Fjellets treenigheit

Bjørka ved Jekkanes

Den gamle bjørka ved Jekkanes speller Chopin, strekker greinan over blåløng og skogstjerner, svinger på lauvsvansen.

Sett deg inntel meg, sei ho, og åpner favna, så skal du få lytte tel sevja som sprenger i veden min, tel lauvets mollstemte tona, tel grooven i alt det grønne.

Joda, bjørka er musisk, med særlig sans for harmonian i et stille yr i et morragry.

Ho speller sitt Regndråpepreludium. Teller ikkje årringan. Frøkter verken krig eller global oppvarming. Lepjer vann mellom elvesteinan. Strekker og vender lauvverket etter sola, rister klorofyllet på plass i bladcellen, mens trekrona valser i sommarbrisen.

Meininga med livet, sei ho, e en klassisk osmose. Meininga med livet, sei eg, e ei feskeøkt her ved Jekkanes.

Ho kiler meg lekent i nakken med et nyutsprunget bladhjerte, og fortsetter å leve i musikken sin.

Korsen ungan kjem tel

Då kroppen var liten, eg lurte på mangt. Kjem storken med ungan, e det virkelig sant? Det e livet gåte korsen ungan kjem tel! Eg spurte ho mamma, ho var habil: Kjem ungan med storken, kjem dem med bil? Ho smilte til poden: Man må være to!

Ho ramla med koppa og kokekar. Glante ut glaset, blei litt rar. Ho pekte på fadern, gliste og lo: Spør far din om saken, han e god.

Gubben i huset blei heilt satt ut, hadde ting å gjøre, skulle trekke bruk, men svaret var kjent det: Man må være to! Det hjelper med kos, det hjelper med klem, ei deilig dyne og ei varm seng. Og resten e enkelt: Begge må ro!

Eg kryssa ut storken; han var passe’. Man må være to for å kunne bli tre! Det hjelper med båt og sjømannskap; ro alltid i takt, og vær parat!