Mannen som jaget sin egen skygge

#5 ISBN 978-82-05-49435-0

Boken er inspirert av Stieg Larssons Millennium-serie

«Først må man få greie på sannheten. Så kan man ta hevn.»

MILLENNIUM, tidsskrift for undersøkende journalistikk. Sjefredaktør Erika Berger har et fritt forhold til Mikael Blomkvist.

Lisbeth Salander

LISBETH SALANDER, hacker i verdensklasse. For øyeblikket soner hun en kortere fengselsstraff.

Lisbeth Salander soner en kortere straff i et kvinnefengsel og gjør alt for å holde seg unna de interne konfliktene mellom fangene. Men når Benito, fengselets gjengleder og verste innsatte, gang på gang mishandler en ung kvinne fra Bangladesh, går Lisbeth imellom og stopper henne. Benitos posisjon i fengselet svekkes, og hun gjør alt for å hevnes.

MIKAEL BLOMKVIST, stjernereporter og grunnlegger av tidsskriftet Millennium.

ANNIKA GIANNINI, advokat med sterk etikk og stort engasjement for sine klienter.

Lisbeth får besøk av Holger Palmgren. Han har fått tak i dokumenter som kaster et nytt lys over myndighetenes overgrep mot henne da hun var barn. Hun ber Mikael Blomkvist om hjelp til etterforskning. Sporene leder til en svært rik finansmann, Leo Mannheimer.

I den femte Millennium-boken, Mannen som jaget sin egen skygge, tar Lisbeth Salander et oppgjør med barndommen sin.

Boken er inspirert av Stieg Larssons Millennium-serie. (f. 1962) er forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 1997 med en bok om den svenske eventyreren Göran Kropps bestigning av Mount Everest. En fellesnevner for Lagercrantz’ bøker er at han har skrevet om store personligheter som har valgt å gå sin egen vei i livet.

En bok som ble en stor suksess, er hans bok om Zlatan Ibrahimovic, Jeg er Zlatan. Boken ble nominert til svenske Augustprisen og har solgt millioner av eksemplarer i hele verden.

David Lagercrantz er gift, har tre barn og bor på Södermalm i Stockholm, ikke langt fra Lundagatan.

Pressen om den forrige Millennium-boken, Det som ikke dreper oss: «Nye Millennium er solid og respektfull.»

Dagens Nyheter «David Lagercrantz har utført et fint og varsomt arbeid.»

Svenska Dagbladet «Elegant, høyt tempo, solid og veldig spennende.»

The Guardian «Salander og Blomkvist er like overbevisende som alltid.»

The New York Times

MANNEN SOM JAGET SIN EGEN SKYGGE

Foto: Cato Lein

Hvordan henger Lisbeths barndom sammen med denne finansmannen?

Og hvordan skal Lisbeth håndtere de økende truslene fra Benito og gjengen hennes?

HOLGER PALMGREN, Lisbeth Salanders tidligere formynder. Aldrende og med et stort behov for omsorg og pleie.

DAVID LAGERCRANTZ EN KRIMINALROMAN AV

MANNEN SOM JAGET SIN EGEN SKYGGE LISBETH SALANDER I FENGSEL Soner straff for rettsstridig forføyning

HACKING

Den moderne krigføringen

BLOGGERE PÅ DØDSLISTE GENFORSKNINGENS MØRKE HEMMELIGHET

LEO MANNHEIMER, deleier og analysesjef i Alfred Ögrens investeringsselskap. Har skyhøy IQ.

DAN BRODY, gitargeni som er en stor beundrer av Django Reinhardt.

MALIN FRODE, en av Mikael Blomkvists gamle flammer og tidligere kommunikasjonsdirektør i Alfred Ögrens investeringsselskap.

FARIA KAZI, ung kvinne fra Bangladesh, dømt for æresdrap i et familiedrama.

BENITO ANDERSSON, tungt kriminell, terroriserer medfangene i Flodberga kvinnefengsel.

ALVAR OLSEN, sjef for sikkerhetsavdelingen i Flodberga kvinnefengsel. Kjenner at han holder på å miste kontrollen.

RAKEL GREITZ, tidligere sjef for Registeret for studier av genetikk og miljø i Uppsala.

HILDA VON KANTERBORG, dosent i psykologi med stor appetitt for ny kunnskap, menn og alkohol.

JAN BUBLANSKI, rutinert kriminaletterforsker som nå bor sammen med professor Farah Sharif.

BLOMKVIST OG SALANDER AVSLØRER STATLIGE RETTSOVERGREP Omslag: Valentin&Byhr / Jörgen Einéus Foto: Shutterstock Boken er oversatt av Elisabeth Bjørnson, medlem av Norsk Oversetterforening.

Originaltittel: Mannen som sökte sin skugga Copyright © David Lagercrantz & Moggliden AB Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2017 www.gyldendal.no First published by Norstedts, Sweden, in 2017 Published by agreement with Norstedts Agency Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt.

Omslagsdesign: Valentin&Byhr / Jörgen Einéus Omslagsfoto: Stocksy, Shutterstock Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-49435-0 ISBN 978-82-525-8781-4 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

DAVID LAGERCRANTZ MANNEN SOM JAGET SIN EGEN SKYGGE Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson

Prolog

holger palmgren satt i rullestolen sin i besøksrommet og sa: «Denne dragetatoveringen, jeg har alltid hatt lyst til å spørre hvorfor den er så viktig for deg.»

«Det er noe med mamma.»

«Med Agneta?»

«Jeg var liten, kanskje seks år. Jeg rømte hjemmefra.»

«Ja, jeg tror jeg husker det nå. Det var en dame som kom på besøk, ikke sant? Hun hadde et slags merke.»

«Det så ut som om det hadde brent på halsen hennes.»

«Som etter en drage?»

DEL 1

DRAGEN 12.–20. JUNI

Sten Sture den eldre fikk oppført statuen i 1489 for å hylle sin egen seier over danskekongen i slaget ved Brunkeberg.

På statuen – som står i Storkyrkan i Stockholm – sitter ridderen Sankt Georg til hest med løftet sverd. En døende drage ligger under ham.

Ved siden av står en kvinne i burgundisk drakt.

Kvinnen forestiller jomfruen som ridderen redder i dramaet, og det sies at hun er modellert etter Sten Sture den eldres hustru, Ingeborg Åkesdotter.

Jomfruen ser merkverdig uberørt ut.

Kapittel 1 12. juni

lisbeth salander kom fra treningssalen og dusjene og ble stoppet i korridoren av vaktsjefen Alvar Olsen. Vaktsjefen bablet om et eller annet. Kanskje var han til og med litt opphisset. Han gestikulerte vilt og viftet med noen papirer. Men Lisbeth hørte ikke et ord av det han sa. Klokken var 19.30.

19.30 var det verste tidspunktet på Flodberga. Det skramlende godstoget drønnet forbi utenfor; veggene skalv, det raslet i nøkler og luktet svette og parfyme. Ingen tid på døgnet var fengselet et farligere sted enn 19.30. Det var da, i ly av larmen fra jernbanen og det generelle kaoset som oppsto like før celledørene ble låst, at de verste overgrepene skjedde. Lisbeth Salander lot alltid blikket vandre frem og tilbake over avdelingen på denne tiden, og det var sikkert ingen tilfeldighet at hun akkurat da fikk øye på Faria Kazi.

Faria Kazi var fra Bangladesh og ung og vakker; hun satt på rommet sitt, rett til venstre for dem. Til tross for at Lisbeth, der hun sto, ikke kunne se annet enn ansiktet hennes, var det ingen tvil om at noen fiket til henne. Hodet rykket til gang på gang, og selv om slagene ikke var overdrevent harde, var det noe rituelt og rutinert over dem. Det som skjedde, hadde pågått lenge. Det syntes i selve krenkelsen, og det syntes i reaksjonen. Selv på avstand føltes det som en ydmykelse som hadde sunket dypt inn og brutt ned all vilje til motstand.

Ingen hender prøvde å stoppe slagene, og det var ingen tegn til forbløffelse i blikket, bare en taus, kvernende skrekk.

9

Faria Kazi levde med terroren. Lisbeth skjønte det bare ved å studere ansiktet hennes, og det stemte også med det hun hadde registrert og sett i løpet av ukene i fengselet.

«Der,» sa hun og pekte inn mot cella til Faria.

Men da Alvar Olsen snudde seg, var alt allerede over, og da stakk Lisbeth av, gikk inn på sin egen celle og lukket døren. Utenfor hørtes stemmer og dempet latter, og så godstoget som aldri ville slutte å drønne og riste. Foran seg hadde hun den blanke håndvasken, den smale sengen, bokhyllen og skrivebordet med de kvantemekanistiske utregningene sine.

Skulle hun gå videre med dem – med forsøket på å finne en loopkvantegravitasjon? Hun så ned på hånden sin. Hun holdt noe i den.

Hun holdt de samme papirene som Alvar nettopp hadde viftet med, og da ble hun litt nysgjerrig, tross alt. Men det var bare noe sludder, en intelligenstest med to kaffeflekker øverst på omslagssiden. Hun fnøs foraktelig.

Hun hatet å bli veid og målt, og hun lot papirene falle fra hånden og spre seg som en vifte på betonggulvet. En kort stund forsvant de helt fra tankene hennes, og hun tenkte på Faria Kazi igjen. Lisbeth hadde aldri sett hvem som slo henne. Likevel visste hun det utmerket godt. For selv om hun i begynnelsen hadde gitt blaffen i stemningen her inne, var hun motvillig blitt dratt inn i livet i fengselet, og steg for steg hadde hun avkodet de synlige og usynlige tegnene og forstått hvem som egentlig bestemte på avdelingen.

Avdelingen ble kalt B eller sikkerhetspaviljongen. Den ble ansett som det sikreste stedet i fengselet, og for den som kom på besøk eller bare tok et raskt overblikk, virket det nok som om det stemte. Ingen steder i fengselet var det så mange vakter og kontroller og rehabiliteringsprogram. Men den som så nærmere etter, fikk antagelig en anelse om at noe var råttent der inne. Vaktene spilte tøffe og autoritære og til og med medfølende. Men i virkeligheten var de noen ynkelige feiginger som hadde mistet grepet og overlatt makten til fienden, til mafiosoen Benito Andersson og tilhengerne hennes.

Benito holdt riktignok lav profil på dagtid og opptrådte 10

nærmest som en mønsterfange. Men etter den tidlige middagen, da de innsatte kunne trene eller få besøk av pårørende, overtok hun stedet; ikke noe tidspunkt på døgnet var terrorveldet hennes så omfattende som nå, like før dørene ble låst for kvelden. Fangene fartet rundt mellom cellene, det ble hvisket frem trusler og løfter, og Benitos gjeng holdt seg på den ene siden, ofrene deres på den andre. det var selvfølgelig en stor skandale at Lisbeth Salander befant seg her eller i det hele tatt satt i fengsel. Men omstendighetene hadde ikke vært på hennes side, og hun hadde ærlig talt ikke kjempet imot med noen større overbevisning. For henne fremsto det hele som en idiotisk parentes, og hun anså lenge at hun like gjerne kunne sitte bak murene som noe annet sted.

Hun var blitt dømt til to måneders fengsel for selvtekt og allmennfarlig skjødesløshet gjennom sin innblanding i dramaet som fulgte etter drapet på professor Frans Balder, da hun på eget initiativ holdt en åtte år gammel autistisk gutt skjult og nektet å samarbeide med politiet fordi hun, med rette, mente at det fantes en lekkasje blant etterforskerne.

Ingen benektet vel heller at hun hadde gjort en storartet innsats og reddet guttens liv. Likevel prosederte førstestatsadvokat Richard Ekström saken med stor patos, og til slutt hadde retten latt seg overbevise, selv om en av legdommerne hadde stemt imot, og Lisbeths advokat, Annika Giannini, hadde gjort en strålende jobb. Men siden Annika ikke fikk noen særlig hjelp av Lisbeth, var hun til syvende og sist sjanseløs.

Lisbeth tidde mutt under hele rettssaken og nektet å anke.

Hun ville bare bli ferdig med alt maset og ble også, akkurat som forventet, sendt til den åpne soningsanstalten Björngärda Gård, hvor hun fikk stor frihet. Men så kom det opplysninger om at det forelå et trusselbilde mot henne; ikke helt uventet med tanke på dem hun hadde stukket kjepper i hjulene for, og derfor ble hun overflyttet til sikkerhetsavdelingen på Flodberga.

Det var ikke like merkelig som det hørtes ut til. Til tross 11

for at Lisbeth ble plassert sammen med landets verste kvinnelige forbrytere, hadde hun ingen innvendinger. Hun var stadig omgitt av vakter, og det var virkelig sant at det ikke var blitt rapportert om noen overgrep eller voldshandlinger på avdelingen på flere år. Personalet kunne til og med vise til en ganske imponerende statistikk over innsatte som var blitt rehabilitert, selv om denne statistikken helt og holdent stammet fra perioden før Benito Anderssons ankomst. lisbeth møtte allerede fra starten av en del provokasjoner, heller ikke det spesielt overraskende. Hun var en høyprofilert fange, kjent fra mediene og ryktene og informasjonsutvekslingen gjennom underverdenens egne kanaler.

For bare noen dager siden hadde Benito stukket til henne en lapp med ordene: Venn eller fiende? Men den lappen kastet Lisbeth etter ett minutt – mest fordi det tok femtiåtte sekunder før hun orket å lese den.

Hun var ikke interessert i maktkamper eller vennskapsforbund. Hun konsentrerte seg om å se og lære, og hun hadde nettopp lært mer enn nok. Nå stirret hun tomt på bokhyllen med avhandlingene om kvantefeltteori som hun hadde spesialbestilt før hun skulle inn bak murene. I klesskapet til venstre lå to skift med straffeanstaltens klær, med kriminalomsorgens initialer på brystet, og dessuten en del undertøy og to par joggesko. På veggene var det ingenting, ikke engang et fotografi eller noen som helst påminnelse om livet utenfor murene. Hun var like lite interessert i innredningen her som hjemme i Fiskargatan.

Ute i gangen begynte celledørene å bli låst, og vanligvis var det en befrielse for henne. Når lydene ga seg og det ble stille på avdelingen, pleide Lisbeth å synke ned i matematikken – i anstrengelsene for å forene kvantemekanikken og relativitetsteorien – og glemme verden utenfor. Men i kveld føltes det annerledes. Hun var irritert, og det var ikke bare på grunn av overgrepet mot Faria Kazi, eller hele den korrupte situasjonen her inne.

Det var besøket hun hadde fått av Holger Palmgren seks 12

dager tidligere, hennes gamle verge fra den tiden da rettsvesenet ikke anså henne som i stand til å ta vare på seg selv.

Besøket hadde vært et drama i seg selv. Holger beveget seg ellers aldri utenfor hjemmet, og han var helt avhengig av pleierne og assistentene som stelte ham hjemme i leiligheten på Liljeholmen. Men han hadde insistert på å få komme, var blitt kjørt med handikapptransport og trillet inn i fengselet i rullestol, pesende i en oksygenmaske. Likevel hadde det vært fint. Hun og Holger hadde snakket om gamle dager, og Holger var blitt rørt og sentimental. Bare én ting hadde gjort Lisbeth oppbrakt. Holger fortalte at han hadde fått besøk av en dame ved navn Maj-Britt Torell, som hadde vært sekretær på St. Stefans barnepsykiatriske klinikk, der Lisbeth hadde vært innlagt som barn. Damen hadde lest om Lisbeth i avisene og overlevert en del papirer som hun trodde kunne være av interesse. Men ifølge Holger var det bare gammelt nytt om hvordan Lisbeth var blitt lagt i reimer og behandlet forferdelig dårlig på klinikken. «Ikke noe du behøver å se,» sa han. Likevel måtte dokumentene ha inneholdt i hvert fall noe nytt, for da Holger spurte om dragetatoveringen og Lisbeth fortalte om damen med det flammende fødselsmerket, hadde han sagt: «Kom hun ikke fra Registeret?»

«Hva?» «Registeret for studier av genetikk og miljø i Uppsala?

Mener at jeg leste det.»

«Det må ha vært i de nye papirene,» sa Lisbeth.

«Tror du det?» svarte han. «Eller kanskje er det bare noe jeg blander sammen.»

Kanskje var det bare noe han blandet sammen. Holger var gammel nå. Likevel hadde opplysningen festet seg hos Lisbeth. Den hadde gnagd i henne mens hun slo mot punchingballen i treningssalen om ettermiddagene, og mens hun arbeidet i keramikkverkstedet i formiddagstimene, og den gnagde i henne nå da hun sto i cella og så ned på gulvet igjen.

Det virket til og med som om IQ-testen, som lå spredt utover nede på gulvet, forandret seg, og hun var slett ikke 13

likegyldig til den lenger, den føltes snarere som en forlengning av det hun og Holger hadde snakket om, og et øyeblikk kunne hun ikke begripe hvorfor. Men så kom hun på at damen med fødselsmerket også hadde gitt henne forskjellige tester. Det hadde alltid endt med bråk og oppstandelse, og til slutt hadde hun rømt ut i kveldsmørket, bare seks år gammel.

Likevel var det ikke testene, og ikke engang flukten, som var det vesentligste ved minnene. Det var mistanken som allerede hadde begynt å vokse i henne, om at det fantes noe grunnleggende ved barndommen hennes som hun ikke hadde forstått, og hun innså at hun var nødt til å finne ut mer.

Selvsagt ville hun snart være ute i frihet igjen og kunne gjøre som hun ville. Men hun visste også at hun hadde taket på vaktsjefen, Alvar Olsen. Det var ikke første gang han hadde snudd ryggen til et overgrep. Avdelingen han ledet, som fremdeles ble betraktet som kriminalomsorgens stolthet, var nå i moralsk forfall, og Lisbeth lurte på om ikke Alvar Olsen skulle få hjelpe til med å skaffe henne det som ingen fikk lov til å ha her inne – en internettilkobling.

Hun lyttet ut mot korridoren. Vennlige og stygge ord ble mumlet om hverandre, det smalt i dører og raslet i nøkler og klapret fra føtter på vei bort. Så ble det stille. Bare ventilasjonsanlegget suste, selv om det ikke fungerte noe særlig av den grunn. Det var trykkende og ulidelig. Lisbeth Salander så ned på gulvet og testen og tenkte på Faria Kazi og Alvar Olsen og på damen med det brennende fødselsmerket på halsen.

Hun bøyde seg og tok opp papirene, satte seg ved skrivebordet og rablet svarene ned i full fart. Da hun var ferdig, ringte hun på den sølvfargede intercomalarmen ved ståldøren. Alvar Olsen svarte nølende og nervøst. Hun sa at hun måtte snakke med ham med en gang.

«Det er viktig,» påpekte hun.

Kapittel 2 12. juni

alvar olsen ville hjem. Han ville vekk. Men først måtte han bli ferdig med vakttjenesten og gå løs på papirarbeidet, og selvsagt ringe og si god natt til sin ni år gamle datter Vilda. Det var som vanlig Kerstin, tanten hans, som passet henne, og som vanlig hadde Kerstin fått beskjed om å låse med sikkerhetslåsen også.

I tolv år hadde Alvar vært leder for sikkerhetsavdelingen på Flodberga, og lenge hadde han vært stolt av jobben og sett seg selv som rette mann for oppgaven. I ungdommen hadde Alvar Olsen reddet livet til sin tungt alkoholiserte mor og fått henne tørrlagt. Han hadde alltid vært en lidenskapelig natur som sto på de svakes side, og det var derfor ikke overraskende at han hadde søkt seg til kriminalomsorgen, hvor han tidlig hadde fått et bunnsolid rykte. Men i dag var det ikke mye igjen av den gamle idealismen.

Det første grunnskuddet kom allerede da hans kone flyttet til Åre med sin tidligere sjef og lot ham sitte igjen alene med datteren. Likevel var det naturligvis Benito som til syvende og sist frarøvet ham alle illusjoner. Alvar pleide å si at det fantes noe godt i alle forbrytere. Men det fantes ikke noe godt i Benito, og det var tross alt mange som hadde lett – elskere, elskerinner, advokater, terapeuter og rettspsykiatere, og til og med et par prester. Benito het opprinnelig Beatrice.

Hun hadde selv døpt seg om etter en viss italiensk fascist, og hadde i dag et hakekors tatovert på halsen, snauklipt hår og noe blekt og usunt ved ansiktet. Likevel var hun ikke noe frastøtende syn.

15

Til tross for den bryteraktige kroppen utstrålte hun en viss eleganse, og det var ikke helt få som ble fascinert av den grandiose fremtoningen hennes. De aller fleste ble imidlertid bare livredde. Benito hadde – i hvert fall ifølge ryktene – drept tre personer med et par dolker som hun kalte Kris eller Keris, og som hun omtalte så ofte at de var blitt en del av den truende og trykkende stemningen i fengselet. Gang på gang ble det sagt at det verste som kunne skje på avdelingen, var at Benito erklærte at hun hadde rettet dolken sin mot noen, for da var vedkommende dødsdømt eller så godt som død. Selv om det meste naturligvis var pissprat og abrakadabra – særlig siden knivene befant seg på trygg avstand fra fengselet – satte det sitt preg på atmosfæren. Mytene om dolkene spredte seg i korridorene og fløt sammen med Benitos truende oppsyn. Det var en skam, alt sammen, en stor skandale; Alvar hadde gitt etter.

Han burde ha vært rustet for henne. Alvar var hundre og nittito centimeter høy. Han veide åttiåtte kilo, kroppen var hard og muskuløs, og allerede som tenåring hadde han slåss med fylliker og svin som ville ha tak i moren hans. Men han hadde et svakt punkt. Han var enslig far, og for et drøyt år siden hadde Benito kommet bort til ham i hagen og hvisket en veibeskrivelse i øret hans, en isnende nøyaktig redegjørelse for hver eneste lille korridor og trapp Alvar måtte forsere hver morgen for å levere datteren i klasse 3A i tredje etasje i Fridhemsskolan i Örebro.

«Jeg har rettet dolken min mot datteren din,» hadde hun sagt, og mer trengtes ikke.

Alvar mistet grepet på avdelingen, og forfallet spredte seg nedover i hierarkiet. Han tvilte ikke et øyeblikk på at noen av kollegene – som feigingen Fred Strömmer – hadde begynt å opptre direkte korrupt. Ingen tid på året var verre enn nå om sommeren, da fengselet ble fullt av inkompetente og redde vikarer, og den oksygenfattige luften i korridorene bare fikk irritasjonen og spenningen til å stige. Alvar visste ikke hvor mange ganger han hadde våknet opp og sverget på at han skulle få orden på stedet. Likevel fikk han ikke 16

til noen ting, og det hjalp heller ikke at fengselsdirektøren Rikard Fager var en idiot. Rikard Fager var bare opptatt av fasaden, og fasaden var fortsatt skinnende blank, uansett hvor råttent alt var bakenfor.

Hver ettermiddag ble Alvar på nytt lamslått av blikket til Benito, og i tråd med undertrykkelsens psykologi ble han svakere og svakere for hver gang han ga etter. Det var som om han ble tømt for blod, og verst av alt var at han ikke hadde lyktes med å beskytte Faria Kazi.

Faria var blitt dømt for å ha drept storebroren sin ved å dytte ham gjennom et stort vindu i stockholmsforstaden Sickla. Men det fantes ikke noe aggressivt eller voldelig i personligheten hennes. Ofte satt hun bare på cella og leste eller gråt, og at hun overhodet hadde havnet på sikkerhetsavdelingen, skyldtes at hun var både suicidal og truet.

Hun var et ødelagt menneske, forlatt av alle, også samfunnet. Hun hadde absolutt ingen tøff fasade å stille opp med i fengselskorridorene, ikke noe stålgrått blikk som signaliserte respekt, bare en skjør skjønnhet som fikk plageåndene og sadistene til å flokke seg rundt henne, og Alvar hatet seg selv for at han ikke gjorde noe med det.

Det eneste konstruktive han hadde forsøkt seg på i det siste, var å engasjere seg i den nye jenta, Lisbeth Salander.

Det var ingen lek, det heller. Lisbeth Salander var en tøff dame, og det ble snakket like mye om henne som om Benito.

Noen beundret Salander, andre så henne som en oppblåst drittsekk, og noen følte at plassen deres i hierarkiet var truet.

Hele skikkelsen til Benito – hver eneste muskel i henne – så ut til å forberede seg på en maktkamp, og Alvar tvilte ikke et sekund på at hun, via kontaktene sine utenfor murene, samlet informasjon om Salander, akkurat som hun hadde gjort med ham og alle andre på avdelingen.

Likevel hadde det ikke skjedd noe, ikke engang da Lisbeth, til tross for sin høye sikkerhetsklassifisering, hadde fått lov til å arbeide i hagen og i keramikkverkstedet på dagtid.

Hun var håpløs som keramiker. Vasene hennes var de verste han hadde sett, og ikke var hun særlig sosial av seg heller.

17

Hun sa knapt et ord. Hun så ut til å leve i sin egen verden og brydde seg hverken om blikkene eller replikkene hun fikk, ikke engang knuffingen og slagene som Benito delte ut i smug. Lisbeth ristet det bare av seg som om det skulle vært støv eller fugleskitt, og den eneste hun så nærmere på, var nettopp Faria Kazi.

Lisbeth holdt henne under oppsikt, og antagelig hadde hun allerede innsett alvoret. Kanskje kom det til å føre til en eller annen form for konfrontasjon. Han visste ikke. Men det bekymret ham.

Alvar Olsen var, tross all motgang, stolt over de individuelle programmene han hadde utarbeidet for hver enkelt innsatt. Ingen ble automatisk satt i arbeid. Hver enkelt fange fikk sitt eget skjema – avhengig av vedkommendes problemer og behov. Noen av dem fikk lov til å studere på hel- eller deltid. Andre gikk inn i rehabiliteringsprogram og møtte psykologer og kuratorer eller fikk tilbud om yrkesveiledning. Lisbeth Salander burde – hvis han gikk ut fra papirene hennes – få mulighet til å fullføre skolegangen, eller i hvert fall få veiledning på området. Hun hadde ikke gått på gymnaset, ikke fullført grunnskolen engang, og bortsett fra at hun i en kort periode hadde vært ansatt i et sikkerhetsselskap, så hun ikke ut til å ha hatt noen jobber i det hele tatt. Gang på gang hadde hun hatt problemer med myndighetene, selv om hun ikke var blitt dømt til fengselsstraff før nå. Det ville vært lett å avfeie henne som en dagdriver. Likevel var det sprekker i bildet. Det var ikke bare tabloidavisenes beskrivelser av henne som en slags actionhelt. Det var hele fremtoningen hennes, og spesielt én hendelse som hadde brent seg fast i ham.

Den hendelsen var det eneste positive eller overraskende som hadde skjedd på avdelingen det siste året. Det skjedde i spisesalen for noen dager siden, etter den tidlige middagen klokken fem. Utenfor regnet det. Fangene hadde ryddet bort tallerkenene og glassene sine og gjort rent, og Alvar satt alene igjen på en stol like ved siden av oppvaskbenken.

Egentlig hadde han ingenting der å gjøre. Han spiste sammen 18

med personalet i en annen del av fengselet, og de innsatte hadde selv ansvar for spisesalen sin. De såkalt driftsansvarlige, Josefin og Tine – begge Benitos forbundsfeller – hadde sitt eget budsjett, bestilte inn råvarer og laget mat, sørget for rengjøring og passet på at det var nok mat til alle. Å være driftsansvarlig ga status. Mat ga makt innenfor murene, sånn hadde det alltid vært, og det var uunngåelig at enkelte, som Benito, fikk mer og andre mindre. Derfor holdt Alvar ofte øye med kjøkkenet. På kjøkkenet var også avdelingens eneste kniv. Kniven var sløv og festet til en stålvaier. Men den kunne likevel forårsake skade, og denne dagen skottet han bort på den med jevne mellomrom mens han prøvde å lese lekser.

Alvar ville vekk fra Flodberga. Han ville få en bedre jobb.

Men for en som aldri hadde studert og ikke jobbet andre steder enn i fengselsvesenet, var det ikke mye å velge mellom. Derfor hadde han meldt seg på et korrespondansekurs i bedriftsøkonomi, og mens duften av potetlapper og syltetøy fortsatt hang igjen i luften, leste han om hvordan prisen på aksjeopsjoner ble fastsatt i markedet, selv om han ærlig talt ikke skjønte stort og ikke engang klarte øvingsoppgavene i læreboken. I det øyeblikket kom Lisbeth Salander inn for å naske til seg litt mer å spise.

Hun så ned i gulvet og virket sur og åndsfraværende, og siden Alvar ikke ville dumme seg ut igjen og gjøre enda et mislykket forsøk på å få kontakt, fortsatte han med utregningene sine. Han visket ut og kludret og irriterte henne helt åpenbart. Hun kom nærmere og skulte på ham, og da ble han flau. Han ble ofte flau når hun så på ham, og han skulle akkurat til å reise seg og gå ut i avdelingen igjen, da Salander rev blyanten fra ham og skriblet ned noen tall i boken hans.

«Black-Scholes-ligninger er bare noe overvurdert dritt når markedet er så ustabilt,» sa hun og forsvant og ga fullstendig blaffen i at han ropte etter henne.

Hun bare gikk som om han ikke eksisterte lenger, og det tok litt tid for ham å skjønne hva som hadde skjedd. Først sent samme kveld, da han satt ved pc-en, gikk det opp for 19

ham at hun ikke bare på et øyeblikk hadde svart riktig på øvingsoppgaven hans. Med soleklar autoritet hadde hun også kritisert en nobelprisbelønnet modell for verdsettelse av finansielle derivater. For ham, som ellers bare hadde opplevd nederlag og fornedrelse på avdelingen, ble det til noe stort.

Han drømte om at dette var starten på en kontakt mellom dem, eller til og med en vending i livet hennes der det endelig gikk opp for henne hvor begavet hun var.

Han grublet lenge på hva som burde bli neste skritt. Hvordan skulle han motivere henne mer? Til slutt fikk han en idé.

Han skulle la henne ta en IQ-test. Han hadde fullt av gamle tester og skjemaer liggende på kontoret etter alle rettspsykiaterne som hadde vært der og forsøkt å avgjøre i hvilken grad Benito led av psykopati og aleksitymi og narsissisme og hva det nå måtte være.

Alvar hadde tatt flere av testene selv, og han tenkte at en som løste matematiske problemer så lett, sannsynligvis ville klare intelligenstestene bra. Derfor hadde han stilt seg opp og ventet på henne i korridoren på et tidspunkt han trodde burde passe. Han syntes til og med at han hadde sett en ny nakenhet i ansiktet hennes, og innledet med å gi henne en kompliment. Han innbilte seg at han fikk kontakt.

Hun tok imot testen. Men så skjedde det noe. Toget skramlet utenfor, og hun ble anspent og fikk noe mørkt i blikket, og da begynte han nærmest å stamme og lot henne forsvinne. Etterpå ga han kollegene sine ordrer om å låse celledørene. Selv gikk han tilbake til kontoret sitt, som lå bak en massiv glassdør like utenfor fangenes cellekorridor, i den såkalte administrasjonsdelen. Alvar var den eneste i avdelingen som hadde eget kontor. Rommet hadde vindu mot luftegården og metallgjerdet og den grå betongmuren; det var ikke særlig mye større enn cellene, og ikke stort triveligere heller. Men i motsetning til cellene inneholdt det en pc med internetttilkobling og et par monitorer som viste overvåkningsbilder fra avdelingen, og dessuten noen pyntegjenstander som tross alt ga rommet en viss snev av hygge.

Nå var klokken 19.45. Celledørene var låst. Toget hadde 20

stilnet og forsvunnet videre mot Stockholm, og kollegene hans satt på pauserommet og pratet piss. Selv skrev han en linje eller to i dagboken som han førte over livet her inne.

Det gjorde ham ikke i bedre humør, han var ikke helt ærlig i dagboken lenger. Istedenfor å fortsette å skrive, så han bort på oppslagstavlen med bildene av Vilda, og av moren, som hadde vært død i fire år nå.

Utenfor lå hagen som en oase i det karrige fengselslandskapet. Himmelen var skyfri. Han så på klokken igjen. Det var på tide å ringe hjem og si god natt og sov godt og «ha det, jenta mi» til Vilda. Han løftet telefonrøret, men stort lenger kom han ikke. Intercomalarmen slo seg på. Han kikket på displayet og så at det var rom nummer sju som anropte, Lisbeth Salanders celle, og da ble han både nysgjerrig og urolig. Alle de innsatte visste at de ikke skulle forstyrre personalet unødig. Lisbeth hadde aldri brukt alarmen tidligere, og hun virket ikke akkurat som noen masete person i utgangspunktet. Kunne det ha skjedd noe?

«Hva gjelder det?» sa han.

«Du må komme hit. Det er viktig.»

«Hva er det som er så viktig?»

«Du ga meg en IQ-test, ikke sant?»

«Nettopp, jeg tenkte at en som deg burde klare den fint.»

«Det har du kanskje rett i. Kan du ikke kikke igjennom svarene mine nå med en gang?»

Alvar så på klokken igjen. Ikke faen om hun kunne ha fullført testen allerede.

«Bedre at vi tar det i morgen,» sa han. «Så kan du gå igjennom svarene dine litt grundigere.»

«Det blir jo som å fuske,» fortsatte hun. «Jeg kan holde på hele natten.»

«Ok, jeg kommer,» sa han.

Han visste ikke riktig hvorfor han sa det, og han lurte umiddelbart på om det var overilt. På den annen side ville han sikkert angre hvis han ikke gikk. Han hadde jo håpet så inderlig at hun skulle synes testen var interessant, og at det kunne bli begynnelsen på noe.

21

Han bøyde seg ned og fant frem et ark med de riktige svarene fra skrivebordsskuffen nederst til høyre. Så fikset han seg opp litt og åpnet slusedøren til sikkerhetsavdelingen med nøkkelchipen og den personlige koden sin. Deretter gikk han bortover korridoren og så opp mot de svarte kameraene og de gule lampene i taket mens han fingret med beltet. I beltet hadde han en OC – altså pepperspray – en batong, et nøkkelknippe, en kommunikasjonstelefon og den grå boksen med alarmknappen.

Han var muligens en uforbederlig idealist, men han var ikke naiv. Det kunne man ikke være i kriminalomsorgen.

Fanger kunne virke ydmyke og bønnfallende – for så å manipulere skjorta av deg. Alvar var alltid på vakt, og jo nærmere celledøren han kom, desto mer urolig ble han. Kanskje han burde hatt med seg en kollega, som reglementet påbød.

Uansett hvor intelligent Lisbeth Salander var, kunne hun ikke ha hostet opp svarene så fort. Hun måtte vel ha en skjult agenda? Han ble mer og mer overbevist om det. Han åpnet vindusluken til rommet hennes og kikket mistenksomt inn. Lisbeth sto stille ved skrivebordet inne i cella og smilte til ham, eller i hvert fall nesten, og han følte en forsiktig optimisme igjen.

«Greit, jeg kommer inn. Hold avstand.»

«Selvsagt.»

«Bra.» Han låste opp, fremdeles forberedt på hva som helst, men ingenting skjedde. Salander sto fortsatt på samme sted.

«Hvordan går det?» sa han.

«Bra,» svarte hun. «Interessant test. Kan du sjekke den selv?»

«Jeg har de riktige svarene her,» sa han og viftet med fasiten.

Hun svarte ikke. Han tilføyde: «Med tanke på hvor fort du har gjort dette, må du ikke bli skuffet hvis resultatet ikke blir så bra.»

Han prøvde seg med et stort smil. Hun trakk på smilebåndet igjen. Men nå følte han seg ikke like vel med det. Han 22

følte seg gransket og likte ikke den mørke gløden i øynene hennes. Forberedte hun noe? Det skulle ikke forundre ham det minste om det ble smidd en infernalsk plan der inne bak det mørke blikket. På den annen side: Hun var liten og mager. Han var større og bevæpnet og trent for kritiske situasjoner. Det kunne da vel ikke være noen fare?

Avventende tok han imot testen og smilte stivt til henne.

Deretter kikket han igjennom svarene mens han holdt Salander under oppsikt. Det var sikkert greit. Hun så bare forundret på ham, som om hun ville spørre: Er jeg flink, eller?

Hun hadde i hvert fall ingen pen håndskrift. Testen var full av blekkflekker og krøllstreker, som om svarene var rablet ned i full fart. Langsomt og uten å fjerne oppmerksomheten fra henne sammenlignet han svarene med fasiten.

Først konstaterte han bare at det meste så ut til å være korrekt. Deretter kunne han ikke la være å fortape seg i undring. Selv de vanskeligste spørsmålene mot slutten hadde hun svart riktig på, og det hadde han aldri hørt om før. Resultatet var helt enestående, og han skulle akkurat til å si noe overstrømmende, da han plutselig ikke kunne puste lenger.

#5 ISBN 978-82-05-49435-0

Boken er inspirert av Stieg Larssons Millennium-serie

«Først må man få greie på sannheten. Så kan man ta hevn.»

MILLENNIUM, tidsskrift for undersøkende journalistikk. Sjefredaktør Erika Berger har et fritt forhold til Mikael Blomkvist.

Lisbeth Salander

LISBETH SALANDER, hacker i verdensklasse. For øyeblikket soner hun en kortere fengselsstraff.

Lisbeth Salander soner en kortere straff i et kvinnefengsel og gjør alt for å holde seg unna de interne konfliktene mellom fangene. Men når Benito, fengselets gjengleder og verste innsatte, gang på gang mishandler en ung kvinne fra Bangladesh, går Lisbeth imellom og stopper henne. Benitos posisjon i fengselet svekkes, og hun gjør alt for å hevnes.

MIKAEL BLOMKVIST, stjernereporter og grunnlegger av tidsskriftet Millennium.

ANNIKA GIANNINI, advokat med sterk etikk og stort engasjement for sine klienter.

Lisbeth får besøk av Holger Palmgren. Han har fått tak i dokumenter som kaster et nytt lys over myndighetenes overgrep mot henne da hun var barn. Hun ber Mikael Blomkvist om hjelp til etterforskning. Sporene leder til en svært rik finansmann, Leo Mannheimer.

I den femte Millennium-boken, Mannen som jaget sin egen skygge, tar Lisbeth Salander et oppgjør med barndommen sin.

Boken er inspirert av Stieg Larssons Millennium-serie. (f. 1962) er forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 1997 med en bok om den svenske eventyreren Göran Kropps bestigning av Mount Everest. En fellesnevner for Lagercrantz’ bøker er at han har skrevet om store personligheter som har valgt å gå sin egen vei i livet.

En bok som ble en stor suksess, er hans bok om Zlatan Ibrahimovic, Jeg er Zlatan. Boken ble nominert til svenske Augustprisen og har solgt millioner av eksemplarer i hele verden.

David Lagercrantz er gift, har tre barn og bor på Södermalm i Stockholm, ikke langt fra Lundagatan.

Pressen om den forrige Millennium-boken, Det som ikke dreper oss: «Nye Millennium er solid og respektfull.»

Dagens Nyheter «David Lagercrantz har utført et fint og varsomt arbeid.»

Svenska Dagbladet «Elegant, høyt tempo, solid og veldig spennende.»

The Guardian «Salander og Blomkvist er like overbevisende som alltid.»

The New York Times

MANNEN SOM JAGET SIN EGEN SKYGGE

Foto: Cato Lein

Hvordan henger Lisbeths barndom sammen med denne finansmannen?

Og hvordan skal Lisbeth håndtere de økende truslene fra Benito og gjengen hennes?

HOLGER PALMGREN, Lisbeth Salanders tidligere formynder. Aldrende og med et stort behov for omsorg og pleie.

DAVID LAGERCRANTZ EN KRIMINALROMAN AV

MANNEN SOM JAGET SIN EGEN SKYGGE LISBETH SALANDER I FENGSEL Soner straff for rettsstridig forføyning

HACKING

Den moderne krigføringen

BLOGGERE PÅ DØDSLISTE GENFORSKNINGENS MØRKE HEMMELIGHET

LEO MANNHEIMER, deleier og analysesjef i Alfred Ögrens investeringsselskap. Har skyhøy IQ.

DAN BRODY, gitargeni som er en stor beundrer av Django Reinhardt.

MALIN FRODE, en av Mikael Blomkvists gamle flammer og tidligere kommunikasjonsdirektør i Alfred Ögrens investeringsselskap.

FARIA KAZI, ung kvinne fra Bangladesh, dømt for æresdrap i et familiedrama.

BENITO ANDERSSON, tungt kriminell, terroriserer medfangene i Flodberga kvinnefengsel.

ALVAR OLSEN, sjef for sikkerhetsavdelingen i Flodberga kvinnefengsel. Kjenner at han holder på å miste kontrollen.

RAKEL GREITZ, tidligere sjef for Registeret for studier av genetikk og miljø i Uppsala.

HILDA VON KANTERBORG, dosent i psykologi med stor appetitt for ny kunnskap, menn og alkohol.

JAN BUBLANSKI, rutinert kriminaletterforsker som nå bor sammen med professor Farah Sharif.

BLOMKVIST OG SALANDER AVSLØRER STATLIGE RETTSOVERGREP Omslag: Valentin&Byhr / Jörgen Einéus Foto: Shutterstock Boken er oversatt av Elisabeth Bjørnson, medlem av Norsk Oversetterforening.