Hva jeg snakker om når jeg snakker om langrenn

Gundersen-HvaJegSnakkerOm 12.10.15 08.55 Side 1

THORKILD

«Det eneste som er bedre enn en lang skitur – er en enda lengre skitur.»

T h o r k i l d G u n d e r s e n (født 1968) er oppvokst i Hærland i Østfold, men har bodd i Oslo siden 1987. Han har skrevet i Bladet Fotball og i Vi Menn i over tyve år. Han utga to fotballbøker på 1990-tallet, og boka Gull og grønne svensker om Petter Northugs eventyrlige V M på ski i Holmenkollen 2011.

Gundersen deltar regelmessig i Birken, Vasaloppet og Marcialonga. I 2014 innstiftet han et nytt renn, «Nordmarka Rundt», som er 100 kilometer og med det et av verdens lengste skirenn. I tillegg til skriving og ski er han opptatt av musikk, og er en av gründerne bak OverOslo-festivalen på Grefsenkollen.

Foto: Eg m on t Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

T h o r k i l d G u n d e r s e n er forfatter, birkebeiner og skiløper på sin hals. En vakker februardag i marka spør han seg selv: «Hvorfor er jeg så voldsomt glad i å gå på ski? Blir jeg lykkeligere jo lenger jeg går? Hva er det med disse skiene som pirker borti selve kjernen av den norske folkesjela? Og hva er det egentlig jeg snakker om, når jeg snakker om langrenn?»

Gundersen går grundig til verks for å finne svar. Ikke bare spenner han på seg skiene og forsvinner dypt inn i Nordmarka på grublende skiturer – han tar med seg andre skiløpere også.

Skiløpere som har gode, om enn forskjellige svar på spørsmålene over. Forfatteren har vært på skitur med FIS-sjef Vegard Ulvang, folkeminnegransker og forfatter Thor Gotaas, sosiolog Kjetil Rolness, verdensmester Petter Northug, rocker Øystein Greni, milsluker Tom Stensaker, Vasaloppvinner Anders Aukland og birkebeiner Ragnhild Amlie.

Og de er slett ikke enige om hva de snakker om, når de snakker om langrenn.

GUNDERSEN

HVA JEG

SNAKKER

OM NÅR JEG

SNAKKER OM

LANGRENN

THORKILD GUNDERSEN

HVA JEG SNAKKER OM NÅR JEG SNAKKER OM LANGRENN

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med 11/13,5 pkt. Minion Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Omslagsfoto: Himsl Leo / AGE / NTB scanpix ISBN 978-82-05-48586-0 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Thorkild Gundersen

Hva jeg snakker om n책r jeg snakker om langrenn

Innhold

Del 1 Sommer og høst Prolog

11

kapittel 1

Synder i sommersol

17

kapittel 2

Kåre Kondom tar siste stikk 26

kapittel 3

Rundlurt i Monte Carlo 39

kapittel 4

Most i Mosvikmyra

kapittel 5

Meteorologiens mulla, i retning Mylla 72

kapittel 6

FIS-sjefen med sansen for Nansen 79

kapittel 7

Martin tar en råsjanse 96

60

Del 2 Vinter kapittel 8

Pepperkakeblues 109

kapittel 9

Romjulsjakt på det hvite gullet 124

kapittel 10

Mus og menn i Monsterbakken 134

kapittel 11

Kunsten å plukke ski 155

kapittel 12

It’s only rock & roll

kapittel 13

Like fint hjemme, Pølsa 175

166

kapittel 14

Nietzsche og Rolness på Rottungen

kapittel 15

Et får i ulveklær 192

kapittel 16

Gull, tårer og en artig SMS 204

kapittel 17

Gledestårer ved Gørja 213

kapittel 18

Fyllefest i Falun 219

kapittel 19

Nordmarka Rundt. Og rundt

180

228

Del 3 Senvinter og vår kapittel 20 På sporet av de tapte helter 243 kapittel 21

Visvas i Vasaloppet 254

kapittel 22

Med Milsluker’n mot evigheten 262

kapittel 23

Et sjeldent fraspark

271

kapittel 24 Heller gå enn glane 280 kapittel 25

Birkenalarm. Fragått av småbarnsmor 290

kapittel 26 Swix-psykosen slår inn

303

kapittel 27 Welcome to the mountain 311 kapittel 28 Skriften på veggen 329 Etterord 338 Litteratur 340

ÂŤHer i nord er langrenn livets rytme.Âť Thor Gotaas

Prolog

J

eg elsker langrenn. Jeg mener, virkelig elsker langrenn.

Jeg går så mye, så ofte og så langt jeg kan. Skisesongen der jeg bor, i Oslo, er ikke lengre enn at jeg må prioritere knallhardt når det endelig er føre. Får vi 100 dager med skiføre, skal vi være godt fornøyde. 20. desember til 1. april – det er 100 dager. Den korte sesongen kan medføre at jeg plutselig blir borte fra jobben en dag, under dekke av et akutt behov for avspasering av ukjent opphav. Det kan medføre at jeg ikke dukker opp på tribunen når min datter vokter buret for Kjelsås Håndball J13 en søndag formiddag i januar. Det kan medføre at det ryker et familieselskap eller to. Eller at jeg dropper den festen med gutta på lørdag, fordi jeg skal gå seks mil på ski dagen etter. Når det er godt skiføre, må jeg ut og gå på ski.

Helst mye.

Helst ofte.

Og helst langt.

Akkurat som i dag. Det er en av disse drømmedagene i Nordmarka, dem det er så altfor få av. Jeg kjenner lykkefølelsen bre seg som en kraftig vibrasjon i hele kroppen. Jeg tar to saftige dobbelttak over kanten på utforkjøringa fra Appelsinhaugen, og setter meg i hockey ned bakken mot Kobberhaugen. Med sola skrått inn fra venstre og en glid på 11

Madshus-skiene som nesten vil føre meg helt bort til den lille fiskebeinsmoten opp mot Kobberhaugsmyra.

Jeg har gått drøye fem mil og er på hjemveien. Lykkefølelsen starter et sted i magen, og brer seg lynhurtig rundt i kroppen.

Det er som om hjertet hopper over et slag, et utpust blir til et dobbelt innpust, så eksploderer systemet i en kraftig dose dopamin som skytes ut i blodårene. Jeg fryser på ryggen. Jeg krummer tærne nede i skistøvlene, og jeg kjenner det klør i hodebunnen under den hvite lua. Uten å tenke på hvordan det måtte se ut for andre turgåere, reiser jeg meg fra hockeystillingen, tar inn alt det brutalt vakre rundt meg, strekker høyre arm i været med knyttet neve, og brøler ut et høyt og ukontrollert «yiiiiiiiihaaaaaaa!».

Jeg har opplevd et øyeblikk av komplett lykke. Et sånt som bare varer tre–fire intense sekunder, og som du aldri riktig vet når kommer. * Etterpå, mens jeg langer ut i de slake motene opp mot Tryvann, blir jeg gående og tenke på ett ord: hvorfor.

Hva er det med langrenn som kan løfte mitt 47-årige sinn til slike vanvittige høyder? Hvilke elementer er det som utløser denne voldsomme lykkefølelsen? Hvorfor elsker vi nordmenn langrenn?

Kanskje det er det fysiske.

Simpelthen gleden over å være i god form. Jeg har gått over fem mil i dag, men beveger meg likevel uanstrengt over slettene og opp motbakkene. Jeg kjenner meg sterk. Biologien er nå engang slik at det fysiske forfallet er godt i gang etter fylte 40. Å trene jevnt og trutt året gjennom gir meg en følelse av udødelighet, usårbarhet. Se på meg! Jeg går like lekende lett 12

fem mil på ski i dag som da jeg var 26, aldersdemonen biter ikke på meg. Jeg er like sterk og utholdende som før, eller til og med sterkere!

Kanskje det er naturen.

Det er jo så vanvittig vakkert i skiløypene på en dag som denne. Kontrasten til skittengrå bygater er så stor at jeg må le høyt for meg selv når jeg tenker på de stakkars menneskene som ikke tok en fridag i dag, men gikk på kontoret i stedet. Vi nordmenn har paradiset rett utenfor stuedøra. Og når paradiset er kledd i den hvite kappen, skal det godt gjøres å finne et bedre sted å være.

Kanskje det er det estetiske.

Jeg har gått langrenn siden jeg var en neve stor, og behersker klassisk teknikk nokså bra. På en god dag, når føret er perfekt og dagsformen på topp, sitter teknikken som et børseskudd. Alle bevegelser er automatisert og nøye koordinert etter år med læring. Trykket mot snøen, fremskyvet etter frasparket, overføringen av tyngde til glidskien, stavtakene, de lave skuldrene og den fremskutte, roterende hofta; jeg flyter av gårde.

Selve bevegelsesmønsteret, når alt klaffer, er dypt fascinerende.

Både i klassisk og skøyting. Dette er ikke å gå på ski, det er å flyte på snø. En slags mellomting mellom å fly, seile og løpe.

Når du treffer 100 prosent med teknikken, er skiløping rett og slett en estetisk nytelse. Det føles som om langrennsbevegelsen er anatomiens egen kunstart.

Kanskje det er konkurransen.

Man har jo alltid hatt et mål med treningen, ingenting er så moro som å omsette god form i et forrykende resultat i Holmenkollmarsjen, Vasaloppet eller Birkebeinerrennet. Jeg har to kompiser som jeg tidvis trener sammen med, men også konkurrerer mot. Ketil er cirka like god som meg, Svein litt bedre.

Det har hendt jeg har slått dem begge, og det er en berusende 13

følelse, selv om den interne konkurransen oss imellom er totalt uviktig for resten av verden. For oss er den imidlertid kjempeviktig, og en motivasjon for å komme seg ut på rulleskitur en regnfull kveld i oktober. Og så er det konkurransen mot seg selv. Sette sine egne mål. I mitt tilfelle: å komme meg under tre timer på Birken.

Eller snakker vi kanskje om det rent eksistensielle?

Det er mulig vi må grave dypere enn natur, fysikk, konkurranse og estetikk. Kanskje ligger min fascinasjon for langrenn langs andre parametere. Den ensomme, lange skituren dypt inn i marka er i bunn og grunn en rundreise i vårt eget hode, til et sted vi sjeldnere og sjeldnere besøker – stedet der den indre samtalen oppstår. I den nokså kavete hverdagen er det aldri mer enn få sekunder eller minutter mellom ulike stimuli som krever vår oppmerksomhet. Det slenges mot oss fra alle kanter; det er møter, budsjetter og tidsfrister på jobben, det er ektefeller og barn som skal i alle retninger, samtidig, og de fleste trenger skyss, det er vasking, rydding, oppussing og skifting av dekk på bilen, det er IKEA og REMA 1000, det er vennelag, skål og moro, det er fredagspils med jobben og Londontur med gutta, og det er TV-serier, Facebook og Instagram, og jaggu har jeg ikke fått meg Snapchat også.

Vær så snill, gi meg et frikvarter. Eller aller helst noen timer for meg selv. Aldeles alene. Helt uten stimuli, andre enn de et snødekket skogsterreng kan by på, og litt Bob Dylan på øret.

Der, ute på skitur, får jeg roen. Der kommer jeg i balanse.

Der får jeg gjenopprettet den indre samtalen, og stablet opp en lengre, uavbrutt tankerekke, uten forstyrrelser. En lang skitur er rett og slett en mentalt nødvendig flukt fra livet i hamsterhjulet. Er det derfor jeg elsker å gå på ski? * 14

Langrennslykken er vel gjerne en kombinasjon av disse elementene. Det er alt dette til sammen som gjør at jeg elsker å gå på ski.

Men jeg er ikke helt fornøyd med det svaret. Jeg vil bore litt dypere. Hva er det som egentlig er det viktigste og beste med langrenn – for meg? Og hva er viktigst for andre skiløpere?

Tenker de som meg, eller er det helt andre ting som driver dem?

Jeg kjenner mange folk som elsker å gå på ski, selv om deres tilnærming til langrenn er veldig forskjellig. Hva er egentlig likheter og forskjeller mellom en toppidrettsutøver som Petter Northug og en rockemusiker som min nye nabo, Øystein Greni? Og hva i all verden feiler det milsluker’n Tom Stensaker, som loggfører vanvittige 10 000 kilometer hver eneste vinter?

Hva er det som driver forfatter Thor Gotaas ut på ski i Nordmarka nesten hver dag, etter at han har skrevet på en bok om langrenn siden klokka 05.00 om morgenen? Og hvorfor fortsetter Anders Aukland å trene som en gal i en alder av 43 år?

Hva lokker min tidligere kollega, nå forretningskvinne, Ragnhild Amlie ut i skisporet for å trene hardt til Birken, og hvordan rekker hun det med lederjobb og tre barnehagebarn hjemme?

Og hvorfor fortsetter Vegard Ulvang å gå på ski daglig, to tiår etter sine olympiske gullmedaljer?

Forskjellige mennesketyper i forskjellige situasjoner, men alle deler de én ting med meg: De elsker langrenn. Hvordan og hvorfor er noe jeg har lyst til å finne ut av, så kanskje jeg burde invitere dem med på en lengre skitur. Folk snakker liksom litt friere etter et par timer med fysisk aktivitet sammen.

Jeg lurer også litt på hvor jeg er på vei i livet. Eller rettere sagt, i skisporet. Hittil har jeg alltid definert meg selv som en «kondomdress», han som skrider til verket med et trenings- og resultatfokus, i motsetning til «anorakken», som er ute for å 15

nyte turen og naturen. På høyre skulder har jeg en liten, imaginær innpisker ved navn Kåre Kondom, som sørger for å holde konkurranseinstinktet i live. På den venstre sitter hans rake motsetning, Anders Anorakk, som bare vil at jeg skal slappe av og nyte turen. Jeg har en snikende følelse av at jeg har begynt å bevege meg litt i retning Anders Anorakk, sånn verdimessig.

Marcialonga kjennes liksom ikke like viktig som før. Det er noe annet, noe større, som jeg ikke helt klarer å sette ord på.

Noe som befinner seg et sted dypt inni marka.

Jeg er usikker på hva det er.

Men jeg har tenkt å bruke sesongen 2015 på å finne det ut.

kapittel 4

Most i Mosvikmyra

Æ

«

spring faen ikke først. Æ haaate orm!»

Petters trener, Stig Rune Kveen, krymper seg idet vi går løs på den første myra. Ryktet forteller at det er ekstremt mye huggorm i sommer, og at de gjerne ligger og soler seg i myrene. Han dytter Petter foran seg, men han er minst like redd, så det blir Tomas som må springe først. Mellomste bror Northug bare flirer, han er friluftsmannen i familien, og lar seg ikke skremme av en forvokst meitemark. Han tar med seg fuglehunden Thula, og legger seg i front.

Jeg legger meg til å begynne med bakerst, sammen med lillebror Even Northug. Det er et sterkt felt, om man ser bort ifra meg. Vi skal ut på en to timers løpetur, mest i myr, men også opp et fjell, Kjerringklumpen på 601 meter over havet.

Det er en treningstur, ingen konkurranse. Men tvil ikke, det er en konkurranse. Det sies ikke høyt, men ligger likevel tydelig i kortene. Hvem orker å være med hele turen? Og hvem er først på toppen av Kjerringklumpen?

Petter begynner allerede tidlig å kommentere løperne rundt seg. Et tydelig tegn på overskudd.

«Se på Kveen her, da, han virker sprek bak der. Men han skal vel få kjenne rulleskiøkta fra tidligere i dag? Er det noe mer saft igjen i beina? Og hva med Gundersen – vil han 60

merke alderen etter hvert? Oi, oi, oi, Vidar, dette blir spennende!»

Petter har alltid lekt seg med diverse imitasjoner, og akkurat nå har han dilla på Roar Stokke, den fin-trønderske fotballkommentatoren på Viasat. Den Vidar han henviser til, er sidekommentator Vidar Davidsen. Og vips, så har Petter skapt en konkurransesituasjon. Tre blad Northug, Stig Rune Kveen og meg ute på joggetur, men i Petters hode et verdensmesterskap i terrengløp. Og pokalen står på toppen av Kjerringklumpen.

Når vi kommer tilbake til Saltvikhavn, hvor mamma May venter med grillmaten, skal jeg konfrontere Petter med fem lapper. På dem har jeg skrevet opp de fem elementene jeg har delt langrennslykken inn i, og jeg har tenkt å be ham rangere dem. Naturen – Det fysiske – Det estetiske – Konkurransen – Det eksistensielle. Hva er viktigst for ham?

Jeg jogger opp på siden av ham og forklarer konseptet. Og sier at vi like gjerne kan snakke litt om det ene elementet allerede nå – konkurransen. Foreløpig løpes det sakte i myra, så det er lett å prate. Petter forteller at han hadde skigleden allerede fra han var fem–seks år. Og at den var sterkt knyttet til konkurranseaspektet: «Å konkurrere var det morsomste jeg visste. Jeg husker ennå gleden fra da jeg var fem år og gikk mitt første skirenn. Da jeg var syv–åtte, elsket jeg å studere terminlista, og finne ut om det var mulig å gå renn både lørdag og søndag. Jeg vant aldri, jeg var langt fra best, men jeg elsket konkurransen. Det å bli tatt tida på. Det ga skileken en ny dimensjon.»

Det var langt til nærmeste nabo, så lille Petter Northug jr. lekte mye ute på gårdstunet alene.

«Da jeg kom hjem fra skolen, var det rett ut for å leke på ski. Jeg skapte meg min egen fantasiverden, og i den var jeg forskjellige helter jeg så på TV.» 61

21. februar 1991 hadde Petter Northug nylig fylt fem år.

Han satt klistret til TV-apparatet sammen med far og bestefar da Bjørn Dæhlie skulle sette et definitivt punktum for Gunde Svans dominans i langrennssporten. Bjørn vant 15-kilometeren under VM på ski i Val di Fiemme, og med det var Svanperioden i internasjonal langrenn brakt til en ende. Norge, ved Bjørn Dæhlie, hadde tatt tilbake hegemoniet i nasjonalidretten.

På Selli gård i Framverran strøk en inspirert femåring på dør etter at Dæhlie hadde fått gullmedaljen rundt halsen.

Han jaget rundt huset og tok tida på seg selv. Jaggu ble ikke Dæhlie verdensmester på Selli også. Nokså klart foran Gunde Svan.

«Jeg var Bjørn Dæhlie den vinteren. Med årene ble jeg etter hvert Thomas Alsgaard, og han konkurrerte mot blant andre Per Elofsson. Iblant, hvis jeg skulle gå lengre turer, var jeg til og med Erling Jevne. Jeg ble den seige sliteren.»

Det Petter forteller, er en blåkopi av historien om min egen barndom. Jeg vokste også opp på bygda, med få naboer, og lekte mye alene. Jeg bygde hoppbakker og tråkket meg skiløyper. Det eneste som er forskjellig, er hvilke løpere vi lekte at vi var. Da jeg var tolv år, i 1980, var det alltid Lars Erik Eriksen som vant skirenn i hodet mitt, foran Thomas Wassberg og skumle russere som Nikolaj Zimjatov og Jurij Burlakov. Jeg gikk runde etter runde, tok tida på hver enkelt utøver, og Lars Erik startet alltid sist.

I hoppbakken var jeg Horst Bulau, Toni Innauer og Hubert Neuper. Men Olav Hansson fra Røa vant alltid til slutt. Og inni hodet mitt var det Bjørge Lillelien som kommenterte. Bjørge drev fortellingen fremover. Jeg var så opptatt av kommentatoren at jeg nesten glemte klokke og stilkarakterer.

Petter forteller at han hørte kommentatorstemmer som 62

alltid var de samme, men ikke knyttet til en bestemt person.

«Kommentatorene var positive på mine vegne, men det hendte også at de påpekte det hvis jeg så sliten ut. De stemmene var med meg hver eneste gang jeg gikk på ski, enten det var trening eller konkurranser.»

Og det spesielle er at ingen av oss har gitt opp denne indre dialogen i voksen alder. Den mentale iscenesettingen av sitt eget skirenn er en lek vi begge leker den dag i dag. Petter hører den samme kommentatoren som da han var barn, for meg har det skiftet med hvem som har vært på TV. Det var Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen i mange år, nå er det Jann Post og Torgeir Bjørn. Jeg kan gå inn i bakkene mot Midtfjellet i Birken med Jann på det ene øret og Torgeir på det andre: «Ja, Torgeir, se på Gundersen, han virker da sprekere enn resten av feltet her i inngangen til bakken?»

«Han gjør det, vi vet jo at Gundersen liker disse slake stigningene der han kan lange ut i sugende diagonal. Han ser sterk ut nå.»

Sånn holder jeg på.

Og sånn holder Petter Northug på. Forskjellen er at når Petter går renn, kommenterer Post og Bjørn i virkeligheten, og flere millioner mennesker bryr seg om utfallet. Når jeg går, er det ingen som bryr seg om utfallet, men jeg har sannsynligvis akkurat like stort utbytte av den indre fantasiverdenen som Petter har: «Jeg hører de indre kommentatorene også når jeg er ute på lange treningsturer. Det skaper en ramme rundt det jeg driver med, en historie som jeg forteller meg selv. Akkurat som jeg gjorde da jeg var fem år. Eneste forskjellen er vel at jeg nå er meg selv, og ikke Bjørn Dæhlie.»

63

* Vi har løpt en god time, og jeg begynner å kjenne det litt i beina. Det er noe ganske annet å løpe i bløte myrer enn på tørre stier, som jeg er vant med. Dette er skiløpermåten å gjøre det på, det suger krefter ut av deg på en særegen måte, og det gjør deg sterk. Gjennomsterk. Særlig hofteleddsbøyeren får kjørt seg godt i myra, og den bruker du mye i langrenn.

Vi nærmer oss en liten skogsvei, og der fremme har sportslig leder i Team Northug, Ole Thonstad, tatt oppstilling. Med drikke, og tilbud om skyss hjem for den som har fått nok.

Han journalisten, med andre ord.

Jeg er varm og tørst, men nekter å gi meg. Thonstad lurer på om jeg er helt sikker, det er minst en times løping igjen, og det er ganske så bratt opp til Kjerringklumpen. Brødrene Northug har ikke tid til å vente på meg, og jeg kommer garantert til å slite med geografien om jeg blir alene der oppe.

Jeg greier å overbevise Thonstad om at jeg har flere langturer bak meg denne sommeren (ljug, kun to), og at jeg føler meg helt fin (ljug igjen, jeg begynner å bli skikkelig sigen). Det blir i stedet trener-Kveen som står av. Han har tross alt en tre timers rulleskitur i beina fra tidligere på dagen, det har ikke jeg, og dermed tar vi farvel med Kveen.

«Oi, oi, oi, Vidar, der slipper Kveen, det var vel ingen direkte overraskelse, det. Da står vi tilbake med tre hjemmefavoritter og en søring på avveie. Dette kommer til å bli spennende!»

Petter sprudler, jeg kan knapt huske å ha sett ham i bedre humør. Han har blitt en verdensmann etter hvert, trygg på de fleste arenaer, men han koser seg aldri så mye som når han er blant sine egne. Denne treningsuka sammen med brødrene hjemme i Mosvik, med familie og støtteapparat rundt seg, er noe som tydelig gir ham overskudd i en hard treningsperiode.

64

Nå går han løs på en skrent, som er så bratt at vi må bruke hendene for å komme opp.

«Oi, oi, oi, Vidar, her var det bratt. Ser ut som Tomas sliter litt med retningen der nede. Hva er det egentlig han driver med?»

Fuglehunden Thula er ei egenrådig tispe, hun vil ikke nødvendigvis løpe der vi løper. Plutselig er hun borte, og Tomas må løpe og rope på henne. Sånn fortsetter det oppover lia, i et terreng som blir stadig fattigere på trær. Beina er tunge som bløte tømmerstokker, men jeg har bestemt meg for å henge med til toppen. Uansett pris.

Bak meg puster også Even tungt. Han har tross alt også vært ute på en veldig lang rulleskitur i dag. Min ble bare rett i underkant av en time. Jeg bestemmer meg for at Even har det tyngre enn meg. Det er han som sliter med å henge på, ikke jeg. I øyeblikket er Petter favoritt til å komme først til toppen, med Tomas på andreplass, dersom han finner bikkja. Men jeg er favoritt til bronsen. Even er sluttkjørt.

Plutselig åpenbarer Kjerringklumpen seg, den troner høyt foran oss, mellom én og to kilometer unna. Petter peker mot varden på toppen. Han sier ingenting om konkurranse, men i mitt hode er det tydelig at nå er det førstemann dit opp. Jeg kikker på Even, som henger med hodet bak meg. Tomas er et stykke ute til venstre, på jakt etter bikkja, og ganske langt bak. Petter velger en rute til høyre. Nå er det ingen av oss som snakker sammen.

Det er flere mulige veier til toppen, det er ingen stier, men forskjellige svaberg man kan velge. Noen steder er det dype kløfter i terrenget, fulle av tettvokst dvergbjørk. Dem gjelder det å unngå. Man må passe på å holde en så rett linje som mulig mot toppen. Jeg finner en bra vei, og legger inn en liten fartsøkning. Jeg merker at Even må slippe noen meter, og det 65

inspirerer. Petter er langt ute til høyre, han har rotet seg bort i et håpløst veivalg. Tomas leter fortsatt etter bikkja.

Jeg øyner brått muligheten for å komme først opp. Noe som altså ikke er en uttalt konkurranse, men som har blitt det i mitt hode. Og helt sikkert i Northugenes hode. I hvert fall i Petter sitt. Han bruker enhver anledning til å leke VM. Men nå er han virkelig på vidvanke, veivalget hans er dårlig, og jeg har mer enn 50 meters forsprang. Toppen nærmer seg fort. Beina mine protesterer høylytt, og brystkassa uler som et gammelt trekkspill da jeg legger inn enda en liten fartsøkning. Even er ferdig. Tomas er borte. Men Petter har ikke gitt opp.

Nå kommer han sigende, og steget er klart lettere enn mitt.

Jeg tyner ut det aller siste, uten at det går særlig fort, det stiger tross alt bratt oppover, og vi har løpt over halvannen time. Jeg er 50 meter fra varden da Petter kommer tassende.

Jeg synes jeg hører en liten latter idet han passerer. Han trenger ikke engang ta frem Northug-rykket for å sikre denne seieren, det holder med lett jogg. Han snur seg mot meg idet jeg ramler om kull ved foten av varden og hiver etter luft.

«Oi, oi, oi, Vidar, se på Gundersen nå, her har han virkelig vært i kjelleren. Undres på hva han finner der, en gammel potetbinge, kanskje? Vi husker jo at Vidar Riseth startet sin karriere som potetbonde, kanskje det er der Gundersen ender opp også?»

Veldig morsomt. Veeeeldig morsomt. Jeg prøver å flire, men det blir bare en grimase. Jeg trodde virkelig jeg hadde ham da det var igjen 100 meter, og jeg så for meg å mobbe ham hele veien ned fra fjellet. Men akk. Han kom akkurat i tide.

Og han hadde planlagt det slik hele tida.

66

Gundersen-HvaJegSnakkerOm 12.10.15 08.55 Side 1

THORKILD

«Det eneste som er bedre enn en lang skitur – er en enda lengre skitur.»

T h o r k i l d G u n d e r s e n (født 1968) er oppvokst i Hærland i Østfold, men har bodd i Oslo siden 1987. Han har skrevet i Bladet Fotball og i Vi Menn i over tyve år. Han utga to fotballbøker på 1990-tallet, og boka Gull og grønne svensker om Petter Northugs eventyrlige V M på ski i Holmenkollen 2011.

Gundersen deltar regelmessig i Birken, Vasaloppet og Marcialonga. I 2014 innstiftet han et nytt renn, «Nordmarka Rundt», som er 100 kilometer og med det et av verdens lengste skirenn. I tillegg til skriving og ski er han opptatt av musikk, og er en av gründerne bak OverOslo-festivalen på Grefsenkollen.

Foto: Eg m on t Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

T h o r k i l d G u n d e r s e n er forfatter, birkebeiner og skiløper på sin hals. En vakker februardag i marka spør han seg selv: «Hvorfor er jeg så voldsomt glad i å gå på ski? Blir jeg lykkeligere jo lenger jeg går? Hva er det med disse skiene som pirker borti selve kjernen av den norske folkesjela? Og hva er det egentlig jeg snakker om, når jeg snakker om langrenn?»

Gundersen går grundig til verks for å finne svar. Ikke bare spenner han på seg skiene og forsvinner dypt inn i Nordmarka på grublende skiturer – han tar med seg andre skiløpere også.

Skiløpere som har gode, om enn forskjellige svar på spørsmålene over. Forfatteren har vært på skitur med FIS-sjef Vegard Ulvang, folkeminnegransker og forfatter Thor Gotaas, sosiolog Kjetil Rolness, verdensmester Petter Northug, rocker Øystein Greni, milsluker Tom Stensaker, Vasaloppvinner Anders Aukland og birkebeiner Ragnhild Amlie.

Og de er slett ikke enige om hva de snakker om, når de snakker om langrenn.

GUNDERSEN

HVA JEG

SNAKKER

OM NÅR JEG

SNAKKER OM

LANGRENN

THORKILD GUNDERSEN

HVA JEG SNAKKER OM NÅR JEG SNAKKER OM LANGRENN