Issuu on Google+

APRIL-UTGAVEN

MAGASINET

02|13

HEVER TEMPERATUREN PÅ SAMFUNNSDEBATTEN EM

P E R AT U R

EN

INDUSTRID

TE

N tm Nyt

N

EasTin H Y ag T

HE

VE

R

T

EB

A

Eierskap:

Godt betalte slaktere

Reiten parterte Hydro Helge Lund gjør det samme med Statoil, uten at politikerne reagerer.

16

Eierskap: Utlendingene kupper norsk industri Fellesforbundet: Slik kan staten sikre industrien Profilen: LO-sjef Roar Flåthen

18 26 28


PETROLEUM HANDLER OM ARBEID, VELFERD OG MILJØ Norsk olje- og gassvirksomhet har i 40 år handlet om kompetanse, arbeidsplasser, verdiskaping, ringvirkninger og velferd. Ikke minst handler det om milliarder i inntekter til fellesskapet og pensjonsfondet. Og det handler om fiskeri, turisme og miljø.

Industri Energi vil arbeide for at ringvirkningene fra petroleumsvirksomheten for befolkningen i nærom­

INDUSTRI ENERGI

rådene blir størst mulig og med be­tydelige lokale gevinster i form av varierte arbeidsplasser, skatte­ inntekter, utdanningsmuligheter og lokal velferd. Industri Energi vil presse på for verdens strengeste krav til oljeutvinningen. Uansett hvor. Det handler om sikkerhet for de ansatte og trygghet for miljø, fiskeri og livet i havet.

Design: jean jahren © industri energi - 2013

Oljeutvinning skal foregå på en forsvarlig måte. Forsvar­ lig aktivitet vil gi viktige kompetanse­ arbeidsplasser, et bredere næringsgrunnlag og flere bein å stå på for kommende generasjoner og for enda flere lokalsamfunn langs kysten vår.


APRIL UTGAVEN

Magasinet

««Tinfos var gode eiere, men vi

hadde “råtnet på rot” hvis vi ikke hadde fått inn nye. Nils Johan Ystanes, TiZir Titanium & Iron

TIL NYE HØYDER: TiZir Titanium & Iron i Tyssedal står foran investeringer på mer enn tre milliarder kroner. De nye eierne, franske Eramet og australske Minerals Deposits Limited, satser tungt i Norge. 

På Spissen utgave 2, april 2013

Innhold Hovedsaken:

Bedriften:

08

Stavanger er mer enn olje På 50 år har Skretting bygget seg opp til å bli en av verdens ledende fiskefôrprodusenter.

18

Duellen:

12 16

Giske vs Sanner PåSpissen har utfordret Trond Giske (AP) og Jan Tore Sanner (H) til industridebatt.

Kronikk:

Godt betalte slaktere

Eivind Reiten fikk slaktet Hydro. Hvorfor får Helge Lund anledning til å gjøre det samme med Statoil, spør redaktør Hogne Hongset.

Lokomotivene ryker ut av landet Tre av ti industriarbeidere i Norge jobber for utenlandske eiere, og andelen øker kraftig. Hva så?

Profilen:

Derfor suser humla

28

- Nordmenn er ekstremt effektive, mener Roar Flåthen. Stort profilintervju med den avtroppende LO-lederen.

Kultur:

Oil & music

32

To fettere, to forskjellige karrierer, en felles interesse for industri. Møt Åge Aleksandersen og oljegründer Jostein Aleksandersen.

[ INNHOLD ]

Foto: Stig Tronvold/Samfoto

3


Vår Strøm

- Sammen senker vi prisene

VÅR STRØM www.varstrom.no

VÅR STRØM


PÅ S P I S S E N

Opptatt av samfunnets virkelige verdier

Industri Kompetanse AS Lagaardsveien 77-81, 4010 Stavanger Tlf: +47 90 80 77 11

Ansvarlig Redaktør: Hogne Hongset hogne@påspissen.no Tlf: +47 918 36 363

Redaksjon:

redaksjonen@påspissen.no Alf.inge@påspissen.no

Redaksjonsråd:

Silje Aspholm Hole, SIVA Jørn A. Sund-Henriksen, Norges Rederiforbund Asle Skredderberget, forfatter og rådgiver Petter Haugan, SINTEF

Daglig leder:

Herman Berg herman@påspissen.no Tel: +47 982 16 668

Grafisk avdeling: grafisk@petro.no jarle@petro.no lena@petro.no

Art Director:

Jean Jahren jean@petro.no Tel: +47 994 39 204 Forsidefoto: Svein Erik Furulund/Aftenposten Trykk: Kai Hansen www.påspissen.no

Rettigheter:

PåSpissen utgis på basis av redaktørplakatens retningslinjer. Artikler, foto eller illustrasjoner i dette magasin må ikke kopieres, reproduseres eller på annen måte utnyttes kommersielt uten skriftlig godkjenning fra Industri Kompetanse AS.

Eierskap

Hvilke eiere tjener industrien og landet best? Offentlige, private, norske eller utenlandske? Leder: Hogne Hongset Ønsker vi oss langsiktige industribyggere, eller er det greit med børsfokuserte og bonusjagende konsernsjefer med blikket stivt festet på neste kvartals bunnlinje? Sagt med andre ord: Hva slags lederskap tjener industrien best, og dermed samfunnet der bedriftene ligger? Staten er Norges suverent største industrieier. Hvordan forvaltes eierskapet? Aktiv næringspolitikk eller næringsnøytralitet? Skal staten være en aktiv eier, eller skal staten pent holde seg unna selskapenes drift, og overlate dette til styre og administrasjon? Synspunkter her får dere i Duellen, som denne gangen går mellom Trond Giske og Jan Tore Sanner. Tar vi skrittet ned fra ideologiene og inn i virkelighetens verden, er det vel kjent at industrilokomotivet Norsk Hydro ble partert for en del år siden. Mindre kjent er det at Statoil har vært gjennom en lignende prosess. Også der er politisk styring erstattet med et aktivt bonuskompass. Helge Lund har på få år endret Statoil langt mer enn de fleste er klar over, uten at det politiske Norge har reagert. Les mer om dette på side 16. Den todelte industrien – hva gjør vi? Det kommer nesten daglig nye oppslag i media om industribedrifter som sliter. Stadig flere må gi seg, fordi det norske kostnadsnivået har tatt helt av, sammenlignet med landene vi konkurrerer med. Er det på tide med bråstopp i lønninger og priser? Eller trengs det enda

kraftigere lut? To lesere slipper til med kommentarer i dette nummeret, side 6 og 7. Tom Thorstensen mener moderasjon nå ikke holder. Han mener myndighetene må slå til med lønns-og prisstopp, hvis den konkurranseutsatte industrien skal reddes. Han er en modig mann, tatt i betraktning at han er ansatt i LO-systemet. Roar Flåthen kommenterer spørsmålet om lønns- og prisstopp i intervjuet vi har med ham, se side 28. Flåthen mener lønns- og prisstopp ikke er aktuelt nå, men avviser ikke slike løsninger prinsipielt og for all tid. Industrilederen Knut Flakk er redd vi ikke tar alvoret inn over oss, og er i en slags Titanic-modus. Han mener advarslene om kommende industrikollaps blir ignorert. Har Thorstensen og Flakk sagt noe mange mener? Har vi nok flatskjermer, reiser vi nok til syden, kan vi beholde bilen et år til? Høyst trolig er de fleste som jobber i industrien villig til moderasjon. Problemet er nok mer at så mange profilerte ledere ikke syns at kravet om moderasjon skal gjelde også dem selv! Kanskje er lønns- og prisstopp eneste måte å stoppe uhemmet vekst i lederlønninger og kreative opsjonssystemer på? I så fall bør det vurderes!

Hogne Hongset

[ LEDER ]

Utgiver:

Hogne Hongset

5


Lønnsvekst:

VÅRT BESVÆRLIGE LØNNSNIVÅ Professor Hilde C. Bjørnland uttaler til marsutgaven av PåSpissen at lønnsnivået i Norge ligger 50 til 60 % høyere enn hos våre handelspartnere. Hun hevder at vi må kutte i lønn om vi igjen skal bli konkurransedyktige. Hva mener hun, helt konkret? Leserbrev: Tom Thorstensen Spesialrådgiver i Industri Energi

Leserbrev Ytringsfrihet

På disse sidene

kan du få dine meninger på trykk. Vi ønsker spisse innlegg om viktige saker. Ta kontakt med oss! redaksjonen@påspissen.no

Jeg fristes til å sitere Leonard Cohen; “For alle vet jo det”…. Og vi har visst dette lenge. Norges konkurransesituasjon forverres, år for år. Nå mer enn noensinne, hvor vi tydelig ser at mange av våre handelspartnere kutter i lønningene til folk flest, mens det hos oss gis lønnstillegg i de fleste bransjer. Frontfagsmodellen som verktøy virker ikke å kunne fendre dette forholdet, og har vel også tidligere kun i ganske svak grad egentlig gjort det. Eksportindustrien merker forholdene ekstra godt. AS Norge er i ferd med å prise seg ut av enhver sammenheng, for å si det rimelig enkelt. Når er det jo slik at vi har et genuint ønske om å få solgt det vi produserer, og ønsker absolutt ikke å befinne oss i en karusell hvor fasit til slutt fører produktene til et imaginært evighetslager.

[ LESERBREV ]

Som voks i øregangene Men det går jo så bra her, gjør det ikke det da? Oljen flommer som voks i øregangene og arbeidsledigheten er lav uansett hvem vi sammenligner oss med. Og det er helt rett. I dag. Spesielt på grunn av – nettopp – oljen. Hva med i morgen? Og hva med resten av landets næringsliv? Går det så bra her?

6

Eller er det slik at øvrig industri faktisk sliter litt. Spesielt videreforedlingsindustri, men også de som jobber med råstoff – bortsett fra oljerelatert virksomhet – øser ikke akkurat gull. Selv i våre stolte kunnskapsbedrifter innenfor IT / ITK opplever de ansatte at jobbene settes ut til arbeidere i andre land, såkalt offshore outsourcing, Ja, selv i turistnæringen sliter vi vel litt. En næring som blant annet vår overveldende natur skulle ha gitt fortrinn bedre enn noe annet fordelsprogram.

Dette blir vel tannløst Larsen? LO og NHO i Grenland ville bremse lønnsfesten. Vi har blitt egoistiske sa Torgeir Larsen fra LO i Grenland til NRK Telemark. I et samarbeid med NHO ville de arbeide for å dempe lønnsveksten. Helt konkret ba LO Grenland medlemmene om å vise moderasjon i kravene i vårens lønnsoppgjør. Larsen nevnte også utfordringene med manglende solidaritet i oppslutningen rundt lønnsspørsmål. Og hva så? Forventet du noe annet Larsen? Og selv om medlemmene i Grenland skulle vise moderasjon, tror du det løser noe som helst? For veik, for veik er kongens bue! I morgen vil det være flere jobber som outsources, flere virksomheter som legger sin produksjon til lavkostland. I morgen vil vi merke dette. Og dette vil skje, selv om våre oljebrønner skulle renne over av sort gull i fortsettelsen. Om vi ikke gjør noen drastiske grep.


Isfjellet nærmer seg

Det er nødvendig å stoppe lønnsveksten. Altså – ikke å bremse den – men å stoppe den! Dette må gjelde for alle grupper og alle nivåer av arbeidslivet. Alle bransjer og sektorer. Tidsavgrenset lønns- og prisreguleringslov For en del år tilbake fikk vi en slik lov. Kravene var det så som så med. En del feil ble gjort, og selvsagt var det noen som likevel “fikk til noe” til tross for loven. De samme feil trenger ikke skje igjen, og et slikt verktøy kan neppe støttes om ikke en del sentrale krav er innfridd. For de som ikke var i jobb sist gang en slik lov gjaldt, i en periode på to år den gang, nevnes kort at du får ikke lønnstillegg, men prisene skal også stå på stedet hvil. Alternativer I de diskusjonene jeg har deltatt i, har jeg ikke hørt så mye om alternative verktøy, men desto mer om at “det ikke passer så godt nå”. Argumentene kommer gjerne fra de om tjener godt og kan forvente seg høye lønnstillegg. Skal vi vente til det passer tror jeg Jesus for lengst har landet. Vi må gjøre noe og det haster. Det vi gjør må gjelde for alle i arbeidslivet. Vi kommer ikke til startstreken engang om vi forsøker å løse utfordringene gjennom moderasjon i lønnsoppgjør eller ved å islolere tiltakene til bestemte bransjer og grupper. n

TODELING: I første utgave av PåSpissen var todelingen av industrien og økonomien hovedtema.  (PåSpissen 1-2013)

Leserbrev: Knut Trygve Flakk Styreleder i Flakk Gruppen

En blåmandag kan nemlig kureres med edruelig nøkternhet i en periode. Det norsk industri står overfor i årene som kommer, kan være et skikkelig havari. Skal vi unngå det, må det sterkere lut til. Det meste av industrien i Norge, utenom offshore, er i en kritisk situasjon. Riktignok går mange bedrifter ennå bra, men vi bygger opp et isfjell av økte kostnader foran oss, i en kombinasjon av skattenivå og lønnskostnader. Før eller siden treffer skuta vår det isfjellet, hvis vi ikke tar risikoen inn over oss i tide, og senker farten. Det lønnsoppgjøret vi nå nettopp har lagt bak oss, tyder på at partene i arbeidslivet dessverre ikke skjønner alvoret, hverken på arbeidstakersiden eller på arbeidsgiversiden. I 2005 var norske lønninger 21% over snittet i EU-landene. Norsk produktivitet er såpass god at det kan vi kanskje leve med. Men i 2012 var dette steget til 69%. Sekstiniprosent! Og likevel går årets lønnsoppgjør ut på å krangle om hvor mye mer vi skal bevilge oss vekk fra dem vi konkurrerer med! En streik ble med nød og neppe unngått. Hvor er realismen, hvor lenge tror man vi kan leve på illusjonen om at alt går bra – uansett? Myndighetenes rammebetingelser på skattesiden er også sterkt

medvirkende til en stadig økende utflagging av industri. I Flakk-gruppen har vi måttet flytte en del av produksjonen til utlandet. Vi liker det ikke, vi vil gjerne være her i landet. Men når betydelig verre skattebetingelser kommer på toppen av et lønnsnivå som er ute av kontroll, da må vi ta konsekvensene. Ikke minst utgjør formuesskatten en betydelig mer-belastning for en privat eid industrigruppe som oss. En særnorsk skatt som bidrar til at vår reelle firmabeskatning ligger langt høyere enn 28%. Dette fordi formuesskatten i sin helhet må hentes fra bedriften og i tillegg utløser utbytteskatt. Når noe er riktig galt, sier vi gjerne at «nå er hundreogett ute». I disse dager er det akkurat 101 år siden Titanic sank, og det er en tankevekkende sammenligning. Titanics problem var nettopp at mannskap og passasjerer ikke ville se de farene som lå forut, selv om advarslene var mange. Det ble holdt topp fart, med full musikk og høy sigarføring i salongene. Vi vet hva som skjedde. Vi vet også at det gikk lang tid før de involverte tok katastrofen inn over seg, selv etter at den hadde inntruffet. Derfor var det også så mange som døde. Det isfjellet (les:kostnadsnivået) vi nå lar bygge seg opp for den industrien som ikke er offshorerelatert, kommer til å føre til svært mange industriforlis. Hvis vi da ikke klarer å endre retning i tide. Det er fortsatt mulig, men da må noen tørre å dra i bremsen, før det er for sent. n

[ LESERBREV ]

Frontfagsmodellen var, og er til dels fremdeles, et viktig verktøy. Likevel, det hjelper ikke med liten skrutrekker på stor skrue.

PåSpissens første nummer hadde forsiden fylt opp av en advarsel fra Stein Lier-Hansen i Norsk Industri, der han advarer mot “blåmandag”. Jeg tror dessverre det er verre enn som så.

7


Bedriften:

Pellets k Stavanger er mer enn olje. I løpet av 50 år har Skretting bygget seg opp til å bli en av verdens største fiskefôrprodusenter – og gitt navn til fabrikker i alle verdensdeler. Tekst: Alf Inge Molde Foto: Lars Kristian Aalgaard

[ BEDRIFTEN ]

Stavanger: Spør du en tilfeldig siddis hva han eller hun forbinder med bydelen Hillevåg, går det ikke lang tid før du får en utgreiing om Hillevågslukta – en søtlig og guffen lukt som oppstår når man blander aromaen fra kraftfôrsiloene til Felleskjøpet med fiskefôrsiloene til Skretting like ved. Lukta har ført til mye negativ presse opp gjennom årene, men har samtidig gjort at mange derfor har et visst forhold til fiskefôrprodusenten.

8

I tillegg til dette med lukten, vet de fleste at Skretting driver med pellets til oppdrettsnæringen. Men der stopper det som regel. Stort sett vet de ikke at bedriften som holder til under de 82 meter høye siloene omsatte for svimlende 5,6 milliarder kroner i 2012. De vet nok heller ikke at Skretting gjennom sin divisjon i det nederlandske eierselskapet Nutreco har 2350 ansatte og fabrikker i 14 land verden over. - Vi er nok mer kjent andre steder enn vi er i Stavanger, erkjenner markedsdirektør i Skretting, Anita Viga.

Ernæringsspesialister Målet til den tradisjonsrike bedriften er å lage fôr med optimal sammensetting av protein, fett, karbohydrater, vitaminer, mineraler og pigmenter slik at over 60 forskjellige fiskeslag skal kunne vokse fra yngel til ferdig matfisk på kortest mulig tid – samtidig som helse og hensynet til miljøet skal ivaretas på best mulig måte. Det høres kanskje enkelt ut, men er i realiteten svært avansert biologi og teknologi. Man vet langt mer i dag enn for 20 år siden, men mye gjenstår fremdeles. I fabrikken har Theodor Urstad akkurat fullført mottaket av 488 tonn med nordisk fiskeolje. Fra kontoret sitt har han utsikt til kaien, men den tidligere it-programutvikleren er mer opptatt av alt som skjer på skjermene foran seg. Tankene fylles opp, men trenger normalt raskt påfyll igjen. I fjor ankom mellom 150 og 160 skip med råvarer kaien i Hillevåg. I mars måned er det imidlertid kaldt i havet og lavsesong i fôrproduksjonen. Fisken har rett og slett ikke samme appetitt som når temperaturen stiger til 13-15 grader om


LANDEMERKE: Under de 82 meter høye siloene i Hillevåg i Stavanger skjuler det seg en milliardbutikk, drevet fram av forskning og utvikling.  

kjempen Fakta: Skretting as ›› Ansatte: 300 ›› Fabrikker: Stavanger, Averøy og Stokmarknes

›› Skatt til fellesskapet: I 2011 omsatte Skretting AS for 5,3 milliarder kroner, og hadde et resultat før skatt på 281 millioner kroner. Selskapet betalte i underkant av 79 millioner kroner i selskapsskatt. Tar en 150.000 kroner i gjennomsnitt i skatt fra ansatte vil dette utgjøre 45 millioner kroner. Det blir til sammen rundt 125 millioner kroner til fellesskapet ›› Markeder: Fra Agder til Finnmark. Gjennom Nutreco: Alle verdensdeler

[ BEDRIFTEN ]

›› Internasjonalt: Eid av nederlandske Nutreco. Skretting har gitt navn til hele fiskefôravdelingen i selskapet, som har fabrikker i 14 land, leveranser til mer enn 40 land og totalt 2350 ansatte.

9


1

[ BEDRIFTEN ]

1 LOGISTIKK: En nøkkelfaktor for å lykke i fiskefôrbransjen er logistikk. Skretting kjøper inn råvarer fra hele verden, og forsyner i tett samarbeid med Eidsvaag Rederi kunder langs kysten fra Agder til Finnmark.

10

2 STORTRIVES: Theodor Urstad har jobbet i Skretting i fem og et halvt år. Tidligere jobbet han med it og programutvikling både i oljeindustrien og forsikringsbransjen. Han lengter ikke tilbake. - Jeg har det kjempefint, og så slipper jeg å pendle. Om ettermiddagen går jeg ut med båten og fisker. Det blir ikke bedre enn det, sier han.

sommeren. Tiden utnyttes til å ta nødvendig vedlikehold. Ingen liten oppgave på en fabrikk som stod for 160.000 av selskapets norske produksjon på 622.600 tonn fiskefôr i fjor. - Det ble ekstra mye på oss i fjor fordi fabrikken på Averøya var nede i tre måneder på grunn av utviding og ombygging. Det blir nok litt færre anløp i år, forteller produksjonsleder Henning Paulsen, mens han viser PåSpissen rundt i fabrikken. Over 30 prosents markedsandel Skretting er en pioner her til lands, og har produsert fiskefôr i pelletsform siden 1963. Utviklingen har vært rivende. Selv om deler av maskinparken har mange år på nakken, skjer det stadig nyvinninger. I fabrikken går de tørre ingrediensene gjennom møllen og finmales til mel. Deretter transporteres det til et blandeverk, hvor det tilsettes mikser av mineraler og vitaminer. Videre går blandingen til forkondisjonering,

hvor den tilsettes vann og vanndamp. Dette fører til at stivelsen begynner å svelle og at deigen begynner å henge sammen. Så er turen kommet for ekstruderen, som blander, elter, koker og former pelletsen. Deretter tørkes den, før den proppes full av fiskeolje og vegetabilske oljer. Til slutt er det tid for kjøling, pakking og transport. Sammen med fabrikkene på Averøy og Stokmarknes forsyner Skretting i Hillevåg over 30 prosent av det norske markedet. Et logistisk puslespill - Egentlig er vi en avansert logistikkbedrift. Vi kjøper inn råvarer, bearbeider dem og skiper dem ut igjen, sier Anita Viga. Sammen med Eidsvaag Rederi har Skretting ni fôrbåter som forsyner kunder fra Agder til Finnmark. På verdensbasis produserer selskapet 1,6 millioner tonn pellets i året. Ingrediensene kjøpes inn fra alle verdenshjørner, og alt kan spores ned til minste detalj i omfattende databaser.


INNEN 2050 GÅR VI FRA Å VÆRE SJU TIL NI MILLIARDER MENNESKER PÅ JORDEN. ALLE TRENGER MAT OG KREVER SAMTIDIG HØYERE LEVESTANDARD. ERLEND SØDAL

er rangert som topp tre i den globale fôrindustrien. Norge har en høy stjerne i moderselskapet, som siden i fjor har vært ledet av Knut Nesse. Brynebuen startet faktisk karrieren som sommervikar i Skretting etter endt videregående i 1986. Og han er ikke alene. Toppsjefen i Aquacultureavdelingen i Nutreco heter Viggo Halseth, og er også norsk. Fem generasjoner - Jeg begynte i Skretting i 1981. Jeg var borte i noen år senere på 80-tallet, men kom tilbake igjen og har siden prøvd så å si alle stillingene som er her, sier produksjonsleder Henning Paulsen – og legger til at han er fjerde generasjon som jobber i Skretting. Både far, farfar og oldefar har tjent til livets opphold i Stavanger-bedriften.

- Det vil ta meg ett minutt å få fullstending oversikt over leveransene som inngår i ett parti med fôr, forteller Viga. Sikkerhetsrutinene er alfa og omega. Mat til ni milliarder - Innen 2050 går vi fra å være sju til ni milliarder mennesker på jorden. Alle trenger mat og krever samtidig høyere levestandard. Vi mener at høyverdig proteinproduksjon kan være med og bidra vesentlig i dette perspektivet. Lokalt blir det mye snakk om lus og rømming, noe vi tar på alvor. Vi skal drive på en bærekraftig måte. Men vi må også se på dette i et større perspektiv, sier administrerende direktør i Skretting Norge, Erlend Sødal. Sødal har selv 18 års fartstid i selskapet, og har gått gradene. Da han tok over som administrerende direktør 1. august i fjor, hadde han allerede fungert som viseadministrerende direktør, driftsdirektør, kvalitetsleder, controller, fabrikksjef i Stavanger og

produksjons- og driftsdirektør i selskapet nasjonalt. Selv om det dreier seg om produksjon av fôr, er han ikke i tvil om at Skretting driver med industri. - Jeg kommer fra NTH, og har alltid sett på havbruksnæringen som industri. Det er kapitalintensivt og vi har tunge og avanserte produksjonslinjer. På huset får jeg stadig høre at vi har flere signalpunkter i fabrikkene våre enn man finner på oljeplattformer, sier Sødal. Norsk toppsjef Historien om den familieeide bedriften Skretting begynner i 1899. Den gang leverte selskapet fôr og utstyr til landbruket. Fiskefôrproduksjonen startet først opp i 1963. Skretting-familien solgte selskapet til BP Nutrition i 1975, som eide Skretting fram til selskapet ble ble en del av Nutreco i 1994. Nutreco er notert på Amsterdam-børsen, omsatte for 5,2 milliarder euro i 2012, har 10.000 ansatte og

- Nå har faktisk sønnen min begynt i salgsavdelingen, så han blir femte generasjon. Det er en fin bedrift å jobbe i. Man får nye utfordringer hele tiden, ingen dager er like. Det er forresten ikke unikt. Det var en annen familie som også hadde jobbet her i fire generasjoner, ler han. Når det kommer til fiskefôr er Norge en foregangsnasjon. Skretting har derfor lagt sin forskningsavdeling og –fabrikk med tolv forskere innen ernæring, åtte innen helse og ti innen prosess til Stavanger. Som forsker i Skretting ARC jobber Karl Sveinsvoll med å sette sammen det som kan bli framtidens suksessformler i minifabrikken som ligger vegg i vegg med den store. For der minste volum i fullskalafabrikken er tre tonn, kan han lage parti helt ned i 100 kilo. - Vi blander sammen flere hundre varianter hvert år, og blir aldri ferdige, smiler han.  n

[ BEDRIFTEN ]

2

11


GÅR TAPT FOR ALLTID: - Det er bra at det går rette veien for olje og gass, men vi trenger et manfoldig og sterkt næringsliv. Industri kan man ikke gjemme bort i en periode. Nedlagt industri vil ofte være tapt for alltid, sier Jan Tore Sanner.

møte ved daggry [ DUELLEN ]

Industrielt

12

Det er morgenstille i vandrehallen på Stortinget, men ikke i politikken. Både vi og hektiske toppolitikere vet at tida fram til høstens valg er stram. Førstepremien er regjeringsmakt. Derfor duellerer de helst så tidlig på dag som mulig, Aps næringsminister Trond Giske og Høyres fremste talsmann på området, Jan Tore Sanner. Med ordene som våpen og svart kaffe som drivstoff skal de fortelle oss hvem som er mest næringsvennlig.


er n n a S s Giske V

Sanner: – Jeg registrerer at regjeringen bruker mye krefter på å være bekymret for det den ikke kan gjøre noe med, nemlig situasjonen i Europa. Derimot mangler den handlekraft der den kan gjøre noe. Vi blir veldig sårbare som nasjon om vi gjør oss ensidig avhengig av høy oljepris og stor aktivitet i Nordsjøen. Det er bra at det går rette veien for olje og gass, men vi trenger et mangfoldig og sterkt næringsliv. Industri kan man ikke gjemme bort i en periode. Nedlagt industri vil ofte være tapt for alltid. Industrinasjonen Sverige har skapt langt bedre rammebetingelser for industri enn oljenasjonen Norge. Jeg oppfatter Arbeiderpartiet som opptatt av industri og næringspolitikk. Men de har sittet litt for lenge i regjering med SV. Høyre vil ha en strategi for mer konkurransedyktig Norge. Det handler om samferdsel, og å satse på forskning – men også å få skattebetingelser som er mer konkurransedyktige med land rundt oss. Vi har påført oss selv ekstra kostnader og svekket konkurransekraft. Vil næringslivet merke forskjell med en Høyre-dominert regjering? Tekst: Lars Aarønæs Foto: Nicki Twang - Nærings- og industripolitikk er nesten fraværende i partiprogrammene, fastslo Aslak Bonde i forrige utgave av PåSpissen. Hvordan skal dere da få velgerne til å bli mer interessert? Giske: – Jeg opplever at dette er et emne som opptar folk. Men folk er mer engasjert når det er krise enn når det går godt. Hadde vi hatt 50 prosent ungdomsledighet som i Spania og Hellas, eller 25 som Sverige, da hadde vi hatt andre overskrifter. Næringspolitikken er viktig for all velferd. Det vi vet, er at nordmenn er interessert i jobbene sine, og at vi skal bruke vår sterke kapitalbase og utnytte naturressursene vi har. At vi har så å si full sysselsetting og sterk vekst i Norge, og at det går godt i privat næringsliv,

Sanner: – De vil merke forskjell ved at de får en handlekraftig regjering, som ikke utsetter nødvendige beslutninger. Den vil sørge for at næringslivet får bedre vilkår. Giske: – Er det noe vi er, så er det gjennomføringsdyktige og handlekraftige. Vi har fått 350 000 flere arbeidsplasser enn da vi tok over i 2005. To tredeler av dem er kommet i privat sektor. Faktisk har sysselsettingen i industri og bergverk alene økt mer enn den totale veksten da Høyre satt i regjering. Sanner: – Det er riktig at det er skapt mange arbeidsplasser. Men verdiskapningen per innbygger i Norge i dag er nøyaktig den samme som for fem år siden. Vi sliter med et kostnadsnivå som er 60 prosent høyere enn det handelspartnerne våre har, og regjeringen har nedprioritert forskning og innovasjon.

Jan Tore Sanner: ›› Alder: 47 år, født 6. mai 1965 ›› Stilling: Nestleder i Høyre siden 2004, talsmann i finans- og næringspolitiske spørsmål. Stortingsrepresentant. ›› Utdanning: Markedsføringsledelse fra Handelshøyskolen BI, grunnfag i markedskommunikasjon fra Westerdals reklameskole, markedsøkonomi fra Norges Markedshøyskole og informasjonskurs fra Forsvarets høgskole. ›› Yrkeserfaring: I ungdoms- og studietid blomsterselger, vaskehjelp, butikkmedarbeider, vikar som barnehageassistent og rådgiver. Møtte som vara på Stortinget første gang i 1989.

Trond Giske: ›› Alder: 46 år, født 7. november 1966 ›› Stilling: Næringsminister (siden 20. oktober 2009) ›› Utdanning: Cand.mag. med mellomfag sosialøkonomi ved NTNU og mellomfag statsvitenskap og første avdeling rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. ›› Yrkeserfaring: Journalistoppdrag i Arbeideravisa, og blant annet kantsteinlegger på ymse bussholdeplasser i Sør-Trøndelag i sommerferiene. Innvalgt på Stortinget første gang 1997.

[ DUELLEN ]

det er egentlig et utrolig resultat. Nå nedjusterte EU igjen vekstanslagene for 2013. De sier at det blir et år med tilbakegang. Det betyr at vi ikke får noen vekstimpuls fra den viktigste handelspartneren vår. Mange i Norge klarer seg godt. Det er et tegn på at det finnes en enorm innovativ og produktiv kraft i norsk næringsliv, men også at de generelle rammevilkåra ligger til rette.

13


Eierskap: – Går det ut på det samme om et selskap i Norge eies av en kineser eller en trønder? Sanner: – Det betyr noe at eieren bor i lokalsamfunnet. Et sterkt lokalt eierskap kan innebære at eierne ser over flere generasjoner: «Vi vet ikke hva vi driver med om 30 år, men vi vet at vi kommer til å drive her». Jeg besøkte nettopp Sogndal, og Kåre Lerum i Lerums Saftfabrikk bor der. Arbeiderne møter eierne i butikken, barna spiller fotball sammen. Samtidig er det veldig flott at utenlandsk kapital ønsker å investere i Norge. Men det blir galt når det er mer lønnsomt for en utlending å investere i Norge. Da kineserne kjøpte Elkem kunne de ha lavere avkastning på kapitalen. En norsk eier måtte ha tjent 200 millioner mer per år hvis de skulle ha lagt kjøpesummen på bordet.

Giske: – Jeg har ingen motforestillinger til flere medeiere. Den gamle, gode samvirkemodellen har alltid stått oss nær. Høyre har vaklet, ved å mene at noen av de rikeste her i landet skal slippe formuesskatt. Vi mener at de 15 milliardene som går med da kan brukes bedre. Bedriftsledere jeg møter ønsker seg flere ingeniører og flere kompetente mennesker. Hver gang jeg hører en av dem snakke om formuesskatt, vil ti andre snakke om mangelen på kompetanse. Sanner: – Vi må kunne ha flere tanker i hodet på én gang. 20 år fram, hvordan ønsker dere at norsk konkurranseutsatt industri skal se ut, og hva har dere særlige forhåpninger til? Sanner: – Om 20 år gir norsk industri trygge arbeidsplasser til tusenvis av nordmenn, og er verdensledende på innovasjon. For eksempel har vannkraften vår skapt et unikt konkurransefortrinn. Den teknologiske kunnskapen vi har opparbeidet gjennom det norske oljeeventyret kan også brukes på nye måter i fremtidens industri. Giske: – Jeg håper at veksten i sysselsettinga fortsetter, og at norsk verdiskaping er gått enda kraftigere opp. Vi ligger i spissen teknologisk, det er det som forsvarer vår høye levestandard. Det håper jeg også er tilfelle i 2033, på områdene der vi alt er sterke: olje, gass, fornybar energi og prosessindustri – pluss ikt og elektronikk. Så håper jeg at vi har tatt noen ordentlige steg innafor velferdsteknologi og spesialområder som nano og bioteknologi. Hva er den verste situasjonen norsk konkurranseutsatt industri kan havne i? Hva vil i tilfelle være årsaken?

[ DUELLEN ]

VIL HINDRE STATLIG NEDSALG: - Den store kampen vil stå om det massive nedsalget av offentlig eierskap, som særlig Høyre og Frp står for. Vi vil beholde det statlige eierskapet av lokomotiver som Statkraft, Statoil, Hydro og Kongsberg, sier Trond Giske. - Det finnes ingen private norske eiermiljøer som kan løfte slike eierandeler.

14

Giske: – Jeg vet ikke hvor spesifikt vi skal snakke om trøndere her. Men det er viktig med norsk eierskap. 2012 ga oss etableringsrekord. Vi fikk en 60 prosents økning i nye aksjeselskaper, noe som skyldes lavere egenkapitalkrav og slutt på revisorplikt for de små. Den store kampen vil likevel stå om det massive nedsalget av offentlig eierskap, som særlig Høyre og Frp står for. Vi vil beholde det statlige eierskapet av lokomotiver som Statkraft, Statoil, Hydro og Kongsberg. Det finnes ingen private norske eiermiljøer som kan løfte slike eierandeler. Vi vil ha nasjonal styring. Det er ikke noe alternativ å flytte statens kapital fra Statoil til små poster i BP, Exxon og Total. Det er dårligere butikk og dårlig politikk. Sanner: – Jeg merker meg at Giske snakker seg bort fra spørsmålet. Om staten eier 68 prosent eller 55 er ikke avgjørende. Vi ønsker å beholde en eierandel på over 50 prosent i Statoil og 34 i andre virksomheter. Det er uheldig at Aas bryggeri skal betale formuesskatt og ikke Ringnes, at vi pålegger våre virksomheter en ulempe som utenlandskeide ikke har. Vi ønsker også å åpne for at flere medarbeidere blir eiere. Det vil bygge ned noe av den gamle konflikten mellom arbeid og kapital.

Giske: – At vi har priset oss ut, med høy kronekurs og manglende kontroll på oljepengebruken. Vi må ikke få så høye offentlige utgifter eller kraftige skattekutt at etterspørselen driver opp lønningene. Det er den konkurranseutsatte industrien som lider mest hvis vi går bort fra handlingsregelen og får et frislipp. Den regelen er nøkkelen, også om 20 år. Sanner: – Det verste vil være om vi får en dårlig produktivitetsutvikling. Det gjør det vanskelig å forsvare et høyt kostnadsnivå. Det vil være svært dårlig nytt for industrien. Årsaken vil være at vi ikke bruker oljepengene riktig. Vi må investere betydelig mer i kunnskap, forskning, utvikling og infrastruktur for å styrke konkurransekraften. Hvilken arbeidsplass og funksjon i norsk industri kunne du da tenke deg å gå inn i? Sanner: – Det er så mange spennende! En jobb i industrien ville kreve kompetanseutvikling hos meg. Jeg tror det hadde vært interessant å jobbe med materialteknologi, der vil det være mange muligheter i fremtiden. Giske: – Jeg var like ved å begynne på sivilingeniørstudiet, som min far. Jeg hadde fått plass på datafag. Blant veldig mange gode alternativer i dag synes jeg det som skjer innenfor nanoteknologi er aller mest spennende. Noe med forskning på materialteknologi i min hjemby Trondheim kunne ha vært noe n.


Typisk norsk 100% GARANTERT KVALITET

Satisfaction guaranteed

Made in Norway Fornøydhetsgrad

100%

1400 TONN: I 2012 leverte Borregaard 1400 tonn vanillin basert på tømmer.  (Foto:Shutterstock)

Hundre prosent

NORSKE PRODUKTER

N AU

R LIG V I S

Borregaard ble stiftet av The Kellner Partington Paper Pulp Co. Ltd. i 1889 Fabrikken

Vanillin:

Tekst: Alf Inge Molde I 51 år har Borregaard levert vaniljesmak til iskremprodusenter, sjokolade- og kakefabrikker, parfymer og farmasøytisk industri. Selskapet, som ble børsnotert i fjor høst, er et av verdens mest avanserte bioraffinerier basert på grantømmer, og har spesialisert seg på biokjemikalier, biomaterialer og bioetanol som kan erstatte en rekke oljebaserte produkter. Spesialcellulosen brukes for eksempel i en rekke produkter, fra bygningsmaterialer til kosmetikk, næringsmidler, tabletter, tekstiler, maling, lakk og filtre. Tømmerets bindemidler, lignin, blir til tilsetningsstoffer i alt fra betong til landbruksprodukter, men er også råvare for vanillin - som gir søt vaniljesmak og aroma. Bruker hele tømmerstokken - Borregaard har siden 1930-tallet hatt som mål å vri mest mulig ut av tømmerstokken. Men selv etter en storstilt utbygging av virksomheten basert på etanol på 1950-tallet, ble kun 41 prosent av tømmerstokken utnyttet til verdifulle produkter, sier kommunikasjonssjef Tone Horvei Bredal. Hodene ble lagt i bløt, og i 1958 bestemte ledelsen seg for å bygge en vanillinfabrikk basert på tømmer. På denne tiden fantes det tre slike

fabrikker i Nord-Amerika. Det var også én annen fabrikk under bygging i Europa. Den første leveransen var klar i 1962. I dag, 51 år senere, er Borregaard alene i verden om å produsere vanillin fra tømmer. I 2012 leverte selskapet 1400 tonn av stoffet, samt 1000 tonn etylvanillin, som er framstilt petrokjemisk. Til sammen omsatte Borregaard vanillin og etylvanillin for 300 millioner kroner i fjor. 1000 kilo gir tre med vanillin - Årsaken til at vi er eneste produsent, er blant annet at man får svært lite vanillin ut av tømmeret, sier Horvei Bredal, og legger til at man er nødt til å produsere andre lønnsomme produkter i tillegg for å få økonomi i vanillinen. For 1000 kilo tømmer gir bare tre kilo vanillin. Borregaard behandler imidlertid vanvittige mengder tømmer, og kjøper inn én million fast kubikkmeter årlig. For å illustrere kjøpte selskapet inn 15.000 billass, 380 tog og 35 skip med tømmer og treflis i 2011. Den opprinnelige kilden til vaniljesmak er vaniljeorkideen, men den dekker i dag under én prosent av etterspørselen i verden. Det reelle alternativet til vaniljeorkideen er fremstilt petrokjemisk. Eller av tømmerstokker i Sarpsborg.  n

(Foto: Jarl M Andersen/Sarpsborg Arbeiderblad)

Borregaard: „„ Hva: Verdens mest avanserte bioraffineri. Har også sterke posisjoner innen tilsetningsstoffer og finkjemikalier. „„ Hvor: Hovedkontor og fabrikk i Sarpsborg. Representert i 17 land i Europa, Amerika, Asia og Afrika. „„ Ansatte: 1050 fordelt på fabrikker og salgskontor „„ Omsetning: 3,941 milliarder kroner i 2012. Driftsresultatet var på 542 millioner kroner.

Visste du at? „„ Verdens største produsent av naturlig vanillin er Madagaskar „„ Iskrem- og sjokoladeindustrien står for til sammen 75 prosent av verdens vanillinforbruk „„ Vanillin ble først isolert av Nicolas-Theodore Gobley i 1858. „„ Europeerne ble først oppmerksom på sjokolade og vanilje rundt 1520. Men vanilje ble dyrket og brukt som smakstilsetting i før-Colombisk tid i Mellom-Amerika. Kilde: Wikipedia

MADE IN NORWAY

Glem vaniljestang. Sjansen er nemlig stor for at vaniljesmaken på iskremen og sjokoladen du koser deg med til kaffen kommer fra et grantre behandlet hos Borregaard.

STOR ARBEIDSPLASS: Vanillin er bare et av produktene Borregaard tryller ut av tømmer 

[ MADE IN NORWAY ]

Søt tresmak

15


Statoil og Hydro:

Godt betalte slaktere

Noen bygger industribedrifter, andre gjør det motsatte. Mens seks generaldirektører brukte 100 år på å bygge Norsk Hydro opp til et industrielt lokomotiv, brukte nummer syv, Eivind Reiten, seks år på å dele Hydro i biter. Langt mindre oppmerksomhet fikk det at storeieren staten i samme periode lot Helge Lund radbrekke det Statoil som var bygget opp gjennom tre tiår. Tekst: Hogne Hongset, redaktør

Hogne Hongset

Evind Reiten forlot Hydro med rundt 90 millioner kroner i opsjoner, etterlønn og pensjon. Helge Lund hadde ifølge informasjonssjef Bård Glad Pedersen lavere lønnsvekst enn en gjennomsnittlig statoilansatt i 2012. Vi får tro han har til salt i maten likevel, med en fastlønn på rundt 10 millioner kroner. Bonusen på 3,3 millioner, eller «den variable lønnen» som informasjonssjefen kaller den, kommer i tillegg. Da denne lønnen varierer fra år til år, i takt med Statoils resultat, er det trolig et godt råd til Lund å sette bonusen i banken for å kunne komme gjennom trangere tider i framtiden.

[ KRONIKK ]

Helge Lund bekymrer seg for kostnadseksplosjonen i den bransjen der han selv er en dominerende aktør. Da er det ikke rart at det reageres på hans personlige lønnsøkning på 13,5%. Men vi burde faktisk bry oss mer om hva som utløser bonusen hans, enn om størrelsen på den. For bonusen er med på å styre hvordan Helge Lund bruker makten sin, det er det bonusen er til for. Og den er ensidig bunnlinjedrevet.

16

Noe av det siste vi har sett fra Helge Lund, er at han skal redusere antall ansatte i Norge, og flytte flere hundre jobber til lavkostland. For å begrunne dette, sender han en av sersjantene ut i media, der vedkommende med alvorsfullt blikk forteller at det er tvingende nødvendig å styrke Statoils konkurranseevne i en tøff verden. Og Statoils bunnlinje kan nok legge på seg gjennom slike tiltak, og dermed øke grunnlaget for neste års bonus til Helge Lund og andre i toppledelsen. Spørsmålet er om det

er dette eierne av Statoil ønsker seg? Du og jeg og resten av det norske folk eier 67% av Statoil. Er det denne typen ledelse vi ønsker oss? Kunne det være en tanke å konstruere statoilsjefens lønn etter en modell der han fikk bonus for å skape arbeidsplasser, ikke for å fjerne dem? Det er faktisk en god del industriledere som ser verdiskaping som noe mer enn det som vises på neste kvartals bonusutløsende bunnlinje. Vi har mange slike, de er heldigvis i flertall. De finnes i by og bygd, og i alle deler av landet. Helge Lunds planer om å sende hundrevis av jobber til lavkostland, faller pent inn i en ny trend som kom inn i Statoil med ham. Under Arve Johnsen og Harald Norviks ledelse ble Statoil gjennom nærmere 30 år bygd opp til et integrert oljeselskap, slik hensikten var da selskapet ble etablert av framsynte politikere i 1972. I tillegg til å bygge opp Statoil for leting, utbygging og drift på sokkelen, sørget de første lederne for en parallell utvikling på land, med bygging av industri som tok råvarene fra sokkelen inn i foredlingsindustri. På drivstoffsiden med raffinering på Mongstad og bensinstasjonskjeden Statoil Norge, og i petrokjemi gjennom produksjon av plast i Grenland og metanol på Tjeldbergodden. På Tjeldbergodden var Statoil også lenge engasjert i utvikling av bioprotein fra metan. Med Helge Lund ble denne strategien i Statoil raskt og systematisk reversert. Mindre enn et år etter at han ble Statoil-sjef, hadde Lund kvittet seg med hele petrokjemisatsningen i Grenland. Det skjedde for øvrig i et sommerstilt juni-Norge, like før valget i 2005. Tross protester fra flere hold, ble dette godkjent av Bondevik II-regjeringen. De rød-grønne har heller ingen god track record når det gjelder Helge Lunds systematiske nedbygging av


KUNNE DET VÆRT EN TANKE Å KONSTRUERE STATOILSJEFENS LØNN ETTER EN MODELL DER HAN FIKK BONUS FOR Å SKAPE ARBEIDSPLASSER, IKKE FOR Å FJERNE DEM? HOGNE HONGSET

selskapets industrisatsning på land i Norge. Under de rødgrønne er bioproteinsatsningen stoppet, og Statoil har sagt nei til å bidra til realisering av Ironman-prosjektet, et jernverk basert på bruk av tilgjengelig naturgass på Tjeldbergodden. I 2010 ville Lund selge seg ut av bensinstasjonskjeden. Etter kraftige protester måtte han bli sittende med 54% av aksjene. I juni 2012 ble også disse solgt ut. På 1960-og 70-tallet var framsynte og modige norske politikere opptatt av å sikre statlig kontroll med den gryende petroleumsvirksomheten. Et av grepene var å etablere Statoil, for å skape et fullintegrert norsk oljeselskap, aktivt langs hele verdikjeden. En storslått ambisjon, tiden tatt i betraktning. Men den ble realisert gjennom flere ti-års bygging av stein på stein. Med Helge Lund i stolen er Statoil så på få år transformert til å bli et ensidig oppstrømsselskap, uten interesse for foredlingsindustri i Norge, og med blikket stivt rettet mot høyrisikoprosjekter i land med til dels svært tvilsomme regimer. Men gode bonuser kan det nok bli i 2013 også.

En morsom side ved saken var at Riksrevisjonen ikke ville godkjenne at Hambros bank hadde turnert Europa i privatfly på statens regning. Det ble ordnet ved at banken tok flyregningen, og plusset på provisjonen tilsvarende. I dagens Norge ville saken høyst trolig ført til tilnærmet

medial riksrett mot Per Borten pga av flyregningen, mens hjemkjøpet av Hydro knapt nok var blitt nevnt av kommentariatet! Sterke industriland karakteriseres av at store industrilokomotiver drar med seg en underskog av mindre bedrifter, gjerne i et symbiotisk leverandørforhold til de store. De landene som har kommet best ut av den økonomiske krisen, er nettopp landene som har satset på å beholde en betydelig vareproduserende industri. Vi flyter for tiden på inntektene fra olje og naturgass, og de bekymringene som kan registreres, går mest ut på hva vi skal leve av etter oljealderen. Det er en helt feil måte å se problemet på, hvis vi mener å tenke langsiktig. Da er det ikke hva vi skal leve av etter oljen som burde bekymre oss, det er hvordan annen industri skal leve samtidig med oljeindustrien. Klarer vi den oppgaven, har vi en industri vi kan leve av også etter at det siste reservoaret er tømt. n

HAR TIL SALT I MATEN: Helge Lund har en fastlønn på rundt ti millioner kroner, pluss millionbonus. Eivind Reiten forlot Hydro med 90 millioner kroner i opsjoner, etterlønn og pensjon. Vi burde bry oss mer med hva som utløser bonusene til til toppsjefene, mener Hogne Hongset.  (Foto: Svein Erik Furulund/ Aftenposten/NTB Scanpix)

[ KRONIKK ]

En av de mest spektakulære politiske grepene i oljealderens barndom var daværende statsminister Per Bortens i ettertid berømte hjemkjøp av aksjeflertallet i Norsk Hydro. Det skjedde to år før Statoil ble opprettet, i 1970, og hensikten var å få nasjonal kontroll med industrilokomotivet Hydro. Borten lot en banksjef i Hambros bank i London reise rundt i Europa i all hemmelighet og kjøpe opp nok Hydroaksjer til at staten satt med 51%. Det måtte skje i hemmelighet, ellers ville aksjekursen gått sky high. Det sies at selv finansministeren ikke visste hva Borten gjorde, bare industriministeren var informert. Da kuppet var gjort, fikk regjeringen beskjed, og Stortinget fikk lov til å bevilge pengene. Noe Stortinget også gjorde med anerkjennende glede.

17


[ HOVEDSAKEN ]

Norsk 18

TIL NYE HØYDER: TiZir Titanium & Iron i Tyssedal står foran investeringer på mer enn tre milliarder kroner. De nye eierne til den tidligere Tinfos-bedriften, franske Eramet og australske Minerals Deposits Limited, satser tungt i Norge.  Foto: Stig Tronvold/Samfoto


Mens norske investorer satser knallhardt på olje, gass og eiendom, kjøper utlendinger stadig mer av industrien. Tre av ti jobber nå for utenlandske eiere, men få griner av den grunn.

k industri selges ut av landet. Hva så?

F

rykten for at norsk industri havner på utenlandske hender er reell. I 2010 hadde i underkant av 1600 norske industribedrifter utenlandske eiere, mot rundt 800 i 2003. PåSpissen dro derfor ut i industri-Norge for å ta tempen på stemningen blant industriarbeiderne. Overraskende nok fant vi få bekymrede tillitsvalgte:

- Hadde vi vært under Orkla, hadde vi ganske sikkert hatt permitteringer, sier Einar Støfringshaug i Elkem. – Døm heller på hva de gjør enn hva de heter og hvor de kommer fra, sier Nils Johan Ystanes ved TiZir Titanium & Iron i Tyssedal. - Ikke et stygt ord om Bergen Group, de har løftet oss opp dit vi er nå, men har ikke mer å bidra med i våre ønsker om fortsatt vekst, sier Roy Inge Nilsen ved Rosenberg verft. Økning, økning, økning Grove trykkrør i polyetylen er på vei ut fjorden - fra Stathelle skal de slepes rundt halve jordkloden. Noen

går til Sør-Amerika, andre til Afrika. Eierne er østerrikske, kundene finnes over hele verden. Men rørene, de er helnorske. – I den grad kostnadene er høyere i Norge, så må vi kompensere gjennom produktivitet og teknologi. Logistikken er særdeles viktig, sier Kjell J. Larsen. Han leder Pipelife Norge. Den gangen bedriften ble solgt til utenlandske eiere, hadde mange andre opplevd at lignende oppkjøp endte med at hele produksjonen ble flyttet utenlands. Med Pipelife gikk det i stikk motsatt retning: Økt omsetning, økt overskudd og økt eksport. Fra gründer til verdens største – Ja, utviklingen i bedriften har jo vært bra siden de tok over, istemmer Sivert Moen. Han er klubbleder i Industri Energi, og holder til på den andre av de to Pipelife-fabrikkene i Norge: Hovedkontoret i Surnadal. – Det er kanskje litt unikt at eierne vil satse sånn på oss. Vi er jo på landsbygda og ligger ikke sentralt til når vi tenker på transport. Men vi er godt fornøyde, sier Moen.

[ HOVEDSAKEN ]

Tekst: Alf Inge Molde og Georg Mathisen

19


[ HOVEDSAKEN ]

20

VERDENS ENESTE: Pipelife er alene i verden om å produsere PE-trykkrør med en diameter på 2,5 meter. De flere hundre meter lange rørene slepes sjøveien fra Stathelle. 

Historien begynte da mureren Martin Botten begynte å produsere alt fra mørtel til betongrør. Da kundene ville bytte betong med plast, investerte bedriften i en ekstruder og begynte å produsere plastrør. Det skjedde i 1969. Etterhvert kom fire andre norske gründerbedrifter med på laget.

(Foto: Pipelife Norge)

E

hvor høye lønnskostnader ikke blir noe hinder. Det kan kompenseres gjennom høyere verdiskaping, sier han. Alene i verden For Pipelife Norge betyr det blant annet evne til å utvikle produktene videre hele tiden. Den norske bedriften er alene i verden om å produsere PE-trykkrør med en diameter på hele 2,5 meter, og i lengder på 5-600 meter.

iermessig har vi vært gjennom tre femtenårsperioder, fastslår Kjell J. Larsen: – Bedriften var familieeid til 1984. Så var den først delvis og så helt eid – Rørene ekstruderes ut i sjøen, og slepes til Sør-Amerika, av Norsk Hydro frem til 1998. Fra 1999 og frem til i dag har Afrikas vestkyst og hele Europa. Vi i Norge er konsernets vi vært en del av det internasjonale konsernet Pipelife. I største eksportbedrift, forteller Larsen. dag er det det østerrikske konsernet Wienerberger – som blant annet er verdens største produsent av murstein – Transporten er viktig for de fleste, men avgjørende for en som eier Pipelife. – Det er klart avstanden til eierne er blitt bedrift som Pipelife Norge med produkter som stort sett litt stor. Men vi er fornøyde, sier Sivert Moen. består av luft. Det samme er rekrutteringen. Klubbleder Sivert Moen ser at offshore stikker av med mange av de Tidlig omstilling unge talentene. Når det er snakk om produksjon til det Det har selvsagt ikke skortet på utfordringer. Men planene norske markedet, er Larsen opptatt av å ha tett kommufor å kutte kostnader og restrukturere var allerede på nikasjon med kundene på byggherresiden: Kommunaltekplass før de utenlandske eierne kom inn i bildet. Kjell J. nikk, veisektoren, vann og avløp. Larsen er klar på at det går an å ha et godt liv uansett hvor eierne holder til: – Erfaringen vår etter veien fra gründer- – Det er ledningseierne som har et behov, som setter familien til Hydro og videre til Pipelife, er at så lenge man kravene og som kan fortelle hva de er fornøyde og misforinnfrir overfor hverandre i forhold til forventninger og nøyde med. Det er viktig å kunne lytte til markedet, være forpliktelser, så har man et godt liv. Det det avhenger av, en god produsent og produktutvikler, og kunne tilby en er evnen til å omstille seg, og til å ha konkurransekraft merverdi i selve produktet, sier Kjell J. Larsen.


– I Surnadal vil jeg betegne Pipelife som en hjørnesteinsbedrift, sier varaordfører Lilly Gunn Nyheim (Ap). – Ikke minst har Pipelife mye å bety for transportnæringen. De har en avtale med et lokalt transportforma som har all frakt både inn og ut, og det utgjør flere trailere hver dag, sier Nyheim. Økning på 90 prosent I 2010 hadde i underkant av 1600 norske industribedrifter en utenlandsk eier, mot noe over 800 i 2003. Økningen var på nærmere 90 prosent. Selv om de 1600 bare utgjorde 10 prosent av norske industribedrifter, sto de utenlandsk eide bedriftene for 30 prosent av sysselsettingen og hele 36 prosent av verdiskapningen i industrien.

DOBLING: Fra norske eiere i 1998 til utenlandske i 2012 har Pipelife Norge doblet omsetningen - i fjor var den på 835 millioner kroner, forteller Kjell J. Larsen.  (Foto: Georg Mathisen)

– Enda mer spennende Er det så forskjeller mellom de forskjellige typene eiere? Ja, absolutt, ifølge Larsen. Og endringer måtte komme: Historien har vist at familiebedrifter av en viss størrelse gjerne har kommet til et punkt der det har vært viktig og riktig å få inn nye eiere. – Alle de tre eierformene vi har opplevd, har hatt forhold ved seg. Det har vært interessant tidligere, men dagens Pipelife Norge er en enda mer givende og spennende bedrift å være en del av enn bedriften har vært under de foregående eierne. Tatt i betraktning den globale og samfunnsmessige utviklingen er vi bedre rustet nå, sier han.

Utviklingen gjenspeiler det Sverige opplevde på 1990tallet, da store industrikonsern som Asea, Astra, Volvo personbiler, Saab, Pharmacia, Nobel, Alfa Laval, Swebus, Partena, Stora, Nordbanken og Swedish Match kom i spill og havnet på utenlandske hender. Ifølge analyseselskapet Menon Business Economics tok utenlandske eiere over rundt 75 prosent av selskapene innen prosessindustri, teknologi og IT i perioden 2000 til 2011. Det viser en gjennomgang de har gjort av alle eierskifter hvor bedriften var verdt mer enn 100 millioner euro i perioden. Salg til utlandet setter følelser i sving, og mange frykter for arbeidsplassen sin – som da tidligere industrigigant Orkla gjorde det klart at Elkem skulle selges til China National Bluestar. ”Franske fagforeningsledere advarer de ansatte i Elkem: Kineserne er som vampyrer” lyste det på forsiden av Dagens Næringsliv 12. januar 2011. - Hvorfor produsere her når de kan produsere mye billigere i Kina. Vi blir snart et offer for sosial dumping. Jeg tror vi er lagt ned om fem år, sa fagforeningsmannen Jean Granjon ved Bluestar Silicones til avisen.

Likevel mener han at produktene har forandret seg mer enn eierforholdene. Tidligere var et rør et rør. Nå er rørene ikke bare en viktigere del av infrastrukturen, men også et viktigere produkt for miljø og samfunnsutvikling. Vann er en eksponert ressurs, og mange steder en knapphetsfaktor. Avløp er en utfordring, elektrisitet en del av utviklingen og miljø et politisk honnørord. Felles for både vann, avløp, elektrisitet og miljø er behovet for rør. Med andre ord: Pipelife har en lys fremtid, ifølge sjefen. Det er klubblederen enig i:

Roser kinesiske Bluestar - Vi ble beroliget av de franske tillitsvalgte både før og i etterkant av vampyroppslaget. De som uttalte seg var radikalere helt på venstresiden – og en del mer radikale enn folk på venstresiden her til lands. Bedriften de jobber i har ikke gått særlig bra de siste årene, og nå har Bluestar satt inn den norske Elkem-ledelsen til å snu ting rundt. Våre kinesiske eiere har stor tro på Elkem-ledelsen, sier Einar Støfringshaug, konserntillitsvalgt i Elkem.

– Vi har jo nye produkter som er på gang, og vi er under stadig utvikling. Ting skjer veldig fort i dag, men så lenge vi driver bra og tjener penger, så er vi optimister, sier Sivert Moen. – Vi må forholde oss til de eierne vi har. Det er klart at det alltid vil være noen som mener at «det var bedre før». Men vi har tre premissgivere: Kundene som de viktigste, de ansatte og eierne, sier Kjell J. Larsen.

Men det var på ingen måte noen drømmesituasjon. Støfringshaug hadde en klar holdning om at Orkla måtte strekke seg langt for å finne en norsk kjøper. Hvis de ikke klarte dette, måtte staten på banen. Ikke nødvendigvis som en stor eier, men likevel stor nok til at man sammen med private investorer ville være i stand til å sikre et norsk eierskap. Slik skulle det ikke gå.

Viktig for nærmiljøet Begge de to kommunene der Pipelife har virksomhet, roser bedriften for solide bidrag til nærmiljøet. – Det er blitt et betydelig rør-miljø i Bamble, sier ordfører Jon Pieter Flølo (Frp). – Pipelifes historie er fantastisk god, og

- Til slutt måtte vi bare innse at vi ikke fikk det til. Vi fikk ikke gehør hos Trond Giske, og eventuelle norske investorer var for svake kapitalmessig, sier Støfringshaug, uten å kunne angi hvilke norske investorer som var på banen. Da det ble klart at den nye eieren måtte komme fra utlandet,

I 2010 HADDE I UNDERKANT AV 1600 NORSKE INDUSTRIBEDRIFTER UTENLANDSKE EIERE, MOT NOE OVER 800 I 2003 MENON BUSINESS ECONOMICS

Utenlanske aktører i norsk industri

Eier

10%

Sysselsetting

30%

Verdiskaping

36%

[ HOVEDSAKEN ]

jeg tror ikke det er om eierne er utenlandske eller om de er norske som er avgjørende. Utfordringen for oss i kommunen er å finne gode lagringsmuligheter i sjø, og det prøver vi å få til, sier han.

21


LEGGER NED: I 2011 kjøpte Takeda Pharmaceutical Company Limited Nycomed AS for 9,6 milliarder euro. Toppsjefen Yasuchika Hasegawa fikk på den måten tilgang til et lukrativt europeisk marked. Nå har den japanske farmasigiganten besluttet å legge ned sin fabrikk i Elverum og 190 ansatte mister jobben - til tross for at Takeda Nycomed AS, som også inkluderer selskapets fabrikk i Asker, leverte et resultat før skatt på 406 millioner kroner i fjor. 

[ HOVEDSAKEN ]

(Foto: AP Photo/Kyodo News)

22

var kravet at det skulle være en langsiktig industriell aktør som var interessert i å videreføre den norske bedriften. Det har han også fått. - Hadde vi vært under Orkla, hadde vi ganske sikkert hatt permitteringer i dag. Orkla-ledelsen hadde en annen holdning. I 2008 hadde vi permitteringer på grunn av redusert salg og dårlige markedsutsikter, sier Støfringshaug. - I dag sliter vår industri tilsvarende på grunn av finanskrisen, men alle de norske anleggene. utenom Elkem Solar og Elkem Salten, som er under ombygging, går for fullt. Det er lett å konstatere at de har en annen holdning til langsiktighet, sier Støfringshaug, og legger til at andre helt sikkert hadde stoppet Elkem Solar for flere år siden. Produksjonen har riktignok stått siden november i fjor, men ambisjonen er å starte opp igjen i løpet av andre kvartal. - Vi er likevel innforstått med at også kinesiske eiere krever inntjening og avkastning for å holde hjulene i gang i sine bedrifter, og vi derfor må forvente at også våre nye eiere kan iverksette permitteringer dersom markedsmessige forhold blir for problematiske. Vår erfaring så langt er likevel at de har en mer langsiktig holdning i nedgangstider enn hva vestlige eierinteresser normalt utviser. Venter milliardinvesteringer - Døm heller på hva de gjør enn hva de heter og hvor de kommer fra, sier hovedtillitsvalgt Nils Johan Ystanes ved

TiZir Titanium & Iron i Tyssedal. Han har vært gjennom flere eierskifter og navneendringer de siste årene, før han nå eies 50 prosent av franske Eramet og 50 prosent av australske Minerals Deposits Limited. Noe han er svært fornøyd med. - Vi ser svært lyst på fremtiden. Det er planer om å investere over tre milliarder kroner i Tyssedal. Tinfos var gode eiere, men vi hadde ”råtnet på rot” hvis vi ikke hadde fått inn nye. At de er utenlandske er ikke et problem – tvert imot. De tenker langsiktig og ser på oss som en god bedrift med svært godt utdannede ansatte i et land med politisk stabilitet og god tilgang på kraft. - Jeg føler nok ikke at nordmenn ser det samme, sier Ystanes. Han erkjenner at det har vært noen tøffe tak. Tyssedal ble med på lasset da Eramet kjøpte Tinfos i 2008. Det var anleggene i Kvinesdal og Sauda de var ute etter. Det de er gode på i Tyssedal, titanrikt jern og slagg, visste eierne svært lite om. - Men vi fikk sjansen til å vise hva vi dugde til, noe vi gjorde i alle ledd. Heldigvis likte de oss og i etterkant har markedet også vært med oss. Nå tjener vi gode penger. Vi har aldri hatt det bedre enn i dag, sier han. De storstilte investeringsplanene i Tyssedal må sees i sammenheng med TiZirs andre satsning; en gigantisk gruve i Senegal som skal forsyne anlegget med ilmenitt, rutil og zirkonium. Ystanes sier at ringvirkningene av en doblet kapasitet ved anlegget vil bli store i Tyssedal.


- Det betyr enormt, særlig med tanke på at én ny arbeidsplass hos oss fører til tre nye på utsiden. Når alt er på plass, vil investeringene bety inntil 100 nye arbeidsplasser. - Verken økonomi eller muskler Ved verftet Rosenberg i Stavanger sitter en annen som nå er i ferd med å stifte bekjentskap med australske eiere. Klubbleder Roy Inge Nilsen sier at han ikke er positiv fordi den nye eieren er utenlandsk, men fordi WorleyParsons – som kjøpte verftet av Bergen Group for nærmere 1,1 milliarder kroner i februar – er en stor industriell aktør på verdensbasis som kan gi dem sårt tiltrengte ingeniørkapasitet og løfte dem opp i øverste liga. - Ikke et stygt ord om Bergen Group, de har løftet oss opp dit vi er nå, men har ikke mer å bidra med i våre ønsker om fortsatt vekst. Nilsen tror ikke de på gulvet vil merke så voldsomt mye til de nye eierne i hverdagen, spesielt ikke så lenge bedriften går godt. Men han er opptatt av å videreføre kulturen, en kultur som gjør at ting i utgangspunktet koster mer enn det gjør ved verft i Asia, men der jobben blir gjort i henhold til avtalt pris, tid og kvalitet – og på en sikker og god måte.

- Hvilke norske miljøer tror du hadde hatt store nok muskler til å kjøpe og videreutvikle Rosenberg? - Det er for få store aktører. Det måtte vel ha vært Røkke. Jeg vet ikke om noen andre, gjør du? 190 mister jobben Men ikke alle er like heldige. I mars besluttet Takeda Nycomed å legge ned sin fabrikk i Elverum. 190 ansatte mister jobben. - Når en bedrift som tjener så mye som oss ikke har livets rett, da blir man forundret, sier Anne Simensen, tillitsvalgt i Parat.

knyttet til røntgenkontrastvæske ble værende igjen. I 2002 ble de solgt videre til en internasjonal investorgruppe, før Nordic Capital kom tilbake som majoritetseier i 2005. I januar 2007 kjøpte selskapet det betraktelig større selskapet Altana Pharma, før det 30. september 2011 ble en del av Takeda. De ansatte ved fabrikken i Elverum, som har spesialisert seg på væskeprodukter, håper nå å finne en løsning der fabrikken og kompetansen blir opprettholdt. En gruppe nedsatt at Elverum kommune bestående av blant andre Karita Bekkemellem og Werner Christie jobber også med saken. - Forsvinner vi, forsvinner også nær 20 prosent av de som jobber med produksjon av legemidler i Norge i dag. Totalt er det rundt 1100. Norge trenger kompetansen vi sitter med, for eksempel når det gjelder å ta stilling til nye legemidler som skal inn i landet. Man må ha kunnskap, sier Anne Simensen.

Takeda Nycomed AS omsatte for 2,2 milliarder kroner i perioden 1. januar 2011 til 31. mars 2012, og hadde et resultat før skatt på 406 millioner kroner. Likevel velger altså den japanske giganten å legge ned produksjonen i Elverum - Positivt at utlendinger overtar i løpet av to år. Produksjonen blir flyttet til eksisterende - Det er gjennomgående positivt at utlendinger overtar anlegg i Tyskland og Polen – som er billigere i drift. norsk industri, sier forskningsleder i Menon, Leo Grünfeld. - Gjennomsnittet er flinke til å få bedriftene til å vokse og Ifølge Simensen vil ikke Takeda gå ut med hvor stort over- tilfører ressurser, internasjonalt nettverk, selskapskultur skuddet ved fabrikken i Elverum har vært. Regnskapstal- og kompetanse. Selskapene med utenlandske eiere inveslene omfatter også kalkfabrikken i Asker, som blir opprett- terer og gjør det uforholdsmessig bra. holdt og som går bra. Simensen presiserer imidlertid at fabrikken i Elverum også har levert gode resultater for Førsteamanuensis Ragnhild Balsvik ved Norges Handelseieren. 70 prosent av produksjonen går til eksport. høyskole er enig. Ifølge henne er det en tydelig trend at utlendinger kjøper bedrifter som gjør det langt over snitAvgjørelsen begrunnes med et pågående prispress i tet godt i forkant av oppkjøpet, og fortsetter den gode bransjen, og at selskapet ”ønsker å beholde konkurran- trenden etterpå. I norsk-norske eierskifter er det en tydesekraften og redusere kompleksitet og overkapasitet i lig trend at bedriften har gjort det dårlig i forkant og var de europeiske fabrikkene i selskapet”, skrives det i en preget av nedgang i både produksjon og sysselsetting. pressemelding. Nycomed har levd en turbulent tilværelse de siste årene. I 1997 fusjonerte selskapet med engelske - Vi ser altså at utlendinger kjøper de store og mest Amershamn. I 1999 ble legemiddelvirksomheten solgt til produktive bedriftene. Vår forskning har påvist at det er investeringsselskapet Nordic Capital, mens pengemaskinen en økt produktivitet hos bedrifter som blir kjøpt opp av

HELT ANNEN LANGSIKTIGHET: Konserntillitsvalgt Einar Støfringshaug i Elkem ønsket seg mest av alt nye norske eiere da Orkla besluttet å selge selskapet. Slik skulle det ikke gå. Han er likevel fornøyd med sine nye, kinesiske eiere - som han sier har en mer langsiktig holdning i nedgangstider enn hva vestlige eiere normalt har.   (Foto: Olav Urdahl/Aftenposten)

[ HOVEDSAKEN ]

- I Asia får man ikke til å gjøre alt på en gang, men det kan vi. Det betyr at vi kan bygge en oljerigg på 18 måneder, mens de trenger 24, sier Nilsen.

23


STATEN ER IKKE BEDRE ENN ANDRE TIL Å PLUKKE VINNERE. VI SER HELLER AT TAPERE ER FLINKE TIL Å PLUKKE STATEN. STATEN BØR HELLER IKKE VÆRE EN AKTIV EIER.

[ HOVEDSAKEN ]

SVERRE A CHRISTENSEN, BI-FORSKER OG HISTORIKER

24

  FOTO: Svein Erik Dahl/Samfoto


En tredje bølge av statlig eierskap kom som følge av bankkrisen på 1990-tallet, som et forsøk på å hindre konkurser i banker som var viktige for nasjonale, finansielle avgjørelser. Nå er det bare én stor, nasjonal bank igjen; DNB Nor. - Telenor er i dag det nest største selskapet på Oslo Børs, men dette er ikke unikt. Vi ser også i mange andre land at man satser på det tidligere televerket, sier Christensen. - Det siste statlige oppkjøpet fikk vi i Aker. Det er også det mest spesielle.

KLINGER DÅRLIG: Industri og tradisjonell skipsfart klinger dårlig i ørene til norske investorer, sier Leo Grünfeld i Menon.   (Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB Scanpix)

utenlandske aktører, sier Balsvik, og legger til at det er en grunn til at de blir kjøpt opp.

Christensen er klar på at statlig eierskap har sine styrker i enkelte sektorer, men mener at mange undervurderer kompleksiteten og tar for lett på hvilke utfordringer det fører med seg når de peker på det overfylte oljefondet når bedrifter trenger hjelp. - Statlig eierskap er uhyre krevende. Det som taler mot at staten skal kjøpe opp selskaper, er at den ikke har nok kompetanse. Staten bør ikke være en player. Og staten er ikke bedre enn andre til å plukke vinnere. Vi ser heller at tapere er flinke til å plukke staten. Staten bør heller ikke være en aktiv eier, sier han.

- Norske investorer satser innen olje- og gassrelatert virksomhet og eiendom. Industri og tradisjonell skipsfart står svakt, og har gjort det de siste 20 årene, sier Grünfeld. Årsakene er flere. For det første gir olje, gass og eiendom - Som en generell betraktning vil jeg også påpeke at høy avkastning – både fordi lønnsomheten er høy og fordi globaliseringen blir stadig mer gjeldende. Halvparten av sektorene til en viss grad favoriseres i skattesystemet. veksten i de største norske selskapene skjer i utlandet. Da Samtidig sliter tradisjonell eksportindustri med finans- må vi akseptere tilsvarende i Norge, sier Christensen. krise og lav etterspørsel i Europa, høye kostnader og et høyt lønnsnivå i Norge. I tillegg er industrien kapitalinten- - I fare for å forvitre siv. Dette klinger ikke godt i norske investorers ører. - Det er ikke et likhetstegn mellom gode norske eiere og dårlige utenlandske. Det er nok av dårlige norske eiere - Formueskatten slår også hardt. Den effektive avkastnin- som ikke har investert, og vi ser nå hvordan norsk eiergen blir dermed så lav at man ikke ser poenget i å inves- skap i tradisjonell eksportindustri blir stadig svakere og tere i industri, sier Grünfeld. Likevel ser altså utenlandske står i fare for å forvitre. Vi mener det er viktig å sikre at investorer muligheter i høykostlandet i nord. strategisk viktige bedrifter forblir på norske hender, sier Hans-Christian Gabrielsen. Historien på 1-2-3 Den første store internasjonaliseringsbølgen i norsk Forbundssekretæren i Fellesforbundet er glad for at de industri kom på 1930-tallet som en følge av krisen i ansatte i Elkem er fornøyd med sine kinesiske eiere, men verdensøkonomien, forteller BI-forsker, historiker og mangelen på norske private investorer i store og viktige ekspert på statlig eierskap, Sverre A. Christensen. Mens industrikonsern bekymrer ham. Heller ikke Borregaard svenskene greide å beholde sine store lokomotiver gjen- lyktes i å finne norske eiere, før de endte opp på børsen. nom å konsolidere mye av industrien og å samle eiermak- - Vi må sikre at hovedkontoret i strategisk viktige bedrifter ten – mye av den ble plassert hos Wallenbergfamilien blir værende i Norge, med viktige stabsfunksjoner, forssom gjennom et system av A- og B-aksjer holdt hånden kning og utvikling. Det er de som tar beslutningene om på rattet til tross for at de ikke nødvendigvis var største produksjon eller innkjøp fra underleverandører, og som aksjonærer – opplevde mange norske bedrifter at utlen- velger leverandører av rådgiving og finansielle tjenester, dinger overtok eierskapet. sier Gabrielsen. - Samtidig var det flere utenlandske bedrifter som etablerte seg i Norge i denne perioden, sier Christensen.Etter annen verdenskrig økte innslaget av statlig eierskap. Blant annet gikk staten inn i Årdal og Sunndal Verk, Olivin og Norsk Jernverk. – og en rekke andre mindre bedrifter. Begrunnelsen var et begrenset privat kapitalmarked, samtidig som det var et politisk ønske om industribygging. Fase to i moderne norsk økonomisk historie knytter seg til olje og gass. Statsminister Per Borten så for seg å

- Høyresidens ensidige fokus på å fjerne formueskatten vil ikke endre på det store bildet. Man finner helt sikkert enkelteksempler på bedrifter som hadde klart seg bedre hvis den hadde vært fjernet, men for det store flertallet er ikke formueskatten avgjørende for om det skal investeres eller ei. Det viktigste for slike avgjørelser er konkurransedyktige og forutsigbare rammevilkår i en situasjonen hvor Europa og resten av verden er preget av høy grad av usikkerhet, fallende markeder og utsikter til enda en nedtur i økonomien.

De fem instrumentene Norske myndigheter har per i dag fem næringsinstrumenter med ulikt mandat. ›› SIVA hører til Nærings- og handelsdepartementet, og eier og driver 44 næringsparker rundt om i landet. I tillegg er SIVA medeier i 25 kunnskapsog forskningsparker, 54 næringshager, 31 inkubatorer og 19 industriinkubatorer. Har også oppfølgingsansvar for 12 Norwegian Centres of Expertise. Totalt forvalter selskapet 2,5 milliarder kroner. ›› Innovasjon Norge eies 51 % av Nærings- og handelsdepartementet og 49 prosent av fylkeskommunene, og har som oppgave å utvikle distriktene, bidra til økt innovasjon i næringslivet og profilere norsk næringsliv og Norge som reisemål. Fordeler over seks milliarder kroner i året. Fokus på små og mellomstore bedrifter. ›› Argentum Fondsinvesteringer AS er et investeringsselskap eid av Nærings- og handelsdepartementet, som skal forvalte statens investeringer i aktive eierfond og har som mål å bedre tilgangen på risikovillig kapital og egenkapital for nyskapende og forskningsbasert næringsliv. Selskapet forvalter rundt ti milliarder kroner, hvorav to tredeler forvaltes på vegne av staten. ›› Folketrygdefondet er største institusjonelle investor på Oslo Børs, og har i oppgave å forvalte Statens pensjonsfond Innland og Statens obligasjonsfond på vegne av Finansdepartementet. 85 prosent av kapitalen investeres i Norge. Hadde ved utgangen av 2012 en markedsverdi på 145,2 milliarder kroner. ›› Investinor er et investeringsselskap som går inn i selskaper i tidlig vekst eller ekspansjonsfase. Investerer på kommersielt grunnlag, sammen med private investorer, på samme vilkår. Selskapet forvalter 3,7 milliarder kroner og er medeier i 29 selskap. Investerer direkte i sine porteføljeselskap og ikke via fond. Styreplass i alle porteføljeselskap.

[ HOVEDSAKEN ]

bruke Hydro som statens instrument i den kommende storindustrien, og kjøpte seg derfor i det skjulte opp til en eierandel på 51 prosent. Først senere kom tanken om Statoil inn i bildet og ble det helstatlige initiativet. Hydro fortsatte som halvstatlig, mens Saga fikk rollen som det private norske selskapet på sokkelen. Siden ble Statoil vingeklippet, Petoro opprettet og Statoil børsnotert.

25


Selskaper utsatt for utflagging Alle disse selskapene er typisk utsatt, ikke tilstrekkelig forankret i Norge, ikke en del av klynger, spisskompetanse, varierende grad av internasjonalt marked. ›› AF Gruppen

›› QFree

›› Norwegian

›› REC

›› Olav Thon Gruppen

›› NOKAS

›› Veidekke

›› ColorLine

›› Orkla

›› Pareto – Arctic kjøpt

›› Storebrand

›› Lærdal

›› Austvoll

›› Isola

›› Marine Harvest

›› Varner Gruppen

›› Gyldendal

›› Skagen

›› Algeta

›› NorConsult

›› Athea

›› Reinertsen

›› Opera

›› MultiConsult

›› ProNova – solgt så å si hele omega 3 til BASF

INDUSTRI-EXIT: Det var ingen norske grupperinger som greide å reise nok kapital til å kjøpe verken Elkem eller Borregaard da storeier og styreleder Stein Erik Hagen bestemte seg for å slakte industrikonglomeratet og rendyrke Orkla som et merkevareselskap. Fellesforbundet vil gi staten muligheter. Løsningen kan være en norsk variant av finske Solidium.  (Foto: Berit Roald/NTB Scanpix)

Utenlanske eiere 2010

90% Økning

[ HOVEDSAKEN ]

2003

26

UTENLANDSKE EIERE: Antall industribedrifter eid av utenlandske aktører i 2010 sammenlignet med 2003.  Kilde: Menon Business Economics

Kilde: Menon Business Economics

Mangler et sterkt statlig instrument industri. De er minoritetsaksjonærer i alle selskapene de Han mener at regjeringen har gjort mye bra siden 2005, er inne i, men er en aktiv eier. Solidium har heller ikke som med det han beskriver som en aktiv næringspolitikk og mandat å ”redde” selskaper – de skal tjene penger og en god statlig eierskapsmelding. Likevel er det noe som sikre ankerkapital for å holde eierskapet på finske hender, mangler. Gabrielsen peker konkret på et strategisk eier- forteller Gabrielsen. Et slikt instrument jobber Fellesforskapsinstrument for at staten skal kunne ta statlige bundet nå med å få politisk gehør for i Norge. andeler i større og modne bedrifter. Sammen med private investorer kan et slikt verktøy sikre en nasjonal forankring - 15 milliarder til Investinor og utvikling av bedriftene. Hans-Christian Gabrielsen understreker at det ikke er viktig for Fellesforbundet å lage et nytt statlig instru- Staten må ha mulighet til å bidra til å sikre et negativt ment. Han mener det like gjerne kan være formålstjenlig flertall på 34 prosent i strategisk viktige å utvide mandatet og kapitalisere opp ett industrier. Skulle staten vurdert å gå inn i av selskapene som allerede er på plass. Av Elkem eller Borregaard i dagens situasjon, de fem verktøyene staten har i dag (se egen måtte den først ha gått inn i statsbudsjetfaktaboks), mener han Investinor er best tet, i revidert statsbudsjett eller som egen match. stortingsproposisjon. Det eierskapsinstrumentet vi tar til orde for skal være frakoblet - Det er viktig å få med seg at vi ikke er ute direkte politisk styring og ha et eget profeetter noe redningsfond. Vi ønsker et statlig sjonelt styre. Politikken ligger i mandatet, instrument som kan investere i strategisk vedtekter og signalene eierskapsmeldingen viktig industri og på den måten redusere Hans-Christian Gabrielsen gir, sier Gabrielsen. risiko for private investorer som ønsker å investere i norsk industri. Her er det hull i Løsningen kan finnes i Finland. I 2008 opprettet finnene dagens virkemiddelapparat. Ingen av dagens løsninger et statlig eid investeringsselskap kalt Solidium som over- har mandat eller tilstrekkelig kapital til å gå inn i store og tok statens engasjement i Kemira, Metso, Outokumpu, tunge selskaper, sier Gabrielsen. Rautaruukki, Sampo, Sponda, Stora Enso og TeliaSonera. I 2009 kom også telekommunikasjonsselskapet Elisa Oyj Etter modell fra Solidium foreslår Fellesforbundet derfor inn i porteføljen. Solidium eier også rundt fem prosent å endre mandatet til Investinor gjennom å fjerne tidsavav aksjene i Outotecmining, samt en post i gruveselska- grensningen og åpne opp for å vurdere større og modne pet Talvivaara. Den finske staten eier også flertallspos- bedrifter i porteføljen. - Ved å tilføre selskapet eieranter på 55,8 prosent av Finnair, 50,8 prosent i Forum og deler og inntekter fra salg av dagens statlige eierskaps50,1 prosent i Neste Oil. Disse eierpostene er ikke en del portefølje hvor andelen kan reduseres eller selges i sin av Solidium, men ligger direkte under Statsministerens helhet kunne Investinor bli en profesjonell og dynamisk kontor i Finland. eier. Basert på noen av de store salgene i Norge de senere årene, mener jeg en naturlig forvaltningskapital burde - Solidium er ikke et fond, men et instrument som ligge på rundt 15 milliarder kroner, sier Hans-Christian sammen med private kan sikre eierskap i strategisk viktig Gabrielsen.


- Kan ikke endre strategi ved hvert regjeringsskifte Investinor er åpen for nye oppdrag, men ber de politiske partiene bli enige seg imellom før strategien eventuelt endres. - I og med at Investinor eies av staten, er det naturlig at politiske organisasjoner som LO har meninger om hva selskapet skal drive med i fremtiden. Det er flere partier og lobbyorganisasjoner som engasjerer seg i Investinor, og vi forsøker å ha en åpen og konstruktiv dialog med dem alle, sier administrerende direktør i Investinor Geir Ove Kjesbu i en e-post til PåSpissen. - Investinor utfører det oppdraget (investeringsmandatet) vi får fra eieren vår, og det er selvfølgelig politikernes privilegium å gi oss eventuelle nye oppdrag (investeringsmandat) dersom de ønsker det. Men jeg tror uansett det er lurt å involvere Investinor så tidlig som mulig i planleggingsprosessen.

Han mener også at det er viktig å sikre tverrpolitisk forankring av et eventuelt nytt investeringsmandat til Investinor: - Statlige investeringer og eierskap kan være politisk kontroversielt, så eventuelle motsetninger mellom de politiske partiene bør først avklares for å sikre den langsiktigheten og forutsigbarheten som et statlig investeringsselskap er avhengig av. Investinor kan ikke endre strategi hver gang det blir regjeringsskifte, da blir vi uønsket som forretningspartner – og handlingslammet.

Store bedrifter solgt ut av landet Selskap

Ny utenlandsk eier

Nasjonalitet

Overtakelse

Aker Yards

STX

Korea

2007

Borealis

Ineos

UK/Sveits

2007

DYNO Nobel

Incitec Pivot Limited

Australia

2008

Dyno Plast

Schuts Nordic

Tyskland

1999

Elkem

Bluestar

Kina

2011

Falconbridge

Xstrata

Sveits

2006

Fesil-fabrikken i Holla

Wacker

Tyskland

2010

Foma

IPC Cleaning

Italia

2006

Freia

Kraft Foods

USA

1993

Hydralift

National Oilwell

USA

2002

Hydro Automotive

Benteler

Tyskland

2009

- Det er god grunn til å tro at en enda større del av norsk næringsliv vil bli kjøpt opp fra utlandet i løpet av de nærmeste årene. Vi ligger ti år etter Sverige, hvor nesten rubbel og bit av selskaper med 10.000 ansatte og mer har fått utenlandske eiere, sier Grünfeld.

Hydro Polymer

Ineos

UK/Sveits

2007

Jøtul

Ratos

Sverige

2006

Krüger Kaldnes

Veolia Water Solutions

Frankrike

2007

Nera Sattelite Comm.

Thrane og Thrane

Danmark

2006

Norzink

Outokumpu

Finland

2001

- Hvilke bedrifter mener du er i faresonen?

Nycomed

GE Healthcare

USA

2004

Oceanor

Fugro Oceanor

Nederland

2004

Orkla Exolon

Washington Mills

USA

2004

Proxima

Infocus

USA

2000

Raufoss Water and Gas

Aalberts Industries

Nederland

2004

Scanbridge

Rautaruukki

Finland

2007

Sensonor

Infineon Technologies

Tyskland

2003

STK

Nexans/Alcatel/ITT

Frankrike

2000/1987

Tandberg

Cisco

USA

2010

Tinfos

Eramet

Frankrike

2009

Flere vil forsvinne Men hvem er det som har noe å frykte? Ifølge Leo Grünfeld er det selskaper som sitter med få spesifikke ressurser, som ikke er en del av en klynge med tette koblinger til leverandører, kunder og konkurrenter, som har et globalt og modent marked der lokale kunder spiller en mindre rolle og der den eventuelle nye eieren spesialiserer seg på ett forretningsområde. I disse tilfellene vil utenlandsk eierovertakelse kunne få negative effekter på sysselsetting, kunnskapsfunksjoner og koblinger til lokalt næringsliv.

- Det er mange foretak som står for fall og er potensielle oppkjøpskandidater. Til felles har bedriftene at de ikke er tilstrekkelig forankret i Norge, at de ikke er en del av en klynge, at de sitter på spisskompetanse og i varierende grad jobber mot et internasjonalt marked. (Se listen i egen faktaboks).- Jeg tror ikke at det vil være farlig for bedriftene. Men det kan påvirke antall norske arbeidsplasser, sier Grünfeld. n

kilde: Menon Business Economics

[ HOVEDSAKEN ]

- Gjennom å kunne selge seg ned ett sted og kjøpe seg opp et annet vil selskapet kunne få tilskudd til egenkapitalen som gir mulighet til å være en aktiv industriell eier og ta minoritetsandeler i strategisk viktige bedrifter i Norge, legger han til.

Vi kan bidra med faglige råd om hvordan de politiske ambisjonene best kan realiseres, sier Kjesbu.

27


LØNNS- OG PRISSTOPP: Han avviser ikke lønns- og prisstopp som verktøy. Men Roar Flåthen mener slike tiltak har hatt vel så høy symbolverdi som de har hatt effekt.

Profil: Roar Flåthen ›› Alder: 63 ›› Stilling: Leder i Lands-organisasjonen, som har 22 fagforbund og 895.000 medlemmer

[ PROFIL ]

›› Sivilstand: Gift med Astrid, to barn; Rune født i 1972 og Lene født i 1975, og tre barnebarn

28

›› Karriere: Ansatt ved Kongsberg Våpenfabrikk, klubbformann og senere forretningsfører i Kongsberg Jern og Metall. Fra 1989 distriktssekretær i Fellesforbundet i Buskerud. Hovedkasserer i Fellesforbundet 19922001, 1. nestleder i LO fra 2001. Etter at Gerd-Liv Valla gikk av i mars 2007 ble han fungerende LO-leder. Flåthen ble formelt valgt til ny LO-leder i april 2007. Styreleder i forskningsstiftelsen Fafo og Amedia. Styremedlem i Bank 1 Oslo og Akershus AS og Innovasjon Norge. Fast vara i styret i Kongsberggruppen ASA. ›› Utdanning: Mekaniker


i k es t k l a sse

Profil Fl

in

n

Derfor suser

humla Roar Flåthen:

Roar Flåthen løfter så vidt fingrene fra armlenet når han sier at det går ti kinesere på en nordmann. Men hvor lenge greier norsk økonomi å holde seg i lufta?

OSLO: Jeg sitter i LO-resepsjonen, i hjørnet av Folkets Hus på Youngstorget, og venter på å slippe opp i Roar Flåthens etasje. Klokka på veggen går. Viserne tar seg god tid, for et morgenmøte trekker ut der hos sjefen for arbeidera. Å sitte på venterom, det gjør det lett å falle i tanker. Jeg tenker på humler. De er så tunge i kroppen, humlene. Og de har så små vinger. Hvordan kan de egentlig fly? Det kan de fordi humlevingene går så innmari fort. Jeg tenker at Norge er ei veldig stor og tung humle med uhyre kjappe vinger, den kanskje eneste flygedyktige humla i Europa akkurat nå, og at dette er den eneste forklaringen det er fornuftig å prøve seg med hvis noen spør hvorfor det summer og går som det gjør i dette landet. Hva er det som er farlig for humler? Hvem er det som spiser dem, for eksempel? Men da sier dama at Flåthens møte er ferdig og at jeg er velkommen opp, for å stille vektige spørsmål om hvordan det egentlig skal gå nå som LO-lederen snart skal gå av. Flegmatiske fingre – Vi har vært veldig effektive, sier mannen som sitter i en stol ved det vesle kontorets enkle møtebord.

Flåthen gestikulerer lite. Han løfter fingrene fra armlenet når han skal understreke noe. Ikke håndleddet. En 196 centimeter stor fagforeningsleder som ikke leer seg. Et forbilde for oss som begynner å trampe utålmodig etter to minutter i møte. Han kan det. LO-sjefen går i flere møter enn noen. – Det går ti kinesere på én nordmann, sier Roar Flåthen. – Vi har forskning og utvikling og tar i bruk teknologi og industrielle bearbeidingsprosesser som gjør at vi yter veldig mye. Til sammen gjør det at vi produserer mer per arbeida time enn de fleste andre land, også enn de nordiske. Den dagen vi ikke greier det er vi solgt. Konkurrentknepet – Noen frykter at vi snart trekker gardinene fra og bråvåkner, fordi vi oppdager at akkurat den dagen er kommet. Hvorfor kan vi ikke innføre pris- og lønnsstopp som på 70-tallet, og la konkurrentene hale innpå lønnene og kostnadene våre? Roar Flåthen løfter ikke stemmen heller. – Jeg trur situasjonen er ganske annerledes. Generelt sett var det stor usikkerhet i norsk økonomi da. Vi hadde ikke oljeinntektene på samme måte. Vi hadde inflasjonsdrivende faktorer som i en periode var veldig sterke. Det var høye renter og mange andre

elementer som slo inn. Derfor er ikke en stopp i priser og lønninger det rette verktøyet nå. Nå handler det om et fornuftig lønnsoppgjør. Vi skal på ene sida ha vår del av verdiskapninga. Men vi skal også hensynta konkurransekrafta til de bedriftene og næringene som går dårlig. Pluss at vi vil bidra til å opprettholde kjøpekrafta. – Så du vil avvise hele redskapen som gammeldags? – Ikke avvise. Men det er ikke en aktuell diskusjon i dag. En tendens ved lønns- og prisstopp er at du oppmagasinerer: Det lagres opp noe som du får igjen i neste omgang. Sett over tid gir ikke en stopp nødvendigvis den virkningen som var ønsket på det tidspunktet den ble satt i verk. Den store lønns- og prisstoppen vi hadde den gangen hadde vel så sterk symbolsk verdi som at den ga effekt. Vi har en helt annen situasjon nå. Hydro vender tilbake – Den ser svart ut, denne situasjonen også? – Det er deler av næringslivet som rammes på grunn av krisa i Europa. Treforedling er et godt eksempel. Aluminium også. Men der har Hydro sagt at de skal satse på alle verka sine i Norge. Det er det lenge siden de har sagt så tydelig. Jeg mener det er et skifte. De har sagt at de skal jobbe for å få i gang pilotprosjektet på Karmøy. En av årsakene er energisituasjon og prisene framover, og ikke minst det regjeringa har levert – også etter sterkt påtrykk

[ PROFIL ]

Tekst: Lars Aarønæs Foto: Ola Sæther

29


JEG REAGERER PÅ HOLDNINGENE TIL STATLIG EIERSKAP, DEN INNBITTE TRUA PÅ AT MARKEDSKREFTENE SKAL LØSE DET MESTE. JEG ER SPENT PÅ ÅSSEN HØYRE VIL STILLE SEG TIL VIRKEMIDDELAPPARATET. ROAR FLÅTHEN mange som snakker om sol og hvor viktig det er. Det hjelper ikke når kineserne har dratt fra 5 prosent til oppunder 70 av markedet i samme periode som vi har bygd opp vår egen industri. Vi kjørte ned kostnader, økte effektiviteten på produktene, det var ikke det. Markedet vårt falt og prisene falt og kineserne har sannsynligvis bestemt seg for at de skal ta denne markedsandelen, koste hva den koste vil. Skipsarbeidertimen – Den nylige høyesterettsdommen om skipsarbeidernes lønn gikk i LOs favør. Det vil også koste litt? – Det er mange år siden vi har kunnet konkurrere på rein timepris med lavkostland. Innafor skipsbygging begynte de å produsere skroga i lavkostland fordi vi ikke greide å konkurrere med dem om det. I en periode henta vi sveisere og platearbeidere til Norge til dumpingpris. Dommen om allmenngjøring gjør at vi har fått system på det.

RENTE, KRONEKURS OG HANDLINGSREGEL: LOs Roar Flåthen deler gjerne Arbeiderpartiets motto “stø kurs”. Derimot deler han ikke Sognsvann-turer med Jens.

fra LO og forbunda. I norsk industri er kompensasjon for CO2-påslaget veldig viktig. LO og jeg personlig har brukt veldig mye tid på energipolitikk, og på rammevilkåra til industrien. Det har vi gjort nettopp for å få i gang investeringer ved verka i Norge, ligge i forkant teknologisk – og nå sier Hydro at de skal satse.

[ PROFIL ]

- Det er kanskje den mest synlige gla’meldinga vi har fått fra den delen av industrien på veldig mange år. Jeg hadde daværende Hydro-sjef Eivind Reiten her i huset. Jeg husker samtalene vi hadde om framtida for norsk aluminiumsindustri. De var relativt depressive, for å si det pent. Denne industrien er på ingen måte der den var i 2008, verken på pris eller etterspørsel. Men det er et område hvor en åpenbart kommer tilbake.

30

Mørket har senket seg – For noen lovende norske framtidsindustrier er sola gått ned for godt? – Solenergi, ja. Der har vi nesten ikke arbeidsplasser igjen. Dem ble borte. Det skjedde fort. De prøvde lenge, men lyspunktene kom jo ikke. Enda så

– Et system som arbeidsgivere advarer mot? – Nå ser vi at etter at allmenngjøringsvedtaket kom og de måtte forholde seg til det, så har de jo begynt å tjene penger, en del av disse verfta. Det går ikke så gærent. Det er fordi de er utrolig dyktige, Kleven, Ulstein, Brattvåg og de andre. De leverer god kvalitet, er effektive, har god design og et godt forhold ikke minst til norske offshorerederne. Det er dette som er utviklinga framover, at vi har produkter i verdensklasse og ligger i forkant på miljø, i design og hva kunden vil ha. Og så dekker vi hele verden. Vi ser jo at denne industrien fikk store ordrer til Brasil under finanskrisa. Sånn sett har det gått seg til. Norge vil ha et problem hvis vi skal drive næringsliv med bakgrunn i rumenske og polske nasjonale lønninger. Der ga Høyesterett oss medhold i at det ville undergrave hele den norske lønnsstrukturen. Det ville gi grunnlag for en helt annen samfunnsutvikling. Det har til og med Høyesterett nå slått fast. Flåthen løfter det ene øyenbrynet: – Og det var ikke så dumt. Jens, Trond og Kristin – Går du ofte tur med Jens rundt Sognsvann, slik din forgjenger Gerd Liv Valla hadde for vane? – Nei, men det er sjelden vi ikke har snakka sammen minst en gang i uka. – Enn næringsminister Giske? – Så ofte som det er behov. Det kan bli en gang i uka det også, eller det går mer tid imellom. Vi er tilgjengelige for dem, de for oss.


Ingen fasit for eierskap – Har kapitalistene det bra i Norge? – De har ikke grunn til å være misfornøyd med rammevilkåra og avkastninga de har fått. Den har vært god. Men vi har litt for lite privat, langsiktig norsk kapital. Det er vanskelig å finne sterke industrielle eiere utenom staten, i deler av næringslivet. – Vi må se etter dem i utlandet? – Jeg er ikke negativ til utenlandsk eierskap. Det tilfører ofte en nødvendig kompetanse. Hjemme på Kongsberg har vi FMC, som siden 1980-åra har drevet det som var den gamle oljedivisjonen til Kongsberg Våpenfabrikk. Siemens var første utenlandske eier. Elkem ble kjøpt av Blue Star og går tålelig bra. Så det er ikke gitt at utenlandsk eierskap nødvendigvis er negativt. Men vi må ha en balanse mellom det og innenlandsk, oftest statlig kapital. Det er ikke noe fasitsvar her. – Heller ikke fra høyresida? – Jeg reagerer på holdningene til statlig eierskap, den innbitte trua på at markedskreftene skal løse det meste. Jeg er spent på åssen Høyre vil stille seg til virkemiddelapparatet, som Innovasjon Norge, Enova og Siva. De privatiserte litt av dette sist de satt med makta. Sitt eget ord – Skal jeg skrive at du er bekymret for stortingsvalget? – Det er for tidlig å konstantere resultatet. Flåthen sier «konstantere». Et eget og i grunnen effektfullt ord i arbeiderbevegelsen. – Jeg tror det fortsatt er ganske åpent. Utfordringene er likevel større nå enn ved de forrige to stortingsvalga. Skal vi sikre høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og rettferdig fordeling, med grei kjøpekraftsøkning, da må vi satse på ei regjering med Ap i spissen. Alternativet er et eksperiment, særlig hvis Frp kommer inn i regjeringa. For første gang etter krigen vil et høyreprogressivt parti da komme i regjeringsposisjon i Europa. Med de skattelettelsene som de slår om seg med vil de redusere statens inntekter med hundretalls milliarder, samtidig som de sier at alt skal bli enda bedre. Det henger ikke på greip. Lav rente, stø krone – Hva er den rette industripolitikken? – Det viktigste er at vi greier å holde lav rente også i Norge, sjøl om den er litt høyere enn ute. Vi må føre en økonomisk politikk som ikke driver kronekursen høyere. Å begrense bruken av oljepenger og holde på handlingsregelen er en forutsetning. Hvis du slepper fullt og helt på de prinsippene er det nok av gode prosjekter å bruke penger på. Men da blir det mer press i økonomien, kronekursen blir ytterligere forsterka og da dreper du konkurranseutsatt næring. Det lange svaret – Oljepengene varer ikke evig. I det lange løp, hva skal vi satse på? – Svaret er langt. Verden endrer seg. Nå er det

mineraler som er det store, nye området. Næringsdepartementets helt ferske mineralmelding handler om ressurser vi har mye av. Jeg har tatt til orde for at Store Norske på Svalbard skal få større muligheter til å investere på land. Slik kunne vi få et statlig mineralselskap slik som vi har et selskap for olje. Men den norske lista over framtidige satsinger inneholder fenomenalt mye verdiskaping innafor både fiskeri og energi, det siste gjelder langt mer enn olje og gass. Fingrene løfter seg fra armlenet igjen. – Det har vi sett mang en gang i Norge. Det er ikke bare det vi har av ressurser som teller. Vi må konkurrere på kompetanse, engineering, logistikk og kvalitet. Leveringsdyktighet, produktets beskaffenhet, det er summen av det som gjør at vi fortsatt både kan produsere skip og forhåpentlig også plattformer framover. Vi er utsatt for kjempekonkurranse hele tida. Med det kostnadsnivået vi har må vi være bedre hele tida. Vi må være i forkant. Det får vi ikke til gjennom lavere lønninger, men med gode skoler og god utdanning, mye vekt på forskning og utvikling og ikke minst den næringsretta forskninga. Som blir til i samspillet mellom bedrift, forskningsinstitusjoner og staten. – Og kanskje LO, som du nå forlater? – Jeg skal være leder fram til kongressen. Det får bli opp til den nye ledelsen om det er noe de kan bruke meg til. Jeg gir et bidrag til forvaltninga av det statlige eierskapet som møtende vara til Kongsberggruppen nå. Eieren får avgjøre hva de vil videre. Men jeg har jo en viss kompetanse. Sjefen over alle ikkesjefer – Vet de tre barnebarna dine hjemme på Kongsberg at du er sjefen for arbeidsfolka? – Hun på fem er vel ikke helt inni det, men gutta på ti og tolv forstår at den er en viktig posisjon i samfunnet, den jeg har. De har vært med på 1. mai-feiringene i flere år. Jeg tror de er litt stolte av det. Roar Flåthen rakk nesten å bli ferdig med å bygge hytta si på Fagerfjell da Valla falt, og nestlederen havnet i stolen her. Hytta er ferdig nå. Flåthen ser fram til solvegg med humlesus. – Det skal bli godt med mer tid til familien både på fjellet og hjemme, til å være med å se ungene spille fotball, kanskje reise til Syden på vinteren. Kompresjon og drivaksler, esse – Det er ei stund siden du på egen hånd laget et norsk industriprodukt? – Det siste jeg gjorde var å produsere deler til motorene i F-16, på den da nye fabrikken på Kongsberg. Inni en jetmotor sitter det masse hjul som har ulike funksjoner. Blant annet å få til kompresjon, for å skape trykk på lufta som skal gjennom. Det var høylegerte materialer med ganske sterke krav til alt. Slike hjul sto jeg og pussa på. Jeg har smidd drivaksler til Volvoer, og veivaksler til små dieselmotorer. Far min var også i smia. Vi sa alltid at vi skulle prøve å få tak i ei gammal esse og en ambolt og drive litt smedvirksomhet. - Det er mye du kan laga, vettu.

n

JEG ER IKKE NEGATIV TIL UTENLANDSK EIERSKAP. DET TILFØRER OFTE EN NØDVENDIG KOMPETANSE. ROAR FLÅTHEN

[ PROFIL ]

– Har du funnet tonen med NHO-sjef Kristin Skogen Lund? – Vi har for så vidt det. Vi har jobba sammen, knytta til Telenor og LOs eierskap i Amedia og i andre sammenhenger. Hun er veldig opptatt av å markere seg i media, da. Men vi snakker godt sammen. Ikke dermed sagt at vi er enige.

31


Åge Aleksandersen: ›› Yrke: Sanger, gitarist og komponist

Jostein Aleksandersen: ›› Yrke: Grunder og daglig leder i Reelwell

[ KULTUR ]

DYP RESPEKT: - Jeg er sjeleglad for at kloke hoder kan forvalte noen av de verdiene vi har fra våre naturressurser. Jostein er definitivt en av dem, sier Åge Aleksandersen.

32


Fetterne Aleksandersen:

Oil & music - Æ e imponert over ka hainn ha fått te. Å skjønne jo ingen ting av den teknologien hainn driv på med, men at hainn har fått det te, e sekkert, sier Åge Aleksandersen. -Det som er så utrolig tilfredsstillende, er å jobbe frem ny teknologi og se at det faktisk fungerer, sier Jostein Aleksandersen.

Søskenbarnene Aleksandersen har oppdaget at de har mye til felles, selv om de driver i hver sin bransje. Drivkreftene for å lykkes er til stede i fullt monn hos begge to. Mens Åge er landskjent, har Jostein gjort vei i vellinga med en ny boreteknologi, som kan være svaret på mange av olje-og energisektorens utfordringer fremover. Åge Aleksandersen har sett det meste av landet, og ser hvor viktig industri er for aktivitet og levende samfunn. -Det er helt fantastisk å se hvordan Hammerfest har forandret seg etter at utbyggingen av Snøhvit tok fart. Samfunnet har blomstret opp i takt med industriutbyggingen.

Etter et langt liv på landeveien som musiker, ser jeg hva levedyktig industri har å si for dette landet, sier Åge Aleksandersen. Han mener at det verste som kan skje for et samfunn er at husene forfaller mens mannfolka blir arbeidsledig og sitter på pub om formiddagen. -Det er ikke noen mening i sånt, sier han. Utsiktstårn Det er to utsiktstårn i Trondheim. Den ene ligger på Tyholt, mens det andre ligger på Trondheim havn. Der regjerer Åge i toppen med vanlig kontortid hver dag i sitt lydstudio, hvor han komponerer egen musikk og skriver låter for andre. Nylig fikk Wenche Myhre en rykende ferdigskrevet låt fra Åge.

[ KULTUR ]

Tekst: Trond Murvold Elstad Foto: Ola Sæther

33


1 MERITTERTE HERRER: Reelwell har blant annet vunnet prisen “Spotlight on New Technology” på verdens største oljemesse, OTC i Houston, fire år på rad. Åge har på sin side sikret seg et tosifret antall priser opp gjennom årene - inkludert fire Spellemannspriser.

[ KULTUR ]

2 PERFEKSJON: - Man prøver å strekke seg mot det perfekte hele tiden. Hver gang man lykkes og kommer et skritt videre gir det en lykkefølelse. Man er dedikert og får drive med det man har lyst til, samtidig som man tjener penger, sier Jostein Aleksandersen.

34

- Jeg er sjeleglad for at kloke hoder kan forvalte noen av de verdiene vi har fra våre naturressurser. Jostein er definitivt en av dem. Jeg har da fulgt med gutten litt i årene som har gått. Det var stort å være med da Jostein i sin tid tok doktorgrad på NTNU, sier Åge Aleksandersen og smiler. Jostein tok graden innen undervannsteknologi. Han sier utviklingen har vært forrykende, og at teknologien som Reelwell besitter i dag, er klar til å møte alle utfordringer innen dypvannsboring samt boring av lange brønner etter olje og gass. Entusiastisk - Jeg mener faktisk at vi kan bidra til miljøvennlig utvinning av olje i Lofoten og Vesterålen. Å utvikle dette området fra land ville være en drøm. Ved å bruke Reelwells boreteknologi kan vi bore 20 kilometer horisontalt fra en landrigg, og dermed nå 60-80 prosent av Lofotreservene fra land. Det ville gi minimale belastninger på miljøet, sier Josten.

Selskapet Reelwell, hvor han er administrerende direktør, har en entusiastisk stab på 15 personer. Selskapet har fått fem utmerkelser på tre år. Fire år på rad har Reelwell vunnet den prestisjefylte “Spotlight on New Technology” på oljemessen i Houston. - Vi er stolt over den nyskapning og innovasjon vi driver, og den anerkjennelse vi får fra bransjen. Det har ført til at vi har inngått kontrakter og samarbeidsavtaler med blant annet Saudi Aramco, Shell, Petrobras, EWE og Total. Nå er ikke Åge helt ukjent med å motta priser heller. Det har blitt et tosifret antall av dem. Spellemannsprisen har han vunnet hele fire ganger (inkludert hedersprisen). Noen av albumene hans har også gitt helt eventyrlige salgstall med “Levva livet” på topp med 275.000 solgte eksemplarer. - Det var andre tider, da platebutikkene lå tett i tett. Nå finnes det knapt en spesialbutikk for musikk lenger. Da teknologien innhentet musikkbransjen, sov den i timen


2 og lærte meg det til fingerspissene. Det samme når det gjelder nye medier. Jeg redigerer selv, og legger ut artikler på Facebook, sier Åge. Gutta blir også sittende og diskutere det forunderlige ved det å skape noe som fungerer. -Det er så finstemt. Det er jo trolldom at instrumentene blir til lyd som gir musikk. Tenk deg tusenvis av fingerbevegelser på en 0,11 millimeter gitarstreng i løpet av en låt. Og dette skal samspilles med et helt band. Og, når det fungerer, er det som en drøm, sier Åge. Jostein er enig.

og brukte meningsløse ressurser på å sette advokater på unggutter som streamet musikk. Den tapte årevis på dette tullet, og først nå har man fått et system som fungerer. Som artister tjener vi fortsatt gode penger. Alt er lagt til rette. Det er flere folk på konsertene og større honorarer. - Så har jeg selvfølgelig noen som passer butikken. Både kona og Tor Evensen tar seg av det praktiske. De styrer butikken så hjulene går rundt uten at jeg behøver å bekymre meg. Jeg har for øvrig ikke store materielle krav. Tre dongeribukser i året holder for meg, humrer Åge. Digitalisering Han ville heller ikke sitte stille og se på at digitaliseringen kom for fullt uten å ta grep. - En må være offensiv og benytte de muligheter som ny teknologi gir. Plutselig var det bits og ram og hele balletten. I stedet for å bli irritert fordi jeg ikke skjønte digitalisering med en gang, så kjøpte jeg hele systemet

Sammen med mange andre ansatte var Jostein med og solgte Peak Well Solutions til John Fredriksens selskap Sea Well for 410 millioner kroner i 2008. De ga penger i kassen for Jostein til å utvikle Reelwell.

ÅGE ALEKSANDERSEN

- Det har vært hardt arbeid, og jeg har unnet meg litt etter hvert. Det var helt greit å bytte ut min gamle Opel Ascona med en Porsche. Litt moro er det også at jeg har ansatt flere av mine tidligere sjefer fra tiden i Smedvig, humrer han. Åge har alltid vært politisk engasjert, og solid plantet i fagbevegelsen. - He, he. Jeg ble jo tvangsinnmeldt av den legendariske lederen i Kjemisk Forbund, Arthur Svensson. Det førte til et helhjertet engasjement i Nicaragua, hvor man med Kjemisk som lokomotiv fikk bygget kulturhus i Managua. Etter hvert ble arbeidet så altoppslukende at vi måtte legge inn årene en stund. Mitt engasjement og samarbeid med fagbevegelsen har alltid vært givende, sier Åge. n

[ KULTUR ]

1

- Man prøver å strekke seg mot det perfekte hele tiden. Hver gang man lykkes og kommer et skritt videre gir det en lykkefølelse. Man er dedikert og får drive med det man har lyst til, og samtidig tjene penger, sier Jostein.

DA TEKNOLOGIEN INNHENTET MUSIKKBRANSJEN, SOV DEN I TIMEN OG BRUKTE MENINGSLØSE RESSURSER PÅ Å SETTE ADVOKATER PÅ UNGGUTTER SOM STREAMET MUSIKK. DEN TAPTE ÅREVIS PÅ DETTE TULLET.

35


B Returadresse: Industri Kompetanse as, Lagaardsveien 77-81, N-4010 Stavanger, Norway

ABONNÈR

BLI FAST LESER AV PÅSPISSEN Likte du dette magasinet, kan du tegne abonnement på vår nettside.

Magasinet

H og n

e H on gset

ur s Fig V r Figu

www.påspissen.no

Profil F l i n k est i

kl

a

ss

en

100% G AR

Typisk no rsk ANTERT KVALIT ET

Satisfaction

guaranteed

M a de Norwain y


PÅ SPISSEN | 02-2013