Fjell i skodde

Et grått skoddeteppe et seg inn frå storhavet. Åndervåg og Straumen maules bort under kvite gomma. Straumbotn fortæres i et sultent jafs. Kun de høgaste tindan står igjen, som brente sukkertoppa opp av marengsen.

Vasskartind, med sitt spisse horn, stanger aggressivt mot himmeln; alltid sta, alltid steil, alltid stridig. Kvitfjellet, breiskuldra og traust, god tel å stagge grannens temperament, løfter skalken over sukkerspinnet. Innerst i fjorden, Snetind, en forvokst trehoda kjempe, pirker Vår Herre i mageskinnet med sin bare isse. Åtind vender ryggen tel, bryr seg ikkje om stridige naboa, trekk granittkappa om seg, skuer mot Senja-fjell og storhav. Lengter ut, alltid ut.

Fjell står igjen. Karaktersterke, tydelige. I ei ulvetid kan mykje forsvinne for deg, sauses inn i et retorisk tåketeppe. Men nokka står igjen: verdian dine, røttern dine, som fjell ut av skodde.

Når vår klode en gong fortæres av kosmiske storma og Jordas egen magesaft, e fjellan de siste som kneler.