Etymologisk ordbok.book Page 33 Thursday, June 6, 2013 2:37 PM
• • • • •
litauisk duktė russisk doč’ armensk dustr persisk duxtar sanskrit duhitár, derav hindi dhī, dhiyā og singalesisk duva • tokarisk B tkācer (Watkins, B & L, Nielsen, Barnhart, Kluge, Matasović, Delamarre DLG, Fraenkel, Vasmer, Turner, Geiger).
descendens:avstamning, nedstamning. Avledet av latin descendere «stige ned», som bygger på prefikset de- for å vise en bevegelse nedover + scandere «stige», som vi finner igjen i lånordet skala (se dette ordet i kapitlet Musikk og dans, s. 678) (Rey).
dysse:steingrav fra yngre steinalder. Dansk lånord, nær beslektet med norrønt dys «steinrøys, liten gravhaug» og norsk dialektord døysa «hope opp» (Torp, Nielsen, Ernby).
dø:slutte å leve. Av norrønt deyja, som gjennom germansk *daujan- går tilbake til en indoeuropeisk rot som kan være *dheu«svinne hen, dø». Verbet dø er beslektet med substantivet og adjektivet død (Watkins, B & L, Nielsen, Barnhart).
ekte:gifte seg med. Av middellavtysk echten «gjøre legitim, gifte seg med», avledet av adjektivet echt(e) «ekte», utviklet av *ēft, som tilsvarer gammelhøytysk ēhaft «lovlig». Førsteledd i ēhaft er ē, ēwe «(guddommelig) lag, ekteskap», avledet av germansk *aiwō- av omdiskutert opprinnelse, kanskje det hører til indoeuropeisk *ei- «gå» (jamfør norsk eid i kapitlet Geografi, s. 209). Andreledd -haft «beheftet med» er beslektet med norsk -aktig (Watkins, Nielsen, Hellquist, Wessén). Se også ordet forlove seg, s. 35. Av ekte kommer adjektivet ekte og substantivet ektefelle «den ene av to som er gift med hverandre; den en er gift med», som
bygger på ekte + felle «person som en har eller gjør noe sammen med».
elde:alderdom. Av norrønt elli, beslektet med norsk eldre (se dette ordet).
eldre:av høyere alder; nokså gammel. Komparativ av gammel, jamfør superlativet eldst. Av sen norrønt eldri, tidligere ellri, som stammer fra germansk *alþa- «gammel», som også har gitt norsk old-, engelsk old og tysk alt. *Alþa- går tilbake til indoeuropeisk *al- «vokse» som vi gjenfinner i norsk alder og ale «fø (opp, fram), fostre (opp)» (se dette ordet, s. 29) (Watkins, B & L).
enke:kvinne som har mistet mannen sin. Hankjønnsformen er enkemann. Dansk lånord, av gammeldansk ænkiæ, som likesom norrønt ekkja, reflekterer urnordisk *ainakjōn«den ensomme» og er beslektet med norsk en, enkel. Indoeuropeisk *widhéwā- «enke» er bevart i engelsk widow, latin vidua (derav fransk veuve), walisisk gweddw, russisk vdová og sanskrit vidhávā. *Widhéwā- går tilbake til *weidh- «skille», hvis beslektede form *widh- er via latin å finne i lånordet dividere (Pokorny s. 1127, R & P, B & L, Nielsen, Barnhart, Rey, de Vaan, Vasmer)
epitaf:gravskrift; minnetavle med innskrift, opphengt på kirkevegg. Se dette ordet i kapitlet Litteratur, scenekunst og film, s. 619.
etternavn:familienavn. Av etter + navn. Adelen og borgerskapet i Europa har tidlig vært opptatt av sitt etternavn, i motsetning til mesteparten av befolkningen som lenge bodde på mindre steder og ble kalt ved fornavn. Søkte man etter noen, måtte ofte fornavnet suppleres med opplysninger om slektsbånd (sønn eller datter til), steds- eller gårdsnavnet, yrket, fysiske egenskaper (som liten, stor, med pukkel, rødt hår mm.), hvor man
Livet og slekten 33