Page 1

«I fritt fall er en særdeles lovende debut.» svend e. hansen, Østlands-Posten

«Karakterene er troverdige og tidsriktige, historien er spennende, handlingen drives frem, og morderen avsløres ikke før man har lest nærmere 400 sider (...) Løp og kjøp!» vilde lockert, Kulturspeilet

«Spennende, velskrevet – en forfatter vi kommer til å høre mer fra!» liv lysaker, Magasinet Aktuell

«Stramt, rent, målrettet, dynamisk. Jo da!» knut holt, Fædrelandsvennen

foto: Blæst | Terese Moe Leiner

anita berglund

foto: Charlotte Berglund Coates

«... lekent og spennende. Og befriende annerledes.» gunn magni galaaen, Trønder-Avisa

anita berglund

Dette skrev anmelderne om I fritt fall:

Høygravide Rebekka Tangen blir overfalt og slått bevisstløs med en skiftenøkkel i sitt eget hjem i Svelvik. Det står om livet for både henne og det ufødte barnet. Nesten samtidig blir den fredelige småbyen rystet av et drap på åpen gate. Funn på åstedet knytter de to sakene sammen, og politiet retter blikket mot en østeuropeisk innbruddsliga. Didrik Claussen, profilerer med hovedvirke i USA, tror forklaringen ligger et helt annet sted. Brutaliteten i overfallet på Rebekka antyder at det var personlig motivert. Samtidig er mannen hennes forsvunnet – det ser ut til at han har rømt til Brasil. Og Rebekkas svoger holder på å omkomme i en påsatt brann. Familien Tangen omgis av truende skygger.

anita berglund (f. 1963 på Fagernes) er utdannet innen dataprogrammering, har en mastergrad i økonomi og har bl.a. arbeidet som finansanalytiker. Hun har flyttet mye, og etter elleve år i USA har hun nå slått seg ned ved Bøkeskogen i Larvik, sammen med kjæresten og fire av sine fem barn. Hun debuterte som krimforfatter i 2009 med romanen I fritt fall, også den med profilerer Didrik Claussen i hovedrollen.


© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaˇciarne BB s.r.o. Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt. Omslagsdesign: Terese Moe Leiner / Blæst ISBN 978-82-05-40386-4


Anita Berglund

Midtvintermørke Kriminalroman


22. desember. Svelvik Rebekka oppdaget kofferten hans med en gang hun åpnet døren og gikk inn i entreen. «Jørgen?» ropte hun mens hun dro av seg kåpen og hengte den på knaggen. Hva gjorde han hjemme på denne tiden av døgnet? Var det oppstått en krise på fabrikken i Litauen? Det var alltid han som måtte dra. Men hvorfor den store kofferten, den han bare brukte på ferieturer? «Jørgen,» ropte hun høyere og merket at stemmen skalv litt. Rebekka hørte at han romsterte inne på hjemmekontoret. Et par av skapdørene ble lukket hardt igjen. Så en skuff. Hun begynte å gå ned korridoren og gjenkjente et hint av etterbarberingsvannet hans i luften. I det samme kjente hun et spark fra babyen og strøk hånden over magen. Bare to uker igjen til termin. Babyen kunne komme når som helst. Jørgen ville vel ikke overveie en lengre tur nå, ville han? Hun kjente et nytt spark, i ribbeina denne gangen. Det gjorde vondt. Det var som om den lille reagerte på engstelsen som for gjennom henne. Hun la hånden på dørklinken. Nå var det stille der inne. Hvorfor hadde han ikke svart på ropene hennes? Rebekka åpnet døren til kontoret og skjøv den innover. Ingen å se. Alt så ut som vanlig. Kunne det tenkes at hun hadde hørt feil? At det bare var noe som hadde veltet? «Jørgen?» sa hun idet hun trådte over dørterskelen. 5


Fremdeles ikke noe svar. En prikkende fornemmelse krøp oppover ryggraden, en følelse av at det var noen der, noen som ventet. Hun lukket øynene, prøvde å roe seg, stenge ute den ekle følelsen. Da hørte hun det. Noen pustet. Svake, ujevne pustelyder. Det var noen som ventet. Ventet på hva? På at hun skulle forlate rommet? «Jørgen?» hvisket hun. Det skjedde så fort. Han må ha stått bak døren, var alt hun rakk å tenke før hun kjente slaget i hodet. Sjokkbølgen for gjennom kroppen. Så et nytt slag i hodet. Hun kjente varmt blod renne ned nakken. Blodsmak i munnen. Hun snublet forover. Hørte hylet som fylte rommet. Et nifst, ugjenkjennelig hyl. Som om det var en annen som skrek. Hjernen prøvde desperat å forstå det som skjedde. Hvorfor henne? Hvorfor nå? Hun som hadde så mye å leve for. Jørgen. Den ufødte sønnen deres. Et nytt slag traff henne i bakhodet. Så eksploderte smerten. Rebekka mistet balansen. Idet hun falt, krummet hun ryggen og prøvde å beskytte den store magen. Før hun nådde gulvet, kjente hun et kraftig spark i ryggen. «Vær så snill, ikke nå.» Ordene unnslapp så vidt leppene hennes. Så ble alt svart.

22. desember. E18 gjennom Vestfold Tåken kom brått; ingenstedsfra. Sikten ble farlig redusert. I tillegg begynte det å yre. Didrik Claussen slo på vindusviskerne og lente seg tilbake i setet. Det var ingen hast med å komme frem, så han innstilte seg på å ta det med ro. Det var ferie. Tre uker med ferie i Norge. Det var en av fordelene ved professoryrket. Vanligvis benyttet han skoleferiene samt de fleste helger til profileringsoppdrag, både i og utenfor USA. Det fantes en 6


nærmest endeløs rekke uoppklarte voldtekter og drap, og etterspørselen etter profilene hans hadde økt i takt med medieoppmerksomheten rundt suksessene han hadde hatt. I år, derimot, hadde feriene til Didrik for det meste dreid seg om Torleif. Didrik hadde en sønn. Han var blitt far. Fremdeles var tanken uvant. Fremdeles kjente han en svak nervøs iling hver gang han reflekterte over sin nye status. Enda han hadde kjent til sønnen i omtrent syv måneder nå. Enda sønnen var nitten år. For hvert møte ble de mer vant til hverandre. Og etter uken på Hardangervidda i sommer, dagene på Erkna fyr og kajakkturene på Farrisvannet, var tonen dem imellom blitt naturlig, nesten kameratslig. For hva ellers kunne den være? Det var jo ikke slik at Didrik plutselig kunne entre scenen – etter så mange år – og begynne å oppføre seg som en far. Torleif hadde allerede en far; en adoptivfar. Utseendemessig var det ingen tvil om Torleifs biologiske opphav; han var svært lik Didrik med det brune, fyldige håret, det brede kjevepartiet og den krumme nesen. Til og med høyden var nøyaktig den samme; 1,86 meter på strømpelesten. Didrik kastet et blikk bort på passasjersetet hvor julegavene til Torleif lå ferdig innpakket. Det var de første julegavene han noensinne hadde hatt med seg i kofferten i løpet av de tjue årene han hadde bodd i USA. Den minste inneholdt det tynneste Sony-kameraet som ble produsert, så nytt at det ennå ikke hadde nådd det norske markedet, et Sony T900. I den store var en NHL-skjorte. De var begge opptatt av hockey, og da Didrik ble tilbudt spillerskjorta til Lidstrom i Detroit Red Wings, signert av Lidstrom selv, virket det som den perfekte gaven. Nå var han ikke lenger sikker. Hva gir man egentlig en nitten år gammel gutt? Ringingen fra mobilen rev ham ut av tankene. «Hei, det er Jon Jørgensen. Hører at du er hjemme i Norge for tiden?» 7


«Hei, Jon.» Didrik skiftet mentalt gir. «Hyggelig å høre fra deg.» Sist gang de snakket sammen, var Jon midt i etterforskningen av drapet på et homoseksuelt par og ville gjerne ha Didriks formening om et par funn på åstedet. Didrik hadde lest på nettet at saken ble oppklart like etterpå. «Du er vel her for å feire jul med Torleif?» «Ja, for en gangs skyld skal jeg ta meg skikkelig juleferie. Vi skal bo på studenthybelen hans i Oslo. Vi har flere planer. Vi skal til Kongsberg for å kjøre slalåm, og så har vi tenkt å ta en tur til København. Han snakker også om å ta en runde på barene der han pleier å vanke. Men hvordan står det til med deg? Og Sandra og jentene?» «Jentene?» Jon kvalte en oppgitt liten latter. «Masse hormongreier.» «Stakkars deg. Da sier du sikkert ikke nei til en sammenkomst; jeg lurte på om vi skulle prøve å tromme sammen noen av de gamle folka fra Politihøyskolen mens jeg er hjemme,» fortsatte Didrik. «Hva sier du til det?» «Høres topp ut, Didrik, men det er en annen grunn til at jeg ringer. Jeg skulle gjerne høre din oppfatning om en sak.» «Sak?» Didrik rettet seg opp i ryggen. «Er det snakk om et drap?» «Grovt overfall. Jeg skal gi deg detaljene senere,» svarte Jon Jørgensen, og forandringen i tonefallet avslørte at han var tilbake i rollen som politioverbetjent og etterforsker i Kripos. «Offeret ligger i koma. Vi mistenker at overfallsmannen er knyttet til en innbruddsliga som har herjet i flere fylker i Sør-Norge de siste månedene.» «En innbruddsliga? Hva har det med deg å gjøre?» «Det er selvsagt overfallet som bringer oss inn i saken. Denne gangen er vi involvert med både taktisk og teknisk bistand. Jeg vil svært gjerne at du kommer hit for å ta åstedet nærmere i øyesyn. Vi trenger å få bekreftet eller avkreftet at det er de samme gjerningspersonene. Kunne du tenke deg det?» «Selvsagt,» sa Didrik. Med ett var han lys våken, trass i jetlag. «Et helt ferskt åsted, altså?» 8


«Ja.» «Hvor er du?» «Svelvik,» svarte Jon. «Helt nord i Vestfold.» «Det ligger ved Drammensfjorden, gjør det ikke?» «Jo, 20 kilometer sør for Drammen.» «Jeg kan være der om en snau halvtime. Jeg har nettopp passert avkjøringen til Sande.» «Bra. Ring meg når du nærmer deg, så skal jeg gi deg en veibeskrivelse.» Fem minutter senere svingte Didrik av hovedveien rett sør for Drammen og fulgte skiltene til Svelvik. Mon tro om Jon hadde sett noe ved åstedet som fikk ham til å tvile på om innbruddstyver sto bak? Jon var en erfaren etterforsker, og det var bare ved helt spesielle saker at han konsulterte Didrik, vanligvis uoffisielt. Bare én gang hadde Didrik vært formelt del av en sak i Norge; det var etterforskningen i våres, av drapet på Didriks egen ungdomskjæreste og Torleifs biologiske mor, Liv Hege. Ennå gjorde det vondt å tenke på henne. Han konsentrerte seg om veien igjen, som nå var blitt smal og svingete. Drammensfjorden lå blank og stille til venstre for ham og speilet den grå himmelen ovenfor. På høyre side lå husene, mange av dem tett inntil veien. Ett sted kjørte han tvers over et gårdstun; den røde låven lå på den ene siden av veien og det hvite våningshuset på den andre. Snart kom han til et hvitt hus som faktisk lå i veien. Han bremset og smøg seg forsiktig forbi mens han lurte på hvor mange bilister som hadde måttet bråbremse akkurat her, og hvordan det måtte føles å bo i en sånn trafikkfelle. Så var den lille avstikkeren til Buskerud tilbakelagt. Veien ble bredere, og han satte seg bedre til rette i setet og kjente på blandingen av nysgjerrighet og avsky som så ofte fylte ham ved tanken på et nytt åsted. Denne gangen ville ikke offeret være til stede. Det betydde mindre informasjon å bygge en profil rundt, men også en noe mindre følelsesmessig påkjenning. 9


I skumringen reiste åsene seg mørke på hver side av fjorden. Skyene hang lavt på himmelen. Han kunne ikke se toppen av åsene – de var dekket av skyer i ulike nyanser av grått. Snart ble det for mørkt til å få med seg mer av landskapet. I tillegg blåste det opp. På fjorden, som for litt siden hadde ligget blank og stille, gikk nå bølgene med hvite skumtopper.

22. desember. Svelvik Didrik nådde Svelvik og fulgte veibeskrivelsen Jon hadde gitt ham. Han tok av til høyre i rundkjøringen ved Shell-stasjonen, og ikke lenge etter rundet han en skarp sving i åsen over byen og oppdaget politibilene som sto på rekke og rad langs Juveveien. Han skulle til det første huset på venstre side, og veien buktet seg som en U rundt tomten. Han måtte kjøre et godt stykke opp i bakken før han fant et sted å parkere. Didrik åpnet hanskerommet, grep kameraet og steg ut på den våte asfalten. Vinden ulte i de store bartrærne langs veien. Temperaturen hadde sunket flere grader siden han satte seg i bilen i Larvik for snart halvannen time siden. Han lukket vindjakken før han beveget seg ned mot huset. Huset hvor forbrytelsen hadde funnet sted, var stort, med alt på én flate. Gårdsplassen endte i en dobbeltgarasje. Hele sørsiden av hovedhuset besto av store vinduer og avslørte hvitkledde politibetjenter som tilsynelatende beveget seg omkring i rommet på måfå. Didrik fikk en fornemmelse av hvite mus i bur. Lyset fra vinduene kastet et gult skjær over naturtomten utenfor. Vinden hadde blåst bort de lave skyene, og i åsen på den andre siden av sundet kunne han skimte funklende lys. Det ante ham at utsikten over Drammensfjorden ville være flott i dagslys. «Didrik!» En ivrig stemme nådde ham fra inngangsdøren. «Hei, Jon.» 10


«Skynd deg inn. Åpen dør gir temperaturforandringer. Det vil ikke kriminalteknikerne ha. De liker nødig at vi er her. Og med denne kraftige vinden …» Jon lukket døren igjen. Didrik nikket til politibetjenten som holdt vakt utenfor huset, idet han gikk forbi, åpnet døren og lukket den raskt bak seg. «Kom! Ta på deg nødvendig utstyr, så går vi og tar en kikk.» Jon ga Didrik en klapp på skulderen. Didrik iførte seg en hvit overtrekksdrakt og fulgte Jon ned en liten korridor. Siden kameraten var over et hode lavere, kunne ikke Didrik unngå å legge merke til at det bare området midt på hodet hadde blitt større siden i våres. Utenfor det siste rommet til høyre stoppet Jon. Døren var åpen, og de kunne se to skikkelser i hvite drakter der inne. «Det var her hun ble overfalt. Kan en av dere komme ut en liten stund slik at Didrik kan ta en titt?» En av de to hvitkledde skikkelsene kom bort til døren og avslørte seg som kriminaltekniker Linda Bremnes. Synet av henne gjorde Didrik både forfjamset og glad. Han hadde ikke vært forberedt på å skulle møte henne, selv om han naturligvis burde ha vært det; hun var blitt en av Jons mest brukte teknikere. Etter sommeren de hadde fått sammen, hadde de først hatt tett kontakt over nettet. Men etter hvert som semesteret skred frem, ble det travlere, og til slutt hadde det for Didriks del ikke vært tid til annet enn jobb. Den siste måneden hadde det vært helt stille. Nå kunne han ikke fatte hvorfor han hadde bortprioritert noe så vakkert. «Hei, Didrik,» sa hun avmålt. «Du kan gå inn nå. Bare vær forsiktig med hvor du tråkker.» «Hei, Linda,» sa Didrik og møtte blikket hennes under den mellomblonde, rette luggen. Før han ble kjent med henne, hadde han ikke syntes at hun var videre pen, med den litt skarpe nesen og den litt for store munnen, men det skyldtes nok først og fremst at hun ofte hadde hatt et grettent uttrykk i ansiktet når hun så 11


på ham. Så hadde han skjønt at surheten var et forsvar, en beskyttelse mot å såres. Han forsøkte seg på et stort smil, og så til sin tilfredsstillelse at det rykket til i munnvikene hennes og at øynene ble en anelse varmere. Han trakk til seg blikket og gikk inn i rommet. Didrik bråstoppet. Kontrasten til det flyktige møtet med Linda ble nesten for stor. Det første som slo ham ved åstedet, var tegnene på det raseriet gjerningspersonen måtte ha vært fylt av. Tatt i betraktning at det dreide seg om bare ett offer, og at offeret fortsatt var i live, var dette et av de blodigste åstedene han hadde sett. Vegger og møbler var tilsølt med mørkerøde striper og klatter av størknet blod, og på gulvet, litt innenfor døren, var det en stor blodpøl. Den søte lukten av blod føltes overveldende. Det gjorde ham et øyeblikk kvalm og svimmel, og fikk ham til å tenke på et slakteri. At alt dette bare kom fra én person, var ikke til å fatte. Han gikk litt lenger inn i rommet og ble stående og studere blodsporene. De var resultatene av åpne, pulserende blodkar mens offeret ennå stod oppreist. Det var blod på skrivebordet under vinduet. Blod på den hvite papirbunken som var stablet der. Blod på tastaturet til den stasjonære pc-en. Hva var det som hadde gjort innbruddstyven så rasende? «En høygravid kvinne har ekstra mye blod,» sa Linda med utilslørt vemmelse. Didrik rykket til. Brutalt overfall på en høygravid kvinne. Som profilerer i USA kom han borti det meste, også høygravide drapsofre – men det hørte til sjeldenhetene. Personlig motiverte drap av denne typen skjedde som regel på et tidligere tidspunkt i svangerskapet, ikke når kvinnen var høygravid. Drap på gravide var som regel ikke overlagt, men skjedde på impuls. Han ble stående og se på en stor skiftenøkkel – den var av jern og omtrent en halvmeter lang – som fortsatt lå på gulvet. Også denne var dekket med mørkerøde skjolder av størknet blod. 12


«Er mordvåpenet medbrakt?» spurte han, men i neste øyeblikk fikk han øye på en verktøykasse på gulvet ved siden av skrivebordet. «Vi har ikke fått tak i ektemannen ennå, men vi tror at verktøykassen tilhører huset, og at skiftenøkkelen stammer derfra. Helt øverst i verktøykassen lå en del kroker og stifter, eierne var trolig i ferd med å henge opp bilder.» Jon nikket mot et par store, innrammete svart-hvitt-fotografier som sto plassert på gulvet inntil den ene veggen. «Vet vi noe om hvilken type slag hun ble utsatt for?» sa Didrik. «Hvor på kroppen hun ble angrepet?» «Hun ble slått på overkroppen,» svarte Jon. «Hodet. Nakken. Skuldrene.» «Altså kom overfallsmannen bakfra?» «Ja, eller kvinnen.» «Hvor mange slag?» «Seks,» sa Jon. «Prøvde hun å forsvare seg på noen som helst måte?» «En overfladisk undersøkelse viser ingen tegn til forsvar.» «Så hvorfor seks slag?» spurte Didrik. Han kunne ikke unngå å se for seg scenen som hadde utspilt seg i det lille rommet. Hvordan kraften bak skiftenøkkelen hadde fått hull på blodårene. Hvordan blodet hadde sprutet ut i luften og merket alt som var i nærheten. Han kunne nesten høre skrikene. Føle redselen som måtte ha fylt henne. Kanskje ikke først og fremst for seg selv, men for barnet hun bar på. «Det er nettopp det vi ikke liker, og det er derfor jeg ville du skulle se på dette. I løpet av de siste åtte månedene har det vært en rekke innbrudd i Vestfold, Telemark og Buskerud, hvor det eneste som ble tatt var myntsamlinger. Innbruddstyvene er raskt inn og ut, som regel på dagtid når eierne er borte. Alarm ingen hindring. Et par innbruddsforsøk har vært mislykket, da safen verken lot seg åpne eller fjerne. Og ifølge politisjefen i Søndre Buskerud finnes det mange likhetstrekk mellom dette åstedet og de andre stedene der man mener at en bande fra Romania har brutt seg inn, som regel gjennom et vindu. Imidlertid har den samme gjengen alltid 13


tidligere rømt huset dersom eierne har kommet overraskende hjem; de stikker med andre ord fremfor å risikere en konfrontasjon. Så hvorfor angrep de denne gangen?» Jon stirret spørrende på Didrik. «På den annen side skiftes innbruddstyvene ut til stadighet. De er i Norge en uke eller to, reiser litt rundt, så forsvinner de tilbake til Romania, Bulgaria eller hvor de enn kommer fra. Eller de blir tatt og buret inn. Det er en evig strøm av nye rekrutter.» Jon så seg rundt i rommet. «Vi har fryktet dette. At volden ville øke. At økende desperasjon i tyvenes hjemland gjør at de tar stadig større sjanser, og at vi får en type kriminelle som ikke nøler med å bruke grov vold.» «Hvordan skjønte dere at samlingen var borte?» «Safen sto åpen.» «Den var brutt opp?» «Det er ingen tegn på at den er brutt opp. Fra eierens far har vi fått vite at myntsamlingen alltid blir oppbevart i safen.» «Og safen er her inne på kontoret?» «Ja. Ved siden av skrivebordet der.» Jon pekte på en skapdør som sto delvis åpen. «Det har samme panel som skapdørene rundt, så det er ikke lett å se at det er en safe.» «Sto alarmen på?» «Huset har vært under ombygging, og sensorene måtte flyttes på. Akkurat denne uken har de stått uvirksomme.» «Gjerningsmennene må sitte på innsideinformasjon. Har huseierne vært medlemmer av en slags myntsamlerklubb?» spurte Didrik. «Ja,» sa Jon. «Alle innbruddsofrene er medlemmer av Numismatisk Forening. Inkludert Jørgen Tangen, eieren av dette huset.» Didrik studerte åstedet igjen. Blodpølen på teppet. Verktøykassen. Sølete fotspor. Vinduet ut mot gårdsplassen. Det blodstenkte skrivebordet. Han var ikke synsk og lot heller aldri intuisjonen få spille en viktig rolle i etterforskningen. Det var alltid de nakne kjensgjerningene som snakket til ham. Men av og til kunne 14


han imidlertid få en fornemmelse av at faktaene ikke stemte overens. Som nå. «Vi har funnet to sett med helt ferske fotavtrykk,» sa kriminalteknikeren som satt på huk over det linoleumsbelagte gulvet på vaskerommet, som lå vegg i vegg med hjemmekontoret. Noe som lignet en liten håndstøvsuger lå på gulvet ved siden av ham. «Trolig herresko. Vi finner ingen match i huset.» Rommet var langt, smalt og hvitmalt. Langs den ene langveggen sto en vaskemaskin og en tørketrommel samt et skap og en skuffeseksjon. Den andre veggen var full av knagger der det hang yttertøy. Bakdøren var plassert på kortveggen tvers overfor Didrik. Ved siden av døren var et høyt vindu, nå dekket med plast. Like innenfor døren lå en dørmatte med blomstermotiv. «Samme som på de andre åstedene,» fortsatte kriminalteknikeren. «Men denne gangen har de tatt av seg skoene før de forlot vaskerommet.» «Samme?» spurte Jon. «Nøyaktig de samme avtrykkene?» «Nei. Det er forskjellige avtrykk hver gang. Jeg mener at det er to av dem her i huset. Men dette med å ta av seg skoene har bare skjedd én gang før, og den dagen var det svært sølete ute.» «Det er ganske sølete ute nå også,» kommenterte Jon. «Men dette betyr vel at vi vet ytterst lite om bevegelsene deres rundt i huset?» «Det vi kan si med sikkerhet er at en av personene tok av seg skoene her inne, bar dem med seg ut i korridoren og tok dem på seg igjen inne på kontoret. Der inne er det flere avtrykk fra et par sko i størrelse 45.» Jon henvendte seg til Didrik. «Det var pussig.» «Ja,» samtykket Didrik. «Og den andre personen?» sa Jon. «Ingenting.» «Hvilke type sko snakker vi om?» spurte Didrik. 15


«I fritt fall er en særdeles lovende debut.» svend e. hansen, Østlands-Posten

«Karakterene er troverdige og tidsriktige, historien er spennende, handlingen drives frem, og morderen avsløres ikke før man har lest nærmere 400 sider (...) Løp og kjøp!» vilde lockert, Kulturspeilet

«Spennende, velskrevet – en forfatter vi kommer til å høre mer fra!» liv lysaker, Magasinet Aktuell

«Stramt, rent, målrettet, dynamisk. Jo da!» knut holt, Fædrelandsvennen

foto: Blæst | Terese Moe Leiner

anita berglund

foto: Charlotte Berglund Coates

«... lekent og spennende. Og befriende annerledes.» gunn magni galaaen, Trønder-Avisa

anita berglund

Dette skrev anmelderne om I fritt fall:

Høygravide Rebekka Tangen blir overfalt og slått bevisstløs med en skiftenøkkel i sitt eget hjem i Svelvik. Det står om livet for både henne og det ufødte barnet. Nesten samtidig blir den fredelige småbyen rystet av et drap på åpen gate. Funn på åstedet knytter de to sakene sammen, og politiet retter blikket mot en østeuropeisk innbruddsliga. Didrik Claussen, profilerer med hovedvirke i USA, tror forklaringen ligger et helt annet sted. Brutaliteten i overfallet på Rebekka antyder at det var personlig motivert. Samtidig er mannen hennes forsvunnet – det ser ut til at han har rømt til Brasil. Og Rebekkas svoger holder på å omkomme i en påsatt brann. Familien Tangen omgis av truende skygger.

anita berglund (f. 1963 på Fagernes) er utdannet innen dataprogrammering, har en mastergrad i økonomi og har bl.a. arbeidet som finansanalytiker. Hun har flyttet mye, og etter elleve år i USA har hun nå slått seg ned ved Bøkeskogen i Larvik, sammen med kjæresten og fire av sine fem barn. Hun debuterte som krimforfatter i 2009 med romanen I fritt fall, også den med profilerer Didrik Claussen i hovedrollen.

Midtvintermørke  

Høygravide Rebekka Tangen blir overfalt og slått bevisstløs med en skiftenøkkel i sitt eget hjem i Svelvik. Det står om livet for både henne...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you