Kronprinsen

Om Kretsen (2010): «en pageturner av en kriminalroman – fra et troverdig pressemiljø» kurt hanssen, Dagbladet «Fullt trøkk hele veien» ingvar ambjørnsen, VG «Driv og sug over Kretsen» terje stemland, Aftenposten

omslagsdesign: blæst

| terese moe leiner

kronprinsen

«Beverfjords debut er en drivende god krim som er realistisk, troverdig og akkurat passe voldelig» helge kjøniksen, Moss Avis

i en stille og iskald februarmåned rystes Norges hovedstad av et bestialsk dobbeltdrap. Ofrene er et par som har funnet hverandre på tvers av etniske skille­linjer. Det viser seg at dette bare er starten på noe langt verre, og ting tyder på at sterke nynazistiske nettverk har gjenoppstått. Vi følger reporterteamet Joakim Lund Jarner og Agnes Lea gjennom tre intense døgn i deres jakt på gåtens løsning. Med seg har de videofotografen og hackeren Isa Engh, som viser de to veien inn til en mørk underverden hvor nazister og antinazister gjennom flere tiår har ført en brutal krig uten at myndigheter eller politiet har grepet inn.

Samtidig plages Joakim Lund Jarner av drømmer om sin avdøde søster, Iben, som ble funnet hengt i skogen da hun var 16 år. Men begikk hun virkelig selvmord den gangen?

kronprinsen

alexandra beverfjord (f. 1977) kommer fra Trondheim, men bor i Oslo. Hun har lang erfaring fra journalistmiljøet, og jobber nå som nyhetsredaktør i Dagbladet. Hun debuterte med krimromanen Kretsen i 2010. For den mottok hun Maurits Hansen-prisen Nytt blod for beste norske krimdebut.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Blæst / Terese Moe Leiner ISBN 978-82-05-43011-2 ISBN 978-82-525-8092-1 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Alexandra Beverfjord

Kronprinsen Kriminalroman

Prolog

Det er sommernatt og kveldens siste busstur på Nesodden. Motorduren er det eneste som bryter med stillheten ute på den idylliske halvøya. Skyggene fra de store trærne langs veien har i løpet av kvelden strukket seg stadig lenger, nå dekker de bakken helt. Kun bussens lysende øyne treffer asfalt og noen grøfteblomster innimellom. Ellers er det svart.

I bussen sitter en tenåringsjente med hjertebank. Hun drar i det lyse håret sitt. Kjenner det velte seg i magen.

Bussen krenger i svingene, sjåføren vil kanskje bli fort ferdig med turen. Han trår hardere på gassen, og det store motorfartøyet suser langs nesoddlandets slyngete veier.

Men det er ikke svingene som gjør jenta kvalm. Det er de som sitter lenger bak.

Hun vrir hendene sine. Tenker. Den gleden hun følte for bare litt siden, da Anton fulgte henne til fergeleiet, er fortrengt. Hun oppdaget dem først etter at båten hadde lagt til kai på Nesodden. Da alle passasjerene hadde strømmet ut av båtgapet og videre mot bussholdeplassen. De var to. Unge menn. Gutter. De skulle på hennes buss. Hun skjønte hva slags folk de var, det var lett å se, både på håret og på klærne. De stirret. Svarte blikk.

Hun prøvde først å stirre tilbake, men måtte slå blikket 5

ned. De måtte ha sett henne da hun kysset Anton farvel.

Hun trakk pusten idet de gikk forbi henne i den trange midtgangen.

Skrekken banker i hele henne. De sitter noen seter bak henne. Hun reiser seg skjelvende, snubler litt, går lenger frem. Vil sitte nærmere sjåføren. Vil ikke at de skal se henne – og i alle fall ikke hvor hun går av. De nærmer seg holdeplassen hennes. Hun kjenner ingen av passasjerene. Ingen ser på henne, ingen fanger opp det engstelige uttrykket hennes, de urolige øynene, de hvite leppene.

Svettedråpene som gjør håret hennes fuktig. Et øyeblikk vurderer hun å spørre noen av de andre passasjerene om de ikke kan gå av sammen med henne og følge henne hjem. Noen av de voksne. Men hun besinner seg. Ikke vær dum. Du er 16 år. Du klarer å gå hjem alene nå. Det er ikke farlig.

Hun venter i det lengste med å trykke på stopp-knappen. Hun sitter helt stille til sjåføren åpner den fremste døren. Så reiser hun seg brått og går ut. Selv om hun vet hun ikke skal krysse veien før bussen har kjørt, klarer hun ikke la være. Hun går med raske skritt langs veien, med skogen på venstre side. Et svakt øyeblikk snur hun seg, som for sikkerhets skyld. Herregud, de er her.

De bor ikke her. De gikk av på grunn av meg. De stirrer fortsatt, en av dem smiler til henne. Blikket hennes søker fremover igjen i mørket. Veien er øde. Ingen buss i sikte, den hun kom med var den siste for kvelden. Hun skifter kurs, hopper over grøften på venstre side og løper rett inn i den svarte skogen som hun kjenner så godt.

Tør ikke snu seg, men hun kan høre dem. De løper også nå. Løper etter henne. Fortere. Fortere. Hun snubler, hun faller, og med ett står de over henne. Det føles som om 6

hjertet skal dunke seg ut gjennom brystkassen. Hun klarer ikke puste. Gjør ikke noe forsøk på å komme seg på bena, det nytter ikke. Så får hun øye på det tykke tauet de har med seg. Hun prøver å skrike, men det kommer ingen lyd.

Kapittel 1

6. FEBRUAR KL. 03.00: Reporter Joakim Lund Jarner våknet brått av en lyd. Han frøs under den hvite dynen, men det mørkeblå putetrekket var fuktig av svette. Han hadde drømt igjen, han husket ubehaget, men ingen detaljer. Ikke denne gangen.

Han så seg rundt i det mørke rommet og registrerte de lysende røde tallene på vekkerklokken som sto på nattbordet. Det var ikke den som hadde vekket ham − klokken var bare 03.00, det var flere timer til han skulle på jobb.

Han kikket bort på vinduene. Isrosene hadde sprengt seg gjennom glasset til innsiden av rutene. Han hadde glemt å skru på den ekstra ovnen. Igjen. Den gamle leiligheten han eide øverst i bydelen Grünerløkka var pent oppusset, men på ingen måte rustet til å håndtere den intense kulden som nå hadde krøpet inn over byen. De påsto at det var den kaldeste februarmåneden i Oslo på tjue år.

Den insisterende lyden fortsatte, og det gikk opp for ham at det var mobiltelefonen hans som ringte ute i stuen.

Joakim brettet dynen til side, gikk over det kalde tregulvet og inn i rommet ved siden av, prøvde å lokalisere hvor ringelyden kom fra. Omsider fant han mobilen innimellom sofaputene. Han måtte ha mistet den mens han lå og sløvet foran TV-en kvelden før.

8

− Hallo? − Joakim, kan du rykke?

Den grove stemmen trengte ingen introduksjon. Den tilhørte Fredrik Telle, redaksjonssjef i Nyhetsavisen, han som organiserte alle nyhetsutrykningene i redaksjonen. − Hva skjer? − Vi har nettopp mottatt et tips om at det er to lik i Sofienbergparken, ved lekeplassen. Du bor like ved, gjør du ikke? − Jo, men hva med politiet? − De er nok straks på vei, tipseren ringer dem også. Er du kjapp, rekker du kanskje frem før de sperrer området helt. Tipseren heter Sara Bakke. Hun virket litt fjern, men ta en prat med henne også, hun bor i bygården rett ovenfor parken. − Takk, jeg er på vei.

Joakim skyndte seg inn på badet og trakk på seg dongeribukse og genser. Ute i gangen tok han på seg vinterstøvlene og dunjakken før han låste seg ut og hastet nedover trappene i den tomme oppgangen.

Vanligvis var det mennesker ute i gatene til alle døgnets tider, men nå var det ikke en sjel å se. Det måtte være den strenge kulden som holdt folk innendørs. Joakim løp så fort han klarte, og etter noen minutter lå Sofienbergparken foran ham. Parken grenset mot Sofienberggata i sør, Toftes gate i vest, Helgesens gate og Rodeløkka i nord.

I parkens østlige del, som også gikk under kallenavnet «Hundeparken», lå en liten barnehage. I hjertet av parken lå gamle Sofienberg kirke, og et sted mellom kirken og Helgesens gate var det en gammel jødisk kirkegård med over hundre år gamle gravplasser. Lekeplassen, som Fredrik Telle hadde referert til, lå langs Helgesens gate.

9

Joakim kjente parken godt, han hadde tilbrakt utallige sommerkvelder her sammen med venner.

Han senket farten og gikk med hastige skritt bort til den store lekeplassen som på dagtid vrimlet av barn, men som nå lå gudsforlatt, full av is og snø. Plassens største attraksjon var et veldig klatrestativ med rutsjebaner, ganger og broer. Joakim syntes han kunne skimte noe som hang fra den ene bjelken. Han gikk nærmere, prøvde å begripe det øyet så. Idet han hørte de første sirenene fra politibilene, så han det helt klart. En kvinne og en mann, begge nakne, hang ned fra bjelken med hvert sitt tau rundt halsen. Kvinnen var mørk i huden, mannen langt lysere.

Synet fikk det til å vrenge seg i magen hans, og han måtte krøke seg sammen et øyeblikk. Som den drevne krimreporteren han var, hadde han sett og hørt det meste, men han taklet ikke å se mennesker som var hengt. Det var slik han hadde funnet søsteren sin, Iben, i skogen ute på Nesodden mange, mange år tidligere.

Joakim tvang seg til å se opp igjen, og stirret inn i de forvrengte ansiktene som fortalte alt om dødskampen de hadde lidd. Han studerte kvinnen – det svarte håret som hang slapt over skuldrene, bloduttredelsene i den mørke ansiktshuden. Det så ut som om hun hadde fått juling.

Joakim rakk ikke å reflektere mer over dette, for nå kom politibilene strømmende til med hvinende sirener.

Politifolkene visste hvem han var, og han kjente til noen av dem. Han nikket og trakk seg rolig unna. Knipset og filmet med mobilkameraet mens politiet rullet ut sperrebåndene sine. Frostrøyken sto som gråhvite skyer fra leppene deres. Han gikk litt til siden i håp om å se mannen bedre. Observerte nå fra der han sto i flomlyset fra 10

politibilene at det var noen røde striper på mannens rygg.

Kunne det være bokstaver?

Det gikk ikke lang tid før Joakim Lund Jarners kolleger dukket opp. Stadig flere biler svingte opp på fortauene i nærheten, og ut veltet reportere og fotografer, bevæpnet med blokker og kameraer. En av dem var Nyhetsavisens fotograf Rasmus Sender, med de lett gjenkjennelige svarte krøllene som stakk ut under den stramme strikkeluen. Over skulderen hadde han den tunge kamerabagen, og like bak ham fulgte to ferske reportere − sannsynligvis nattevaktene. De ble som regel rekruttert fra studentmassen på journalisthøyskolen. Joakim nikket til ham da han nærmet seg. − Hallo Joakim, sa Rasmus. − Telle sa at du sannsynligvis var på plass allerede. Kom du før politiet?

Joakim nikket. Fredrik Telle var en sjef som ikke hadde noe liv utenom avisen, som alltid stilte opp og som krevde den samme innsatsen av alle andre. − Fikk du bilder og video? spurte Rasmus, og Joakim rakte ham mobiltelefonen. Han hadde fått flere nærbilder, men de var uskarpe, og videoopptaket bar preg av at han ikke hadde vært stø på hånden. − Dette kan neppe brukes, sa Joakim.

Rasmus ristet på hodet og dro det enorme Nikon-kameraet opp av vesken. Joakim nikket i retning svermen av konkurrenter. Alarmen hadde gått i samtlige redaksjoner lokalisert i Oslo. − Kommer det ikke noen krimreportere? − Nei, ikke ennå. Telle har ikke klart å vekke dem.

Joakim sukket, oppgitt over at det skulle være så vanskelig å få tak i folk om natten. Var man journalist, stilte man ikke telefonen på lydløs når man la seg til å sove. Han 11

satte blikket i en av de to unge nattevaktene fra Nyhetsavisen, Lukas et eller annet, et mildt og åpent ansikt som så vidt kunne skimtes under den digre pelshetten. − OK, Lukas. Kan du begynne med politiet?

Lukas nikket, og Joakim flyttet blikket over til den andre. Han var yngre, litt spedere. − Og du … Joakim husket ikke navnet hans. − Fint om du begynner med vitner og naboer. Snakk med dem som jobber i kioskene rundt omkring her, få tak i taxisjåførene, finn ut om noen har hørt eller sett noe uvanlig.

– Rasmus, sa Joakim, – jeg blir borte i noen minutter. − Hva? Du stikker vel ikke av nå? spurte fotografen.

Joakim ristet på hodet. − Nei, jeg har bare en jeg må besøke. − Nå? − Vedkommende som tipset avisen om likene, svarte Joakim.

Joakim hadde sporet opp tipseren Sara Bakkes adresse via mobiltelefonen, og nå krysset han gata og satte kursen mot bygningen på den andre siden, et stort og solid murhus med smale vinduer ut mot gata.

Han gløttet opp mot vinduene i andre etasje mens han gikk mot døren, og fikk øye på en skikkelse som sto delvis gjemt bak tunge gardiner og iakttok ham.

Kapittel 2

6. FEBRUAR KL. 04.00: Bygården var ikke så ulik den Joakim Lund Jarner selv bodde i. Trappetrinnene klaget høylytt under vekten av ham. Skikkelsen han hadde sett i vinduet hadde nå forflyttet seg ut i den dunkle oppgangen, og han nikket til det som viste seg å være Sara Bakke. − Velkommen.

Stemmen hennes var alvorlig, og hun smilte ikke. Hun var sikkert rystet over det hun hadde sett, tenkte Joakim. − Hyggelig å treffe deg. Jeg stakk bare innom for å høre om du vet noe mer, og for å takke deg for at du ringte Nyhetsavisen og varslet om saken. Og du skal selvsagt få et honorar, sa Joakim.

Kvinnen nikket kort. Hun kunne være i slutten av førtiårene. Høy, myndig, med kobberbrunt hår i en stram knute. Livslinjene i ansiktet begynte å bli synlige, spesielt rundt de energiske øynene. Hun hadde på seg en romslig, grønn morgenkåpe i et slags silkestoff med påfuglfjærmønster.

– Kom, sa hun kort, og gjorde tegn til at han skulle følge etter henne inn i leiligheten.

Det var nesten helt mørkt der inne. Han kunne ikke unngå å legge merke til alle bildene på veggene i gangen.

Portretter. Tett i tett. Det gikk kaldt nedover ryggen da 13

han innså at alle bildene hang opp ned. Han var på nippet til å kommentere det, men noe ved væremåten hennes holdt ham fra det − hun inviterte liksom ikke til personlige spørsmål. Dessuten var han ikke overbevist om at han ønsket å høre svaret.

Stuen var opplyst av stearinlys som var plassert på store messingfat på gulvet langs alle veggene. To dypblå sofaer med rødmønstrede tepper dominerte det lille rommet. Han ble stående til hun gjorde tegn til at han kunne sette seg. Selv tok hun plass i en sjenerøs lenestol full av lilla puter i plysj.

– Det er gammelt hat som er i ferd med å våkne, sa hun.

Joakim svarte ikke. Kjente bare skuffelsen og tenkte på det Fredrik Telle hadde sagt på mobilen tidligere, at tipseren hadde virket fjern. Hun er en av gærningene, innså han. En av dem som stadig kontakter mediene for å advare. Noen ganger fikk de egne TV-programmer også, men det var underholdning, ikke journalistikk. Sannsynligvis kunne han ikke publisere et ord av det hun sa.

Landet var fullt av mennesker som hevdet at de visste og forsto mer enn alle andre. De fleste av dem ble periodevis tatt hånd om av psykiatrien, men ikke alle.

– De to døde er straffet.

Joakim kommenterte ikke påstanden. Han visste at det ikke var klokt å gå inn på noen samtale på disse premissene, så han prøvde å spore inn på et annet tema. − Vi er takknemlige fordi du varslet Nyhetsavisen først. − Jeg er fast leser av Nyhetsavisen. Dere forstår mer enn det øvrige mediehylekoret. Dere tar alltid de svakes parti, sa hun.

Joakim smilte høflig og fant frem notatblokken.

– Kan du fortelle hva du så? Joakim dro hånden gjen14

nom det lyse, rufsete håret og rullet opp ermene på ullgenseren.

– Jeg så to døde mennesker i Sofienbergparken. Men jeg vet mer enn det jeg har sett med mitt blotte øye. Jeg vet at dette dobbeltdrapet har med blod og dom å gjøre.

Joakim trakk pusten. Hun er ikke helt i vater, tenkte han. Han måtte komme seg ut derfra så raskt som mulig.

Dette hadde han ikke tid til. Han så seg rundt i den trange stuen. Noen telys brant i vinduskarmene også. Han klarte ikke å se hvilken farge veggene hadde, men det måtte være noe veldig dystert. Han stilte noen flere spørsmål, men brydde seg ikke om å fotografere eller ta opptak. Hun snakket om klarsynthet, og da var hun også ubrukelig som intervjuobjekt i en drapssak.

Han satt høflig så lenge han klarte, før han unnskyldte seg og sa han måtte ut igjen for å jobbe videre. Kvinnen nikket, reiste seg for å følge ham ut. Da de begge sto i gangen, grep hun plutselig hånden hans. Hånden hennes var kald og klam. Han merket pusten hennes mot kinnet sitt. Han rygget, men hun trakk ham mot seg.

– Det er beklagelig at du ikke vil lytte.

Hun klemte til rundt håndbaken hans så han kjente de skarpe neglene, og hvisket: – Du skjønner, denne saken kan bli personlig også for deg. Jeg kan merke det.

Joakim vred seg ut av grepet og forsøkte å smile høflig. − Jeg har dessverre dårlig tid, jeg må inn til redaksjonen så fort som mulig. Men takk igjen for at du valgte å tipse Nyhetsavisen. Send meg en mail med kontonummeret ditt og en kopi av skattekortet, så skal vi få ordnet et tipshonorar som takk for hjelpen.

Han ga henne et visittkort. Nå smilte hun svakt til15

bake, men han kunne se hvor skuffet hun var. Hun hadde vel regnet med at han ville være mer interessert i det hun hadde å si. Hun hadde sett to lik og tipset om det, men utover dette hadde hun ingenting å bidra med. Det hadde ingen hensikt at han ble sittende og snakke om hennes påståtte overnaturlige evner. Joakim tok fatt på trappen ned. Han kunne kjenne blikket hennes i ryggen, selv på gata utenfor.

Om Kretsen (2010): «en pageturner av en kriminalroman – fra et troverdig pressemiljø» kurt hanssen, Dagbladet «Fullt trøkk hele veien» ingvar ambjørnsen, VG «Driv og sug over Kretsen» terje stemland, Aftenposten

omslagsdesign: blæst

| terese moe leiner

kronprinsen

«Beverfjords debut er en drivende god krim som er realistisk, troverdig og akkurat passe voldelig» helge kjøniksen, Moss Avis

i en stille og iskald februarmåned rystes Norges hovedstad av et bestialsk dobbeltdrap. Ofrene er et par som har funnet hverandre på tvers av etniske skille­linjer. Det viser seg at dette bare er starten på noe langt verre, og ting tyder på at sterke nynazistiske nettverk har gjenoppstått. Vi følger reporterteamet Joakim Lund Jarner og Agnes Lea gjennom tre intense døgn i deres jakt på gåtens løsning. Med seg har de videofotografen og hackeren Isa Engh, som viser de to veien inn til en mørk underverden hvor nazister og antinazister gjennom flere tiår har ført en brutal krig uten at myndigheter eller politiet har grepet inn.

Samtidig plages Joakim Lund Jarner av drømmer om sin avdøde søster, Iben, som ble funnet hengt i skogen da hun var 16 år. Men begikk hun virkelig selvmord den gangen?

kronprinsen

alexandra beverfjord (f. 1977) kommer fra Trondheim, men bor i Oslo. Hun har lang erfaring fra journalistmiljøet, og jobber nå som nyhetsredaktør i Dagbladet. Hun debuterte med krimromanen Kretsen i 2010. For den mottok hun Maurits Hansen-prisen Nytt blod for beste norske krimdebut.