Dropp oppdragelsen! – og bli klokere på deg selv og barnet ditt

Page 1

FIE HØRBY

Dropp

oppdragelsen! – OG BLI KLOKERE PÅ DEG SELV OG BARNET DITT


Innhold Forord

EN NY VEI 8 Kapittel 7

DROPP OPPDRAGELSEN! 11

A FELLESMÅLTIDET VÆRE L EN ­I NVITASJON 187

Kapittel 2

Kapittel 8

SETT PERSONLIGE GRENSER 34

U T AV DOMMERROLLEN 200

Kapittel 3

Kapittel 9

B ARN MÅ OVERSETTES 71

HJELPSOMME BARN TRENGER HJELPSOMME FORELDRE 231

Kapittel 1

Kapittel 4

ÆRVÆR ER DET SAMME SOM N HELHJERTETHET 97 Kapittel 5

M AKTKAMPER ER ­B ORTKASTET LIV 126 Kapittel 6

S TÅ I FØLELSENE 151

Kapittel 10

Å PNE FOR ­KONTAKTEN! RELASJONER ER DET ­V IKTIGSTE VI HAR 251 Kapittel 11

AMMA OG PAPPA ER M ­F ORSKJELLIGE – OG GODT ER DET 273 Avslutning

ERDT Å HUSKE OM DEN V NYE VEIEN VIDERE 298


NB:

I denne boken har jeg tatt med eksempler fra min egen ­familie til ­inspirasjon. I tillegg til meg består den av mannen min Thomas og de tre barna våre. Thomas og jeg har kjent hverandre i 19 år. Barna våre er Rumle på 17 år, Liv på 12 og Isak på 1. Også alle de andre e­ ksemplene i boken er autentiske, men navnene er endret slik at familiene som omtales, skal være anonyme. Underveis i kapitlene vil du få forslag til øvelser og videre refleksjon.

10


K apitte l 1

DROPP OPPDRAGELSEN! Dropp oppdragelsen! Det lyder som en provokasjon, og er det kanskje også. Og likevel: Mange oppdrar fortsatt barn med utgangspunkt i prinsipper og forestillinger som har røtter i et foreldet syn på barn og en tid som for lengst er forbi. I noen familier praktiseres dette gamle barnesynet fullt ut. Andre steder skinner det igjennom når vi føler oss presset og maktesløse. Mange foreldre vet godt at oppdragelse ikke lenger dreier seg om disiplin og hevet pekefinger, men det er likevel dette vi tyr til når maktesløsheten overmanner oss. I en presset situasjon er det nemlig fort gjort å by frem den melken vi selv er flasket opp på når vi ikke vet hva vi skal tilby i stedet. Mange har bare over­fladisk kjennskap til alternativer til den tradisjonelle oppdragelsen og savner å få den nye kunnskapen under huden. Andre stoler kanskje ikke helt på at denne nye holdningen holder vann. Når vi tviler på oss selv som foreldre og tyr til løsninger vi ikke kan stå inne for, kan det oppleves som en byrde å være forelder. Det skyldes at vi føler at vi kommer til kort, gang på gang. Vi kan føle at det eneste vi kan gjøre, er å skrike til barna våre eller gi opp. Det er et tydelig signal til oss selv om at det er noe i samspillet vi ikke forstår godt nok. Vi støtter i større grad opp om trivsel og utvikling for alle i familien hvis vi tar et oppg jør med den tradisjonelle måten å oppdra og være foreldre på, og peke på nye måter og muligheter. Den tradisjonelle måten å være foreldre på er den som i kjærlighetens navn kritiserer og belærer, og som ikke tar hensyn til at barn i utgangspunktet ønsker å glede foreldrene sine og derfor gjerne gir avkall på en del av seg selv i samarbeidets tjeneste. Et


annet aspekt ved den foreldede oppdragelsen er at vi gir barna skylden for kvaliteten på samarbeidet, og ender med å være den som trapper opp konflikten, til overmål uten å vite at det er det vi gjør. «Sånn gjør ikke jeg,» tenker du kanskje nå. Kanskje gjør du det likevel uten å være klar over det, kanskje ikke. Men måten vi er foreldre på, er nedarvet gjennom generasjoner, og det skjer ofte automatisk og uten at vi reflekterer over det. Derfor er vi ikke alltid helt bevisst på hva vi sier og hva vi gjør.

ET NYTT SYN PÅ BARN OG EN NY OPPDRAGELSE Før jeg begynner å forklare hva vi skal droppe, og hva vi skal gjøre i stedet, vil jeg kort skissere hva jeg mener når jeg bruker begreper som «det gamle barnesynet» og «det nye barnesynet». Det gamle barnesynet er tuftet på årelang kultur og årelange tradisjoner og teorier og ligger dypt nedfelt i de fleste av oss. Det er slik vi er blitt møtt og oppdratt som barn, og dermed er det slik vi har lært å være foreldre. Barn blir betraktet som et stykke rå natur, som det er den voksnes oppgave å beskjære og få skikk på, for ellers kommer de ikke til å klare seg i samfunnet. Tanken har vært at barnet ellers ville blitt egoistisk. Oppdragelsen preges derfor av enetaler, belæring, kritikk og manglende tillit til barnets intensjoner. I det gamle barnesynet er vi mer opptatt av hva barnet gjør, enn av hvordan det har det. Når vi tyr til det gamle barnesynet, er vi ofte upersonlige, kontrollerende, manipulerende og bedrevitende. Relasjonen går i én retning: fra den voksne til barnet. Det er alltid vanskelig å bryte med gamle vaner, særlig når man ikke er seg bevisst hva det egentlig er man gjør, og hva man kan gjøre i stedet. Ikke alt som sitter i ryggmargen, er kjærlig. Det kan derfor være lurt å ta seg tid til å observere seg selv og være mer oppmerksom på hva som egentlig kommer ut av munnen på oss når vi er sammen med barna våre. Ofte viderefører vi nemlig

12


vår egen oppdragelse ukritisk, uten å skille klinten fra hveten. Når vi drasser på gammelt arvegods, sier og gjør vi gjerne ting automatisk, uten å reflektere over det. Det ligger enormt mye kjærlighet i det gamle synet på barn. Foreldre har til alle tider elsket barna sine. Barnet opplever bare ikke alltid at foreldrenes ord og handlinger er kjærlige. Det er dumt for både barnet og oss; det er jo det siste vi ønsker. Med det nye synet på barn får vi bedre muligheter til å gjøre noe med de gode og kjærlige intensjonene våre, slik at de føles gode og kjærlige også for barnet. Synet på barn har endret seg markant i løpet av de siste generasjonene. I dag ser vi på barn som kompetente, og det gjelder alle teoretiske retninger innen sosiologi og psykologi. Det betyr at barnet helt fra fødselen av har både evne og vilje til å ta del i et meningsfylt samvær med andre. Tidligere har vi jo trodd at vi voksne skulle lære barnet å være sosialt, men slik er det ikke. Barnet er sosialt fra første stund, og dermed blir det vår oppgave å hjelpe det å bevare sin integritet. For hvis barnet måtte velge, ville det heller gitt avkall på seg selv enn å gi avkall på kjærligheten til og kontakten med oss. Heldigvis er ikke barnet bare opptatt av å samarbeide med omgivelsene sine, det har også drivkraften til å ivareta seg selv og utfolde seg. I dette ligger kimen til en livslang konflikt som vi alle står i: valget mellom å ta hensyn til egne behov og ønsker og å ta hensyn til andres ønsker og behov. Utviklingsteori og forskning har gitt oss langt større kunnskap om hva som skal til for at barn skal få best mulig utviklingsforhold. Dette er kunnskap som forplikter, og som innebærer at vi må endre måten vi oppdrar barn på, for når vi vet det vi vet, kan vi ikke fortsette som før. Vi bør altså reflektere mer rundt ordet «oppdragelse» og tilføre det tydeligere nyanser, slik at vår kunnskap om barn kan komme til uttrykk i handlingene våre. I det nye barnesynet understrekes behovet for tydelige og

13


personlige voksne. Voksne og barn er likeverdige, men ikke likestilt. Vi voksne har makten og ansvaret for relasjonens kva­ litet, for den kan ikke barna gis ansvaret for. Dermed er det vårt ansvar at barnets grenser behandles med respekt og interesse. En vesentlig del av dette perspektivet består altså i nysgjerrighet og erkjennelsen av at vi er to i relasjonen. Å bli hørt og å få viljen sin er to helt forskjellige ting. Like­ verdighet i forholdet innebærer at vi betrakter barnet og oss selv som like mye verdt. Dette betyr at begge parter har rett til å ha sine følelser, meninger og tanker – men det er den voksne som har ansvaret for at det blir slik. Uttrykksmåter som «Nå slutter du med den skrikingen!» og «Hvis du skal være så sur, kan du gå på rommet ditt!», har ingenting med likeverd å gjøre. Likeverd i relasjonen mellom barn og voksen stiller helt andre betingelser for måten vi er sammen på. Derfor kan vi – nåtidens foreldre – med fordel ta barnesynet vårt opp til revisjon. Mange snakker til barn på en måte og i en tone som de aldri ville finne på å bruke overfor en voksen. Hvis du for eksempel snakker på en belærende eller krenkende måte, tar oppdragelsen din ut­ gangspunkt i et foreldet syn på barn, der barn betraktes som mindre verdt enn voksne. Det er synet vårt på barn som styrer handlingene våre, og alt begynner før vi i det hele tatt åpner munnen. Måten vi tenker på barn på, avgjør hvordan vi er sammen med dem. Barn gjør som vi gjør og ikke som vi sier. Det gjør mange ord overflødige. Dermed trenger vi ikke å forklare og belære og kan heller gå foran med et godt eksempel. En tidsmessig forelder er en veileder som viser barnet én løsning – samtidig som barnet får rom til å finne sin egen. Det viktigste for barn er kontakten med oss. Slik er det fra det øyeblikket de kommer til verden, følelsesmessig og fysisk ­uferdige. Takket være hjerneforskning vet vi i dag at barnets hjerne og nervesystem utvikler seg i samspillet med foreldrene.


vi gjør vi sier! B AR N G J ØR S O M

OG I K K E SO M

Dropp oppdragelsen!

15


Særlig de første årene legges grunnlaget for en del helt avgjørende nevrale forbindelser i det følelsesmessige området i hjernen, som avspeiler miljøet barnet har vokst opp i. Samspillet vårt skaper et nevral mønster for hvordan barnet vil klare seg relasjonelt i forholdet til både seg selv og andre. En trygg relasjon og mye kontakt med oss foreldre er altså forutsetningen for en sterk og robust selvfølelse, og bakgrunnen for at barnet kan skape en trygg tilknytning til andre mennesker hele resten av livet.

HVA ER DET VI SKAL DROPPE? I denne boken skal jeg gi eksempler på hva vi bør droppe, og hva vi kan gjøre i stedet. For oversiktens skyld har jeg listet opp elementene som med fordel kan fjernes fra oppdragelsen, og på de neste sidene vil jeg utdype hva jeg mener: DROPP:

Ï Oppdragerrollen, for den skaper avstand i forholdet. Ï De store forventningene, for de skaper bare nederlagsfølelse og dårlig selvbilde. Ï Kontrollen, for den hemmer barnets utvikling. Ï Kritikken, for den gjør barn mindre inni seg. Ï Kjeftingen, for den virker ikke etter hensikten. Ï Moralen, for den står i veien for empatien. Ï Mistilliten, for den gjør barn usikre på seg selv og hindrer fortrolighet. Ï Belæringen, for den undervurderer barnets egen trang til å lære. Ï Den inkvisitoriske tonen, for den fører bare til kamp eller underkastelse. Ï Manipulasjonen, for den er belastende for barna. Ï Truslene, for de skaper frykt snarere enn respekt.

16


OPPDRAGERROLLEN SKAPER AVSTAND Den tradisjonelle oppdragelsen har et oppdrageransikt og en oppdragerstemme. Vi påtar oss en rolle som vi snakker ut fra, i stedet for å snakke ut fra oss selv. Vi kan si ting som: «Hvis du ikke spiser opp, blir du ikke stor og sterk», «Den som ikke spiser maten sin, får ikke dessert», «Man må yte for å nyte», «Penger vokser ikke på trær», «Sånn snakker vi ikke til lillebror», «Du er stor, så da får du oppføre deg slik også, ikke sant?» og «Store gutter gråter ikke». I disse setningene ligger det en ensretting og en rigiditet som ikke gir rom for individualitet. Alt sammen er upersonlige normer som vi må ta personlig stilling til, for ellers snakker vi ut fra en stemme som tilhører én eller flere fra vår egen fortid, og den stemmen er ikke vår egen. Hva vil du egentlig si når du bruker slike standardiserte fraser? Det tror jeg det er viktig å finne ut av for å komme tettere innpå våre egne verdier, og for å finne ut om vi egentlig mener det vi sier eller det bare er prinsipprytteri. Dette ser vi lettere når vi uttrykker oss personlig, for eksempel ved å si: «Jeg tror ikke at du kan få dessert når du ikke har spist middag», eller: «Jeg vil gjerne at du rydder av bordet før du går inn og koser deg.» Hører du forskjellen? Det er slik vi finner frem til et personlig språk der vi mer oppriktig gir uttrykk for hvem vi er og hva vi står for, i stedet for at vi gjemmer oss bak foreldede normer og fortidens stemmer. I henhold til det nye barnesynet er det vår oppgave å gi barn plass til å forstå seg selv bedre. Møter vi barnets følelser med et gammelt verdisett som «Store gutter gråter ikke», blir ikke barnet klokere på hva som egentlig skjer når det blir lei seg. Det lærer bare å innrette seg etter visse normer, og det er et eksempel på hvordan barnet er villig til å undertrykke seg selv og følelsene sine for å bli akseptert. Her er et eksempel som viser hvordan oppdragerrollen kan legge hindringer i veien for en ordentlig samtale. En far

17


og d ­ atteren hans ser på TV, der tre svømmere prøver å krysse Kattegat. Datteren spør: – Hva gjør de hvis de må tisse? (Hun hadde lært at man ikke skal tisse i sjøen.) – Det gjorde de hjemme før de dro. – Ja, men det er jo langt, så de klarer vel ikke å holde seg? – Nei (pause). Det kan nok hende at de må gjøre det i vannet, men det er bare fordi turen er så lang. Ellers gjør vi ikke sånt. – Men hvis de må bæsje, da? – Det gjorde de hjemme før de dro. – Ja, men hvis de virkelig må, da? – De må ikke det. Farens moralbegreper blir trukket i tvil, og han forsøker å til­ passe virkeligheten etter sin egen moral i stedet for å åpne seg. Det er her vi g jør samtalen med barna våre vanskelig for oss selv og forvirrende for dem, og barna klarer ikke å finne noen mening i det vi sier. Moralen skaper også en avstand mellom oss som barna naturligvis merker. Barn ønsker mest av alt å få kontakt, å kunne merke oss, så når de ikke merker oss i svarene våre, fortsetter de å spørre. Hvis faren i stedet hadde åpnet seg, kunne han ha svart: – Ja, de blir nødt til å tisse i vannet på en så lang tur. – Ja, men det er jo ikke lov. – Nei, det stemmer, det, og derfor vil jeg ikke at du skal gjøre det når du bader. På den måten får han vist datteren at vi iblant må gå bort fra prinsippene våre hvis de er meningsløse. Det er en lettelse for både store og små.

18


FOR STORE FORVENTNINGER SKAPER NEDERLAGSFØLELSE OG DÅRLIG SELVBILDE En tre år gammel jente kom gående på havna sammen med mor og far. Alle spiste is, og moren snakket uavbrutt til jenta: – Nei, Clara, sett deg ned mens du spiser isen din, ellers drypper den. – Nei, se der, nå renner det på den andre siden. Sett deg ned, nå! – Nei, ikke ta av deg skoene, du blir møkkete. – Nå må du spise isen din før den smelter, ellers får du ikke en så stor is en annen gang. – Skal pappa spise resten for deg? Altfor ofte forteller vi barn hvordan de skal oppføre seg. De blir kritisert, rettet på og holdt øye med i ett kjør. Barn trenger armslag, de må kunne gå omkring og være seg selv uten å bli kontrollert eller føle at de må forstille seg. Det er svært viktig for identitetsutviklingen at de får rom til å bevare kontakten med seg selv. Det får de ikke ro til når vi hele tiden hakker på dem. Når barn får den tiden de trenger, klarer de faktisk å håndtere en kjeks-is, snakke pent og ta på seg klærne riktig. Men vi har ofte for høye forventninger til hva barna våre skal mestre før de er der i utviklingen at de klarer det. Det betyr at de får mye kjeft, som dessverre kan hemme utviklingen deres. Dette kjenner vi fra oss selv. Når vi skal lære noe nytt, er det ekstra vanskelig hvis vi hele tiden blir rettet på og får høre at det ikke er bra nok. Når vi krever for mye av ungene våre i forhold til hva de kan klare, blir det som å røske i en blomst for å få den til å vokse.

19


REFLEKSJONSØVELSE Det kan være en øyeåpner å observere seg selv og tenke etter hva man gjør: Viser jeg noen interessante og hyggelige sider av meg selv når jeg er sammen med barnet mitt? Hvordan snakker jeg? Og ville jeg ha vært sammen med meg hvis jeg selv var et barn?

KJEFTING VIRKER IKKE ETTER HENSIKTEN Kjefting opptrer i mange former og nyanser, fra belæring, moralisering og bebreidelser til kommandoer, advarsler og trusler. Det er etter hvert forsket mye på kjefting og hvilke konsekvenser det har for barna: De kan få lav selvfølelse, psykosomatiske plager, konsentrasjonsvansker og sosiale problemer, bare for å nevne noen. Likevel føler noen av oss at vi stadig må kjefte når vi er sammen med barna våre. Det er vondt for både barn og voksne, og det går ut over relasjonen oss imellom. Nyere undersøkelser viser at kjefting ikke virker etter hensikten, tvert imot. Konfliktene blir bare mer fastlåst, og sannsynligheten er stor for at de gjentar seg. Vi kommer derfor til å erfare at vi kjefter på grunn av det samme igjen og igjen. Barn som får mye kjeft, lukker ørene for å beskytte seg selv; de unngår med andre ord å ha kontakt med oss. Både selvfølelse og selvtillit blir skadelidende av kjefting. Slik mister barnet troen på både seg selv og prestasjonene sine. «Når de voksne kjefter, skjærer det i hjertet,» sa et barn. Et annet sa: «Når de voksne kjefter, er det som om de slår med tungen.» På toppen av det hele gir vi ofte barna skylden for at vi velger å håndtere konflikter ved å kjefte: «Hvorfor må jeg kjefte bestandig?» sier vi bebreidende. «Jeg er så lei av å kjefte hele tiden!» Når vi snakker slik, virker det som om vi bare har ett redskap i verktøykassen. Men slik er det jo ikke. Som nevnt er det alltid vi voksne som har lederrollen og ikke minst ansvaret for relasjonen.

20


Når det vi gjør, ikke fungerer, er det alltid vårt ansvar å finne en annen vei. Vi må interessere oss for hvorfor de ikke hører etter. I utgangspunktet vil barn nemlig gjerne gjøre som vi sier, og når de ikke gjør det, er det god grunn til å stoppe opp for å bli klokere. Hvis et barn er mest sammen med: Ï voksne som irettesetter, kjefter og synes at barnet skal være annerledes enn det er Ï voksne som er mest opptatt av hva barnet gjør, og ikke så mye av hvordan det har det Ï voksne som har det travelt med så mange andre ting at ­barnet føler seg oversett og lite verdsatt av de voksne – da vil barnet trolig, på mer eller mindre hensiktsmessige måter, forsøke å skaffe seg det som mangler. Kanskje forsøker det å «bli en annen» ved å opptre stillferdig og høflig. Kanskje prøver det å få oppmerksomhet fra omgivelsene – «SE MEG! MEG! MEG! MEG!» – eller «fjerne konkurrentene» ved å dytte og slå andre barn. Eldre barn kan begynne med ulike former for kriminalitet eller bli selvdestruktive. Alt skjer i håp om at noen skal oppdage at noe må endres i barnets liv slik at det skal kunne trives og omgås andre mennesker på en måte som er til glede for barnet selv – og for dem det er sammen med. Når barn g jør seg vanskelige for oss og fellesskapet, er det altså fordi de har det vanskelig. Det er ikke for å plage oss, det er et rop om hjelp. Hjelp til i større grad å bli sett som dem de er, ikke bare på grunn av det de gjør. Her må jeg få understreke at det er i orden at vi blir sinte, for ellers hadde vi ikke kunnet lære barna våre å håndtere sitt eget sinne. Men når vi gir uttrykk for sinne ved å kjefte, overfører vi sinnet vårt på barnet i form av bebreidelser og kritikk, og det gir dem sår på sjelen.

21


Forskjellen på kjeft og sinne ser slik ut: – Hvorfor må du alltid hive jakken din på gulvet? – Hvor mange ganger må jeg si det til deg? – Så vanskelig kan det da ikke være! – Jeg er lei av at du ikke henger opp jakken din når vi kommer hjem. – Jeg vil at du skal henge den opp nå! I det første eksempelet blir barnet satt i forlegenhet, det kritiseres og får indirekte beskjed om at det er dumt. Det underliggende budskapet i all form for kjeft er nemlig: «Du er dum!» eller: «Du er en plage.» Barns selvbilde skapes gjennom ordene og ø ­ ynene våre, så når de får høre dette budskapet mange nok ganger, begynner de å tro på det. Vi kan ikke få barna våre til å oppføre seg riktig ved å sette dem i forlegenhet; jo mer feil de føler seg, desto vanskeligere blir det å gjøre det som er rett. I det andre eksempelet gir den voksne uttrykk for sitt sinne uten å definere barnet som dumt eller feil. Den voksne uttrykker seg i et personlig språk uten å bebreide barnet. Naturligvis er det aldri noe hyggelig for barnet at vi blir sinte, men selv om tonen er hard, kan øynene være kontaktfulle, og det g jør hele forskjellen. Med kontaktfulle øyne mener jeg at vi hele tiden har øye for barnet og ser hvordan det har det. Kanskje begynner barnet å gråte, senker blikket, nekter å henge opp jakken, går inn på rommet sitt eller svarer frekt. Når vi fortsetter å være kontakt­fulle selv om vi er sinte, oppfatter vi også barnets reaksjon som meningsfylt og møter det med anerkjennelse heller enn for eksempel å ignorere barnet og dermed frata det muligheten for trøst og kontakt. Det er langt mer likeverdig og respektfullt, og det skader ikke barnets selvfølelse.

22


Undersøkelser har vist at skolebarn som har hatt en stressende morgen med mye kjefting hjemme, bruker den første timen på å «lande» før de klarer å ta til seg lærdom. Også vi voksne kan kjenne at en vond avskjed med ungene eller en krangel med partneren vår fortsatt sitter i kroppen når vi kommer på jobb. Da må vi bruke ekstra tid og energi på å samle oss om arbeidet, og få de ubehagelige følelsene fra morgenen på avstand. Jo bedre vi har det, desto mer kan vi lære og prestere.

MORAL STÅR I VEIEN FOR EMPATI Som foreldre kan vi ikke unngå å høre at barna våre sier ting til hverandre og fører samtaler som skurrer i ørene og strider mot de verdiene og normene vi ønsker å gi dem. Da er det fristende å bryte inn i ordvekslingen deres med litt moral eller oppdragelse. Ikke g jør det, med mindre barna har lagt seg til en væremåte som ikke er bra for dem. Det kan for eksempel være at de begynner å snakke stygt til hverandre, krenker hverandre og rakker ned på hverandre, og dermed trenger hjelp. Men hvis vi hele tiden griper inn og forklarer og korrigerer, får barna for mye å forholde seg til. Dagens barn får i utgangspunktet altfor mye informasjon som kan føre til at de bekymrer seg unødig. Det blir lett for mye moralisering og irettesettelser i stedet for at vi voksne nøyer oss med å gå foran som gode ­eksempler. Dette g jelder i både barnehagen, skolen og hjemmet. Min klare erfaring er at kilden til barnas språkbruk alltid er å finne hos barnas nærmeste voksenpersoner. Vi ville kanskje helst sett at årsaken var vennene deres eller TV-en, eller at det var noe de var født med, men slik er det ikke ofte. Det er og blir vi voksne som g jør størst og dypest inntrykk på dem. Denne ord­vekslingen mellom niesen min og faren hennes er et godt eksempel:

23


– Føkk, ass! – Nei, men hva er det for slags språk? – Ditt! Vi må snakke til barna våre slik vi vil at de en dag skal snakke til oss. For den dagen kommer. Det dreier seg ikke om at foreldre ikke kan gjøre feil, for det gjør vi jo alle. Når det skjer, kan vi alltid rydde opp i ettertid og si unnskyld. Slik lærer vi barna våre at det er greit. Hvis vi selv prøver å leve i tråd med noen grunnverdier som vi kan stå inne for, vil barna våre følge i samme spor. Men det tar tid å bli voksen, og barn trenger albuerom for å finne seg til rette og utvikle sin egen personlighet – de må kunne ta noen avstikkere på veien for å finne ut av hvem de er. En seks år gammel jente kom hjem fra skolen og fortalte moren sin at hun var blitt uvenner med en annen jente i klassen. De hadde hoppet tau, og en av jentene hadde slått henne med hoppetauet og sagt at hun var dårlig til å hoppe. – Og da sa jeg at hun var en dum ku, sa jenta. – Men sånt må du ikke si. Da er du jo like ille som henne, svarte moren. Jenta hadde gått til moren for å lette sitt hjerte. Hun hadde ikke hatt det så lett den dagen. Poenget her er at vi foreldre må møte barna våre som et menneske og snakke til følelsene, ikke moralen. Når jenta sier: «Og da sa jeg at hun var en dum ku,» trenger vi ikke å svare annet enn: «Ja, sånne ting er det lett å si når vi blir så sinte.» Vi forstår av jentas fortelling – hvis vi husker å høre etter – at hun er fullt klar over at hun svarte på en stygg måte, men at følelsene løp løpsk. Slikt skjer med både barn og voksne. Hvis vi tillater oss selv og barna våre å begå feilskjær iblant, blir livet mye enklere.

24


MISTILLIT OG EN INKVISITORISK TONE ØDELEGGER KONTAKTEN MELLOM DEG OG BARNET DITT Vi oppdrar ikke bare med ord, men minst like mye med tone og kroppsspråk. Den formanende og inkvisitoriske tonen vi bruker overfor barna våre, ville vi aldri ville brukt overfor venner eller kollegaer, for den er ikke likeverdig. Den er snarere belærende, bedrevitende, moraliserende og kritiserende, og den vekker trassen i barnet, noe som gir opphav til strid og konflikt. Følgende eksempel viser hvordan dette kan utspille seg: – André slo meg på skolen i dag. – Hva hadde du gjort for noe, da? Slik ville vi aldri ha møtt en voksen som var lei seg. Når vi møter barna våre på en slik måte, viser vi dem hverken empati eller tillit. Her ødelegger den inkvisitoriske tonen kontakten mellom barn og forelder. Det samme skjer når barnet en morgen sier: – Jeg orker ikke å gå på skolen i dag. – Nei, men det må du. Dette er eksempler på oppdragelse som hindrer oss i å leve oss inn i barnets opplevelse. Barnet får ikke den empatien det søker. Og så sier vi at de må komme til oss hvis det er noe de er lei seg for …

MANIPULASJON ER BELASTENDE FOR BARN En dag jeg var på butikken, overhørte jeg en samtale mellom en far og datteren hans i sjuårsalderen mens de gikk bak meg: – Kanskje vi skal gå bortom pølsevogna og kjøpe en pølse? spurte faren.

25


– Har de pommes frites? spurte datteren. – Ingen kan leve av pommes frites, svarte faren. Jeg kunne ikke la være å snu meg og si med et smil: – Ingen kan leve av pølser heller. – Sånt må man ikke si, svarte faren meg med et glimt i øyet. Faren hadde helt klart gledet seg til å spise pølse sammen med datteren sin, og da datteren heller ville ha pommes frites, som de ikke solgte i pølsevogna, ble han nok litt skuffet. I stedet for ganske enkelt å svare: «Nei, det får du ikke, men du kan få en pølse i brød,» ble det en indirekte, moraliserende bebreidelse: «Du kan ikke leve av pommes frites.» Da jenta fikk dette svaret, ble det tydelig at hun hadde svart feil, og hun måtte forsøke å finne ut hva slags svar faren helst ville ha fra henne. Den ellers så hyggelige stemningen mellom far og datter forsvinner i morali­sering og bebreidelser. Det var garantert ikke det faren ville, men slik går det når vi ikke er oppmerksomme på hva det er vi sier til ungene våre. Noen ganger velger vi å manipulere barna våre for å unngå en konflikt, og for å få dem til å gjøre som vi sier. Følgende ­eksempel utspiller seg en morgen da Anton på seks år ikke vil ha på seg sokker: – Jeg vil ikke ha på meg de dumme sokkene. De strammer, jeg får dem ikke på meg! – Nå blåser jeg litt kjærlighet ned i sokkene, så klarer du det nok, svarte moren. – Du er ikke noe kjærlig i stemmen! I stedet kunne moren ha sagt: – Jeg ser at sokkene ikke sitter så godt. Skal jeg hjelpe deg?

26


TRUSLER SKAPER FRYKT I RELASJONEN, IKKE RESPEKT – Kommer du ikke nå, blir det ingen dansing på tirsdag. – Oppfører du deg ikke ordentlig, får du ikke være med en annen gang. – Kommer du ikke nå, drar jeg uten deg. Trusler er en av de vanligste formene for kjeft. Over tid undergraver bruk av trusler respekten i relasjonen, for det er vanskelig å bevare respekten for et menneske som setter grenser på en slik måte. Tenk om sjefen hadde sagt til oss: – Gjør du ikke denne oppgaven nå, får du sparken! Eller tenk om partneren vår sa: – Gjør du ikke som jeg sier, går jeg fra deg! Får du lyst til å samarbeide med et slikt menneske? Tenk litt over hva det gjør med deg. Hvis du er som folk flest, uansett om du er voksen eller barn, stiger trassen i deg. Du får ikke lyst til å samarbeide, tvert imot. Noen av oss ville gått på flekken. Andre ville gjort det som ble forlangt av dem, mens de i sitt stille sinn ville trukket seg ut av relasjonen. Når barnet likevel gjør som vi sier i slike situasjoner, er det av frykt for straff, ikke av respekt for oss. Og slik vil vi jo ikke ha det. To gutter, Jonas og Isak, leker med en tråbil på lekeplassen i barnehagen. Moren til Jonas, som har kommet for å hente begge to, sitter og ser på at de leker. På et tidspunkt blir de uenige om hvem som skal kjøre tråbilen, og da sier Jonas: – Hvis jeg ikke får kjøre nå, får du ikke bli med meg hjem!


– Men sånt må du da ikke si! Det er klart Isak skal få være med oss hjem. Barn kopierer vår adferd. Etter hvert vil de sette grenser på akkurat samme måte i relasjonen til både oss og andre. Vi kan ikke forlange at barna skal oppføre seg noe annerledes enn vi gjør selv. Alternativet til trusler er å sette grenser på en personlig måte og gjenta ting igjen og igjen … og kanskje enda en gang til. Blir vi likevel ikke hørt, må vi være oppriktig interessert i barnets mangel på reaksjon: – Hvorfor slår du ikke av TV-en når jeg ber deg om det? – Nei, jeg vet ikke, jeg … – Nei vel … – Ja, men jeg ville bare se litt til. – OK, greit – men jeg vil gjerne at du slår av nå. Det er en nødvendighet at vi sier ting igjen og igjen. Slik er det å være forelder. Det som er viktig for oss, er ikke nødvendigvis viktig for barnet, og derfor trenger det stadig vår hjelp for å bli minnet på hva som er viktig for oss. Når vi møter barn med interesse og nysgjerrighet, styrker vi refleksjonsevnen deres, og de forstår seg selv bedre. Dette er å vise respekt, og den respekten vi viser dem, vil de gjengjelde. Det hersker ingen tvil om at vi som foreldre har makten i relasjonen, men vi må vokte oss for å misbruke den. Jo mer vi truer, desto oftere vil vi oppleve at barna setter seg på bakbena. Det er jo synd, når vi prøver å oppnå det stikk motsatte. Når vi tyr til trusler i oppdragelsen, skyldes det som regel at vi ikke vet hvordan vi ellers skal klare å nå inn til barnet, slik moren til to år gamle Oscar viser her:


– Nei, Oscar, vi leker ikke med maten. Ikke kast mat på gulvet, er du snill. Nå vil jeg ikke si det flere ganger. – Oscar! Nå slutter du! Hvis du gjør det én gang til, får du ikke is etterpå. De færreste foreldre jeg snakker med, liker å benytte seg av trusler. De merker selv hvor uverdig det er å bruke makten de har på en slik måte. Men de fleste tilføyer: Det virker jo. Ja og nei. Jo da, trusler kan absolutt fungere på kort sikt, her og nå, hvis trusselen er skremmende nok for barnet. Men i det lange løp, i takt med at makten vår innskrenkes, klarer vi ikke lenger å gjøre inntrykk på barna våre. Respekten forsvinner nemlig i takt med truslene, og makten minsker med tiden, og når barna er i tenårene, står vi tomhendt tilbake. Trusler fører til at ting blir fastlåst snarere enn at de forandres og utvikles. Samtidig sperrer det truende samspillet for et reelt nærvær i relasjonen. I familien skaper truslene nemlig en atmosfære som preges av mistillit, sorg og sinne, siden vi voksne formidler til barna at vi ikke stoler på at de gjør så godt de kan. En av grunnsteinene i det nye synet på barn er nettopp denne tilliten. Og når barn ikke evner å gjøre det vi helst vil at de skal gjøre, trenger de alltid hjelp og ikke trusler. I det forrige eksempelet med Oscar kunne dette ha foregått slik: – Nei, Oscar, jeg vil ikke at du skal kaste maten på gulvet … – Slutt, Oscar! Men Oscar slutter ikke, og det er fordi han ikke kan. Barn i ­denne alderen er i stor grad styrt av sine lyster. Det er ikke noe han gjør mot moren sin, men for sin egen skyld. Derfor trenger han hjelp. Når ordene ikke strekker til, kan det være til god hjelp at moren kjærlig og bestemt tar maten eller tar med Oscar bort fra

29


bordet. Kanskje blir han frustrert og begynner å gråte, men da må han møtes på det. Mange kamper kan dempes – eller avverges helt – ved at vi gir slipp på den tradisjonelle formen for oppdragelse, der vi tyr til trusler fordi vi føler oss maktesløse og mangler tillit til barnets samarbeidsevne. Det samme gjelder moralisering, kjefting, kritikk og bebreidelser, for det følelsesmessige stresset et barn opplever når vi oppdrar det på en slik måte, kan få hjernen til å koble seg ut en stund, og dermed blir det enda vanskeligere for barnet å skjønne hva vi sier. Vi må derfor først og fremst være bevisst på vår egen oppførsel og ta stilling til hvilke rollemodeller vi ønsker å være for barna våre. Følger vi det gamle synet på barn i oppdragelsen, går både vi og barna glipp av verdifull kontakt, utvikling og fortrolighet i livet, både sammen og hver for oss. Det er nemlig nettopp dette moral, kritikk, mistillit og kjeft motarbeider i relasjonen mellom foreldre og barn. I stedet oppstår det distanse og frustrasjon som gir opphav til langt flere stridigheter enn strengt tatt nødvendig i familien. Hvis vi hele tiden vil at barna våre skal gjøre som vi sier, og passe i den båsen og formen vi helst vil, suger vi personligheten og selvstendigheten ut av dem. Det ønsker de færreste foreldre å gjøre. Vi må derfor tenke over hva det er vi ønsker for barna våre, og sørge for at vi får et samspill med dem som harmonerer med intensjonene våre.

ØVELSE: TA PULSEN PÅ FAMILIEN DIN I jobben min ser jeg at mange synes det er krevende å være foreldre i dag. Mye har skjedd siden vi selv vokste opp, og derfor kan vi ikke uten videre bruke våre egne foreldre som modeller for hvordan vi omgås barn. Vi har fått mye ny kunnskap og mange

30


eksperter på alle livets områder i løpet av den siste generasjonen. Iblant gjør dette hverdagen til et kappløp i forsøket på å utnytte og perfeksjonere alle muligheter og mål vi gjerne vil nå. Mange tar fatt på oppgaven ved å løse den etter hvert og få kabalen til å gå opp uke for uke. Konsekvensen kan bli at de føler at de alltid er på etterskudd, stresser, har kort lunte og plages av dårlig samvittighet. Siden det alltid er så hektisk, kunne mange familier hatt godt av å stanse opp iblant og tenke over hva slags spor de har havnet i: Trives familien min med det tempoet vi har lagt oss til? Har vi den hverdagen jeg ønsker å skape for familien min? Er jeg nok sammen med barna mine? Er jeg nok sammen med partneren min, eller er vi blitt mer samarbeidspartnere enn kjærester? Hvordan skal jeg prioritere for å kunne leve mer i samsvar med ønskene og drømmene mine? Noen ganger må det skje noe drastisk før vi tar oss tid til å stille slike spørsmål. Det kan være lurt å gjøre det før den tid. A. Hvordan er stemningen generelt i familien din? For eksempel: Er den åpen og imøtekommende? Eller ­trykket og innadvendt? Temperamentsfull og irritabel? Sliten og med lite overskudd? Hyggelig og kjærlig? Kritiserende? Tolerant og aksepterende? Eller trist? B. Hva fungerer bra i familien din? For eksempel: Vi er flinke til å trene sammen. Vi snakker bra sammen. Hverdagen fungerer fint og gir rom for at alle kan g jøre noe gøy. Når vi samles rundt middagsbordet, er det riktig trivelig. Vi ler mye.

31


C. Hvilke konflikter i familien din ­tapper deg for energi? For eksempel: Konflikter mellom barna våre. Når mannen min ­krangler med datteren vår. At kona og jeg er uenige om opp­dragelsen. Konfliktene rundt middagsbordet og når barna skal i seng. D. Hva kunne du tenkt deg å forandre? For eksempel: Jeg skulle gjerne fått mer struktur på hverdagen, så vi ikke føler oss på etterskudd hele tiden. Jeg vil gjerne gjøre noe med tonen oss imellom, for vi snakker ikke alltid så pent til hverandre, og det er for mye kjefting. Jeg kunne godt tenkt meg at vi gjorde mer sammen, at vi kunne finne på noe morsomt, hele familien. E. Hva ville du sett hvis du betraktet ­familien din fra u ­ tsiden? Og hva v ­ ille du rådet familie­medlemmene til?

OPPSUMMERING Å droppe oppdragelsen innebærer at vi gir slipp på det foreldede synet på barn, det vil si belære og rettlede. Takket være forskning og ny innsikt på området vet vi i dag at vi ved hjelp av tillit kan gjøre noe annet. Barnet utvikler seg i gjensidig samspill med andre. I relasjonen til andre lærer det seg selv å kjenne som menneske og sosialt individ. Barn samarbeider med våre forventninger til dem – både de gode og de dårlige. Derfor er det viktig at vi i langt større grad er oppmerksomme på hva vi selv tilfører relasjonen, og hvordan det påvirker barnets selvoppfatning, utvikling og trivsel. Helt fra fødselen av kjemper vi mennesker med den eksistensielle grunnkonflikten: valget mellom oss selv og andre. Som barn er vi mest tilbøyelige til å velge de andre – voksenpersonene

32


rundt oss. Det g jør vi fordi vi er avhengig av dem, og fordi vi mennesker er flokkdyr. Det er livsnødvendig for oss å høre til. Dette vet det lille barnet fra første stund, og derfor må det ofte velge å gi avkall på sine egne behov og ønsker hvis det opplever at det å holde fast på dem, kan koste det foreldrenes kjærlighet og kontakten med foreldrene. Derfor er det viktig at vi støtter barnet slik at det bevarer kontakten med følelsene og sansene sine. I årevis har vi trodd at det har vært omvendt, at det beste vi kunne lære barna våre, var å oppføre seg ordentlig, slik at de ­kunne tilpasse seg de ytre omgivelsene. Men det kan barn allerede i utgangspunktet. Det de derimot trenger, er støtte til å ta vare på seg selv. Når barn har det bra med seg selv, og når de blir sett og hørt og føler seg verdsatt, gir de det samme til andre. Tenk bare på deg selv – når bidrar du mest til fellesskapet?

33


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.