Issuu on Google+

I 34 år har italienske Fabrizio Collini jobbet som verktøymaker hos Mercedes-Benz, ubemerket og hederlig. Men så myrder han en eldre mann på et luksushotell i Berlin.

Ferdinand von Schirach ble født i München i 1964 og er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater. Han har gitt ut de to novellesamlingene Forbrytelser og Skyld, som begge har fått overveldende anmeldelser. Collini-saken er hans første roman.

Den unge advokaten Caspar Leinen blir utpekt til forsvarer. Det som først ser ut som en lovende karrieremulighet, blir til et mareritt da han erfarer hvem mordofferet er. Den døde, en ansett tysk industrileder, er bestefaren til hans beste venn. Leinen husker ham som et vennlig, varmhjertet menneske. Igjen og igjen forsøker han å forstå ugjerningen. Uten resultat, ettersom Collini tilstår mordet, men tier om motivet. Og dermed må Leinen forsvare en mann som ikke ønsker å forsvares. En i utgangspunktet håpløs oppgave, men til slutt finner han et spor som har betydning for mye mer enn Collini-saken, og som fører Leinen inn i et skrekkelig kapittel av tysk justishistorie. I sin første roman skriver Ferdinand von Schirach stillferdig, men presist og bestemt, om skillet mellom skyld og uskyld, forbrytelse og straff.

Cover og illustrasjon: Nils-Petter Ekwall Forfatter foto: Piper Verlag / Paul Ponizak

9

788205 425453

Ferdinand von Schirach Collini-saken

Hva driver et menneske som aldri har gjort seg skyldig i noe kriminelt, til å drepe?

Ferdinand von Schirach Collini-saken

Norsk presse om Forbrytelser: «Forbrytelser er en fabelaktig samling fortellinger, og et must for dem som både er glad i creepy krim, elegant og stramt komponert litteratur – og moralske dilemmaer.» Cathrine Krøger, Dagbladet «Det er svært lenge siden jeg har lest mer tankevekkende tekster om forbrytelser, straff og skyld. Og for en gangs skyld får også forbryteren en verdig behandling.» Jan-Erik Østlie, Aktuell.no «`Disse novellene er små mesterstykker av enorm presisjon og styrke,’ heter det i et sitat fra avisen Die Welt på forsiden av boken Forbrytelser. Og det er nettopp det de er. Små mesterstykker, kompositorisk, tematisk og holdningsmessig.» Valerie Kubens, Fædrelandsvennen Norsk presse om Skyld: «De små novellene til Ferdinand von Schirach er som en knyttneve i mellomgulvet.» Valerie Kubens, Fædrelandsvennen «... det som løfter dette til virkelig stor litteratur, er von Schirachs litterære ferdighetsnivå. Det hviler en stillhet over tekstene; en stillhet uten resignasjon, snarere en stillhet fylt av medmenneskelighet, respekt og undring. Han dømmer ingen, han gir oss ikke svarene, bortforklarer ikke noe, men skriver fram ladede historier, fulle av intensitet og nerve.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen

«Han presser kull til diamant og skriver skinnende noveller som rommer romaner.» Lars Saabye Christensen

«Samtlige av disse novellene har en overraskende vri mot slutten, som også gjør det til god krim. Det er suveren krim. Krimkunst vil jeg si. Ikke kun fordi von Schirach dissekerer loven og nærmest går til bunns i moralske problemstillinger. Men også fordi det er så suverent godt skrevet.» Cathrine Krøger, Dagbladet


ORDRE: 27871 (s . 4 av 143)

Originaltittel: Der Fall Collini Copyright © Piper Verlag GmbH, München 2011 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Piper Verlag GmbH, München 2011 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s. Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: 90 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med 10,5/13 pkt. Sabon Omslagsdesign: R. M. E. Roland Eschlbeck und Kornelia Bunkofer Omslagsillustrasjon: getty images Oversetter Sverre Dahl er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-42545-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo


ORDRE: 27871 (s . 3 av 143)

Ferdinand von Schirach

Collini-saken Roman

Oversatt fra tysk av Sverre Dahl


ORDRE: 27871 (s . 5 av 143)

«Vi er vel alle skapt for det vi gjør.» Ernest Hemingway


ORDRE: 27871 (s . 7 av 143)

1

Senere ville alle huske dette, etasjekelneren, de to eldre damene i heisen, ekteparet i korridoren i femte etasje. De sa at mannen var kjempestor, og alle snakket om lukten; svette. Collini kjørte opp i femte etasje. Han gjennomsøkte numrene, rom 400, «Brandenburg Suite». Han banket på. «Ja?» Mannen i døren var femogåtti år gammel, men han så mye yngre ut enn Collini hadde ventet. Svette rant nedover nakken på Collini. «God dag, det er Collini fra ’Corriere della Sera’». Han snakket utydelig og spurte seg selv om mannen ville forlange legitimasjon. «Ja, det gleder meg, kom inn. Det er best vi tar intervjuet her.» Mannen rakte hånden frem mot Collini. Collini vek tilbake, han ville ikke ta på ham. Ikke ennå. «Jeg svetter,» sa Collini. Det ergret ham at han hadde sagt dette, det lød rart. Noe slikt ville ingen si, tenkte han. «Ja, det er virkelig lummert i dag, det blir vel snart regn,» sa den gamle mannen vennlig, selv om det ikke var riktig: Rommene her var kjølige, klimaanlegget hørte man knapt. De gikk inn i værelset, beige teppe, mørkt treverk, store vinduer, alt sammen dyrt og gedigent. Fra vinduet kunne Collini se Brandenburger Tor, den virket så underlig nær. 7


ORDRE: 27871 (s . 8 av 143)

Tyve minutter senere var mannen død. Fire prosjektiler hadde trengt inn i bakhodet hans, et av dem hadde dreid seg rundt i hjernen, gått ut igjen og revet bort halve ansiktet. Det beige teppet suget opp blodet, det mørke omrisset ble langsomt større. Collini la pistolen på bordet. Han stilte seg ved siden av mannen på gulvet, stirret på aldersflekkene på håndbakene hans. Med skoen snudde han den døde rundt. Plutselig tråkket han hælen ned i ansiktet på den døde, han så på ham, deretter tråkket han igjen. Han klarte ikke å slutte, igjen og igjen tråkket han til, blod og hjernemasse sprutet opp på buksebena hans, ut på teppet, mot sengerammen. Rettsmedisineren var senere ikke i stand til å rekonstruere antall spark, kinn-, kjeve- og neseben som knakk under vekten. Collini sluttet først da hælen på skoen hans løsnet. Han satte seg på sengen, svette rant nedover ansiktet. Pulsen ble langsomt roligere. Han ventet til han pustet jevnt igjen. Han reiste seg, korset seg, forlot rommet og tok heisen ned i første etasje. Han haltet fordi hælen manglet, de utstående naglene skrapte mot marmoren. I lobbyen sa han til den unge damen bak skranken at hun skulle ringe politiet. Hun stilte spørsmål, gestikulerte. Collini sa bare: «Rom 400, han er død.» Ved siden av ham, på den elektroniske tavlen i lobbyen, sto det: «23. mai 2001, kl. 20, Spree-salen: Det tyske maskiningeniørforbundet». Han satte seg på en av de blå sofaene i lobbyen. Kelneren spurte om han ønsket noe, Collini svarte ikke. Han stirret ned i gulvet. Avtrykkene av skoene hans kunne følges tilbake på marmoren i første etasje, i heisen og helt inn i suiten. Collini ventet på å bli arrestert. Han hadde ventet hele sitt liv, han hadde alltid vært stum.


ORDRE: 27871 (s . 9 av 143)

2

«Forsvarsadvokatenes vakttjeneste, advokat Caspar Leinen.» Displayet på telefonen viste et nummer fra straffedomstolen. «Det er Köhler i byretten i Tiergarten, jeg er forhørsdommer. Her sitter en tiltalt uten forsvarer. Statsadvokaten begjærer varetektskjennelse for drap. Hvor lang tid trenger De for å komme til retten?» «Omtrent femogtyve minutter.» «Jeg lar tiltalte fremstilles om førti minutter. Meld Dem i rom 212.» Caspar Leinen la på. Som mange unge advokater hadde han latt navnet sitt oppføre i listen til forsvarsadvokatenes vakttjeneste. I helgen fikk advokatene en mobiltelefon og måtte være i beredskap. Politi, aktorat og dommer hadde disse telefonnumrene. Ble noen satt fast og forlangte advokat, kunne myndighetene ringe. Unge advokater fikk på denne måten sine første klienter. Leinen hadde vært advokat i toogførti dager. Etter andreavdeling hadde han drevet dank et år, han hadde reist rundt i Afrika og Europa, for det meste hadde han bodd hos tidligere skolekamerater fra internatskolen. Bare i et par 9


ORDRE: 27871 (s . 10 av 143)

dager hadde skiltet hengt ved inngangsdøren hans: «Advokat Caspar Leinen». Han syntes det var litt for pompøst, men likte det likevel. Kontoret, to rom, lå i bakgården i en sidegate til Kurfürstendamm. Det var riktignok ingen heis, og klientene måtte gjennom en trang trappeoppgang, men Leinen var sin egen herre og bare ansvarlig overfor seg selv. Det var søndag formiddag, i noen timer hadde han ryddet på kontoret. Det sto flyttekasser overalt, stolene til de besøkende stammet fra et loppemarked, metallskapet for dokumenter var helt tomt. Skrivebordet hadde faren gitt ham. Etter at dommeren hadde ringt, lette Leinen etter jakken sin. Han fant den under en stabel bøker. Den nye kappen tok han ned fra vindushaspen, stappet den ned i dokumentmappen og løp av sted. Tyve minutter etter at telefonen ringte, sto han på kontoret til forhørsdommeren. «God dag, det er advokat Leinen, De ringte meg.» Han var litt andpusten. «Ah, fra vakttjenesten? Godt, godt. Köhler.» Dommeren reiste seg for å rekke ham hånden. Omtrent femti år gammel, gråmelert jakke, lesebriller. Han så vennlig ut, kanskje litt distré. Men skinnet bedro. «Drapssaken Collini. Vil De snakke med klienten? Vi må uansett vente på statsadvokaten. Avdelingslederen, overstatsadvokat Reimers, kommer selv, til tross for at det er helg … Nå ja, sannsynligvis en referatsak. Vil De snakke med ham?» «Gjerne det,» sa Leinen. Et øyeblikk tenkte han over hva som var så viktig ved denne drapssaken at Reimers måtte komme selv, men han glemte denne tanken da politimannen åpnet en dør. Rett innenfor den gikk en steintrapp bratt nedover. Fangene ble ført opp denne trappen fra fengselet og til 10


ORDRE: 27871 (s . 11 av 143)

dommeren. På den første avsatsen sto en kjempehøy mann i halvmørket, han lente seg til den kalkede veggen og dekket nesten helt den eneste lampen med hodet sitt. Hendene var bundet på ryggen med håndjern. Betjenten slapp Leinen inn og lukket døren etter ham. Leinen var alene med mannen. «God dag, mitt navn er Leinen, jeg er advokat.» Det var ikke mye plass på avsatsen, mannen sto for nær. «Fabrizio Collini.» Mannen så bare kort på Leinen. «Jeg trenger ingen advokat.» «Jo, det gjør De. Etter loven må De ha en forsvarsadvokat i en slik sak.» «Jeg vil ikke forsvare meg,» sa Collini. Ansiktet hans var også kjempestort. Bred hake, munnen bare en strek, pannen hvelvet fremover. «Jeg har drept mannen.» «Har De allerede forklart Dem for politiet?» «Nei,» sa Collini. «Da burde De la være å uttale Dem nå også. Vi snakkes når jeg har fått sett på saksdokumentene.» «Jeg vil ikke snakke.» Stemmen var mørk og fremmed. «Er De italiener?» «Ja. Men jeg har bodd femogtredve år i Tyskland.» «Skal jeg underrette familien Deres?» Collini så ikke på ham. «Jeg har ingen familie.» «Venner?» «Jeg har ingen.» «Da begynner vi nå.» Leinen banket på, betjenten åpnet døren igjen. I forhandlingsrommet satt overstatsadvokat Reimers ved bordet, Leinen presenterte seg kort. Dommeren trakk ut et dokument fra stabelen foran seg. Collini satte seg på en trebenk bak et lavt gitter, ved siden av ham sto betjenten. 11


ORDRE: 27871 (s . 12 av 143)

«Vær så snill å ta håndjernene av tiltalte,» sa Köhler. Betjenten låste dem opp, Collini gned håndleddene sine. Leinen hadde aldri sett så store hender før. «God dag. Mitt navn er Köhler, jeg er ansvarshavende forhørsdommer for Dem her i dag.» Han pekte på statsadvokaten. «Det er overstatsadvokat Reimers, forsvareren Deres kjenner De jo allerede.» Han kremtet, tonen ble saklig, han snakket nå uten enhver betoning. «Fabrizio Collini, De er her i dag fordi statsadvokaten har begjært Dem varetektsfengslet for drap. Dette er rettsmøtet der jeg avgjør om jeg skal avsi fengslingskjennelse. Forstår De tysk godt nok?» Collini nikket. «Vennligst oppgi Deres fulle navn.» «Fabrizio Maria Collini.» «Når og hvor er De født?» «26. mars 1934 i Campomorone ved Genova.» «Statsborgerskap?» «Italiensk.» «Hvor er De registrert bosatt ifølge folkeregisteret?» «I Böblingen, i Taubenstraße 19.» «Hvilket yrke har De?» «Jeg er verktøymaker. I fireogtredve år har jeg arbeidet hos Daimler, til slutt som mester. Jeg ble pensjonert for fire måneder siden.» «Takk.» Dommeren skjøv fengslingskjennelsen over bordet til Leinen, to sider på rødt papir. Den var ennå ikke undertegnet. Opplysningene stammet fra mordkommisjonens rapport. Dommeren leste den opp for ham. Fabrizio Collini hadde truffet Jean-Baptiste Meyer i suite 400 på Hotel Adlon og drept ham med fire skudd i bakhodet. Han hadde hittil ikke uttalt seg, men fingeravtrykk på skyte12


ORDRE: 27871 (s . 13 av 143)

våpenet, blodflekkene på klærne og skoene hans, sporene av sot på hendene og uttalelser fra vitner knyttet ham til gjerningen. «Herr Collini, har De forstått siktelsen? «Ja.» «Etter loven står det Dem fritt å uttale Dem om siktelsen. Hvis De lar være, kan det ikke brukes mot Dem. De kan kreve bevisførsel, for eksempel utpeke vitner. De kan når som helst rådføre Dem med en advokat.» «Jeg vil ikke si noe.» Leinen måtte hele tiden se på Collinis hender. Köhler henvendte seg til damen som førte protokollen. «Skriv følgende, er De snill: Tiltalte vil ikke forklare seg.» Til Leinen sa han: «Vi De si noe til tiltalte, herr forsvarer?» «Nei.» Leinen visste at i øyeblikket hadde det ingen mening å si noe. Dommer Köhler snudde stolen sin mot Collini. «Herr Collini, jeg avsier den fengslingskjennelsen over Dem som jeg nettopp leste opp. De har mulighet til å påkjære kjennelsen eller begjære overprøving av den. Diskuter dette med advokaten Deres.» Mens han snakket, undertegnet han fengslingskjennelsen. Deretter så han kort bort på Reimers og Leinen. «Flere kommentarer?» spurte han. Reimers ristet på hodet og pakket sammen dokumentene sine. «Jo, jeg begjærer innsyn i saksdokumentene,» sa Leinen. «Det er notert i protokollen. Noe mer?» «Jeg begjærer overprøving av fengslingskjennelsen i muntlig forhandling.» «Også notert.» «Og jeg begjærer meg oppnevnt som forsvarer for tiltalte.» 13


ORDRE: 27871 (s . 14 av 143)

«Allerede nå? Ja vel. Har statsadvokaten innvendinger?» spurte Köhler. «Nei,» sa Reimers. «Da kunngjøres følgende beslutning: Advokat Leinen oppnevnes som forsvarer for tiltalte Fabrizio Collini i denne saken. Er det alt?» Leinen nikket. Protokollføreren tok et ark ut av printeren og ga det til Köhler. Han leste det raskt igjennom og ga det videre til Leinen. «Protokollen fra møtet. Klienten Deres skal vennligst undertegne den.» Leinen reiste seg, leste den og la den på skrivebrettet av tre som var skrudd fast på gitteret foran tiltalebenken. Kulepennen var festet til trebrettet med en tynn snor. Collini rev den av, stammet frem en unnskyldning og underskrev papiret. Leinen ga det tilbake til dommeren. «Ja vel, det var det vi hadde i dag. Betjent, vær så snill å bringe Collini tilbake. På gjensyn mine herrer,» sa dommeren. Politimannen låste håndjernene rundt Collinis hender igjen og forlot dommerkontoret med ham. Leinen og Reimers reiste seg. «Åh, herr Leinen,» sa Köhler. «Bli igjen et øyeblikk.» Leinen snudde seg i døren. Reimers forlot rommet. «Jeg ville ikke spørre Dem om dette rett foran øynene på klienten: Hvor lenge har De vært advokat?» «Omtrent en måned.» «Deres første fengslingskjennelse?» «Ja.» «Da skal jeg bære over med Dem. Men kan De gjøre meg den tjeneste å se Dem rundt i rommet her. Ser De tilhørere noe sted?» «Nei.» «De ser riktig. Det er ingen tilhørere her, det har aldri 14


ORDRE: 27871 (s . 15 av 143)

vært noen og det kommer heller aldri til å være noen. Avsigelser av varetektskjennelse og overprøving er nemlig ikke offentlige. Det vet De vel, eller?» «… Ja …» «Og hvorfor i all verden har De da kappe på Dem her i forhandlingsrommet mitt?» Et sekund så dommeren ut til å nyte Leinens usikkerhet. «Nå vel, neste gang. Lykke til med forsvaret.» Han tok det neste dokumentet fra stabelen. «På gjensyn,» mumlet Leinen, dommeren svarte ikke. Utenfor døren sto Reimers og ventet på ham. «De kan hente saksdokumentene på ekspedisjonskontoret mitt tirsdag, herr Leinen.» «Takk.» «Var ikke De kandidat hos oss?» «Jo, for to år siden. Jeg har nettopp fått bevillingen min.» «Jeg husker det,» sa Reimers. «Og nå allerede det første drapet, gratulerer. Sannsynligvis nokså håpløst for forsvaret … Men en gang må man jo begynne.» Reimers sa farvel og forsvant i en sidefløy. Leinen gikk bortover korridoren mot utgangen. Han var glad for endelig å være alene. Han så på ornamentene over dørene, relieffer av gips: En hvit pelikan hakker seg i brystet for å mate ungene sine med blodet. Han satte seg på en benk, leste fengslingskjennelsen en gang til, tente seg en sigarett og strakte ut bena. Han hadde alltid villet bli forsvarsadvokat. I kandidattiden hadde han arbeidet på et av de store forretningsadvokatkontorene. Uken etter eksamen fikk han fire invitasjoner til presentasjonssamtaler, han gikk ikke til noen av intervjuene. Leinen likte ikke disse kontorene med åtte hundre advokater. De unge der så ut som bankfolk, de hadde de beste 15


ORDRE: 27871 (s . 16 av 143)

eksamener, kjøpte biler de ikke hadde råd til, og den som ved slutten av uken kunne bokføre flest timer på klientene, var vinneren. Partnerne i slike interessegrupper hadde sitt annet ekteskap bak seg, i weekenden hadde de på seg gule kasjmirgensere og rutete bukser. Deres verden besto av tall, styreverv, en rådgiveravtale med regjeringen og en uendelig rekke med konferanserom, flyplasslounges og hotellobbyer. Den største katastrofen for alle der var dersom en sak gikk til retten, dommere ble regnet som en risiko. Men nettopp dette var det Caspar Leinen ønsket: Han ville ta på seg kappe og forsvare klientene sine. Og nå var han her.


I 34 år har italienske Fabrizio Collini jobbet som verktøymaker hos Mercedes-Benz, ubemerket og hederlig. Men så myrder han en eldre mann på et luksushotell i Berlin.

Ferdinand von Schirach ble født i München i 1964 og er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater. Han har gitt ut de to novellesamlingene Forbrytelser og Skyld, som begge har fått overveldende anmeldelser. Collini-saken er hans første roman.

Den unge advokaten Caspar Leinen blir utpekt til forsvarer. Det som først ser ut som en lovende karrieremulighet, blir til et mareritt da han erfarer hvem mordofferet er. Den døde, en ansett tysk industrileder, er bestefaren til hans beste venn. Leinen husker ham som et vennlig, varmhjertet menneske. Igjen og igjen forsøker han å forstå ugjerningen. Uten resultat, ettersom Collini tilstår mordet, men tier om motivet. Og dermed må Leinen forsvare en mann som ikke ønsker å forsvares. En i utgangspunktet håpløs oppgave, men til slutt finner han et spor som har betydning for mye mer enn Collini-saken, og som fører Leinen inn i et skrekkelig kapittel av tysk justishistorie. I sin første roman skriver Ferdinand von Schirach stillferdig, men presist og bestemt, om skillet mellom skyld og uskyld, forbrytelse og straff.

Cover og illustrasjon: Nils-Petter Ekwall Forfatter foto: Piper Verlag / Paul Ponizak

9

788205 425453

Ferdinand von Schirach Collini-saken

Hva driver et menneske som aldri har gjort seg skyldig i noe kriminelt, til å drepe?

Ferdinand von Schirach Collini-saken

Norsk presse om Forbrytelser: «Forbrytelser er en fabelaktig samling fortellinger, og et must for dem som både er glad i creepy krim, elegant og stramt komponert litteratur – og moralske dilemmaer.» Cathrine Krøger, Dagbladet «Det er svært lenge siden jeg har lest mer tankevekkende tekster om forbrytelser, straff og skyld. Og for en gangs skyld får også forbryteren en verdig behandling.» Jan-Erik Østlie, Aktuell.no «`Disse novellene er små mesterstykker av enorm presisjon og styrke,’ heter det i et sitat fra avisen Die Welt på forsiden av boken Forbrytelser. Og det er nettopp det de er. Små mesterstykker, kompositorisk, tematisk og holdningsmessig.» Valerie Kubens, Fædrelandsvennen Norsk presse om Skyld: «De små novellene til Ferdinand von Schirach er som en knyttneve i mellomgulvet.» Valerie Kubens, Fædrelandsvennen «... det som løfter dette til virkelig stor litteratur, er von Schirachs litterære ferdighetsnivå. Det hviler en stillhet over tekstene; en stillhet uten resignasjon, snarere en stillhet fylt av medmenneskelighet, respekt og undring. Han dømmer ingen, han gir oss ikke svarene, bortforklarer ikke noe, men skriver fram ladede historier, fulle av intensitet og nerve.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen

«Han presser kull til diamant og skriver skinnende noveller som rommer romaner.» Lars Saabye Christensen

«Samtlige av disse novellene har en overraskende vri mot slutten, som også gjør det til god krim. Det er suveren krim. Krimkunst vil jeg si. Ikke kun fordi von Schirach dissekerer loven og nærmest går til bunns i moralske problemstillinger. Men også fordi det er så suverent godt skrevet.» Cathrine Krøger, Dagbladet


Collini-saken