Issuu on Google+

5\JJPP

Anmelderne om La de smĂĽ barn komme til meg: ÂŤKjetil Try leverer en av vĂĽrens beste norske krimhistorier i La de smĂĽ barn komme til meg fordi han skrur sammen en spennende historie og forteller den godt.Âť

)RUPDW[PP .ODIHUPP

Hvem skjuler seg bak profilene pĂĽ nettdatingstedene? Hvordan kan en kvinne pĂĽ jakt etter kjĂŚrligheten vite om mannen i den andre enden er den han utgir seg for ĂĽ vĂŚre?

TARALD AANO, STAVANGER AFTENBLAD

‌ en tvers gjennom spennende og mangefasettert krim, skrevet av en forfatter hvis navn man skal merke seg. GERHARD MOSER, ORF.AT

‌ fascinerende blanding av religiøs fanatisme og groteske drap.Âť Ă˜RJAN GREIFF JOHNSEN, ADRESSEAVISEN

KARI WÆRUM, FREDRIKSSTAD BLAD

ÂŤMakaber krim som holder helt til mĂĽlstreken.Âť

Etterforskerne Rolf Lykke og Parisa Sadegh stilles overfor flere tusen potensielle mistenkte, en jungel av mulige motiver, og en gjerningsmann som ikke nøler med ü slü til igjen.

KURT HANSSEN, DAGBLADET

Kjetil Trys første krim om Lykke og Sadegh – La de smü barn komme til meg – utkom i 2008 og er oversatt til fransk, tysk, nederlandsk og tyrkisk.

9 788205 410848

FRELS OSS FRA DET ONDE

... drivende spenning, treffende personkarakteristikker og overbevisende miljøskildringer – sÌrlig av politikollegiet. Kjetil Try har rett og slett skrevet en god, norsk krim. Anbefales!

Den ti ür gamle datteren til Nadija Hadzic kommer hjemom for ü hente en gjenglemt mattebok, og finner moren drept pü gulvet. Et langt snitt gür fra overleppen til underlivet, og kroppen er fylt av vaskepulver. I leiligheten mangler kvinnens PC. Kjetil Dyrendahl Try er født i 1959 pü Manglerud i Oslo. Han debuterte som forfatter i 1997 med kriminalromanen Stø kurs, og har siden utgitt Pavlovs hunder (2002) og La de smü barn komme til meg (2008). Try er utgitt i Tyskland, Frankrike, Tyrkia og Nederland. Han er ogsü kjent som reklamemann og eier av Try Reklamebyrü.

FRELS OSS FRA DET ONDE Du treffer dem pĂĽ nettet. KjĂŚrester, venner, drapsmenn. FORFATTERFOTO: MORTEN BRUN FOTO: ISTOCKPHOTO DESIGN: KULSETH & CO


© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 80 g Supersnowbright (1,6) Boken er satt med Minion 11/13.5 pkt. Omslag: Bjørn Kulseth & Co. ISBN 978-82-05-41084-8 ISBN 978-82-525-7732-7 (Bokklubben)


Kjetil Try

Frels oss fra det onde Kriminalroman


Prolog

Hun flyttet blikket fra den svarte skjermen til vekkerklokken i vinduskarmen. 19.01. Det var gått tjue minutter siden hun så ham. Hun strøk noen mørke hårstrå vekk fra ansiktet. Hånden hennes skalv fortsatt. Hun satt i den eneste gode stolen i den lille stuen og stirret tilbake mot flatskjermen som var festet ørlite skjevt i de hvitmalte gipsplatene. En svak susing fra vannrørene på kjøkkenet blandet seg med trafikkduren fra gaten tre etasjer nedenfor. Hun reiste seg og kikket ut. Det var begynt å regne. En parkeringsvakt hadde tatt oppstilling utenfor 7-Eleven, han skuttet seg i den tynne uniformen. Et øyeblikk tenkte Nadija på å løpe ned til ham, men i det samme stoppet en liten hvit bil fra Trafikksjefens etat, og mannen forsvant inn i passasjersetet. Hun fulgte den med øynene til den svingte rundt hjørnet ved Urtegata. Hun festet blikket på klokken igjen. Tjuefire minutter. Hun tok seg til halsen, kjente at det strammet. På stuebordet lå den svarte iPhonen. Den eneste gjenstanden hun eide som kunne minne om luksus. Den var fremdeles varm. Hun slo nummeret til opplysningen. – Kan du sette meg over til politiet? – Oslo? – Eh, ja takk … 5


Sekundene kjentes uendelig lange. Tvilen kom snikende igjen. – Politivakta. – Jeg vil gjerne anmelde … jeg har sett … Stemmen skalv. – Jeg har akkurat sett … I det samme åpnet soveromsdøren seg. – Er det pappa? – Nei, ingen. Hun prøvde å smile, trykket på «delete-symbolet», en vane hun hadde lagt seg til det siste året, og fomlet mobiltelefonen ned i lommen på den mørkeblå vindjakka. Nora la hodet på skakke og betraktet henne. – Skal du ut igjen? Nadija rensket halsen. Svelget. – Nei, jeg har bare ikke tatt av meg ennå. Nora trakk på skuldrene. – Jeg drar til Erna. Vi skal lese til matteprøven i morgen. – Til Erna, så fint. Hun kjente et lite stikk av glede. En følelse som ofte kom når Nora var sammen med andre barn. Det hadde ikke alltid vært sånn. De første årene på skolen hadde vært tøffe. Nora var ikke inkludert. Hun ble ikke bedt i bursdagsselskaper til klassevenninner, hun kom alltid alene hjem fra skolen og ble mer og mer innesluttet. Hun gråt aldri og klaget heller ikke, men når Nadija spurte, vred hun seg unna og svarte bare i halve setninger. Det toppet seg like etter skilsmissen. Nora hadde kommet hjem med opprevet vinterjakke og ødelagt matboks. Nadija hadde kjempet med tårene da hun så de sammenknyttede små hendene, men datteren ville ikke fortelle hva som hadde skjedd. Læreren visste heller ikke noe. I hennes øyne var Nora en grei og pliktoppfyllende elev. Litt stille kanskje, en som likte å være litt for seg selv, som 6


hun uttrykte det. Nadija hadde ingen tro på at Nora likte å være for seg selv. I barnehagen hadde hun alltid lekt med de andre barna, full av liv. Hun hadde undersøkt på Møllergata skole for om mulig å flytte henne, og alt var klart for omplassering da det plutselig snudde. Det vil si, Erna kom inn i livet hennes. Erna som bodde i oppgangen bortenfor og hadde kommet fra Island med to konkursherjede foreldre, var blitt Noras bestevenninne fra første dag. Takk og pris for Erna. Hun betraktet den ti år gamle datteren og måtte innrømme, med litt vemod, at hun lignet faren på alle måter. Bare det tykke, mørke håret og den brede, bestemte munnen hadde hun fra morssiden. – Hjemme før åtte, sa hun. Nadija klemte den spinkle kroppen, boret nesen ned i nakkegropen og kjente varmen og lukten av huden hennes. – Pass på deg selv, mumlet hun. Nora vred seg løs. – Jeg skal bare til Erna. Døren smalt igjen bak henne, og Nadija hørte de raske trinnene nedover i trappeoppgangen. Hun vred om sikkerhetslåsen og satte seg på sofaen under vinduet. En flik av et lyseblått laken stakk frem ved armlenet. Hun dyttet det distré ned i sprekken mellom putene og hentet frem mobilen. I det samme hun slo nummeret til opplysningen, ringte det på døren. Et øyeblikk ble hun sittende stiv med mobilen klemt mot øret, men så fikk hun øye på den åpne skolesekken med matteboka halvveis stikkende opp, i døråpningen til Noras rom. Hun senket skuldrene. – Kommer! Hun plukket opp sekken og vred om sikkerhetslåsen. – Vær så … Nadija bråstoppet. 7


– Du? fikk hun stotret frem før hun kjente et kraftig støt i brystet og falt bakover. Det siste øyeblikket før bakhodet traff gulvet, tenkte hun på hva Nora ville gjøre når hun oppdaget at hun hadde glemt matteboka i skolesekken.


Kapittel 1

Parisa Sadegh sparket av seg trusen og senket kroppen i det glovarme vannet. Det hadde vært en slitsom høst. To drap på tre uker var ikke hverdagskost, selv i en mellomstor by som Oslo. Dessuten var Darre sykmeldt på ubestemt tid, så det var blitt mange sene kvelder. Det var heller ikke annet å regne med når hun jobbet for førstebetjent Rolf Lykke. Hun kunne med andre ord skylde seg selv. Da hun begynte som etterforsker for åtte år siden, hadde hun satt alt inn på å få jobbe med nettopp Lykke. De største og vanskeligste sakene gikk nesten alltid til ham. Han var den mest erfarne og etter manges mening den beste etterforskeren på Politihuset, og i tillegg sa han aldri nei. Parisa la det ene benet på kanten av badekaret og grep flasken med barberskum mellom et utall varianter av såper og oljer som lovet henne ferskenhud og ny fødselsdato. De varme badene var noe hun hadde tatt med seg fra barndommen i Teheran. Etter at familien flyktet til Sverige midt på åttitallet, hadde hun måttet greie seg med dusjkabinett i noen år før hun søkte lykken i Norge, tok politiskolen og kjøpte egen leilighet på Bislett. 60 kvadratmeter og eget badekar. Hun fisket barberhøvelen opp fra såpeskålen og lot den gli over slanke leggmuskler. Hun var ikke hysterisk opptatt av kropp og utseende, men uønsket hårvekst var hun omhyggelig med å fjerne. 9


Parisa skrudde opp kranen, samlet rent vann i hendene og slo det i ansiktet. Dro fingrene gjennom det korte, kullsvarte håret. Flere av venninnene hennes fra politiskolen sendte ukentlige bekymringsmeldinger. «Du er 33, Parisa, hvorfor går du ikke mer ut?» Eller: «Utrolig mange kjekke menn på sukker.no.» Hun hadde surfet litt og sett på de forskjellige tilbudene. De var mange, og strakte seg fra hyggelige nettbyer til nettsider med navn som gangbang.no og fuck2night.com, for å fjerne all tvil om hva som var i vente. Parisa hadde med en viss skepsis lagt ut en anonym profil av seg selv på match.com. Og matchene skulle vise seg å være mange. De utrolig kjekke mennene så hun lite til, men det var helt klart en og annen det kunne vært spennende å teste litt videre. Foreløpig hadde hun begrenset det til å lese meldinger fra kandidater som kanskje, under tvil, kunne være interessante. Hun hadde drevet litt høytlesning for en venninne i telefonen også. Ustyrtelig morsomt. Hun reiste seg halvveis opp i karet og sjekket bikinilinjen og armhulene. Lot pekefingeren gli over et langt rosa arr på innsiden av venstre overarm. Et minne fra tiden som marinejeger i det svenske forsvaret. 1307 Sadegh hadde vært en mønstersoldat og ble uten særlig konkurranse beste elev på kullet. Med tanke på hennes 165 centimeter og 51 kilo var det en ganske unik prestasjon, og resultatene fra opptaksprøven hennes ble fremdeles brukt som motivasjon for nye rekrutter, også de mannlige. Parisa lukket øynene og bøyde hodet bakover til hun kjente det varme vannet i ørene. Hun prøvde å huske luktene fra de store fiolette blomstene som omkranset svømmebassenget på takterrassen i Teheran. Som liten hadde hun tenkt at disse duftene aldri ville forlate henne, men nå, snart tre tiår senere, greide hun ikke helt å fremkalle dem. Duften av hegg 10


i sene forsommerkvelder kunne ligne, men den manglet en ubestemmelig syrlighet. Tankene ble avbrutt av telefonen på badehyllen. Parisa reiste seg, skrittet ut på de varme flisene og strakte seg etter et hvitt, loddent badehåndkle. Hun rakk et raskt kikk på displayet før hun svarte. – Hei, Lasse. Fremdeles hang det noe svensk igjen i tonefallet. – Det tok tid. Sov du? – Nei, jeg så på tv … Parisa ristet på hodet for å få vannet ut av ørene. – Lykke ringte fra hytta. Vi har et drap på Grønland. Nokså jævlig visstnok. Sjefen kommer inn seint i kveld. Han vil at du og jeg skal se på det. Tøyengata 21. Parisa var allerede i ferd med å fiske en ren bomullstruse opp fra skuffen under vasken. – Ser deg der om tjue minutter, sa hun.


Kapittel 2

Rolf Gordon Lykke klemte den røde jerrykanna inn bak gressklipperen, rettet ryggen og stanget hodet i det grove skråtaket. – Svarte helvete … Den lille, røde sjøboden var satt opp på 1920-tallet og antagelig bygd av en fisker som enten var usedvanlig kortvokst eller ekstrem selvpiner. Lykke var ingen av delene. Han gned seg i det grå, kortklipte håret, lukket døren og hjalp til med støvelen for å få den ordentlig på plass i den skjeve rammen. Han skulle reparert boden i sommerferien. Nye hengsler og materialer var innkjøpt og lå pent stablet innunder taket på baksiden mot fjellet. De fire små glassene i vinduet som vendte ut mot sjøen, var sprukket og truet med å sprette ut av karmene. Bare noen bøyde, rustne spiker der kittet skulle vært, holdt dem tilbake. Lykke pirket vekk råtne fliser rundt jernslåen. Uorden plaget ham. Bare unødig bruk av penger var verre. Hans barnelærdom var krystallklar: Man betaler ikke håndverkere for å gjøre en jobb man kan gjøre selv. Han ble stående og betrakte den speilblanke sjøen i det svake lyset fra utelampen. Havblikk var et sjeldent syn på denne årstiden. I november sto som regel nordvesten inn sundet og rev og slet i fortøyninger og vaklevorne brygger. En ærfuglfamilie hadde lagt seg til på det lille skjæret bare noen meter bortenfor. Det hadde vært fem unger, nå var det tre igjen. Antagelig ingen 12


dårlig uttelling med tanke på alle måkene som sirklet over de små dunballene i begynnelsen av mai. Han hadde selv stått på brygga og veivet febrilsk med en båtshake mens han hjelpeløs så hvordan en svartbak snappet en av de ukegamle ungene og svelget den levende i løpet av sekunder. Selv ikke tretti år på voldsavsnittet hjalp akkurat da. Nå var ungene blitt så store at Lykke hadde vanskelig for å skille dem fra foreldrene. – Ger du dig iväg redan? Rolf Lykke snudde seg mot den breie Bohuslän-dialekten. Guy Gunnarsson gikk nesten i ett med de utallige garnene, plasttønnene og ikke minst skrotet som til enhver tid fylte den grå betongbrygga hans. – Jeg må innover nå. Vi har fått en sak … – Mord? – Ser sånn ut. Den gamle fiskeren ristet på hodet og spyttet snus i sjøen. – Det er for jævlig, mumlet han. Lykke så opp mot det røde huset. Sommarstugan som han yndet å kalle det. Et kupp. Han hadde kjøpt det på impuls en sen sommerdag i 89 for 540 000 kroner. I dag var det 103 år gamle bryggerhuset inklusiv en utedass, en vindskeiv sjøbu og en enda skeivere brygge verdt det mangedobbelte. «Et kanonläge,» hadde den svenske fastighetsmäklaren sagt. Og det var vanskelig å være uenig. Huset lå åtte meter fra sjøen, fem kilometer sør for Strömstad. Lykke hadde to naboer på øya: Familien Alm som eide et stort, hvitt hus med steinbrygge, og Guy Gunnarsson, som var pensjonert fisker og hadde bodd i et grått, lite hus ytterst på neset i hele sitt 78-årige liv. Lykke likte å se på det som et lite samfunn, eller ort som svenskene kalte det. – Skal du ha noen hummer til uka? 13


Gunnarsson hadde reist seg fra den blå campingstolen han alltid satt i, og tråkket forsiktig ned i den flate aluminiumsbåten, spesialkonstruert for ålefiske på grunt vann. – Tror ikke jeg kommer igjen før jul. Får ikke tid. – Jeg har fine krabber her? Lykke ristet beklagende på hodet, og kjente at sommerfølelsen han alltid fikk her ute, selv i november, var i ferd med å forlate ham. I den lille stuen var alt ferdig pakket. Det hadde gått fort, mest fordi han ikke hadde rukket å pakke ut det lille han hadde med seg før politiinspektør Breiby ringte. Men han hadde fått opp båten og stengt vannet, og det var derfor han var her. Han kom plutselig på at han hadde lovet Sonja å spa opp noen georginerøtter. Lykke sjekket klokken. Det fikk heller stå sin prøve. Han tok den slitte Bergans-sekken på ryggen og satte kursen mot utgangsdøren, stoppet et sekund ved et par rosa barnesandaler. Hadde Sonja nevnt noe om å ta med Idas sandaler? Han nappet dem til seg for sikkerhets skyld. Her hadde i alle fall ingen glede av dem på noen måneder. Den lille brygga svaiet under vekten hans. Det sa mest om bryggas forfatning. Sist Lykke hadde vært på kontroll, hadde bedriftslegen ristet oppgitt på hodet. Pilen hadde stoppet på 76 kilo. Ifølge legen var det minst 10 kilo for lite for en mann på 188 centimeter. Han løsnet fortøyningen til den knøttlille jolla han skulle ro over det smale sundet. Et kort øyeblikk følte han seg svimmel. Jeg er sliten, tenkte Lykke, jeg burde sagt nei nå. Han tenkte på hva Breiby hadde sagt i telefonen en halvtime tidligere. Vi trenger deg til denne, Rolf. Det er et eller annet her som vi ikke engang ser konturene av. Lykke dro inn jolla og plasserte de rosa sandalene forsiktig i baugen. Den dårlige samvittigheten kom som kastet på ham. 14


Hvor lenge var det siden han hadde tilbrakt en hel dag med Ida? Han måtte helt tilbake til sommerferien, og også den var blitt avbrutt på grunn av et drap. Bare denne saken, tenkte Lykke, så skulle han ta det roligere en stund. Akkurat der og da trodde han på det selv, vel vitende om at han hadde tenkt det samme utallige ganger før. Han la årene til rette mellom de slitte tollepinnene. Åretakene hans var lange og seige. Når han først hadde funnet seg et siktemerke, trengte han sjelden å justere underveis. Om noen timer ville han være tilbake på jobb. En ny drapssak. Han kjente et sug av forventning.


5\JJPP

Anmelderne om La de smĂĽ barn komme til meg: ÂŤKjetil Try leverer en av vĂĽrens beste norske krimhistorier i La de smĂĽ barn komme til meg fordi han skrur sammen en spennende historie og forteller den godt.Âť

)RUPDW[PP .ODIHUPP

Hvem skjuler seg bak profilene pĂĽ nettdatingstedene? Hvordan kan en kvinne pĂĽ jakt etter kjĂŚrligheten vite om mannen i den andre enden er den han utgir seg for ĂĽ vĂŚre?

TARALD AANO, STAVANGER AFTENBLAD

‌ en tvers gjennom spennende og mangefasettert krim, skrevet av en forfatter hvis navn man skal merke seg. GERHARD MOSER, ORF.AT

‌ fascinerende blanding av religiøs fanatisme og groteske drap.Âť Ă˜RJAN GREIFF JOHNSEN, ADRESSEAVISEN

KARI WÆRUM, FREDRIKSSTAD BLAD

ÂŤMakaber krim som holder helt til mĂĽlstreken.Âť

Etterforskerne Rolf Lykke og Parisa Sadegh stilles overfor flere tusen potensielle mistenkte, en jungel av mulige motiver, og en gjerningsmann som ikke nøler med ü slü til igjen.

KURT HANSSEN, DAGBLADET

Kjetil Trys første krim om Lykke og Sadegh – La de smü barn komme til meg – utkom i 2008 og er oversatt til fransk, tysk, nederlandsk og tyrkisk.

9 788205 410848

FRELS OSS FRA DET ONDE

... drivende spenning, treffende personkarakteristikker og overbevisende miljøskildringer – sÌrlig av politikollegiet. Kjetil Try har rett og slett skrevet en god, norsk krim. Anbefales!

Den ti ür gamle datteren til Nadija Hadzic kommer hjemom for ü hente en gjenglemt mattebok, og finner moren drept pü gulvet. Et langt snitt gür fra overleppen til underlivet, og kroppen er fylt av vaskepulver. I leiligheten mangler kvinnens PC. Kjetil Dyrendahl Try er født i 1959 pü Manglerud i Oslo. Han debuterte som forfatter i 1997 med kriminalromanen Stø kurs, og har siden utgitt Pavlovs hunder (2002) og La de smü barn komme til meg (2008). Try er utgitt i Tyskland, Frankrike, Tyrkia og Nederland. Han er ogsü kjent som reklamemann og eier av Try Reklamebyrü.

FRELS OSS FRA DET ONDE Du treffer dem pĂĽ nettet. KjĂŚrester, venner, drapsmenn. FORFATTERFOTO: MORTEN BRUN FOTO: ISTOCKPHOTO DESIGN: KULSETH & CO


Frels oss fra det onde