Svanteson med doktograd på CT

Svanteson med ph.d.

Hun studerte sosiologi på Blindern, så møtte hun en radiograf på en fest. Nå har hun tatt doktorgrad på CT.

TEKST: TONE RISE FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS

– Det hørtes forlokkende ut med radiografi, så håndfast, sier hun til Hold Pusten.

Så hun byttet beite. Da hun var ferdig radiograf fra utdanningen i Oslo i 2005, satte hun kursen mot Danmark. – Jeg er fra Oslo har studert i Oslo, og jeg følte for å se meg litt om i verden, sier hun.

Det ble ett år med konvensjonell røntgen og CT på et mindre sykehus i København. Men byen ga mersmak, så hun gikk over til Rigshospitalet, der hun var i to år. – Det var veldig fint, det ble nesten som en ny studietid!

Og det var i Danmark Svantesons interesse for forskning ble vekket. – De fikk en ny CT til forskningsbruk i et samarbeid med kardiologisk avdeling da jeg var ved Rigshospitalet, så jeg var litt borti forskning der, forteller hun.

Hjem til master

Da hun returnerte til Norge i 2008, begynte hun på Ullevål sykehus, der hun

I neste Hold Pusten møter du Ann Mari Gransjøen, også radiograf med en fersk doktorgrad.

Navn: Mona Svanteson. Aktuell med: Har tatt doktorgrad. Avhandlingens tittel: Coronary CT angiography in the assessment of coronary artery disease in high-risk populations. Hovedveilder har vært Ylva Haig, radiolog og overlege ved OUS.

Svanteson ved forsknings-CT-en hun bruker på Imtech, en GE Revolution. Kollegene var raske med å gjøre stas på Svanteson med et tulleskilt da hun nettopp hadde disputert.

også jobbet med CT og konvensjonel røntgen. – Hva var det som gjorde at du spisset deg innen CT? – Jeg har bare jobbet med CT og konvensjonell hele veien, og jeg likte CT best, teknologien bak fascinerer meg. Og så liker jeg at man får litt lengre tid med pasientene, ofte i hvert fall.

Kort etter at hun kom tilbake til Norge, begynte hun på en master i helsefagvitenskap ved Universitetet i Oslo. I masteroppgaven evaluerte hun bruk av koronar CT-angiografi for kvantifisering av hjerteplakk

Mer CT-angiografi

I 2011 var det tilbake i full jobb på Ullevål. På privaten fikk hun «et par barn», som hun uttrykker det – en ordleggingsmåte som styrker inntrykket av at vi har med en målbevisst og effektiv person å gjøre – før hun begynte på doktorgraden ved Universitetet i Oslo i 2015. Prosjektet be utført i samarbeid med Diakonhjemmet sykehus, og hun jobbet halvparten av tiden som radiograf på Ullevål.

I avhandlingen evaluerte hun forekomst og karakteristikk av kolesterolavleiring i

hjertets kransarterier hos pasienter med leddgikt og diabetes 1, og bildematerialet ble fremstilt ved koronar CT-angiografi.

På Diakonhejemmets nettsider skriver de blant annet dette om doktorgradsarbeidet hennes:

«Denne avhandlingen beskriver kolesterolavleiringssykdom i hjertet hos pasienter med leddgikt og diabetes, samt effekten av langvarig kolesterolsenkende medikasjon på progresjon av kolesterolavleiringssykdom hos disse pasientene, og kan bidra til å forbedre forebyggingsstrategier for hjertekarsykdom hos disse høyrisiko-pasientene». – Dette ser ut til å være forskning som kan

«Disputas på Zoom er kanskje enklere og mer behagelig enn en tradisjonell disputas, litt mindre høytidelig, men samtidig var det krevende å skulle ha full konsentrasjon foran skjermen så lenge.»

ha en ganske direkte nytteverdi, hvordan føles det å kunne bidra med slikt? – Det er i hvert fall et bidrag til evidens på disse to pasientgruppene, og det er gøy å få være med på at klinikerne som jobber med disse pasientgruppene, ser nytten direkte.

Disputas på storskjerm

Disputasen skulle egentlig ha funnet sted i mars, men så kom koronaen. – Den ble digital, hvordan var det? – Jeg satt på et kontor på Ullevål, og det ble streamet på storskjerm nede på vaktrommet på avdelingen.

Opponentene var fra Danmark, og de var også med via nett. Bare veilederne hennes var til stede fysisk. – Disputas på Zoom er kanskje enklere og mer behagelig enn en tradisjonell disputas, litt mindre høytidelig, men samtidig var det krevende å skulle ha full konsentrasjon foran skjermen så lenge, det kjente jeg veldig på.

Hun forteller at selve disputasen varte i to og en halv time etter prøveforelesning og pause.

– Belønning i faglig utvikling

– I april fikk Norge sin andre radiograf som ble professor, og i juni var det en radiograf til, i tillegg til deg, som disputerte, er det en trend med flere forskende radioggrafer vi merker nå? – Ja, det kommer seg, og det er bra. – Hvorfor er det viktig? – Mye av faget vårt blir drevet fram av radiologer som er interessert i teknologi, og , jeg tror vi radiografer har en del å tilby, og vi bør være med og utvikle faget sammen med andre yrkesgrupper. – Vi hører stadig at vi som gruppe må få flere inn i forskning, men jeg tror måten å få flere radidografer til å forske på, ligger i at de ser nytteverdien for seg selv,

– Jeg tror måten å få flere radidografer til å forske på, ligger i at de ser nytteverdien for seg selv, motivasjonen må ligge hos den enkelte, sier Mona Svanteson.

Mona Svanteson demonstrerer hvordan hun fra sjalterommet gir tommel opp til en kollega ved forsknings-CT-en i forbindelse med kontrastinjeksjon.

motivasjonen må ligge hos den enkelte, det er urealistisk å tro at enkeltradiografer tar ansvar for hele gruppen. – Hva kan en slik motivasjon være? – Utvikling, hvis man føler at man står litt stille og gjør det samme dag ut og inn. Med faglig utvikling får man kanskje nye oppgaver, og uansett ligger det en belønning i det å utvikle seg. – Enkelte har tatt til orde for at all videreutdanningen radiografene

«Jeg tror vi radiografer har en del å tilby, og vi bør være med og utvikle faget sammen med andre yrkesgrupper.»

tar, i liten grad belønnes i nye stillinger. Hva tenker du om det? – Jeg forstår tankegangen, men det er så mange med videreutdanning, og vi trenger basisradiografer også, så det er ikke et poeng at alle skal gjøre noe annet.

Svanteson mener radiografer har noe å lære av radiologer og medisinske fysikere med tanke på involvering i akademia: – Radiologene og fysikerne har ofte en vitenskapelig bistilling, slik har de én fot i akademia, og det er der ressursene til forskning er, det er litt lite av det i sykehusene.

I dag deler Svanteson sin arbeidstid mellom radiografjobben på Ullevål sykehus og en 50 prosent stilling som forskningsradiograf på Imtech, som holder hus samme sted og er et senter for forskning og innovasjon innen medisinsk bildediagnostikk. Senteret er blitt til gjennom et samarbeid mellom ulike forskningsinstitusjoner og industrisamarbeidspartnere, med GE som størst på industrisiden. – Nå som du er ferdig med doktorgraden, hva er drømmen videre? – Jeg har ikke landet helt ennå, så tiden får vise hva som skjer. Men jeg liker i hvert fall kombinasjonen av klinisk arbeid og forskning. n

tone.rise@holdpusten.no