i k es t k l a sse
Profil Fl
in
n
Derfor suser
humla Roar Flåthen:
Roar Flåthen løfter så vidt fingrene fra armlenet når han sier at det går ti kinesere på en nordmann. Men hvor lenge greier norsk økonomi å holde seg i lufta?
OSLO: Jeg sitter i LO-resepsjonen, i hjørnet av Folkets Hus på Youngstorget, og venter på å slippe opp i Roar Flåthens etasje. Klokka på veggen går. Viserne tar seg god tid, for et morgenmøte trekker ut der hos sjefen for arbeidera. Å sitte på venterom, det gjør det lett å falle i tanker. Jeg tenker på humler. De er så tunge i kroppen, humlene. Og de har så små vinger. Hvordan kan de egentlig fly? Det kan de fordi humlevingene går så innmari fort. Jeg tenker at Norge er ei veldig stor og tung humle med uhyre kjappe vinger, den kanskje eneste flygedyktige humla i Europa akkurat nå, og at dette er den eneste forklaringen det er fornuftig å prøve seg med hvis noen spør hvorfor det summer og går som det gjør i dette landet. Hva er det som er farlig for humler? Hvem er det som spiser dem, for eksempel? Men da sier dama at Flåthens møte er ferdig og at jeg er velkommen opp, for å stille vektige spørsmål om hvordan det egentlig skal gå nå som LO-lederen snart skal gå av. Flegmatiske fingre – Vi har vært veldig effektive, sier mannen som sitter i en stol ved det vesle kontorets enkle møtebord.
Flåthen gestikulerer lite. Han løfter fingrene fra armlenet når han skal understreke noe. Ikke håndleddet. En 196 centimeter stor fagforeningsleder som ikke leer seg. Et forbilde for oss som begynner å trampe utålmodig etter to minutter i møte. Han kan det. LO-sjefen går i flere møter enn noen. – Det går ti kinesere på én nordmann, sier Roar Flåthen. – Vi har forskning og utvikling og tar i bruk teknologi og industrielle bearbeidingsprosesser som gjør at vi yter veldig mye. Til sammen gjør det at vi produserer mer per arbeida time enn de fleste andre land, også enn de nordiske. Den dagen vi ikke greier det er vi solgt. Konkurrentknepet – Noen frykter at vi snart trekker gardinene fra og bråvåkner, fordi vi oppdager at akkurat den dagen er kommet. Hvorfor kan vi ikke innføre pris- og lønnsstopp som på 70-tallet, og la konkurrentene hale innpå lønnene og kostnadene våre? Roar Flåthen løfter ikke stemmen heller. – Jeg trur situasjonen er ganske annerledes. Generelt sett var det stor usikkerhet i norsk økonomi da. Vi hadde ikke oljeinntektene på samme måte. Vi hadde inflasjonsdrivende faktorer som i en periode var veldig sterke. Det var høye renter og mange andre
elementer som slo inn. Derfor er ikke en stopp i priser og lønninger det rette verktøyet nå. Nå handler det om et fornuftig lønnsoppgjør. Vi skal på ene sida ha vår del av verdiskapninga. Men vi skal også hensynta konkurransekrafta til de bedriftene og næringene som går dårlig. Pluss at vi vil bidra til å opprettholde kjøpekrafta. – Så du vil avvise hele redskapen som gammeldags? – Ikke avvise. Men det er ikke en aktuell diskusjon i dag. En tendens ved lønns- og prisstopp er at du oppmagasinerer: Det lagres opp noe som du får igjen i neste omgang. Sett over tid gir ikke en stopp nødvendigvis den virkningen som var ønsket på det tidspunktet den ble satt i verk. Den store lønns- og prisstoppen vi hadde den gangen hadde vel så sterk symbolsk verdi som at den ga effekt. Vi har en helt annen situasjon nå. Hydro vender tilbake – Den ser svart ut, denne situasjonen også? – Det er deler av næringslivet som rammes på grunn av krisa i Europa. Treforedling er et godt eksempel. Aluminium også. Men der har Hydro sagt at de skal satse på alle verka sine i Norge. Det er det lenge siden de har sagt så tydelig. Jeg mener det er et skifte. De har sagt at de skal jobbe for å få i gang pilotprosjektet på Karmøy. En av årsakene er energisituasjon og prisene framover, og ikke minst det regjeringa har levert – også etter sterkt påtrykk
[ PROFIL ]
Tekst: Lars Aarønæs Foto: Ola Sæther
29