløsning. I over sju hundre år hadde området hatt muslimske herskere; da første verdenskrig var over, var det Londons tur til å prøve seg som makthaver. Det var et betydelig krigsbytte for britene, og i 1922 ble de formelt kolonimakt i det som ble kalt det britiske mandatet i Palestina. Etter hvert skulle det vise seg å være en premie med bismak. Livet i Mandat-Palestina ble fylt av konflikter med utgangspunkt i de britiske løftene, som gikk på kryss og tvers. Hva skulle de gjøre med lovnaden om å støtte opprettelsen av et selvstendig arabisk kongedømme i området? Hvordan skulle de følge opp sin uttalte støtte til at Palestina kunne bli «nasjonalhjem» for en gruppe jøder i Europa som gikk inn for å etablere en egen jødisk stat?

At jødene virkelig trengte en egen stat, kunne man konstatere ved å peke på at det å være jøde i seg selv var i ferd med å bli stadig farligere. Nesten overalt hvor jødene bodde i verden, fikk de skylda for det som gikk galt, de ble beskyldt for å være upatriotiske og forræderske og ble utsatt for systematisk diskriminering og forfølgelse. Sterk nasjonalisme i europeiske land, hvor dyrking av et «vi» som var separat og særegent fra «de andre», koblet sammen med stadig mer hysterisk antisemittisme, gjorde situasjonen for verdens jøder mer og mer uholdbar. Dette var bakteppet da en rekke russiske og europeiske jødiske menn kom fram til at den eneste løsningen var å etablere en egen jødisk stat hvor slik forfølgelse ikke kunne forekomme, og hvor jødisk kultur, tradisjon og religion kunne dyrkes uten frykt. Palestinaområdet var sentralt i jødenes hellige tekster og fortellinger.

et gazaliv 24

Deres tilknytning til området strakk seg tusenvis av år tilbake, så om man først skulle etablere en selvstendig jødisk stat, var det et naturlig sted å ønske seg til. Den helligste byen i jødisk tro og historiefortelling, Jerusalem, bærer navnet Zion på hebraisk. Bevegelsen som arbeidet for å bygge en jødisk stat nettopp der, kalte seg sionistbevegelsen, og de som var aktive i arbeidet, ble kjent som sionister.

Samtidig som general Allenby, i allianse med de arabiske troppene, gjorde seg klar for å innta Gaza, skrev sionistene et brev til den britiske utenriksministeren, lord Arthur Balfour. På vegne av den britiske regjeringen svarte han på brevet med en «sympatierklæring» om at de så positivt på opprettelsen av et slikt jødisk «nasjonalhjem». Sionistbevegelsen vektla den delen av brevet som ga støtte til opprettelsen av et hjem for det jødiske folk, men underspilte budskapet som fulgte etter kommaet, nemlig at en slik opprettelse ikke måtte gå på bekostning av den eksisterende ikke-jødiske befolkningen i Palestina. Balfour-erklæringen fra november 1917 var sionistenes største diplomatiske gjennombrudd til da. Likevel var det langt fra et slikt brev med et løfte til en faktisk statsopprettelse. Brevet fra Balfour endret heller ikke på sionistbevegelsens vedvarende problem: at jødene ikke var majoritetsbefolkningen i området, at de ikke eide så mye av jorda der, og at områdets hersker hadde sine egne planer. Dette var kolonialismens tid, og den som hadde mest makt, dikterte utfallet uten hensyn til lokalbefolkningen. I krigsoppgjøret ble seierherrene enige om å dele Midtøsten mellom seg. Frankrike skulle få kontroll over områdene Libanon og Syria samt deler av Tyrkia, britene over områdene som var Transjordan, Irak og Palestina. For Palestina-områdets nye makthaver varte

britene i palestina 25

mandatperioden formelt fra 1922 til 1948, tjueseks år med betydelige sikkerhetsutfordringer, store økonomiske utgifter og enda større politiske hodepiner.

Yibna var et viktig knutepunkt i mandatperiodens infrastruktur. Like utenfor bebyggelsen lå den lokale togstasjonen, og tvers gjennom landsbyen gikk en av hovedfartsårene mellom Gaza i sør og havnebyen Jaffa lenger nord. Dit kunne AbdulMalik dra for å selge avlingen sin på markedet, for Jaffa var en større, mer moderne by og helt sentral for sjøtransporten av varer fra området. Derfra kunne sesamfrø, appelsiner og sitroner fra dette fruktbare jordbrukslandet selges for så å seile hele veien til Europa. Typisk for mange havnebyer var Jaffa også første stopp for alle nye innkommende impulser. Siden 1911 hadde avisen Falastin kommet ut der, en av de mest innflytelsesrike arabiske avisene gjennom hele perioden med både osmansk og britisk kontroll. På redaktørplass var Falastin sterkt antisionistisk, en drivkraft i denne tidlige fasen av palestinsk nasjonalisme. Den arabiske motstanden mot jødenes forsøk på å bygge en stat i deres område – og misnøyen med britisk politikk var økende, og kom tydelig til uttrykk i disse avisspaltene. Falastin-avisen ble forsøkt nedlagt av både osmanene og britene, men holdt stand i Jaffa helt til kampene i området etter hvert tvang redaksjonen til å flytte.

Avisen ble fast distribuert til landsbyene i området rundt Jaffa, antageligvis også til Yibna. Dersom Abdul-Malik leste den, ville han i tekstene der finne sterk støtte til bønder som ham selv, og innbitt motstand mot og indignasjon over de lokale lederne som overga land og makt til de nyankomne.

Hadde Abdul-Malik hatt tid, lyst og penger, kunne han ha gått på konsert eller sett en film i Jaffa. Alhambra-kinoen ble

et gazaliv 26

oppført i 1937 og ble en av de mest påkostede kulturelle scenene i hele Palestina. Dit kunne folk reise for å se film på lerretet eller overvære konserter med de største arabiske stjernene. Til og med den legendariske egyptiske sangerinnen Umm Kulthum, som tok hele den arabiske verden med storm, sto på plakaten her. Ville bonden Abdul-Malik kjent seg hjemme i dette kulturelle landskapet og hatt råd til en slik konsert? Kanskje nøyde han seg med å høre henne på radio. Den første torsdagen i hver måned lyttet svært mange arabere til «stemmen fra Kairo». Torsdagskveldene var fredelige, stemningsfulle høydepunkt i en verden som ellers ble stadig mer urolig; spesielt i Palestina var stemningen anspent.

Den lokale arabiske motstanden mot både den britiske kolonimakten og den offensive sionistbevegelsen vokste. Hvordan så motstandskampen ut fra Yibna? På bilder fra denne perioden kan man se grupper av arabiske menn, noen til hest, andre til fots, de fleste i posete, nikkersaktige bukser, med høye strømper eller knelange støvler og hvitt ørkenklede, eller et keffiyeh, de store kvadratiske sjalene med rutete mønster som senere skulle bli kjent som «palestinaskjerf», drapert over hodet og holdt på plass med sorte, tunge tøyringer av geitehår. Ammunisjonsbeltene hang på skrått over brystet, i midjebeltet en dolk og bak på ryggen, eller i den ledige hånden som ikke holdt hestens tøyler, en geværkolbe hevet til kamp. På landsbygda rettet også harmen seg mot lederne i byene, som ble sett på som veike og korrumpert på grunn av alt sitt samarbeid med kolonimakten. Det var også motstemmer – de som mente at politiske løsninger var den beste utveien.

Den britiske hæren kjempet ikke bare mot én, men to opprørsgrupperinger: I tillegg til Palestinas arabiske opprørere var også sionistene organisert militært, i flere ulike jødiske paramilitære

britene i palestina 27

grupper. Jødene var ikke så mange, det var en svak økning i jødisk innbyggertall mot slutten av perioden under osmanene, men gradvis ble innvandringen en del av en mer systematisk og bedre finansiert innsats. Sionistbevegelsen etablerte både arbeidskollektiv – kibbutzer – fagforeninger og politiske partier, og et nytt og felles språk i moderne hebraisk. Og de dannet militsgrupper. Det jødiske samfunnet – yishuv – organiserte seg. Noen tok til våpen for å kunne forsvare seg, andre løftet geværet for å utfordre de arabiske opprørerne. Resultatet var at Palestina på 1930-tallet bølget fram og tilbake i en evig runddans av små og store sammenstøt – det var en borgerkrigslignende tilstand hvor alle kjempet mot alle.

På palestinsk side var det en felles kristen og muslimsk motstand mot å miste kontrollen over landet, «Palestina for araberne» var det samlende slagordet. Men midt på 1930-tallet brakte en arabisk mann fra Syria, Sheikh Izz ad-Din al-Qassam, motstanden til en ny dimensjon. Han var islamsk teolog og manet til en «hellig krig» – jihad. Sheikh Izz ad-Din al-Qassam rekrutterte troende muslimer til geriljaopprøret sitt og fikk særlig stor innflytelse blant de fattige massene. Da han døde for britiske geværmunninger i 1935, ble han raskt erklært martyr, og offerviljen ga ham evig legendestatus blant palestinerne.

Sheikh Izz ad-Din al-Qassams geriljaangrep på de britiske soldatene i 1935 satte fart i en stadig større motstandsbevegelse. Troen på politiske forhandlinger ble svekket. Året etter brøt det ut et stort arabisk opprør som varte i tre år. Britene slo nådeløst tilbake. På forsiden av avisen The Illustrated London News, 13. juni 1936, kunne britiske borgere selv se landets soldater med hjelm og batong i et digert masseslagsmål med arabiske

et gazaliv 28

motstandsmenn på torget i Jaffa. Om Abdul-Malik fremdeles risikerte å ta turen dit for å selge av avlingen sin, ville han kunne se tegn på at motstandskampen bredte om seg – for på taket av den nybygde Alhambra-kinoen var det blitt heist et flagg i hvitt, grønt, rødt og sort, belyst av lyspærer.

Tre år senere hadde minst 3000 palestinske arabere blitt drept i sammenstøt mellom lokalbefolkning og kolonimakt, og tusenvis var fengslet. Landsbykvinnene tok til å kretse rundt fengslene og sang kodede meldinger gjennom tradisjonelle folkemelodier, taraweed. Ved å reversere ordene, endre uttalen på dem eller rett og slett skyte inn bokstaven L på tilfeldige passende steder gjorde de kodede taraweed-melodier til et hemmelige språk som ga inspirasjon og støtte. Kvinnenes sang bar inn i mennenes fengselsceller. De kjente melodiene ble fylt med nye verselinjer om nyheter hjemmefra, savn, kjærlighet, og – når de hadde det –forslag til fluktmuligheter for de fengslende mennene.

Det ble slått resolutt ned på palestinernes forsøk på å organisere seg politisk i partier og samarbeidskomiteer. Britene sendte ledende politiske skikkelser i eksil, mens andre ble nødt til å søke tilflukt i arabiske naboland. I 1937 innførte kolonimakten en ny lov som gjorde det forbudt å bære våpen. Straffen var den strengeste av alle: døden.

Det samme året som Abdul-Malik og Fatima fikk sønnen Saleh, i 1939, vedtok Storbritannia å legge sterke begrensninger på antallet jøder som kunne få tillatelse til å immigrere til området.

Det var et forsøk på å balansere misnøyen politikken deres skapte. Den britiske beslutningen var at kun 15 000 jøder årlig, de neste fem årene, kunne komme til Palestina. I årene mellom 1933 og 1937 hadde 160 000 jøder innvandret, og sionistene arbeidet systematisk

britene i palestina 29

med å øke tempo og omfang. Til sammen var de omtrent en halv million, rundt 30 prosent av Palestinas innbyggerantall. For de palestinske araberne var 15 000 i året fortsatt altfor mange, men for jødene var det tragisk få.

Parallelt med vanskene på bakken i Palestina begynte situasjonen i Mellomkrigs-Europa å stramme seg til. Frontene ble steilere, retorikken skarpere, og for jødene ble alt stadig farligere. I Tyskland kom Hitlers nasjonalsosialister til makten i 1933. Dersom det ennå rådet tvil om hva nazistene mente om jødenes rett til å leve i fred, ble den feid til side natt til 10. november 1938. Ett år før britene besluttet å begrense den jødiske innvandringen til Palestina, ble synagoger og jødiskeide butikker ødelagt og stukket i brann over hele Tyskland. I den såkalte novemberpogromen (krystallnatten) mistet mange titalls jøder livet, og mange tusen ble sendt til nazistenes konsentrasjonsleirer. 1. september 1939 var Tysklands ambisjoner ikke lenger til å misforstå. Hitler var på erobringstokt, og overalt hvor han vendte blikket, var det jødene som led mest. Nazistene invaderte Polen og utløste med dét andre verdenskrig. Dermed måtte den britiske krigsmaskinen mobiliseres på nytt, denne gangen på sitt eget kontinent. Andre verdenskrig la store deler av Europa i ruiner. De fysiske ødeleggelsene kom i tillegg til millioner av drepte og skadde. Ingen folkegrupper ble rammet på samme måte som jødene. Jødiske liv og samfunn ble forsøkt utradert for alltid, og seks millioner jøder endte livet i holocausts massedrapsmaskineri.

et gazaliv 30

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.