Noe som forteller mye om folk, er hva de liker best av hunder og katter. (Og om de hører til den gruppa som liker ananas på pizza.)
Hundeelskerne vil si at det logrende, kjøttbeinknaskende kjæledyret deres er menneskets beste venn. Til dette vil katter slå arrogant med halen og kvesse klørne både på dem som har hunder, og på dem som TROR de er katteeiere. Sannheten er at ingen eier katter. De er sine egne. Frie vesener som bare blir værende så lenge matskåla er full og gulvvarmen er slått på.
Gutten Sivert, som du skal få høre om nå, var likevel i en helt egen liga. Som tenåring og i voksealderen var han nemlig både likeglad og altetende. Han ville ha spist sin egen hånd om den hadde vært en pizza – uansett fyll.
Og så lenge Sivert hadde et kjæledyr som han kunne anklage for alt mellom himmel og jord, var det det samme for ham om det sa mø, bæ, voff eller mjau. Bare det ikke kunne gi ham svar på tiltale. Eller sladre. Og det var det sikkert og visst at katten hans ikke kunne. Men den kunne ta igjen. Og det var, uheldigvis for Sivert, mye verre.
Det kan diskuteres hvem som egentlig startet krigen mellom Sivert og katten hans, Møkkapus. Flere kilder kan likevel fortelle om en episode der senga til Sivert ble brukt som kattedo, og noen greier med en død rotte i krukka med kakaopulver. (Det var før Møkkapus ble til Møkkapus, da han i et par sekunder het Koseklump-Ronaldo og var nusselig.)
Men om du spør Møkkapus, var det Sivert som begynte denne bataljen – som Møkkapus nå hadde tenkt å få en slutt på.
Sivert hadde nemlig for vane å rote.
Og søle. Og grise. Og smugspise av lørdagsgodtet søndag, mandag, tirsdag, onsdag, torsdag OG fredag (ja, og på lørdag, men da var det som regel ikke noe igjen).
Gjett hvem Sivert ga skylda for alt dette?
Jepp! Sivert veltet skylda for alt sammen over på Møkkapus. Og Siverts lavpannede mor og far slukte det rått.
Dessuten smitter en sånn «la-oss-finne-en-syndebukk»oppførsel raskere enn selv det hissigste influensavirus. Derfor ble det å finne på ting Møkkapus kunne få skylda for, raskt en familiesport i Engtoften 22, der Sivert og foreldrene hans bodde.
Som når fotballkampen ble avlyst på grunn av oversvømmelse. Eller et kviseutbrudd. Eller når strømprisen skjøt i været igjen.
Møkkapus ville imidlertid ikke finne seg i å bli tråkket på. Han var nemlig ingen dørmatte – men en utspekulert, intelligent, hevntørst, handlekraftig, fantasirik, dominerende og manipulerende psykokatt med atferdsproblemer og manglende selvkontroll.
Og stakkars Sivert må ha vært syk eller skulket skolen den dagen klassekameratene hans lærte livets viktigste lekse (nå lærer du den også!):
Det går hardt for seg i Engtoften. Ikke (bare) fordi Sivert flittig bruker katten sin Møkkapus som syndebukk, og fordi Møkkapus prøver å ta igjen – men fordi Ronny Punsjbolle oppi veien mobber Sivert. Det gjør (om mulig) Møkkapus enda mer hevnlysten, for det er bare én som får oppføre seg ondskapsfullt mot Sivert, og det er Møkkapus.
En dødsmorsom tegneserie om Sivert og hans utspekulerte katt Møkkapus, som ligger i evig krig, men som også elsker hverandre (eller i hvert fall elsker å hate hverandre).
Advarsel! I denne boka blir det utført handlinger som forfatteren og forlaget på det sterkeste oppfordrer leseren til IKKE å la seg inspirere av eller på noen måte utføre i det virkelige liv. Bare les! Le! Og vær snill med kjæledyret ditt!