MYSTERIET I JOTUNHEIMEN
– Våkne, Alba! Vi er nesten framme!
Jeg skvatt. Speidet forvirret rundt meg.
Hva? Hadde jeg sovna?
Øyeblikket etter skjønte jeg hvor jeg var.
I mini-lastebilen, sammen med Pappa Truls og Finito. Vi humpet sakte oppover en bratt, smal grusvei.
Jeg kikket ut av bilvinduet og kjente et skikkelig sug i magen.
Shit!
Vi var himmelhøyt oppe i ei fjellside.
Pappa tviholdt i rattet og holdt tunga rett i munnen mens bilen lirket seg rundt en sving, videre opp en stupbratt bakke – en
lang, lang stund – før vi endelig kjørte ut på en flatere strekning.
Jeg pustet lettet ut.
– Voff!
Jeg snudde meg og smilte. Finito hadde reist seg i buret bak i mini-lastebilen.
– Hei, Finito! Syntes du også det var litt skummelt?
Finito ulte og logret så halen pisket mot stengene i buret.
– Fine Finito, sa jeg og lo, før jeg snudde meg igjen.
Landskapet videt seg ut foran oss.
Vi kjørte inn i en dal.
På hver side av veien var det skikkelig høye fjelltopper. Ikke så rart, kanskje, siden de høyeste fjellene i landet ligger der vi var, i Jotunheimen.
Hvordan jeg vet dette?
Jo, Pappa Emil (den andre pappaen min!)
har en greie med at jeg skal lære meg alt, absolutt alt, om de største og lengste og
bredeste stedene i Norge.
Norges største innsjø?
Mjøsa (som vi hadde kjørt forbi tidligere på morgenen).
Norges lengste elv?
Glomma.
Norges høyeste fjell?
Galdhøpiggen, 2469 moh. I Lom, Jotunheimen, og faktisk ikke langt fra der vi var nå!
Skjønner?
Det var ikke minifjell rundt oss, akkurat
– nei, ENORMT svære fjell med snø på toppene.
Men hvorfor vi var her i det hele tatt, er jo sikkert det du lurer mest på. Verken Pappa
Truls eller jeg er sånne typiske fjellturister, akkurat.
Jo, altså, for å ta det kjapt: Pappa Truls er, som du kanskje husker, veterinær. I tillegg er han med i et program om dyrleger på tv.
Han er på en måte eh … kjendis. Ja, han blir faktisk kalt «hele Norges dyrlege».
Veldig flaut, jeg vet! Og ganske slitsomt.
Ikke minst fordi folk som har sett ham på
tv, ringer til ham – absolutt hele tiden! – og vil at han skal hjelpe dyrene deres. Selv om det bare feiler dem bitte små ting.
Men i går kveld var det alvor.
For da ble pappa kontaktet av Bjarne
Primi, som er kjendiskokk og vinner av fjorårets VM i ost.
Det var helt krise.
Flere av geitene til Primi, som går på sommerbeite på fjellet her i Jotunheimen, var nemlig plutselig blitt syke. Og det som var enda verre: Det var akkurat de geitene som ga Primi melk til den prisvinnende osten.
I tillegg var det litt av et mysterium. For hvordan i alle dager kunne så mange geiter ha blitt syke?
Samtidig?
Det var dette mysteriet jeg tenkte på, der i forsetet på mini-lastebilen, mens vi skranglet videre innover fjellriket.
– Hva tror du har skjedd med geitene, pappa?
Fingrene til pappa begynte å tappe mot rattet. Til slutt sa han:
– Jeg kan ikke si noe sikkert før jeg har undersøkt dem.
(Kjedelig svar! Jeg vet!)
– Men hvorfor måtte akkurat du komme?
fortsatte jeg. – Jeg mener, har de ikke egne dyrleger her oppe?
Pappa lo stille. 2
– Det er nok fordi Bjarne og jeg gikk i samme klasse på skolen, sa han. – Jeg tror at han … ja, at han stoler litt ekstra på meg på grunn av det. Og siden det er krise …
– Skulle ønske vi kunne vært hjemme i helga, avbrøt jeg med et sukk. – Vi er jo nesten aldri det.
Pappa sendte meg et trist blikk.
– Jeg forstår det, Alba, sa han med sånn rolig pappa-stemme. – Men husk at vi får en fin tur – og skal overnatte på en ekte fjellseter!
Og ikke minst: Vi er invitert til Bjarnes berømte «10-retters middag for utvalgte gjester» i kveld. Helt gratis!
Jeg trakk pusten dypt. Den middagen, ja. Huff!
For greia med sånne middager for voksne, er nemlig at matrettene ofte:
– har vanskelige, uforståelige navn – smaker rart
– er pyntet med kvister, gress, tang, eplestilker og/eller granbar
– består av sjeldne dyr eller insekter, eller av kroppsdeler du IKKE har lyst til å tenke på – ikke er taco, lasagne eller pizza
– og sist og verst av alt: Sånne middager for voksne pleier å vare veldig, veldig, VELDIG lenge.
10 retter!
Dette kom til å ta fem timer, det var det eneste jeg var sikker på. Og det var også litt derfor jeg spurte: – Hva er egentlig greia med den middagen?
Fingrene til pappa tappet mot rattet igjen.
– Det er en helt spesiell supermiddag, begynte han, – som Bjarne steller i stand én gang hver sommer. Bare noen veldig få inviterte gjester får komme. Men alt er liksom så hemmelig …
Jeg snudde meg mot pappa.
– Hva mener du?
– Nei …, begynte pappa. – Han ville ikke si hvem som var invitert da jeg snakket med ham. Bortsett fra oss, som jo kom med i siste liten på grunn av de syke geitene. Det skulle være en overraskelse, sa han.
Hm. Det var ganske gåtefullt, ja. Og det gjorde meg urolig. For en overraskelse kan jo være noe bra.
Men også noe dårlig.
Alba, Finito og veterinærpappa Truls er på vei til mesterkokk Bjarne Primis seter i Jotunheimen. Geitene hans har på mystisk vis blitt syke, og «Hele Norges veterinær» må komme og hjelpe!
Men når Ferrarien til osteimportør Magne Manchego og matanmelder Synne Syrle plutselig forsvinner, får Alba og Finito enda en gåte i fanget.
Klarer de å løse mysteriet? Og klarer Pappa Truls å finne ut av hva som har skjedd med geitene?
