Radiografutdanningen 50 år

Pionerene

I januar 1970 ble den første radiografskolen etablert i Norge. Hold Pusten har møtt to av dem som tilhørte det aller første kullet.

TEKST OG FOTO: TONE RISE

Radiografutdanningen ved OsloMet markerer 50-årsjubileet med foredrag og lunsj. Turid Tofte og Arve Søgnen har satt seg ved lunsjbordet i pausen og forteller mer enn gjerne om hvordan det var å gå på det aller første kullet ved Oslo kommunes skole for røntgenografer, eller Oslo Kommunale Røntgenografskole, som den het. Den startet opp i januar 1970. – Hvorfor søkte dere dit? – Jeg jobbet som assistent på røntgen på Radiumhospitalet. En av legene der var engasjert i etableringen av skolen og anbefalte meg å søke. Og det gjorde jeg, forteller Turid Tofte.

Skolen var administrativt underlagt Ullevål sykehus og tok to og et halvt år. – Og vi hadde bare tre uker

sommerferie, sier Søgnen.

– Vi fikk betalt for å gå der, og til gjengjeld hadde vi et påfølgende pliktår, sier Tofte.

Ullevål sykehus og Oslo kommune sto bak skolen.

Søgnen hadde søkt sykepleierutdanning og kom blant annet inn i Trondheim og Fredrikstad.

– Så fikk jeg tilbud her i Oslo også, men så var det det med den tekniske biten på radiografutdanningen. Kortere arbeidsdag var også noe som lokket, sier Søgnen. – Og lengre ferie, legger han til, den

På radiograf. no finner du en oppsummering over dagen og foredragene som ble holdt på OsloMet.

gang hadde radiografer to uker ekstra ferie på grunn av strålingen yrkesgruppen ble utsatt for, den såkalte røntgenferien. – Hvor mange var dere i klassen? – 21 til å begynne med, og elleve som fullførte.

Ikke så ulikt dagens situasjon, med tanke på frafall.

Varierende mottagelse

– Dere var pionerer, prøvekaniner, hvordan var det?

– Problemet var hvordan vi ble møtt av sykepleierne i praksis, sier Søgnen. – Tofte nikker samtykkende: – Men det bandt oss på skolen sammen. – Vi måtte svare for hvorfor vi var der, fortsetter Søgnen.

Det er ingen ukjent sak at det i starten tidvis var konfliktfylt mellom såkalte røntgensykepleiere og røntgenografer, eller radiografer, som ganske snart ble den offisielle termen. Da man først fikk røntgen på sykehusene, var det først og fremst sykepleiere som fikk opplæring i å bruke apparatene. Etter hvert som behovet for folk med kunnskap om strålevern og bruk av apparatene økte markant, ble det også behov for en egen yrkesgruppe til å håndtere dette. Og overgangen gikk altså ikke knirkefritt. Alle på kullet til Søgnen og Tofte hadde praksis både på Aker og Ullevål.

– Noen hadde ikke noen god praksisperiode, forteller Søgnen. Han fortsetter:

– Alt i alt var praksisen ok for meg, kanskje var det en fordel at jeg var gutt.

Tre av de elleve som gikk ut som pionerer, var menn, forteller de.

– Ja, man kunne bli satt til litt av hvert når man var i praksis, beretter Tofte.

Ifølge de to var det særlig på Aker det ble mye annet enn sykepleiepraksis, som var det de egentlig skulle ha.

– Det ble mye følging av pasienter til røntgen, minnes Tofte.

– Praksisen på Kirurgisk avdeling på Ullevål var mer verdifull, sier Søgnen.

– De hadde en litt annen tilnærming. Der hadde vi også mye med nevrokirugisk avdeling, som lå vegg i vegg, å gjøre, og vi lærte mye.

– Der ble vi mottatt med åpne armer, sier Tofte og ansiktet lyser opp av de gode minnene.

Ullevål sykehus hadde en ny, stor røntgenavdeling og trengte en haug med folk, forteller veteranene.

– Det var en lykke å få være der, sier Søgnen.

– Hva gjorde dere etter utdanningen? – Jeg fikk jobb på hovedrøntgen på Ullevål. Der holdt jeg på inne i kroken med angio i tre år. Kjempeartig. Etter det gikk jeg til skolen og underviste i sju år, sier Søgnen.

– Så ble jeg ansatt i et privat firma som solgte røntgenutstyr, der ble jeg til jeg gikk av med pensjon.

Stolt av å være radiograf – Får jeg servere litt kake her?

Asjetter med biter av den digre marsipankaka arrangørene ved OsloMet har bestilt for anledningen, sendes rundt til alle som vil ha.

– Jeg var så heldig at jeg fikk jobb på nevroradiologisk avdeling på Ullevål, og der ble jeg til jeg ble pensjonist! Det var et godt sted å være, sier Tofte, som de siste årene var avdelingsleder der.

– Kan dere si litt om hvordan det har vært å være med i alle disse årene, det er jo et område der utviklingen har vært enorm? – Ja, for en utvikling vi har hatt! sier Tofte, det var hennes avdeling som fikk landets første CT på begynnelsen av 80-tallet.

– Husker du dagen? – Jeg husker i hvert fall for en kjempefremgang det var over natten. Nå kunne vi legge inn pasienten og ta bilde for å se om med var blødning, der vi før måtte ty til angio.

– Bildene var polaroidbilder, som vi eksponerte og tok ut, fortsetter hun.

Sidsel Bjønnes, som gikk på kullet etter Søgnen og Tofte, sitter ved siden oss ved bordet og forteller om da Ullevål fikk Norges første MR i 1991. Da var hun overradiograf ved avdelingen der.

– Og husker veldig godt at den ble heist gjennom veggen, det var veldig stort. Flere melder seg inn i samtalen og mimrer om hvordan visse undersøkelser ble utført før CT-ens og MR-ens tid.

– CT og MR erstattet en del skrekkelige undersøkelser, et eksempel er luftencefalografi. Da tappet vi ut litt av væsken i hjernen og erstattet den med luft for å få kontrast på bildet. Pasienten måtte sitte, og det var ikke akkurat noen behagelig undersøkelse, sier Turid Langli, som var kulling av Bjønnes.

Samtalen fortsetter rundt dren og om hvordan de svettet og kjempet for at pasienten skulle sitte stille slik at bildene skulle bli bra nok.

– Det har gått veldig fort, sier Tofte. – Hva synes dere om å være her i dag? – Kjempefint, sier Tofte. – Det er viktig å markere. Da jeg startet, så jeg meg aldri tilbake, jeg har ikke angret en dag, jeg er veldig stolt av å være radiograf, sier Søgnen.

– Jeg har alltid vært stolt av yrket mitt. Og jeg har alltid trivdes, sier Tofte og legger til:

– For en reise det har vært! n tone.rise@oldpusten.no