Løvetemmeren by Gyldendal Norsk Forlag

«… en av Läckbergs sterkeste krimbøker!» gomorron sverige ,

SVT

Det er januar og bitende kaldt i Fjällbacka. En halvnaken jente kommer løpende ut av skogen, rett ut på veien foran en bil. Sjåføren rekker ikke å stoppe. Da Patrik Hedström og hans kollegaer blir varslet om ulykken, er jenta allerede død. For fire måneder siden forsvant hun på vei hjem fra den lokale rideskolen, og siden er det ingen som har sett henne. Det viser seg at hun er blitt utsatt for en forbrytelse, og Patrik Hedström frykter at hun ikke er alene om denne skjebnen.

Svensk presse om Løvetemmeren: «Løvetemmeren er ganske enkelt Camilla Läckbergs mest ambisiøse og beste krim hittil … Läckberg legger raskt og effektivt ut spillebrikkene. … Tempoet og råheten øker stadig.» göteborgs - posten

«… uhyggelige innslag av seriemord, ubehagelige familiehistorier og en parallellhistorie i fortiden som er full av mørke hemmeligheter. … Camilla Läckberg har et fortellertalent som hun sjelden får ros for.»

Samtidig holder Erica Falck på å grave i en gammel sak. En familietragedie som førte til en manns død. Erica kjenner på seg at det er noe som ikke stemmer. Løvetemmeren er Camilla Läckbergs niende krim om Erica Falck og Patrik Hedström. «… en aldeles utmerket krim …»

dagens nyheter borås tidning

Camilla Läckberg debuterte som kriminalforfatter i 2003 med Isprinsessen (norsk utgave 2008). Hun har siden skrevet ni romaner om forfatteren Erica Falck og politimannen Patrik Hedström i idylliske Fjällbacka på den svenske vestkysten. Gyldendal har i tillegg til Isprinsessen også utgitt Predikanten (2005), Steinhuggeren (2006), Ulykkesfuglen (2007), Tyskerungen (2008), Havfruen (2009), Fyrvokteren (2010), Englemakersken (2012) og nå Løvetemmeren (2015).

www.CamillaLackberg.com

«… en aldeles utmerket krim – betydelig råere enn hva Läckbergs bøker pleier å være. Kanskje det er seriemordermotivet som har gjort at hun har valgt å trappe opp råheten denne gangen. Noe som muligens vil uroe hennes faste lesere, men sikkert tiltrekke seg andre.»

Camilla Läckbergs bøker utgis i 55 land på 37 språk. Hun har solgt 1,3 millioner bøker i Norge og 12 millioner på verdensbasis.

borås tidning

«Løvetemmeren er ganske enkelt Camilla Läckbergs mest ambisiøse og beste krim hittil …» göteborgs - posten

«Läckbergs styrke er at hun er veldig dyktig på hverdagshendelser. … en av Läckbergs sterkeste krimbøker!» gomorron sverige ,

Design © www.blacksheep-uk.com Mask © Shutterstock

SVT

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 4 av 382) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Lejontämjaren Copyright © 2014 Camilla Läckberg Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no First published by Bokförlaget Forum, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency, Sweden Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: © www.blacksheep-uk.com Omslagsfoto: © Shutterstock Oversetter Gry Brenna er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-46132-1 ISBN 978-82-525-8481-3 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 3 av 382) NOT PRINT READY!

Camilla LĂ¤ckberg

LĂ¸vetemmeren Oversatt fra svensk av Gry Brenna

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 6 av 382) NOT PRINT READY!

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 7 av 382) NOT PRINT READY!

esten kjente lukten av redsel allerede før jenta kom ut av skogen. Rytteren jaget på ham, presset hælene mot sidene hans, men det var egentlig ikke nødvendig. Han og rytteren var så samkjørte at han visste at han skulle fortsette framover. Den dumpe, taktfaste lyden av hovene var det eneste som brøt stillheten. I løpet av natten hadde det falt et tynt lag snø, og han pløyde opp nye spor så den finkornete snøen føyk rundt hovene. Jenta løp ikke. Hun beveget seg langsomt og vinglete, uten noen tydelig retning, med armene beskyttende rundt kroppen. Rytteren ropte. Et høyt skrik som fikk hesten til å forstå at noe var galt. Jenta svarte ikke, stavret bare videre. De nærmet seg henne, og han økte farten enda mer. Den stramme lukten av redsel blandet seg med noe annet, noe ukjent og så skremmende at han la ørene bakover. Han ville stoppe, snu og galoppere tilbake til tryggheten i stallen. Dette var ikke noe sikkert sted. Veien lå mellom dem. Den var øde, og nysnøen blåste over asfalten som en stille dis. Jenta fortsatte mot dem. Hun var barbeint, og de røde, nakne armene og beina sto i skarp kontrast til alt det hvite som omga henne. De snødekte grantrærne var som en hvit kulisse bak henne. De var nær hverandre nå, på hver sin side av veien, og han hørte rytteren rope igjen. Den velkjente stemmen hennes lød så underlig fremmed. Plutselig stoppet jenta og ble stående midt på veien med 7

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 8 av 382) NOT PRINT READY!

snøen virvlende rundt føttene. Det var noe rart med øynene hennes. De var som svarte hull i det hvite ansiktet. Bilen kom ingenstedsfra. Lyden av bremser flerret stillheten, og så hørtes den dumpe lyden av en kropp som falt i bakken. Rytteren dro så hardt i tøylene at bittet skar seg inn i munnvikene hans. Han adlød og stanset brått. Hun var ham, og han var henne. Det hadde han måttet lære. På bakken lå jenta stille, med de underlige øynene vendt mot himmelen. Erica Falck stoppet foran institusjonen og så for første gang grundigere på den. De forrige gangene hun hadde vært her, hadde hun vært så oppslukt av den hun skulle møte, at hun ikke hadde lagt særlig merke til bygningen og omgivelsene. Men hun ville gjøre bruk av alle inntrykk når hun skrev boka om Laila Kowalska, kvinnen som så brutalt hadde drept ektemannen, Vladek, mange år tidligere. Hun grublet på hvordan hun skulle klare å formidle stemningen som ruget over den bunkerslignende bygningen, hvordan hun skulle få leserne til å føle innestengtheten og håpløsheten. Den psykiatriske institusjonen lå en halvtimes biltur fra Fjällbacka, ensomt og isolert, omgitt av gjerder og piggtråd, men uten tårnene med bevæpnede vakter som man alltid så i amerikanske filmer. Den var bygd utelukkende med tanke på funksjonalitet, og hensikten var å sperre mennesker inne. Utenfra så institusjonen helt tom ut, men hun visste at det langt fra var tilfellet. Sparetiltak og trangt budsjett gjorde at så mange som mulig skulle stues sammen. Ingen av politikerne i kommunen var særlig interessert i å legge penger i en ny institusjon og dermed risikere å miste stemmer. Man fikk ta til takke med den man hadde. Kulden begynte å krype inn under klærne, og Erica beveget seg mot inngangen. Da hun kom inn i resepsjonen, kastet vakten et sløvt blikk på legitimasjonen hennes og nikket uten å løfte blikket. Han reiste seg, og hun fulgte etter ham gjennom korridoren mens hun tenkte på den fryktelige mor8

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 9 av 382) NOT PRINT READY!

genen hun hadde hatt. Sånn var omtrent alle morgener nå for tiden. Å si at tvillingene hadde kommet i trassalderen, var en underdrivelse. Hun kunne ikke huske at Maja hadde vært så vanskelig i toårsalderen, eller i noen annen periode, for den saks skyld. Noel var verst. Han hadde alltid vært den livligste av dem, men Anton hengte seg mer enn gjerne på. Hvis Noel skrek, skrek han også. Det var et under at hun og Patrik fortsatt hadde trommehinnene intakte med tanke på desibelnivået. Og kampen for å få på dem vinterklær! Hun snuste seg diskré i den ene armhulen og merket at hun allerede hadde begynt å lukte svette. Etter at hun hadde klart å tvinge på tvillingene alle klærne og levert både dem og Maja i barnehagen, hadde hun ikke hatt tid til å skifte. Ja, ja, hun skulle jo ikke akkurat på fest. Det raslet i nøkkelknippet da vakten låste opp og slapp Erica inn i besøksrommet. På en måte virket det merkelig gammeldags at de fortsatt hadde lås med nøkler her. Men det var selvfølgelig lettere å få tak i koden til en kodelås enn å stjele en nøkkel, så det var kanskje ikke så rart at gamle løsninger ofte danket ut de mer moderne. Laila satt ved det eneste bordet i rommet. Ansiktet var vendt mot vinduet, og lyset fra vintersola sto som en glorie rundt det blonde håret. Gitteret utenfor vinduet dannet firkanter av lys på gulvet, der svevende støvkorn avslørte at rommet ikke var særlig grundig vasket. «Hei,» sa Erica og satte seg. Egentlig lurte hun på hvorfor Laila hadde gått med på å treffe henne igjen. Dette var tredje gangen de møttes, og Erica hadde ikke kommet noen vei med henne. Først hadde Laila nektet plent å ta imot henne. Erica hadde sendt det ene bønnfallende brevet etter det andre og ringt gang på gang, uten at det hadde hjulpet. Men for noen måneder siden hadde Laila plutselig sagt ja. Antakelig var besøk et kjærkomment avbrudd i det ensformige livet på institusjonen, og Erica hadde tenkt å fortsette å komme så lenge Laila ville. Det var lenge siden hun hadde brent så mye etter å for9

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 10 av 382) NOT PRINT READY!

telle en historie, men hun kunne ikke klare det uten Lailas hjelp. «Hei, Erica.» Laila festet det merkelige, lyseblå blikket sitt på henne. Første gang Erica møtte henne, hadde blikket fått henne til å tenke på de hundene som pleide å trekke hundespann. Etter besøket hadde hun sjekket hva rasen het. Husky. Laila hadde øyne som en sibirsk husky. Erica hoppet over all småprat. «Hvorfor vil du møte meg hvis du ikke vil snakke om saken?» spurte hun. Hun angret med det samme at hun hadde brukt et så formelt ord. For Laila var jo ikke det som hadde hendt, en sak. Det var en tragedie som hun fortsatt led under. Laila trakk på skuldrene. «Jeg får ingen andre besøk,» sa hun og bekreftet det Erica hadde trodd. Erica dro mappen med artikler, fotografier og notater opp av veska. «Jeg har ikke gitt opp ennå,» sa hun og banket på mappen. «Det er vel prisen jeg må betale for å få litt selskap,» sa Laila med det glimtet av humor som Erica skimtet innimellom, like uventet hver gang. Det svake smilet forandret hele ansiktet hennes. Erica hadde sett bilder av henne fra tiden før tragedien. Hun hadde ikke vært vakker, men søt, på en litt egenartet og fascinerende måte. Det blonde håret hadde vært langt og blankt på de fleste bildene. Nå var det helt kort, med samme lengde over hele hodet. Man kunne egentlig ikke kalle det en frisyre. Håret var snauklipt på en måte som fortalte at det var lenge siden Laila hadde brydd seg om utseendet. Og hvorfor skulle hun det? Hun hadde ikke vært ute i den virkelige verden på mange år. Hvem skulle hun gjøre seg vakker for her inne? For dem som aldri kom på besøk? For de andre innsatte? Vaktene? «Du ser trøtt ut i dag.» Laila betraktet Erica inngående. «Har du hatt en slitsom morgen?» «Slitsom morgen, slitsom kveld i går, og antakelig blir det en like slitsom ettermiddag. Men det er vel sånn når man har småunger …» Erica sukket tungt og prøvde å slappe 10

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 11 av 382) NOT PRINT READY!

av. Hun merket selv hvor anspent hun var etter morgenens stress. «Peter var alltid så snill,» sa Laila, og et slør la seg foran de lyse øynene. «Ikke trassig en eneste dag, som jeg kan huske.» «Han var ganske stille, sa du forrige gang.» «Ja, vi trodde først at det var noe feil med ham. Han sa ikke et ord før han var tre år. Jeg ville ta ham med til en spesialist, men Vladek nektet.» Hun fnyste og knyttet hendene, som hadde hvilt på bordet, uten at hun så ut til å merke det selv. «Hva skjedde da han var tre år?» «En dag snakket han bare. Hele setninger. Stort ordforråd. Han lespet litt, men ellers var det som om han alltid hadde snakket. Som om årene med taushet aldri hadde eksistert.» «Dere fikk aldri noen forklaring?» «Nei, hvem skulle vi ha fått det av? Vladek ville jo ikke be noen om hjelp. Utenforstående skulle ikke blande seg inn i familiens anliggender, sa han alltid.» «Hvorfor tror du Peter tidde så lenge?» Laila snudde ansiktet mot vinduet, så lyset igjen dannet en glorie rundt det korte, blonde håret. Furene som årene hadde risset i ansiktet hennes, ble nådeløst avslørt av lyset. Som et kart over all den lidelsen hun hadde vært igjennom. «Han skjønte nok at det beste var å gjøre seg så usynlig som mulig. Ikke lage noe oppstyr. Peter var en klok gutt.» «Louise, da? Snakket hun tidlig?» Erica holdt pusten. Hittil hadde Laila latt som om hun ikke hørte de spørsmålene som handlet om datteren. Denne gangen også. «Peter elsket å sortere ting. Han ville ha orden. Da han var liten og lekte med klosser, stablet han dem i perfekte, rette tårn, og han ble alltid så lei seg når …» Laila tidde brått. Erica så at hun bet tennene sammen, og hun prøvde med tankekraft å mane Laila til å fortsette, til å slippe fram det som hun så lenge hadde låst inne. Men øyeblikket var over. Akkurat som ved de forrige besøkene. Av og til virket det 11

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 12 av 382) NOT PRINT READY!

som om Laila sto på kanten av en avgrunn og innerst inne ønsket å kaste seg ned i den. Som om hun bare ville falle, men ble stoppet av sterkere krefter som tvang henne til å rygge inn igjen i skyggene og tryggheten. Det var ingen tilfeldighet at Erica tenkte på skygger. Allerede første gangen de møttes, hadde hun fått en følelse av at Laila levde i en skyggetilværelse. Et liv som løp parallelt med det livet hun skulle ha levd, det livet som hadde forsvunnet i et bunnløst mørke den dagen for så mange år siden. «Føler du av og til at du er på nippet til å miste tålmodigheten med guttene? At du er på vei over den usynlige grensen?» Laila hørtes oppriktig interessert ut, men det var også noe bønnfallende i stemmen hennes. Spørsmålet var ikke lett å svare på. Alle foreldre har nok følt at de noen ganger har beveget seg i gråsonen mellom tillatt og forbudt. Mange har nok stått helt stille og telt til ti mens tankene om hva de kunne gripe til for å få en rask slutt på bråk og mas, har fart gjennom hodene deres. Men det er stor forskjell på å føle det sånn og å handle etter det. Så Erica ristet på hodet. «Jeg kunne aldri ha gjort dem noe vondt.» Laila svarte ikke først. Så bare på Erica med de lyseblå øynene. Men da vakten banket på og ga beskjed om at besøkstiden var over, sa Laila stille, med fortsatt blikket festet på Erica: «Det er bare noe du tror.» Erica tenkte på bildene i mappen og grøsset. Tyra børstet Fanta med jevne tak. Som alltid følte hun seg lettere til sinns når hun var sammen med hestene. Egentlig ville hun heller ha tatt seg av Scirocco, men Molly lot ingen andre gjøre det. Det var så urettferdig. Bare fordi det var foreldrene til Molly som eide stallen, fikk hun det alltid som hun ville. Selv elsket hun Scirocco. Det hadde hun gjort helt siden hun så ham første gang. Han hadde sett på henne som om han forsto henne. Det var en ordløs kommunikasjon som 12

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 13 av 382) NOT PRINT READY!

hun aldri hadde opplevd med noen annen, verken menneske eller dyr. Hvem skulle det være? Moren? Eller Lasse? Bare tanken på Lasse fikk henne til å børste Fanta hardere, men den store, hvite hoppa virket ikke som om den hadde noe imot det. Den så heller ut til å nyte takene med børsten, den prustet og beveget hodet opp og ned som om den bukket. Et lite øyeblikk syntes Tyra det så ut som om den bød opp til dans. Tyra smilte og strøk Fanta over den grå mulen. «Du er fin, du også,» sa hun, som om hesten hadde hørt tankene hennes om Scirocco. Så kjente hun et stikk av dårlig samvittighet. Hun kikket på hånden sin som lå på mulen til Fanta, og skjønte hvor smålig det var av henne å være så misunnelig. «Du savner Victoria, ikke sant?» hvisket hun og la hodet mot halsen til hoppa. Victoria, som hadde vært hestepasseren til Fanta. Victoria, som hadde vært forsvunnet i flere måneder. Victoria, som hadde vært – som var – bestevenninnen hennes. «Jeg savner henne også.» Tyra kjente den myke manken mot kinnet, men den ga henne ikke den trøsten hun hadde håpet på. Hun burde ha vært i mattetimen nå, men akkurat denne morgenen hadde hun ikke orket å late som ingenting. Savnet var for stort. Hun hadde latt som om hun hadde gått til skolebussen, men søkt trøst i stallen i stedet, det eneste stedet der hun kanskje kunne finne det. De voksne forsto ingenting. De brydde seg bare om sin egen uro, sin egen sorg. Victoria var mer enn en bestevenninne. Hun var som en søster. De hadde blitt bestevenner allerede første dagen i lekeparken og hadde vært uatskillelige siden. Det var ingenting de ikke hadde delt. Eller var det kanskje det? Tyra visste ikke lenger. De siste månedene før Victoria forsvant, hadde noe forandret seg. Det var som om en mur hadde vokst opp mellom dem. Tyra hadde ikke villet mase. Hun hadde tenkt at Victoria tidsnok ville fortelle hva det dreide seg om. Men tiden hadde rent ut, og Victoria var borte. «Hun kommer sikkert tilbake,» sa hun til Fanta, men 13

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 14 av 382) NOT PRINT READY!

innerst inne tvilte hun. Selv om ingen sa det, visste alle at noe alvorlig måtte ha hendt. Victoria var ikke den typen jente som forsvant frivillig, hvis det nå fantes noen sånn type. Hun var for tilfreds med livet, og hun hadde altfor lite eventyrlyst. Hun ville helst være hjemme eller i stallen, ville ikke engang bli med inn til Strömstad i helgene. Og familien hennes var helt forskjellig fra familien til Tyra. De var kjempesnille, til og med storebroren. Han hadde ofte stilt opp og kjørt søsteren sin til stallen, selv tidlig om morgenen. Tyra hadde alltid trivdes hjemme hos dem. Hun hadde følt seg som en del av familien. Noen ganger hadde hun til og med ønsket at det var hennes familie. En vanlig, normal familie. Fanta dultet mykt i henne. Mulen til hoppa ble våt av tårene hennes, og Tyra tørket seg raskt i øynene. Plutselig hørte hun lyder utenfor stallen. Selv Fanta spisset ører. Hun rettet ørene framover og løftet hodet så brått at hun dunket til Tyra på haken. Den beske smaken av blod fylte munnen. Hun bannet, og med hånden hardt presset mot leppene gikk hun for å se hva som foregikk utenfor. Da hun åpnet stalldøren, ble hun blendet av sola, men øynene vente seg snart til lyset, og hun så Valiant komme over gårdsplassen i full galopp med Marta på ryggen. Marta dro så hardt i tømmene at hingsten nesten steilet. Hun ropte noe. Først hørte ikke Tyra hva hun sa, men Marta fortsatte å rope. Og til slutt nådde ordene fram: «Victoria! Vi har funnet Victoria!» Patrik Hedström satt ved skrivebordet sitt på politistasjonen i Tanumshede og nøt roen. Han hadde begynt tidlig, så han hadde sluppet stresset med å kle på ungene og levere dem i barnehagen. Nå for tiden minnet det mest om tortur, etter at tvillingene hadde forvandlet seg fra søte babyer til noe som minnet om Damien i filmen Omen. Han skjønte ikke hvordan to små kryp kunne tappe en for så mye krefter. Den beste tiden sammen med dem nå var når han satt ved sengene deres om kvelden og betraktet dem mens de sov. Da kunne han nyte den rene, store kjærligheten uten at den ble blan14

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 15 av 382) NOT PRINT READY!

det med den enorme frustrasjonen han av og til følte når de vrælte: «NEEEEI, VIL IKKE!» Med Maja var alt så mye enklere. Så enkelt at han av og til fikk dårlig samvittighet for at både han og Erica ga småbrødrene så mye oppmerksomhet. Maja ble ofte litt glemt. Hun var så snill og så flink til å sysselsette seg selv at de bare gikk ut fra at hun hadde det bra. Dessuten virket det som om hun, enda så liten hun var, hadde en magisk evne til å roe ned brødrene selv ved de verste utbruddene. Men det var ikke rettferdig, og Patrik bestemte seg for at han og Maja skulle ha en stund helt alene i kveld med kos og eventyrlesing. I samme øyeblikk ringte telefonen. Han svarte fraværende, fortsatt med Maja i tankene, men snart våknet han til og rettet seg opp i stolen. «Hva sier du?» Han lyttet. «Okei, vi kommer med én gang.» Han hev på seg jakken i en fart og ropte ut i korridoren: «Gösta! Mellberg! Martin!» «Hva er det? Brenner det?» gryntet Bertil Mellberg, som til en forandring var den første som kom ut av kontoret sitt. Like etter dukket Martin Molin opp og Gösta Flygare og sekretæren på politistasjonen, Annika, som hadde sittet i resepsjonen, lengst unna kontoret til Patrik. «Victoria Hallberg er funnet. Hun har blitt påkjørt ved den østre innfartsveien til Fjällbacka og er på vei med ambulanse til Uddevalla. Du og jeg drar dit, Gösta.» «Å, faen,» sa Gösta og styrtet inn på kontoret sitt igjen for å hente jakken. Ingen våget seg ut uten varme klær denne vinteren, uansett hvor akutt situasjonen var. «Martin, du og Bertil drar til ulykkesstedet og snakker med bilføreren,» fortsatte Patrik. «Ring teknisk også og be dem møte dere der.» «Fælt så sjefete du er i dag,» mumlet Mellberg. «Men greit, siden det er jeg som er sjef på denne politistasjonen, er det selvfølgelig jeg som skal dra til ulykkesstedet. Rett mann på rett sted.» Patrik sukket inni seg, men sa ingenting. Med Gösta på 15

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 16 av 382) NOT PRINT READY!

slep skyndte han seg ut til en av de to tjenestebilene, kastet seg inn og startet motoren. Jævla føre, tenkte han da bilen fikk sladd i den første svingen. Han torde ikke å kjøre så fort som han ville. Det hadde begynt å snø igjen, og han ville ikke risikere å havne i grøfta. Utålmodig slo han neven i rattet. Det var bare januar, og med tanke på de lange, svenske vintrene kunne de regne med to måneder til med denne elendigheten. «Ta det rolig,» sa Gösta og holdt seg i håndtaket i taket. «Hva sa de da de ringte?» Bilen gled igjen, og han snappet etter pusten. «Ikke så mye. Bare at det hadde skjedd en trafikkulykke, og at den påkjørte jenta var Victoria. Det var tydeligvis et vitne på stedet som kjente henne igjen. Det virker dessverre som hun er hardt skadet, og hun hadde andre skader også, som hun må ha hatt før hun ble påkjørt.» «Hva slags skader?» «Jeg vet ikke. Vi får se når vi kommer dit.» En knapp time senere var de framme ved sykehuset i Uddevalla og parkerte utenfor inngangen. De småløp inn på akuttmottaket og fikk raskt tak i en lege. Ifølge skiltet på brystet het han Strandberg. «Så fint at dere kommer. Jenta skal akkurat inn på operasjonsbordet, men det er usikkert om hun vil klare seg. Vi fikk høre at hun var meldt savnet, og omstendighetene er så spesielle at vi tenker det er best at dere underretter familien. Jeg går ut fra at dere har hatt mye kontakt med dem?» Gösta nikket. «Jeg ringer dem.» «Vet du noe om hva som har hendt?» spurte Patrik. «Ikke mer enn at hun har blitt påkjørt. Hun har store indre blødninger, i tillegg til en hodeskade som vi foreløpig ikke kjenner omfanget av. Vi kommer til å holde henne i narkose en god stund etter operasjonen for å minimere hjerneskadene. Hvis hun i det hele tatt overlever.» «Vi hørte at hun hadde skader allerede før ulykken?» «Ja …» Strandberg dro litt på det. «Vi vet jo ikke nøyaktig hvilke skader hun pådro seg da hun ble påkjørt, og hvilke 16

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 17 av 382) NOT PRINT READY!

skader hun hadde fra før. Men …» Han samlet seg og så ut til å lete etter de riktige ordene. «Begge øynene er borte. Det samme er tunga.» «Borte?» Patrik så vantro på ham, og i øyekroken la han merke til at Gösta så like spørrende ut. «Ja, tunga er skåret av, og øynene har på en eller annen måte … blitt fjernet.» Gösta la hånden for munnen. Han hadde fått en lett grønnblek farge. Patrik svelget. Et øyeblikk lurte han på om dette var et mareritt som han snart ville våkne opp av. At han lettet ville kunne konstatere at det bare var en drøm, snu seg og sovne igjen. Men dette var virkelighet. En grusom virkelighet. «Hvor lang tid tror dere operasjonen vil ta?» Strandberg ristet på hodet. «Vanskelig å si. Hun har som sagt massive indre blødninger. Et par–tre timer, minst. Dere kan vente her.» Han nikket mot et stort venterom. «Da går jeg og ringer familien,» sa Gösta og trakk seg et stykke unna. Patrik misunte ham ikke den jobben. Den umiddelbare gleden og lettelsen over at Victoria var funnet ville raskt bli avløst av den samme fortvilelsen og angsten som familien Hallberg hadde levd med de siste fire månedene. Han satte seg ned på en av de harde stolene mens bilder av Victorias skader flimret i hodet. Men tankene ble avbrutt da en oppkavet sykepleier stakk hodet inn og ropte på Strandberg. Patrik rakk nesten ikke å få med seg hva hun sa, før legen styrtet ut av venterommet. Ute i korridoren hørte han Gösta snakke i telefonen med noen i Victorias familie. Spørsmålet var hvilken beskjed de nå ville få. Ricky stirret spent på moren mens hun snakket i telefonen. Prøvde å lese hvert eneste skifte i ansiktsuttrykket hennes, høre hvert eneste ord. Hjertet slo så hardt i brystet at han hadde problemer med å puste. Faren satt ved siden av, og Ricky hadde følelsen av at hjertet hans banket like hardt. Det kjentes som om tiden sto stille, som om den hadde stoppet 17

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 18 av 382) NOT PRINT READY!

akkurat i dette øyeblikket. Sansene ble skjerpet på en merkelig måte. Samtidig som hele oppmerksomheten hans var rettet mot samtalen, hørte han alle andre lyder klart, kjente tydelig voksduken mot de knyttede hendene, hårstrået som klødde under kragen, linoleumsgulvet under føttene. Politiet hadde funnet Victoria. Det var det første de forsto da det ringte. Moren hadde kjent igjen nummeret og kastet seg over telefonen, og Ricky og faren hadde avsluttet det dystre måltidet sitt i samme øyeblikk som hun spurte: «Hva har hendt?» Ingen høflighetsfraser, ikke noe «hei», ikke noe fornavn, som moren ellers pleide å svare med. Den siste tiden hadde alt sånt – høflighetsfraser, sosiale regler, hva man skulle, hva man burde – mistet all betydning. Det var noe som hørte til livet før Victoria forsvant. Naboer og venner hadde kommet i en stri strøm, med mat og med tafatte, velmente ord. Men de hadde ikke blitt værende lenge. Foreldrene hans hadde ikke orket all uroen, alle spørsmålene, all vennligheten og alle de medlidende øynene. Eller lettelsen – lettelsen over at det ikke var de som var rammet, over at ungene deres var hjemme, i sikkerhet. «Vi kommer.» Moren avsluttet samtalen og la mobilen på kjøkkenbenken, den gamle typen kjøkkenbenk i rustfritt stål. Moren hadde i årevis mast på faren om at de måtte skifte den ut med en mer moderne, men faren hadde mumlet at man ikke kunne skifte ut noe som var helt og rent og fullt brukbart. Og moren hadde ikke insistert. Bare luftet emnet nå og da, i håp om at faren plutselig skulle forandre mening. Ricky trodde ikke at moren lenger brydde seg om hva slags kjøkkenbenk de hadde. Merkelig hvordan alt så raskt kunne bli meningsløst. Alt utenom det å finne Victoria. «Hva sa de?» spurte faren. Han hadde reist seg, men Ricky ble sittende og stirre på de knyttede nevene sine. Ansiktsuttrykket til moren avslørte at de ikke ville sette pris på å høre det hun hadde å si. «De har funnet henne. Men hun er alvorlig skadet og lig18

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 19 av 382) NOT PRINT READY!

ger på sykehuset i Uddevalla. Vi må skynde oss dit, sa Gösta. Mer vet jeg ikke.» Hun brast i gråt og falt sammen, som om beina ikke ville bære henne lenger. Faren rakk akkurat å fange henne opp. Han strøk henne over håret og mumlet trøstende ord, men tårene rant nedover kinnene hans også. «Nå må vi prøve å komme oss av gårde, kjære deg. Ta på deg jakken, så drar vi med det samme. Ricky, hjelp mamma mens jeg går ut og starter bilen.» Ricky nikket og gikk bort til moren. Forsiktig la han armen hennes rundt skuldrene sine og klarte å få henne med seg ut i gangen. Der ga han henne den røde boblekåpen og hjalp henne med å få den på, som om han kledde på et barn. Først den ene armen, så den andre, og så dro han forsiktig opp glidelåsen. «Sånn ja,» sa han og stilte støvlene foran henne. Han satte seg på huk og tok på henne støvlene, en etter en. Så kledde han raskt på seg og åpnet ytterdøren. Han hørte at faren hadde startet bilen, så at han skrapte vinduene i rasende tempo, så at isen sto som en sky rundt ham og blandet seg med frostrøyken fra pusten. «Jævla vinter!» ropte faren og skrapte så hardt at han sikkert lagde riper i ruta. «Satans helvetes jævla vinter!» «Sett deg i bilen, pappa. Jeg skal gjøre det der,» sa Ricky. Han tok skrapen fra ham, etter å ha hjulpet moren inn i baksetet. Faren adlød uten protester. De hadde alltid latt faren tro at det var han som bestemte i familien. Alle tre – han selv, moren og Victoria – hadde en taus overenskomst om å late som om faren, Markus, var den som kunne slå knyttneven i bordet, selv om alle visste at han var så snill at han ikke engang knyttet den. I stedet hadde det alltid vært moren, Helena, som nesten umerkelig sørget for at saker og ting ble som de skulle. Da Victoria forsvant, hadde luften gått ut av henne så raskt at Ricky av og til lurte på om hun noen gang hadde vært i stand til å ta en beslutning, eller om hun alltid hadde vært det sammensunkne, motløse mennesket som nå satt i baksetet og stirret tomt framfor seg. Men for første 19

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 20 av 382) NOT PRINT READY!

gang på lenge var det noe nytt i blikket hennes, en blanding av iver og panikk som var utløst av samtalen med politiet. Ricky satte seg bak rattet. Det var underlig hvor raskt hullene i en familie ble tettet, hvordan han helt intuitivt hadde overtatt morens plass i familien. Som om han hadde en kraft i seg som han ikke hadde visst om. Victoria hadde alltid sagt at han var som oksen Ferdinand: Dumsnill og sløv på utsiden, men når det virkelig gjaldt, kunne han stå opp mot hvem det skulle være. Han hadde alltid dultet i henne når hun brukte ordene «dumsnill» og «sløv», men innerst inne hadde han likt beskrivelsen. Han ville gjerne være oksen Ferdinand. Men han hadde ikke lenger ro til å sitte og lukte på blomstene. Det kunne han ikke gjøre før Victoria var tilbake. Tårene begynte å renne, og han tørket dem bort med jakkeermet. Han hadde ikke tillatt seg selv å tenke at hun aldri ville komme hjem igjen. Hvis han hadde gjort det, ville verden falt sammen. Nå var Victoria funnet. Men de visste ennå ikke hva som ventet dem på sykehuset, og han kjente på seg at de kanskje ikke ønsket å få vite det. Helga Persson kikket ut av kjøkkenvinduet. For en stund siden hadde hun sett Marta komme ridende i full fart inn på gårdsplassen, men nå var alt stille. Helga hadde bodd her lenge, og utsikten var velkjent, selv om den hadde forandret seg litt i årenes løp. Den gamle låven sto der fortsatt, men fjøset var revet, fjøset der de hadde hatt kuene som hun hadde tatt seg av. Der fjøset hadde stått, sto nå stallen som Jonas og Marta hadde bygd for å drive rideskole. Hun var glad for at sønnen hadde valgt å slå seg ned så nær henne, at de var naboer. Husene deres lå bare hundre meter fra hverandre, og siden han jobbet som veterinær med hjemmekontor, kom han ofte innom en tur. Hvert besøk lyste opp i hverdagen hennes, og det trengtes. «Helga! Heeeelgaaa!» Hun lukket øynene der hun sto ved kjøkkenbenken. Stem20

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 21 av 382) NOT PRINT READY!

men til Einar fylte hver krok i huset, omringet henne og fikk henne til å knytte nevene. Men hun hadde ikke lenger noen vilje til å flykte. Den hadde han banket ut av henne for mange år siden. Selv om han nå var hjelpeløs og helt avhengig av henne, var hun ute av stand til å dra sin vei. Hun tenkte ikke engang tanken lenger. Hvor skulle hun dra hen? «HEELGAAA!» Stemmen var det eneste hos ham som hadde beholdt sin gamle styrke. De fysiske kreftene var blitt borte etter sykdommene og amputeringen av begge beina, som en følge av at han hadde vært uforsiktig med diabetesen sin. Men stemmen var like krevende. Den tvang henne fortsatt til underkastelse, like effektivt som knyttnevene hadde gjort i tidligere år. Minnet om slagene, følelsen av et knekt ribbein og ømme blåmerker var så levende at stemmen hans alene fylte henne med redsel og angst for at hun ikke ville overleve neste gang. Hun rettet seg opp, pustet dypt og ropte tilbake: «Jeg kommer!» Raskt gikk hun opp trappen. Einar likte ikke å vente, det hadde han aldri gjort, men hun skjønte ikke hva som hadde sånn bråhast. Han hadde jo ikke noe annet å gjøre enn å sitte og klage på alt fra været til hvordan regjeringen styrte landet. «Det lekker,» sa han da hun kom opp. Hun svarte ikke. Brettet bare opp bluseermene og gikk bort til ham for å se hva som hadde skjedd. Hun visste at han nøt situasjonen. Han holdt henne ikke lenger fanget med vold, men med et behov for omsorg som burde ha vært forbeholdt de barna hun aldri fikk, de som han banket ut av kroppen hennes. Bare ett hadde overlevd, og det var øyeblikk da hun tenkte at det beste kanskje hadde vært om også det barnet hadde sklidd ut mellom beina hennes i en strøm av blod. Samtidig visste hun ikke hva hun skulle ha gjort hvis hun ikke hadde fått ham. Jonas var livet hennes, alt hun hadde. Einar hadde rett. Stomiposen hadde lekket, kraftig. Halve skjorta hans var våt og tilgriset. 21

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 22 av 382) NOT PRINT READY!

«Hvorfor kom du ikke med én gang?» spurte han. «Hørte du ikke at jeg ropte? Du har vel ikke akkurat noe annet å gjøre.» Han glodde på henne med de vasne øynene sine. «Jeg var på toalettet. Jeg kom så fort jeg kunne,» sa hun og kneppet opp skjorta hans. Forsiktig dro hun i ermene for å få den av uten å lage mer søl. «Jeg fryser.» «Du skal få ren skjorte, men jeg må vaske deg først,» sa hun så tålmodig hun klarte. «Jeg kommer til å få lungebetennelse.» «Jeg skal være rask. Jeg tror ikke du rekker å bli forkjølet.» «Jaså, er du liksom sykepleier også nå? Kanskje du vet bedre enn legene til og med?» Hun tidde. Han prøvde bare å bringe henne ut av fatning. Best likte han det når hun gråt, når hun tigget ham om å slutte. Da ble han fylt av en egen ro, en tilfredsstillelse som fikk øynene hans til å lyse. Men i dag hadde hun ikke tenkt å gi ham den gleden. Nå for tiden klarte hun som oftest å unngå det. De fleste tårene hadde nok rent ut av henne i årenes løp. Helga gikk og hentet vann i baljen som sto på badet ved siden av soverommet. Rutinene satt i ryggmargen nå. Fylle baljen med vann og såpe, væte kluten, tørke av den tilsølte kroppen og ta på ham ren skjorte. Hun hadde en mistanke om at han selv sørget for at posen lekket. Hun hadde tatt det opp med Einars lege, som hadde sagt at den umulig kunne lekke så ofte. Men posene fortsatte likevel å lekke. Og hun fortsatte å tørke. «Vannet er for kaldt.» Einar rykket til da kluten kom borti magen hans. «Jeg skal ta i mer varmt vann.» Helga reiste seg, gikk ut på badet, satte baljen under kranen og skrudde på det varme vannet. Så gikk hun tilbake. «Au! Det er jo glovarmt! Prøver du å brenne meg, din satans kjerring?» Einar skrek så høyt at hun skvatt til. Men hun sa ingenting, løftet bare opp baljen igjen, fylte på kaldt 22

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 23 av 382) NOT PRINT READY!

vann, kjente nøye etter så vaskevannet var en anelse varmere enn kroppstemperaturen, og bar baljen tilbake. Denne gangen sa han ingenting da kluten berørte huden hans. «Når kommer Jonas?» spurte han mens hun vred kluten så vannet ble farget lysebrunt. «Jeg vet ikke. Han jobber. Han er hos familien Andersson. De har en ku som skal kalve, men kalven ligger feil.» «Send ham opp til meg når han kommer,» sa Einar og lukket øynene. «Ja,» svarte Helga stille og vred opp kluten igjen. Gösta så dem komme i sykehuskorridoren. De småløp mot ham, og han måtte kjempe mot trangen til å flykte motsatt vei. Han visste at beskjeden de ville få, sto skrevet i hele ansiktet hans, og han hadde rett. Med det samme Helena møtte blikket hans, famlet hun etter armen til Markus og sank sammen på gulvet. Skriket hennes ga gjenlyd i korridoren, og alle andre lyder stilnet. Ricky sto som fastfrossen. Hvit i ansiktet hadde han stoppet bak moren, mens Markus fortsatte videre. Gösta svelget hardt og gikk i møte med dem. Markus passerte ham med tomt blikk, som om han ikke hadde forstått, som om han ikke hadde sett den samme beskjeden i ansiktet til Gösta som kona hans hadde. Han fortsatte bortover korridoren, tilsynelatende uten mål. Gösta stoppet ham ikke, gikk bare bort til Helena og løftet henne forsiktig på beina. Så la han armene rundt henne. Det var ikke noe han pleide å gjøre. I hele sitt liv hadde han sluppet bare to mennesker innpå seg: kona si, og så jenta som var hos dem en kort stund som liten, og som nå gjennom skjebnens uutgrunnelige veier hadde kommet inn i livet hans igjen. Så det føltes ikke helt naturlig for ham å stå her og omfavne en kvinne han hadde kjent bare en kort stund. Men etter at Victoria forsvant, hadde Helena ringt ham hver dag, noen ganger full av håp, noen ganger nedbrutt, trist og sint. Det eneste han hadde kunnet gi henne, var enda flere ubesvarte spørsmål og mer uro. Og nå hadde han til slutt 23

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 24 av 382) NOT PRINT READY!

slukket alt håp. Å legge armene rundt henne og la henne gråte mot brystet hans, var det minste han kunne gjøre. Gösta møtte Rickys blikk over hodet til Helena. Det var noe helt spesielt med den gutten. Han hadde vært ryggraden som hadde holdt familien sammen i de månedene som var gått. Men der han sto nå, foran Gösta, hvit i ansiktet og med tomme øyne, så han ut som den unge gutten han var. Og Gösta visste at Ricky for alltid hadde mistet den uskylden som bare et barn kan ha, troen på at alt ordner seg til slutt. «Kan vi få se henne?» spurte Ricky med tykk stemme. Gösta kjente at Helena stivnet til. Hun trakk seg ut av favntaket hans, tørket tårer og snørr med kåpeermet og så bønnfallende på ham. Gösta festet blikket på et punkt langt bak dem. Hvordan skulle han kunne fortelle dem at de ikke ville ønske å se Victoria? Og hvorfor. Hele kontoret var overlesset med papir. Renskrevne notater, klistrelapper, artikler, fotografier. Det så ut som et fullstendig kaos, men Erica trivdes med å jobbe på denne måten. Når hun jobbet med en ny bok, ville hun omgi seg med all den informasjonen og alle de tankene hun hadde rundt en sak. Men denne gangen hadde hun kanskje tatt seg vann over hodet. Hun hadde en mengde materiale og bakgrunnsopplysninger, men bare fra andrehåndskilder. Hvor gode bøkene hennes ble, hvor godt hun kunne gjengi en drapssak og gi svar på alle spørsmål som omga den, var alltid avhengig av om hun fikk førstehåndsopplysninger eller ikke. Hittil hadde hun alltid lyktes. Noen ganger hadde de personene det gjaldt, vært lette å overtale. Enkelte hadde til og med vært litt vel villige til å snakke, for å få oppmerksomhet i mediene og en stund i rampelyset. Men av og til hadde det tatt tid. Hun hadde måttet lirke og forklare hvorfor hun ville trekke fram fortiden igjen, at hun ville fortelle deres historie. Til slutt pleide hun alltid å lykkes. Til nå. Hun kom ingen vei 24

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 25 av 382) NOT PRINT READY!

med Laila. Ved besøkene hadde hun kjempet for å få henne til å fortelle om det som hadde skjedd, men forgjeves. Laila ville gjerne snakke, men ikke om det. Frustrert la Erica beina på skrivebordet og lot tankene vandre. Kanskje hun skulle ringe Anna. Hun kunne ofte bidra med gode ideer og nye innfallsvinkler. Men Anna var ikke helt seg selv. Hun hadde gått igjennom så mye de siste årene, og det virket som om elendigheten aldri tok slutt. En del av det som hadde skjedd, var riktignok selvforskyldt, men Erica kunne ikke dømme lillesøsteren. Hun skjønte hvorfor det som hadde skjedd, hadde skjedd. Spørsmålet var bare om Dan noen gang ville kunne forstå og tilgi. Erica måtte innrømme at hun tvilte på det. Hun hadde kjent ham hele sitt liv, i tenårene hadde de til og med vært et par, og hun visste hvor sta han kunne være. Den trassen og stoltheten som var de fremste egenskapene hans, ville i dette tilfellet bare slå tilbake på ham selv. Og resultatet var at alle ble ulykkelige: Anna, Dan, ungene, ja, til og med hun selv. Hun hadde ønsket at søsteren endelig skulle få oppleve litt lykke i livet etter det helvetet hun hadde hatt med Lucas, faren til ungene. Det var så urettferdig, tenkte hun, hvor ulike livene deres hadde blitt. Selv hadde hun et sterkt ekteskap fylt av kjærlighet, tre friske barn og en forfatterkarriere som bare gikk bedre og bedre. Anna, derimot, var blitt rammet av den ene prøvelsen etter den andre, og Erica hadde ingen anelse om hvordan hun kunne hjelpe henne. Det hadde alltid vært hennes rolle: hun var beskytteren, den som støttet og viste omsorg. Anna hadde vært den livsglade, den ville. Men alt det hadde livet banket ut av henne, og nå var det bare et svakt, forvirret skall igjen. Erica savnet den gamle Anna. Jeg ringer henne i kveld, tenkte hun og grep i stedet en bunke artikler og begynte å bla. Det var så deilig og stille i huset, og hun var takknemlig for at jobben hennes gjorde det mulig å sitte hjemme og arbeide. Hun hadde aldri savnet kolleger eller et kontor å gå til. Hun trivdes altfor godt i sitt eget selskap. 25

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 26 av 382) NOT PRINT READY!

Det absurde var at hun allerede gledet seg til at tvillingene og Maja skulle hentes. Hvordan var det mulig for foreldre å ha så motstridende følelser? Vekslingen mellom topper og daler gjorde henne fullstendig utslitt. Det å knytte neven hardt i lomma i det ene øyeblikket og ville kose med dem så mye at de ba om nåde, i det neste. Hun visste at Patrik hadde det på samme måte. Tanken på Patrik og ungene fikk henne til å huske samtalen med Laila. Det var så ufattelig. Hvordan kunne man passere den usynlige grensen for hva man kan tillate seg å gjøre? Var ikke det selve essensen av å være menneske, å kunne kontrollere de mest primitive instinktene og gjøre det som var riktig og sosialt akseptert? Å følge de lover og regler for menneskelig eksistens som gjorde at samfunnet fungerte. Erica bladde videre i artiklene. Det var sant, det hun hadde sagt til Laila i dag. Hun ville aldri kunne gjøre ungene sine noe vondt. Ikke engang i sine mørkeste stunder, som da hun led av fødselsdepresjon etter at Maja ble født, eller i kaoset da tvillingene kom, eller i våkenetter eller under raseriutbrudd som av og til føltes som om de varte i timevis, ikke engang når ungene gjentok «Nei!» like ofte som de trakk pusten, hadde hun vært i nærheten av å gjøre det. Men papirbunken hun hadde i fanget, bildene som lå på skrivebordet, notatene, beviste at den grensen kunne overskrides. Hun visste at folk i Fjällbacka kalte huset på bildene Skrekkens hus. Det var ikke noe særlig originalt navn, men uhyggelig passende. Ingen hadde villet kjøpe huset etter tragedien, og det hadde fått stå og forfalle. Erica strakte seg etter et bilde av huset sånn som det så ut den gangen. Ingenting vitnet om hva som hadde foregått der. Det så ut som et helt vanlig hus, hvitt med grå hjørner, ensomt beliggende på en kolle med noen få trær rundt. Hun lurte på hvordan det så ut i dag, hvor medtatt det var. Så rettet hun seg opp i stolen og la bildet på skrivebordet. Hvorfor hadde hun ikke dratt dit? Hun pleide jo alltid å oppsøke åstedet. Det hadde hun gjort i arbeidet med alle de tidligere bøkene, men ikke denne gangen. Noe hadde holdt 26

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 27 av 382) NOT PRINT READY!

henne tilbake. Hun hadde ikke engang bestemt seg for ikke å dra dit, hun hadde bare ikke gjort det. Men det måtte vente til i morgen. Nå var det på tide å hente villbassene. Det knøt seg i magen hennes i en blanding av savn og trøtthet. Kua kjempet tappert. Jonas hadde prøvd å snu kalven i flere timer og var helt gjennomsvett. Det store dyret strittet imot og skjønte ikke at de ville hjelpe henne. «Bella er vår beste ku,» sa Britt Andersson. Sammen med ektemannen, Otto, drev hun denne gården, som lå et par kilometer fra hans og Martas eiendom. Gården var liten, men hittil hadde den vært til å leve av. Kuene var den viktigste inntektskilden. Britt var driftig, og i tillegg til inntektene fra melken de leverte til Arla, tjente de litt på egenprodusert ost som hun solgte fra en liten gårdsbutikk. Hun så urolig ut der hun sto ved siden av kua. «Ja, hun er fin, Bella,» sa Otto og klødde seg bekymret i bakhodet. Dette var den fjerde kalven hennes, og de forrige gangene hadde alt gått bra. Men denne kalven hadde lagt seg på tvers og nektet å komme ut, og Bella så mer og mer utmattet ut. Jonas tørket svetten av panna og gjorde seg klar til et nytt forsøk på å snu kalven så den snart kunne lande i halmen, blodig og ustø. Han måtte ikke gi opp, for da ville både kua og kalven dø. Han strøk Bella beroligende på den myke pelsen. Kua pustet støtvis og overfladisk, og øynene var oppsperret. «Så, så, jenta mi, nå skal vi se om vi ikke kan få ut kalven din,» sa han og trakk på seg de lange plasthanskene igjen. Sakte, men bestemt førte han hånden inn i den trange kanalen til han kjente kalven. Han trengte å få et skikkelig tak i et bein som han kunne dra i for å få snudd kalven, men han måtte være forsiktig, så ingenting brakk. «Jeg har en av klovene,» sa han og så i øyekroken at Britt og Otto strakte seg for å se bedre. «Ta det rolig nå, jente.» Han snakket med lav, mild stemme samtidig som han 27

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 28 av 382) NOT PRINT READY!

begynte å dra. Ingenting hendte. Han dro litt hardere, men kunne fortsatt ikke rikke kalven. «Hvordan går det? Snur den seg?» spurte Otto. Han klødde seg så mye i håret nå at Jonas tenkte at det måtte bli en bar flekk der. «Ikke ennå,» svarte Jonas med sammenbitte tenner. Svetten rant, og et hårstrå fra den blonde luggen hadde festet seg i øyet så han var nødt til å blunke hele tiden. Men nå kunne han ikke tenke på noe annet enn å få kalven ut. Bella ble mer og mer kortpustet, og hun la hodet i halmen som om hun var i ferd med å gi opp. «Jeg er redd for å brekke noe,» sa han og tok i så mye han torde. Og da! Han dro litt til, holdt pusten og håpet å slippe å høre lyden av noe som knakk. Så kjente han at kalven til slutt løsnet. Noen forsiktige rykk til, og så lå kalven der på gulvet, medtatt, men i live. Britt styrtet fram og begynte å gni kalven med halm. Med bestemte, kjærlige tak tørket og masserte hun den, og de så at den frisknet til. Men Bella lå helt stille på siden. Hun reagerte ikke på at kalven nå var ute, det livet som hadde vokst i henne i litt over ni måneder. Jonas gikk rundt og satte seg ved hodet hennes. Han plukket bort noen halmstrå som hadde havnet ved øyet. «Nå er det over. Du var virkelig flink, jenta mi.» Han strøk henne over den myke, svarte pelsen og fortsatte å snakke til henne, sånn han hadde gjort under hele kalvingen. Først fikk han ingen reaksjon i det hele tatt. Så løftet kua sakte hodet og så mot kalven. «Du har fått en kjempefin liten jente. Se, Bella,» sa han og fortsatte å stryke henne. Han kjente at pulsen hennes begynte å synke. Kalven ville klare seg, og det ville nok Bella også. Han reiste seg, fikk endelig bort det irriterende hårstrået fra øyet og nikket til Britt og Otto. «Det ser ut til å være en fin liten kalv, det der.» «Takk, Jonas,» sa Britt og ga ham en stor klem. Otto strakte sjenert fram en kraftig neve. «Tusen takk, det var en flott innsats,» sa han og ristet hånden til Jonas opp og ned. 28

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 29 av 382) NOT PRINT READY!

«Jeg gjør bare jobben min,» sa Jonas og smilte bredt. Det var alltid fint når ting endte godt. Han likte det ikke når noe ikke kunne løses, verken i jobben eller i privatlivet. Fornøyd med resultatet tok han fram mobilen av jakkelomma. Han stirret noen sekunder på displayet. Så stormet han mot bilen.

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 30 av 382) NOT PRINT READY!

Fjällbacka 1964

Lydene, luktene, fargene – alt var overveldende og minnet om et eventyr. Laila holdt søsteren i hånden. Egentlig var de for store til det, men hun og Agneta tok ofte hendene til hverandre når det hendte noe spesielt. Og et sirkus i Fjällbacka var absolutt ikke hverdagskost. De hadde knapt vært utenfor det lille fiskesamfunnet. To dagsturer til Göteborg var de lengste reisene de noen gang hadde tatt, og sirkuset var et pust fra den store verden. «Hva er det for slags språk de snakker?» Agneta hvisket, selv om de hadde kunnet rope uten at noen ville hørt dem i alt bråket. «Tante Edla sa at sirkuset kommer fra Polen,» hvisket hun tilbake og trykket den svette hånden til søsteren. Sommeren hadde bestått av en endeløs rekke solrike dager, men dette måtte være den varmeste dagen hittil. I syforretningen hadde de litt motvillig gitt henne fri fra arbeidet, og hun gledet seg over hvert eneste minutt hun slapp å tilbringe i den innestengte luften i det lille lokalet. «Se, en elefant!» Agneta pekte opphisset på det store, grå dyret som sakte luntet forbi dem, ført av en mann i trettiårsalderen. De stoppet og betraktet elefanten, så imponerende og vakker og så fullstendig malplassert på denne enga utenfor Fjällbacka der sirkuset hadde slått leir. «Kom, vi går og ser hvilke andre dyr de har. Jeg har hørt at de skal ha løver og sebraer også!» Agneta dro henne med seg, og Laila fulgte andpusten etter. Hun kjente at svetten piplet fram på ryggen og lagde flekker på den tynne, blomstrete sommerkjolen. 30

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 31 av 382) NOT PRINT READY!

De løp mellom noen vogner som sto oppstilt rundt et telt som var i ferd med å reises. Kraftige menn i hvite nettingtrøyer jobbet hardt for å få alt klart til morgendagen, da Cirkus Gigantus skulle ha sin første forestilling. Det var mange fra området som ikke hadde klart å vente, men gått hit allerede i dag for å se på sirkuslivet. Nå betraktet de storøyd alt dette som var så forskjellig fra det de var vant til. Utenom to–tre måneder med badegjester og det livet det førte med seg, var hverdagen i Fjällbacka ganske ensformig. Dagene fulgte etter hverandre uten at det hendte noe spesielt, så at det for første gang skulle komme et sirkus, hadde spredd seg som ild i tørt gress. Agneta fortsatte å dra i henne, bort mot en av vognene der et stripete hode stakk ut av en luke. «Å, se så fin den er!» Laila kunne ikke annet enn å være enig. Sebraen var utrolig søt, med de store øynene og de lange øyevippene, og hun måtte legge bånd på seg for ikke å gå bort og klappe den. Hun regnet med at det ikke var lov å ta på dyrene, men det var vanskelig å la være. «Don’t touch.» Stemmen fikk dem til å skvette høyt. Laila snudde seg. Hun hadde aldri sett en så stor mann. Høy og muskuløs ruvet han foran dem. Han hadde sola i ryggen, så de måtte skygge for øynene for å kunne se noe, og da hun møtte blikket hans, gikk det som et elektrisk støt gjennom kroppen. Det var en følelse hun aldri tidligere hadde kjent. Hun følte seg forvirret og ør, og huden glødet. Hun sa til seg selv at det måtte skyldes varmen. «No … We … no touch.» Laila prøvde å finne de riktige ordene. Selv om hun hadde hatt engelsk på skolen og snappet opp en del fra de amerikanske filmene hun hadde sett, hadde hun aldri måttet snakke det fremmede språket. «My name is Vladek.» Mannen strakte fram en trælete hånd, og etter noen sekunders nøling tok hun den og så sin egen hånd forsvinne i hans. «Laila. My name is Laila.» Svetten silte nedover ryggen. Han trykket hånden hennes og gjentok navnet, men fikk 31

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 34779) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 23. januar 2015 - 11:07 (side 32 av 382) NOT PRINT READY!

det til å høres fremmed og annerledes ut. Ja, når han sa det, lød det nesten eksotisk, ikke som et vanlig, kjedelig navn. «This …» Hun lette febrilsk i hukommelsen og tok sats for å våge å si «this is my sister». Hun pekte på Agneta, og den store mannen hilste på henne også. Laila skammet seg litt over sin stotrende engelsk, men nysgjerrigheten overvant sjenansen. «What … what you do? Here? In circus?» Han lyste opp. «Come, I show you!» Han gjorde tegn til dem om å følge etter og begynte å gå uten å vente på svar. De småløp etter ham, og Laila kjente blodet strømme gjennom kroppen. Han gikk forbi vognene og sirkusteltet som var i ferd med å reises, bort til en vogn som sto litt avsides. Det var mer et bur enn en vogn, med jerngitter i stedet for vegger. Innenfor gitteret vandret to løver fram og tilbake. «This is what I do. This is my babies, my lions. I am … I am a lion tamer!» Laila stirret på de ville dyrene. Inne i henne begynte noe helt nytt å bryte fram, noe skremmende, men fantastisk. Og uten å tenke over det grep hun hånden til Vladek.