On! Oslo Nye Teater – vaar 2015

210x270-ON-2015-1_Layout 1 11.11.14 09:37 Side 49

Teatermagasin, våren 2015

HILDE LOUISE ASBJØRNSEN i tidenes musikal

CHICAGO DENNIS STORHØI som samvittighetsløs og manipulerende

LINN SKÅBER i undergangsmonologen

PIETÀ ÅSLEIK ENGMARK i absurd Melodi Grand Prix‐univers

Omslag_Layout 1 03.11.14 19:38 Side 2

BLI MEDLEM I VENNEFORENINGEN! Kære publikum!

I disse år oplever mange af os, at alting går hurtigere og hurtigere. Livets hastighed akselererer. Vi lever i en akselererende kultur hvor omstillings­ parathed, selvudvikling og forandringsvillighed er tidens buzzwords. På den baggrund kan en aften i teatret med dets naturlige langsomhed føles velgør­ ende umoderne. Her mødes vi offline med slukkede mobiltelefoner og er fysisk til stede i samme rum sammen med en masse andre om en fælles oplevelse her og nu.

På Hovedscenen præsenterer vi til januar den mageløse musical CHICAGO. Med det samme team der stod bag dette års store musicalsucces Guys and Dolls, Svein Sturla Hungnes og Marianne Skovli Aamodt.

CHICAGO handler om den utydelige grænse mellem godt og ondt. Tiden har kun gjort musicalen endnu mere relevant. Indrømmet, det lyder virkelig som en rigtig teatersjef klichè. Men hvad er temaet? At der er gået underholdning i alt. At underholdnings industrien efterhånden præger det meste af samfundets forhold. I sin kerne handler denne elementært underholdende og topbegavede musical om – mord som underholdning.

Et medlemskap i Venner av Oslo Nye Teater skal primært være en økonomisk støtte, men er også et forum for en nærmere kontakt med teatret. Du vil få tilbud om billetter til reduserte priser på alle teatrets scener og et par ganger i året inviteres du eksklusivt til medlemsforestillinger. Da har du mulighet til å møte noen av teatrets skuespillere og regissører og andre som jobber i teatret, samt få presentert kommende repertoar og andre planer teatret har. Dette er alltid spennende og noe vi i venneforeningen har satt stor pris på!

Vårt formål er å stimulere og støtte virksomheten ved teatret. Vi søker å bidra til å ivareta tradisjoner og ikke minst de arkitektoniske kvalitetene ved Centralteatret, byens eldste teater i drift. Ønsker du å bli medlem i vår hyggelige forening, kontakt venneroslonye@gmail.com Årskontingent kr. 400,­ Velkommen som medlem!

På Centralteatret præsenterer vi En Skandinavisk Vår med moderne svensk, dansk og norsk samtidsdramatik. I januar fortsætter svenske Carin Mann­ heimers I siste minutt og i februar vender Linn Skåber tilbage til Oslo Nye i Pietà af danske Astrid Saalbach. Marie vågner op med tømmermænd på et hotelværelse. Hvordan er hun havnet der? Hvem er den unge mand ved siden af hende i sengen? Hvorfor er han så stille? Pietà betyder barmhjertighed og handler om en moderne karrierekvinde i frit fald.

ON! Oslo Nye Teater AS Adresse: Rosenkrantzgt. 10, 0159 Oslo www.oslonye.no Ansvarlig utgiver: teatersjef Kim Bjarke Redaksjon: Margareta Magnus Myhre Hanne Lise Rørstad Linn Blekkerud Grafisk design: Solveig Jevanord Forside: Hilde Louise Asbjørnsen i Chicago Foto: Fredrik Arff

Vi synes, det var på tide med en norsk urpremiere på Oslo Nye, så vi henvendte os til Åsleik Engmark med et dogme. «Skriv en aktuel, norsk his­ torie gerne med et alvorligt tema, men al tekst og dialog skal være hentet fra norske Melodi Grand Prix sange.» Engmark takkede ja til udfordringen og resultatet kan ses, høres og i nogen grad synges med på fra den 16. April.

På Trikkestallen glæder vi os til fra februar at vise Tove Janssons Mummitrollet og det usynlige barnet i en ny dramatisering af Anne Karen Hytten. Trikke­ stallen har siden 2003 været hjemstedet for vores fantastiske figurteater.

Det skal det fortsætte med at være. Men fremover har vi også lyst til at be­ nytte dette flotte teaterrum som arena for voksenteater og åbne Trikkes­ tallen op for bydelens beboere. Vi starter med et gæstespil fra Statsteatret allerede i denne høst, 1814 ­ En western fra vidda. Denne begavede teater­ gruppe vender tilbage til samme scene i maj med Oslo premieren på deres næste stykke, komedien 1880 ­ Amerika. Forestillingen vil handle om udvandringen fra Norge til Amerika, med udgangspunkt i byen Chicago hvor 10 % af befolkningen var norsk i 1850. Og så var vi tilbage ved CHICAGO! Velkommen på Oslo Nye Teater!

Kim Bjarke, teatersjef

ON! 2

Oslo Nye Teater, vår 2015

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

47

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:50 Side 3

4 FRK JAZZBJØRNSEN Nærmest hjertet er jazzen for Hilde Louise Asbjørnsen

14 20-TALLSMOTEN Stilepoken som stadig vender tilbake

18 PÅ UTSIDEN AV VANLIGHETEN Linn Skåber i menneskelig tragedie på Centralteatret

26 ILLUSJONISTEN Møt rekvisitør og juksemaker Kristian Grythe

10 EN SAMVITTIGHETSLØS OG MANIPULERENDE JÆVEL Dennis Storhøi som kjendisadvokat i Chicago

16 USMINKET OM SKANDINAVISK HVERDAG Dramatikeren bak den varme komedien I siste minutt

24 UNDERGANGSMONOLOGEN Intervju med Pietàs dramatiker Astrid Saalbach

30 ET ABSURD MGP-UNIVERS En verden av MGP­tekster på Centralteatret

34 FENOMENET VI ELSKER Å HATE Grand Prix, MGP, Eurovision – kjært barn har mange navn

36 LATE NIGHT TRIKKESTALLEN Kultgruppa Statsteatret inntar Torshov

40 MER ENN MUMMIMOR Tove Jansson er skaperen av mummi universet

44 BYENS INKLUDERENDE TEATER Oslo Nye – et teater for alle

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

3

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:50 Side 4

ON! 4

Oslo Nye Teater v책r 2015

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:51 Side 5

Poet, historieforteller, revyartist og låtskriver.

Hilde Louise Asbjørnsen (38) har mange talenter. Men nærmest hjertet er jazzen.

FRK. JAZZBJØRNSEN TEKST Lasse Lønnebotn FOTO L-P Lorentz

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

5

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:51 Side 6

Det var plater med Dave Brubeck, Billie Holiday, Louis Armstrong, Ella Fitzgerald.

Jeg fikk det intravenøst

Poet, historieforteller, revyartist og låtskriver. inn i stua og lånte mors Sarah Vaughan­cd, som Hilde Hilde Louise Asbjørnsen (38) har mange hadde kjøpt i gave til sin mor, og la den i Discman’en. Hun trykket på play. talenter. Men nærmest hjertet er jazzen.

Hun husker gleden, rytmene, den positive energien.

Tonene fra P2­programmet Swing & Sweet, med Knut Borge og Leif «Smokerings» Anderson, fylte huset på Sykkylven og gjennom stua kom Hildes mor gyngende og knipsende over gulvet. Det var umulig å la være å svinge med musikken, føttene ble tvunget til å røre på seg.

– Jazzen var på i stua hele tiden, og det var plater med Dave Brubeck, Billie Holiday, Louis Armstrong, Ella Fitzgerald. Jeg fikk det intravenøst, sier Hilde.

Hun prøvde å gjøre opprør, hun prøvde å kjøpe cd’er med Cindy Lauper og Kiss. Hun prøvde å være som 14­15­år­ inger flest. Men en dag fant hun ikke sine egen cd’er, gikk

ON! 6

Oslo Nye Teater, vår 2015

– Jeg ble helt fascinert. Hele den platen, alle de låtene, kan jeg fremdeles utenat. Den festet seg i meg. Da be­ gynte jeg for alvor å høre på jazz.

SIDEN HAR DET vært jazz opp og ned i mente for Hilde Louise Asbjørnsen. Hun har gitt ut syv soloplater, i tillegg til en juleplate sammen med Ane Brun og en samleplate for å feire 10 år som artist. Mange elsker den softe og sensuelle egenarten hun har som sangerinne. «Det er som om Billy Holiday har tatt bolig i henne, hun er forføreren som presser deg litt lenger enn fornuften tilsier», skrev Aftenposten en gang.

I tillegg har hun laget flere kabareter og show som er spilt landet rundt, og skrevet tekster og medvirket i TV­ og

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:51 Side 7

radioprogrammer. De siste årene har merittlisten blitt ut­ videt med en rekke musikaler. Hun spilte i Little Me på Riksteatret i 2008, The Producers på Oslo Nye i 2011, som ga henne Komiprisen, og var den giftesyke turtelduen Miss Adelaide i fjorårssuksessen Guys and Dolls.

Nå er det den kyniske og manipulative Roxie Hart i Chicago som har tatt bolig i henne.

– Det er stort. Først tenkte jeg at jeg ikke kunne spille en sånn lettvekterblondine igjen, som jeg gjorde både i Guys and Dolls, The Producers og Little Me. Jeg hadde spilt dum og lettpåvirkelig blondine nok ganger. Men så fikk jeg manuset og så at Roxie er ekstremt egoistisk, manipuler­ ende og beregnende – og rødhåret. Da tenkte jeg: «Dette vil jeg!»

Når Chicago i tillegg har den skitne og sjarmerende 20­ tallsjazzen på repertoaret, ble valget betydelig enklere.

– De musikalene jeg liker best, er de som ligger tett opp­

til jazzen. Jeg er særlig glad i 50­tallsjazzen, men liker å hente galskap fra 20­tallet.

Og galskap var det nok av i 20­tallets Chicago. Forbudstid, mafia, gambling og en skitten glamour. Det formet også jazzens uttrykk.

– Det skjedde noe med jazzen i Chicago, impro­ visasjonen fikk fritt spillerom, med mer dyrking av solisten enn storbandene man kjente fra New Orleans. Louis Armstrong kunne først leve av musikken da han flyttet til Chicago. Men for meg er Duke Ellington kongen fra den perioden.

Hun ler.

– Mannen min blir gal når jeg setter på de eldste Duke Ellington­platene, fordi de har elendig lydkvalitet.

I 2002, SOM NÅ, er det Svein Sturla Hungnes som er re­ gissør. De jobbet sammen første gang på Guys and Dolls.

»

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

7

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:51 Side 8

Jeg hadde spilt dum og lettpåvirkelig blondine nok ganger.

Men så fikk jeg manuset og så at Roxie er ekstremt egoistisk, manipulerende og beregnende – og rødhåret. Da tenkte jeg: «Dette vil jeg!»

ON! 8

Oslo Nye Teater, vår 2015

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:51 Side 9

Jeg elsker huset, med trappeoppgangen, heisen fra 20­tallet som fortsatt er i bruk…

– Jeg liker godt å jobbe med ham. Før Guys and Dolls hadde jeg hørt at han er så streng, at jeg burde være litt redd for ham. Men jeg skjønte fort at det ikke er noen grunn til å være redd. Han er en hyggelig fyr, med et klart bilde av hvordan han vil ha det. Hvert scenebilde er som mosaikk, hver lille del nøye planlagt.

Hun svelger en slurk kaffe.

– Og jeg var veldig spent på hvordan han skulle fornye seg og ikke bare kopiere seg selv fra forrige gang han satte den opp.

I 2002, sist gang Chicago ble spilt på Oslo Nye, satt hun i salen med store øyne og sa til seg selv: «Tenk å få lov til å gjøre dette? Det ville vært en drøm.»

– Og nå står jeg der. Det er noe uvirkelig over det.

Selv har hun noen siste, viktige forberedelser hun alltid må gjennom før forestillingen starter.

– Jeg har noen rutiner jeg må gjennom. Stemmeopp­ varming må selvsagt gjøres, men jeg har også behov for å kjenne på gulvet. Ligge litt på det, så jeg ikke blir redd for det og helt lealøs når jeg går ut på scenen. Du skal eie scenen når du går ut.

– Og i de siste sekundene før alt begynner?

– Da gjelder det å komme i riktig stemning, være i karakteren. Ikke tulle og tøyse med andre, men tenke, gå, snakke og være Roxie fullt og helt.

– Hvordan blir det å jobbe på Oslo Nye enda en sesong?

– Åhhh… Jeg liker meg så godt på Oslo Nye. Jeg elsker huset, med trappeoppgangen, heisen fra 20­tallet som fortsatt er i bruk… Jeg synes teaterhus skal ha en historie – og det har Oslo Nye. Dessuten er det et teater som har overlevd mot alle odds, alle er så lykkelige når det går bra.

Det er en kollektiv følelse på huset som er helt spesiell, og alle som jobber der er så fine.

Det merket hun ikke minst da Guys and Dolls fikk fulle hus kveld etter kveld.

– Før forestilling var alltid noen nede ved billettluka for å se om det var rødt lys, som betyr fullsatt sal. Hvis det lyste rødt, ga det deg en ekstra nerve den kvelden. Da fikk alle den samme følelsen av å være med på noe stort.

TEATRETS MAGI, til tross: Det er jazzsangerinne hun hovedsakelig er. 19 år gammel kom hun til Oslo med Billy Holidays musikk i lomma.

– Det første året i Oslo gikk jeg byen rundt og hørte på Billy Holiday’s Greatest Hits, med mange tid­ ligere innspillinger. Det albumet minner meg fremdeles om den første tiden her, det ble mitt soundtrack til byen.

I 2004 ga hun ut den første egenproduserte jazzplate, Eleven Nights and Two Early Mornings. Og i juni 2015 kommer trolig den neste, som vil bli den åttende solo­ platen.

– Jeg jobber hele tiden med nye låter, jeg har jo en syklus på to år mellom hver plate og vil gjerne fortsette med det.

Jeg var en uke i Vence i Provence for å skrive låter og skaffe meg et forsprang på meg sjøl før Chicago. Så mens jeg er Roxie på kveldstid, vil jeg være i studio på dagtid og spille inn platen.

Det er bare begynnelsen på Hildes planer. Det skal svinge skikkelig av denne jenta framover.

– Jeg har lyst til å skrive tekster og satirisk humor, og framføre det i en teatersetting med mitt band og min jazz­ signatur på musikken. Så kan jeg ta jazzen inn i teatret og samle trådene mine.

– Du har kanskje noe konkret på gang?

– Ja, jeg har en soloforestilling som jeg håper å sette opp om ikke altfor lenge. Den ble først utsatt på grunn av Guys and Dolls, og så utsatt igjen på grunn av Chicago.

– Hva vil du med karrieren?

– I alle år har jeg fulgt hjerte­ og magefølelsen, og gjort det jeg har lyst til å gjøre som utøvende kunstner. Å lære noe nytt og være i utvikling har vært min motivasjon. Det har vært tydelig for meg at jeg ønsker å jobbe med musikk hele veien.

– Med bena solid plantet i jazzen?

– Ja! Hun ler.

– Vi er godt gift.

DET VIL NOK Haakon Berg Jensen også påstå at de er, ektemannen hun bor sammen med på Grünerløkka. Når Hilde kommer hjem i 23­tida fem kvelder i uka, med hodet full av Roxies manipulerende, selvdiggende og for­ bryterske kraft, og møter Haakon som har hatt en lang dag som alenepappa på kveldstid med sønnen på fem, er de ikke akkurat på samme planet.

– Der kommer jeg, full av adrenalin, med stjerner i øynene og har lyst til å sprette champagnen og fortelle om alt som har skjedd, mens han er sliten og på vei i seng.

– Det er to sinnstilstander som kolliderer?

– Ja, og vi brukte The Producers til å finne en felles­ nevner, og det gikk høvelig bra under Guys and Dolls. Det er en utfordring, men vi finner ut av det.

Hun ler.

– For å få meg til å roe ned, pleier han å be meg om å «ta noen pushups og situps».

•

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

9

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:51 Side 10

EN SAMVITTIGHETSLØS OG

MANIPULERENDE DJEVEL

ON! 10

TEKST Marte Kristiansen FOTO L-P Lorentz/Fredrik Arff

Slik omtaler Dennis Storhøi rollen som kjendisadvokaten Billy Flynn i Chicago, en av vår tids mest spilte musikaler. ­ Billy manipulerer alt til sin favør. Ingen sak er for stor for denne mannen, sier skuespiller Dennis Storhøi.

Musikalen Chicago er neste storsatsing på Oslo Nye Teater. De to rivalene Roxie (Hilde Louise Asbjørnsen) og Velma (Eli Stålhand) møtes i fengsel etter å ha drept sine svikefulle elskere. Dennis Storhøi spiller advokaten som skal få dem fri – Han vet hvordan man serverer mediene tåredryppende historier som hverken pressen eller juryen kan motstå. ­ Jeg har en del tanker om hvordan jeg forhåpent­ ligvis overbevisende skal gå inn i rollen som en samvittighetsløs og publisitetssulten advokat, sier Storhøi. ­ Men jeg vil ikke avsløre hemmelighetene ennå, sier den erfarne skuespilleren og smiler lurt.

Det virker som Billy Flynn allerede er på plass.

Kjenner du deg igjen i Billy? ­ Overhodet ikke. Han er et energisk menneske, sjarmerende, men en ufyselig karakter. En sånn alle kvinner faller for, som jeg skal forsvare 100 prosent.

Han skal være reell fiksjon, så jeg må finne de tingene som forsvarer hans personlighet uansett hvor manipulerende sjarlatan han er. En slik person går over lik for å få det som han vil, sier Storhøi.

For å forstå rollen setter Storhøi seg inn i tiden, tolker personligheten og livet rundt. ­ Hvorfor gjør han som han gjør og hva påvirker hans valg? I denne tiden var det «survival of the fittest» som gjaldt. Kjemper du ikke, står det noen rett bak deg klar til å ta over, sier Storhøi, som mener det er viktig å forstå tiden rollen er satt i.

Oslo Nye Teater, vår 2015

Historien om mordere, berømmelse og drivkraften mot å bli kjendis er satt til 1930­tallets USA. Paralleller til dagens uhemmede pressedekninger av store, skandaløse rettssaker er ikke vanskelig å finne. ­ Sensasjonsjaget er der hele tiden. Mange mennesker blir dømt av media før de er dømt, sier Storhøi. ­ Om du får den eller den advokaten, så vet du at du har større sjans til å bli frikjent. Det dreier seg også mye om hvor langt man kan utvikle talentet sitt via media. Det er det utallige eksempler på. Det finnes tilfeller som viser jo mer drittsekk man er, jo mer makt og bedre likt blir man dersom det gjøres på riktig måte og fremstilles i det rette lyset.

Advokaten Billy selger inn saker til media som de beste PR­konsulenter i dag.

STOR TAKHØYDE ­ Hei Dennis, roper en mann høyt i det han kommer inn i kantinen på Oslo Nye Teater.

Han er ikke den eneste. Det ramler inn med folk.

Snart er den lille kantinen full. De fleste har hilst og ønsket skuespilleren velkommen.

Storhøi smiler og hilser til alle. Han var fast ansatt på Oslo Nye Teater fra 1991 til 2009. Nå er han til­ bake, i det han omtaler som sitt favoritt­teater. ­ Det er veldig gøy å være tilbake. Jeg kjenner hver krik og krok på dette teateret. Jeg elsker scenen her oppe. Selv om det er 700 publikummere til stede i salen føler du en kontakt med alle. Dessuten har det alltid vært en stor takhøyde her, og jeg føler meg veldig velkommen, sier skuespilleren.

Storhøi debuterte på Oslo Nye Teater med hoved­ rollen i musikalen Pal Joey i 1991.

»

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:52 Side 11

­ Han er et energisk menneske, sjarmerende, men en ufyselig karakter. En sånn alle kvinner faller for, som jeg skal forsvare 100 prosent.

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

11

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:52 Side 12

CHICAGOMUSIKALEN: Basert på skuespillet Brave Little Woman av Maurine Dallas Watkins fra 1926. I 1927 kom filmen Roxie Hart.

Broadway­musikalen Chicago av Fred Ebb/ John Kander/ Bob Fosse kom i 1975. I 1996 kom musikalen i en ny versjon som vant en rekke Tony­priser m.m. I 2002 ble den filmatisert med bl.a.

Catherine Zeta­Jones, Renée Zellweger and Richard Gere. Filmen fikk seks Oscar­priser.

Chicago er tidligere satt opp på Oslo Nye Teater i 2002.

Premiere 22. januar Oslo Nye Hovedscenen

I rollen som Velma møter vi Eli Stålhand.

Velma sitter fengslet for å ha drept sin svikefulle ektemann.

ON! 12

Oslo Nye Teater, vår 2015

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:52 Side 13

­ Musikal er å kunne sette på filmmusikken for å få den rette stemningen. Man jobber med en flyt av tekst, sang og det sceniske. ­ Den gang hadde jeg aldri drømt om en slik rolle. Det skremte livsskiten av meg. At jeg torde si ja må ha vært et ungdommelig pågangsmot. I dag ville jeg sikkert sagt blank nei, sier han.

Stykket ble en suksess med fulle hus.

BLIR LITT BORTSKJEMT Storhøi gløder av engasjement. Tydelig opptatt av sitt eget yrke og alt han har lært i dette huset. ­ Her er det så mye variasjon, du kan spille både musikal, komedier og seriøse stykker. Hvis du behersker komedie­teknikken, så be­ hersker du også tragedier.

Skal du spille et stykke som omhandler noe tragisk så må du kunne tenke komisk, og skal du spille noe komisk må du kunne tenke tragisk, som en metafor, sier den erfarne skuespilleren.

teatersjefen ba Storhøi om å spille hovedrollen som Peer Gynt i utendørsoppsetningen på Gålå i Gudbrandsdalen, noe han gjorde i tre år. ­ Jeg har lært mye av Svein. Han fylte opp der jeg kom til kort. Som blant annet da han sendte meg til Gålå for å være Peer Gynt. Det var en sinnssyk ære å få gjøre den rollen der oppe, sier Storhøi.

Skuespilleren skryter av arbeidsmetodene til en av Norges «musikal­fedre», og setter stor pris på å få jobbe med sin tidligere sjef under oppsetningen av Chicago, hvor Hungnes har regi. ­ Svein har en grunntek­ nisk måte å jobbe på som passer meg bra. Han vet hvor alle skal være og hvordan alt skal passe. En fantastisk oversikt. Det kan virke noe pirkete i starten, men gir senere mulighet til friere jobbing, forklarer Storhøi.

Etter 18 år på Oslo Nye Teater ønsket han nye ut­ fordringer. ­ Det er noe med at man jobber fem dager i uken, som er et luksusproblem, men man kom liksom til dekket bord hele tiden. Jeg tenkte det var viktig å holde sulten oppe. Det kan være en fare for at man blir litt bortskjemt om man tar yrket for gitt, sier Storhøi. ­ Så i 2009 kastet jeg meg ut mens finanskrisen hylte i ørene mine. Jeg fylte 50 år året etter, og tenkte for meg selv at du er spik spenna gal som sier nei til en fast jobb.

Likevel håpet jeg at jeg hadde såpass ballast midt opp i dette, kombinert med en lyst til å utvikle meg i en litt annen retning.

GAMMEL SJEF, NY GLØD Storhøi valgte å forlate teatret samme år som Svein Sturla Hungnes sluttet som sjef. De har likevel jobbet sammen flere ganger siden den tid, blant annet da den tidligere

Hvordan er det å gjøre en musikal sammenliknet med en vanlig teateropp­ setning? ­ Musikal er å kunne sette på filmmusikken for å få den rette stemningen. Man jobber med en flyt av tekst, sang og det sceniske. Når man kommer til langprøver og hører musikken som spilles, så blir det wow, fantastisk, sier Storhøi. ­ Musikken understreker det du spiller. Det er toner til en tekst du kunne sagt. Det glir i hverandre, sier skuespilleren entusiastisk.

Det er tydelig at han gleder seg til spille i en av de mest fremgangsrike musikalene noensinne. Chicago har premiere på hovedscenen på Oslo Nye Teater 22. januar 2015.

•

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

13

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:52 Side 14

1920­tallet bød på modernismens endelige gjennombrudd i moten. Silhuetten var rett og enkel, ja nesten gutteaktig. Kortere skjørtelengde ga økt bevegelsesfrihet. Lengden krøp oppover i løpet av tiåret, og stanset rett under kneet før den beveget seg litt ned igjen.

Kjoler og skjørt var gjerne rette, uten markerte hofter, midje eller byste.

1920-TALLETS STILHISTORIE

TEKST Margareta Magnus Myhre FOTO L-P Lorentz TEGNINGER Trude Bergh

Den velkjente 1920­tallsstilen vender stadig tilbake til motebildet, på film og teater. Chicagos kostymedesigner Trude Bergh får aldri nok av denne stilepoken og i disse dager leker hun seg i et univers av lange perlekjeder, rette frynsekjoler, paljetter, fløyel, bøttehatter, pasteller og Art Deco­inspirerte mønstre. ­ Vi kjenner igjen den populære 1920­talls stilen fra storfilmer som The Great Gatsby og Downton Abbey, for­ teller Bergh. Coco Chanel introduserte på denne tiden «la garconne», en moderne frigjort kvinne befridd for innsnørte korsetter og svulmende bryster. Uttrykket «flapper­girl» oppsto som en betegnelse på denne frimodige kvinnen – hun som gikk i korte kjoler med full bevegelighet, klippet håret kort, festet, røkte og danset til jazzmusikk. Det nye kvinnebildet var en enorm kontrast til årene før.

Trude Bergh har i flere måneder jobbet med inspirasjon til kostymene i Chicago.

ON! 14

Oslo Nye Teater, vår 2015

– Inspirasjonen min kommer blant annet fra gamle bilder av storbyer og mennesker og stoffer i fløyel og sikle og blonder. Disse fragmentene setter jeg sammen til store kollasjer som gir meg nye bilder i hodet som jeg bruker når jeg starter med skissearbeidet. Men det er viktig å påpeke at Chicago handler om tøffe damer i et tøft miljø som er så langt fra Downton Abbey som du kan komme. Kostymene som jeg lager sammen med teatrets systue, preges selvsagt av dette.

Resultatet blir å se på Oslo Nye Hovedscenen fra 22. januar 2015.

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:53 Side 15

ON!

Oslo Nye Teater, v책r 2015

15

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:53 Side 16

USMINKET OM

SKANDINAVISK HVERDAG TEKST Siri Løkholm Ramberg FOTO L-P Lorentz

Foto: Tommy Holl/GT/EXPRESSEN

Få har skildret og gjennomskuet det svenska folkhemmet så inngående som dramatikeren og regissøren Carin Mannheimer. Hennes stykker har gått sin seiersgang på de svenske scener – med den sjeldne ære å vinne både kritikernes respekt og et stort publikum.

I tillegg til hennes virke i teatret har hun skrevet flere TV­serier, der blant annet middelklassens fasade og skoleverket settes under lupen. Sistnevnte, Lära för livet, samlet nærmere halve den svenske befolkningen seg foran skjermen.

Seertall­rekorden kommenterte hun forøvrig med at «inte faen blev skolan bättre för det».

Og nettopp et genuint engasjement og et gjennomgående samtidskritisk blikk er karakteristisk for Mannheimers forfatterskap. Hun skriver usminket om skandinavisk hverdag, i skildringer av svært gjenkjennelige situasjoner.

I sine komedier favner hun tematisk sett bredt: I Rika barn leka bäst skildrer hun noe så spektakulært som arbeidsledige kvinner som starter et bordell. I Sista paret ut behandler hun kjønnsroller, og forventninger til hvordan kvinner og menn burde oppføre seg settes på prøve da bedriftsleder Aksel kjemper for retten til å gå i kjole og pumps. I Kvinnofarmen møtes fem damer på en form for ON! 16

Oslo Nye Teater, vår 2015

BIBLIOGRAFI, CARIN MANNHEIMER: Født i Osby i Skåne, 17. august 1934.

Død 11. juli 2014 Dramatikk i utvalg: Mån råkar vara kvinna (1970) Rika barn leka bäst (1995) Kvinnofarmen (2000) Sista paret ut (2000) Sista dansen (2008) I sista minuten (2011) TV­serier i utvalg: Lära för livet (1977) Svenska hjärtan (1987) Solbacken: Avd. E (2003) Saltön (2005) Kilder: Colombine Teaterforlag, Aftonbladet, Göteborg Stadsteater

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:53 Side 17

TV­serien Lära för livet, samlet nærmere halve den svenske befolkningen foran skjermen. Seertall­rekorden kommenterte hun forøvrig med at «inte faen blev skolan bättre för det».

spa, der de for å bli bedre mennesker går inn i et strengt regime bestående av aerobics, fargeanalyse, duftterapi og faste. Kvinnene gjør opprør ved å fråtse i innsmuglet vin, sigaretter, potetgull, hamburger og sjokolade. Så reiser de hjem.

Som bedre mennesker.

I SISTE MINUTT av Carin Mannheimer Oversatt av Elisabeth Egseth Hansen

I siste minutt er nummer to av tre planlagte stykker om aldring og alderdom. Hun innledet trilogien med en komisk skildring av livet på gamlehjem, titulert Sista dansen.

I siste minutt er en morsom, varm, intelligent og bittersøt komedie om å bli eldre. Vi har alle samme «livs­ kontrakt» og skal alle dø. Men hva gjør vi med livet fram til kontrakten løper ut?

Carin Mannheimer døde i sommer, 79 år gammel. Hun rakk aldri å fullføre trilogiens avslutning.

I et brev til sin forlegger beskrev hun det siste stykket, som hun hadde gitt tittelen Till sist.

Det skulle omhandle eldre på en akuttavdeling. Demente eldre, eldre som tror de skal dø. De vil nå gjøre opprør, men innser at de er for gamle, for trette og har for svake stemmer.

«De skulle sagt fra for ti år siden! Da de hadde sterke ben og stemmer[..]. Det var bare det at da trodde de aldri at akkurat de skulle bli ørkesløse og svake. Og nå er det for sent.»

Med: Anne Marie Ottersen, Eli Anne Linnestad, Kari­Ann Grønsund, Anders Hatlo, Ola G. Furuseth, Ellen Birgitte Winther Regi: Anders Aldgård. Scenografi og kostymer: Even Børsum.

Premiere 6. november Spilles t.o.m. 20. desember

Det kan tenkes at det er noe av dette damene I siste minutt faktisk gjør. Ikke helt så tidlig i livet som de hadde planlagt, men akkurat ikke for sent.

•

Kari­Ann Grønsund, Eli Anne Linnestad og Anne Marie Ottersen fra I siste minutt på Centralteatret.

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

17

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:53 Side 18

ON! 18

Oslo Nye Teater, v책r 2015

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:53 Side 19

PÅ UTSIDEN AV

VANLIGHETEN TEKST Marianne Lie Berg FOTO L-P Lorentz

Linn Skåber trekker sløret til side og tar oss med inn i hjertet av den menneskelige tragedie i Pietà på Centralteatret denne våren. ­ Da jeg leste Pietà gikk ønskekvisten rett i taket. Det var så store tanker om vår tid, jeg så tusen muligheter, sier skuespiller Linn Skåber.

Pietà er en monolog. Linn Skåber spiller rollefiguren Marie som våkner på et hotellrom etter en tur på byen. Hun husker ikke noe særlig fra gårsdagen og skvetter til når hun oppdager at det ligger en naken mann i sengen. Litt ut i monologen går det opp for henne at mannen er død. ­ Det begynner med en letthet som i Who’s Afraid of Virginia Woolf? (Et skuespill fra 1962 skrevet av Edward Albee som omhandler sammenbruddet til et middelald­ rende ektepar red. anm.). Marie har nachspiel på hotell­ rommet. Det er bare det at dette nachspielet er på dagen, ikke på natten og hun er helt alene. Ganske skremmende tanke, sier Skåber.

DET TRAGISKE Stykket er bygget opp i ekte ibsensk maner der sannheter om Maries liv skrelles av lag på lag gjennom enetalen hun har med seg selv. Der vi til å begynne med ler av Maries løssluppenhet og hang til å fortsette festen ved å stadig bestille mer vin opp på rommet, skjønner vi etter hvert at hennes skjebne er langt fra komisk. ­ Stykkets mange fasetter fascinerer meg. Det er noe jeg leter etter i alle stykker jeg skal jobbe med. Jeg vil få

publikum til å le, gråte og stille seg spørsmål.

Mange forbinder Linn Skåber med komedier, både fra TV, revyscener og teateret, men tragedien er noe som alltid har ligget hennes hjerte nært.

– Helt siden jeg gikk ut fra Teaterhøgskolen har det vært viktig for meg å jobbe med begge deler. En god tragedie må ha noe komisk ved seg, og omvendt. Sånn er jo livet.

Når alt er på det svarteste er det alltid noe å le av.

Med Pietà er hun tilbake på Centralteatret der hun debuterte med forestillingen Mirandolina i 1997. ­ Når jeg skulle gjøre en monolog for første gang ville jeg gjøre det på scenen der jeg debuterte. Jeg gruer meg litt for å være helt alene på scenen. Har egentlig sett på gleden ved teatret at man jobber i små grupper og skaper disse øyeblikkene av magi sammen. Nå skal jeg gjøre det med salen.

ET TIDSBILDE I begynnelsen av stykket tror Marie mannen i sengen ligger og sover. På dette tidspunktet veksler hun mellom å snakke høyt til seg selv og trekke mannen inn i samtalen.

Hun tror han når som helst kan våkne og da er det viktig at hun holder fasaden og fremstår som en suksessfull kvinne med jobb og barn som ikke har for vane å gå til ON!

»

Oslo Nye Teater, vår 2015

19

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:53 Side 20

­ Kvinner streber vanvittig for å holde fasaden. Men her møter vi en kvinne som virkelig lar det rase utfor.

sengs med fremmede. ­ Pietà sier mye om hvordan vi i dagens samfunn har et sterkt behov for å fremstå som perfekte og hele tiden jobber med å skjule våre svake sider. Klær, jobb, barn, alt skal se perfekt ut og vi poster på instagram i hytt og pine.

Jeg holder en masse foredrag og jeg vet at det er sånn det er der ute. Kvinner streber vanvittig for å holde fasaden.

Men her møter vi en kvinne som virkelig lar det rase utfor.

Når Marie innser at mannen er død og hun faktisk befinner seg helt alene på hotellrommet uten noen tilhørere som kan dømme henne, vrenger hun sjela si. ­ Hun har skjult fallet sitt godt. Det er jo egentlig det de fleste av oss driver med hele tiden. Men her får vi en ON! 20

Oslo Nye Teater, vår 2015

direkte titt inn i søppelrommet. Det gir en Big Brother­ følelse. Hun er så sårbar og vi ser på henne hele tiden.

Det viser seg å ha gått riktig galt for Marie, mannen har forlatt henne, hun har mistet jobben, hun drikker for mye, og datteren har blitt skadelidende. ­ Jeg må få frem denne kontrasten i karakteren. Selv om krøllene er ligget ned i løpet av natten har de vært der.

Publikum må tro på at hun er en kvinne som er vant til å bli sett.

UTENFOR ALLFARVEI Marie­karakteren har ikke bare ødelagt store deler av livet sitt, hun fortsetter sin egen undergang ved hele tiden å ta absurde og sosialt uakseptable valg. Når hun for eksempel oppdager at mannen er død, og etter flere forsøk endelig

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:53 Side 21

­ Vi sympatiserer med mennesker som har det vondt, men når det blir for grelt trekker vi oss unna.

kommer igjennom på telefonen til resepsjonen, regner vi med at hun skal melde fra om dødsfallet, men hun om­ bestemmer seg.

(Sitat): «­ Hallo? Rom 704, jeg vil gjerne ha en flaske hvitvin hit opp… Og to glass takk, jeg har en gjest…» ­ Komedien her ligger i det at hun ikke ringer 113, men begynner å drikke og fortsetter festen alene, sier Skåber.

I sin egenskrevne TV­serie Hjerte til hjerte fra 2007 spilte Linn Skåber en figur som var så lite sosialt anlagt at hun nærmest vekket avsky hos seerne.

– Mange karakteriserte henne som psykopat. Men jeg

spilte henne som det hun var, livredd og ensom.

Selv om vi er vitne til en fiksjon gjør det vondt å se på rolle­ figurer som beveger seg så langt over grensen av det normale. ­ Vi sympatiserer med mennesker som har det vondt, men når det blir for grelt trekker vi oss unna. Det er jo motsatt av hvordan det burde være. Når vi møter mennesker som er i fritt fall burde vi stått der og tatt i mot. ­ Marie er typen som går på jobben selv om hun har mistet den. Det er som i Japan, de leier de seg en boks på togstasjonen og går dit hver dag og later som de går på jobben.

ON!

»

Oslo Nye Teater 2014

21

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:54 Side 22

Skåber henviser til selvmordsstatistikker der Norge ligger på toppen sammen med Japan og Finland.

DET HVITE LYSET ­ Stykket sier mye om ensomheten i vårt samfunn. Marie hadde en karriere, pelsen sin, smart dame, attraktiv, likevel endte hun opp som et bånn ulykkelig menneske.

Det å fungere bra er et tegn på lykke i samfunnet. Når man faller kommer ensomheten.

– I Pietà kjenner jeg veldig på at det er en hverdag. Andre mennesker skal på jobb, de kysser sine kjære på kinnet og går ut. Sverre Udnæs skrev et hørespill i 1977 som heter I dette hvite lyset. Det handler om hvordan det hvite lyset

slår inn og avdekker all skammen. Mandagslyset skal gi en følelse av en ny begynnelse, men for Marie er det ikke noen begynnelse, hun sitter i slutten.

Skåber understreker at man faktisk må være ekstra sterk for å leve på utsiden av samfunnet.

– Det er så små grenser, syltynne vegger mellom dem og meg. Av og til er det ikke vegger en gang. Jeg har følt meg sånn selv.

Som alle single tilbringer Linn Skåber også mye tid alene.

Hun legger til at hun ofte slår på TV’n når det for eksempel er TV­aksjonen eller sporten og har det høyt på uten at hun egentlig verken ser på eller hører etter.

– Før hver forestilling hadde jeg nerver. Men det var ikke vanlige spillenerver. Det var en slags ørhet over å få lov til å fortelle en så viktig historie. Sånn føler jeg det her også.

ON! 22

Oslo Nye Teater, vår 2015

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:54 Side 23

– På den måten føler jeg at jeg er en del av samfunnet. Andre ganger fungerer det ikke og jeg får en bukett av ensomhet slengt i trynet.

Skåber begynner å romstere med mobilen. ­ Gunvor Hofmos dikt Det er ingen hverdag mer er et nydelig dikt om å være angsfylt og på utsiden av vanligheten.

Gud, hvis du ennå ser: det er ingen hverdag mer.

I 2012 spilte hun hovedrollen i den kritikerroste forestillingen Scener fra et ekteskap på Oslo Nye Teater. Det er en Ingmar Bergman­fortelling om ensomheten i et kjær­ lighetsløst ekteskap.

– Før hver forestilling hadde jeg nerver. Men det var ikke vanlige spillenerver. Det var en slags ørhet over å få lov til å fortelle en så viktig historie. Sånn føler jeg det her også.

•

Det er bare stumme skrik, det er bare sorte lik

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

23

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 18:20 Side 24

TEKST Siri Løkholm Ramberg FOTO L-P Lorentz

UNDERGANGS-

MONOLOGEN INTERVJU MED DRAMATIKER ASTRID SAALBACH Dramatiker Astrid Saalbach har skrevet en monolog om en urolig kvinne med en sterk trang til å presse grenser. Hun går rakt og med hevet hode rett inn i undergangen.

PIETÀ Danske Astrid Saalbachs skuespill Pietà (2007) ­ en monolog – om­ handler en middelaldrende kvinne som våkner i bakrus på et hotell­ rom med en død, ung mann ved siden av seg. Stykket hadde ur­ premiere på Stockholms Stad­ steater og har blitt spilt på diverse danske scener. Utgitt i bokform, oversatt til tysk, engelsk, fransk, tsjekkisk og estisk.

Pietà er betegnelsen på en billedlig fremstilling av jomfru Maria som sørger over sønnen Jesus mens hun holder hans døde kropp (it. «fromhet»). Populært motiv under den italienske renessansen, flittig benyttet i malerier, skulpturer og som utsmykning i katolske kirker.

Mest kjent er Michelangelos skulptur fra 1400­tallet i Peters­ kirken, Roma.

Norgespremiere 19. februar Oslo Nye Centralteatret

ON! 24

Oslo Nye Teater, vår 2015

­ Pietà er en monolog. Hva synes du er mest utfordrende ved å skrive i denne sjangeren, til forskjell fra stykker med flere karakterer? ­ Det vanskelige med å skrive en monolog er å skape en person, som har et problem, som er stort nok til at det kan bære et helt stykke. Og så mange lag i seg, at man ikke kan gjennomskue henne med det samme.

Det neste er å komme frem til hvem hun skal henvende seg til, når hun er alene på scenen. Det skal jo ha en nødvendighet. Jeg ville ikke bare la henne tenke høyt, ei heller snakke med seg selv, det synes jeg er usportslig. ­ Og her ble løsningen at det faktisk er et annet menneske til stede på scenen under hele forestillingen. ­ Det tok meg så lang tid å finne frem til, at jeg nesten ga opp. Så kom den døde mannen inn i bildet, nesten som en gave. Ung. Fra et annet land.

Han kunne hun snakke med, betro seg til, etter hvert som hun får bruk for det, rett og slett forelske seg i. Det blir nesten en kjærlighetshistorie.

Kanskje er det den perfekte mann, for den moderne kvinne, en død mann?

Pietà hadde urpremiere ved Stockholm Stadsteater, og har også ved flere anledninger blitt spilt i Danmark. ­ Opplevde du at stykket ble mottatt ulikt i de to landene? ­ I Sverige ble stykket spilt med et større alvor enn i Danmark, hvor vi jo ler av alt. Man tror vi er så like i de skandinaviske landene, men det er vi ikke. Det er en stor mentalitetsforskjell, og det er fint. ­ Kan du utdype hva ­ i din erfaring ­ denne mentalitetsforskjellen består i? ­ Slik jeg husker det ble stykket godt mottatt, men kanskje også noe nølende overfor kvinneskikkelsen som skildres. I Sverige har de en tendens til å se kvinnen enten som et offer, eller som sterk og god og i kontakt med naturen. ­ Marie er ingen av delene, men først og fremst et menneske på godt og ­ kanskje især­ ondt. Hun går ikke av veien for å lyve både for seg selv

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:54 Side 25

Det, at vi har den destruktive kraft i oss, er vanskelig å fatte. En gåte. Og et tabu, og tabuer er gull verdt for en dramatiker.

og andre. Hun er sterk på en farlig måte, og svak når det virkelig gjelder. Hun er grådig og forfengelig, og bruker sitt kjønn som unnskyldning. Hun lar seg synke til bunns. Har muligens ødelagt sin datter. For meg er det et uttrykk for likestilling, når begge kjønn kan være skurken. Det er så kjedelig å være den gode! ­ Hvor vil du selv plassere stykket sjangermessig? ­ Det er en mørk fortelling, men jeg håper publikum også synes den er komisk. Tragikomisk, som alt som er forferdelig nok er. Jeg ville skrive en moderne Pietà, med en Maria som verken er jomfru, ung eller uskyldig, men som man forhåpentligvis får med­ følelse med, idet hun påkaller sin hjemmelagde gud. ­ Stykket kan leses som en forfallshistorie – en undergangsmonolog – der det går nedover fra start til slutt. Kan du si noe om hvorfor Marie har kommet dit hun er? ­ Marie er en moderne kvinne, sterk, self made.

Har kjempet hardt for å nå sine mål. Gjort karriere, fått en mann som hun elsker og har en halvvoksen datter med. Og nå har hun selv satt det hele over styr. Hvorfor? Hva er det som driver et menneske til å ødelegge, ikke bare seg selv, men også alt det som betyr mest for dem? Det er mange måter å gjøre det på, og man møter de jevnt over: alkohol er èn av mange. Det, at vi har den destruktive kraft i oss, er vanskelig å fatte. En gåte. Og et tabu, og tabuer er gull verdt for en dramatiker.

• ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

25

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:54 Side 26

ILLUSJONISTEN TEKST Linn Cecilie Blekkerud FOTO L-P Lorentz

­ Jeg liker å være dyvåt av svette etter en forestilling. Da har det vært en god dag på jobb, forteller teatrets illusjonist, juksemaker og gladgutt, Kristian Grythe.

Leder av rekvisittavdelingen, Kristian Grythe, er en av de mange usynlige bak scenen som jobber for å gjennomføre forestillingene på Oslo Nye Teater. Han er en av dem som skaper universet du og jeg trollbindes av når vi sitter i salen under forestilling. Han er av dem som virkeliggjør ideene til regissør og scenograf. Kall han gjerne nøtteknekkeren. ­ Som rekvisitør funderer man hele tiden på hvordan man skal finne smarte løsninger. Det gjelder å jukse til virkeligheten, forteller Kristian.

Og han jukser det til med marmorsøyler av papp, vaser av isopor, palmer av plastikk, istapper av lim, urtesigaretter og skumgummi­ mat. Selv om man enkelt kan se at gjenstandene ikke er ekte når man tar dem i nærmere øyesyn, skal de se virkelige ut for publikum som sitter i salen. Det er rekvisitørens viktigste oppgave og mål. ­ Vi jobber hardt for at publikum skal tro på juksingen vår. Alt handler om illusjoner, og hvis vi ikke gjør det riktig, faller illusjonene fort, sier han.

STAMGJEST PÅ GOOGLE Rekvisitøren er en viktig del av produksjonsteamet rundt en forestil­ ling, helt fra første produksjonsmøte og til siste dag med publikum i salen. Uten tvil kan man si at Kristians arbeidsdag er variert og inn­ holdsrik. Selv om Kristian lager en del av rekvisittene selv, bruker han mang en time foran pc’en på sitt lille kontor i Rosenkrantzgate.

Ikke overraskende foregår mye av jakten på de riktige rekvisittene på internett, og i årenes løp har Kristian blitt stamgjest på sider som google, finn.no og ebay. ­ Google er min beste venn, forteller Kristian og legger til at det finnes en stor skog av leverandører. ­ Tidligere løp jeg mye ut til bruktbutikker og diverse utsalg, men det har det blitt mindre av. Nå tilbringer jeg mer tid inne på huset.

Og det er helt OK, for jeg elsker jo dette huset!

ON! 26

Oslo Nye Teater, vår 2015

»

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:55 Side 27

Rekvisitør Kristian Grythe ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

27

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:55 Side 28

Kristian Grythe i rekvisittlageret

ON! 28

Oslo Nye Teater, v책r 2015

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:55 Side 29

­ I politiet ble jeg møtt av en gjeng med utrolig hjelpsomme folk. Jeg opplever ofte at folk strekker seg langt for Oslo Nye. Kristian har vært på Oslo Nye Teater helt siden 1984, hvorav de siste 14 år i rekvisitten. Tidligere har han både vært inspisient og sufflør, og vært innom salgsavdelingen.

I den magiske teater­rammen føler han seg hjemme, og mener det er en helt unik stemning i gangene på teatret.

Mye takket være kolleger. ­ Oslo Nye Teater er som en maurtue eller en levende organisme. Et sted hvor det myldrer av ja­mennesker. Et sted hvor alle vet sin plass og jobber sammen mot et felles mål. Alle må gjøre jobben sin for at jeg kan gjøre min. Og det beste stedet på hele huset er kantina! ­ Du aner ikke hvor mange løs­ ninger jeg har kommet på over kaffe med kolleger, forteller den erfarne teatermannen.

REKVISITTER MED POLITIESKORTE I disse dager jobber han på spreng med forproduksjon på Chicago. Til denne storslåtte musikalen skal Kristian bl.a. jakte på den riktige strutsefjærsvifta, de korrekte pistolene og skaffe til veie en haug med dansestokker og kastanjetter. I tillegg skal han bygge om 30 engangskameraer, en jobb som vil ta han i alle fall 25 arbeidstimer. Blitsen skal tas ut og nye strømveier skal loddes, slik at de kan brukes i forestillingens velkjente paparazzi­scene. ­ Det absolutt viktigste er at løsningene mine fungerer under forestillingen. At skuespillerne er trygge på at rek­ visitørene og rekvisittene gjør det de skal.

I Chicago er også revolverne en viktig rekvisitt. De er hentet ut fra rekvisittens våpenskap og har vært brukt i andre forestillinger tidligere. Historien om hvordan Kris­ tian har fått tak i de fleste av teatrets våpen er ganske spesiell. ­ Da Oslopolitiet hadde våpenamnesti for noen år siden var jeg raskt på banen med å melde min interesse for å overta noen av våpnene. Og det fikk jeg lov til. Etter en tur

med politieskorte til våpensmeden på Lillestrøm, og en runde med plombering slik at våpnene ikke lengre anses som våpen, kunne jeg stolt ta de med tilbake til teatret. ­ I politiet ble jeg møtt av en gjeng med utrolig hjelpsomme folk. Jeg opplever ofte at folk strekker seg langt for Oslo Nye, sier han.

PÅ SIDESCENEN Kristian forteller videre at han trives svært godt på side­ scenen under selve forestillingen, da en av rekvisitørens viktigste oppgaver er å gi og ta i mot rekvisitter fra skuespillerne.

Dette krever naturligvis god planlegging fra rekvisitøren i forkant. ­ Ting må ligge på samme sted hver eneste kveld, og listene mine er mitt viktigste redskap. Jeg har blitt en slave av mine egne rutiner!

Har du noen gang gjort en tabbe du kan fortelle oss om? ­ Ja, jeg husker særlig godt en Virginia Woolf­forestilling med Dennis Storhøi og Anne Krigsvoll. De skulle gjennomføre en replikkveksling med isbiter i munnen. Min oppgave var å stå klar med en isbøtte til Dennis, men så ble jeg forstyrret på side­ scenen slik at jeg leverte den akkurat litt for sent. Publikum i salen merket ingenting, men for skuespillerne på scenen var denne feilen svært forstyrr­ ende. Jeg husker godt blikket til Dennis! ­ Etterpå oppsøkte jeg han i garderoben og la meg helt flat, på gulvet. Og jeg straffet meg selv så hardt i etterkant at sjansen for at det skjer igjen minimaliseres, forteller rekvisitøren.

Det er ingen tvil om at Kristian er rett mann på rett plass.

Han elsker action, høyt tempo og at det ofte er en liten albuekamp bak scenen. ­ Dette passer meg helt ypperlig. Det er slik jeg liker å jobbe! Derfor gleder jeg meg til vinter og vår med Chicago.

Det er alltid inspirerende og lærerikt å jobbe med en slik stor og mektig musikal. Skuespillere, dansere, musikere, teknikere, påkledere, maskører og flere. Masse mennesker, fart og moro!, sier illusjonisten ved Oslo Nye.

•

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

29

ABSURD MGP-UNIVERS

TEKST Margareta Magnus Myhre FOTO L-P Lorentz

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 18:22 Side 30

Lena bor i Euroland, landet som utelukkende eksisterer i kraft av å være en sammensmelting av alle norske Melodi Grand Prix­tekster. Her er meningen med livet fred på jorden, kjærlighetslengsel, småtingslykke og at vi skal danse og ha det gøy hele natten. Men alt er ikke bare lykke i dette absurde universet. Lena får aldri sagt det hun vil, for ordene finnes ikke. Hun vil ut, men her fins bare siste bussen hjem. ­ Forestillingen er basert på norske MGP­ tekster fra 1960 og fram til i dag, forteller regissør og dramatiker Åsleik Engmark.

Sammen med meddramatiker Askild Hagen og komponist Jon Rørmark har han på bestilling fra Oslo Nye Teater, skrevet denne absurde musikalske forestillingen som utelukkende bygger på norske MGP­tekster. ­ Lena omtales i en sang med Odd Børre som kom på andreplass i den norske finalen i 1969.

Den handler om en jente som bærer på en uro over sin tilværelse, sier Engmark. ­ I vår forestilling bor hun i Euroland, sammen med blant andre Mrs. Thompson og Branden­ burger­Tor. Lena gjennomgår en eksistensiell krise basert på at hun hverken får sagt eller opplevd det hun vil, rett og slett fordi disse setningene ikke finnes i noen av MGP­tekstene.

Hun gjør opprør, og alle innbyggerne i Euroland vender henne ryggen.

ET UNIKT TEKSTMATERIALE Det er et enormt forarbeide som ligger til grunn for denne forestillingen. Manusforfatterne Engmark og Hagen har gått igjennom alt norsk MGP­sangmateriale fra 1960 til i dag, en jobb som viste seg å være litt større enn planlagt.

­ Det var ikke slik at alle sangene befant seg i et arkiv, sier Engmark. Noe materiale fant vi hos NRK, noe på Youtube og noe på gamle singler og LP­plater. Vi har hørt igjennom utrolig mange gamle plater, og skrevet ned ord for ord!

Og det kan jeg si, Jahn Teigen diksjonerer fantastisk, mens Trine Rein kunne trengt en logoped. Jobben vi hadde beregnet skulle ta 14 arbeidsdager, endte på 300 timer (37,5 arbeids­ dager ref. journ.). Men det vi har samlet er et unikt tekstmateriale.

Engmark forteller videre at når man leser igjen­ nom tekstene, kan man tydelig se hvordan de gjenspeiler Europas politiske situasjon opp igjennom årene. ­ På 1970 og tidlig 80­tall, med kald krig og sult i verden, handler sangtekstene mye om å ta vare på hverandre. Men så utover 80­tallet sklir det ut. Da er det bare skulderputer, disco og fest som gjelder. Så skjer det noe igjen rundt 1989 da Berlinmuren faller. Sangene tidlig på 1990­tallet handler nå stort sett om frihet og lykke. Eksempel Her står vi på Brandenburger Tor. Alt er nå bare godt i verden og vi har det bra. ­ Men utover 90­tallet får vi det altfor godt, og det begynner å bli mye svada i tekstene. Og når vi kommer til 2000­tallet, når alle stort sett

­ På 1970­ og tidlig 80­tall, med kald krig og sult i verden, handler sangtekstene mye om å ta vare på hverandre. Men så utover 80­tallet sklir det ut.

ON! 30

Oslo Nye Teater, vår 2015

»

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 31

ON!

Oslo Nye Teater, v책r 2015

31

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 32

ON! 32

Oslo Nye Teater, v책r 2015

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 33

I Euroland er det mye som ikke eksisterer. Det finnes ikke kjolebutikker, nesten ingen biler, knapt mat, kun litt smågodt og vin, og jeg tror kanskje det eksisterer sild.

begynner å synge på engelsk, vris svadanøkkelen rundt enda en gang. Derfra og til nåtid er det stort sett song and dance, happy and sad, love and regret det handler om.

TEATERGREPET Men inne i alle disse fire hundre sangtekstene skal det for Engmark og Hagen skjule seg en helhetlig verden og en seriøs handling. Her møter man ikke Jahn Teigen, Anita Skorgan eller får presentert glitterjakkene til Bobbysocks. Her er det personene og handlingene i tekstene som kommer til syne, og Lena er en slik person.

Men det har ikke bare vært enkelt å skrive et manus basert kun på disse sangtekstene. På enkelte områder finnes det mye materiale og på andre områder er det store tekstmangler. ­ I Euroland er det mye som ikke eksisterer. Det finnes ikke kjolebutikker, nesten ingen biler (det finnes ingen tekster om biler!), knapt mat, kun litt smågodt og vin, og jeg tror kanskje det eksisterer sild. Men det finnes ikke brunost og leverpostei, ikke politi, ikke hus og finnes det hus så er de tomme, forteller Engmark.

LENGE LEVE LIVET ­ en musikal større en Melodi Grand Prix Av Åsleik Engmark og Askild Hagen Regi: Åsleik Engmark Urpremiere 16. april Oslo Nye Centralteatret

Derimot på andre områder, som natur, er det veldig mye å hente i følge manus­ forfatteren. Det finnes vårvind og vanlig vind, masse stjerner, mørke skyer og for ikke å snakke om iskaldt regn. Sandefjord eksisterer ikke, men det gjør Kris­ tiansand. Det er lite klær, men høyhælte sko. Slagstøvler har de derimot ikke. Det finnes en sofa i blått, det finnes en radio med gamle melodier og sovemedisin.

Det er dårlig med kollektivtrafikk, men det finnes en buss, og det er den siste bussen hjem. Sex finnes, men man har ikke noe språk for det. Men det finnes kyss, nuss og flust av pikekyss. Snakker man derimot engelsk, finnes det antydninger til seksuelt relaterte ord … og slik kan Engmark holde på i det uendelige. ­ Publikum kommer til å oppleve en stor melodi­ og tekstgjenkjennelse i denne forestillingen, sier han. ­ Og samtidig gjenoppleve tekster og utsagn man ikke har hørt på mange år. For å skape historien vår tolker vi tekstene på nytt, vi klipper dem i småbiter og setter dem sammen igjen, vi gir ny dybde til tekst og melodi og vi tror vi står i fare for å skape øyeblikk med stor komikk. Og samtidig som vi be­ finner oss i en verden basert kun på MGP­materialet, vil forestillingen fremstå som både en hyllest til og et sunt spark til det tendensiøse MGP­universet, avslutter Engmark.

•

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

33

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 34

FENOMENET VI

ELSKER Å HATE TEKST Hanne Lise Rørstad

Grand Prix, MGP, Eurovision.

Kjært barn har mange navn. Eller kjært…?

For er ikke dette fenomenet vi som ikke tilhører kretsen av svorne fans egentlig elsker å hate?

Helt siden norsk TVs spede begynnelse i 1960 har Grand Prix vært presentert på TV­skjermen.

Tidligere het det kun Grand Prix på folkemunne, enten det dreide seg om den norske finalen eller den europeiske; ikke MGP eller Eurovision.

ON! 34

Kilder: Wikipedia • www.nrk.no • www.eurovision.tv • www.diggiloo.net • www.billboard.com.

Oslo Nye Teater 2014

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 35

Det hele startet i 1956 da Den europeiske kringkastingsunion (EBU) bestemte seg for å arrangere en musikk­konkurranse for medlemslandene for å feire TV­unionen.

Konkurransen var inspirert av den populære italienske San Remo­festivalen.

Lite ante EBU at de var i ferd med å igang­ sette det som etter hvert skulle bli et av verdens lengstlevende TV­program.

Kun syv land deltok i den første Euro­ vision Grand Prix i 1956 i Sveits. Hvert deltakerland kunne stille med to melodier, alle fremført med levende or­ kester. Vertslandet gikk av med seieren med sangen Refrain, fremført på fransk av Lys Assia.

Konkurransen var i en mye mindre skala enn nå. Få land deltok, Øst­Europa var ikke med og det hele var så overskuelig at du lett kunne huske melo­ diene, enten du gynget i takt med fengende hits fra Be­ nelux­landene eller lånte ørene til dramatiske ballader fra det sørlige Europa, fremført med stor innlevelse av kvinner i fotside kjoler og utslått hår.

Kleveland, som med sin mørke røst og visen Intet er nytt under solen havnet på en 3. plass i 1966.

fremført vinnerlåten. På 2. plass ligger Luxemburg, Frankrike, Sverige og Storbritannia, med fem seire hver.

Etter hvert som årene gikk ble Norges dårlige resultat gjenstand for mye diskusjon; bunnen nådd med Jahn Teigens 0 poeng og senere Finn Kalviks.

Til om med utenlandske «eksperter» ble hentet inn og konsultert for å belyse dette betente emnet og utrede hvorfor ikke norske artister og norsk musikk klarte å hevde seg i teten i den eu­ ropeiske finalen.

De største Grand Prix­stjernene noens­ inne er nok ABBA, som etter sin Waterloo­seier i 1974 gikk hen og ble verdensstjerner i stort format. En annen internasjonal suksess er kanadiske Celine Dion, som vant for Sveits i 1988.

Så kom Bobbysocks. I 1985 deltok duoen Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen med Rolf Løvlands La det swinge. Den kvelden ble det en sann fryd landet over å kunne nyte alle «Norvege douze point».

Etter dette ble det tyst omkring Norges

Den mest suksessfulle melodien skal være en som ikke vant; Nel blu dipinto di blu, kjent som Volare. Den vant San Remo­festivalen 1958 og ble så benyttet som Italias bidrag i Grand Prix, hvor den kom på 3. plass. Den skal være den eneste ikke­engelskspråklige sangen til å vinne Grammy Award både for Record of the Year og Song of the Year (1958), og ble Billboards sang nr. 1 for 1958.

Selv om Norge har vunnet tre ganger er det et bedrøvelig statistisk faktum at vi også har kommet sist elleve ganger; en rekord.

Da Norge kom med i Euro­ visjonens europeiske melodi­ konkurranse i 1960 med Nora Brockstedt og Voi Voi av Georg Elgaaen, havnet vi på fjerdeplass blant elleve deltakerland.

Mange nordmenn hevdet at Voi Voi burde ha vunnet. Kanskje hadde de rett, for melodien lever fortsatt i beste velgående.

Nora Brockstedt representerte oss også året etter, med Sommer i Palma, etterfulgt av Inger Jacobsen, Anita Thallaug, Arne Bendiksen, Kirsti Sparboe, Åse Kleveland og Odd Børre. Sparboe var med hele tre ganger på 1960­tallet. Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli… er kanskje den av hennes sanger som har festet seg best i den norske kollektive hukommelse.

Fra 1970­tallet av deltok kjente artister som bl.a. Hanne Krogh (Lykken er, 1971), Grethe Kausland & Benny Borg (Småting), Ellen Nikolaysen (Det skulle ha vært sommer nå), Anne­Karine Strøm (Mata Hari), Anita Skorgan (Casanova og Oliver), Jahn Teigen (Mil etter mil, 1978), Sverre Kjelsberg & Mattis Hætta med den mye omtalte Sámiid ædnan (1980), Finn Kalvik (Aldri i livet) og Dollie De Luxe (Lenge leve livet, 1984).

Beste norske plassering før 1985 fikk Åse

dårlige prestasjoner i Grand Prix og den lave selvfølelsen omkring emnet var som blåst bort.

I 1995 skjedde det igjen. Nocturne med Secret Garden var både stemningsfull og vakker, men få trodde den hadde vinner­ sjanser. Men rett til topps gikk den, stikk i strid med alle odds. Irskt, vakkert og følsomt, med melodi av Rolf Løvland – nok en gang – og tekst av Petter Skavlan.

Og så, 16. mai 2009 i Moskva skjedde det for tredje gang, nå med Alexander Rybak og hans Fairytale, som fikk den høyeste poengsum noensinne (384). Fra den første «And finally, Norway! 12 points!» meldtes fra TV­skjermen, var det nok mange som lot søvn være søvn og heller møtte trøtte den 17. enn å gå glipp av Grand­Prix­festen.

Selv om Norge har vunnet tre ganger er det et bedrøvelig statistisk faktum at vi også har kommet sist elleve ganger; en rekord. I tillegg er vi de som har fått null poeng flest ganger (fire).

På vinnertoppen troner Irland, med syv seire. I to av disse har Johnny Logan

Enkelte har oppnådd verdens­ suksess gjennom å opptre som pauseinnslag. Som Riverdance, som slo ned som en bombe blant TV­seere og publikum i Dublin da Irland var vertsland i 1994, og som siden har vært suksesshistorie.

Ukjent for mange er at noen land siden 2000 er direktekvalifisert for finalen. Disse – tidligere kalt «the big four» ­ er Tyskland, Frankrike, Spania og Storbritannia. Urettferdig? Ja, vil de fleste hevde. Denne eksklusive statusen skyldes at landene er de største øko­ nomiske bidragsyterne til EBU. Siden 2011 er også Italia med i gruppen.

På det meste har hele 43 land deltatt i det enorme arrangementet som Grand Prix etter hvert har blitt. Gjennom semifinaler siles de ned til langt færre, og når finalen endelig går av stabelen er det nå uten live orkester.

Den direktesendte TV­overføringen er p.t. oppe i omkring 195 millioner TV­ seere, og har i årenes løp blitt vist på alle kontinenter; de siste 14 årene også via internett. I tillegg kommer live­ publikummet, som i København i 2001 satte rekord med 38.000 tilskuere.

Om Norge vinner i fremtiden gjenstår å se. Men for å si det med Dollie de Luxe «Lenge leve livet, vi vet aldri hvor vi ender.

Lenge leve håpet, vi står sammen, samme hva som hender».

•

ON!

Oslo Nye Teater 2014

35

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 36

LATE NIGHT TRIKKESTALLEN TEKST Linn Cecilie Blekkerud FOTO Tomas Kvitvik

Nå utvider Oslo Nye teatertilbudet på Trikkestallen. Og med kultgruppen Statsteatret på programmet, er det de voksnes tur til å innta den ærverdige bygningen på Torshov.

– Teatergruppen Statsteatret er noe av det mest spenn­ ende som skjer i norsk teater for tiden, sier Oslo Nye Teaters dramaturg Siri Løkholm Ramberg. ­ Frigruppa gjester Trikkestallen med to nyskrevne, lekende og aktuelle stykker.

Begge er strålende forestillinger for ungdom og voksne!

Mange forbinder Trikkestallen først og fremst med figurteater for barn. I over 10 år har gjengen på Torshov tatt i mot utallige barnehager og familier på tusenvis av forestillinger.

Men nå utvider altså Oslo Nye tilbudet, og lanserer dette spennende samarbeidet med den omreisende teater­ truppen. Først ut er den absurde komedien 1814 ­ En wes­ tern fra vidda i november og desember, mens vi må vente til mai med å se den rykende ferske 1880 ­ Amerika. Felles for begge forestillingene er at de tar utgangspunkt i sentrale hendelser i norgeshistorien, for slik å kunne kaste lys over nåtid og fremtid.

«WHAT HAPPENS ON VIDDA, STAYS ON VIDDA» Statsteatret ønsker nettopp å skape dialog og debatt gjen­ nom sitt teater, og de ser på det som sin oppgave som kunstnere å fylle ut tomrommet mellom broker av infor­ masjon. De tar opp temaer i vår nasjonale historie som vi kanskje ikke er så stolte av, og som ofte er underkom­ muniserte.

ON! 36

Oslo Nye Teater, vår 2015

Et godt eksempel er den norske stats behandling av samene i tiden etter 1814. Ikke akkurat en ærbar del av norgeshis­ torien, for å si det mildt. Men i den svarte komedien 1814 ­ En western fra vidda, klarer Statsteatret og regissør og manus­ forfatter Yngve Sundvor å fortelle dette skammens kapittel fra Nordkalotten med absurd humor, kjappe replikker og skarp ironi. Forestillingen er definitivt en noe annerledes feiring av 200 år med grunnlov.

– Det er nettopp fordi den samiske historien er underkom­ munisert at vi ønsker å gå inn i den. Samenes historie, i den norske fortellingen, har dessuten hatt et drag av noe humørløst og kjedelig ved seg. Det er den definitivt ikke, ­ godt hjulpet av møtet med norske cowboys, sier regissør Yngve Sundvor.

Statsteatret er kjent for å leke seg aktivt med sjangre og i denne komedien brukes westernsjangeren for alt den er verdt. Vi møter guvernører, banditter, cowboyer og indianere, og får være med på viltre skytescener. What happens on vidda, stays on vidda.

– Men hva har egentlig western med Finnmarksvidda å gjøre?

– Det er forstemmende at vi kan så mye, og er så fascinert av cowboyer og indianere, og samtidig så grenseløst uinter­ essert i vår egen parallellhistorie med våre egne «indianere».

Finnmarksvidda er jo vår prærie, sier han.

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 37

Vi kommer ikke unna å nevne at forestillingen høstet svært gode kritikker etter norgespremieren på Rogaland Teater i april 2014. VG ga terningkast 5, det samme gjorde Stavanger Aftenblad. VGs anmelder Borghild Maaland kalte forestil­ lingen leken, røff og humoristisk.

STATSTEATRET

REGI-, DRAMATIKK- OG SKUESPILLERKUNST Og det er ikke bare anmelderne som er begeistret for gjengen i Statsteatret. Dramaturg Siri Løkholm Ramberg, som også var initiativtaker til samarbeidet, er stor fan og har fulgt dem lenge. Hun roser den dyktige gjengen bak teatergruppa, som for øvrig har fire faste i ensemblet; Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen, Gard B. Eidsvold og Per Kjerstad, i tillegg til Yngve Sundvor. I 1814 ­ En western fra vidda møter vi også skuespilleren Egil Keskitalo fra Beaivváš Teater.

Til nå har teatergruppa satt opp 1066 ­ Slaget ved Stamford bridge (2011), 1349 ­ Pesten (2012), 1537 ­ Dansketid (2013), 1814 ­ En western fra vidda (2014).

Gjester Oslo Nye Trikketallen med 1814 – En western fra vidda og 1880 – Amerika, som har oslopremiere mai 2015.

Fri teatergruppe, etablert i 2010. Består av skuespillerne Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Per Kjerstad, samt regissør og manusutvikler Yngve Sundvor.

– Karakteristisk for gruppens forestillinger er at de skaper miljø og illusjoner ved hjelp av svært enkle virkemidler. Stats­ teatret har strippet ned bruken av lys, video og scenografi, men er til gjengjeld spekket med regi­, dramatikk­ og skuespillerkunst, forteller Løkholm Ramberg.

Hun forteller videre at 1814 ­ En western fra vidda er nummer fire av i alt ti planlagte forestillinger med utgangspunkt i norgeshistorien. Statsteatret har tidligere vært innom både slaget ved Stamford bridge, svartedauden og dansketida.

– Det starter i år 1066 og avslutter med en fremtidsfabel

» Regissør Yngve Sundvor

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

37

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 38

fra år 2066, sier hun.

OSLOPREMIERE Sammen med en stor skare av tilhengere, kan dramaturgen nesten ikke vente til teatergruppens neste prosjekt er ferdig produsert, nemlig nummer fem i rekken av forestillinger, komedien 1880 ­ Amerika. Oslopremieren blir på Trikke­ stallen i mai 2015.

Med utgangspunkt i at over 800.000 nordmenn utvandret til Amerika i årene 1825 til 1939, har Statsteatret og Yngve Sundvor laget en rykende fersk komedie som diskuterer denne utvandringen og hvordan den har farget vårt

ON! 38

Oslo Nye Teater, vår 2015

samfunn politisk, religiøst og kulturelt. For selv om en stor prosentdel dro hjem igjen, satte denne utvandringen dype spor i Norge ­ for ikke å snakke om de avtrykk nordmenn har etterlatt seg i USA. Men kanskje viktigst undersøker denne forestillingen de norske emigrantenes holdning til sitt nye land, i hvor stor eller liten grad de lot seg integrere i det amerikanske samfunnet etter de hadde tatt turen over Atlanteren.

– Kan man med denne historien trekke paralleller til dagens flytting over landegrensene?

– Oh yes! Vi har en tendens til å romantisere utvand­

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 39

ringen. Barske, kjekke, ordentlige menn som bygde sine hus på prærien og slo seg opp og ble noe over there. I denne forestil­ lingen skal vi til syndens pøl Chicago, der opp mot 50.000 nord­ menn residerte. Og de var ikke veldig endringsvillige. Her holdt man seg til sine egne så langt det lot seg gjøre. Man klumpet seg sammen i sine gettoer, hadde sine egne skoler, kirker og kor. Og giftet de seg, så giftet de seg helst med sine egne. Man lot seg ikke assimilere over natten, for å si det mildt. Det klinger jo unektelig kjent, den dag i dag, sier Yngve Sundvor.

Også her lekes det med sjangre. I 1880­Amerika er Statsteatret inspirert av mafiafilmer og av moderne amerikansk historiefor­ telling. Men i denne forestillingen er det ikke spagetti som står

på bordet, som i Gudfaren, det er lutefisk.

– I will make you an offer you can’t refuse, sier Sundvor.

LITT UHØYTIDELIG OG LITT OFF Oslo Nye Teater og Statsteatret er enige om at Trikkestallen på Torshov er midt i blinken som spillested for disse forestillingene, enten det dreier seg cowboyer og indianere på Finnmarksvidda eller norske innvandrere i gangsterbyen Chicago.

– Oslo Nye er i en spennende prosess som vi gjerne vil være en del av, og Trikkestallen er riktig plass for et teater som Stats­ teatret. Litt uhøytidlig og litt off. Forhåpentligvis ikke så off at folk ikke finner veien, smiler Sundvor.

•

Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen, Per Kjerstad og Gard B. Eidsvold ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

39

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 18:08 Side 40

MER ENN

MUMMIMOR TEKST Hanne Lise Rørstad ILLUSTRASJON Tove Jansson

I 2014 er det 100 år siden Tove Jansson ble født. I Trikkestallen hedrer vi den allsidige og produktive finske maleren, illustratøren, karikaturtegneren og forfatteren med en splitter ny dukkeoppsetning av Mummitrollet og det usynlige barnet.

Foto: Lehtikuva Oy/Rex Features

Med ny dramatisering, scenografi og musikk fortelles den tankevekkende og poetiske fortellingen om lille Ninni som er usynlig fordi hun har blitt neglisjert.

ON! 40

Oslo Nye Teater, vår 2015

Gjennom omsorg og varme fra mummifamilien lærer hun å tørre å ta plass i eget liv.

Tove Jansson ble verdenskjent som skaperen av

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 41

Mummitroll, hattifnatter, homser, hemuler, mymler og mer er levendegjort gjennom fantasifulle illustrasjoner og et varmt og poetisk språk.

mummi­universet, som har berørt og fascinert oss gjennom bøker og tegneserier siden 1940­ og 50­tallet og senere på film og i TV. Mummitroll, hattifnatter, homser, hemuler, mymler og mer er levendegjort gjennom fantasifulle illustrasjoner og et varmt og poetisk språk. Karakterene, som sliter med utfordringer gjen­ kjennelige for oss alle, skildres med kjærlighet og for­ ståelse.

Skulle du tilhøre barneårgangen som ble bortskremt fra TV­skjermen på ‘70­tallet av skuespillere i heldekkende drakter som agerte mummitroll, har du forhåpentligvis funnet veien til Janssons unike univers senere.

Finlandssvenske Tove Marika Jansson ble født 9. august 1914 i Helsingfors. Oppveksten i et kunstnerhjem med en mor som var illustratør og karikaturtegner (Signe Hammersten Jansson) og en far som var billedhugger (Viktor Jansson), skal ha gitt henne både den friheten hun trengte til å skape seg sitt eget selvvalgte liv, langt fra datidens normer, og inspirasjon og vilje til selv å utfolde seg som kunstner.

Gjennom å følge morens arbeide hjemme skal Tove ha lært å tegne nesten før hun kunne gå. Barndommen som eldst i en søskenflokken på tre skal ha vært god. I selv­ biografien Billedhuggerens datter (1969) skildres hennes barndoms verden, med lykkelige somre i skjærgården og livet i Helsingfors, med farens mange kunstnerfester hjemme.

Tove Jansson var bare 14 år gammel da tegningene hennes første gang kom på trykk i avisen.

I 1930 begynte hun på Tekniska skolan i Stockholm, med reklametegning og formgivning, og høsten etter på Högre konstindustriella skolan, på avdelingen for trykk­ og kunsthåndverk. Hun var tidlig opptatt av farger. I dag­ boken beskriver hun overlærerens positive kommentar ON!

»

Oslo Nye Teater, vår 2015

41

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 42

MUMMITROLLET OG DET USYNLIGE BARNET av Tove Jansson.

Dramatisert for dukketeater av Anne­Karen Hytten.

Regi: Anne­Karen Hytten.

Scenografi: Milja Salovaara.

Dukkemaker: Kari Noreger.

Komponist: Julian Skar.

Medvirkende: Suzanne Paalgard, Mads Buer, Marianne Edvardsen, Per Skjølsvik, Hanne Dahle.

Premiere 11. februar Oslo Nye Trikkestallen

med stolthet. Hun fortsatte med studier på Ateneum i Finland. Jansson vurderte å søke seg til kunstakademiet, men det ble aldri noe av.

grafikeren Tuulikki Pietilä, kvinnen som var Tove Janssons livsledsager gjennom mange år. Deres liv ved havet har de beskrevet i boken Anteckningar från en ö.

I 1933, samme år som verkene hennes første gang ble vist frem offentlig på utstil­ ling, publiserte hun sin første billedbok under pseudonymet Vera Haij.

Mummibøkene har hatt en enorm betydning for mange voksne så vel som barn. Ut­ viklingen av bøkene skal ha hatt mange paralleller til Tove Janssons eget liv. Etter­ hvert skal hun ha følt at stempelet som «mummitrollets mor» tynget, og at kunst­ maleren i henne ikke riktig fikk slippe til lenger. Allerede på 1950­tallet hadde mummimotivene begynt å leve sitt eget, populære liv. I 1957 ble det til og med åpnet en egen mummiavdeling i et varemagasin i Stockholm. På slutten av 50­tallet uttrykte Tove Jansson frustrasjon og bekymring om­ kring Mummitrollet som gikk sine egne veier.

«Han har avreagerat mycket för mig. Men han håller på att förändra sig. Jag har inte längre reddat mig till den hemliga grottan, den håller på att stänga in mig».

Tove Jansson hadde tidlig vansker med å skulle tilpasse seg skolen. På Ateneum ble også kjønnsforskjellene tydeligere. I 1936 gjorde hun og noen kvinnelige med­ studenter opprør mot skolens ledelse og startet sitt eget kunstnerkollektiv.

Tove etablerte seg som tegner, illustratør og kunstmaler i løpet av Ateneum­perioden og vant innpass i etablerte kunstnerforeninger.

I 1944 fikk hun sitt eget atelier i Ulrikas­ borgsgatan i Helsingfors. Atelieret ble hennes arbeidssted i nesten 60 år.

Den aller første mummi­boken, Småtrollene og den store oversvømmelsen, kom i 1945.

Senere regnes denne som forløperen til serien, siden flere av de kjente karakterene først introduseres i Kometen kommer. Med den tredje boken, Trollmannens hatt (1948), kom Tove Janssons internasjonale gjennom­ brudd som forfatter og illustratør.

Mummitrollene ble også etablert gjennom flere billedbøker, som bl.a. Hvem skal trøste Knøttet?, en av flere som ble gjendiktet til norsk av André Bjerke.

Mummiverdenen ble en stor internasjonal suksess også som tegneserie. Jansson debuterte som tegneserieskaper i den finske avisen Ny Tid i 1947. Fra 1954 ble seriene laget på engelsk og formidlet til 120 aviser i mer enn tretti land. I Norge kom den første mummi­tegneseriestripen på trykk i Aften­ posten i 1958.

Fra 1959 av overlot Tove Jansson etterhvert produksjonen av tegneserien til sin bror Lars Jansson, som fortsatte med den helt til 1975.

Flere av de velkjente karakterene fra mummibøkene skal være inspirert av virkelige personer, deriblant Mummimamma, som hadde Toves egen mamma som inspira­ sjonskilde, og Too­tikki, inspirert av

ON! 42

Oslo Nye Teater, vår 2015

Den niende og siste boken om mummitrollene, Sent i november, høyt skattet av bokelskere, utkom i 1970. Mummi­ bøkene skal være oversatt til 45 språk.

Fra 1970­tallet av skrev Tove Jansson også en rekke bøker for voksne. Hun har også skrevet skuespill, hørespill og sangtekster.

Jansson hadde en svært produktiv karriere innenfor mange genre, som maler, illustratør, politisk karikaturtegner, tegneserieskaper, offentlig utsmykker og forfatter. Hun il­ lustrerte også kjente bøker som Lewis Carrols Alice i eventyrland og Tolkiens Hobbiten. Gjennom et langt liv frem til sin død den 27. juni 2001 mottok hun en rekke priser og utmerkelser.

I anledning 100­årsjubileet hedret Det finske nasjonalgalleriet Ateneum Tove Jans­ son med en stor utstilling som dekket hele hennes produktive karriere fra 1930­tallet til hennes død.

Den allsidige kunstneren regnes som en av verdens fremste barnebokforfattere og ble gjennom sin internasjonale suksess en av de mest kjente finske kunstnere noensinne.

•

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 43

Foto: Jimmie Poots / Oslo Nye Teater 2006

Jansson hadde en svært produktiv karriere innenfor mange genre, som maler, illustratør, politisk karikaturtegner, tegneserieskaper, offentlig utsmykker og forfatter.

Kilder: Wikipedia • Tove Janssons virtuella museum och levnadshistoria www.tovejansson.com • Ateneum Finnish National Gallery www.ateneum.fi • Tallink Silja Line www.tallinksilja.no • Aschehoug forlag www.aschehoug.no • Norli www.norli.no • Gaysir www.gaysir.no • NRK www.nrk.no • Store norske leksikon snl.no • Christine leser www.christinebonnegolt.wordpress.com • www.tove100.se • www.visithelsinki.fi ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

43

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 44

BYENS INKLUDERENDE TEATER Oslo Nye Teater er byens eget teater og ønsker å fortsette å ta dette på alvor. Nylig har teatret inngått en avtale om fast samarbeid med Oslo Musikk og Kulturskole (OMK), en av landets største kulturskoler, om å være ukentlig vertskap for skolens teatergrupper og scene for deres årlige avgangsforestilling hver vår.

­ Vi ønsker å være enda mer til­ gjengelige for Oslo by, og åpne oss mer for byens innbyggere, sier administrerende direktør Dag B. Sørsdahl. ­ I dette ligger det selvsagt også at vi ønsker å fylle salene med publikum som kommer til oss. Men det handler også om å kunne gi noe tilbake til byen ved å sam­ arbeide med andre kulturinstitusjoner i Oslo.

En

Sommernattsdrøm

ON! 44

avWilliam Shakespeare Med elever fra Oslo barne- og ungdomsteater

”Sjalu kong Oberon!”

Titania

”Tro at dere sov - og at Alt var en visjon ved natt” Puck ”Og denne hunden er min hund” Nåløye

”Vel løpt, Thisbe!”

Thesevs ”Et lite barn blir kjærlighet kalt, fordi den lar seg narre over alt” Helena ”Frist ikke altfor sterkt mitt raseri, for jeg blir syk av bare å se deg” Demetrius ”Her er jeg, store Thesevs” Philostrat

”…med armbånd av ditt hår, med…, blomster, konfekt og fjas…”

Egeus

”Et hellig løfte som forener to, det blir, som sagt, to hjerter og en tro” Lysander

Regi: Beate Marie Eriksen Kost-dek: Frode Østmark FORESTILLINGEN SPILLES PÅ CENTRALTEATRET Oslo Nye Teater, vår 2015

sen, Nora Bragstad, Jørgen Fjellheim, Aurora Albrigtsen Flåten, Emanuel Terranova Fransson, Mia Hansen Fürst, Clara Steenfatt Gjelsvik,

, Nine Mathilde Løddesøl, Lydia Øfsti Nesje, Helena Elisabeth Carlsen Rustad, Ruby Grif¿n Solheim, Helle Stige, Emma Christine Stubbe

rud, Max Engebrigtsen, Simen Natvig Segeberg, Silje Dahl Olsen, Frøya Finne Ljønes, Emma Berge Aabø, Gisken Ander

OMK var derfor en naturlig partner. Teatret hadde først et samarbeid med skolen våren 2014, og på bakgrunn av at dette var vellykket ble den nåværende avtalen til. ­ OMK trengte mer plass, et sted å øve og en scene for sine eksamensforestillinger, forteller Sørsdahl. ­ Samarbeidet er en vinn vinn­situasjon for begge parter.

Vi får unge talenter inn i huset, noe som er inspirerende og bra for vårt miljø, og elevene får et eierskap og tilhørighet til Oslo bys eget teater. Det er viktig for oss å kunne bidra på denne måten, å være med på å utvikle og styrke nye talenter som hos oss kan oppleve en proff scene og et proft teatermiljø. Det samme gjelder Bårdar Akademiet som vi har hatt et samarbeid med siden 2004. Vi prøver å tilrettelegge slik at skolen avholder sine årlige avgangsforestillinger på Centralteatret, og at vi enkelte år kan bidra inn i deres under­ visningsopplegg.

Sørsdahl mener at teatret har et ansvar overfor byen om å samarbeide med andre kulturinstitusjoner. ­ Dette er en felles målsetning vi har med Oslo kommune om kunstneriske samarbeid utenfor vårt eget teater. Og vi har ambisjoner om å gjøre mer av dette framover, sier han og understreker at teatret er åpen for å starte samarbeide med enda flere kulturinstitusjoner i Oslo. ­ Vi har også et godt samarbeid med kulturledelsen i bydel Sagene om bruk av Trikkestallen. Her spiller vi jo primært teater for barn fra tre år og oppover, men setter nå i gang med å spille også for voksne på kveldstid. Det å være til stede som en aktør i Oslos bydeler er viktig og ønskelig for Oslo Nye Teater.

Teatret har også inngått et annet viktig prosjekt, Bli med­ billetten, hvor det også dreier seg om å gi noe tilbake til byen.

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:56 Side 45

OSLO NYE FOR ALLE Pr. september 2014 hadde så mange som 700 personer fra ulike institusjoner og organisasjoner rundt om i landet benyttet seg av teatrets inkluderingsprosjekt Bli med­billetten. ­ Det er svært gledelig at å høre, sier Oslo Nyes støttespiller og gode venn Ole R. Anfinnsen.

I begynnelsen av 2014 inngikk teatret en intensjonsavtale med økonomisk støttespiller og venn, Ole Richard An­ finnsen og hans datter Denise Anfinnsen. Avtalen har et felles formål om å gjøre Oslo Nye til et teater som skal være tilgjengelig for alle, og går ut på å gi institusjoner og humanitære organisasjoner billetter til kun kr. 50,­, noe som er en sterkt rabattert pris.

få ta i bruk Bli­med­billetten. På grunn av den kunne vi invitere 200 besøksvenner sammen med den de besøker, til forestilling. Det ble en anledning for flere av besøks­ venn­parene å komme seg ut og få en felles opplevelse som kan gi grobunn for mange hyggelige samtaler i etterkant, forteller hun.

­ Vi var spente på hvordan tilbudet skulle bli mottatt, men dette har gått over all forventning, sier Anfinnsen, som legger til at han synes det er givende å samarbeide med Oslo Nye Teater om å nå ut til grupper som vanligvis ikke går i teatret.

Bli med­billetten gjelder for barn og voksne.

Se søknadsskjema på www.oslonye.no.

Og dette gode samarbeidet har allerede gledet svært mange. Fra januar til september 2014 be­ nyttet over 700 personer seg av tilbudet. Røde kors, Oslo Uni­ versitetssykehus’ barneavdel­ inger og Kirkens Bymisjon er blant de som har besøkt teatret med Bli med­billetten.

Stine Pernille H. Kjos ved Oslo Røde Kors Besøkstjeneste, tok i oktober med seg over 200 brukere og frivillige til Oslo Nye for å se komedien Hypokon­ deren. Opplegget ble svært vellykket og et minne for livet for de som var med. ­ Vi er veldig takknemlige over å ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

45

210x270-ON-2015-1_Layout 1 03.11.14 16:57 Side 46

CHICAGO

I SISTE MINUTT

PIETÀ

Premiere 22. januar Hovedscenen

Spilles t.o.m. 20. desember Centralteatret

Premiere 12. februar Centralteatret

LENGE LEVE LIVET

MUMMITROLLET og det usynlige barnet

Premiere 16. april Centralteatret

Premiere 11. februar Trikkestallen

STATSTEATRET

1880 - Amerika

Premiere i mai Trikkestallen

LOCO DIENSTAG Spilles første tirsdager i måneden

PÅ NYKLIPTE STIER Illusjoner ­ en musikalsk humoristisk feelgood forestilling.

Spilles fra 19. mars

ON! 46

EGO

DETEKTEAMET

TEATERKJELLER’N

Premiere 20. februar Centralteatret

Ekstraforestillinger fra 30. januar Teaterkjeller’n

Våren 2015

Oslo Nye Teater, vår 2015

Omslag_Layout 1 03.11.14 19:38 Side 2

BLI MEDLEM I VENNEFORENINGEN! Kære publikum!

I disse år oplever mange af os, at alting går hurtigere og hurtigere. Livets hastighed akselererer. Vi lever i en akselererende kultur hvor omstillings­ parathed, selvudvikling og forandringsvillighed er tidens buzzwords. På den baggrund kan en aften i teatret med dets naturlige langsomhed føles velgør­ ende umoderne. Her mødes vi offline med slukkede mobiltelefoner og er fysisk til stede i samme rum sammen med en masse andre om en fælles oplevelse her og nu.

På Hovedscenen præsenterer vi til januar den mageløse musical CHICAGO. Med det samme team der stod bag dette års store musicalsucces Guys and Dolls, Svein Sturla Hungnes og Marianne Skovli Aamodt.

CHICAGO handler om den utydelige grænse mellem godt og ondt. Tiden har kun gjort musicalen endnu mere relevant. Indrømmet, det lyder virkelig som en rigtig teatersjef klichè. Men hvad er temaet? At der er gået underholdning i alt. At underholdnings industrien efterhånden præger det meste af samfundets forhold. I sin kerne handler denne elementært underholdende og topbegavede musical om – mord som underholdning.

Et medlemskap i Venner av Oslo Nye Teater skal primært være en økonomisk støtte, men er også et forum for en nærmere kontakt med teatret. Du vil få tilbud om billetter til reduserte priser på alle teatrets scener og et par ganger i året inviteres du eksklusivt til medlemsforestillinger. Da har du mulighet til å møte noen av teatrets skuespillere og regissører og andre som jobber i teatret, samt få presentert kommende repertoar og andre planer teatret har. Dette er alltid spennende og noe vi i venneforeningen har satt stor pris på!

Vårt formål er å stimulere og støtte virksomheten ved teatret. Vi søker å bidra til å ivareta tradisjoner og ikke minst de arkitektoniske kvalitetene ved Centralteatret, byens eldste teater i drift. Ønsker du å bli medlem i vår hyggelige forening, kontakt venneroslonye@gmail.com Årskontingent kr. 400,­ Velkommen som medlem!

På Centralteatret præsenterer vi En Skandinavisk Vår med moderne svensk, dansk og norsk samtidsdramatik. I januar fortsætter svenske Carin Mann­ heimers I siste minutt og i februar vender Linn Skåber tilbage til Oslo Nye i Pietà af danske Astrid Saalbach. Marie vågner op med tømmermænd på et hotelværelse. Hvordan er hun havnet der? Hvem er den unge mand ved siden af hende i sengen? Hvorfor er han så stille? Pietà betyder barmhjertighed og handler om en moderne karrierekvinde i frit fald.

ON! Oslo Nye Teater AS Adresse: Rosenkrantzgt. 10, 0159 Oslo www.oslonye.no Ansvarlig utgiver: teatersjef Kim Bjarke Redaksjon: Margareta Magnus Myhre Hanne Lise Rørstad Linn Blekkerud Grafisk design: Solveig Jevanord Forside: Hilde Louise Asbjørnsen i Chicago Foto: Fredrik Arff

Vi synes, det var på tide med en norsk urpremiere på Oslo Nye, så vi henvendte os til Åsleik Engmark med et dogme. «Skriv en aktuel, norsk his­ torie gerne med et alvorligt tema, men al tekst og dialog skal være hentet fra norske Melodi Grand Prix sange.» Engmark takkede ja til udfordringen og resultatet kan ses, høres og i nogen grad synges med på fra den 16. April.

På Trikkestallen glæder vi os til fra februar at vise Tove Janssons Mummitrollet og det usynlige barnet i en ny dramatisering af Anne Karen Hytten. Trikke­ stallen har siden 2003 været hjemstedet for vores fantastiske figurteater.

Det skal det fortsætte med at være. Men fremover har vi også lyst til at be­ nytte dette flotte teaterrum som arena for voksenteater og åbne Trikkes­ tallen op for bydelens beboere. Vi starter med et gæstespil fra Statsteatret allerede i denne høst, 1814 ­ En western fra vidda. Denne begavede teater­ gruppe vender tilbage til samme scene i maj med Oslo premieren på deres næste stykke, komedien 1880 ­ Amerika. Forestillingen vil handle om udvandringen fra Norge til Amerika, med udgangspunkt i byen Chicago hvor 10 % af befolkningen var norsk i 1850. Og så var vi tilbage ved CHICAGO! Velkommen på Oslo Nye Teater!

Kim Bjarke, teatersjef

ON! 2

Oslo Nye Teater, vår 2015

ON!

Oslo Nye Teater, vår 2015

47

Omslag_Layout 1 03.11.14 17:10 Side 1

BILLETTER 22 34 86 80 815 33 133 www.oslonye.no 7­Eleven og Narvesen

Teatermagasin, våren 2015

Oslo Nye Hovedscenen Rosenkrantzgt. 10 Oslo Nye Centralteatret Akersgt. 38 Oslo Nye Trikkestallen Torshovgt. 33 Oslo Nye Teaterkjeller’n Akersgt. 38 www.oslonye.no

FØLG OSS PÅ SOSIALE MEDIER www.twitter.com/OsloNyeTeater www.facebook.com/byens.eget.teater www.youtube.com/user/OsloNyeTeater instagram:oslonye

HILDE LOUISE ABJØRNSEN i tidenes musikal

CHICAGO DENNIS STORHØI som samvittighetsløs og manipulerende

LINN SKÅBER i undergangsmonologen

PIETÀ ÅSLEIK ENGMARK i absurd Melodi Grand Prix­univers