Del godene nr.1 2015 by I K O N I K O N

del godene

| no.1 2015

no.1 2015

sosialistisk venstrepartis medlemsavis

omsorg mot klokka

Det tar tid å bli gammel. I senere år har eldreomsorgen likevel blitt pålagt hastverk og stramme tidsrammer.

Side 10

Side 8

Side 4

Side 16

Greske myter

Velferdsranet

Når systemet svikter

Aglaia Kyritsi kjemper for at mennesker skal prioriteres over bankene i Hellas

Milliarder forsvinner ubeskattet ut av Norge hvert år. Helt lovlig.

Inga Marte Torkildsen har skrevet en «Faen-i-helvete-bok» om overgrep mot barn

del godene

| no.1 2015

– Funnene kan tyde på at forskjellen mellom de ulike gruppene i liten grad har å gjøre med motivasjon for å gå på jobb, men at det antagelig dreier seg om helse.

– Dette er vår festdag og at våpen kjem inn på festdagen er beklageleg. Eg har forståing for dei vurderingane som er gjort sentralt, men ikkje i Vik.

Sier Professor Arne Mastekaasa til VG. Han står bak en ny undersøkelse om korttidssykefravær, der det viser seg at alle yrkesgrupper er så godt som like mye borte.

Lensmannen Ove Andersen sier til NRK Sogn og Fjordane at han vil bryte tradisjonen med å gå først i toget inntil ordren om generell væpning er trukket tilbake.

Hva gjør du når ved å drukne? Illustrasjon: KIRSTI WETTERHUS

Bård Vegar Solhjell: SV vil kjempe mot gruvedeponiet helt til vi får gjennomslag

- Kan bli den nye alta-saken Bård Vegar Solhjell mener kampen om Førdefjorden på langt nær er over. Tekst: Øystein Aarnes Foto: Line Lønning (Natur og Ungdom) De vil ta et fjell og dumpe det i en fjord. Regjeringens avgjørelse om å åpne for gruvedrift med deponi i Førdefjorden har opprørt mange, både hjemme og i utlandet. SVs nestleder Bård Vegar Solhjell er blant dem. Det er ikke rart: Han er oppvokst i Naustdal, en liten kommune rett ved Førdefjorden, og han vet hva som står på spill. – Jeg er nok ekstra engasjert i den saken siden jeg kommer herfra, men jeg ville engasjert meg uansett. Dette er en viktig miljøpolitisk sak der regjeringen trår feil. Det vekker harme hos mange, sier Solhjell Naustdal er en liten kommune. Mange av innbyggerne stiller seg uforstående til at regjeringen har valgt å si ja til deponiet. Solhjell deltok på et folkemøte like etter avgjørelsen, og forteller at det er en nedslått stemning blant mange, men samtidig stor kampvilje. NHO reiseliv, Fiskerforbundet og en samlet miljøbevegelse er blant motstandere av planene. Ingen av dem er imponert over regjeringens behandling av saken, Solhjell er enig. – Jeg syntes ikke det er noe problem at gruveselskapet prøver å utvinne på en mest mulig kostnadseffektiv måte, men det er hårreisende at deponiplanene er blitt godtatt av Regjeringen. Det er helt klart et brudd på føre var-prinsippet. Føre var-prinsippet er, i følge naturmangfoldloven: Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Flere fagfolk har tatt sterk avstand fra prosjektet. Blant dem er Callum Roberts, en av Storbritannias fremste marinbiologer, som omtalte deponiplanen som galskap og en retur til 1700-tallspraksis i et intervju med avisa The Guardian. Det er ikke bare ekspertene som raser. Ifølge Natur og Ungdom har 1550 mennesker varslet at de vil bruke sivil ulydighet for å stanse opprettelsen av gruvedeponiet. – Det er et utrykk for voldsomt engasjement. Denne saken kan bli den nye Lofoten-saken eller den nye Alta-saken, for de som er litt eldre. Folk syntes det er forferdelig at dette blir tillatt, sier Solhjell. Han sier at SV ikke kommer til å gi seg på denne saken. SV vil kjempe mot gruvedeponiet helt til vi får gjennomslag. Saken er på ingen måte avgjort enda og det er viktig at vi alle engasjerer oss i saken og sier et klart og tydelig nei til regjeringens planer.

ANSVARLIG REDAKTØR: Kari Elisabeth Kaski REDAKSJONSSEKRETÆR: Kirsti Wetterhus ART DIRECTOR: Sandra Kovacs og Nina Sletten SKRIBENTER: Mari Lilleslåtten, Eileen Danielsen, Øystein Aarnes, Åshild Lappegård Lahn, Frode Ersfjord, Helga Eggebø, Kirsti Wetterhus Foto og illustrasjon: Frode Ersfjord, Eileen Danielsen, Christopher Owe

ildet av barnet med den røde strikkeluen, som døde etter et båtforlis, var et hjerteskjærende syn. Katastrofen ble enda mer reell i det øyeblikket det ble kjent at dette barnet var på vei til Norge. Plutselig føltes ting litt mer kjent, nærere. Plutselig ble Norge en del av en katastrofe som til nå har rammet utallige barn. I NRK sine reportasjer fra i fjor høst kunne vi også se barn blant båtflyktningene i Middelhavet. At barn opplever denne typen båtflukt er forjævlig. At Norge har vist så liten vilje til å gjøre noe, er forjævlig. At 800 mennesker måtte omkomme i ett og samme forlis for at verdenssamfunnet skulle reagere, er forjævlig. Halvparten av alle som er på flukt i verden, er barn. De flykter alene eller sammen med familien sin. De lever i en uvisshet, frykt og uforutsigbarhet som ingen barn har godt av. Sammen med sine foreldre, venner eller bekjente gjør de forsøk på å krysse Middelhavet. I motorrom på skip der ingen mennesker burde oppholde seg, i små gummibåter og overfylte fiskebåter håper disse barna på en mulighet til å komme seg over til trygg grunn. Alt de søker er trygghet og en fremtid. Barn har rett til liv og utvikling, de har rett til et trygt liv og de har rett til å bli beskyttet. Flyktningbarn har rett til nødvendig vern og humanitær hjelp. Hver dag brytes disse rettighetene, og Norge har litt av skylden. Norge hevder stadig å være et foregangsland for barns rettigheter, men i denne saken mener Norge at vi må avvente. «Vi kan ikke redde alle uansett, og vi trenger ikke å ha dårlig samvittighet». Dette er en umenneskelig tankegang og til å skamme seg over! Det er ikke slik at denne flyktningkrisen kom som en overraskelse. Situasjonen var både varslet og forventet, likevel ble ikke nok gjort for å forhindre at mennesker drukner. Hvem tenkte man skulle gjøre det, om ikke Norge eller EU? Skulle hjemlandene gjøre det, altså land som er fulle av konflikt? Eller naboland som er overfylte fordi de allerede må ta vare på flere millioner Andrea Sjøvoll flyktninger? Det spiller ingen rolle om Regjeringen har vært «flink nok». Nå handler det om barn. Barn som trenger vår hjelp helt til vi får slutt på denne vonde situasjonen.

ikke når det handler om barn. For dette handler ikke om at Norge skal åpne grensene og gi alle asyl. Dette handler om at vi må legge vekk kalkulatoren og kuleramma og ta frem menneskeverdet. Norge må bidra både i hjemlandene, nærområdene og ved grensene til Europa, og vi må gjøre det nå! Regjeringen har ikke planlagt å sende flere enn to skip. Skipene skal først ut på anbud. Norske skip vil nok ikke kunne redde alle, men de kan redde mange. Vi ville ikke satt skipene på anbud om det var barn som døde i Oslofjorden. Skipene kan redde barn som bare roper om en hjelpende hånd som kan dra dem opp fra vannet. Det har dessverre blitt færre hjelpende hender den siste tiden. Etter at Italias Mare Nostrum-operasjon ble avsluttet og EUs Triton-operasjon fikk ansvar for grensekontroll som en erstatning, har det omkommet 57 ganger flere mennesker på vei over Middelhavet. Når så mange mennesker dør, er det lett å distansere seg fra elendigheten. Men når det handler om barns liv, har ingen rett til å la være å bry seg. Ingen har rett til å snu ryggen til et barn som er i ferd med å drukne. Hvert menneske vi kan redde teller, hvert eneste barneliv er uvurderlig og umistelig. For selv om asyl- og flyktningpolitikk kan være vanskelig, så er spørsmålet om hjelp til Middelhavet så innmari lett. For dette handler om barn.

– Vi står overfor den største flyktningkrisen siden 2. verdenskrig, men denne gangen er ingen villige til å hjelpe.

Norske skip kan redde mange

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Statssekretær Jøran Kallmyr sier til NRK at «Det vil være flyktninger som omkommer uansett hvor mange skip vi setter inn.» Andre tar til ordet for at vi heller må hjelpe i nærområdene. Det er ikke en tankegang vi kan ha når det handler om mennesker, og spesielt

del godene

- Hva skyldes denne enorme motviljen mot å ta inn over seg kvinners fortellinger om sextrakassering og overgrep? Hvorfor er det så viktig å kneble kvinner som forteller sine historier? Jeg har ikke svaret. Samfunnsviter Heidi Helene Sveens kronikk i Aftenposten er et innlegg i debatten rundt #jegharopplevd

et barn er nær

no.1

2015

På kant med blå-blå miljøpolitikk Sliter du litt med å få skikkelig tak på hvorfor iskanten har blitt en så stor sak? Her er en innføring. Tekst: Åshild Lappegård Lahn I slutten av januar ble det kjent at klima- og miljøminister Tine Sundtoft, på tross av faglige råd, har startet arbeidet med å flytte iskanten nordover. Dette åpner for oljeboring lenger nord enn vi har tillatt noen gang tidligere. I samarbeidsavtalen regjeringen har med Venstre og KrF står det eksplisitt at man ikke skal bore ved iskanten denne regjeringsperioden. - Man kan ha den beste kunnskapen man vil, men til syvende og sist er det en politisk beslutning om man tar risikoen på å utvinne olje og gass der. Regjeringen vil ta den risikoen, sier Karoline Andaur, fungerende fagsjef i WWF Norge.

Grunnlag for alt liv i Arktis

Iskanten er det området i Barentshavet hvor det arktiske isdekket begynner. Iskanten, eller iskantsonen, som er det korrekte faglige uttrykket i følge Norsk Polarinstitutt, er en isfylt sone med varierende iskonsentrasjon i overgangen mellom åpent hav og heldekkende havis. Iskantsonen varierer i utstrekning og plassering avhengig av årstider, vær og vind. Grunnen til at dette området er så viktig, er at det skjer en enorm biologisk produksjon nettopp her, spesielt i vårhalvåret. - Det biologiske mangfoldet i Arktis har utgangspunkt i den korte og intense produksjonen av planteplankton om våren. Denne oppblomstringen utløses av lys og temperatur, og at vannmassene en stund er stabile slik at planteplanktonet, som ikke kan bevege seg, får være i ro, og dermed får lys og kan produsere fler. Denne oppblomstringen danner så utover våren og sommeren en «hot spot», eller en konsentrasjon av næring for andre dyr, først dyreplankton og senere fisk, fugl og pattedyr. Denne oppblomstringen skjer ikke kun ved «iskanten», men i hele iskantsonen der det slippes gjennom lys, forteller Birgit Njåstad, leder for Seksjon for miljørådgivning hos Norsk Polarinstitutt. Det biologiske mangfoldet varierer derfor mye gjennom året. Gjennom vår og sommer er det store konsentrasjoner av sjøfugl i dette området, samt at både sel og isbjørn tiltrekkes dette området på grunn av den konsentrerte rikdommen av mat. Mange av disse artene er på lista over trua og sårbare arter. I Norge har vi et prinsipp om å ikke tillate oljeboring i is. En av grunnene er at vi ikke har teknologi til å rydde opp oljesøl i slike områder. Etter Full City-ulykken utenfor Langesund i 2011 sto folk med kost og spade – det mest høyteknologiske utstyret for å fjerne olje fra is per i dag.

Flyttes grunnet klimaendringer Til å skamme seg over

mange flere. Det handler bare om å finne fram medmenneskelighet og vilje. Det handler ikke om menneskesmuglere, selv om dette er noe EU prøver å gjemme seg bak når de iverksetter militæroperasjoner mot flyktningbåter. En menneskelig katastrofe Det er et problem med mennesker som utnytter Fiskeren Babis Manias bar kroppen til et livløst andre i stor nød, men hvor tror man at de 51, 2 barn med norsk, rød strikkelue til land på ferieøya millioner menneskene blir av om man bare dytter Rhodos. Det står jevnlig notiser i avisene om at flyktninger tilbake? Vi står overfor den største flykten båt med et par hundre mennesker om bord har ningkrisen siden 2. verdenskrig, men denne gangen sunket. Dette er en menneskelig katastrofe, og den er ingen villige til å hjelpe. Vi er mer interessert i å har pågått lenge. Det går ikke an å ha en «vent og kontrollere grensene utenfor Libya enn å bidra til et se»-holdning lenger. Det holder ikke med to skip som bedre liv for desperate mennesker og livredde barn. skal sendes snart. Derfor er det til å skamme seg over at det Norge Langsiktig tenking utelukker ikke umiddelbar enda ikke har vedtatt å ta imot 10 000 kvoteflyktninhjelp, og i denne situasjonen må vi ikke velge bare ger. Det er et flertall på Stortinget for dette, men like- én av delene. Nå må norske politikere forstå at vi må vel skjer ingenting. Landsmøte etter Landsmøte har hjelpe menneskene som daglig begir seg ut i Midvedtatt at Norge må ta imot minst 10 000 kvoteflyktdelhavet, og at vi må gjøre det nå. På litt lengre sikt ninger over to år, men tida går. Jo lengre vi venter, jo må vi også gjøre det vi kan for at færre skal trenge å flere vil forsøke å krysse Middelhavet, jo flere barn vil reddes. drukne i søken etter en fremtid. Det er for viktig for Hva gjør du når et barn er nær ved å drukne? Vil den regjeringen at Norge forblir på toppen av verden, du la det dø eller kaste ut en livbøye? på alle mulige måter, og andre holdes utenfor. Nå kan vi bare håpe at partiene ikke kompromisser til et lavere tall og ikke lar dette handle om politisk spill. Vi kan ikke kompromisse på barns rettigheter. 10 000 kvoteflyktninger på to år, det er det minste vi Andrea Sjøvoll kan gjøre etter vi har gjort så lite. Det handler ikke om tall. Det handler om barna bak tallene, og vi må hjelpe så Andrea Sjøvoll er leder i Press, Redd mange vi kan, så raskt som vi kan. Vi barnas ungdomsorganisasjon. må innse at Norge faktisk kan hjelpe

- Jeg håper de vil se paradokset i at noen av de mest negative konsekvensene av oljeutvinning – issmelting ved polene – skal føre til at vi åpner for mer boring akkurat der skadepotensialet er størst, sa Venstre-leder Trine Skei Grande i en tale til sitt landsstyre i mars. Sundtoft argumenterer med at klimaendringene får den arktiske isen til å smelte, derfor trengtes en oppdatert beregning av hvor iskanten nå går. En slik oppdatering hadde hun bestilt av Norsk Polarinstitutt. Det hun presenterte var derimot noe ganske annet enn hva Norsk Polarinstitutt spilte inn til oljeministeren i sin høring til 23. konsesjonsrunde. Andaur sier Sundtoft har vært selektiv med å velge ut den informasjonen som passer hennes sak best. Polarinstituttet så på månedlig, maksimal utbredelse av polisen gjennom de siste 30 år, og frarådet dermed en rekke oljeblokker som er foreslått, fordi det er observert is der. Birgit Njåstad, lederen for Seksjon for miljørådgivning hos Norsk Polarinstitutt bekrefter at de fortsatt står ved denne anbefalingen. Akkurat som den globale oppvarmingen ikke er en jevn temperaturstigning, varierer også isutbredelsen i Arktis fra år til år, selv om trenden er at isen smelter. I 2003, for eksempel, var utbredelsen av iskanten større enn der grensa går i dag. En rapport publisert i det prestisjetunge Nature slo tidligere i år fast at all oljen og gassen i Arktis må bli liggende hvis vi skal klare å begrense den globale oppvarmingen tilstrekkelig. - Vi kan ikke ta opp all olje og gassen vi har. Det er ikke forenlig med klimamålet. Det handler om å ta inn over seg den virkeligheten vi lever i. Vi må tenke i et langsiktig perspektiv. Vi må ta inn over oss at olje og gass må ligge i bakken, sier Andaur Så da er spørsmålet, skal vi legge føre var-prinsippet til grunn, eller, som regjeringa gjør, tilpasse faktagrunnlaget litt for å kunne tillate mer oljeboring? Skal vi ta issmeltingen som et varsku på at det trengs mer klimahandling, eller som en anledning til å bore mer? Andaur er klar på hvilken retning hun ønsker: - Mange av de valgene vi tar i dag har enormt mye å si for fremtiden. Hva bruker vi skattepengene våre til? Olje eller nye næringer?

Løper på tid Det tar tid å bli gammel. Det tar tid å gi omsorg. Stramme tidsrammer gjør likevel eldreomsorgen til et jag. Tekst og foto: Eileen Danielsen

del godene

«Stoppeklokkeomsorg» kaller de det. Hvor mye tid pleierne skal bruke på hvert oppdrag er angitt nøyaktig – fem minutter til å sette på støttestrømpe, ti minutter til toalettbesøk. Disse faste tidene er ofte for korte, og strekker ikke til. Det går ut over de neste brukerne på lista. Pleierne må ofte stjele tid fra pausene sine for å få dagen til å gå opp. Hvor holdbart er dette tidspuslespillet egentlig? «Ja, dere har så dårlig tid, dere», sier pasientene. Vi som jobber prøver å vise at vi ikke har dårlig tid, men de ser det jo likevel, sier Britt Holand. Hun er hovedtillitsvalgt for Fagforbundet Pleie og omsorg i Bydel Østensjø. Hun har hatt hjemmetjenesten som arbeidsplass de siste 17 årene. Hun husker da de stramme tidsrammene kom inn i hjemmetjenesten, rundt 2002. – Vi merker at det har blitt mer sånn at man løper fra sted til sted. Du har en forhåndsbestemt tid til et oppdrag, og innenfor den tiden skal du holde deg. Og ryker det, så går det utover andre pasienter du har på lista, forklarer Holand.

av hver oppgave står det oppført tiden de har til rådighet. Vi blir med hjelpepleier Kristine Nåsved på hennes rute i Bydel Bjerke. På første oppdrag besøker vi en generasjonsbolig. Brukeren bor i andre etasje, med familien i etasjen under. Det er 8. mai. De flagger for frigjøringsdagen. I hagen forsøker noen å få i gang en robotgressklipper. Oppdraget er på 14 minutter. Nåsved skal måle blodsukkeret, gi insulin, medisiner og sette på støttestrømpe. Hun skal innom tolv brukere før lunsj. Dagens andre oppdrag er på ti minutter. Det er de korteste oppdragene for hjemmetjenesten i Bydel Bjerke. – Jeg er ikke så glad i sånne ti-minuttersoppdrag. Vi får ikke så mye tid til å observere brukeren, så det blir vanskelig å legge merke til forandringer, sier Nåsved. Det er viktig å se helheten for å kunne melde fra til pårørende, sykepleiere og leger om forandringer. Jo bedre hun blir kjent med brukeren, jo lettere blir det å legge merke til avvik.

– Vi får ikke så mye tid til å observere brukeren, så det blir vanskelig å legge merke til forandringer.

Ingen like dager

Kristine Nåsved

På jobb hos hjemmetjenesten

Det er morgenmøte, og seks pleiere får siste rapport om brukerne de snart skal ut og besøke. De har fått utdelt hver sine arbeidslister med detaljerte beskrivelser av oppgaver som skal utføres og adferd de bør være klar over. Ved siden

Kristine Nåsved begynte å jobbe i hjemmetjenesten for 16 år siden. Hun har jobbet i Oslo i tre og et halvt år. Før det jobbet hun i Trysil kommune. Der hadde de ikke stoppeklokkesystemet som man bruker i Oslo, så da hun flyttet var det uvant å forholde seg til faste tider. – I starten var jeg redd for å jobbe for sakte eller for fort, forteller hun. Etter hvert greide hun å gi slipp, og å la være å kikke på klokka. Nå går det mer av seg selv. – Man må forholde seg til det, men ikke for mye, da blir man bare stresset. Men jeg er bekymret hvis det skal være sånn jeg må jobbe til jeg blir pensjonist. Det tror jeg ikke jeg orker, forteller hun. Tidene de ansatte må forholde seg til blir bestemt av vedtakskontorene i bydelene. De besøker først brukerne for

Kristine Nåsved mener det hadde vært drømmen å få tillitsrefromen inn i hjemmetjenesten. Nå skal reformen testes ut i fire bydeler i Oslo.

no.1

2015

å kartlegge behovet, og beslutter så hvor mye tid hver og en trenger. For å få endret på tidene vedtakskontoret setter, må pleierne sende inn en rapport med begrunnelse. – Alle dager er ikke like. Noen ganger kan 25 minutter være for mye, og andre ganger for lite. Det er store forskjeller fra dag til dag. Det er ikke alle dager brukeren er i humør til å prate for eksempel, forteller Nåsved. Et par av dagens oppdrag går langt fortere enn planlagt. Én av brukerne hadde fått morgenstellet av kona, og en annen hadde fått frokosten servert av datteren. Nåsved tar frem smarttelefonen og plotter inn informasjonen. For et halvt år siden fikk Bydel Bjerke nye smarttelefoner til å registrere rapporteringene. Den viser lista over brukere som skal besøkes, og man kan også følge med på

Tillitsreformen Reformen går ut på å fjerne tidkrevende byråkrati, rapportering, kontroll og detaljstyring, og isteden la ansatte få bruke sitt faglige skjønn og stole på deres vurderinger. Når ledelsen har tillit til at de ansatte gjør en god jobb, opplever de større fleksibilitet og bedre tid til faglige vurderinger og gjøremål. Både ansatte og brukerne er mer fornøyd.

del godene

| no.1 2015

kollegaene, og se hvor langt de har kommet i sine lister.

Jeg tror jeg har blitt ekspert på å avslutte samtaler uten å såre. «Dessverre, nå må jeg nok gå», den bruker jeg nok ofte.

Den åpne sykehjemsmodellen

Ammerudhjemmet Bo- og Kultursenter er drevet av Kirkens Bymisjon på oppdrag fra Oslo kommune. De har en åpen sykehjemsmodell, som innebærer at sykehjemmet blir et møtested, og at fasilitetene er åpne for alle. Kafeen benyttes av hele nærmiljøet, bassenget brukes til babysvømming, og kulturarrangementene tiltrekker seg mange ulike besøkende. – Det er ikke nødvendigvis sånn at de som bruker huset tar kontakt med dem som bor her, men det blir likevel en type liv som en del tradisjonelle institusjoner kanskje ikke får til på samme måte. Det tror vi er til det beste, også for brukerne våre, forteller Øyvind Jørgensen, som er daglig leder på Ammerudhjemmet. Jørgensen er utdannet sykepleier. Han begynte å jobbe på sykehjem som 16-åring og har også engasjert seg mye i helsepolitikken. Han var en av initiativtakerne til eldreopprøret i 1990, og i fjor ble han kåret til Årets helseleder av Norsk sykehus- og helsetjenesteforening.

Britt Holand

Endringer og kutt

I et leserinnlegg i Ringerikes Blad 25. april skriver Else Torun Wilhelmsen om endringene hun har opplevd i eldreomsorgen siden hun startet som hjelpepleier i 1998. Wilhelmsen beskriver en svunnen tid med overskudd og mange tilbud til beboerne, som for eksempel turer til byen og kokker på huset. Rundt år 2000 begynte endringene og kuttene på sykehjemmet der Wilhelmsen jobber, hverdagen ble preget av stress, og flere av tilbudene de eldre hadde nytt godt av, falt vekk. Eldreomsorgen har de siste årene blitt synonymt med stress og dårlig tid. – Det er det som er dilemmaet med å jobbe på et sånt sted. På den ene siden er det veldig flott å kunne få møte alle disse forskjellige beboerne med sine ulike levde liv og sin særegne historie, og å få følge dem i overgangen fra hjemmet sitt og inn på sykehjemmet, og å gi en tjeneste som oppleves som verdig, og som sikrer dem en verdig livsavslutning. Det er fint å være med på. På den andre siden ser vi mye udekt behov, så mange ansatte går hjem med en følelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet, forteller Jørgensen. Han forteller at for mange ansatte kommer omsorgsoppgaver hjemme i tillegg. For å hjelpe de ansatte med å takle arbeidsdagen tilbyr Ammerudhjemmet refleksjonsgrupper hvor de ansatte kan få snakket med andre i samme situasjon. – Sånn mentalt sett er det nok til tider svært krevende og slitsomt å jobbe på sykehjem, for man skulle gjerne ønske at man kunne ha gjort mer, sier Jørgensen.

Britt Holand er hovedtillitsvalgt i Bydel Østensjø for Fagforbundet «Pleie og Omsorg». Hun har jobbet 17 år i hjemmetjenesten.

Forventninger og realitet

Jørgensen henter en kasse full med permer, og viser frem et knippe av de siste tiltakene og prøveordningene som Ammerudhjemmet har vært med på. Med den kommende eldrebølgen står helsesektoren overfor en utfordring man er nødt til å finne en løsning på. Sykehjem i flere kommuner har opplevd kuttene som Else Torun Wilhelmsen beskriver – også Ammerudhjemmet. – Vi får strammere og strammere økonomi å innfri. Det er det som er det store dilemmaet i dag, at forventningene er mye større enn det vi opplever at vi kan innfri, sier han. Vi vet at antall eldre vil øke betraktelig de neste 30 årene, og at det er så godt som umulig å kunne utdanne så mange som det er behov for. Jørgensen tror ikke at mer ressurser og penger er løsningen på lang sikt. – Jeg skulle gjerne ønske at vi som jobber i denne sektoren og de politikerne som bestemmer, hadde vært mer enige. For slik det er i dag, klarer vi ikke alltid å innfri alle forventningene. Vi kan sikkert bli bedre på enkelte ting, men det må finnes en realisme som jeg ikke ser, sier han.

Mye dokumentasjon

Det kommende kommunevalget vil igjen belyse både nye og gamle tiltak for eldreomsorgen, men løfter og store ord forblir for ofte i valgtalene, tenker han. – Altså, jeg gruer meg litt til hver valgkamp, for da kommer alle som skal prioritere dette igjen, og så skjer det nesten ingenting, sier Jørgensen.

Ekspert på å avslutte samtaler

– Der løp klokka fra meg, sier Nåsved da hun kommer tilbake til bilen. En bruker ønsket å fortelle om andre verdenskrig. Det er frigjøringsdagen, og brukeren var 11 år gammel da krigen brøt ut i Norge. Nåsved opplever stadig at dem hun besøker ønsker at hun skal bli litt lengre. – Jeg tror jeg har blitt ekspert på å avslutte samtaler uten å såre. «Dessverre, nå må jeg nok gå», den bruker jeg nok ofte. De deler mye av seg. Det er utrolig hva de deler når du blir kjent med dem. Det er en gave. Nåsved og kollegaene hennes har pratet mye sammen om hvordan de skal opptre hos brukeren hvis de ligger etter på listene. Blant annet skal de ikke snakke om at de har dårlig tid, og de ringer og gir beskjed hvis de blir forsinket. De skal ikke gi noen signaler om at tiden er knapp. – Det er viktig å være til stede, og å legge igjen lister i bilen, sier Nåsved.

– Denne jobben handler om tillit fra A til Å. Vi må ha respekt for det at vi får komme inn til folk. De legger hverdagen sin i våre hender.

Kristine Nåsved Dokumentasjonskravet i helsesektoren har økt. Pleiere registrerer og rapporterer inn hva de gjør. Bunken med skjemaer, rapporter og registrer vokser. Beboerne på Ammerudhjemmet skal ha tiltaksplaner som dekker alle områder: det mentale, det fysiske, det sosiale og det åndelige. Jørgensen mener at mye av dokumentasjonen er helt nødvendig. Den kan være både nyttig og viktig, forteller han. – Men det må være en grense for det. Er all rapportering like nyttig? Blir det bedre kvalitet av det? Jeg er usikker på om alt er like nyttig. Veldig usikker.

Tillitsreform

Københavns hjemmetjeneste var også lenge preget av

«stoppeklokkeomsorg». Der ble løsningen en tillitsreform. Reformen gikk ut på at pleierne i mye større grad skulle få tillit til å bruke sin faglige kompetanse og bestemme sin egen tidsbruk. Når fru Hansen har en dårlig dag kan pleieren bli litt lengre hos henne, og heller bruke litt mindre tid hos herr Olsen som føler seg frisk og rask den dagen. Denne mer fleksible løsningen åpner også for at brukeren selv kan ha noe å si, og gi uttrykk for sine konkrete behov, som kan variere fra dag til dag. I København kom de også fram til at tillitsreformen var økonomisk gunstig. Britt Holand forteller at hun og mange av hennes kollegaer kjenner seg igjen i tankegangen rundt tillitsreformen. – Nå har jeg jobbet så lenge i hjemmetjenesten, så jeg ser jo at dette ligner på hvordan vi hadde det før, da vi ikke hadde dette tidspresset, sier Holand. Tillitsreformen skal også testes ut i Oslo. Fire bydeler skal i gang med en prøveordning: Grorud, Gamle Oslo, Ullern og Østensjø, hvorav sistnevnte er bydelen Holand jobber i. Det er fortsatt ganske nytt, og alt er ikke klart. Men reformen er ønsket, sier hun. – Vi er veldig glade hvis vi får gjennom tillitsreformen. Det er en av de reformene som er for de ansatte. Det blir jo veldig mye uro på grunn av at man føler stresset det er å rekke gjennom tidsskjemaet, sier Holand. Kristine Nåsved forteller også at det hadde vært drømmen å få tillitsreformen inn i hjemmetjenesten. Tidsmaler og retningslinjer har hun ikke noe i mot, men mer fleksibilitet og valg hadde vært en fordel for brukere og pleiere, sier hun. – Denne jobben handler om tillit fra A til Å. Vi må ha respekt for at vi får komme inn til folk. De legger hverdagen sin i våre hender. Og tilliten er noe vi må jobbe oss til hos brukeren. Det hadde vært flott om arbeidsgiver kunne vist oss den tilliten også, sier Nåsved.

del godene

| no.1 2015

Les om hvordan mer tillitt har vĂŚrt en suksess i eldrepleien i KĂ¸benhavn pĂĽ delgodene.no

del godene

| no.1 2015

Velferdsranet Flere hundre milliarder kroner forsvinner ubeskattet ut av Norge hvert år. Gjennom intrikate systemer havner penger som skulle gått tilbake til fellesskapet, helt lovlig, i lommene til private aktører. Tekst: Øystein Aarnes Illustrasjon: Christopher Owe

– Med tanke på hvor vanlig dette er, hvor mye disse selskapene omsetter for og hvor lite de skatter i Norge, er det rimelig å anta at det dreier seg om flere hundre milliarder kroner i året, forteller Morten Eriksen. Han er førstestatsadvokat i Økokrim, der han jobber med skattekriminalitet. En sum tilsvarende Norges totale investering i samferdsel ble altså flyttet ut av landet i 2014, uten at det ble betalt skatt. Disse pengene kommer ikke bare fra store internasjonale selskaper, men fra offentlige støttede privatiserte velferdstjenester som eldreomsorg, barnevernsinstitusjoner, barnehager og skoler. Økokrim er åpne om at de vet alt for lite om omfanget. Skattekriminalitet, derunder kapitalflukt, er Økokrims største utfordring, ifølge deres nyeste rapport om økonomisk kriminalitet i Norge. For det er som regel helt lovlig for store selskaper og privatpersoner å undra Norge for skatteinntekter ved å flytte penger ut av landet. De gangene det gjøres ulovlig blir det maskert som lovlig. Skattelovgivning er komplisert og bedriftenes skatteadvokater og regnskapsførere er dyktige

til å tåkelegge akkurat hva bedriftene gjør med pengene de tjener i Norge. Derfor er det vanskelig å vite akkurat hvor mye penger som forsvinner. Det man vet er at det er snakk om enorme summer.

En gråsone

På et kontor hos Økonomisk institutt i Oslo sitter Karen Elene Ulltveit-Moe. Hun er professor i samfunnsøkonomi og forsker spesielt på internasjonal økonomi, skatte- og næringspolitikk. Hun forteller at globaliseringen har gjort at det flyttes mer penger mellom land enn tidligere. Hun understreker at kapitalflukt er et politisk, ikke et vitenskapelig, begrep, men at det er en del av det de innenfor økonomifaget kaller kapitalmobilitet. – Kort sagt er dette et uttrykk man bruker om kapitalmobilitet som ikke er ønskelig. Kapitalmobilitet betyr enkelt

sagt penger som flytter på seg, mellom bedrifter, næringer, land og lignende. Hun mener at kapitalmobilitet i seg selv er bra for å øke velstanden i verden, men at det også skaper store utfordringer. Deriblant kapitalflukt. – Det er når kapitalen flyttes fra land med høy kapitalskatt til steder med lav beskatning problemene oppstår. Dette er en utfordring for statene med høyere beskatning, sier Ulltveit-Moe. Steder med lavere kapitalskatter er i praksis det vi kaller skatteparadis. Land der skattenivåene er svært lave, eller ikke-eksisterende.

– Færre er klar over at offentlige støttede ordninger som eldrepleie, barnehager, sykepleien og barnevernet har sett en eksplosjon i nye eiere med tilknytninger til skatteparadis. Linn Herning

Vår tids røverstater

Skatteparadis har eksistert lenge, Sveits og Panama har markedsført seg som skatteparadis i 100 år, men bruken av de har gått kraftig opp de siste årene. Eksperter mener at omfanget av kapitalflukt bare øker og moderne teknologi gjør det vanskeligere og vanskeligere å følge med på pengestrømmen. De eneste som er tjent med skatteparadis, er skatteparadisene selv, konkluderte Kapitalfluktutvalget med i sin rapport fra 2009. De største taperne er u-land, men rike land som Norge taper også enorme summer. For eksempel anslår EU at de taper 8000 milliarder kroner i året på skatteunndragelse. Av de 8000 milliardene tapes 4000 milliarder kroner på sort arbeid, 1000 milliarder på annet skattejuks og 3000 milliarder kroner på kapitalflukt. De fleste skatteparadisene krever lite dokumentasjon på hvor penger kommer fra eller hvordan de er opptjent. Eriksen i Økokrim mener at skatteparadisene er tjent med

del godene

| no.1 2015

Lokalpolitisk verdenskrise Kapitalflukt er en av de største krisene vi har i verden i dag. Den bør bekjempes lokalt, mener Snorre Valen. Tekst: Øystein Aarnes

hemmeligholdet rundt pengene som sendes dit. - De lever av å få inn penger uten å stille spørsmål. De skjuler seg bak at de ikke vet hvor pengene kommer fra, at det ikke er deres sak Det er ingen finansiell aktivitet, det er ikke noe know-how eller noe kompetanse som tilsier at så mye penger skal gå gjennom disse små statene. Det de egentlig er, er gjemmesteder, sier Eriksen. - Skatteparadisene er vår tids røverstater, sier finanspolitisk talsmann i SV, Snorre Valen. Og det går utover både rike og fattige land. Om bare en brøkdel av det som skulle vært skattet her i Norge faktisk ble skattet her kunne vi for eksempel gitt alle gratis tannlegedekning. Valen mener at kapitalflukt er et stort solidarisk og demokratisk problem. - Disse ordningene gjør at mange bedrifter og enkeltpersoner betaler svært lite skatt, og ikke tar samfunnskontrakten på alvor, mens vanlige nordmenn må betale. Det er i praksis en omfordelingspolitikk uten sidestykke, som ingen har stemt på, sier Valen.

– Det eneste vi vet helt sikkert om kapitalflukt fra Norge er at vi vet for lite. Morten Eriksen

Fra vugge til grav

Hvor stort omfanget av kapitalflukt fra Norge er vanskelig å si. De som forsker på fenomenet her i Norge sliter med å få det innsynet de trenger. Linn Herning er nestleder i For velferdsstaten, en allianse bestående av nærmere 30 organisasjoner og kommuner. Alliansen ble i sin tid opprettet for å styrke kampen mot de økende forskjellene i samfunnet. Herning har forsket på problemet i mange og år, og kommer snart ut med bok om kapitalflukt og velferdsprofitører. – Det eneste vi vet helt sikkert om kapitalflukt fra Norge er at vi vet for lite, forteller hun. I Norge betaler mange av de kjente merkenavna overraskende lite skatt. Google betalte mindre enn en million kroner på 1,5 milliarder i omsetning her i Norge. Pepsi og Ikea har nylig blitt implisert i skatteundragelsesskandaler. Kun 4 av 10 bedrifter i Norge betaler skatt til staten, ifølge Skattedirektoratet. Men det er ikke bare leskedrikkprodusenter og møbelprodusenter som, angivelig, har tilknytninger til skatteparadis. – Færre er klar over at offentlige støttede ordninger som eldrepleie, barnehager, sykepleien og barnevernet har sett en eksplosjon i nye aktører med tilknytninger til skatteparadis. Det begynte under privatiseringen på 90-tallet og har økt i takt med at vi utover 2000-tallet har privatisert stadig mer av offentlig velferd, forteller Herning. Et eksempel er firmaet Espira som drifter 78 barnehager i Norge. – De er eid av et oppkjøpsfond som holder til i et skatteparadis, i og med at slike selskaper verken trenger eller ønsker å informere grundig om finansene sine, kan vi ikke si mer enn det. Bare det er jo et kjempeproblem i seg selv, sier Herning. Ifølge Tax Justice Network er alle Oslos konkurranseutsatte eldrehjem eid av selskaper som holder til i skatteparadis. Det samme gjelder mange privatskoleaktører i hele landet, og selskaper innen helseindustrien. Er det da slik at offentlige midler går ut til skatteparadiser? – Det kan selvfølgelig være flere grunner til at man er registrert i et skatteparadis. Mange selskaper som blir konfrontert med det, bruker gjerne argumentet om at landet har gode rammevilkår og en stabil, langsiktig skattepolitikk. At den skattepolitikken tilsier lite eller ingen skatt er tilsynelatende bare en bonus, sier Herning. En bonus som teller hundretalls milliarder og stadig øker i følge eksperter. Navnet til tross, kapitalflukt er ikke et problem på retretten.

– Vi gjør en del, men langt fra nok. Norge har inngått innsyns- og informasjonsavtaler med en del land de siste åra, det gir i det minste en viss grad av samarbeid og innsyn. Så skal Økokrim og Skattevesenet ha ros for at de jobber hardt mot svart arbeid, sosial dumping og kapitalflukt. Men vi har fortsatt en vei å gå? – Før ble problemet i stor grad ignorert av de store landene og aktørene, men i kjølevannet av finanskrisen kom OECD (Organisation for European Economic Snorre Valen. Co-operation), som ikke akkurat er noe sosialistisk tenketank og gjorde kapitalflukt til en av sine største saker. OECD og mange av våre naboland har gjort mye for å ta tak i problemet. Norge bør følge på.

barnehagekjeder for eksempel, er eid av firmaer som er registrert i skatteparadis. Vi vet alt for lite om hva som skjer med de pengene. Økokrim med flere melder om at det er nesten umulig å straffeforfølge dem som driver med dette, hvordan kan det løses? – Det viser bare hvor viktig det er med et ordentlig avtalenettverk mellom land. Åpenhet om eierskap er viktig. Det også veldig viktig at man ikke hjelper til med å bygge opp under et system som gjør det vanskelig eller umulig å få innsyn i hvor pengene kommer fra og hvordan de er opptjent. Jeg mener at representantskapet i oljefondet, og bedrifter som er registrert i skatteparadis er med på å opprettholde et system der man kan skjule hva man driver med. De burde tenke over sin rolle, og hvordan de er med på å hjelpe kriminelle og skyver samfunnsansvaret fra seg. Valen har en oppfordring til alle som vil gjøre noe med kapitalfluktproblemet. Det må begynne lokalt. – Folk bør spørre de private tilbyderne av tjenester i kommunene deres om de benytter seg av eller er registrert i skatteparadis. Vi bør utfordrer velferdsleverandører mer på det. Har man for eksempel barna i en privat barnehage eller familie på private eldrehjem skader det ikke å spørre. Man kan også kjempe for at kommunen sin skal bli skatteparadisfri sone. Det kan høres ut som symbolpolitikk, men det er det ikke. Det hjelper de norske bedriftene som betaler skatten sin, er gunstig for lokalsamfunnet. Jevnt over synes jeg man skal ha en utfordrerne og spørrende holdning til private aktører som leverer til det offentlige. Særlig de som leverer tjenester for skoler, barnehager, eldrehjem eller andre offentlige institusjoner.

– OECD, som ikke akkurat er en sosialistisk tenketank, har gjort kapitalflukt til en av sine største saker.

Oxfam(ideell organisasjonen som jobber for å bekjempe fattigdom) skriver i en rapport at fattigdom og kapitalflukt er tett sammenknyttet og at summene som forsvinner blir større for hvert år, hva tenker du om det? – Det at omfanget er så stort gjør dette til en av vår tids største kriser. Det forsvinner så mye penger fra både fattige og rike land, at det blir en av de største driverne til økte ulikheter i verden. Over 7500 milliarder forsvinner ut av fattige land hvert år, mesteparten til skatteparadis. Det er nesten ti ganger så mye som hele verden bruker på bistand. Kapitalflukt er allikevel på ingen måte et u-lands problem. Også norske skattebetaler taper på kapitalflukt ifølge Valen, og de blir ikke bare straffet en gang. – Norske skattebetaler taper dobbelt opp. Først får staten mindre inntekt. Da må norske skattebetalere enten betale mer skatt, eller de får et dårligere velferdstilbud. Samtidig kan det hende at penger som egentlig skal gå til velferd havner i skatteparadis. Flere

Snorre Valens forslag til hva Norge bør gjøre: 1. Trekke oljefondet ut av skatteparadis. 2. Utvidet land-for-land-rapportering. Multinasjonale selskapene som jobber med mineraler og oljer i mange land må rapportere bedre. Datterselskaper og underleverandører inkludert. 3. Vi må se på hva slagstaushetsplikt advokater har ved ulovlig skatteplanlegging slik som blant andre Økokrim ønsker. 4. At det offentlige inntar en tøffere holdning mot selskaper som bruker skatteparadis. SV vil at alle kommuner som ønsker det skal bli skatteparadisfrie soner, det vil si at de ikke bruker leverandører som har

tilknytning til skatteparadis. Det bedrer også konkuranseevnene til ærlige norske bedrifter som betaler skatt. Det absolutt beste er å starte lokalt, så må staten komme etter og endre sin innkjøpspolitikk. Det er en del kommuner som allerede har gått foran, sånn som for eksempel Re kommune. 5. Bedre eierskapsregister. Dagens ordning gjør at der veldig vanskelig å se hvem som er faktisk er eiere. KrF har kommet med et forslag om nettopp dette og det er vi veldig glad for. Et bedre eierskapsregister gjør kampen mot useriøse aktører, skattejuks og sosial dumping lettere.

del godene

| no.1 2015

Greske myter SVs søsterparti Syriza fikk regjeringsmakten i Hellas i 2014. Mandatet fra velgerne var klart; å stanse kuttpolitikken overfor vanlige grekere. Tekst og foto: Frode Ersfjord

Hellas fikk SVs søsterparti Syriza regjeringsmakten i 2014, og 149 av parlamentets 300 seter. Mandatet fra velgerne var klart; å stanse EUs og IMFs kuttpolitikk overfor vanlige grekere. Men hvordan kom grekerne i en situasjon, hvor statsgjelden endte ute av kontroll og arbeidsledigheten blant unge ble på over 50%? Del godene møtte Aglaia Kyritsi, parlamentsmedlem for Syriza, som var på Norgestur i forbindelse med 1. mai-feiring. – Informasjonsstrømmen i internasjonal presse har overordnet dreid seg om late grekere og overforbruk. Men sannheten er en annen: Etter 28 år som journalist for den statlige radio- og fjernsynskanalen ERT tjente jeg 1 200,- Euro i mnd (10 200,- norske kroner). Den offentlige pengebruken i Hellas var aldri problemet, men heller at landets økonomi og industrier ble konkurranseutsatt mot resten av Europa. Rike grekere og utenlandske banker har skodd seg godt på å dekke inn eksportunderskuddet, mens resten av landet har måtte betale prisen i form av dyre lån. Det er i praksis en klassekamp, hvor EU-landenes finansministre stiller på lag med Europas pengeelite, sier Kyritsi.

Kyritsi. – Problemet i tillegg til gjeldsbyrden er pålegget fra troikaen om å privatisere så og si alle offentlige tjenester. Det vil øke forskjellene i samfunnet drastisk i det jeg mener er en allerede ødelagt økonomi. Meningsmålingene viser at Syriza i dag, etter harde forhandler med EU har doblet oppslutningen sin, og vaker på rundt 60-70% på meningsmålinger. LO i Oslo foreslo 1. mai at Norge burde ettergi 10 milliarder kroner i gjeld til Hellas.

Har du en oppfordring til norske politikere? – Dette solidariske forslaget tar vi vel i mot. I det hele tatt er gjeldslette svært viktig. Gjelda som er på 177% av BNP må ned, slik at statsfinansene kan brukes på å få ny vekst i gresk økonomi. Jeg håper på støtte fra norske politikere i dette. Så vil jeg legge til at informasjonsarbeid er svært viktig. Vi trenger å få frem at det ikke er det greske folket som er skyld i den enorme sosiale elendigheten, men at vi snakker om en europeisk systemkollaps. Den sosiale versjonen av historien må frem, ikke bare bankenes interesser.

– Vi har en humanitær krise som må løses – det er en internasjonal systemsvikt, hvor mennesker må prioriteres før bankene. Aglaia Kyritsi Hva mener du med at industrien ble konkurranseutsatt? – En norsk turist som som kjøper en feriepakke hos et reiseselskap, legger igjen minimalt med penger i Hellas. Et eksempel er hvordan de internasjonale turoperatørene tjener penger på reisen og hotelloppholdet, mens maten som serveres på hotellet er kjøpt inn fra utlandet. Landsbruksindustrien er konkurranseutsatt, potetene kommer fra Kypros, honningen fra Spania, appelsiner fra Israel ogfrukt fra Argentina. Dette illustrerer hvordan både grekere og utlendinger ender med å bruke penger på å styrke andre lands økonomi, heller enn å bidra til Hellas. Kyritsi rister oppgitt på hodet. – Vi trenger å kunne beskytte vår egen industri, i likhet med hva rikere land gjør. Troikaens krav er at vi unnlater dette. Syriza har verken gått til valg på å melde seg ut av EU eller Euroen, men Kyritsi påpeker at troikaen bestående av det Internasjonale pengefondet (IMF), Den Europeiske sentralbanken (ECB) og EU-kommisjonen kan tvinge spørsmålet frem til en fremtidig gresk folkeavstemning. – Kravene som blir stilt til den greske regjeringen nå gjør at gjeldsbyrden blir for tung å bære. Det greske folket har sagt klart nei til å privatisere offentlige tjenester, allikevel er dette en gjenganger blant troikaens krav for å utbetale lån til Hellas. Lån som hovedsakelig går til å betjene statsgjeld til utenlandske banker. Forfallet på lånene er også urimelige, med tanke på å styrke den greske økonomien. I Norge tjener toppolitikere svært godt, hvordan håndterer Syriza avstanden mellom toppolitikere og folket? – Et gresk parlamentsmedlem tjener 5 700,- Euro i måneden (48 500,- norske kroner). Men i Syriza gir vi 40% av dette til henholdsvis partiskatt og solidaritetsbevegelsen. Det er viktig å huske på at arbeidsledigheten enda er på over 25% og at 6.3 millioner grekere er truet av fattigdom. Vi har en humanitær krise som må løses – det er en internasjonal systemsvikt, hvor mennesker må prioriteres før bankene. Norge bevilget i 2012 52 milliarder kroner til Hellas via IMF. Til nå (mai) har IMF’s medlemsland tjent over 20 milliarder kroner på lånene. Med en rente på 3.6% er Norges andel av fortjenesten rundt 400 millioner kroner. – Vi trenger pusterom til å gjennomføre reformer, sier

Vil rette opp historien: Aglaia Kyritsi vil folk skal forstå at det er en europeisk systemkollaps, ikke er det greske folket, som er skyld i den enorme sosiale elendigheten i Hellas.

Få gratis abonnement på Del Godene Vil du motta flere utgaver av Del Godene? Kjenner du flere potensielle SV-velgere? Du kan hjelpe oss med å nå ut til flere. Gå igjennom kontaktlista på mobilen, verv i sosiale medier eller spør venner, familie og bekjente. Du eller dine venner kan få gratis abonnement ved å legge inn kontaktinfo på delgodene.no eller sende «DelGodene» til 1938. Alle abonnenter får tilsendt to utgaver av Del Godene og får en telefon fra SV før valget. Ta kampen for et varmt samfunn!

Send «DelGodene» til 1938

del godene

#jegharopplevd nå nettopp å bli ropt ”hore” etter fordi jeg ikke ville stoppr å håndhilse en random kar på gata.. @tangerinaroo

| no.1 2015

#jegharopplevd at en mann løfta skjørtet, stakk hånda under. Da jeg snudde meg og lappa til han ble jeg kalt utakknemlig hore.

#jegharopplevd å bli frarådet og starte opp spillselskap fordi jeg er kvinne.

@MarteBogstad

@lenapus

#jegharopplevd å gjentatte ganger bli bedt om å slutte å overreagere og være så feministisk når jeg gir beskjed om diskriminerende atferd.

#jegharopplevd at et jobbtilbud i offentlig sektor ble trukket tilbake da arbeidsgiveren fikk vite at jeg var gravid. @kathrinetwiter

Twitrer om trakasering

@anjathholst

Slibrige kommentarer, grafsende hender, trusler og hersketeknikker. I April ble sosiale medier fylt av historier om seksuell trakassering, fortalt av norske kvinner og menn. Tekst: Mari Lilleslåtten

#jegharopplevd så mye at jeg ikke ikke vet hvilke opplevelser jeg skal gidde å skrive. Det er summen som er det store problemet, liksom.

#jegharopplevd å bli kalt en hore foran klassen. Alle lo.

@krissto95

#jegharopplevd at en kompis måtte late som han var kjersten min for at en mann skulle la meg være i fred

@FrkDings

#jegharopplevd å bli kjeftet ned fordi jeg ikke ble med hjem etter å ha blitt påspandert en øl. Jeg koster ikke 70kr liksom. @huldretussen

#jegharopplevd at jeg blir lært til å ikke ”la meg selv bli voldtatt.” Mens vi ikke lærer gutter å ikke voldta.

#jegharopplevd å bli spurt ”Are you really the founder and CEO? But you are a woman.” @Siljevallestad

@fregnekinn

#jegharopplevd å bli kaldt for ”en hore som fortjener å bli voldtatt av negere” fordi jeg engasjerer meg for en mer rettferdig asylpolitikk. @Katrineboel

@cobrakatt

@FridaBjerkelund:

@tilbaketrukket

#jegharopplevd å bli fortalt av en lærer at jeg burde anse meg heldig om jeg blir voldtatt, da det var min eneste sjanse til å ”få meg noe”

#jegharopplevd at en mann vedsiden av meg på en tom buss sa ”jeg liker jenter som deg” og begynte å masturbere.

#jegharopplevd å ikke ha en eneste venninne som ikke har hatt dårlig opplevelse med fremmede menn. Tafsing, trusler, osv. @Mawaraw

#jegharopplevd læreren min tok meg til side og sa ”tenker på deg om nettene og synes kjæresten din er heldig.” Klagde til rektor, ble ikke trodd. @annettedreyer

En venninne fortalte meg det er vanlig å bli voldtatt en gang i sitt liv #jegharopplevd. @yvai

del godene

| no.1 2015

#jegharopplevd å sitte på café med lillesøsteren min og bli stirret på av en 60år gammel mann. Vi flyttet oss ut av synet. Han fulgte etter. @mawaraw

#jegharopplevd å få "et magisk hvitt pulver" i "gave" av en fyr på et utested for å få meg noe. Han sa det var veldig effektivt.

#jegharopplevd at mannlige professor slipper unna med grov seksuell trakasering selv når det rapporteres. @siljeendresen

#jegharopplevd å bli nedverdiget fra talerstolen i kommunestyre fordi jeg er engasjert "jenteunge". Ikke fordi noen var uenig med meg. @Katrineboel

@DCHEXTALL

vise at seksuell trakassering slett ikke er så uvanlig, og at jegharopplevd å bli klådd på på overfylt buss, ble så satt det derfor ikke kan bagatelliseres. Sammen med FETTs reut at jeg gikk av bussen tidlig i stedet for å skjelle han ut. daktør, Hilde Sofie Pettersen oppfordret de kvinner til å dele (@AntiAnja) sine historier, både på FETTs nettside og på twitter. Denne meldingen tikket inn på nettstedet twitter.com @FettTidsskrift Mange jenter opplever seksuell trakasonsdag 15. april. Med få ord forteller den en historie mange sering – også i Norge. Del din erfaring og støtt andre med norske kvinner kjenner seg igjen i. Et søk på #jegharopplevd taggen #jegharopplevd. gir tusenvis av lignende historier. Meldingene kommer etter en oppfordring fra det feministiske tidsskriftet FETT, som ønsket seg en mer redelig Voldsom respons debatt om seksuell diskriI løpet av få dager har flere minering. tusen delt historier. I følge Utgangspunktet for kamnettanalysenettstedet topsy. panjen var debatten som com er emneknaggen brukt fulgte etter at TV-program17000 ganger på bare 14 met Trygdekontoret viste en dager, og mange av meldinsketsj hvor Kari Jaquesson gene inneholder nettopp ufrivillig ble karikert som fortellinger om seksuell del av en pornofilm. Et trakassering. innlegg som fikk mye oppMyrbråten trodde de merksomhet var Cathrin måtte hjelpe kampanjen i Svanevik Frøyens kronikk i gang, men det tok av helt av Charlotte Myrbråten Aftenposten. Her satte hun seg selv. sketsjen i sammenheng med – Det skjedde jo veldig sine egne erfaringer av seksuell trakassering. Det var dette spontant, så jeg hadde ikke rukket å tenke så nøye gjennom Charlotte Myrbråten satt og leste da hun kom på ideen til hva folk kom til å gjøre. Jeg hadde håpa på kanskje 50 tweets #jegharopplevd. – hvor 10 av de ville komme fra fett-redaksjonen, kanskje noen fra venner. Det bekreftet også teorien hennes om at det er mange Solidaritetsmarkering historier der ute. – Jeg forvilla meg inn på noen facebooktråder som diskuter– Dessverre ble vi heller ikke så overraska, siden vi vet te kronikken til Frøyen. Mange trodde hun overdreiv eller at det er erfaringer de fleste jenter har. Det er jo trist og bra ljugde, og om hun snakka sant så hadde ikke det noe med et på samme tid. Det er nitrist at det er så sinnsykt mange alminnelig kvinneliv i Norge å gjøre, forteller Myrbråten historier. – Det stussa jeg over, for når jeg tar en kikk på egen Pettersen har særlig bitt seg merke i de fortellingene om venninnegjeng så er det veldig mange som har opplevd både unge jenter. større og mindre ting. Det er heller nesten et unntak hvis – At en elleveåring er blir utsatt for seksuell trakassenoen ikke har opplevd noen kjipe ting eller noen som har ring…det er erfaringer man skulle ønske elleveåringer ikke gått over streken. måtte gå igjennom. Som en solidaritetsmarkering for Frøyen ville Myrbråten Hun sier kampanjen viser et skremmende trekk ved samfunnet: – Jeg tenker dette viser at det finnes et behov for å fortelle om slike opplevelser. Vi har en kultur for å bagatellisere slikt, så det er lite rom for å fortelle om det, både i vennegjengen og i storsamfunnet. Det er ubehagelig opplevelser for den enkelte, og det gir behov for å fortelle om det i en sammenheng hvor det nettopp ikke bagatelliseres. Da er det viktig at det kan deles et sted hvor man ikke bare får høre «Synd at du har opplevd dette, men det er ikke vanlig.» Det er vanlig, og det er et stort problem, som vi ikke kan kalle en enkelt persons uheldige opplevelser.

– Det er ikke sånn vi skal ha det. Om det kan bli helt okei å si fra at dette ikke er greit, så tror jeg at vi er på vei mot et bedre sted å være, og et bedre samfunn å være jente i.

«Dette har vi da alle opplevd»

Charlotte Myrbråten synes det er merkelig når noen vil nyansere debatten.

En av de som har delt historier er Susanne Kaluza. Hun er kjent som blogger og en markant stemme i debatten som raste rundt legers reservasjonsrett mot abort i 2014, og er nå redaktør for det populære nettstedet Kvinneguiden.no. Hun sier at det ikke var vanskelig å komme på en episode som passet i kampanjen. – Da jeg satt og leste gjennom alle historiene om hverdagsdiskriminering kjente meg jo veldig igjen. Jeg tenkte stadig «Ja, det har jo jeg også opplevd» eller «Dette opplevde ven-

ninnen min forrige uke» eller «Dette har vi da alle opplevd». Så jeg bare valgte de to første tingene som datt ned i hodet mitt. Den første forteller om en lydmann som tilbyr den 16-årige Kaluza og venninnen hennes et møte med Backstreet Boys mot å ligge med ham. – Så desperate etter å møte Nick Carter var vi heldigvis ikke. Men jeg var veldig sjokka. Det var første gang jeg opplevde noe sånt og syntes det var veldig ubehagelig og ekkelt. Det var en mann som var dobbelt så gammel som oss. Og jeg husker jeg tenkte– hvor mange jenter er det ikke som er desperate etter å se boybandheltene sine? Grunnen til at han spør må jo være at han får napp hele tiden, at jenter lar seg lure på den måten.

Kommentarer fra sjefen

Hun forteller også om kommentarer fra en eldre kollega. Han sier han vil komme på julebordet, om hun stiller med stripping. Kaluza var 20 år gammel og ble flau og beklemt. – Det var også en ubehagelig kommentar å få. Du sitter i et jobbmiljø og du tenker at kollegaene dine ser på deg som en profesjonell person, med kunnskap og faglige vurderinger som respekteres, også kommer han med det. Jeg ble helt sjokka. Kommentarer fra sjefen eller eldre kollegaer er en gjenganger i historiene som er delt. Kaluza synes det er trist at det er så mange opplevelser som ligner hennes egne. – Det er det som er problemet med det jeg har opplevd. Jenter opplever slikt såpass ofte at man nesten ikke fester seg ved det. Alle har fått noen ekle kommentarer, eller blitt tatt på rompa på bussen.

– At en elleveåring er blir utsatt for seksuell trakassering…det er erfaringer man skulle ønske elleveåringer ikke måtte gå igjennom. Hilde Sofie Pettersen

Krav om nyansering

Mens historiene tikket inn på twitter begynte også andre debattfora å koke. Kronikker og debattinnlegg tok for seg twitterkampanjen fra alle sider. Erfaringene ble utbrodert, fra twitter til flere sider i avisene, og kritikerne av kampanjen kom til orde med krav om nyansering av begrepet seksuell trakassering. Ikke minst har kampanjen blitt anklaget for å befeste en slags gruppetenking om kjønn, og for å henge ut menn. Initiativtagerne var klar over at denne kritikken ville komme, men er veldig fornøyde med den grundige debatten. Myrbråten er særlig glad for at Solveig Horne har registrert kampanjen, og for innlegget til Mathias Fischer i Bergens Tidende, hvor han oppfordrer menn til å snakke sammen om seksuell trakassering. – Jeg synes det er veldig merkelig at noen har et veldig behov for å komme og nyansere. At noen må rope «Heihei-

del godene

#jegharopplevd å måtte slutte med noe jeg elsket fordi jeg sa ifra og de tok det som en invitasjon til enda mer og pågående sexisme. @chivampir

no.1

2015

Paragraf Jegharopplevd? Likestillingslova forbyr seksuell trakassering. Men viss du opplever dette, er det ingen vits i å klaga til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Dei handhever alle andre paragrafar i likestillingslova, men ikkje denne. Tekst: Helga Eggebø, seniorrådgjevar ved Senter for kunnskap og likestilling og bloggar på helgaeggebo.no. Denne teksten er tidligere publisert på maddam.no

witterkampanjen #jegharopplevd sette fokus på at seksuell trakassering, så vel, som alvorlige seksuelle overgrep er vanleg. I løp av kort tid hadde mange tusen personar delt sine erfaringar under denne emneknaggen. Elisabeth Gade tvitra til dømes: #Jegharopplevd at sjefen min tok rundt meg, kysset meg på kinnet og spurte om vi skulle ligge sammen, på min første arbeidsdag på jobben.

tet/hudfarge, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller nedsett funksjonevne. Berre ikkje seksuell trakassering. Likestillingsutvalet, som vurderte heile systemet for handheving og implementering av likestillingspolitikken, kunne heller ikkje sjå at det skulle vera heilt særskilte rettstryggleiksspørsmål i trakasseringssaker. I 2011 føreslo utvalet å endra lova slik at LDO handhever forbodet mot seksuell trakassering. Men forslaget vart ikkje følgd opp då likestillingslova vart endra i 2013.

– Statistikken viser at 13 prosent av unge kvinner rapporterer om seksuell trakassering på jobb ein gong i månaden eller meir.

Diskriminering i arbeidslivet

Hilde Sofie Pettersen tror mange har behov for å dele ubehagelige opplevelser uten at de bagatelliseres. Foto: Kristine Ristrerud

hei – vi hater ikke menn! Husk at alle menn ikke gjør dette her!» Det synes jeg er veldig unødvendig. De aller fleste av oss omgås menn med stor suksess hver eneste dag, og de aller fleste menn oppfører seg veldig bra. Allikevel er dette et stort problem, og jeg synes det er veldig rart at man må presisere at man ikke tror at enhver mann er en potensiell overgriper eller at du ikke kan gå å legge deg trygt med kjæresten din. Det er så selvsagt. Pettersen håper dette ikke bare registreres av Horne, men at også skolepolitikken kan kobles på kampanjen. – Jeg kunne ønske meg Torbjørn Røe Isachsen i tale med denne kampanjen. Jeg tror at det viktigste man kan gjøre for å få en bedre kultur på dette området er å fokusere på undervisning i skolen. Det er store hull i læreplanen på grunnskolen når det kommer til seksualitet, grensesetting, osv.

Et strukturelt problem

Et søk på twitter viser at det fortsetter å tikke inn meldinger under emneknaggen. I Danmark har den blitt adoptert som #jegharoplevet, og tidligere har svensker delt sine erfaringer under #prataomdet. Internasjonalt fungerer #everydaysexism til å samle erfaringer med trakassering under en knagg. Kanskje kan #jegharopplevd fortsette å være sosiale mediers naturlig nav for motstand mot seksuell trakassering? Myrbråten håper kampanjen har hjulpet kvinner til å se sine opplevelser i en sammenheng. – Jeg tror at folk ofte biter tenna sammen og tenker «Ja ja, det var jo bare et slag» eller «Det var jo bare en frekk kommentar». Det var bare, det var bare, hele tida… men hvis vi ser på alle disse småtinga, så utgjør de sammen et strukturelt problem. Det er ikke sånn vi skal ha det. Om det kan bli helt okei å si fra at dette ikke er greit, så tror jeg at vi er på vei mot et bedre sted å være, og et bedre samfunn å være jente i.

Seksuell trakassering er ei vanleg form for diskriminering i arbeidslivet. Statistikken viser at 13 prosent av unge kvinner rapporterer om seksuell trakassering på jobb ein gong i månaden eller meir. Også andre formar for diskriminering i arbeidslivet er utbreidd. LDO publiserte nett ein rapport som viser at annakvar kvinne og kvar femte mann opplever diskriminering når dei får barn. Diskriminering i arbeidslivet er alvorleg, anten det er snakk om graviditetsdiskriminering eller trakassering. Men når det gjeld diskriminering på grunn av graviditet har du betre rettstryggleik. Skulle du oppleva å få sparken fordi du vart gravid, kan du senda ein klage til LDO. Likestillingsombodet skal vera eit lågterskeltilbod for dei som opplever diskriminering. Dei er ekspertar på diskrimineringsrett og klagebehandlinga kostar ingenting.

Må til domstolane

Blir ein utsett for seksuell trakassering derimot, må ein eventuelt ta saka til domstolane. Men dette kostar pengar. Når ein i tillegg veit at det er vanskeleg å få medhold i saka fordi det er ord mot ord og ein manglar bevis, kostar det fort meir enn det smakar å ta saka til retten. Ikkje rart at berre 6 saker har vart ført for retten mellom 2002 og 2013. I lovforarbeida står ei kort grunngjeving for kvifor ombodet ikkje skal handheva forbodet mot seksuell trakassering. Det blir sagt at ein påstand om seksuell trakassering vil vera «alvorlig og inngripende for den anklagen gjelder» og ombudet vil ikkje kunne ivareta «de særlige rettsikkerhetshensyn denne typen saker reiser».

Rettstryggleik?

Spørsmålet eg stiller meg er kva som på ein heilt prinsipiell måte skulle skilja seksuell trakasseringssaker frå alle andre diskrimineringssaker. Kvifor skulle ei klage om seksuell trakassering vera så mykje meir «inngripande» enn ei klage om graviditetsdiskriminering? Kva særlege rettstryggleiksomsyn er det eigentleg snakk om? Argumentasjonen og lovverket framstår dessutan som inkonsekvent, all den tid LDO faktisk handhever forbodet mot trakassering på grunn av kjønn, etnisi-

Svært mange trakasseringserfaringar er synliggjorte gjennom #jegharopplevd-kampanjen. Tilgjengeleg statistikk stadfester dessutan inntrykket av at dette er eit omfattande problem:

prosent av kvinnelege eliteidrettsutøvarar har opplevd seksuell trakassering frå støtteapparatet. - Meir enn halvparten av elevane i vidaregåande skule opplever seksuell trakassering. prosent av unge kvinner rapporterer om seksuell trakassering på jobben. - Likevel har altså norske politikarar vald å gje eit tydeleg signal om at seksuell trakassering ikkje vil få konsekvensar. Det kan sjå ut som om det signalet er fanga opp.

Kanskje kan #jegharopplevd vera ei politisk brekkstong for å få pressa fram effektiv handheving av lovforbodet mot seksuell trakassering?

del godene

| no.1 2015

Ny drømmeduo Andre partier har jernkvinner – SVs nye ledelse består av to damer som helst vil snakke om solidaritet og hverdagen til vanlige mennesker. Tekst: Frode Ersfjord Foto: sv

– Vi fjaser ikke med konkurranseutsetting, privatisering, outsourcing og foretaksfiksering. Om barn blir kastet ut av barnehagen fordi foreldrene ikke kan betale, da protesterer SV høylytt!, sier Oddny Miljeteig Sammen med Kari Elisabeth Kaski ble hun stemt inn som henholdsvis SVs nye nestleder og partisekretær denne våren, og er allerede godt i gang med forberedelsene før høstens kommunevalg. Til daglig arbeider hun som gruppeleder for SV i Bergen kommunes bystyre. Der markerer hun seg som en populær og aktivistisk politiker, med språket på sin side. – Jeg pleier å si at jeg er ei rabiat kjerring på 60, som mener at sosialistisk politikk aldri kan drives utelukkende i de parlamentariske organene alene. Den må skapes i kontakt med de menneskene som politikken angår mest. Det kan høres prektig ut, men er også grobunnen for det som jo er den demokratiske sosialismen.

miljø som en av sine viktigste saker. Vi er avhengig av at vi små miljøpartier kan presse de store fossilpartiene. Jeg er jo med i SV fordi jeg er veldig opptatt miljø, men også fordi jeg engasjerer meg i mange andre spørsmål. Sosiale spørsmål. Utenrikspolitiske spørsmål. Det er vanskelig å velge én sak som trumfer alt annet, det tror jeg også gjelder mange andre. Oddny nikker, og legger til at en eventuell forvirring blant velgerne gjerne grunner i at Arbeiderpartiet og Høyre ofte har vært enige i mye, selv når de er i regjeringsposisjon. – Når de største partiene er for like, skaper det forvirring om hva som er sentrum av norsk politikk. Helhetlige politikk ender da med å smuldre opp i disfavør av enkeltsaker med enkeltslagord som ikke favoriserer et fløyparti til venstre, som SV. Det gleder meg at når er SV er sterke, blir vi gjerne blir omtalt i “helnavn” som Sosialistisk Venstreparti blant høyresiden. For meg er sosialisme et honnørord

– Jeg mener det er utelukkende bra at flere partier har miljø som en av sine viktigste saker. Vi er avhengig av at vi små miljøpartier kan presse de store fossilpartiene. Kari Elisabeth Kaski

Et mangfold

– Alle vet at Oddny er en energibunt og utrolig blid. Jeg blir stadig imponert over hvordan det store engasjementet hennes smitter over på andre mennesker hvor enn hun ferdes, sier Kari Elisabeth om den nye nestlederen. Oddny fleiper med at nå som hun er i partiledelsen blir det vanskelig å kritisere «de sentralt». Men påpeker mer alvorlig at SV består at et mangfold av mennesker, som kanskje kjennetegnes av å være utålmodig for å få endret samfunnet. Det er det lett å bli engasjert av. – Vi består av rasende feminister på 13 år, aksjonistiske natuvernere på 17 år, klimaforskjempere med tung fagtyngde, seige likelønnsforskjempere fra fagbevegelsen, bestemødre for fred, LHBT-forkjempere, utrettelige lokale aksjonister som deler ut løpesedler for alle gode saker, bysosialister, bygdesosialister... For å nevne noen! Hun er bestemt på at en typisk SV-er ikke kan beskrives med få ord. Kari Elisabeth sier seg enig, og utdyper at hun på reise rundt i Norge registrerer at rødt, grønt og feministisk favner bredt. – Men vi kan bli bedre på å rekruttere folk med en annen bakgrunn enn oss selv. SV har en enorm bredde i politikken sin, så utfordringen vår er blant annet å få større variasjon i kjønn, alder, bakgrunn osv. blant fylkes- og lokallagene våre. Om noe skulle kjennetegne oss, måtte det være det sterke engasjementet for mange saker. Det reflekteres nok i mangfoldet av organisasjoner med medlemmer som føler tilhørighet til SV.

Ikke bare enkeltsaker

Med lang fartstid i miljøbevegelsen, blant annet som nestleder i Zero, er den nye partisekretæren en av SVs sterke kort både organisatorisk og klimapolitisk. Kari Elisabeth tror ikke det er forvirrende for velgerne med så mange partier som nå setter miljø og klima først. – Jeg mener det er utelukkende bra at flere partier har

forbundet med et politisk parti som spiller på bredde, ikke bareenkeltsaker. Du har reist mye rundt i SV-Norge for å bli kjent med folk den siste tiden, Kari Elisabeth. Men hva er egentlig ansvarsområdet til en partisekretær? – Du kan si at jeg er partiets daglige leder. Jeg jobber daglig sammen med kollegaene mine på partikontoret, stortingssekretariatet og fylkessekretærene. Jobben er jo å sette ut i live vedtakene som gjøres av landsmøte, landsstyret og sentralstyret, og å binde sammen partikontoret og resten av organisasjonen. Akkurat nå er det valgkamp-forberedelser som tar mesteparten av tida. – Jeg har knapt sett noen utstråle en slik organisatorisk drivkraft som Kari Elisabeth gjør. Oddny gir den nye partisekretæren gode skussmål. Med det karakteristiske, fargerike språketlegger hun til, – Jeg blir nesten andpusten innimellom, det er en fint å jobbe med en så flott person som henne. Som finnmarking har du, Kari Elisabeth, en annen bakgrunn enn de fleste toppolitikere i Norge. Var det noe spesielt

Ny ledelse: Oddny Miljeteig og Kari Elisabeth Kaski ble hun stemt inn so som formet deg politisk da du var yngre? – Jeg var engasjert i Operasjon Dagsverk da jeg gikk på videregående, og ble selvsagt veldig opptatt av både sosiale- og utviklingspolitiske spørsmål og handels- og gjeldspolitikk. Når du vokser opp 15 min fra den russiske grensa påvirkes du jo av det. En ting er de store sosiale og økonomiske forskjellene på hver side av grensa. Det andre er viktigheten av å utveksle kultur og igjen, det å snakke med hverandre.

Ingen krisepolitikk

Samtidig som SV kjemper om å styrke plassen til venstre for Arbeiderpartiet, gjør andre (nye) europeiske partier det svært

– Nei, vi må ikke tilbake til 30-tallstilstander for at SV skal bli en større politisk kraft. Oddny Miljeteig

del godene

| no.1 2015

Ei oljefri framtid i nord Det er dramatisk og bør få lokalpolitikerne over hele landet til å tenke nytt rundt hvilke næringer vi satser på. I april 2014 kom Nærings- og Fiskeridepartementet med rapporten Framtid i Nord. Den viser at man kan doble sysselsettinga i Nord-Norge hvis man satser på fiskeri, reiseliv, mineraler, fornybar energi med mer. Bare innenfor fiskeri og havbruk kan det skapes over 12.000 arbeidsplasser hvis alt legges til rette. Denne fortellingen står i sterk kontrast til forestillingen om at olje og gass er framtida i nord.

Verdifull kunnskap

Over ti år og en milliard er brukt til å samle inn kunnskap om havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe). Fem forskjellige departmenter og et hav av rapporter har bidratt til å belyse spørsmålet: er det forsvarlig å åpne for oljeboring i LoVeSe? Forskerne sier klart nei. I en rapport fra Havforskningsinstituttet blir LoVeSe kalt for hovedåren for norsk fiskerekruttering. Hele 70 % av fisken i Norskehavet og Barentshavet er innom LoVeSe i de tidlige og mest kritiske livsfasene når fiskeegg, larver og yngel flyter i havet. Lofoten, Vesterålen og Senja er av forskerne kategorisert som et særlig verdifullt og sårbart område. Det eventyrlige fisket, millionene av sjøfugl og store flokker med hval som hvert år besøker LoVeSe gjør at de som bor der og har besøkt området, alltid har visst at det er verdifullt. Nå har vi verdensledende forskning som bekrefter denne erfaringen.

Lytt til erfarne fiskere

Erfaringen fra fiskerne viser med all tydelighet hvorfor en såkalt sameksistens mellom fisk og olje er umulig. Når de kartla havbunnen utenfor Vesterålen ble fiskerne betalt for å holde seg på land. Det var ikke plass til dem begge på den smale sokkelen. Fiskerne meldte om reduserte fangster i lang tid etter at seismikkskytinga var avsluttet. Dette har store konsekvenser, ikke bare for fiskerne, men for industrien på land og de som er avhengig av den. Norges Fiskarlag har en klar politikk på at de ikke ønsker oljeboring i LoVeSe. Det er hårfine mekanismer som styrer når og hvor innsiget av skrei kommer. Dette vet fiskerne, og det er derfor de med rette roper varsko når oljeindustrien presser på for å bore i hovedåren for norsk fiskerekruttering.

Det du ikke vet har du ikke vondt av

litikken ville vært bedre. For å få flere stemmer må vi være relevante for folk og folks liv, og ha svar som folk tror på og som engasjerer.

Dette utsagnet stemmer dessverre ikke når det kommer til norsk oljeutvinning. Når Norge startet sitt oljeeventyr på slutten av 60-tallet hadde vi ikke den samme kunnskapen om konsekvensene av klimaendringene som vi har i dag. Nå vet vi at fossil brensel, som olje og gass, fører til store klimagassutslipp og klimaendringer med alvorlige konsekvenser for menneskene. En studie publisert i det annerkjente tidsskriftet Nature viser at alle funn nord for polarsirkelen må bli liggende hvis vi skal unngå de verste konsekvense av klimaendringene. Det er dramatisk og bør få lokalpolitikerne over hele landet til å tenke nytt rundt hvilke næringer vi satser på.

Rød kommune = SV-kommune

På tide med vern

om SVs nye nestleder og partisekretær denne våren. sterkt. I Hellas har Syriza fått regjeringsmakt, og i Spania har det antikapitalistiske partiet Podemos gått fra null medlemmer i fjor sommer, til dagens 350 000, med planer om å ta regjeringsmakt på sikt. Må det sosial nød til før sosialistiske fløypartier gjør brakvalg? – Nei, vi må ikke tilbake til 30-tallstilstander for at SV skal bli en større politisk kraft, svarer Oddny kontant. – Venstreradikale partier er skapt for å kjempe mot sosial urettferdighet og klasseskiller, både til daglig og i det store perspektivet. Visjoner om frigjøring og frihet må ha en klangbunn for at vi skal være det politiske svare for flere, tror jeg. Det betyr at folk faktisk må tro at klimakrisen kan ha en løsning for at de skal se på oss som et alternativ. Det er i motgang man legger grunnlaget for framgang. Floskel eller ei, men å være tydelig på politikken vår er jeg overbevist om at vil gi oppslutning fremover. Kari Elisabeth legger til at SV har gjort veldig gode valg også under gunstige økonomiske tider for Norge tidligere. – Så jeg mener bestemt at vi står for en politikk som er relevant også i tider hvor mye går bra. Det er også viktig at vi jobber for en bestemt samfunnsutvikling, og ikke først og fremst driver krisepolitikk. Samtidig vil jeg jo hevde at mange ville hatt det bedre i dag om SV fikk styre, for eksempel ville de økonomiske forskjellene vært mindre og klimapo-

Rikspolitikk er et hett tema i Norge, spesielt når den blå-blå regjeringen gjør det svakt på meningsmålinger. Men høstens valg er et lokalvalg. Hva er, hovedsakelig, forskjellen på en blå og en rød kommune? – Det skillet avhenger av hvor sterke SV er lokalt. Dette mener jeg bokstavelig. Oddny er svært fast i det hun beskriver SVs klare kommunevalgsprofil. – Konkurranseutsetting, privatisering, outsourcing og foretaksfiksering er ikke det vi driver med. Om barn blir kastet ut av barnehagen fordi foreldrene ikke kan betale, protesterer vi høylytt. Vi tar i mot flyktninger når staten ber oss som det, kritiserer tiggerforbud og krever faste heltidsstillinger til alle ansatte vi kan rå over. I det hele tatt ønsker vi å gi mer tillit til de ansatte i absolutt alt kommunen gjør. Så vil jeg legge til at vi ikke selger kommunale eiendommer av ideologiske årsaker. I en rød kommune bygger vi heller ikke gettoer for innbyggere med ulike hjelpebehov, og vi setter sosialhjelpssatser som man kan leve av. Så alt i alt, mener jeg at en kommune ikke kan kalles rød uten at SV er med å påvirker styringen med kraft.

Tiden er overmoden for å etablere Lofoten, Vesterålen og Senja som et oljefritt område. Alle pengene, ressursene og tiden som er lagt ned i å diskutere om det er forsvarlig med åpning bør nå rettes inn mot hvordan vi skaper ei fremtid i nord basert på fornybare ressurser. Politkerne vi velger inn i kommuner og fylker er ansvarlig for å styre skuta Norge i riktig retning. Skal man styre skuta trygt må man ha både erfaring og lytte til råd. Sjansespill og hasardiøs fart er ikke beskrivelsen av en god skipper. Politikk handler om å prioritere. I Lofoten, Vesterålen og Senja tilsier kunnskapen, erfaringen og rådene fra fiskerne at vi prioriterer ei oljefri fremtid.

Bente Kristine Lorentzen Styreleder, Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja www.folkeaksjonen.no

del godene

| no.1 2015

Alle barn er alles ansvar

– Vi lar være å snakke om det titusenvis av barn lever med hver dag: vold, seksuelle overgrep og vanskjøttelse. Tekst: Øystein Aarnes FOTO: Åsmund Holien MOe

– Vi lar være å snakke om det titusenvis av barn lever med hver dag: vold, seksuelle overgrep og vanskjøttelse. Bare noen få måneder etter at Inga Marte Thorkildsen ble klappet av som nestleder i SV har hun sluppet sin nye bok Du ser det ikke før du tror det.

«Et kampskrift for barns rettigheter».

I boka går Thorkildsen i strupen på tabukulturen rundt vold og overgrep mot barn og kommer med skarp kritikk mot institusjonene som skal beskytte barna: helsemyndighetene, skolene, barnevernet og andre fagmiljøer. – Tausheten er satt i system, til og med blant dem som skal beskytte barna. Vi snakker ikke om det og vi klarer ikke å forholde oss til det. Det er deilig å slippe å tenke på at barn rundt oss blir utsatt for det.

Men det er først og fremst et politisk ansvar. Særlig helsemyndighetene svikter barna fordi de ikke har gode rutiner og ikke jobber systematisk nok for å hjelpe barna. «Ildsjel» og «kvinnfolkarbeid». Det er med de to ordene Thorkildsen oppsummerer problemene med forebygging av overgrep. – Dem som jobber med barn som er blitt utsatt for overgrep har Ikke status i dagens samfunn. Det blir ansett som kvinnfolkarbeid. Arbeidet er ikke satt i system og man overlater det til ildsjeler som orker å drive med det. Det er per i dag nesten utelukkende kvinner og de brenner seg ut på veien. Det er ikke så rart. Det er ofte ingen som støtter dem, de får utrolig mye ansvar og ofte har de ikke utdanningen eller kompetanse som kreves for å redde barna.

En «Faen i helvete bok»

Tabuene gjør det også mye vanskeligere for barn å snakke om det de blir utsatt for. – Forskning viser at jo flere overgrep et Myr av velvillighet barn har vært utsatt for, jo mer skammer de Det at alle er imot overgrep mot barn gjør seg. Det er jo helt utrolig. Det er fordi vi ikke det, paradoksalt nok, vanskeligere å få en snakker om det. De tror det er dem de er ordentlig debatt til om temaet, forteller hun. noe galt med eller at det de blir utsatt for er – Jeg bruker begrepet en myr av velvilnormalt. At det er sånn alle har det. Når de lighet. Det er det at vi alle er enig om at finner ut at det ikke er normalt går det enda overgrep, vold og neglisjering av barn er fordårligere med dem. Det at vi ikke klarer å ferdelig. Så snakker man om å øke straffen fjerne tabuene er et svik mot barna. for det og så stopper debatten der. Boken er et resultat av mange års erfaring – Det vi glemmer er å snakke om og med i arbeid med temaet, og et stigende sinne på barna om hvordan de har det, sier hun. Hun barnas vegne. At situasjonen deres ikke ble mener vi beskytter oss mot å tenke på at tatt tak i. Hun forteller at hun skrev boka for barn vi kjenner, barn i vårt nærområde eller å opplyse folk flest om hvor ille det egentlig familie kan være utsatt for fryktelige ting. står til og for å presse helsemyndighetene, Vi tør ikke å virkelig ta oss tid til å snakke skolene, og fagmiljøene til å endre sine med barna, i frykt for hva de kunne komme rutiner. til å si. Hun hadde ikke tenkt å skrive bok. Men – Folk flest må ta inn over seg hvor stort etter at hun gikk av problemet er. Det som statsråd begyngjelder spesielt de te ideen om boken å som egentlig vet modne. Hun ble anbedre men tar de satt som rådgiver i enkle utveiene i steForandringsfabrikdet. Helsemyndigken, en institusjon hetene og fagfolk som jobber med å som jobber med få barn og unge til barn for eksempel. å dele erfaringer og At deres fagforegi råd om hjelpetjeninger ikke er mer Inga Marte Torkildsen. nestene de får. aktive er trist. – Der snakket jeg med barn og Ildsjeler og kvinnfolkarbeidet unge hver dag. De fortalte meg historier om Men i det siste ser vi at mange begynner hvordan de ikke ble hørt av myndighetene. folk å ta til motmæle mot ukulturen, særlig Hvordan de ble sviktet igjen og igjen. Alle i helsemyndighetene, men også i skolene og de historiene jeg har hørt har bare gjort meg barnevernet, sier hun. mer og mer sint. Jeg endte opp med å ville – Det er skummelt å være kritikere. Det skrive en «Faen i helvete!»-bok om vold, krever mot. Mange fagfolk må skjerpe seg. seksuelle-, og psykiske overgrep mot barn.

– Vi kan alle være snillere mot barn. Vis dem kjærlighet! Kjærlighet er undervurdert.

Det er skummelt å være kritikere. Det krever mot. Det etterlyser jeg mer av i boka. Mange fagfolk må skjerpe seg. Men det er først og fremst et politisk ansvar. Inga Marte Torkildsen

Du kommer til å møte et voldsutsatt barn

Thorkildsen har vært overveldet over responsen på boken. – Mange har vist et utrolig stor hjerterom og jeg syntes det er så flott å se at folk har så mye kjærlighet og velvilje mot andre mennesker. Jeg opplever igjen og igjen etter lanseringen at alle jeg snakker med har en eller annen unge de kjenner som de lurer på om har vært utsatt for overgrep. Thorkildsen vil nå at overgrep skal ha en mer sentral plass i kompetansen og opplæringen til alle profesjoner der man skal jobbe med barn. Det som er helt sikkert hvis du jobber med barn er at du før eller siden kommer til å møte et voldsutsatt barn. Statistisk sett har 2 eller 3 barn per skoleklasse en mørk hemmelighet. Det må inn i utdanningen mener Thorkildsen. Og dem som skal jobbe med barn må være klar for den psykiske påkjenningen det er å snakke med, og hjelpe, disse barna med overgrepene.

Barnevernsøvelser

Ferdig utdanna lærere må også bli flinkere til å ta tak i problemet. Det er ofte de som er i den beste posisjonen til å merke om barna har det vanskelig. – Det er alt for mange barn som sier at læreren deres aldri skjønte at de hadde det vondt og bare kjeftet på dem når de ikke hadde gjort leksene. At læreren aldri spurte hvorfor. Jeg skjønner at læreren har lite tid, men det tar også mye tid å bekymre seg over barn, og det tar mye tid å håndtere den utagerende atferden mange av disse barna viser. Hun vil ha barnevernsøvelser på samme måte som vi har brannvernsøvelser på skoler. Alle ansatte på skolen skal trene på hva de skal gjøre og hvordan de skal prate med barn som er blitt utsatt for overgrep. Det er hennes utfordring til alle rektorer og skoleledere. Hun vil også ha slutt på det hun omtaler som «diagnosekulturen». Barn som har utagerende eller dårlig atferd får en diagnose i stedet for hjelpen de trenger for å komme seg ut av vanskelige situasjoner.

– Det er ofte lettvint å skaffe barnet en diagnose, og medisinering. Da risikerer vi å fjerne den eneste måten barna har å si fra på, nemlig atferden. Vi behandler altfor ofte bare symptomene og ignorer de underliggende årsakene.

«Du ser det ikke før du tror det»

Tittelen på bok hennes har hun «stjålet» fra støttesentrene for incest. – Støttesentrene har to slagord som jeg syntes er veldig bra. Det første er at «Incest skal tales i hjel ikke ties i hjel». Det andre er «Du ser det ikke før du tror det». – Overgrep – seksuelle, fysiske og psykiske – skjer rundt oss hele tiden, sier Thorkildsen. Man legger ikke merke til barna om man ikke tar innover seg at barn i din omgangskrets nesten helt sikkert blir utsatt for overgrep. Thorkildsen er fornøyd med mottagelsene boka har fått. Hun føler seg privilegert som kan skrive om, og få oppmerksomhet rundt en sak hun brenner for. Hun er også veldig takknemlig for tiden som fulltidspolitiker i SV og at hun gjennom det fikk møte mange mennesker som hun ikke kunne ha skrevet boka uten. – Jeg føler meg som verdens mest heldige menneske etter årene mine i SV. Jeg fikk dyrket interessene mine og kjempet for det jeg trodde på. Jeg ville gjerne takke alle de i SV for at jeg fikk de åra. Det er massevis av mennesker som har hjulpet meg på veien. Til slutt har hun en oppfordring til alle som bryr seg om at barn skal ha en trygg og god barndom. – Vi kan alle være snillere mot barn. Vis dem kjærlighet! Kjærlighet er undervurdert. Vi skal være så fine og flinke og faglige hele tiden. Men vi må ikke glemme de grunnleggende tingene. Barn, og spesielt barn som har det vanskelig, vet hvem som er til å stole på. De merker hvem som er snille. Så vær glad i barn, vår åpen mot dem og hør på hva de har å si. Vis dem omtanke. Alles barn er alles ansvar. Og er man skikkelig bekymret for et barn så må man sette ord på magefølelsen og si ifra. Ikke tro at andre gjør det.

del godene

les et utdrag fra boken p책 baksiden

| no.1 2015

del godene

| no.1 2015

#KJENNFOLKET Hva bryr folk i Norge seg om i 2015? Vi har spurt noen av dem hva de har på hjertet.

Lønnsomhetsjag Velferd skal koste penger, mener Olav Gilsåmo, ikke gjøre noen mennesker rikere. Det er kanskje en floskel å bruke et ord som rettferdighet, men jeg tror jeg har en sterk rettferdighetssans. Selv om rettferdighet vel er etter øyet som ser. De på høyresiden syntes det er rettferdig at noen får avsindig mer penger og bedre livskvalitet enn andre. Jeg bor i en kommunen der én familieeid bedrift eier 90% av landet i kommunene. Det går flere hundre år tilbake i tid til danskekongen. Det er jo helt utrolig. Kampen mot privatiseringen engasjerer meg. All den AS-ifisering må reverseres. Regjeringen vil privatiser mer og mer, Men det startet med Ap. Jeg mener Ap er blitt et høyreparti. Privatisering ble lagt til rette for av AP. Statoil-aksjene var bortimot et kupp og det var AP som startet splittingen av både NSB og Posten. Vi må kvitte oss med denne konkuranseutsettesmanien . Det er ikke sånn at regjeringen er avhengige av store selskaper for å levere velferdsgoder til landets borgere. Alt skal være økonomisk lønnsomt nå, koste hva de koste vil. Man har forlatt det gamle prinsippet om at det som går bra skal støtte det som er nødvendig i samfunnet, selv om det ikke nødvendigvis går så bra økonomisk.

Å vise hjerterom Det er bare EN god ting å si om den blåblå regjeringen: Den har skapt et enormt engasjement hos gamlinger som meg, sier Torborg Bækholt, SV-medlem i Mandal. prisen, samtidig som vi er en av verdens største våpenproduOg se på den store folkelige motstanden mot abortloven, senter. Verdens samlede registrerte våpenproduksjon for et arbeidsmiljøloven, oljeboring ved den bevegelige iskanten, år tilsvarer et beløp som kunne finansiert FN-systemet i 50 gruvedeponi i Førdefjorden og salg av toget. år, ifølge Oxfam. Det er stygt hvordan regjeringen har sittet på gjerdet i forInteressen for solidaritetsarbeid fikk jeg inn med kulhold til alle båtflyktningene som har druknet i Middelhavet turmelka. Foreldrene mine var tenåringer i 1940, og ble etter nyttår. Nå er det flertall på Stortinget for å ta imot 10 engasjert i motstandsarbeid begge to. Mor delte ut illegale 000 kvoteflyktninger, men regjeringen har vært utrolig trege aviser og havnet på Grini. Far var for ung til å bli fengslet,i forhold til å ta tak i saken. Det gikk mye raskere å få vedtak men voktet Quisling på Akershus da freden kom. De var om bombing av IS. engasjert i fagforenings- og Det provoserer meg at fredsarbeid, og var med på å Norge stenger grensene for stifte Sosialistisk valgforbund i de som trenger vår hjelp. Stavanger. Flyktningekatastrofen i Foreldrene til min generaSyria og Middelhavet er den sjon var med på å bygge opp en verste siden andre verdensvelferdsstat som blant forskere krig. Det er vår soleklare internasjonalt regnes som den plikt å hjelpe medmennesbeste i verden. Disse fellesgoker i nød. Svenskene tok i Torborg Bækholt dene går den blåblå regjeringen mot 60 000 norske flyktnintil angrep på. Skattelette, fritak fra formueskatt og privatiseger under krigen, og de har tatt imot mange flere asylsøkere ring av offentlig sektor river ned det som møysommelig ble enn Norge. Nå er det vår tur til å hjelpe de som er i nød. Vi må synliggjør hvilken ressurs innvandrere er for Norge. bygd opp. Da vokser engasjementet for å engasjere seg politisk, og i Vi har overskudd av gamle folk som trenger omsorg, og de Mandal SV er det både moro og meningsfylt å bidra. fleste som kommer hit er unge mennesker. Så er det et paradoks at Norge som nasjon deler ut freds-

Det provoserer meg at rike Norge stenger grensene for de som trenger vår hjelp.

Alt skal være økonomisk lønnsomt nå, koste hva de koste vil. Olav Gilsåmo

Det offentlige må få bedre kontroll på økonomien. Den eneste forskjellen mellom privat og offentlig er at i det offentlige går overskuddet tilbake til folket. Nå går overskuddet fra offentlige tjenester som eldrehjem, barneskoler, og barnevernsinstitusjoner i privatpersoners lommer. Samtidig øker forskjellene mellom rike og fattige her i landet mer og mer. Det er klart det en sammenheng mellom de to sakene. Selv om privatisering har fått en del oppmerksomhet så er det ikke blitt oversatt til handling enda. Overskudds- og inntjeningsjaget har fortsatt frie tøyler. Det ser jo ikke ut nå som det blir bedre med det første. Det går fremdeles en blå bølge over Norge og over Europa. Det at David Cameron vant valget i Storbritannia er jo helt forferdelig. Jeg ser ikke noe umiddelbart noe lys i tunnelen. Men det må snu og det vil snu seg. Stadig flere får øynene opp på den urettferdig fordelingen av godene og sammenhengen det har med privatisering.

del godene

Nei til atomvåpen Gunnar Sanden vet bedre enn de fleste at et forbud mot atomvåpen ikke kommer over natten. Han har kjempet for et siden 70-tallet.

Jeg har vært medlem av SV siden litt før 1972. For å være ærlig stemte jeg venstre i mitt aller første valg. Etter det var det SV. De var klare på at de var Gunnar Sanden nei til EU, nei til atomvåpen og nei til NATO. Alle de sakene appellerte til meg. Jeg oppfatta NATO, og gjør det fortsatt, som for aggressivt og at de ikke løser problemene sine med Russland på noen god måte. Hvordan jeg ble engasjert i politikk er jeg litt usikker på, jeg har egentlig bare alltid vært det. Det kan tenkes at det har noe å gjøre med at jeg hadde en far som var nokså radikal. Han ble valgt i kommunestyret i Tokke for Arbeiderpartiet, men gikk over til SV fordi han ikke ville ha noe av Aps partipisk. Faren min og jeg er tross alt fra Vest-Telemark og der har vi alltid vært motstandere av maktfolk. Jeg er ikke så opptatt av ismer, som sosialisme, men jeg er veldig opptatt av rettferdighet. Jeg har alltid vært opptatt av forsvars- og utenrikspolitikk. Det som engasjere meg mest nå er miljøkampen og nei til atomvåpen. Begge deler kan true livsgrunnlaget på jorda. Men bekjempelse av atomvåpen syntes jeg får alt for lite oppmerksomhet. I etterkrigstiden fikk atomvåpen mye mer oppmerksomhet. Det var fordi vi følte på galskapen rett og sett. Galskapen med stor G. USA og Sovjet bedrev en voldsom opprustning av atomvåpen som kunne drepe alle på jorda to ganger. Det gikk over all fornuft. I det hele tatt synes jeg vi bruker alt for mye ressurser på militæret. Allerede i 1946 advarte president Dwight Eisenhower mot å gi militærkomplekset for mye makt. Han sa at hvert våpen som ble lagd var et tyveri fra mot de som sultet uten å få mat og de som frøs og ikke fikk klær.

Jeg er også veldig tilhenger av den såkalte tredje veien. At vi er like kritiske til USA sine kriger som Russlands aggresjon. Flere partier er preget av overdreven underdanighet til USA, selv etter en rekke katastrofale og illegitime kriger. For eksempel Libyakrigen som var veldig dårlig håndtert. Jeg er glad for at slike saker har blitt behandlet i Stortinget. I stedet for at regjeringen ordnet det med et par interne telefonsamtaler. Vi har en voldsom forsvarsevne allerede gjennom NATO. Svaret er ikke økning i militær kraft. Russland har vært veldig aggressive i Krim og NATO har ikke bidratt til å senke aggresjonsnivået. Det har gått for langt når Erna ikke engang vil ære de mange millioner russerne som ofret livet under andre verdenskrig i kamp mot Nazistene. Det syntes jeg er dårlig håndtert. Mitt budskap er å fortsette å ha gode kontakt med Russland, til tross for det som har skjedd. Vi må bruke diplomati og vi må ikke bidra til økt aggresjon. Å gå den tredje veien er viktig. Vi får virkelig håpe at det blir fred i Ukraina. Det er vanskelig å se for seg med det første. Når det gjelder atomvåpen syntes jeg det er håp. Noen land har gått inn for å forby atomvåpen. Norge burde følge etter. Vi har forbud mot miner, nå må vi få forbud mot atomvåpen. Vi som kjemper for dette er klar over at det ikke skjer over natten. Men det må gjøres. Det sies at innenrikspolitikk handler om hvordan vi skal leve og at utenrikspolitikk handler om at vi overlever.

Anneli Naukkarinen frykter at skolenedleggelser vil føre til at mye av kulturen rundt i distriktet vil forvitre.

Jeg er redd mye av kulturen rundt omkring lokalt i distriktet forvitre i kjølevannet av skolenedleggelser. Anneli Naukkarinen

Faren min og jeg er tross alt fra Vest-Telemark og der har vi alltid vært motstandere av maktfolk.

Sterke distrikter

I Porsanger har vi tre språkgrupper, Sjøsamisk og Kvensk og Norsk. Noe som gjør det ekstra viktig å ta vare på lokalskolene. Jeg er redd mye av kulturen rundt omkring lokalt i distriktet forvitre i kjølevannet av skolenedleggelser. Høyre vil fjerne lokalskolene og bare ha skole i kommunesentret. Det mener jeg er helt feil. I tillegg må vi også få opp folketallene i kommunen og det er derfor viktig å passe på at de som bor i distriktene har det best mulig så de ikke velger å flytte. Det er viktig at det er pedagogisk forsvarlig å bevare skolene i distriktene, jeg mener ikke at de skal bevares for enhver pris. God skolegang for barna står selvsagt høyest. Forhåpentligvis blir utfallet at vi minimum får beholde små og mellomskoletrinnene i distriktene. At barna skal få gå der mens de er i barneskolealderen. Det er en time ekstra reisevei både østfra og vestfra i kommunen. En time er en lang reisevei for barn, og spesielt for de små barna. Nordmenn må bli bedre til å innse at Norge er et land som har behov for mer mangfold. Mangfold i språk, kulturelt, væremåter og ambisjoner. Vi er alt for fastlåste i det vi tror er den norske levemåtene. Vi har stort potensiale om vi hever blikket og tenker på oss selv mer som en del av verdenssamfunnet.

| no.1 2015

del godene

| no.1 2015

Du ser det ikke før du tror det Utdrag fra Inga Marte Torkildsens nye bok. Les intervju med henne på side 16.

desember 2002 kom to kvinner på besøk til meg på Stortinget. De var horer, forklarte de. De ville ha slutt på at de som selger sex, og som ikke har rett til sosiale goder fordi de ikke betaler skatt, tvinges til å fortsette som prostituerte. Når de endelig har spart seg opp nok til å starte et annet liv, gjør staten seg til hallik, som de sa Kjønnsliknet. Den ene av disse kvinnene hadde fått en regning på 80 000 kroner. Den andre, G, ble min venn for livet. G er den jeg har fulgt tettest disse årene jeg har jobbet med vold og seksuelle overgrep, og den jeg har lært aller mest av. Jeg kunne ha brukt Gs fulle navn, men hun er fortsatt redd for omgivelsenes reaksjoner. Tabuer holder folk fra å fortelle sannheten, slik har det alltid vært. G er en overlever, en kriger og samtidig et offer for de verste grusomheter voksne kan gjøre mot et barn. Jeg vil ikke at hun skal skamme seg. Jeg vil ikke at noen som har opplevd vold og seksuelle overgrep, skal skamme seg. Det er det viktigste bidraget jeg kan gi, og derfor skriver jeg. Fordi incest, vold og krenkelser skal tales i hjel, ikke ties i hjel. «Skamma er vondare enn noko anna vondt», skrev Olav Duun. For å ta vekk skammen må tabuene bort. Vi må lære, forstå, orke å forholde oss. G ble for meg en læremester, en av mange. Hun har lært meg idetalj om hva seksuelle overgrep, svik og traumer kan gjøre med et menneske. Men aller viktigst: G har lært meg om overlevelse og selvrespekt. Hennes historie er så grusom at den er vanskelig å forholde seg til. Først og fremst for G selv, som gjentatte ganger har tatt overdose, blitt innlagt på akuttpsykiatrisk, eller funnet seg selv liggende på kirkegårder ute av stand til å gjøre rede for hvordan hun havnet der. G dissosierer. Noen ganger tar hun bussen feil vei. Hun vet ikke hvor hun skal eller hvor hun er. I Gs kropp herjer konsekvensene av alt det som skjer når voksne tror på voksne, og ikke på barn. Det kan ikke være sant. Det kan ikke være så ille. Journalene taler sitt tydelige

språk. Jeg har lest hennes, og mange andres også. Virkeligheten er mye verre enn vi tror. Og barna? Mange underdriver, pynter på sannheten, forsøker febrilsk Å gå under radaren av frykt for å bli avslørt, av frykt for represalier, av frykt for å miste det eneste de kjenner. Av frykt for barnevernet. Andre utagerer. De har atferd, sier vi da. Eller: Denne jenta vil bare ha oppmerksomhet. Barn har mange strategier, sier Kari Killén, professor emerita med 50 års erfaring på feltet. Gs strategi? Hun ble prostituert som12-åring fordi hun «i det minste kunne få betalt». Men før det gikk hun til legen med sår i underlivet og ble undersøkt for gonoré som sju- eller åtteåring, og mange ganger etter det. I til sammen to år bodde hun på psykiatrisk sykehus sammen med sin psykisk syke og rusavhengige mor, uten at noen tok affære. Mors behandling kunne bli vanskeliggjort om jenta ble flyttet. «Jeg er innlagt igjen, kan du komme?» G vil fortelle meg noe viktig. Det er vinter, G sitter ved siden av meg på en madrass hun har lagt på gulvet inne på det distriktspsykiatriske senteret hvor hun er innlagt, fordi hun fortsatt, i en alder av 44 år, ikke klarer å sove i en seng. Med kols, hjerteproblemer, epilepsiliknende anfall og posttraumatisk stressyndrom kriger hun fortsatt. I flere år kjempet hun mot sexkjøps- loven, tapte slaget, men vant likevel respekt hos mange toppolitikere. For noen år siden saksøkte hun Tromsø kommune og sykehuset hun var innlagt på, for å ha sviktet henne i barndommen og ødelagt livet hennes. Hun tapte da også. Saken ble avvist på grunn av foreldelse. G har ikke gitt opp å forandre loven. Men nå gjelder det en vik- tigere kamp, kampen for å overleve. For å klare å reise sak måtte hun først foreta den verste reisen man kan tenke seg, inn til det barnet hun en gang var, for å finne ut hva som egentlig hadde skjedd og når, hvor mange som egentlig hadde misbrukt henne. Hun kommer fortsatt på nye menn. De dukker plutselig opp i hodet, som om hjernen har våknet

etter 40 år i dvale. Hun får ikke puste. Her om dagen mistet hun hørselen. Kjevene låste seg. Plutselig var hun kastet tilbake til den gangen hun som fem år gammel jente ble holdt hardt rundt ørene mens en mann voldtok henne i munnen. Hennes eneste tanke var at hun ikke måtte begynne å gråte. Måtte ikke bli tett i nesa. Ingen tok på seg ansvaret for uretten hun opplevde som liten. Selv om journalene forteller om alle som skulle ha visst. «Husker du at du møtte meg på legevakta og jeg ikke klarte å fortelle deg hva som hadde skjedd?» spør hun fra plassen sin inne i hjørnet, i det hvite, men helt ok rommet hun bor i. Hun har skaffet seg en liten kaffemaskin og en melkesteamer, skjenker kaffe til begge og serverer hjemmelagede punsjeboller, en av hennes spesialiteter. Jeg husker, selvsagt, det er ikke vanskelig. Hun var blitt kastet ut av vekterne og ble sittende i regnet til jeg kom ned og hjalp henne inn og til slutt fikk henne lagt inn for natta. Hun sier at hun nå kan fortelle. At det hun ikke orket å snakke om den kvelden i regnet på Oslo legevakt, var at hun hadde prøvd å ta livet sitt med en snor. Så sier hun at hun har tatt 16 overdoser siden 2009. Hun sier at hun nok ikke kommer til å leve så mye lenger. «Enten dør jeg fordi hjertet ikke klarer mer, eller så dør jeg fordi jeg ikke orker mer.» G orker ikke å ha det så vondt lenger. Hun har gått til psykolog i ti år nå, vært innlagt en rekke ganger, men ingen klarer å hjelpe henne, de tør ikke å ta i traumene. «Men nå er du jo innlagt?» spør jeg. «Kan dere ikke jobbe med traumene nå?» Hun rister på hodet, sier at hun ikke skjønner hvordan de tenker. Og så sier hun at hun vil at jeg skal hjelpe henne. At hun må få prøve alt, alt av behandling, uansett hva det er. «For når jeg har prøvd alt, og hvis det ikke funker, så kan jeg gjøre det», sier hun, «da kan jeg dø». Og hun sier det sånn som man sier at nå er det jammen blitt oppholdsvær, og jeg kjenner en lettelse over at jeg ikke gråter.