Kelterens drøm

HØYDE: 211 MM

f o t o : u l l a m o n ta n

«En forteller som har utviklet fortellerkunsten på en fantastisk måte.» peter englund, svenska akademien B

ELPRIS

20

10

R

o m s l a g av s t i a n h o l e | b l æ s t

KLAFF: 90 MM

NNE

«Det originale og fascinerende ved boken er selve fortellermåten. Den flytende, impulsive og impresjonistiske stilen, der vi altså har en slags kollektiv forteller, er utpreget muntlig. Filteret mellom det som blir fortalt og det som det fortelles om, blir nesten borte. Vi er i hendelsene, de skjer mens de fortelles.

Den ungdommelige, lette tonen står dessuten i kontrast til fortellingens alvor (…) en fin liten stilstudie av en James Dean-aktig, villet undergang, som nok var enda mer 'i tiden' da boken kom på slutten av 1960-tallet.» anne cathrine straume, nrk

Kelterens drøm

Sagt om Valpene

FORSIDE: 133 MM

VI

«Romanen har et stort potensial. Den gir tidsbilder av Europa, og på avstand Peru, fra sekstitallet opp til nittitallet. Den er ikke minst en kjærlighetshistorie i den pasjonerte tradisjonen, om kjærlighet som ikke dør, tross forsøk på å få den til å gjøre akkurat det …» jonny halberg, dagbladet

i denne nye romanen til nobelprisvinner Mario Vargas Llosa møter leseren den irske frihetskjemperen Roger Casement (1864–1916) og hans eventyrlige liv.

Reisene hans mellom Kongo, Amazonas og Irland er den store rammen for romanen.

Kelterens drøm er en rik, historisk roman om en usedvanlig fargerik mann, fortalt fra dødscellen, der Casement i 1916 ventet på en benådning som aldri kom. Innbakt i anklagene mot ham lå også det i samtiden skandaløse aspektet som de offentliggjorte dagboksnotatene hans røpet: hans antatte homoseksualitet.

Som meget ung mann reiste Casement til Kongo på oppdrag fra engelske myndigheter – og ble værende i 20 år – for å finne ut hvordan kong Leopold av Belgia egentlig behandlet folk der. På sin reise møtte han bl.a. Joseph Conrad og fikk endret sin optimistiske tro på at europeere hørte med til de siviliserte folkeslagene i verden. Siden dro han til Sør-Amerika, oppover Amazonas, like til den peruanske delen der forholdene for dem som drev ut kautsjuk av trærne ikke var bedre enn i Afrika. Hjemme igjen involverte han seg i irenes frigjøringsbevegelse, ble dømt for høyforræderi, men siden rehabilitert.

Vargas Llosas utviklede sans for å skildre det bisarre, volden og grusomhetene, får her råsterke litterære nedslag. Ikke minst gjelder det behandlingen av kvinnene.

Den hvite mannen, maktmennesket, kolonisatoren, står sørgelig avkledd på siste side.

Kelterens drøm er en roman av nobelprisformat, og kan sammenliknes med flere av Vargas Llosas beste romaner, som Dommedags­krigen og Bukkefesten.

RYGG: 30 MM

mario vargas llosa

Sagt om Rampejenta

BAKSIDE: 133 MM

NO

KLAFF: 90 MM

mario vargas llosa er født i Arequipa i Peru i 1936. Første bok på norsk kom i 1974, og til nå er det kommet 15 bøker. Vargas Llosa skriver innenfor et rikt spenn av sjangre og temaer. Siste bøker på norsk: Rampejenta (2007), Tante Julia og han som skriver (2008), Brev til en ung forfatter (2009) og Valpene (2010). Mario Vargas Llosa fikk Nobel-prisen i litteratur i 2010, ifølge Svenska Akademien «for hans kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag».

Originaltittel: El sueño del celta Copyright © Mario Vargas Llosa, 2010 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS, 2011 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Alfaguara, Madrid 2010 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaˇciarne BB s.r.o.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt.

Omslag: Stian Hole, Blæst Innkjøpt av Norsk kulturråd Oversetterne Kari og Kjell Risvik er medlemmer av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-41195-1

Mario Vargas Llosa

Kelterens drøm Oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik

MARIO VARGAS LLOSA Tidligere utgitt på Gyldendal: Pantaleón og tjenerinnene, 1974 Dommedagskrigen, 1982 Historien om Mayta, 1985 Hvem drepte Palomino Molero?, 1988 Han som snakker, 1991 Til stemorens pris, 1992 Lituma i Andesfjellene, 1995 Rigobertos notatbøker, 1998 Bukkefesten, 2003 Paradiset på det andre hjørnet, 2004 Rampejenta, 2007 Tante Julia og han som skriver, 2008 Brev til en ung forfatter, 2009 Valpene, 2010

Innhold

Kongo

11

Amazonas

131

Irland

321

Epilog

422

Takk

427

I

Da de åpnet døren til cellen, strømmet lys og luft inn, og med det også støyen fra gaten som steinmurene hadde dempet, og Roger våknet forskrekket. Han glippet med øynene, ennå fortumlet, prøvde å roe seg ned, og i døråpningen skjelnet han sheriffens silhuett. Det dvaske ansiktet, den blonde barten og de plirende, onde øynene, som betraktet ham med en motvilje han aldri hadde prøvd å legge skjul på. Der sto en mann som ville ta det veldig tungt om den engelske regjeringen innvilget ansøkningen om nåde.

– Besøk, mumlet sheriffen uten å slippe ham med blikket.

Han reiste seg og gned seg på armene. Hvor lenge hadde han sovet? Noe av det verste ved Pentonville Prison var at han ikke kunne ane hva klokken var. I fengselet i Brixton og i Tower of London hørte han klokkeslagene hver halvtime. Her var murene så tykke at de ikke slapp inn kimingen fra kirkeklokkene i Caledonian Road eller larmen fra torget i Islington, og vokterne utenfor døren fulgte til punkt og prikke ordren om ikke å si et ord til ham. Sheriffen satte på ham håndjernene og gjorde tegn til at han skulle gå ut før ham. Kunne det være advokaten som kom med godt nytt?

Hadde regjeringen kommet sammen og fattet en beslutning?

Kunne sheriffens blikk, som mer enn noen gang oste av den avskyen han vakte i ham, skyldes at de hadde omgjort straffen? Han vandret bortover den lange gangen på rød murstein som var blitt svart av skitt, mellom metalldørene til cellene og falmede vegger der det med tjue eller tjuefem skritts mellomrom var et høyt gittervindu hvor han kunne skimte en flik av grå himmel. Hvorfor var det så kaldt? Det var juli, 13

midtsommers, og det var ingen grunn til at han skulle få gåsehud av kulden.

Da han kom inn i det trange besøksrommet, var skuffelsen stor. Den som ventet der, var ikke advokaten, maître George Gavan Duffy, men en av assistentene hans, en blond og oppkjaset ung mann med utstående kinnben, kledd som en laps, som han hadde sett de fire dagene rettssaken varte, stadig på farten med forsvarsadvokatens papirer. Hva kunne det skyldes at maître Gavan Duffy ikke kom selv, men i stedet sendte en av praktikantene sine?

Den unge mannen kastet et iskaldt blikk på ham. Pupillene lyste av harme og vemmelse. Hva var det den tosken innbilte seg? Han ser på meg som om jeg skulle være et ekkelt krek, tenkte Roger.

– Noe nytt?

Den unge mannen ristet på hodet. Han hev etter pusten før han sa: – Når det gjelder ansøkningen om nåde, ikke ennå, mumlet han tvert og skar en grimase som fikk ham til å virke enda mer oppkjaset. – Det er bare å vente til ministerrådet kommer sammen.

Roger likte dårlig at sheriffen og den andre vokteren skulle være til stede i det lille samtalerommet. Selv om de forholdt seg tause og urørlige, visste han at de lyttet spent til alt som ble sagt. Tanken fikk hjertet til å snøre seg sammen og gjorde ham tungpustet.

– Men med tanke på den siste tidens begivenheter, la den blonde unge mannen til, blunket for første gang og åpnet og lukket munnen overdrevent, – er alt nå blitt enda vanskeligere.

– Til Pentonville Prison kommer ingen nyheter utenfra.

Hva er det som har hendt?

Tenk om den tyske marinen endelig hadde besluttet å angripe Storbritannia fra den irske kysten? Og tenk om den etterlengtede invasjonen hadde funnet sted og keiserens kanoner i denne stund hevnet de irske patriotene som var blitt skutt av engelskmennene etter påskeopprøret? Hvis 14

krigen hadde tatt en slik vending, ville planene hans bli til virkelighet, tross alt.

– Nå er det blitt vanskelig, kanskje umulig, å få hell med seg, gjentok praktikanten. Han var blek, tvang forargelsen tilbake, og Roger kunne skjelne hodeskallen under den gustenbleke huden. Han fornemmet at sheriffen flirte bak ham.

– Hva er det du snakker om? Mr. Gavan Duffy var optimistisk med hensyn til ansøkningen. Hva har hendt siden han nå har endret mening?

– Dagbøkene dine, sa den unge mannen med vekt på hver stavelse og en ny grimase av vemmelse. Han hadde senket stemmen, og Roger kunne bare så vidt høre hva han sa.

– Scotland Yard har funnet dem hjemme hos deg i Ebury Street.

Han tidde og ventet på at Roger skulle si noe. Men ettersom Roger hadde forstummet, ga han forargelsen fritt løp mens han vrengte på munnen: – Hvordan kunne du være så tankeløs, menneske? sa han langsomt, noe som gjorde raseriet enda mer åpenbart.

– Hvordan kunne du feste den slags til papiret, menneske?

Og når du nå hadde gjort det, hvorfor traff du ikke den elementære forholdsregelen å brenne dagbøkene før du ga deg til å konspirere mot Det britiske imperiet?

Det er en fornærmelse at den snørrvalpen kaller meg «menneske», tenkte Roger. Det var ubehøvlet, for selv var han minst dobbelt så gammel som denne affekterte grønnskollingen.

– Deler av disse dagbøkene er nå i omløp alle steder, la praktikanten til, mer fattet, om enn fremdeles med mishag, og nå uten å se på ham. – Ved flåtens øverste ledelse har ministerens talsmann, marinekaptein Reginald Hall personlig, delt ut kopier til mange titalls journalister. De er spredt over hele London. I Parlamentet, i Overhuset, i de liberale og konservative klubbene, i redaksjonene, i kirkene. Det snakkes ikke om annet i byen.

Roger sa ingenting. Han rørte ikke på seg. Han fikk igjen 15

den merkelige følelsen som var kommet over ham mange ganger de siste månedene, helt fra den grå og regntunge morgenen i april 1916 da han, stivfrossen, ble arrestert i ruinene av McKenna’s Fort, i det sørlige Irland: Dette handlet ikke om ham, det var en annen de snakket om, dette var noe som skjedde med en annen.

– Jeg vet godt at ditt privatliv ikke er noe jeg har noe med, og heller ikke Mr. Gavan Duffy eller noen annen, la den unge praktikanten til og strevde med å tvinge tilbake raseriet som gjennomsyret stemmen. – Det gjelder en sak av strengt faglig art. Mr. Gavan Duffy ønsket å orientere deg om situasjonen. Og advare deg. Ansøkningen om nåde kan bli sterkt svekket. I dag morges trykte flere aviser allerede protester, avslørende detaljer, rykter om innholdet i disse dagbøkene.

Det kan påvirke opinionen blant dem som ser med velvilje på ansøkningen. Det er naturligvis ren gjetning. Mr. Gavan Duffy vil holde deg à jour. Er det noen beskjed jeg kan gi ham?

Fangen ristet nesten umerkelig på hodet. I det samme snudde han seg helt rundt, mot døren til samtaleværelset.

Sheriffen, med de tykke kjakene sine, gjorde et tegn til vokteren, som skjøv til side den tunge slåen og åpnet døren. Veien tilbake til cellen kjentes uendelig. Mens han gikk gjennom den lange gangen med sotsvarte murvegger, hadde han en følelse av at han når som helst kunne snuble og falle hodestups på de klamme steinene, og at han aldri ville reise seg mer. Da han kom til metalldøren til cellen, husket han det: Den dagen han ble brakt til Pentonville Prison, hadde sheriffen sagt at alle forbryterne som hadde sittet i denne cellen, uten unntagelse var havnet i galgen.

– Kan jeg ta et bad i dag? spurte han før han gikk inn.

Den fete fangevokteren ristet på hodet og så på ham med øyne som uttrykte den samme motviljen som Roger hadde sett i praktikantens blikk.

– Du får ikke bade før den dagen du skal henrettes, sa sheriffen og nøt hvert ord. – Og den dagen, bare hvis det er din siste vilje. Andre foretrekker et godt måltid fremfor 16

badet. Det er uflaks for Mr. Ellis, for når repet strammes, driter de på seg. Og sviner til alt. Mr. Ellis er bøddelen, i tilfelle du ikke vet det.

Da han hørte at døren ble lukket bak ham, kastet han seg hodestups på den lille briksen. Han lukket øynene. Det ville vært godt å kjenne hvordan det kalde vannet fra røret gjorde huden nuppete og blå av kulde. I Pentonville Prison fikk fangene, med unntak av de dødsdømte, bade med såpe en gang i uken i den kalde dusjen. Og forholdene i cellene var tålig bra. Derimot husket han grøssende hvor møkkete det hadde vært i fengselet i Brixton, hvor han var blitt full av lus og lopper, som det krydde av i madrassen på køyen, og ryggen, bena og armene hadde hatt tett i tett med stikk.

Han prøvde å tenke på det, men gang på gang mintes han det misbilligende ansiktet og den hatefulle stemmen til den blonde praktikanten, pyntet som en motedukke, som maître Gavan Duffy hadde sendt i stedet for selv å komme med den dårlige nyheten.

II

Fra fødselen, den 1. september 1864, i Doyle’s Cottage, Lawson Terrace, i forstaden Sandycove i Dublin, husket han selvsagt ingenting. Han hadde alltid visst at han så dagens lys i den irske hovedstaden, men en stor del av livet hadde han tatt for gitt det faren, kaptein Roger Casement, som hadde tjenstgjort i åtte år med heder i Tredje Dragonregiment i India, hadde innskjerpet: at hans egentlige vugge hadde stått i County Antrim, i hjertet av Ulster, det protestantiske og probritiske Irland, der slekten Casement hadde vært bosatt fra det 18. århundre.

Roger ble oppdratt og utdannet som anglikaner i Church of Ireland, akkurat som søsknene Anges (Nina), Charles og Tom – alle tre eldre enn ham – men allerede før han kom til skjells år og alder, hadde han hatt en fornemmelse av at familien på det religiøse området slett ikke var så harmonisk som i alle andre henseender. Selv for en liten pjokk var det påfallende at moren, når hun var sammen med søstrene og søskenbarna i Skottland, oppførte seg merkelig og åpenbart dekket over noe. Han skulle oppdage hva det var da han kom opp i tenårene: Selv om Anne Jephson for syns skyld, da hun giftet seg med faren, hadde konvertert til protestantismen, så hadde hun bak sin manns rygg fortsatt å være katolikk («papist» som kaptein Casement ville kalt det), og hadde skriftet, gått til messe og til alters, og i den mest nidkjært voktede hemmelighet var han selv blitt døpt katolsk da han fylte fire år, på en ferietur som han og søsknene sammen med moren tok til Rhyl, i det nordlige Wales, til de tantene og onklene på morssiden som bodde der.

18

I disse årene, i Dublin eller i de periodene de tilbrakte i London og på Jersey, var Roger overhodet ikke interessert i religion, selv om han for ikke å såre faren hadde bedt, sunget og fulgt respektfullt med i gudstjenesten om søndagene.

Moren hadde gitt ham pianotimer, og han hadde en lys og velmodulert stemme som pleide å høste bifall ved familiesammenkomstene, der han sang gamle irske ballader. Det som virkelig interesserte ham på den tiden, var historiene som kaptein Casement, når han var i godlune, fortalte til ham og søsknene. Historier fra India og Afghanistan, især om kampene mot afghanerne og sikhene. Disse eksotiske navnene og landskapene, disse reisene gjennom jungler og over fjell som skjulte skatter, villdyr, rovdyr, urgamle folkeslag med forunderlige skikker, barbariske guder, oppildnet fantasien.

Det hendte at søsknene syntes disse beretningene var kjedelige, men lille Roger kunne ha sittet timer og dager i trekk og lyttet til farens eventyr ved Imperiets fjerne yttergrenser.

Da han lærte å lese, likte han å fordype seg i historiene om de store sjøfarerne, vikingene, portugiserne, engelskmennene og spanjolene som hadde seilt over alle klodens hav og gjort til skamme de mytene som ville ha det til at når man kom til et visst punkt, begynte havvannet å koke, det åpnet seg avgrunner og dukket opp uhyrer med en kjeft som kunne sluke et helt skip. Men i valget mellom å lytte og å lese foretrakk Roger alltid å høre om disse eventyrene fra farens munn. Kaptein Casement hadde en varm stemme og skildret med rikt ordforråd og stor livaktighet Indias jungler eller de forrevne klippene i Khaibarpasset i Afghanistan der dragonkompaniet hans en gang hadde falt i bakhold, med en horde turbankledde fanatikere som de tapre engelske soldatene først møtte med kuler, deretter med bajonett og til slutt med tørre never, til de tvang dem til retrett. Men det var ikke kamphandlingene som egget fantasien til lille Roger mest, men reisene, det å bane seg vei gjennom landskaper der den hvite mann aldri hadde satt sine ben, den fysiske utholdenheten, overvinnelsen av naturens hindringer. Faren var morsom, men fryktelig streng og nølte ikke med å piske barna 19

når de oppførte seg galt, også Nina, den lille damen, for det var slik man straffet forseelser i det militære, og han hadde konstatert at bare denne straffemetoden var virkningsfull.

Roger beundret faren, men den han virkelig elsket, var moren, den slanke kvinnen som så ut som hun svevde i stedet for å gå, med blå øyne og lyst hår, og med myke hender som fylte ham med lykke når de rusket ham i håret eller strøk ham over kroppen når han badet. Noe av det første han skulle lære seg – var han fem, seks år? – var at han bare kunne springe bort og kaste seg i morens armer når kapteinen ikke var i nærheten. I tråd med familiens puritanske tradisjoner var han ikke tilhenger av at barna skulle forkjæles under oppveksten, for det gjorde dem bløtaktige i livets kamp. Når faren var der, holdt Roger seg unna den bleke og sarte Anne Jephson. Men når han gikk hjemmefra for å oppsøke vennene i klubben eller ta en spasertur, skyndte han seg bort til henne, og hun overøste ham med kyss og kjærtegn. Det hendte at Charles, Nina og Tom protesterte: «Du er mer glad i Roger enn i oss.» Moren bedyret at det var hun ikke, hun elsket alle like høyt, bare at Roger var så liten og trengte mer oppmerksomhet og kjærlig omsorg enn de eldre.

Da moren døde i 1873, var Roger ni år. Han hadde lært å svømme og vant alle kappløp med barn på sin alder, og også eldre barn. Til forskjell fra Nina, Charles og Tom, som felte mange tårer under likvaken og begravelsen til Anne Jephson, gråt Roger ikke en eneste gang. Disse triste dagene ble Casements hjem gjort om til et gravkapell, fullt av sørgekledde mennesker som snakket lavt og med bedrøvet mine omfavnet kaptein Casement og de fire barna og kondolerte.

I mange dager fikk han ikke frem et ord, som om han var blitt stum. Han svarte ved å nikke eller riste på hodet eller ved geberder og minespill på spørsmålene og forholdt seg alvorstung, med bøyd hode og fortapt blikk, også om natten i det mørke rommet, der han lå uten å få sove. Fra da av og resten av hans levedager skulle Anne Jephsons skikkelse iblant og i drømme hjemsøke ham med det innbydende smi20

let sitt og slå ut med armene, hvor han krøp sammen og følte seg skjermet og lykkelig, med de smale fingrene på hodet, på ryggen, på kinnene, en følelse som liksom beskyttet ham mot all verdens ondskap.

Søsknene kom fort over det. Roger også, tilsynelatende.

For selv om han hadde gjenvunnet talens bruk, var det et tema han aldri brakte på bane. Når en slektning minnet ham på moren, forstummet han og lukket seg inne i tausheten til vedkommende begynte å snakke om noe annet. Når han lå og ikke fikk sove, fornemmet han ansiktet til den stakkars Anne Jephson, som så bedrøvet på ham.

Den som ikke kom over det, og som aldri ble den samme, var kaptein Roger Casement. Siden han ikke var overstrømmende av seg, og verken Roger eller søsknene hans noen gang hadde sett ham overøse moren med vennlighet, forundret de fire barna seg over det totale sammenbruddet som konens bortgang medførte. Han, som hadde vært så pen i tøyet, kledde seg nå sjuskete, lot skjegget gro, satte opp en dyster mine og skulende blikk, som om barna var skyld i hans enkemannsstand. Kort tid etter Annes død bestemte han seg for å flytte fra Dublin og sendte de fire barna til Ulster, til Magherintemple House, slektsgården, hvor fra da av grandonkelen på farssiden, John Casement og hans kone Charlotte tok seg av oppdragelsen av søsknene. Faren, som øyensynlig ikke ville ha noe med dem å gjøre, slo seg ned førti kilometer derfra, på Adair Arms Hotel i Ballymena, hvor han etter hva grandonkel John iblant ymtet om, levde «halvgal av sorg og ensomhet» og viet dag og natt til spiritisme i et forsøk på å få kontakt med den døde ved hjelp av medier, kort og krystallkuler.

Fra da av traff Roger faren bare en sjelden gang, og hørte ham aldri mer fortelle historier fra India og Afghanistan. Kaptein Roger Casement døde av tuberkulose i 1876, tre år etter sin kone. Roger hadde da så vidt fylt tolv år.

På Ballymena Diocesan School, hvor han gikk i tre år, var han en slapp og uinteressert elev som fikk middelmådige karakterer, unntatt i latin, fransk og oldtidshistorie, hvor 21

han utmerket seg. Han skrev dikt, virket alltid innesluttet og slukte reiseskildringer fra Afrika og det fjerne Østen.

Han drev med sport, særlig svømming. I helgene dro han til Galgorm slott, til familien Young, invitert av en klassekamerat. Men Roger var ikke så mye sammen med ham som med Rose Maud Young, en vakker, kultivert forfatter som dro omkring til fiskerlandsbyene og bondegårdene i Antrim og samlet dikt, legender og sanger på gælisk. Det var fra henne han for første gang fikk høre om de episke feidene i den irske mytologien. Slottet, med sine svarte steiner, tårn, skjold, skorsteiner og en katedralaktig fasade, var blitt bygd i det 17. århundre av Alexander Colville, en teolog med vanskapt ansikt – etter portrettet i vestibylen å dømme – som ifølge forlydender i Ballymena hadde inngått en pakt med djevelen, slik at gjenferdet hans flakket omkring på stedet.

Noen måneskinnsnetter dristet Roger seg skjelvende til å kikke etter ham i gangene og de tomme rommene, men fant ham aldri.

Først mange år senere skulle han lære å føle seg vel i Magherintemple House, stamgodset til familien Casement, som før hadde hett Churchfield og hadde vært prestegården i det anglikanske sognet Culfeightrin. De seks årene han bodde der, fra han var sju til han ble femten år, sammen med grandonkelen John og grandtanten Charlotte og andre slektninger på farssiden, følte han seg alltid ganske fremmed i denne mektige herregården i tre etasjer med grå steinvegger, høyloftede rom, murer nedgrodd i eføy, falskt gotisk tak og forheng som så ut som om de skjulte spøkelser. De veldige værelsene, de lange gangene og trappene med de slitte tregelenderne og de knirkende trinnene forsterket ensomheten. Derimot trivdes han i friluft, mellom de digre almene, morbærfikentrærne og ferskentrærne som holdt stand mot orkanene, og de bølgende høydedragene med kyr og sauer, hvor man kunne skjelne landsbyen Ballycastle, havet, brenningene som slo inn mot øya Rathlin og, i klarvær, den slørede silhuetten av Skottland. Han dro ofte til nabolandsbyene Cuishendun og Cushendall, som virket 22

som skueplassen for gamle irske legender, og til de ni glens i Nord-Irland, de smale dalene omkranset av høyder og skrenter med topper som ørnene kretset over, et syn som fikk ham til å føle seg djerv og oppløftet. Hans yndlingsadspredelse var utfluktene i dette ulendte terrenget, med bønder like alderstegne som landskapet, hvorav noen seg imellom snakket det gamle irske språket, som grandonkel John og vennene hans iblant slo hjerteløse vitser om. Verken Charles eller Tom delte hans begeistring for friluftslivet, og hadde ingen glede av fotturer i skog og mark eller av å klatre opp på de stupbratte åsene i Antrim. Det gjorde derimot Nina, og til tross for at hun var åtte år eldre enn ham, var hun derfor yndlingen hans og den han alltid kom best ut av det med. Sammen med henne la han ut på flere utflukter til Murlough-bukten med de svarte klippene og den steinete lille stranden, ved foten av Glenshesk, et minne som skulle følge ham hele livet, og som han i sine brev til familien skulle omtale som «denne avkroken av paradiset».

Men enda bedre enn fotturene likte Robert sommerferiene.

Dem tilbrakte han i Liverpool, hos tante Grace, morens søster, hvor han følte seg avholdt og kjærkommen: av aunt Grace, selvsagt, men også av hennes mann, onkel Edward Bannister, som hadde vært mye på farten og hadde lagt ut på forretningsreiser til Afrika. Han arbeidet for rederiet Elder Dempster Line, som fraktet gods og passasjerer mellom Storbritannia og Vest-Afrika. Barna til tante Grace og onkel Edward, søskenbarna hans, ble bedre lekekamerater enn hans egne søsken, især hans kusine Gertrude Bannister, Gee, som han helt fra barnsben av hadde et nært forhold til, som aldri ble skjemmet av en eneste krangel. De hang så mye sammen at Nina noen ganger spøkte: «Dere kommer vel til å gifte dere en dag.» Gee lo, men Roger rødmet helt opp til hårrøttene. Han våget ikke å løfte blikket og stotret: «Nei nei, hvorfor sier du sånne dumheter?»

Når Roger var hos søskenbarna i Liverpool, overvant han noen ganger sjenansen og spurte ut onkel Edward om Afrika, en verdensdel som med sitt blotte navn fylte hodet hans med 23

skoger, villdyr, vågestykker og fryktløse menn. Takket være onkel Edward Bannister fikk han for første gang høre om doktor David Livingstone, den skotske legen og evangelisten som i mange år hadde utforsket det afrikanske fastlandet og hadde fulgt elver som Zambezi og Shire og hadde navngitt fjell og ukjente trakter, og brakt kristendommen til de ville stammene. Han hadde vært den første europeeren som krysset Afrika fra kyst til kyst, den første som dro gjennom Kalahariørkenen, og var blitt den mest populære helten i Det britiske imperiet. Roger drømte om ham, leste heftene som skildret hans bragder, og lengtet etter å bli med i ekspedisjonene hans, trosse farene ved hans side, hjelpe ham å bringe den kristne tro til hedningene som ennå ikke var kommet ut av steinalderen. Da doktor Livingstone på sin jakt etter Nilens kilder forsvant, oppslukt av de afrikanske junglene, var Roger to år. Da en annen legendarisk eventyrer og oppdagelsesreisende, Henry Morton Stanley, en journalist av walisisk opprinnelse som jobbet for en avis i New York, kom ut av jungelen og forkynte for all verden at han hadde funnet doktor Livingstone i levende live, skulle han akkurat til å fylle åtte. Gutten levde seg inn i denne historien – som var som hentet ut av en roman – med forbløffelse og misunnelse. Og da det et år senere ble kjent at doktor Livingstone, som aldri ville forlate afrikansk jord og heller ikke vende tilbake til England, var død, følte Roger at han hadde mistet en kjær og avholdt slektning. Når han ble stor, skulle han også bli oppdagelsesreisende, som disse titanene, Livingstone og Stanley, som utvidet Vestens grenser og levde så fantastiske liv.

Da Roger fylte femten år, rådet grandonkel John Casement ham til å avbryte skolegangen og skaffe seg arbeid, siden verken han eller søsknene hadde pensjoner som de kunne leve av. Han sa seg straks enig. Etter felles overenskomst besluttet de at Roger skulle flytte til Liverpool, hvor det var flere muligheter for å få jobb enn i Nord-Irland. Og ganske riktig, kort tid etter at han kom til familien Bannister, skaffet onkel Edward ham en stilling i det selskapet hvor han hadde 24

arbeidet i så mange år. Han begynte som lærling i rederiet like etter at han hadde fylt femten. Han så eldre ut. Han var svært høy, med dype grå øyne, slank, med svart krøllete hår, meget lys hud og pene tenner, nøysom, diskré, pen i tøyet, elskverdig og tjenstvillig. Han snakket et engelsk preget av irsk tonefall, noe søskenbarna ertet ham for.

Han var redelig, iherdig, lakonisk, ikke særlig godt intellektuelt forberedt, men handlekraftig. Han tok sine plikter i firmaet meget alvorlig og var fast bestemt på å lære. Han fikk plass i avdelingen for administrasjon og regnskap. Først jobbet han som visergutt. Han gikk med papirer fra det ene kontoret til det andre og var ute i havnen med gjøremål på skipene, i tollen og i lagerbygningene. Sjefene hadde høye tanker om ham. I de fire årene han arbeidet i Elder Dempster Line, kom han ikke på fortrolig fot med noen, noe som skyldtes hans innesluttede vesen og strenge vaner: Han var motstander av løsslupne fester, drakk så å si ikke og vanket aldri på havnens barer og bordeller. På den tiden ble han en garvet røyker. Hans lidenskapelige interesse for Afrika og hans innsats for å innlegge seg fortjeneste i firmaet, fikk ham til å lese grundig og gjøre en masse notater i alle brosjyrer og publikasjoner som ble sendt rundt på kontoret, angående sjøverts handel mellom Det britiske imperium og Vest-Afrika. Senere forfektet han med stor overbevisning de ideene som sto nedfelt i disse tekstene. Når man sendte europeiske produkter til Afrika og innførte råvarer fra afrikansk jord, var det noe mer enn en handelstransaksjon. Det var et foretagende som skulle gagne de folkene som var blitt stående i forhistorien, nedsunket i kannibalisme og slavehandel. Handelen brakte dem religion, moral, lov, og det moderne, kultiverte, frie og demokratiske Europas verdier, et fremskritt som til slutt skulle forvandle de stakkars stammene til menn og kvinner av vår tid. I dette foretagendet var Det britiske imperiet fremst i Europa, og man kunne være stolt av å være en del av det og arbeidet som ble gjort av Elder Dempster Line. De andre på kontoret vekslet hånlige blikk og spekulerte på om den unge Roger Casement var dum 25

eller en luring, om han trodde på disse tåpelighetene eller la ut om dem for å gjøre inntrykk på sjefene.

I de fire årene Roger arbeidet i Liverpool bodde han hos tante Grace og onkel Edward, som fikk en del av lønnen, og som behandlet ham som en sønn. Han kom godt ut av det med søskenbarna, især med Gertrude, og om søndagene og på helligdagene var han ute og rodde eller fisket med henne hvis været var fint, og hvis det regnet, ble de sittende hjemme og lese høyt for hverandre foran peisen. Forholdet var broderlig, uten spor av forstillelse eller koketteri. Gertrude var den første han viste diktene som han skrev i smug. Roger kunne snart firmaets handel og vandel på fingrene, og uten noen gang å ha satt sine ben i afrikanske havner snakket han om dem som om han hadde tilbrakt hele livet med kontorene, forretningene, transaksjonene, skikkene og menneskene som fantes der.

Han gjennomførte tre reiser til Vest-Afrika med «SS Bounny», og den erfaringen fylte ham med begeistring, slik at han etter den tredje sa opp jobben og fortalte søsknene, onkelen og tanten og søskenbarna at han hadde bestemt seg for å reise til Afrika. Han gjorde det på en overspent måte, og etter hva hans onkel Edward sa, «som disse korsfarerne som i middelalderen dro av sted til Orienten for å befri Jerusalem». Familien sa farvel til ham i havnen, og Gee og Nina felte noen tunge tårer. Roger hadde nettopp fylt tjue år.

HØYDE: 211 MM

f o t o : u l l a m o n ta n

«En forteller som har utviklet fortellerkunsten på en fantastisk måte.» peter englund, svenska akademien B

ELPRIS

20

10

R

o m s l a g av s t i a n h o l e | b l æ s t

KLAFF: 90 MM

NNE

«Det originale og fascinerende ved boken er selve fortellermåten. Den flytende, impulsive og impresjonistiske stilen, der vi altså har en slags kollektiv forteller, er utpreget muntlig. Filteret mellom det som blir fortalt og det som det fortelles om, blir nesten borte. Vi er i hendelsene, de skjer mens de fortelles.

Den ungdommelige, lette tonen står dessuten i kontrast til fortellingens alvor (…) en fin liten stilstudie av en James Dean-aktig, villet undergang, som nok var enda mer 'i tiden' da boken kom på slutten av 1960-tallet.» anne cathrine straume, nrk

Kelterens drøm

Sagt om Valpene

FORSIDE: 133 MM

VI

«Romanen har et stort potensial. Den gir tidsbilder av Europa, og på avstand Peru, fra sekstitallet opp til nittitallet. Den er ikke minst en kjærlighetshistorie i den pasjonerte tradisjonen, om kjærlighet som ikke dør, tross forsøk på å få den til å gjøre akkurat det …» jonny halberg, dagbladet

i denne nye romanen til nobelprisvinner Mario Vargas Llosa møter leseren den irske frihetskjemperen Roger Casement (1864–1916) og hans eventyrlige liv.

Reisene hans mellom Kongo, Amazonas og Irland er den store rammen for romanen.

Kelterens drøm er en rik, historisk roman om en usedvanlig fargerik mann, fortalt fra dødscellen, der Casement i 1916 ventet på en benådning som aldri kom. Innbakt i anklagene mot ham lå også det i samtiden skandaløse aspektet som de offentliggjorte dagboksnotatene hans røpet: hans antatte homoseksualitet.

Som meget ung mann reiste Casement til Kongo på oppdrag fra engelske myndigheter – og ble værende i 20 år – for å finne ut hvordan kong Leopold av Belgia egentlig behandlet folk der. På sin reise møtte han bl.a. Joseph Conrad og fikk endret sin optimistiske tro på at europeere hørte med til de siviliserte folkeslagene i verden. Siden dro han til Sør-Amerika, oppover Amazonas, like til den peruanske delen der forholdene for dem som drev ut kautsjuk av trærne ikke var bedre enn i Afrika. Hjemme igjen involverte han seg i irenes frigjøringsbevegelse, ble dømt for høyforræderi, men siden rehabilitert.

Vargas Llosas utviklede sans for å skildre det bisarre, volden og grusomhetene, får her råsterke litterære nedslag. Ikke minst gjelder det behandlingen av kvinnene.

Den hvite mannen, maktmennesket, kolonisatoren, står sørgelig avkledd på siste side.

Kelterens drøm er en roman av nobelprisformat, og kan sammenliknes med flere av Vargas Llosas beste romaner, som Dommedags­krigen og Bukkefesten.

RYGG: 30 MM

mario vargas llosa

Sagt om Rampejenta

BAKSIDE: 133 MM

NO

KLAFF: 90 MM

mario vargas llosa er født i Arequipa i Peru i 1936. Første bok på norsk kom i 1974, og til nå er det kommet 15 bøker. Vargas Llosa skriver innenfor et rikt spenn av sjangre og temaer. Siste bøker på norsk: Rampejenta (2007), Tante Julia og han som skriver (2008), Brev til en ung forfatter (2009) og Valpene (2010). Mario Vargas Llosa fikk Nobel-prisen i litteratur i 2010, ifølge Svenska Akademien «for hans kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag».