Jeg gir deg sola

END

DE

ND

Men tre år senere, når de er seksten, snakker Jude og Noah nesten ikke sammen lenger. Noe har skjedd, og det er i ferd med å ødelegge dem begge …

Det er Noah som forteller om de første årene, Jude om de senere. Det tvillingene ikke er klar over, er at de hver for seg bare har halve historien, og hvis de bare kunne finne sammen igjen, ville de hatt en sjanse til å gjenskape det livet de hadde sammen.

Jeg

gir deg sola

Dette er én av de virkelig store – en intens historie om de en gang uatskillelige tvillingene som blir revet fra hverandre når tragedien rammer.

– Entertainment Weekly Oppsiktsvekkende god.

– The New York Times Book Review «Dette er en sånn bok som du bare må få alle til å lese. Hjerteskjærende ærlig.»

– San Francisco Chronicle

DY SO NE L N

9 788205 471955

Jeg gir deg sola er en dagdrøm … overjordisk og dypt fengslende …

Nelsons stemningsfulle språk hyller fantasien din inn … en utsøkt opplevelse av mirakler og muligheter.

– The Boston Globe

JA N

Jeg gir deg sola er en altoppslukende leseropplevelse om skjebne, kjærlighet, liv og død – en roman som vil få leseren til å snappe etter pusten og gråte og le – alt på én gang.

JEG GIR DEG SOLA

AV R EN TE R ER HE FAT FO R GYNN FR A BE N BO K NY ELE IMM EH

Jude og tvillingbroren Noah usedvanlig nært. Noah er en einstøing som tegner konstant og forelsker seg i den karismatiske nabogutten, mens Jude er våghalsen som stuper fra klipper, går med rød leppestift og snakker for dem begge.

LI G

FRAM TIL DE ER TRETTEN, ER FORHOLDET mellom

ER

• A New York Times Notable Book of the Year • A Time Magazine Top Ten YA of the Year (#3) • Apple iBooks’ Best Teen Fiction of the Year • A Publishers Weekly Best Book of the Year • A School Library Journal Best Book of the Year • A Booklist Editor’s Choice Book of the Year • An Amazon Best Book of the Year • A Boston Globe Best YA Book of the Year • A Shelf Awareness Best Book of the Year • A New York Public Library Best Book of the Year • A Chicago Public Library Best Book of the Year • Winner of the 2014 Bookbrowse Award

for Best Young Adult Novel • A kobo Best Book of the Year • Entertainment Weekly One of Five YA Novels to Watch Out For

EN

IDU

JANDY NELSON

(f. 1965) er en amerikansk forfatter og litterær agent. Hun bor i San Francisco, California.

PRISER OG UTMERKELSER:

E LI G

NV

JANDY NELSON

Romanen er overbevisende komponert …

Det gnistrer av Nelsons prosa … svimlende visuell … Dette er en opplevelse leserne ikke vil glemme med det første.

– Kirkus

Jeg vil gjerne konkludere med å si ja, ja, ja!

Jeg tror det er bøker som denne som får ung­ dom til å ville lese mer. Den er skrevet på en måte som tyder på at forfatteren bryr seg om litteratur, om barn, om ungdom, at hun har et behov for å formidle noe oppriktig og ekte til unge lesere, noe som har substans og andre funksjoner enn å bare slå i hjel tid. Det er sånne bøker litteraturen trenger.

– Forlagets konsulent

Copyright © 2014 by Jandy Nelson First published by Penguin, USA Produsert etter avtale med Pippin Properties, Inc. through Rights People, London Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2015 Originaltittel: I’ll Give You The Sun Omslagsillustrasjon: Thinkstock Omslagsdesign: Theresa Evangelista Innkjøpt av Norsk Kulturråd Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Papir: 70 g Holmen Book (1,6) Boken er satt med 12/16 Adobe Garamond Pro ISBN 978-82-05-47195-5 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Jeg gir deg sola.indd 4

15.01.15 20.37

Oversatt av Hilde Stubhaug

Jeg gir deg sola.indd 3

15.01.15 20.37

Langt bortenfor det som er rett og galt, ligger det en slette. Jeg møter deg der.

– RUMI

Det eneste jeg er sikker på, er det hellige i hjertets følelser og sannheten i fantasien.

– JOHN KEATS

Der kjærligheten er stor, fins det alltid mirakler.

– WILLA CATHER

Det krever mot å vokse opp og bli den du egentlig er.

– E.E. CUMMINGS

Jeg gir deg sola.indd 7

15.01.15 20.37

DET USYNLIGE MUSEET Noah 13 år

Det er sånn alt sammen begynner.

Med Zephyr og Fry – nabolagets regjerende sosiopater – som to torpedoer etter meg så hele skogbunnen rister under føttene mine der jeg raser gjennom lufta, mellom trærne, denne hvitglødende panikken.

«Nå går du i bakken, din pingle!» roper Fry. Så er Zephyr over meg, han har vridd én, nei begge armene mine bak ryggen på meg, og Fry har tatt skisseboka.

Jeg prøver å røske den til meg, men jeg er armløs, hjelpeløs.

Jeg prøver å sno meg ut av Zephyrs grep. Klarer det ikke.

Prøver å blunke dem til møll. Nei. De er fortsatt seg selv: fem meter høye rasshuer fra tiende trinn som kaster levende trettenåringer som meg utfor stupet bare for gøy.

Zephyr har tak om hodet mitt bakfra og brystet hans svulmer mot ryggen min, ryggen min mot brystet hans.

Vi svømmer i svette. Fry begynner å bla gjennom blokka.

«Hvaharutegna, Bobla?» Jeg forestiller meg at han blir meid ned av en lastebil. Han holder opp en side med skisser. «Se her da, Zeph, masse nakne dudes.»

Blodet stilner i årene.

9

Jeg gir deg sola.indd 9

15.01.15 20.37

«Det er ikke dudes. Det er David,» får jeg fram, og ber om at jeg ikke høres ut som en liten ørkenrotte, ber om at han ikke vil bla videre til skissene lenger ut, fra da jeg spionerte og tegnet dem, som kommer opp av vannet, med surfebrett under armen, ingen våtdrakter, ingenting som helst, helt glinsende og, eh: de holder hverandre i hånda.

Jeg tok meg muligens noen kunstneriske friheter. Så de kommer til å tro … De kommer til å ta livet av meg, selv før de tar livet av meg, det er det de kommer til å gjøre.

Verden snurrer. Jeg kaster ordene mot Fry: «Hørt om ham?

Michelangelo? Vært borti ham noen gang?» Det gjelder å ikke være mitt vanlige jeg. Oppfør deg som en tøffing, så er du en tøffing, som pappa har sagt og sagt og sagt – som om jeg er en knekt paraply eller noe.

«Jo da, jeg har hørt om ham,» sier Fry med den store, klumpete munnen som klumper seg sammen med resten av de store, klumpete trekkene under verdens største panne, som gjør at det er fort gjort å ta ham for å være en flodhest. Han river siden ut av skisseboka. «Har hørt at han var homo.»

Han var homo – mamma har skrevet en hel bok om det – men det vet ikke Fry. Han kaller alle homo, hvis han da ikke kaller dem homo og pingle. Og meg: homo og pingle og Bobla.

Zephyr ler en mørk, demonisk latter. Den dirrer gjennom kroppen min.

Fry holder opp den neste skissen. Mer David. Den nedre halvdelen av ham. En inngående studie. Jeg blir helt kald.

De ler begge to nå. Det gir gjenlyd gjennom skogen.

Det kommer ut av fugler.

10

Jeg gir deg sola.indd 10

15.01.15 20.37

Igjen prøver jeg å rive meg løs så jeg kan røske blokka ut av hendene til Fry, men det gjør bare at Zephyr strammer grepet. Zephyr kunne spilt Thor. En av armene hans klemmer rundt halsen min, den andre ligger som et bilbelte over torsoen. Han har bar overkropp, kommer rett fra stranda, og varmen fra ham siver inn gjennom T-skjorta. Lukten av solkrem med kokosnøtt fyller nesa mi, hele hodet – den sterke duften av hav også, som om han bærer det på ryggen … Zephyr som trekker tidevannet etter seg som et teppe …

Det ville blitt bra, det ville vært det maleriet (PORTRETT: Gutten som tok med seg havet) – men ikke nå, Noah, bare ikke rette øyeblikket til å tankemale den idioten. Jeg tvinger meg tilbake, kjenner saltsmaken på leppene og minner meg selv på at det står om livet her …

Zephyrs lange sjøgresshår er vått, og det drypper dråper ned på nakken og skuldrene mine. Jeg legger merke til at vi puster i takt, tunge, store åndedrag. Jeg prøver å komme i utakt med ham. Jeg prøver å komme i utakt med loven om tyngde og oppdrift. Jeg klarer ingen av delene. Klarer ingenting. Vinden pisker biter av tegningene mine – stort sett familieportretter nå – ut av hendene på Fry der han står og river i stykker den ene etter den andre. Han river en av Jude og jeg i to midt på, river meg ut av tegningen.

Jeg ser meg selv blåse vekk.

Jeg ser at han kommer stadig nærmere tegningene som kommer til å få meg drept.

Pulsen dundrer i ørene.

Da sier Zephyr: «Ikke riv dem i stykker, Fry. Søsteren hans sier han er bra.» Fordi han liker Jude? Omtrent alle sammen gjør det nå, fordi hun kan surfe råere enn hvem 11

Jeg gir deg sola.indd 11

15.01.15 20.37

som helst av dem, og liker å hoppe ut fra klipper og ikke er redd for noe som helst, ikke engang hvithai eller pappa.

Og på grunn av håret hennes – all gulfargen går med når jeg tegner det. Det er hundrevis av kilometer langt, og alle i Nord-California risikerer å vikle seg inn i det, særlig småunger og pudler og nå surfe-rasshuer.

Og så er det puppene, som dukket opp over natta, jeg mener det.

Det er ikke til å tro, men Fry hører på Zephyr og ­slipper skisseboka.

Jude kikker opp på meg fra den, skinner som sola, vitende. Takk, sier jeg inni meg. Hun driver bestandig og redder meg, noe som vanligvis er flaut, men ikke nå. Det var rettferdighet.

(PORTRETT, SELVPORTRETT: Tvillinger: Noah ser inn i speilet, Jude ser ut av det) «Du vet vel hva vi kommer til å gjøre med deg?» sier Zephyr med raspende stemme inn i øret mitt, tilbake på det gamle morderiske sporet. Det er for mye av ham i pusten hans. Det er for mye av ham på meg.

«Vær så snill, da,» tigger jeg.

«Vær så snill, da,» hermer Fry med pipete jentestemme.

Det velter seg i magen. Det er en grunn til at Djevel­ fallet, det nest høyeste hoppet i hele klippeåsen, som de har tenkt å kaste meg utfor, har fått akkurat det navnet. Under det er det noen forrevne klipper og en forferdelig malstrøm som suger din døde kropp ned i underverdenen.

Jeg prøver å rive meg løs igjen. Og igjen.

«Ta tak i beina, Fry!» Tre tonn flodhest-Fry stuper etter anklene på meg. Glem 12

Jeg gir deg sola.indd 12

15.01.15 20.37

det, det her skjer bare ikke. Det går ikke. Jeg hater vannet, tilbøyelig som jeg er til å drukne og drive til Asia. Jeg må ha hodeskallen i behold. Å knuse den ville være som å kjøre en knusekule inn i et hemmelig museum før noen fikk sjansen til å se hva som er der inne.

Så jeg vokser. Og vokser, og vokser, til hodet støter opp i himmelen. Så teller jeg til tre og går bare berserk, og sender en takk til pappa for all brytingen han tvang meg til på terrassen hjemme, dødskampene der han bare fikk bruke én arm og jeg kunne bruke alt og han likevel fikk taket på meg fordi han er ti meter høy og skapt av lastebildeler.

Men jeg er sønnen hans, hans gigantiske sønn. Jeg spinner og slår fra meg som Goliat, en virvelstorm pakket inn i hud, og så snor jeg meg og slår rundt meg og prøver å rive meg løs, og de presser meg ned igjen, ler og sier sånt som «for en jævla gærning». Og jeg tror jeg hører respekt selv i stemmen til Zephyr da han sier: «Jeg klarer ikke holde ham, han er som en jævla ål», og det får meg til å kjempe enda hardere – jeg elsker åler, de er elektriske – jeg forestiller meg at jeg er en strømførende ledning nå, fulladet med min egen private spenning, mens jeg pisker hit og så dit og kjenner kroppene deres vri seg rundt min, varme og glatte, begge to presser meg ned, om og om igjen, og jeg bryter meg løs, lemmene våre er viklet inn i hverandre og nå er Zephyrs hode presset inn mot brystet mitt og Fry er bak meg med hundre hender, føles det som, og alt er bare bevegelse og forvirring og jeg mister meg selv i det, mister, mister, mister, og jeg begynner å ane … jeg innser – jeg har ståpikk, en utenomjordisk stiv stivert, og den er trykket mot magen på Zephyr. Det renner høyoktanfrykt gjennom meg. Jeg maner 13

Jeg gir deg sola.indd 13

15.01.15 20.37

fram den verste machetemassakeren – det mest effektive anti-stivert-middelet jeg har – men det er for sent. Zephyr stivner et øyeblikk, og så spretter han av meg. «Shit!»

Fry ruller opp på knærne. «Hva skjedde?» hveser han mot Zephyr.

Jeg har tumlet unna og landet i sittende stilling, med knærne mot brystet. Jeg kan ikke reise meg ennå i frykt for at buksa er et telt, så jeg samler alle krefter om å unngå å grine. En kvalmende rottefølelse borer seg inn i hver krok i kroppen mens jeg pesende puster meg mot slutten. Og selv hvis de ikke dreper meg her og nå, vil alle i åsen vite hva som skjedde før kvelden kommer. Jeg kan like godt svelge en tent dynamittladning og kaste meg utfor Djevelfallet selv. Dette er verre, så mye verre, enn at de ser noen teite tegninger.

(SELVPORTRETT: Begravelse i skogen) Men Zephyr sier ingenting, han bare står der som sitt vanlige viking-jeg, bare helt rar og stum. Hvorfor det?

Har jeg satt ham ut av spill med tankene mine?

Nei. Han peker mot havet og sier til Fry: «Drit i dette.

Vi tar bretta og stikker utpå.»

Lettelsen sluker meg hel. Er det mulig at han ikke merket det? Nei, det er ikke mulig – den var som stål, og han spratt vekk og virket helt satt ut. Han er fortsatt helt satt ut.

Så hvorfor gir han meg ikke hele pinglehomobobla-greia?

Er det fordi han liker Jude?

Fry snurrer pekefingeren rundt ved øret og sier til ­Zephyr: «Her er det noen som har mista frisbeen på taket, ass.» Så til meg: «Når du aner fred og ingen fare, Bobla.» Han mimer mitt frie fall fra Djevelfallet med den svære neven sin.

14

Jeg gir deg sola.indd 14

15.01.15 20.37

Det er over. De er på vei tilbake til stranda.

Jeg forter meg bort for å plukke opp skisseboka før neandertalerne ombestemmer seg, stikker den under armen og går kappgang inn mellom trærne uten å se meg tilbake, som om hjertet mitt ikke dirrer og øynene ikke fylles av tårer, som om jeg ikke føler meg helt nystøpt som menneske.

Da jeg er trygg, renner jeg av gårde som en gepard – de kommer opp i hundre og tjue kilometer i timen på null komma niks, og det kan praktisk talt jeg også. Jeg er den fjerde raskeste på sjuende trinn. Jeg kan trekke ned en glide­lås i lufta og forsvinne inn i den, og det er det jeg gjør til jeg er langt nok unna dem og det som skjedde. Jeg er i hvert fall ikke en døgnflue. Mannlige døgnfluer har to pikker å bekymre seg for. Jeg står allerede i dusjen halvparten av tiden på grunn av den ene jeg har, og tenker på ting jeg ikke klarer å la være å tenke på uansett hvor hardt jeg prøver, fordi det er så helt utrolig deilig å tenke på dem. Å, så deilig det er.

Ved bekken hopper jeg fra stein til stein til jeg finner en fin hule hvor jeg kan sitte de neste hundre årene og se på sola som treffer fossen. Man skulle hatt et horn eller en gongong eller noe til å vekke Gud med. For jeg skulle gjerne sagt ham et alvorsord. Fire ord i grunnen: HVA FAEN VAR DET?!

Etter en stund, siden jeg som vanlig ikke får noe svar, tar jeg fram kullstiftene fra baklomma. De har utrolig nok klart seg gjennom hele greia. Jeg setter meg og åpner skisse­ boka. Jeg fyller en hel side med svart, så en til, og enda en.

Jeg presser stiftene så hardt mot papiret at jeg brekker den ene etter den andre. Jeg bruker hver bit til siste rest, til det 15

Jeg gir deg sola.indd 15

15.01.15 20.37

er som om det svarte kommer fra fingeren min, fra meg, til papiret. Jeg fyller resten av skisseboka. Det tar timevis.

(SERIE: Gutt i en boks av mørke) Under middagen dagen etter forteller mamma at bestemor Sweetwine var i bilen hennes den ettermiddagen og ga henne en beskjed til Jude og meg.

Det er bare det at bestemor er død.

«På tide!» utbryter Jude og dumper ned på stolen. «Hun lovte meg det!»

Det bestemor lovte Jude, like før hun sovnet stille inn for tre måneder siden, er at hvis Jude noen gang trengte henne, ville hun være der før hun visste ordet av det. Jude var yndlingen hennes.

Mamma smiler til Jude og legger hendene på bordet. Jeg legger mine på bordet også, før det går opp for meg at jeg speiler mamma, og jeg skjuler hendene i fanget. Mamma er smittsom.

Og en blåst-hit – noen mennesker er bare ikke herfra og hun er en av dem. Jeg har samlet bevis på det i årevis.

Mer om det senere.

Men nå: Ansiktet lyser flimrende mens hun forbereder scenen, forteller oss om hvordan hun først kjente bestemors parfyme i bilen. «Dere husker at det alltid var som om duften av henne kom inn i rommet før henne?» Mamma puster dramatisk inn som om kjøkkenet er fylt av bestemors tunge blomsterduft. Jeg puster dramatisk inn. Jude puster dramatisk inn. Alle i California, i USA, på jorda, puster dramatisk inn.

Bortsett fra pappa. Pappa kremter.

16

Jeg gir deg sola.indd 16

15.01.15 20.37

Han kjøper det ikke. For han er en artisjokk – ifølge hans egen mor, bestemor Sweetwine, som aldri forsto hvordan et tistelhue som han kunne ha kommet fra henne. Ikke jeg heller.

Et tistelhue som studerer parasitter – jeg sier ikke mer.

Jeg kaster et blikk på ham der han sitter med solbrun og muskuløs kropp, som en badevakt, med tenner som lyser i mørket, med all sin normalitet, og jeg kjenner det snører seg sammen – for hva ville skjedd hvis han fikk vite det?

Så langt har ikke Zephyr sagt et ord. Apropos kukkjævler – vet du hvor lang pikken til en blåhval er? To meter lang.

Jeg gjentar: TO METER LAAAAAAANG. Det er sånn jeg har følt meg siden det som skjedde i går: (SELVPORTRETT: Betongpenisen) Jadda. Men av og til tror jeg pappa har sine mis­tanker.

Av og til tror jeg brødristeren har sine mistanker. Jude trykker beinet sitt mot mitt under bordet for å trekke oppmerksomheten bort fra saltbøssa jeg først nå merker at jeg har stirret på. Hun nikker mot mamma, som har lukket øynene nå og holder hendene over hjertet. Så mot pappa, som ser på mamma, og du skulle tro øyebrynene hennes hadde kravlet ned på haka hennes eller noe. Vi himler med øynene til hverandre. Jeg suger inn kinnene for å stoppe latteren. Det gjør Jude også – vi to, vi deler en latterbryter.

Føttene våre er presset mot hverandre under bordet.

(FAMILIEPORTRETT: Mamma kommuniserer med de døde ved middagsbordet) «Nå?» spør Jude. «Beskjeden?»

Mamma åpner øynene, blunker til oss, før hun lukker dem og sier i en spiritistisk syngestemme: «Så jeg pustet 17

Jeg gir deg sola.indd 17

15.01.15 20.37

inn blomsterduften og lufta vibrerte …» Hun virvler med armene som silkebånd, melker øyeblikket for alt det er verdt. Dette er grunnen til at hun så ofte blir årets lærer – alle vil være med i filmen hennes. Vi bøyer oss mot henne for å høre bedre når Beskjeden fra Oven kommer, men pappa avbryter henne og kaster en haug med kjedelig på øyeblikket.

Han har aldri blitt årets lærer. Ikke en eneste gang. Jeg sier ikke mer.

«Det er viktig at du gjør det klart for barna at alt dette er en metafor, elskling,» sier han og retter seg opp i stolen så hodet går gjennom taket. I de fleste av tegningene mine er han så stor at jeg ikke får plass til hele ham på tegningen, så jeg lar ham være hodeløs.

Mamma hever øyebrynene, og all humoren er borte fra ansiktet. «Det er ikke en metafor, Benjamin.» Før fikk pappa øynene hennes til å skinne; nå får han henne bare til å skjære tenner. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. «Det jeg mente, helt bokstavelig,» sier/tennerskjærer hun, «er at uforlignelige bestemor Sweetwine, død og begravet, satt i bilen ved siden av meg, klart som dagen.» Hun smiler til Jude. «Faktisk hadde hun på seg en svevekjole og så helt fantastisk ut.» Svevekjoler var bestemors kjolekolleksjon. «Åh! Hvilken da? Den blå?» Hjertet mitt banker for Jude og måten hun spør på.

«Nei, den med de små oransje blomstene.»

«Ja, så klart,» sier Jude. «Perfekt gjenferdkjole. Vi snakket faktisk om hva hun skulle ha på seg på den andre siden.» Det slår meg at mamma dikter opp alt dette fordi Jude savner bestemor så inderlig. Mot slutten forlot hun 18

Jeg gir deg sola.indd 18

15.01.15 20.37

­ esten ikke sengekanten hennes. Da mamma fant dem den n siste morgenen, den ene i søvn, den andre død, holdt de hverandre i hånda. Jeg syntes det var ufattelig ekkelt, men jeg holdt det for meg selv. «Så …» Jude hever et øyebryn.

«Beskjeden?»

«Vet du hva jeg ville likt?» sier pappa og puster og peser seg inn i samtalen igjen slik at vi aldri kommer til å få vite hva den helvetes beskjeden er. «Det jeg ville likt, var om vi endelig kunne droppet hele denne Latterlighetens epoke.»

Nå igjen. Epoken han snakker om, begynte da bestemor flyttet inn. Pappa, «en vitenskapelig anlagt mann», sa at vi måtte ta alt det overtroiske visvaset som kom ut av munnen på moren hans, med en klype salt. Bestemor sa at vi ikke måtte høre på den artisjokken av en sønn hun hadde, og ta imot de klypene med salt og kaste dem over venstre­ skulderen og rett i øynene på djevelen.

Så tok hun fram «bibelen» sin – en enorm skinninnbundet bok full av spinnville ideer (også kjent som visvas) – og begynte på prekenen sin. Mest til Jude.

Pappa løfter et pizzastykke fra tallerkenen sin. Osten velter over sidene. Han ser på meg. «Hva sier du til dette, hæ, Noah? Noen her som er litt lettet over at det ikke er en av bestemors lykke-stuinger?»

Jeg forblir stum. Sorry, Charlie. Jeg elsker pizza: Selv når jeg sitter og spiser pizza, skulle jeg ønske jeg spiste pizza, men jeg ville ikke tatt pappas side selv hvis han hadde ­Michelangelo med seg. Han og jeg kommer ikke overens, selv om han har det med å glemme det. Jeg glemmer det aldri. Når jeg hører den dundrestemmen som vil ha meg til å se en 49ers-kamp eller en eller annen film hvor alt blir 19

Jeg gir deg sola.indd 19

15.01.15 20.37

sprengt i filler eller høre på jazz som gir meg følelsen av at kroppen er feil vei, åpner jeg soveromsvinduet, hopper ut og setter kursen mot skogen.

Når ingen er hjemme, hender det at jeg går inn på arbeidsrommet hans og knekker blyantene hans. En gang, etter en spesielt doslikkende Noah-er-en-knekt-paraplysamtale, da han lo og sa at hvis Jude ikke hadde vært tvillingen min, ville han vært sikker på at jeg var resultatet av partenogenese (slå det opp: det betyr unnfangelse uten noen far), snek jeg meg ut i garasjen mens alle sov og skrapet en nøkkel langs bilen.

Fordi jeg noen ganger kan se folks sjel når jeg tegner dem, vet jeg dette: Mammas sjel er en solsikke som er så stor at det nesten ikke er plass til organene. Jude og jeg har én sjel på deling: et tre med løv som står i brann. Og pappa har en tallerken med larver.

Jude sier til ham: «Tror du ikke bestemor nettopp hørte at du fornærmet kokkekunstene hennes?»

«Jeg svarer et rungende nei på det,» svarer pappa, før han slurpesluker i seg pizzastykket. Hele munnen glinser av olje.

Jude reiser seg. Håret henger rundt hele hodet som lysstaver. Hun ser opp i taket og sier: «Jeg har bestandig elsket maten din, bestemor.»

Mamma strekker seg over bordet og klemmer om hånda hennes, før hun sier til taket: «Jeg også, Cassandra.»

Jude smiler innenfra og ut.

Pappa skyter seg i hodet med fingeren.

Mamma rynker panna – da ser det ut som hun er ­hundre år. «Ta imot mysteriene, herr lærer,» sier hun. Det er noe hun alltid har pleid å si, men før var det på en annen måte.

20

Jeg gir deg sola.indd 20

15.01.15 20.37

Da var det som hun åpnet en dør han kunne gå gjennom, istedenfor å smelle den i trynet på ham.

«Jeg giftet meg med mysteriene, fru lærer,» svarer han som alltid, men før hørtes det ut som en kompliment.

Vi spiser pizza hele gjengen. Det er ikke gøy. Tankene til mamma og pappa gjør lufta svart. Jeg sitter og hører meg selv tygge når Judes fot finner min under bordet igjen. Jeg trykker den til svar.

«Beskjeden fra bestemor?» sier hun ut i den anspente stemningen og smiler håpefullt.

Pappa ser på henne, og blikket blir mildt. Hun er yndlingen hans også. Mamma, derimot, har ikke noen yndling, så den plassen er det bare å kjempe til seg.

«Hvor var jeg.» Denne gangen bruker mamma den vanlige stemmen, hes, som en grotte som snakker til deg. «I ettermiddag kjørte jeg forbi CSA, kunstskolen, og det var da bestemor feide inn i bilen for å si at den ville passe dere to som hånd i hanske.» Hun rister på hodet, lysner og blir sitt vanlige jeg igjen. «Og det er jo så sant. Jeg fatter ikke at jeg ikke har tenkt på det før. Jeg har fått det Picasso-sitatet på hjernen: ’Alle barn er kunstnere. Utfordringen er å forbli kunstner når man blir voksen.’» Hun har det ville uttrykket hun kan få i museer, som om hun har tenkt å stjele kunstverkene. «Men dette. Dette er en unik sjanse, folkens. Jeg vil ikke at sjelen deres skal bli helt undertrykket sånn som …» Hun fullfører ikke, lar hånda gli gjennom håret – svart og stort som mitt – og snur seg mot pappa. «Jeg vil så gjerne at de skal få dette, Benjamin. Jeg vet at det blir dyrt, men for en sjanse …»

«Var det alt?» avbryter Jude. «Var det det bestemor sa?

21

Jeg gir deg sola.indd 21

15.01.15 20.37

Det var den viktige beskjeden fra den andre siden? Den handlet om en skole?» Det ser ut som hun er på nippet til å begynne å gråte.

Men det er ikke jeg. Kunstskole? Noe sånt har jeg aldri forestilt meg, det har aldri falt meg inn at jeg kunne gå noe annet sted enn på Roosevelt, på Rasshue videregående skole, akkurat som alle andre. Jeg tror blodet nettopp begynte å gløde i årene.

(SELVPORTRETT: Et vindu slås opp i brystet mitt) Mamma har det ville museumsuttrykket igjen. «Ikke en hvilken som helst skole, Jude. En skole som vil la dere rope ut fra taket hver eneste dag i fire år. Vil du ikke rope ut fra taket?»

«Hva skulle jeg rope?» spør Jude.

Det får pappa til å småle på tistelmåten sin. «Jeg vet ikke helt, Di,» sier han. «Det er så spesialisert. Du glemmer at for oss andre er kunst bare kunst og ikke noen religion.»

Mamma tar opp en kniv og støter den inn i magen på ham, vrir rundt. Pappa bare fortsetter, fullstendig uforstående.

«De går uansett bare i sjuende klasse. Det er fortsatt over et år igjen til videregående.»

«Jeg vil gå der!» utbryter jeg. «Jeg vil ikke ha en undertrykt sjel!» Det går opp for meg at det er det første jeg har sagt høyt under hele måltidet. Mamma stråler mot meg.

Han får ikke snakket henne vekk fra dette. Det fins ikke surfehuer der, jeg bare vet det. Sikkert bare barn med glødende blod. Revolusjonær ungdom, alle sammen.

Mamma sier til pappa: «De trenger dette året på å forberede seg. Det er en av de beste kunstskolene i hele landet, helt på toppen i andre fag også, det er ikke noe problem.

22

Jeg gir deg sola.indd 22

15.01.15 20.37

Og så ligger den jo rett borti gata her!» Begeistringen hennes gjør at jeg hausser meg enda mer opp. Snart begynner jeg kanskje å flakse med armene. «Det er veldig vanskelig å komme inn. Men dere to har det som skal til. Medfødte evner, og dere kan allerede så mye.» Hun smiler så stolt til oss at det er som om sola stiger opp over bordkanten.

Det er sant. Mens andre barn hadde bildebøker, hadde vi kunstbøker. «Vi kan begynne med museums- og galleri­ besøk denne helgen. Det blir helt fantastisk. Dere to kan ha tegnekonkurranser.»

Jude spyr fluorescerende blått spy over hele bordet, men jeg er den eneste som merker det. Hun er god til å tegne, men det er annerledes. For meg var skolen åtte timer med daglig magekirurgi helt til jeg oppdaget at alle var mer opptatt av at jeg skulle tegne dem enn av å snakke med meg eller slå inn trynet på meg. Ingen har noen gang ønsket å slå inn trynet på Jude. Hun er den strålende og morsomme og normale av oss – ingen revolusjonær – og hun snakker med alle. Jeg snakker med meg. Og Jude, da, selv om det for det meste er i stillhet, for det er sånn vi gjør det. Og mamma fordi hun er en blåst-hit. (I all hast, bevisene: Så langt har hun ikke gjort noe helt av skaftet, som å gå gjennom en vegg eller løfte huset med ren viljestyrke eller stoppe tiden eller noe sånt, men det har skjedd ting. En morgen for ikke så lenge siden, for eksempel, var hun ute på verandaen og drakk teen sin som vanlig, og da jeg nærmet meg, så jeg at hun svevde opp i lufta. Det så i hvert fall sånn ut for meg.

Og det som avgjør saken: Hun har ikke foreldre. Hun er et hittebarn! Hun ble bare lagt i en eller annen kirke i Reno i Nevada da hun var baby. Hallo? Lagt der av dem.) Å ja, 23

Jeg gir deg sola.indd 23

15.01.15 20.37

også snakker jeg med Rakkeren i nabohuset, som i bunn og grunn er en hest, men han er ok.

Derfor: Bobla.

Mesteparten av tiden føler jeg meg rett og slett som et gissel.

Pappa legger albuene på bordet. «Dianna, nå tar du et par skritt tilbake. Jeg er ganske så sikker på at du projiserer dine egne greier over på barna nå. Gamle drømmer dør …» ­­ Mamma lar ham ikke si et eneste ord til. Tennene gnisser helt vilt. Hun ser ut som hun holder inne en hel ordbok av banneord eller en atomkrig.

«NoahogJude, ta med dere tallerkenene og sett dere i stua. Jeg må snakke med pappa.»

Vi rører oss ikke.

«NoahogJude, nå.»

«Jude, Noah,» sier pappa.

Jeg tar tallerkenen min, og går ut av kjøkkenet som limt fast til Judes hæler. Hun strekker ut en hånd og jeg tar den.

Akkurat da legger jeg merke til at kjolen hennes har like knall farge som en klovnefisk. Bestemor har lært henne å sy klær. Åh! Jeg hører naboens nye papegøye, Profeten, gjennom det åpne vinduet. «Hvor faen er Ralph?» skriker han.

«Hvor faen er Ralph?» Det er det eneste han sier, og han sier det døgnet rundt. Ingen vet hvem, for ikke å snakke om hvor, Ralph er.

«Forbanna dustepapegøye!» roper pappa med så mye kraft at håret står rett ut bak hodet på oss.

«Han mener det ikke,» sier jeg inni meg til Profeten, men plutselig skjønner jeg at jeg har sagt det høyt. Av og til flyr ordene ut av munnen min som vortete padder. Jeg 24

Jeg gir deg sola.indd 24

15.01.15 20.37

begynner å forklare for pappa at jeg snakket til fuglen, men stopper opp fordi det ikke vil bli så godt mottatt. Det kommer isteden en merkelig brekelyd ut av munnen min, og dermed ser alle unntatt Jude rart på meg. Vi forter oss mot døra.

Så er vi i sofaen. Vi skrur ikke på tv-en, for vi vil tyvlytte, men de snakker med rasende hviskestemmer, og det er umulig å forstå hva de sier. Vi deler pizzabiten min bit for bit, for Jude glemte tallerkenen sin, og så sier hun: «Jeg trodde bestemor skulle si noe utrolig i beskjeden. Som at himmelen har sitt eget hav, ikke sant?»

Jeg lener meg tilbake i sofaen, lettet over å være alene med Jude. Når det er bare oss to, føler jeg meg aldri som et gissel. «Det er klart det er hav i himmelen. Men det er lilla, og sanden er blå og himmelen er helt vilt grønn.»

Hun smiler og tenker seg om et øyeblikk, før hun sier: «Og når du er trøtt, krøller du deg sammen i blomsten din og sovner. Om dagen snakker alle i farger istedenfor lyder.

Det er så stille.» Hun lukker øynene og sier sakte: «Når noen forelsker seg, slår de opp i flammer.» Jude elsker den der – den var en av bestemors favoritter. Vi pleide å leke dette med henne da vi var små. «La oss dra!» kunne hun si, og noen ganger: «Få meg vekk herfra i en helvetes fart, unger!»

Jude åpner øynene, og nå er all magien borte fra ansiktet. Hun sukker.

«Hva er det?» spør jeg.

«Jeg vil ikke på den skolen. Det er bare aliens der.»

«Aliens?»

«Ja, utskudd og freaks. California skole for aliens, det er det folk kaller den.»

25

Jeg gir deg sola.indd 25

15.01.15 20.37

Ja! Ja! Takk skal du ha, bestemor. Pappa må bare gi seg.

Jeg må inn på den skolen. Freaks som lager kunst! Jeg er så lykkelig at det føles som jeg hopper trampoline, bare spretter rundt inni meg selv.

Men ikke Jude. Hun er helt dyster nå. For at hun skal føle seg litt bedre, sier jeg: «Kanskje bestemor så de flygende kvinnene dine, og at det er derfor hun vil vi skal gå der.» Jude lager dem av våt sand, i en bortgjemt bukt.

De samme som hun bestandig lager av potetmos eller pappas barberskum eller hva som helst når hun tror ingen ser det. Fra toppen av klippene har jeg sett henne bygge store sandversjoner, og jeg vet hun prøver å kommunisere med bestemor. Jeg vet bestandig hva som foregår i hodet på Jude. Det er ikke like lett for henne å skjønne hva som foregår i mitt, for jeg har lemmer jeg lukker når jeg er nødt til det. Sånn som i det siste.

(SELVPORTRETT: Gutten som gjemmer seg inni gutten som gjemmer seg inni gutten) «Jeg tror ikke de er kunst. De er …» Hun fullfører ikke.

«Det er på grunn av deg, Noah. Og du må slutte å følge etter meg når jeg er på stranda. Hva om du så meg kysse noen?»

«Hvem da?» Jeg er bare to timer og trettisju minutter og tretten sekunder yngre enn Jude, men hun får meg alltid til å føle meg som lillebroren hennes. Jeg kan ikke fordra det.

«Hvem skulle du ha kysset? Har du kysset noen?»

«Jeg forteller det hvis du forteller meg hva som skjedde i går. Jeg vet at det skjedde noe, og at det er derfor vi ikke kunne gå den vanlige veien til skolen i morges.» Jeg ville ikke støte på Zephyr eller Fry. Videregående ligger ved siden av ungdomsskolen. Jeg vil aldri se dem mer. Jude rører ved 26

Jeg gir deg sola.indd 26

15.01.15 20.37

armen min. «Hvis noen har gjort noe mot deg eller sagt noe til deg, må du fortelle meg det.»

Hun prøver å lese tankene mine, så jeg lukker lemmene.

Fort smeller jeg dem igjen med hun og jeg på hver vår side.

Dette er ikke som de andre skrekkhistoriene: Den gangen i fjor da hun slo den menneskelige kampesteinen Michael Stein i trynet under en fotballkamp fordi han hadde kalt meg tilbakestående bare fordi jeg ble oppslukt av en ufattelig kul maurtue. Eller den gangen jeg ble tatt av en bølge og hun og pappa måtte trekke meg ut av vannet foran en strand stappfull av surfehuer. Dette er noe annet. Denne hemmeligheten er som å ha brennende kull under bare føtter hele tiden. Jeg reiser meg fra sofaen for å komme meg vekk fra potensiell telepati – og akkurat da hører vi at de skriker til hverandre.

Høyt. Det er som om huset kan brekke i to. Akkurat som de andre gangene i det siste.

Jeg synker ned på sofaen igjen. Jude ser på meg. Øynene hennes har en blek isblå farge; jeg bruker mest hvitt når jeg tegner dem. Vanligvis gir de meg følelsen av å sveve, og tankene glir til luftige skyer og harpemusikk, men akkurat nå er det bare ren redsel i dem. Alt annet er glemt.

(PORTRETT: Mamma og pappa med hvinende tekjelehoder) Hun begynner å snakke igjen, og stemmen er akkurat som da hun var liten, som lagd av brokade. «Tror du virkelig at det er derfor bestemor vil at vi skal gå på den skolen?

Fordi hun så mine flygende sandkvinner?»

«Ja, det gjør jeg,» lyver jeg. Jeg tror hun hadde rett i stad.

Jeg tror det er på grunn av meg.

27

Jeg gir deg sola.indd 27

15.01.15 20.37

Hun flytter seg helt inntil meg. Dette er oss. Vår positur.

Moseren. Det er til og med sånn vi er på ultralydbildet de tok av oss inni mamma, og sånn vi var på tegningen Fry rev i stykker i går. I motsetning til omtrent alle andre på jorda, har vi vært sammen helt fra de første cellene som ble til oss.

Vi kom hit sammen. Det er derfor omtrent ingen reagerer på at Jude stort sett snakker for oss begge, at vi bare kan spille piano når vi har alle fire hendene på tangentene, og ikke på egen hånd, at vi aldri kan ta stein-saks-papir, fordi vi ikke en eneste gang på tretten år har valgt forskjellig. Det er bestandig: to steiner, to papir, to sakser. Når jeg ikke tegner oss sånn, tegner jeg oss som halvmennesker.

Roen i moseren strømmer gjennom meg. Hun puster inn, og jeg gjør det samme. Kanskje vi er for gamle til å holde på med dette nå, men samme det. Jeg kan se at hun smiler selv om jeg ser rett fram. Vi puster ut sammen, trekker pusten sammen, puster inn, puster ut, inn og ut, ut og inn, til selv ikke trærne kan huske hva som skjedde i skogen i går, til stemmene til mamma og pappa forvandles fra rasende skriking til musikk, til vi ikke lenger er bare like gamle, men én hel og komplett person.

En uke senere blir alt forandret.

Det er lørdag, og mamma, Jude og jeg er på kafeen på taket av et museum inne i byen fordi mamma vant krangelen og vi begge skal søke på CSA om et år.

På andre siden av bordet snakker Jude med mamma samtidig som hun sender meg hemmelige dødstrusler fordi hun syns mine tegninger ble bedre enn hennes og vi har en konkurranse. Mamma er dommer. Og greit, kanskje jeg 28

Jeg gir deg sola.indd 28

15.01.15 20.37

ikke burde ha prøvd å fikse på Jude sine. Hun er sikker på at jeg prøvde å ødelegge dem. Jeg sier ikke mer.

Hun himler med øynene til meg. Det står til 6,3 på Richters skala. Jeg vurderer å gi henne en lårhøne under bordet, men motstår fristelsen. Isteden drikker jeg litt varm sjokolade og spionerer på en gruppe eldre gutter til ­venstre for meg. Den to meter lange betongpenisen er fortsatt en hemmelighet, bortsett fra i tankene mine: (SELV­PORTRETT: Gutt blir lagt bit for bit i en tue med pissemaur). Men kanskje Zephyr virkelig ikke kommer til å si noe til noen.

Guttene ved bordet ved siden av har alle sammen gummi­plugger i øreflippene og piercinger i øyebrynene, og de vitser og tuller med hverandre som en gjeng otere. De går sikkert på CSA, tenker jeg, og det begynner å tromme i hele kroppen ved tanken. En av dem har månefjes med store, blå øyne og rød, svulmende munn, som på en Renoir.

Jeg elsker de munnene.

Jeg lager en rask skisse av ansiktet hans med fingeren på låret under bordet, og så tar han meg på fersken. Istedenfor å skule på meg så jeg skal passe mine egne saker, blunker han til meg, sakte, så det er umulig å misforstå, før han ser på vennene sine igjen og jeg forvandles fra fast materie til væske.

Han blunket til meg. Som om han vet det. Men det føles ikke som noe fælt. Ikke i det hele tatt. Faktisk så skulle jeg ønske jeg kunne slutte å smile, og nå, åh – han ser denne veien og smiler, han også. Det føles som jeg er knallrød.

Jeg prøver å fokusere på mamma og Jude. De snakker om bestemors spinnville bibel. Igjen. Mamma sier at den er som et leksikon over merkelige forestillinger. At bestemor 29

Jeg gir deg sola.indd 29

15.01.15 20.37

har samlet ideer fra alle slags steder og alle mulige folk, og til og med lot bibelen sin ligge åpen på disken ved siden av kassa i kjolebutikken, slik at alle kundene kunne skrive inn sitt eget spinnville visvas.

«På den aller siste siden,» sier mamma til Jude, «står det at i tilfelle hun så altfor tidlig skulle bli revet bort, er den din.»

«Min?» Jude ser på meg med det selvtilfredse blikket.

«Bare min?» Å, som hun stråler nå. Samme det. Som om jeg vil ha en sånn bibel.

Mamma sier: «Jeg siterer: ’Denne gode boken testamenteres til mitt barnebarn, Jude Sweetwine, den siste nålevende Sweetwine som har evnen.’»

Jeg spyr grønt spy over hele bordet.

Bestemor Sweetwine kom til at Jude hadde Sweetwinefamiliens unike intuisjon da hun oppdaget at Jude kunne lage kløvertunge. Vi var fire år gamle. Etterpå sto Jude foran speilet med meg i dagevis og presset fingeren ned i tunga mi, om og om igjen, i et forsøk på å lære meg det så jeg også skulle ha Sweetwine-evnen. Men det var nytteløst. Tunga mi kunne stå sidelengs og krølle seg, men noen kløver ble den aldri.

Jeg ser bort på bordet med otere igjen. De gjør seg klar til å gå. Blunkende månefjes slenger en sekk over skulderen, og så mimesier han ha det til meg.

Jeg svelger og ser ned og slår opp i flammer.

Så begynner jeg å tanketegne ham etter hukommelsen.

Etter noen minutter vender jeg tilbake, og hører mamma si til Jude at hun i motsetning til bestemor Sweetwine ville hjemsøkt oss storslått og utholdende – ikke noen 30

Jeg gir deg sola.indd 30

15.01.15 20.37

raske bilvisitter på henne. «Jeg ville vært den typen gjenferd som legger seg opp i alt mulig.» Hun ler den rumlende latteren sin, og hendene snurrer rundt i lufta. «Jeg er en kontrollfreak. Dere ville aldri blitt kvitt meg! Aldri!» Moaha-ha.

Det rare er at det plutselig ser ut som hun står midt i en storm. Håret blåser rundt hodet, og kjolen bølger seg opp så vidt. Jeg sjekker under bordet for å se om det er en ventil der eller noe, men det er ikke det. Skjønner du? Andre mødre har ikke sitt eget private vær. Hun smiler så varmt til oss, som om vi var noen søte valper, og jeg kjenner jeg får klump i halsen.

Jeg lukker lemmene mens de snakker videre om hva slags gjenferd mamma ville blitt. Hvis mamma døde, ville sola slukne. Punktum.

Isteden tenker jeg på i dag.

At jeg gikk fra maleri til maleri og ba hvert av dem om å sluke meg, og hvert eneste ett gjorde det.

At huden satt som den skulle hele tiden, at den ikke samlet seg ved anklene eller presset hodet mitt sammen til et nålehode.

Mamma trommer i bordet og bringer meg tilbake.

«Okei, la oss se på skissebøkene,» sier hun opprømt. Jeg tegnet fire pasteller fra den faste utstillingen – Chagall, Franz Marc og Picasso ganger to. Jeg valgte dem fordi jeg merket at maleriene så like inntrengende på meg som jeg så på dem. Hun har sagt at vi ikke må føle at vi må kopiere dem nøyaktig. Jeg gjorde ikke det i det hele tatt. Jeg ristet på originalene i hodet mitt og slapp dem ut helt dekket av meg.

«Jeg kan begynne,» sier jeg og skyver blokka inn i hen31

Jeg gir deg sola.indd 31

15.01.15 20.37

dene til mamma. Denne gangen når Judes himling med øynene 7,2 på Richters skala, og hele bygningen svaier. Jeg bryr meg ikke, jeg kan nesten ikke vente. Det skjedde noe mens jeg tegnet i dag. Jeg tror jeg fikk et nytt par, bedre øyne. Jeg vil at mamma skal legge merke til det.

Jeg ser på henne mens hun blar langsomt gjennom og så tar på seg bestemorbrillene hun har hengende rundt halsen, før hun går gjennom tegningene en gang til, og så enda en gang. På et tidspunkt ser hun opp på meg som om jeg har forvandlet meg til en stjerneformet føflekk, før hun bøyer seg over skissene igjen.

Alle kafélydene: stemmene, summingen fra espresso­ maskinen, klirringen i glass og tallerkener forsvinner mens jeg ser pekefingeren hennes henge over hver bit av siden. Jeg ser alt gjennom hennes øyne, og det jeg ser er: De er gode.

Jeg begynner å få en rakettoppskytningsfølelse. Jeg kommer helt klart til å komme inn på CSA! Og jeg har fortsatt et helt år på å forsikre meg om det! Jeg har allerede spurt Mr. Grady, formingslæreren, om å lære meg å blande oljefarger etter skoletid, og han sa ja. Det virker som mamma endelig er ferdig, men så blar hun tilbake og begynner på nytt igjen.

Hun kan ikke stoppe! Lykken veller opp i ansiktet hennes. Å, jeg går av skaftet her inne.

Så blir jeg beleiret. Et psykisk luftangrep fra Jude.

(PORTRETT: Grønn av misunnelse) Hud: limegrønn.

Hår: pistasjgrønt. Øyne: skoggrønne. Hele henne: grønn, grønn, grønn. Jeg ser at hun åpner en pakke sukker, søler litt på bordet, og så presser hun et fingeravtrykk med sukkerkrystaller inn i skisseboka. Visvas som skal bringe lykke, fra bestemors bibel. Jeg kjenner det vrir seg i magen. Jeg 32

Jeg gir deg sola.indd 32

15.01.15 20.37

burde ta skisseboka mi ut av hendene på mamma, men jeg gjør ikke det. Jeg kan bare ikke.

Hver gang bestemor S leste i hendene våre, sa hun at vi hadde nok sjalusi i linjene våre til å ødelegge livene våre ti ganger. Jeg vet at hun har rett i det. Når jeg tegner Jude og meg med gjennomsiktig hud, har vi alltid klapperslanger i magen. Jeg har bare noen få. Jude hadde sytten sist jeg telte.

Til slutt lukker mamma skisseboka og gir den tilbake til meg. «Konkurranser er tåpelig,» sier hun. «Hver lørdag dette året skal vi bare sette pris på kunst og lære håndverket.

Høres ikke det bra ut?»

Hun sier det før hun har så mye som sett på Judes skissebok.

Mamma løfter koppen med varm sjokolade, men drikker ikke. «Utrolig,» sier hun og rister sakte på hodet. Har hun helt glemt Judes tegninger? «Jeg ser Chagalls følsomhet med Gauguins palett, men samtidig virker de helt egen­artede.

Og du er så ung. Det er unikt, Noah. Rett og slett unikt.»

(SELVPORTRETT: Gutt stuper ut i et hav av lys) «Mener du det?» hvisker jeg.

«Ja,» sier hun alvorlig. «Jeg er helt satt ut.» Noe er annerledes i ansiktet hennes – det er som om to gardiner har blitt trukket fra midt i det. Jeg sniker til meg et blikk på Jude.

Jeg ser at hun har krøpet sammen i et hjørne av seg selv, sånn som jeg gjør i krisesituasjoner. Jeg har et gjemmested hvor ingen kan nå meg, uansett hva som skjer. Jeg ante ikke at hun også har det.

Mamma enser det ikke. Vanligvis får hun med seg alt.

Men hun sitter der og enser ingenting, som om hun drømmer like framfor oss.

33

Jeg gir deg sola.indd 33

15.01.15 20.37

Til slutt tar hun seg sammen, men det er for sent. «Få se din, Jude, jeg er så spent på hva du har fått til.»

«Nei, det går bra,» sier Jude med den spede stemmen sin, og boka er allerede gjemt bort i veska hennes.

Jude og jeg har en masse leker. Hennes favoritter er Hvordan ville du helst dødd? (Jude: frys meg ned, jeg: brenn meg) og Drukningsleken. Drukningsleken er sånn: Hvis mamma og pappa holdt på å drukne, hvem ville du reddet først? (Jeg: Mamma, så klart. Jude: avhengig av humøret.)

Og vi har den andre varianten også: Hvis vi holdt på å drukne, hvem ville pappa reddet først? (Jude.) Mamma har vi ikke klart å bli klok på. I tretten år har vi ikke hatt noen anelse om hvem hun ville slept ut av vannet først.

Før nå.

Og uten å veksle et blikk engang vet vi det begge to.

Jeg gir deg sola.indd 34

15.01.15 20.37

END

DE

ND

Men tre år senere, når de er seksten, snakker Jude og Noah nesten ikke sammen lenger. Noe har skjedd, og det er i ferd med å ødelegge dem begge …

Det er Noah som forteller om de første årene, Jude om de senere. Det tvillingene ikke er klar over, er at de hver for seg bare har halve historien, og hvis de bare kunne finne sammen igjen, ville de hatt en sjanse til å gjenskape det livet de hadde sammen.

Jeg

gir deg sola

Dette er én av de virkelig store – en intens historie om de en gang uatskillelige tvillingene som blir revet fra hverandre når tragedien rammer.

– Entertainment Weekly Oppsiktsvekkende god.

– The New York Times Book Review «Dette er en sånn bok som du bare må få alle til å lese. Hjerteskjærende ærlig.»

– San Francisco Chronicle

DY SO NE L N

9 788205 471955

Jeg gir deg sola er en dagdrøm … overjordisk og dypt fengslende …

Nelsons stemningsfulle språk hyller fantasien din inn … en utsøkt opplevelse av mirakler og muligheter.

– The Boston Globe

JA N

Jeg gir deg sola er en altoppslukende leseropplevelse om skjebne, kjærlighet, liv og død – en roman som vil få leseren til å snappe etter pusten og gråte og le – alt på én gang.

JEG GIR DEG SOLA

AV R EN TE R ER HE FAT FO R GYNN FR A BE N BO K NY ELE IMM EH

Jude og tvillingbroren Noah usedvanlig nært. Noah er en einstøing som tegner konstant og forelsker seg i den karismatiske nabogutten, mens Jude er våghalsen som stuper fra klipper, går med rød leppestift og snakker for dem begge.

LI G

FRAM TIL DE ER TRETTEN, ER FORHOLDET mellom

ER

• A New York Times Notable Book of the Year • A Time Magazine Top Ten YA of the Year (#3) • Apple iBooks’ Best Teen Fiction of the Year • A Publishers Weekly Best Book of the Year • A School Library Journal Best Book of the Year • A Booklist Editor’s Choice Book of the Year • An Amazon Best Book of the Year • A Boston Globe Best YA Book of the Year • A Shelf Awareness Best Book of the Year • A New York Public Library Best Book of the Year • A Chicago Public Library Best Book of the Year • Winner of the 2014 Bookbrowse Award

for Best Young Adult Novel • A kobo Best Book of the Year • Entertainment Weekly One of Five YA Novels to Watch Out For

EN

IDU

JANDY NELSON

(f. 1965) er en amerikansk forfatter og litterær agent. Hun bor i San Francisco, California.

PRISER OG UTMERKELSER:

E LI G

NV

JANDY NELSON

Romanen er overbevisende komponert …

Det gnistrer av Nelsons prosa … svimlende visuell … Dette er en opplevelse leserne ikke vil glemme med det første.

– Kirkus

Jeg vil gjerne konkludere med å si ja, ja, ja!

Jeg tror det er bøker som denne som får ung­ dom til å ville lese mer. Den er skrevet på en måte som tyder på at forfatteren bryr seg om litteratur, om barn, om ungdom, at hun har et behov for å formidle noe oppriktig og ekte til unge lesere, noe som har substans og andre funksjoner enn å bare slå i hjel tid. Det er sånne bøker litteraturen trenger.

– Forlagets konsulent