Fortidsvern 4-2023

N O R G E S STØ R STE K ULTUR M I NNE M AGASIN

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 4 2023 (48. årgang)

FORVANDLINGEN I VESTREGATA

ENDELIG TILBAKE TIL 1920 EN ENGEL I TAKET ENDRET OPPUSSINGS­ PLANENE KJÆRLIGHETEN TIL ET GJENREISNINGSHUS

FORTIDSVERN 4/2023

snekkerverksted snekkerverksted snekkerverksted

INNHOLD

www.tre-glede.no www.tre-glede.no www.tre-glede.no

8

46

Støtt deg på våre kunnskaper om tre og Støtt deg på kunnskaper om tre og restaurering av våre gamle møbler i ulike stilarter.

Støtt deg kunnskaper tre ogstopping.

Vi erstatter ødelagte delerpå og skifter stoff og sørger for oppbygging om av sammenklemt restaurering av våre gamle møbler i ulike stilarter.

Vi erstatter ødelagte og og sørger for oppbygging av sammenklemt stopping.

Senddeler oss bilde avgamle dittstoff møbel ogmøbler en beskrivelse problemet, restaurering avskifter iavulike stilarter. så kan vår snekker Edwin gi en vurdering av kostnader og tidsbruk på jobben.

Vi erstatter ødelagte og skifter og sørger for oppbygging av sammenklemt stopping.

Senddeler oss bilde av dittstoff møbel og en beskrivelse av Funderud problemet, Du er også velkommen til å besøke oss i snekkerverkstedet på gård i Eidsberg så kan vår snekker Edwin gi en vurdering av kostnader og tidsbruk på jobben.

Send oss69 bilde av ditt og en beskrivelse av Funderud problemet,gård i Eidsberg Telefon 89 89 / møbel 917i 05 626 treglede@gmail.com Du er også velkommen til89 å besøke oss snekkerverkstedet på så kan vår snekker Edwin gi en vurdering av kostnader og tidsbruk på jobben.

Finnestadveien 335 Eidsberg Du er ogsåwww.tre-glede.no velkommen å besøke snekkerverkstedet på1880 Funderud gård i Eidsberg Telefon 69til89 89 89 / oss 917i 05 626 treglede@gmail.com www.tre-glede.no 335 1880 Eidsberg Telefon 69 89 89 89 / Finnestadveien 917 05 626 treglede@gmail.com www.tre-glede.no

TREGLEDE Norske Hjem 5 2020 TRYKK.indd 1

TREGLEDE Norske Hjem 5 2020 TRYKK.indd 1

Finnestadveien 335

1880 Eidsberg

01.11.2023 02:53

01.11.2023 02:53

52 FORTIDSVERN Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974 Ansvarlig redaktør Ivar Moe, telefon: 901 35 046 ivar@fortidsminneforeningen.no Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no Fagredaktør Årbok Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no

4

Bakgårdfest for gammel butikk

6

Nytt engasjement i kulturminner

8

Fyller livet med gamle hus

16

Kjøpmannsgård i gode hender

20

Fredet hus til glede og besvær

24

Bærekraftig bygningsvern

30

Gjenreisningshuset skinner igjen

38

Sakristiet kom til slutt tilbake

42

Arv og identitet på geitestier

46

Byggeskikk og klimagevinst

52

Kaster lys på smijernbeslag

56

Bygningene snakker sitt eget språk

62

Det er en engel i taket

68

Bøker om livet i Christiania

72

Nye medlemmer i vår forening

68 Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70 Annonsesalg Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no Telefon: 995 20 500 Grafisk design: Storybold Trykk: Aksell Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 600.

Bankgiro: 6011.05.27651 Forsidebilde Vestregata 71 i Tromsø Foto: Knut Åserud

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminne­foreningens digitale kanaler.

OPPLAGSKONTROLLERT

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

NO - 1470

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

FORTIDSVERN

3

KOMPLETT TREBESKYTTELSE

ALLE ER GLAD I «MODERNE MARKISER» I HALDEN

FRA FORFALL TIL FEST I høst feiret Fortidsminneforeningens lokallag i Halden sine første ti år, og slo det sammen med at den utvendige istandsettingen av «Moderne Markiser» er ferdigstilt.

Det har vært mye diskusjon og spørsmål rundt istandsettingen.

Er det mulig å beholde forfallet?

MØRETYRI AS - PRODUSENT AV EGENUTVIKLEDE TJÆRE- OG LINJOLJEPRODUKTER

tekst: Kjetil Sæterdal, arkitekt i Fortidsminneforeningen

D

enne forfalne bygningen hadde gjennom årene blitt en viktig markør fra en tidligere tid i Halden. Men nå er den også blitt et symbol på hvordan Fortidsminneforeningen setter i stand truede hus, og gjør dette i samarbeid med lokale medlemmer.

Det var Halden lokallag som for noen år siden tok initiativet til at Fortids­minne­ foreningen skulle engasjere seg i å redde Moderne Markiser. Bygningen er nå en del av porteføljen til foreningens prosjekt «Husbruk», et landsomfattende samarbeid med stiftelsen UNI.

STYRELEDER LARS THOWSEN fra Halden lokallag gir en tale på bakgårdsfesten til Moderne Markiser.

Foto: Joakim Rehaug Roth/ Fortidsminneforeningen

4

FORTIDSVERN

Moderne Markiser har i mange år vært et populært fotoobjekt, og foto av huset er blitt brukt bla. på ulike platecover.

Noe av fascinasjonen har vært kontrasten mellom denne svært forfalne bygningen og det optimistiske budskapet på skiltet som sier «Moderne Markiser

Persienner». Bygningen var før istandsettingen preget av eskalerende forfall, med svært store råteskader.

Istandsettingen har vært en redningsaksjon ATTRAKTIVT KULTURMINNE Moderne Markiser ligger innenfor det området av byen som Halden kommune har gitt navnet «Kulturkvartalet».

Her ligger Fredrikshalds Teater, Aladdin Kino (musikkstudio), Konservativen (Klubblokale med teatersal fra sent 1700-tall), Sparebanksalen/Black Box, Samfundet, Gamle Gutteskolen med tilhørende gymsal, Ynglingen (Halden Kulturskole) og Folkets hus. Etter istandsettingen vil Moderne Markiser kunne inngå som et attraktivt tilskudd til dette verdifulle kulturmiljøet, både som attraktivt kulturminne og ved at det kan etableres kulturrelatert virksomhet i husets næringslokale.

Ny bruk av bygningen vil bidra til lokal verdiskapning . Det er etablert et samarbeid mellom Riksantikvaren, Viken fylkeskommune og Halden kommune om reaktivering av bygget.

Bygningen er ferdig istandsatt utvending og konstruksjonene reparert ved å skifte ut råteskadete bjelker og bygningsdeler. Taket er tettet, og har fått ny papp og den opprinnelige taksteinen er lagt tilbake. De to originale vinduene er restaurert og alle de gamle fyllingsdørene er restaurert på kurs i dørrestaurering. Fasaden mot gaten har blitt kledd på nytt med original panel, mens bakgården har fått nytt panel tilvarende opprinnelig panel.

Det har vært mye diskusjon og spørsmål rundt istandsettingen. Er det mulig å beholde forfallet? Det var jo forfallet som var utgangspunkt for fascinasjonen og interessen for bygningen.

Ved en istandsetting, hvilken periode av husets historie skal man velge? Skal bygningen få tilbake sine opprinnelig farger? Fargesettingen av bygningen har vært ganske ekstraordinær.

En periode på 1970-tallet var bygningen malt lakserosa, vinduene var mørk grønne og det var sorte striper (markisestriper) på hele butikkfasaden i først etasje. Denne fargesettingen var sterkt knyttet til virksomheten som den gang var i bygningen. Da vi skulle velge fargesetting, falt valget heller på å male opp bygningen med farger noe tilsvarende det den har hatt de siste 20 årene dvs. hvite vegger og blå vinduer. Da bygningen ikke har noe vernestatus vil en ny eier uansett kunne endre fargene dersom man ønsker dette.

Topper på Riksantikvarens best i test-rapport!

LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG. BRUKES INNENDØRS, UTENDØRS, PÅ GULV, MUR OG TAK AV ALLE SLAG

FLERE AV VÅRE PRODUKTER: INTERIØROLJE - TØMMEROLJE - TERRASSEOLJE

Glåmsmyrvegen 163 | 6683 Vågland | Tlf: 71 55 60 99 | post@moretyri.no

FORTIDSVERN

5

ADOPTER ET KULTURMINNE

Kårøya og Abborhøgda kan bli «litt ditt» Fortidsminneforeningen har mange eiendommer vi redder fra forfall.

Eiendommene er kulturminner med høy verneverdi, men de er også viktige arenaer for engasjement i bygningsarven. I 2024 ønsker vi å utvikle en ny metode for frivillighet. Arbeidstittel er «Adopter et kulturminne». tekst: Mathilde Sprovin, prosjektleder i Fortidsminneforeningen

H

er er det gode mulighet for å engasjere seg – dersom du ønsker å gjøre en innsats, få erfaringer med praktisk bygningsvern, samt bli kjent med andre kulturminne­vernere.

De siste årene har Fortidsminnforeningen arrangert flere aktiviteter for foreningens medlemmer og andre frivillige på forening­ ens eiendommer som bryggebygningene på Kårøya på Røst i Lofoten, skogfinnetorpet Abborhøgda på Finnskogen, Moderne Markiser i Halden og husmannsplassen Karusbakken i Vågå.

Med bakgrunn i erfaringer herfra ønsker vi å tilrettelegge for frivillig aktivitet knyttet til, i første omgang – to utvalgte eiendommer: Kårøya og Abborhøgda.

«Adopter et kulturminne» vil skape stabile dugnadsgjenger engasjert i et kulturminne over tid. Det vil gjennomføres to–tre samlinger i året. Prosjektet tilrettelegger for at frivillige fra ulike deler av organisasjonen, i alder, geografi, utdannelse, kjønn etc, kan møtes. Det er gratis å delta, det eneste bidraget er tilstedeværelse og godt humør.

For de frivillige er dette et tilbud om å engasjere seg i en spesiell eiendom og følge denne over tid. Dette vil bidra i redningen av et kulturminne, gi erfaringer i langsiktig forvaltningsoppgaver og gleden av sosialt samvær med andre engasjert i det samme kulturminnet.

ABBORHØGDA Tett på svenskegrensen på Finnskogen i Kongsvinger kommune ligger Abbor­høgda.

Husmanns­plassen ble etablert rundt 1770 av finske innvandrere og eiendommen representerer med det en viktig kulturarv etter den nasjonale minoriteten skogfinnene.

6

FORTIDSVERN

Det biologiske mangfoldet på tunet er stort fordi man ikke har brukt kunstgjødsel her. Kulturlandskapet er derfor fredet og inngår blant de utvalgte kulturlandskapene i landbruket som det er særlig viktig å bevare. Eiendommen er på 117 dekar med endel skog.

På Abborhøgda er Fortidsminneforeningen i gang med å legge til rette for overnatting og skal bruke plassen som en arena for kursvirksomhet innenfor tradisjonshåndverk.

KÅRØYA På Kårøya, Røst, eier Fortidsminneforeningen to brygge­ bygninger og et bolighus; Toralfhuset. Samtlige bygninger er oppført tidlig på 1900-tallet. De forteller alle historier om livet på Røst, med fiske og eggsanking som del av primærnæringen.

Bryggebygningene inngår i Husbruk-prosjektet. Her gjennomførte foreningen en stor ryddedugnad våren 2023, med Fortidsminneforeningens studentlag i Oslo, supplert med en klasse landskapsarkitekturstudenter fra Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.

Toralfhuset er et av Norges mest fotograferte kulturminner. Det er huset som står tross alt – på tross av vær og vind, på tross av at huset mangler en vegg og et hjørne.

Restaureringsarbeidene på Toralfhuset er nå startet, og veggen blir delvis gjenoppbygget høsten 2023.

Toralfhuset skal bli i Fortidsminneforeningens eie, og utvikles som en overnattingseiendom, til leie for foreningens medlemmer og andre interesserte.

Dersom du er interessert i å delta eller har spørsmål, ta kontakt med ingunn@fortidsminneforeningen.no.

FRA VILLBLOMSTENS DAG på Abborhøgda.

Foto: Fortidsminneforeningen

Kulturminnefondets tilskuddsordninger Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:

RYDDEDUGNAD PÅ KÅRØYA med 19 arkitekt- og museologistudenter fra Trondheim og Oslo.

Dronefoto: Thomas Kjær/Fortidsminneforeningen

Gården er fredet fordi mange av bygningene har karakteristiske trekk fra en litt alderdommelig skogfinsk bygge- og

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Rullende og bevegelige kulturminner

Fagseminar

Sikringstiltak

Formidling

Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no.

Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

håndverkstradisjon. I alt 10 bygninger, mange av dem små laftede uthusbygninger, ligger tilfeldig plassert i landskapet.

FORTIDSVERN

7

EIT AKTIV MEDLEM MED GOD PLASS

HER FÅR GAMLE HUS EI FRAMTID

For Odd Arne Rudi er tradisjonane og byggeskikkane viktige. Dei tek han vare på i Svinlibrøta i Volbu i Øystre Slidre. Her har han eit tun med 18 hus. Dette er hus han har samla gjennom ei årrekkje. Nokre har han fått, men langt dei fleste er kjøpte inn. Han har i periodar hatt mange hus liggjande lagra under presenningar, noko som ikkje er så bra.

Difor har tanken vore å få dei opp og stå, og få tette tak på dei, så får ei vidare istandsetjing koma etter kvart.

D

HER SIT ODD ARNE RUDI framfor den vedfyrte omnen på kjøkkenet. Den er montert inne in diger eldstad av lokal stein og leire.

– Eg har ein slik blanda kjensle av å ta ned hus og fløtte dei hit, men det er hus som eg ser det går gale med og som ikkje har noko framtid der dei står eg får tak i, seier han.

Med meir enn 30 år i Fortidsminneforeininga veit han kor han høyrer heime.

FORTIDSVERN

Volbu i Østre Slidre Lillehammer

tekst og foto: Ivar Moe

et viktigaste har vore å redda dei så kjem det vel pengar i framtida til å vøle resten. Han er taktekkar, men gjer det aller meste på dei gamle husa. Med meir enn 30 år i Fortidsminneforeininga veit han kor han høyrer heime.

– Det er nesten 20 år sidan eg begynte.

Eg og ho som eg var gift med hadde tenkt å starte opp ei turistnæring. Arbeidstittelen var «campingtun». Vi hadde kjøpt mange gamle hus som vi hadde teke ned. Vi hadde tenkt å innreie dei for utleige, og gjere plass til bubilar. Ho er frå ein gard rett på den andre sida her, og denne tomta høyrde til garden. Det var ein stor og omstendeleg prosess å få godkjend alt dette, før vi kunne gå i gang med å byggja.

Vi måtte ha ein privat reguleringsplan.

Ho er odelsjente, og vi overtok garden ho kjem frå omtrent då vi fikk lov til å byggja her. Det var i 2000. Då vart det for mykje for oss både og ta over garden og starte opp her. Difor vart prosjektet lagt på is, fortel Odd Arne. Han er ein av dei mange i Fortidsminneforeininga det er naturleg å være på fornamn med. Han jobbar til dagleg på Valdres Folkemuseum i Fagernes.

Det gjekk nokre år, og så vart dei skilt.

Då hadde dei samla mange gamle hus, men no fann dei det naturlig at ho tok over garden som ho er i frå. Tomta vart delt frå garden. Odd Arne overtok tomta på 20 mål og husa som han hadde jobba med.

8

INNLANDET

LITT KUMMERLEG Då hadde eg begynt å sette opp eit lite hus, som det gjekk an å bo i for meg. Ikkje var det straum og ikkje innlagt vann. Det var kummerleg. Men eg tenkte at eg ikke var typen til å bu i ei kjellarleilegheit i eit boligfelt. Heller ville eg bu litt kummerleg.

Slik så vart det å bu i eit rom på 12,25 kvadratmeter, ikkje stasrum, men med skøyteleidning fra naboen, ikkje ei gong ein utedo. Det var litt stussleg, seier han.

Slik levde han den fyrste sumaren og litt utover vinteren. Gradvis fekk han på plass fasilitetar. Han bygde på til eit kjøkken og bad og eit soverom i andre etasjen.

Han jobba den gongen som sjølvstendig handverkar, taktekkar stort sett, og gjorde også nokre tømrarjobbar.

– Eg har jo bygd ein del nye hus, og så har eg dreve med restaurering, seier han audmjuk.

Odd Arne har vore medlem i Fortids­ minneforeininga i meir enn 30 år. Han er berar av foreiningas hedersnål. Han bryr seg om det nære. Alle husa er stort sett frå nærmiljøet, frå Øystre Slidre, men sjølve våningshuset han bur i no, er frå Vestre Slidre. Det er ikkje so langt unna.

– Eg har ein slik blanda kjensle av å ta ned hus og fløtte dei hit, men det er hus som eg ser det går gale med og som ikkje har noko framtid der dei står eg får tak i.

Likevel, det har vore tradisjon å flytte hus.

Det har dei gjort til alle tider. Det er nesten ingen hus i området her som det ikkje har vore flytta på. Slik sett har fylgjer eg også tradisjonen og har redda ein 17–18 hus.

Det har teke mange arbeidstimar. Men dette er ein hobby. Så det er vegen fram som er målet, det er ikke målet å bli ferdig.

ARBEIDSKREVJANDE HOBBY Det er ein plasskrevjande hobby Odd Arne har, men med 20 mål er ikkje tomta fylt opp enno. Det er og arbeidskrevjande.

Sjølv om han gjer mykje sjølv, så kostar det ein god del. Han kan ikkje utan FORTIDSVERN

9

var kjøkken og opphaldsrom for familien.

Andre etasjen var ikkje ferdig den gongen.

Liten plass. Mor og far og fem unga budde der. Våningshuset er ein midtkamme­ rbygning som kjem frå det som var ein stor gard. Eg har bygd på ein gang for å få bad og betre tilkomst til andre etasje.

KORLEIS FINN DU HUSA? – Eg reiser gjerne og spør. Men etter kvart som eg har begynt å samle, og folk ser at eg gjer det på ein okey måte, så har eg fått førespurnader om eg vil ha hus, forklarer han og peiker ut gjennom glaset.

– Det siste raude der som står på å pallar, det fekk eg redda rundt jul. E16 byggjast ut gjennom nabodalføre. Huset skulle fjernast. Denne gongen fekk eg 20 000 frå Innlandet fylkeskommune , og 10 000 frå Verne-Vøla, som er namnet på lokallaget til Fortidsminneforeininga. Det var flott. Det dekka fløttinga.

Han fortel at dei har ei slags geriljagruppe i Verne-Vøla. Dei går inn og legg ei plate på eit tak for eksempel, eller hogg eit tre om det står for nære hus. Det raude huset eg fekk på plass sist vinter var geriljatiltaket i år. Verne-Vøla gjer små og raske, men viktige redningsaksjonar. Verne-Vøla er eit aktivt lokallag med godt over 100 medlemmar.

Det primære for Odd Arne er ikkje å få til ei inntekt. Men sidan han allikavel har hus, har han planar om på å få til fleira av dei slik at han kan leige dei ut, for eksempel på Airbnb. Det er ein måte å finansiere pensjonisttilvære. Han er 62.

KVISSELBYGNINGEN, ein midtkammer­ bygning frå Kvissel i Vestre Slidre. Nasasvala er bygd på med bruk av gamle materialar.

Dette er bolighuset til Odd Arne Rudi.

vidare leie inn folk til ein jobb. Det er ikkje noko han skjuler.

– Det verste er at eg ikkje får noko økonomi i dette. Eg leier ut eit lite hus, det eg budde i starten, men det vert ikkje noe særleg. Men det er vel ikkje nødvendigvis meninga at eg skal tene pengar på hobbyen og heimen min.

Når eg flytter eit hus, kan eg heller ikkje søke om støtte og medel, hjå Kulturminne­ fondet for eksempel. Dei gjev ikkje støtte til istandsetjing av hus som vert flytta, om det ikkje er særlege grunnar til det. Så eg dett litt mellom alle stolar.

Då han starta opp samlinga for 25 år sedan, fekk han 5000 kroner hjå kommuna.

Han kom ikkje så langt med det. Men Odd Arne er van med å klare seg med lite. Han kjem frå eit småbruk i nærleiken.

– Så eg har ikkje fløtt så langt på meg.

Men eg har jo reist to rundar rundt joli som backpacker, seier han og held fram med tankane. Som alle andre som er interessert i gamle hus har han og andre interesser.

For Odd Arne er det Frank Zappa og Donald Duck. I stua står det ein imponerande samling med lp-plater.

10

FORTIDSVERN

ENKEL BYGGESKIKK Det er ein lokal byggeskikk Øystre Slidre, Øvst: Eigaren er oppteken av å bruka om att mest mogleg av bygningsdelar, her ei gamal dør som går inn til badet.

Over: Eigaren framføre ei kiste som er ein del av arven der han kjem frå.

PEISEN I KVISSELBYGNINGEN er stort sett satt opp på fleire kurs, arrangert av Verne-Vøla, Oppland Fylkeskommune og Høgskolen i Sør-Trøndelag. Peisen er mura på tradisjonelt vis, med leire og, stort sett, naturstein. No står det att å få på eit lag med leirpuss

– Eg har nok vore interessert i gamle hus og ting heile tida. Då eg var liten innreidde eg eit lite rom i kjellaren i huset til mor og far min. Hengte opp ting på veggane. Det blei som eit lite museum. Det har med å bruke oppatt ting. Sirkulærøkonom som det kallast i dag. Det huset sit i no , står det slik som før? Ja..nei..ikkje heilt, undrar han.

Til venstre: Smia på garden er i reisverk og blir brukt som snikkarverkstad og lager.

LOKAL STEIN OG LEIRE Så tek han til med forteljinga om kva han har gjort med huset. Han sit framfor ein vedfyrt omn. Den er montert inne en digert eldstad av lokal stein og leire. Han hadde kurs på denne eldstaden.

– Vi sit i kårdelen. Det var kårfolket som budde her. Det som eg har til stoge no FORTIDSVERN

11

Øvst t.v.: Ei løe som eigaren vart spurt om han ville ha for ein del år sidan. Og svaret var, ja takk! Eit par hestar har gnage på veggane, så høgt dei kunne, etter at ho vart flytta. Øvst t.h.: Denne vesle løa har to dører over kvarandre.

Truleg var den øverste, vesle opninga for at dei skulle kunne fylle ho mest mogleg opp.

Til høgre: Eldhuset har enno ikkje vorte teke i bruk for baking, men kanskje ein gong …

Under: Ei lita løe under oppføring. Denne var i dårleg stand, og knuten her er på det meste rotna bort og skal sikrast med strekkfiskar for å unngå for store utskiftingar.

BU FRÅ LOME i Vestre Slidre. Bue er nok bygd om, og fyrste høgda er truleg eldre enn den andre.

men den er ikkje unik. Den er enkel.

Dimensjonane er små og ikkje slik som i Gudbrandsdalen og Telemark med mykje utskjeringar.

– Vi held på den nøkterne stilen. Grunn­ tanken er at når eg er ferdig så skal det sjå ut om husa har stande her heile tida.

Det skal ikkje være nye element, i vertfall ikkje som ein ser. Eg plasserer husa med bakgrunn i korleis eit tun kunne vera oppbygd. Eg prøver å få inn typar hus som var vanleg på eit gardstun i gamle dagar.

Ein skal ikkje ha mange stabbur og mange smider. Her er alt frå små løer til eldhus og den store rett i sør er ei bu eller loft. Det kan ha mange namn, fortel han.

Stort sett er det lokal skifer frå Øystre Slidre på dei husa til Odd Arne som har skifer. Nesten alle hus i Valdres hadde skifer på taka. Det blir ikkje laga skifer her lenger.

– I starten hadde vi veldig mykje hus som var stabla opp i haugar, under presenning men det er ein dårleg måte å lagre hus på. Det blir fukt og ein del lagringskader vart det undervegs. Derfor prøvde eg å få opp flest mogleg av dei, for å få på tak. For å redde dei. Så tenkte eg at eg kan gjere

12

FORTIDSVERN

TRØSTOGO, som denne type bygning heiter i delar av Valdres. Andre stader heiter den «tørrstogo», eller også badstogo. Denne vart mest brukt for turking av korn for ølbrygging.

dem ferdig seinare. Eg har hatt noko hjølp, men ikkje mykje. Derfor står det mange halvferdige hus her. Dei er tilnærma ferdig utvendig, men ikkje inne. Så samlar eg på mykje saker og ting, så det blir mykje inni dei. På eit tidspunkt må eg få eit system.

Odd Arne er oppteke av det som har hatt ein funksjon, det skal man forsette med. Han synes ikkje det er rett å plante

blomster i ein gamal butt eller på ei kjerre.

Det er jo fint, tykkjer han, men det er tatt ut av sin samanheng. Det er for pynt.

ALLTID LITT TRAVELT – Men eg har ikkje noko dame som bur her. Så viss det hadde vore det, så hadde det sikkert vore noko meir pynt med blomster og forskjellig. Eg har ei jente borti FORTIDSVERN

13

Det foreløpig siste huset i Svinlibrøta; ei lita stogo, kalla Røysestogo, frå Vestre Slidre, som vart i vegen, heilt bokstaveleg, om ho hadde fått stande på sin opphavelege plass då ny E 16 skulle byggast. Røysestogo måtte flyttast raskt, og det var midt på vinteren, så då vart løysinga å setja ho på pallar.

Sør-Trøndelag. Espen Martinsen og Olav Snortheim var instruktørar. Det vart brukt leire og naturstein slik det var før. No skal den pussast med leiremørtel og kalkast.

– Når ein går i det kvar dag så ser ein det ikkje og blir blind for alt som skal gjerast.

Så er det artigare å starte noko nytt enn å gjere noko ferdig. Alle husa står på stein rett på bakken, slik som før i tida. Det er jo

Den einaste nye bygningen på tunet, men bygd i grovt bindingsverk og kledd med panel frå ein låve som vart riven. På taket la eigaren stygge plater som ei midlertidig løysing, for at han ikkje skulle bli freista til å ha slik tak permanent. For sjølvsagt skal det på sikt leggast Valdres-skifer!

Flåm, men det er litt for langt og vi bur ikkje saman. Eg prøver å holde det fint på tunet, men viss ein opnar ei dør, så er det fullstendig kaos. Ikkje bak alle dørene då, men mange. Så er det alltid litt travelt. Og da er det lett å berre setje ting inn. Neste gong eg kjem, så er det litt fullare. Det er gamle ting frå gardar, bruksgjenstandar.

Men det er litt kinkig, at når du jobbar på museum så skal du ikkje samle på ting som er antikvariske. ICOM-regelen er at ein skal ikkje samle på ting og gjenstandar som kan vere konkurrerande med museet.

Men eg prøver å ha ein ryddig dialog med leiinga der eg jobbar. Så viss det ikkje er gjenstandar som museet absolutt skal ha, det er jo vanlege kjerald og buttar som alle museum har altfor mange av uansett, så går det gjerne greitt.

Odd Arne veit ikkje kor mange timar han har brukt på hobbyen sin dei 25 åra han har heldt på. Det er ei slags terapi for

14

FORTIDSVERN

en risiko å ta, for det er bevegelse i bakken og huset vil sige litt med åra. I dag ville ein bytta ut masse og køyrt på pukk, lagt inn isolasjon, og laga ringmur. Men det har eg ikkje gjort. Det har en økonomisk side og tradisjon å ta vare på. Miljøaspektet om å bruka omatt, og ikkje bruke er betong er viktig. Betong er ein versting.

Eg har brukt opp att spikar og gølvplank.

Retta ut spiker. Noko handsmidd og noko klippspiker. Linoljemalinga kjøper eg og komposisjonsmåling lagar eg sjølv, seier Odd Arne Rudi.

Det har han lært av Knut Øystein Bakken, og tørrmuring har han lært av Knut Andreassen. Men sjølv er han og ein god lærar, når har arrangerer kurs i regi av Valdresmusea.

Gratis abonnement Registrer deg for å få Riksantikvarens

årlige magasin, Alle tiders, rett hjem i Varmepumpe postkassen - helt gratis! er råd nr 1 Opphaveleg ei lita bu med eit rom i kvar høgde. Den vesle svalgangen kjem frå eit anna hus som var i svært dårleg forfatning. Den vesle raude døra var det ein hytteiegar som kom innom med. Glas er funne på miljøstasjonen og kledninga er gamle taktro-bord.

han å samle på gamle hus.

– Ein må jobbe med noko. Det er då eg trivst best. Eg trivs betre med det enn å gå ein fjelltur. Eg likar ikkje spesielt å gå i fjellet. Alle skal jo være interessert i å gå i fjellet. Det er in å være aktiv i fjellet.

Så viss ein ikkje er interessert i det, så er

ein på ein måte ein outsider, men det er og greitt, seier han. Jotunheimen er ikkje meir enn ein snau time unna med bil.

Strømopplegget i våningshuset var ikkje ferdig då eg besøkte han i mai. Begge peis­ ane skal pussast. Den eine peisen har han hatt kurs på med studentar frå høgskula i

Vil du spare energi i et gammelt hus?

Riksantikvarens råd nr 1 er å velge varmepumpe først.

Det skal være enkelt å gjøre gode valg som tjener både vern av gamle hus, klimaet og eiernes lommebok.

Se riksantikvaren.no/energisparing FORTIDSVERN

15

NORDLAND

Liland i Ofoten

Bodø

KJØPMANNSGÅRD I OFOTEN INTAKT ETTER 102 ÅR

MARKØR FRA EN NORD-NORSK BLOMSTRINGSTID Fra gammel tid var tettstedet Liland hovedsete og kremmerleie i Ofoten. I dag er Liland rik på fornminner, historie og et sted hvor gamle, autentiske hus er blitt stående. tekst og foto: Ivar Moe

H

arr-gården fra 1920 er en av dem, en stor kjøpmannsgård, unik og intakt med den museale stemningen som gjerne følger et hus i bruk hvor ingenting endres, og hvor alt innvendig langsomt blir kulisse til en stumfilm. Men forfallet er tydelig, og eieren Marit Elisabeth Harr ser for seg at en antikvarisk istandsetting vil koste 12–14 millioner kroner. Dette er hennes barndomshjem, og viljen til å sette det i stand er stor.

Harr-slekta har spor på Liland fra 1600 tallet. Hennes far med søsken vokste opp i Harrgården og faren bodde i huset til han døde 92 år gammel i 2013. Tre år senere overtok Marit Elisabeth Harr. Hun og mannen flyttet til Liland i 2020. De bor foreløpig i et annet hus i nærheten mens de jobber med Harr-gården, et enormt arbeid, slik hun beskriver det. Hun er et aktivt medlem av Fortidsminneforeningen, og er kasserer i Nordland avdeling. Inntil nylig var hun universitetslektor i Tromsø med helsefag som sitt område.

16

FORTIDSVERN

MARIT ELISABETH HARR tar en pause på terrassen i arbeidet med sitt barndomshjem Harrgården ved Ofot-fjorden nord i Nordland, som vi skimter. Bak denne tilsynelatende idylliske stemningen skjuler det seg et omfattende restaureringsarbeide til 12–14 millioner kroner.

HARR-GÅRDEN er en kjøpmannsgård i Ofoten i nordre delen av Nordland fylke og har vært et kjent landemerke siden den ble satt opp i 1921 av farfaren til dagens eier Marit Elisabeth Harr. Hun er i gang med et restaureringsarbeide til 12–14 millioner kroner. Huset er 430 kvadratmeter i to fulle etasjer, med en underetasje. Under taket er det 250 cm i alle tre etasjer. Underetasjen er bygget for næringsvirksomhet. Her var det bakeri og landhandel. Vinduene på nordsiden er til restaurering på et verksted.

430 KVADRATMETER Huset er 430 kvadratmeter i to fulle etasjer, med en underetasje. Under taket er det ca. 250 cm i alle tre etasjer. Underetasjen er bygget for næringsvirksomhet. Her var det landhandel, bakeri og kafe. Den store bakerovnen ble tatt ut på 1960-tallet. Men først og fremst har dette vært hjemmet til en vellykket handelsmann, Marit Elisabeth Harrs farfar tok handelsutdanning i Bergen i 1873 og var både byggmester og handelsmann. Han bygde Harrgården. De hentet tømmeret fra en brygge i Ballangen, og en gammel brygge på Øyjord. Noe av tømmeret er fra midten av 1700-tallet.

Farfaren etablerte butikker med bakeri­ utsalg på fem steder fra 1880-årene og utover. Han hadde egen brygge med kai, nordlandsbåter og naust. Han var aktivt med i forretningsvirksomhet og samferdsel i Ofoten og satt i forskjellige styreverv.

Så hvordan opplever hun å sette i gang med et prosjekt til 12–14 millioner?

– Vi må ta det etappevis. Vi hadde ikke byggetegninger til huset, så vi har engasjert

en arkitekt for å lage byggetegninger som vi nå har fått. Når vi nå har tegning­ene, kan vi sette delprosjekt ut på anbud og få tak i gode håndverkere, sier hun.

Så langt har de skiftet ut syllstokkene på vestsiden av huset. Huset ble jekket opp 18 cm i alle etasjer på nordvestlige hjørne for å få det beint. Her var det i utgangspunktet en tørrmur som var blitt forsøkt reparert med sement. Den var blitt ødelagt av issprengning. Enormt store steiner ble tatt ut, men ikke lagt tilbake.

Det ble i stedet laget en 30 cm bred kistemur, som ligger nede i jorda. Hvis den hadde vært synlig, ville de murt opp en ny tørrsteinsmur. De fikk 250 000 kroner i støtte fra Kulturminnefondet til mur og strakstiltak som bl.a. råteskader i vegg og raftekasser, nye nedløp m.m. Selv betalte de 1,8 millioner kroner.

UTFORDRINGER – Akkurat nå føles prosjektet som for stort for oss. Jeg er litt fortvilet, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Flere syllstokker må skiftes. Det er råte i kjøkkenet og spiskammeret mot nord og rundt den store bakeripipen på taket.

Taket må snarlig rehabiliteres. Først ble det lagt på papp, og deretter asbest på 1950-tallet. Vi må åpne hele taket og se hvordan det ser ut under. Taket er bratt, kjempestort og 13–14 meter opp, sier Marit Elisabeth Harr.

Hun har selv malt vegger innvendig med linolje. De har og lagt inn ny strøm, magasinert opp tre ganger.

– Mannen min er i full jobb og jeg sluttet for ett år siden å jobbe så det er først nå at jeg har tid til å gjøre noe med huset. Vi ønsker å flytte hit, og ønsker å beholde så mye som mulig av de originale delene. Vi ønsker også næringsvirksomhet i underetasjen, hvis vi får det til.

Hun forteller at Harr-familien er veldig knyttet til gamle kulturminner, og forklarer det med at de er en gammel familie. Både Marit Elisabeth Harr, hennes far og farfar var yngste barn i store barneflokker.

Hennes oldefar Jon Hans Olsen Harr FORTIDSVERN

17

ble født i 1814, farfaren født i 1856 og faren i født i 1921. Selv er hun født i 1962.

Når nesten håndgripelige nære slektninger strekker seg over 207 år, gir det henne en følelse av å tilhøre historien.

TRENGER NY TILSTANDSRAPPORT – Vi har alle vært opptatt av at ting skal være pent. Jeg har jo vokst opp i dette huset. Det var et nydelig hjem å vokse opp i med både kunst, kultur og musikk.

Vi har dagbøker og regnskapsbøker fra 1885 og fremover; enormt med dokumentasjon. Det er først nå i 2023 jeg har hatt mulighetene til å begynne å arbeide med huset og med dokumentasjonen. Jeg jobbet ved Universitet i Tromsø og det var helt håpløst å sitte der og gjøre noe her. Det jeg nå kjenner på som problematisk er at da jeg tok kontakt med kulturminnefondet til det første prosjektet, ble tilstandsrapporten fra fylket benyttet, og fikk vi penger til de første prekære tiltak blant annet muren

på vestsiden. Men når vi så skulle søke om støtte til de andre tiltakene, fikk jeg skriftlig beskjed om at rapporten er for lite detaljert. Så jeg kontaktet Nordland fylke for å få en mer utførlig rapport, men de svarer at de ikke har kapasitet til å utføre et slikt arbeid, sier hun.

I 2016 laget Nordland fylke en tilstandsog tiltaksrapport på Harrgården, som definerte kulturminnet som svært viktig lokalt og regionalt med godt dokumentert historie.

Fylket beskrev fem ulike delmål som skulle løse ut støtte fra Kulturminne­fondet, blant annet muren på vestsiden med drenering, rehabilitere taket, de tre pipene, oppmaling med linolje og istandsetting av 44 originale vinduer og 29 dører. Nordland fylke har vært med å bestemme prioriteringslisten.

Det neste tiltaket er taket og deretter vinduene med råte. En lokal snekker, har spunset i noen vindusrammer, og de 15 vinduene fra vestveggen står nå på hans verksted. Tre av vinduene med ramme er rehabilitert.

Da jeg besøkte Harr-gården i september var det avløpet fra toalett og vasker som var det mest akutte. De gamle kopper­ rørene i kjelleren var helt grodd igjen, og foreløpig nød erstattet med plastrør.

– Men hvor skal vi få tak i håndverkere?

De få nordpå med erfaring fra tradisjonsbygg e.l. blir fort opptatt med pågående vernede, fredede etter museale bygg. Det er faktisk et problem for private med kulturminner i nord.

– Mange hus og vakre bygninger i Narvik og rundt Ofotfjorden er borte på grunn av andre verdenskrig. Det foregikk harde kamper her i april 1940. Tenk så fint om de få private kulturminnebygg som er igjen, kan få litt mer oppmerksomhet av Nordland fylke. Mitt inntrykk er at private kulturminner i Ofoten fort blir ombygget til moderne bygg eller rives, sier Marit Elisabeth Harr.

I 2016 laget Nordland fylke en tilstands- og tiltaksrapport om Harrgården, som definerte kulturminnet som svært viktig lokalt og regionalt med godt dokumentert historie.

Velkommen til en av landets f lotteste herregårder!

Fossesholm Herregård er en kulturell perle for hele familien. Den gamle hovedbygningen er i dag museum hvor du kan nyte de vakre interiørene fra gårdens storhetstid på 1700-tallet.

Resten av gården byr på, hjemmefrontmuseum, landbruksutstilling og skiftende kunstutstillinger, her er også brukskunstbutikk og en liten kafé.

Barna kan kle seg ut som godseiere, hoppe i høyet eller hilse på sauer, høner og kaniner.

Det er mulig å holde forskjellige arrangementer på Fossesholm hele året rundt. Her er lokaler som egner seg svært godt til bryllup, barnedåp, minnesamvær, kurs, konserter eller lignende.

Se våre nettsider for sommerens program og følg oss gjerne på facebook.no/fossesholm

ROMINNDELINGEN OG MØBLENE i Harr-gården er originale, og står som det gjorde da huset var nytt.

18

FORTIDSVERN

www.fossesholm.no Fossgata 49, 3320 Vestfossen Tlf: 32 25 03 00 fossesholm@buskerudmuseet.no

Hvis ikke kulturminnemyndighetene skjønner alvoret i dette ubalanserte tvangsgifte så ser jeg ingen annen mulighet enn at foreningen Fredet anbefaler medlemmer å kreve sletting av frednings­ dokumentene for sine hus og eiendommer.

SLIK ER DET Å EIE ET FREDET HUS

TVANGSGIFT MED RIKSANTIKVAREN Forfatteren av dette innlegget, Trygve Sundt, er sivilarkitekt MNAL og medlem av Fortidsminneforeningen og foreningen Fredet.

Han eier et fredet huset i Loshavn i Agder. Her beskriver han hvordan han opplever forholdet til fredningsmyndighetene. Han kaller det et «tvangsgifte».

TRYGVE SUNDT EIER dette fredede huset i Loshavn utenfor Farsund i Agder. Han mener at fredningskonseptet ikke forvaltes av myndighetene slik at vår nasjonale byggede kulturarv er sikret.

Foto: Privat

tekst: Trygve Sundt

«Et stort antall av landets fredete hus er i privat eie. Vi tar ikke for hardt i når vi sier at vedlikeholdet av denne bygnings­ arven i hovedsak er privatfinansiert.

Eierne pålegges restriksjoner og opplever at råderetter innskrenkes. Hva får de av motytelser?»

Denne ingress stod i Fortidsvern nr. 2 2002 skrevet av Marit Kollandsrud. Det var nylig gjennomført en spørreundersøkelse som avdekket eiernes behov.

Initiativtakere i Gudbrandsdalen hadde etablert «Gruppen for eiere av fredete hus» med formål å diskutere hva de kunne foreta seg for å rette opp skjevhetene i forholdet mellom eiere og forvaltningen. Mye

20

FORTIDSVERN

ble presentert, – men lite av substansiell verdi for forutsigbare rammebetingelser.

I mai 2006 etablerte nok en ny gruppe seg og grunnla foreningen FREDET. Målsettingen var stort sett det samme, – å etablere en plattform hvor eiere av fredete bygninger/eiendommer kunne etablere en dialog og forståelse for de utfordringen dette driftsansvaret er pålagt disse..

Undertegnede mottok dette tiltak med entusiasme, ble medlem, senere også som styremedlem, og i en periode styreleder.

Det er således med relativ god bakgrunnskunnskap at denne epistel kan skrives.

Foreningen har som formål å sikre en plattform for optimal dialog. Det har fra myndighetene ikke vært vilje til reell

dialog, kun monolog fra FREDET, med tilsynelatende lytting og uttalelse at det har intensjon om å følge opp de gode innspill.

TVANGSGIFTE Hva har skjedd? INTET vesentlig som har medført at kulturminnemyndighetene har tatt tak i utfordringen. Fredning av private bygninger (og eiendommer) er i realiteten et tvangsgifte med eierne og med en medgift som i all vesentlig grad har en marginal symbolverdi.

I tillegg så har den faglige delen av Riksantikvaren ble ´outsourcet ´ til den nye organisasjonen i NIKU. Eiere av fredete bygninger har i meget liten grad anledning til å betale kostnadene

for slik antikvarisk rådgivning. Alle fredete bygninger skulle vært tilgodesett med mulighet for at eierne gratis kunne motta relevant rådgivning, – selvsagt innenfor gitte rammebetingelser.

Hvordan skal jeg tilrettelegge stafettpinnen, dette tvangsgiftede driftsansvar, til neste generasjon når det engasjement som jeg startet for 43 år siden ikke har vist resultater. Det synes heller som om at det faktisk blir verre. Byråkratiske digitale plattformer for å søke støtte er ikke et godt incitament til å drifte innenfor antikvariske forutsetninger, – de faglige rådene eksisterer ikke lengre i samme omfang, – og det blir flere fredete bygninger som skal dele den begrensede posten i statsbudsjettet.

Tilliten til myndighetenes forvaltning av denne del av kulturarven er også her i en negativ trend.

LITT HISTORIKK. I en Odelsting-proposisjon fra 1976 ble det uttalt: « Departementet antar at bevaring av fredete hus i første rekke beror på forsvarlig vedlikehold. Det vil vanligvis være forholdsvis dyrt å sette gamle bygninger i stand, og deres praktiske brukbarhet kan ofte være mindre enn for nyere hus. Ved prosentligning oppnår den skattepliktige fradrag for normale gjennomsnittlige vedlikeholdsutgifter.

Ligningsmåten oppfordrer derfor ikke til

å foreta vedlike­holdsarbeid ut over det som er strengt nødvendig.

Det offentliges interesser i bevaring av fredete hus er minst like stor som eiernes og tilsier at eierne gis den stimulans som ligge i at vedlikeholdsutgiftene kommer til fradrag med faktiske medgåtte beløp.»

Og videre mot slutten: «Departementet tilrår at loven endres slik at eiere av fredete bolighus kan kreve fravikelse av prosentligning og at Riksskattestyret gis fullmakt til å fastsette utfyllende regler om ligningsmåten for fredete bygninger.»

Det ble ikke utarbeidet slike utfyllende regler. Dette medførte at hvert ligningskontor på individuelt grunnlag FORTIDSVERN

21

fastsatte den skattetekniske fordelen ved å bo i eget hus. Når denne fordel i betydelig grad oversteg hva samme hus skulle belastes med hvis det hadde blitt beskattet via den ovennevnte vanlige prosentligning så risikerte jeg at de verken fikk fradrag for det faktiske beløp, og i tillegg må supplere med et høyere beløp for boligskatten.

Denne noe begrensede fradragsretten ble fjernet samtidig med at boligskatten ble fjernet i 2005. Denne prosessen var fra begynnelsen halvhjertet. D.v.s ingen kvalitetssikring for å vurdere hvorvidt denne ordning fungerte. Henvendelser til Riksantikvaren og de politiske partier ble møtt med taushet. Hvorfor lytte til en marginal gruppe på ca 2.500 personer?

FREDNINGSGJENNOMGANG Så introduserte kulturminnemyndighetene et tilsynelatende nytt engasjement. De kalte det en fredningsgjennomgang med den hensikt å avklare premissene, d.v.s avklare rammebetingelsene for drift av fredete bygninger som var basert på den første loven om fredning fra 1920.

I utgangspunktet et godt initiativ. Kanskje dette kunne resultere i en bedre forståelse av eiernes utfordringer?

Det viste seg imidlertid at kulturminne­ myndighetene ønsket å implementere ramme­betingelsene fra dagens lov fra 1978, og dermed ytterligere forsterke myndighetenes ´ektepakt´med eierne.

Foreningen Fredet fikk støtte av Sivil­ ombudsmannen at myndighetene ikke hadde anledning til dette.

Fredete eiendommer som er basert på loven fra 1920 skal fortsatt driftes basert på forutsetningene i denne loven.

Riksantikvaren uttalte til en dagsavis at de tolket Sivilombudsmannens konklusjon som en seier. Det er noe ´Putin-aktiv´ over en slik konklusjon, og det var ikke et bidrag til å bygge opp den tillit til kulturminnemyndighetene som nå naturlig nok var på et lavmål.

Foreningen Fredet valgte å legge dette til side og å se fremover. De fortsatte med sine gode innspill for å kunne etablere forutsigbare faglige og økonomiske rammebetingelser for å drifte fredete bygninger.

UTTALELIGE PRESENTASJONER OG MØTER Faktum er at det er ingen hos Riksantikvaren eller i Klima og miljøverndepartementet som har som primærmålsetting å komme frem til slike bærekraftige og forutsigbare rammebetingelser. All annen politikk er viktigere, – og eierne gjør jo jobben sin likevel.

Med trussel om politianmeldelser hvis de velger å gjøre noe de trodde var innenfor de antikvariske rammebetingelsene, men som ved kontroll viser seg å være galt.

22

FORTIDSVERN

meennkkoollleennPPaarrkk HHoollm

TRYGVE SUNDT i en av stuene i sin vakre gård, beskrevet som bygget i 1810. Han arvet huset av sin far i 1980, og nå skal det gå videre i hans familie. Trygve Sundt er bekymret for hvordan de neste eiergenerasjonene skal kunne ta vare på fredede bygninger slik fredningsmyndighetene oppfører seg.

Foto: Ivar Moe/ Fortidsminneforeningen

Det ble i Stortingsmelding nr. 16 i 2005 introdusert en målsetting: Alle fredete bygninger i privat eie skulle innen 2020 sikres slik at de på dette tidspunkt skulle kunne klassifiseres som i « ordinært vedlikeholdsnivå». Til det ville det kreves milliarder. Det er nå introdusert nye målsettinger. Ut ifra historikken så er det liten grunn til å tro at disse målsettinger er mer levedyktige. Temaene som verdensarven, og klima får selvsagt 1.prioritet.

Riksantikvaren er stolt av sine presenterte strategier for ivaretakelse av vår byggede kulturarv, og er tilsvarende stolt når det presenteres nye fredninger av bygninger i privat eie. Dette er symbolpolitikk.

Det er en egen post i statsbudsjettet, 71, kap. 1429 som angir sum for ivaretakelse av fredete bygninger i privat eie. Den har stått stille i mange år, – i fjor ble den redusert noe. I statsbudsjettet for 2024 er det kun medtatt en forsiktig indeksjustering av beløpet, med den vanlige begrunnelse at det ikke er midler til rådighet.

Innen stafettpinnen min blir overlevert til neste generasjon så synes det ikke som om at det er politisk eller fra Direktoratet Riksantikvaren vilje til å løse dette faglige, økonomiske og moralske tema. Kan det være mulig i disse tider med redusert tillit til vår myndigheter at de likevel ser også dette moralske ansvaret. Mitt håp er: 1. Både Klima & Miljødepartementet og Finansdepartementet må umiddelbart erkjenne at fredningskonseptet slik det

forvaltes i dag ikke er bærekraftig i den forstand at det ikke sikrer den antatte viktigste del av vår nasjonale byggede kulturarv på en optimal måte; det synes heller å kunne gå den gale veien.

Antikvarisk rådgivning fra for eksempel NIKU må tilbys eierne innenfor gitte rammebetingelser.

2. Den ansvarlige byråkratiske forvaltningsmodellen er ikke tilstrekkelig orientert om status til eierne av fredete bygninger. Det må etableres en ombudsrolle hos Fylkeskonservatorene som kun skal ivareta eiernes interesser i deres forvaltningsansvar.

Denne spesielle rolle må begrunnes med at begrepet fredning av private bygninger er den mest alvorlige begrensning av bruksretten av private eiendommer, og at eiernes tapte bruksrettigheter og økede driftskostnader blir kompensert basert på forenklede prinsipper organisert basert på avtaler og tillit.

Dette haster. Hvis myndighetene fortsatt ønsker at eierne av disse viktige kulturminner i privat eie skal fortsette å drifte bygningene og uteområdene i henhold til de ønskede antikvariske forutsetninger som ligger til grunn for fredningene.

Hvis ikke kulturminnemyndighetene skjønner alvoret i dette ubalanserte tvangsgifte så ser jeg ingen annen mulighet enn at foreningen Fredet anbefaler medlemmer å kreve sletting av fredningsdokumentene for sine hus og eiendommer.

eedkekkbkebiesismm OO ljlejd eded yo do aa lklk yd ljlejeblbelefjefjrenrenteftøfrør lig ngmm mm alain eded boEk Etkete WW ibio nloje ljm em LL inio alainlign,g,

TTrraaddiissjjoonn ffoorr ffrreem mttidideenn

Det løsemiddelfrie alternativet – Håndverksmessig fargesetting Det løsemiddelfrie alternativet – Håndverksmessig fargesetting www.miljomal.as www.miljomal.as E-mail: post@miljomal.as  Tlf: +47 994 82 244 E-mail: post@miljomal.as  Tlf: +47 994 82 244 Adresse: Østerdalsgata 1 K, 0658 Oslo Adresse: Østerdalsgata 1 K, 0658 Oslo

FORTIDSVERN

23

Tromsø

TROMS OG FINNMARK

BÆREKRAFTIG BYGNINGSVERN I TROMSØ

MODERNE LIV I GAMMELT HUS Vestregata 71 i Tromsø er blitt en bauta over hva et medlem i Fortidsminneforeningen kan få til når interessen for bygningsvern og gamle hus er sterk nok. Her har Siri Hallingby Børs-Lind forvandlet et hus i galopperende forfall til en inntagende bolig for seg, ektefellen Joran Jacobsen og deres ett år gamle Martha. tekst: Ivar Moe foto: Knut Åserud

Alt av rør i huset er nytt. På kjøkkenet ser vi hvordan de har skapt en harmoni med kjøkkenets moderne element og mye av husets opprinnelighet.

Slik så huset ut i 1918 (bildet under) og i 1920 (bilde t.v.).

Huset er i dag ført tilbake til slik det så ut i 1920 (bilde t.h.).

Foto: Privat

S

iri Børs-Lind er tidligere presentert i Fortidsvern, etter at hun i 2020 hadde overtatt huset og begynt på den tidkrevende prosessen det er å forvandle et hus når man som hun sa: «Jeg har jo ingen peiling eller bakgrunn. Jeg eier jo knapt verktøy.» Hun er prosjektleder innenfor kunst og kultur, og da korona traff fikk hun over natten mye ledig tid. Den ville hun bruke til bærekraftig bygningsvern, og kjøpte i konkurranse med 30 andre Vestregata 71, et hus i den gamle trebebygg­ elsen i sentrum. Tromsø kommune hadde da gitt klare signaler om at huset kunne rives hvis man ønsket. Husets førsteetasje er 41 kvadratmeter og annen etasje er 25 kvadratmeter. Det ble bygget i 1880 og har vært gjennom noen endringer. Hun ønsket å føre fasaden tilbake slik den så ut i 1920, beholde rominndelingen og mest mulig av de originale materialene. Og slik har det blitt?

24

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN

25

Det står igjen noen detaljer her og der. Dette håndtaket i gjesterommet skal byttes ut med et tidsriktig håndtak. Døra var en av de få som var i huset da eieren overtok, og er nok gjenbrukt fra et annet hus.

– Ja, nå begynner å gå seg til. De store linjene er på plass. Men det er ennå mange detaljer som gjenstår. På sett og vis kan jeg si at det ikke kom noen overraskelser underveis slik som er vanlig for folk som setter i stand gamle hus. Skrekken var at alt mulig galt kunne skje, men det har ikke skjedd. Men så hadde vi også en omfattende plan i utgangspunktet. Det ble ingen overraskelser sånn sett, og det er det godt å kjenne på, sier forteller hun.

TIDKREVENDE – Men at det har jo tatt lenger tid enn jeg trodde, og at det har kostet mer enn jeg trodde. Det er ikke overraskende, men man håper jo alltid at ting skal holde seg innenfor rammene. Og det er vondt når det trekker ut.

Hun synes det har vært interessant å se hvor tidkrevende det har vært å sette i stand et hus fra 1880.

– Det har også vært interessant å se hvor mye tid det har tatt å ta vare på eksisterende materialer som panel i taket, med alle sine lag med støv og elde. Innenfor et langsiktig bevaringsspørsmål er dette en utfordring, i forhold til hvor mye lettere det bare er å bare rive og sette inn nye materialer. Jeg jublet da prisene på materialer steg, fordi jeg tenkte at det er akkurat det vi trenger –det må bli mer verdifullt, også økonomisk, å gjenbruke materialer.

Her et vindu som ligger off center i et soverom, med en kaffehylle montert inn.

Loftstua har skyvedør for å spare plass. Også den er gjenbrukt fra et annet Tromsøhus som ble totalrenovert.

I trappe­rommet er alle materialer originale.

Golvet og deler av veggpanelet i loftstua er originalt, men eier valgte å rive kaldloftet for romfølelse, har dermed supplert med et skråpanel og plater i taket.

26

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN

27

Dette er i dag et av soverommene, og representerer hvordan det så ut i hele huset før Siri Hallingby Børs-Lind begynte forvandlingen. Det kalles tønne­ rommet pga buet tak.

Dette er stua hvor vi ser mot kjøkkenet og spisestua til venstre, gang til høyre. Tak, vegger og gulv er originale. Tømmeret er som resten av huset malt med linoljemaling.

Alkove til tønnerommet.

Ekteparet Siri Hallingby Børs-Lind ( t.v.) og Joran Jacobsen nyter livet sammen med Martha på ett Foto: Marienborg år i et gammelt hus hvor alt er restaurert.

Badet er i tilbygget, som opprinnelig hadde trapp til kjelleren og spisskammers. Det var det eneste de rev og bygde nytt, med våtrom (vaskerom og bad), og balkong på toppen. Det har samme grunnflate som det opprinnelige, men det store vinduet er nytt. Badekar med utsikt var konas eneste krav, så sånn måtte det bli.

Tømmeret er beholdt umalt i spisestua. Det ble vasket med linoljesåpe.

Gulvet og taket er originalt. Gulvet er grovere enn i stua, fordi det er pusset, istedenfor slipt, da det var mer spill i dette som vi ønsket å bevare.

28

FORTIDSVERN

Det har vært spennende observere hvordan det er å sette i stand huset på husets egne premisser. Vi har stort sett beholdt både rominndelingen og opprinnelig funksjon for rommene. Vi har gjentatt mange av fargene og bevart de fleste overflatene. Vi har ikke tatt vekk noen vegger, men beholdt kjøkken der det har vært kjøkken osv. Nå er vi spent på hvordan denne opprinnelige rominndelingen vil fungere i et moderne liv. Og foreløpig, så synes jeg at ja, det fungerer, selv om jeg savner litt mer plass i spisestuen.

GØY MED FARGER – På dette lille arealet har vi to stuer, et soverom, et gjesteværelse, en sovealkove, kjøkken, bad spisestue og stor kjeller. Det er rart å se hvordan dette fungerer, også med tanke på at trenden er at vi må klare oss med mindre plass i fremtiden. Vi har hatt det gøy med farger. Noe må ennå skrus på, justeres, men vi har kommet langt. Her har det vært en vindusrestauratør med kompetanse på gamle farger, en lokal fargehandler og oss selv. Vi har satt sammen disse tre erfaringene og kommet frem til fargevalg. Jeg fikk nøklene i desember 2020, startet i juli 2021, og flyttet inn i august 2022. Da var det mulig å bo der. Det er jo ikke det samme som at det var pent, eller veldig komfortabel. Nå, etter et år, begynner det endelig å gå seg skikkelig til, forteller Siri Børs-Lind.

FORTIDSVERN

29

DETTE GJENREISNINGSHUSET PÅ KVITNES ved Tanafjorden har fått et nytt liv. Slike hus var en del av den norske statens bidrag etter nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms, og mange av dem står ennå. Dette huset var i ferd med å forfalle, da Elin Mathisen og Aksel Olsen kjøpte det for å sette det i stand på tilnærmet antikvarisk måte, og bruke det som fritidsbolig.

FØRES TILBAKE TIL 1947

NYTT LIV I GJENREISNINGSHUS

Kvitnes i Finnmark

Tromsø

TROMS OG FINNMARK

En dag i 1982 var Aksel Olsen med sin onkel Tore om bord på fiskeskøyta «Austhavet» på Tanafjorden. Den 17 år gamle Aksel stod ved rekka da han fikk øye på et stort, hvitt hus, der det lå alene på stranden ved Kvitnes, et av de mange småstedene som klorer seg fast langs Finnmarkskysten. Tilfeldigheten ville at i dag er det Aksel og kona Elin Mathisen som eier akkurat dette huset, et gjenreisnings­hus type A50 fra 1947. Nå setter de huset i stand, tilnærmet slik det opprinnelig var og bruker det til fritidsbolig. tekst og foto: Ivar Moe

D

e bor i Berlevåg, 8–9 kilometer i luftlinje til Kvitnes. Hit er det ingen vanlig vei, så de må bruke en UTV med seks hjul, og noen ganger må de trekke seg frem ved hjelp av wire og kraftuttak. Turen med UTV tar en drøy time, og er så spektakulær

30

FORTIDSVERN

farefull at jeg fikk tilbud om å gå av noen ganger foran de villeste hindringene. Men dette er veien for to ivrige medlemmer av Fortidsminneforeningen, når de skal frem til sitt kulturminne, lastet med alt de trenger for å sette i stand en krevende bygningsmasse. Elin er vara i styret i Finnmark.

– Jeg hadde bodd i Berlevåg en del år, men jeg hadde aldri vært på Kvitnes.

Meningen var at vi skulle dra på telttur over her. Han ville vise meg hvor fint det er på Kvitnes. Det var så mye nytt, og jeg spiste det med hud og hår. Det har vært veldig interessant. Jeg har vært mye

FORTIDSVERN

31

LÅVEN PÅ KVITNES ble også levert som støtte til eieren her, men han festet den inntil hovedhuset, som ikke var vanlig i denne delen av Finnmark. Dagens eiere har malt huset med linoljemaling. Nå brukes stillaset til å skifte ut vippevinduer fra 1980-tallet (husmorvinduer) med vinduer i samme stil og materiale som i 1947. Grunnflaten er på 78 kvadratmeter i to etasjer med full kjeller.

ELIN MATHISEN OG AKSEL OLSEN har en glødende interesse for bygningsvern og historier som knyttes til gamle hus. Her sitter de ved restene av laksebua på gården deres Kvitnes, en eldgammel boplass ved Tanafjorden. Plassen ble gjenreist fra brannruinene i 1947. Siden 2018 har paret levd og åndet for å restaurere stedet, til tross for at de har to fulle jobber, et hus i Berlevåg og ei hytte som de og tar vare på.

NATUREN ER MEKTIG på Kvitnes ved Tanafjorden. Her er det ingen kai, og båtene ble trukket opp på land den gangen det var et yrende liv her. Sjøen kan være voldsom. Dette er utsikten som åpenbarer seg når man har humpet seg fram i en ATV, og runder den siste høyden. Dette er en fritidsbolig for Elin Mathisen og Aksel Olsen, men det er også et kulturminne fra viktige sider i historien om Norge.

sammen med folk i Berlevåg som faktisk har opplevd krigen. Jeg er med i historielaget, så jeg er blitt fortalt mange historier, sier Elin.

Hun kommer fra Hvasser i Vestfold.

– Vi kom med i Fortidsminneforeningen i 2018, for da kom Sigrid Skarstein, davær­ ende avdelingsleder i Finnmark, på besøk og fortalte om kulturminneplan. Vi ble kjent med henne, og etter det har vi vært veldig engasjert i Fortidsminneforeningen.

gjenreisningsperioden i Berlevåg, var jeg blitt interessert i. Jeg visste jo lite før jeg kom hit.

– Veldig få sørpå kan historien om brenninga, sier Aksel.

Kvitnes ble som resten av Finnmark og Nord-Troms brent ned av tyskerne da de trakk seg tilbake i 1944. Like etter krigen ble Statens Gjenreisningskontor opprettet, og folk kunne søke om å få tildelt hus til å sette opp på branntomtene. For mange finnmarkinger oppleves den siste krigen som mye nærmere i tid enn andre steder i Norge, blant annet fordi gjenreisningshusene utgjør de fleste stående kulturminnene de har, og som de ennå bor i. Tidlig på 1950-tallet, da innbyggerne på Kvitnes hadde satt opp

AUTENTISK – Vi ønsker å ta vare på så mye som mulig av det opprinnelige som kan tas vare på, og skifte ut med samme type materiale som har vært her fra 1947. Samtidig som

32

FORTIDSVERN

det skal være funksjonelt og holdbart. Det er veldig viktig; det er hele poenget her.

Hvis ikke kunne vi bare kjøpt en annen hytte. For det er jo nettopp det å kunne fortelle og bevare dette i generasjoner.

Det er jo det vi begge gløder for. Ferier og helger går med. Vi bruker mye vår tid på å restaurere. Vi gjør ikke noe annet enn å jobbe. Vi får noe hjelp, men ikke mye, sier Aksel. Han er daglig leder i et byggefirma i Berlevåg og hun er styrer i barnehagen.

Aksel og Elin er de tredje eierne av huset på Kvitnes. Aksel forteller at forrige eier ville leie ham inn for å gjøre en mindre jobb. Men det ville jo bli ganske dyrt, med turen frem og tilbake. Eieren nølte, og det gikk noen måneder til Aksel og Elin

allikevel skulle på telttur til Kvitnes. Aksel ville vise henne dette vakre, ville stedet, med svevende ørner og nærgående hvaler.

– Så sa jeg fra til eieren, som da var 90 år, at vi skulle innover, og han kjørte oss hit på 6-hjulingen, forteller Aksel, – og vi fikk vi låne huset. Taket lakk som en sil. Det var jobben vi skulle gjøre. Dette var sommeren 2018. I etterkant kom han og spurte om vi kunne tenke oss å kjøpe stedet.

– Da sa vi begge nei, sier Elin.– Vi har jo hytte et annet sted. Men så gikk det ikke lenge før vi angret oss og eieren kom med et nytt tilbud. Vi kjøpte det i november 2018. Da var vi skikkelig klare for dette. Vi er begge historieinteresserte, vi liker å restaurere og ta vare på ting. Og

nye hus, bodde det her på det meste 185 mennesker. Det var oppgangstider og rikt fiske. Her var det lokalbåt, butikk, telegraf, fiskemottak og Kvitnes skole. I dag står bare tuftene igjen.

– Historien sier at det skulle ikke bo noen her ute. De fikk betalt for å flytte husene sin inn til Berlevåg. De rev ned husene og flyttet til Berlevåg, og noen av dem står ennå i Berlevåg. Etter krigen, når ting hadde roet seg ned, så ville staten flytte hele Berlevågs befolkning til Båtsfjord, for der er det naturlig havn. Men det nektet folk. De flyttet til Båtsfjord, men flyttet tilbake til Berlevåg.

Her på Kvitnes leide den forrige eieren i mange år hos den opprinnelige eieren før han kjøpte huset. Så han bodde her egentlig

hele livet, før han ble et offer for sentraliseringen. Herman, som første eier het, var gift med Inga. De flyttet til Berlevåg i 1972.

Terje leide Gården fra 1975 og frem til 1984, da solgte de gården til Terje i 1984.

Han skulle ha fritidsbolig. Hele området her ble regulert til fritidsbolig. Så Terje byttet vinduer til husmorvinduer. Den gangen var det tidsriktige vinduer. Terje var nok mer opptatt at det skulle være lettvint og praktisk. Vinduene fikk han gratis, sa da ble det sånne vinduer. Nå gjør vi det motsatte, forteller Aksel.

SERIEPRODUSERT Huset som kom i 1947, var et serie­ produsert, såkalt lemmehus, bygget FORTIDSVERN

33

i seksjoner. Arkitekten som vant statens konkurranse om denne typen gjenreisningshus A50, het Jens Selmer. Det står en del andre A50 i Finnmark og NordTroms ifølge Aksel. Han har en bekjent som bor noen mil lengre inn, som det heter her, og som eier et maken hus.

– Det er et rimelig solid hus, kraftig plank og isolert med 50 mm sydde matter med steinull. Men hvordan de har fått dette huset her på land, det begriper jeg ikke.

Det kom jo med båt hit. De heiv det bare på havet, og flaut det i land. Det ser jeg for meg. Det kom i seksjoner. Jeg trur at alt har vært bløtt en gang i tida. Det var så tidlig som i 1947, og jeg tviler på om kaia der borte da var kommet på plass.

Tyskerne brant jo hele kaia og fiske­ mottaket, sier han.

Låven som er bygget inntil huset, var også en del av konkurransen den gangen.

Den som Elin og Aksel har på Kvitnes, er typen U3, Nasjonalhjelpens Tømmerfjøs beregnet på gjenreisning, og skulle settes opp slik det var ment fra tegnebrettet.

– Den første eieren fikk mye bråk, fordi han ikke ville sette opp huset slik som de hadde tegnet det, det kan vi lese av korrespondansen med Statens gjenreisningskontor. Tegningene og dokumentene er her, alt

sammen. Vi har kvittering for hver eneste spiker. Her har ingenting blitt kastet siden huset var nytt, sier Elin og fortsetter: – Det er et veldig fint hus. Selve huset er ikke et Varangerhus, selv om fjøsen henger fast i huset. Men de første eierne gjorde det til et Varangerhus. Det er jo mer en betegnelse på en kvensk greie, at fjøsen sitter fast i huset. Tanken var at de skulle ha dyr der. De fikk støtte til det. De hadde kyr, og sauer. Fire–fem båser. Faren til Herman, hele den familien, han kjøpte denne eiendommen (25 mål) i 1905. Vi har fangstdagbøker fra den tiden. Artig å lese hvor mye fangst de fikk i 1905. Rundt 1900 var det mange her, både samiske og tilreisende.

De kom for å fiske. De var pendlere. De var sesongarbeidere som bodde i laksehyttene til utleie. Det var hjeller overalt.

Hurtigruta stoppet utenfor og de rodde ut med Nordlands-båter siden Hurtigruta ikke kunne legge til. Det er veldig ublid havn her og mye dårlig vær så de dro båtene på land.

Det gjør vi også, forteller Elin.

RÅTE Da de overtok huset i 2018 var det fullt av det de kaller søppel, men også genuine fangstredskaper både til sjø og land som de tar vare på. Huset hadde en muggen

INTERIØRET I GJENREISNINGSHUSET ønsker Elin Mathisen og Aksel Olsen å beholde så tidsriktig som mulig. Da de overtok huset i 2018, tømte de huset for ting som tilhørte en nyere tid og skiftet det ut med et interiør slik det så ut like etter krigen og inn på 1950-tallet.

LÅVEN PÅ KVITNES forteller om livet til de som har bodd her før. Her er det mange bruksgjenstander fra en forgangen tid, blant annet otersaks.

Oterpelsen var en kjærkommen ekstrainntekt. Vegg-i-vegg med dette rommet var det båser for kyr. Båsskillene står ennå.

34

FORTIDSVERN

DE ÅTTE KILOMETERNE med vei mellom Kvitnes og en sivilisert ferdselsvei egner seg bare for UTV som denne, men frem kommer de med alt de trenger.

Foto: Elin Mathisen

FORTIDSVERN

35

RESTAURERING AV LAKSEBUA er et kommende prosjekt. Den ble laget av flyplank som tyskerne brukte da de bygget Berlevåg flyplass.

Her blir det badstue med kort vei til en iskald Tanafjord for å kjøle seg ned. Båthuset er satt i stand og ser nesten nytt ut.

lukt, ikke minst på grunn av råte. Nå er 80 prosent av taket med tro skiftet ut. De har revet ut mye, og satt i stand de gamle gulvene. De har fått støtte fra Norsk Kulturarvs «Ta et tak», og Stiftelsen UNI. Alt innvendig er malt med linolje­maling, alle vinduer har de betalt selv.

Grunnflaten er på 78 kvadratmeter i to etasjer med full kjeller. Opprinnelig stod det fem hus her.

Tuftene står igjen og er på ca. 30 kvadratmeter. Her står også en såkalt laksehytte.

– Laksehytta er bygd opp av flyplank.

Det er planker som tyskerne bygget flyplassen i Berlevåg med. Dobbelt lag med plank på rullebanen. Det var nok mange russiske krigsfanger som var med på den byggingen. Det var vel omtrent det eneste brennbare som stod igjen etter tyskerne her. Flyplankhus er det flere av i Berlevåg.

Og laksehytta, den skal vi restaurere.

Den skal tilbake til det den var, og vi skal benytte den til badstue, sier Aksel. De har gjort klar en søknad om støtte til det.

Elin forteller at noen har reagert på at de har TV, og at de har satt opp solcellepanel.

– Men vi må ha de tingene som gjør det lett å bruke stedet, samtidig som vi prøver

36

FORTIDSVERN

å ta vare på stilen innvendig, som romfordelingen, de gamle sengene og bruke materialer av samme type som var her fra 1947. Vi har byttet ut mye, noe har vi kjøpt fordi det et tidsriktige gjenstander. En del av møblene har vi kjøpt i Berlevåg som er kjøpt i årene etter krigen. Sofaen har stått i Berlevåg, og soveromsmøblementet. Det kom til Berlevåg sent på 1940-tallet, og har stått 60–70 år med trekk over seg. Folk vil gi oss ting som er tidsriktige. I stua var det tiltenkt vekselpanel. Det ville ikke Herman ha, så han la plater. Det fikk han mye bråk for med Gjenreisningskontoret.

Alt skulle være slik de bestemte. Kontoret truet ham med støtten, eller deler av den.

I utgangspunktet så er ikke huset helt likt tegningene, men det er helt likt det han bygde opp her. Vi ser det slik: Dette var et levende miljø. Og det er bare vi som har tenkt i de baner at vi skal ta vare på det slik som det var..Det er få hus igjen. Fire– fem kilometer herfra ser du de tuene som er igjen, og som bare ramler sammen.

Aksel peker på et lite paradoks: Dette er et hus for bynære strøk. Det er jo et stykke til en by herfra. Men det er no så.

DETTE HUSET I BERLEVÅG er et gjenreisningshus som opprinnelig stod på Kvitnes. På 1950-tallet ønsket ikke myndighetene at folk skulle bli boende på så små steder, og ga økonomisk støtte hvis de ville flytte. Mange flyttet fra Kvitnes til Berlevåg, bare for å oppleve at myndighetene nå ville at de skulle flytte til Båtsfjord som hadde en god havn. Mange gjorde det, men flyttet tilbake til Berlevåg som etter hvert fikk en molo og en god havn.

Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

PÅ KVITNES er det ennå rester etter den tyske okkupasjonen, her et bensin eller oljefat.

DRIVTØMMER er det mye av langs fjordene i Finnmark, og mange steder ble det brukt som husmaterialer, men ikke her på Kvitnes. Folk har ikke kunnet bruke det til å fyre med, fordi det inneholder som mye havsalt som blir liggende i ovnen og fremkalle rust. Men det kan bli et fint St. Hans-bål på stranden.

Postboks 24, 1300 Sandvika Telefon: 417 99 417 E-post fagansvarlig kulturminner: Kjersti.Vevatne@asplanviak.no Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

FORTIDSVERN

37

BYGNING MED UVANLIG SKJEBNE

SAKRISTI UTE PÅ EVENTYR Til den lille middelalderkirken på Hustad på Inderøy står det i dag et sakristi som lenge har hatt behov for litt omsorg, og denne høsten er endelig arbeidene kommet i gang. Historien om hvor sakristiet som står der i dag egentlig kommer fra er uklar, men en dendrokronologisk datering og et søk i arkivet har nå gitt oss en pekepinn og kanskje et endelig svar.

TRØNDELAG

Trondheim Hustad

HUSTAD KIRKE fotografert i 1905 uten sakristi.

tekst: Merethe Skjelfjord Kristiansen, kunsthistoriker og daglig leder i Fortidsminneforeningen DTA

H

SAKRISTIET i bruk som pakkhus ved kaia i Skjelvågan ca 1910. Spor og flyttmerker i tømmeret bekrefter at bygget er flyttet flere ganger.

Foto: Inderøy Museums og Historielag.

38

FORTIDSVERN

Foto: Johan Joachim Meyer (Norsk Folkemuseum).

ustad kirke er en godt bevart middelalderkirke ved tunet til gården Vestre Hustad på Inderøya i Trøndelag, som i middelalderen var et stormanssete. Trolig ble kirken bygget som en privatkirke for høvdingen på gården og senere blitt en sognekirke. Prøver tatt av tømmeret i takstolene i skipet viser at de ble hugget vinteren 1162/63, og sannsynligvis er taket i koret noe eldre.

Middelalderkirken består av kor, skip og en forhall, hvor de fleste portaler og vinduer er godt bevart. Forhallen var trolig opprinnelig bygget som den nedre delen av et planlagt vesttårn som aldri ble oppført. Kirken er enkelt utsmykket, mest karakteristisk er vestportalen med en overbue i trekløver med chevroner og en dekklist med to kjempende drager som biter hverandre i nakken.

I årene etter reformasjonen i 1537 gikk nok ting sin vante gang i kirken uten de større endringer i kirkebygget. Så rundt 1650 ble det bygget en tømret etasje med takrytter over forhallen i vest, slik at kirken fikk det utseende vi kjenner i dag.

Samtidig med takrytteren kom det også opp et sakristi på nordsiden av koret.

i taket ble hugget av, et tema som ble behandlet i Årboka 2022 («Levninger af udskaarne bjelkehoveder» i Hustad kirke på Inderøy av Helle Vangen Stuedal og Bodil Østerås).

Kirken fikk også prekestol og ny altertavle, alt i tidens barokke formspråk.

Når vi sier at kirken er en godt bevart middelalderkirke er det fordi ombyggingen i mindre grad gjorde gjennomgripende endringer på strukturen i kirken, og vi kan derfor fremdeles lese middelalderens arkitektur og formspråk i bygget.

Dette er ingen selvfølge. Som en følge av endret liturgi og senere kirkeloven av 1851 som stilte krav om at det i kirkene skulle være sitteplass til minst tretti prosent av menigheten, ble et stort antall kirker fra middelalderen revet eller ombygget. På Inderøya hadde de allerede strippet sin andre middelalderkirke, Sakshaug gamle kirke, for treverk og overlatt ruinen til Fortidsminneforeningen.

Hustad kunne fort lidd samme skjebne, men ble av ulike årsaker reddet og gitt i gave til Fortidsminneforeningen i 1888, dog med det forbehold om at hvis vi ikke vedlikeholdt kirken kunne menigheten kreve den tilbake!

LANGKIRKE Med denne ombyggingen endret kirken seg fra en åpen bygning med tre innganger til en langkirke med inngang fra vest.

Innvendig ble korportalen utvidet og nord- og sørportalene i skipet ble bygget igjen for å få plass til benkene som den dag i dag fremdeles står i kirken. I tillegg ble taket senket, fra middelalderens åpne takstoler til dagens flate himling, og stolpehodene som dekorerte stikkbjelkene

PAKKHUS, STABBUR ELLER NYBYGG? Kirken fikk altså et sakristi på midten av 1650-tallet, men dette ble senere fjernet.

Om dagens sakristi kan man på foreningens hjemmesider lese «Sakrestiet var opprinnelig ei bu på fisketørkeanlegget på Stornesøra i Inderøy. Det er ikke datert, men er trolig fra 1800-tallet. Det gikk ut av bruk omkring 1900 og ble på 1940-talet flyttet til Hustad.

Senere, en gang etter 1950, ble det satt inntil koret på kirken som sakristi.».

FORTIDSVERN

39

HUSTAD KIRKE på Inderøya er en liten, men godt bevart kirke fra middelalderen. Kirken ligger vakkert plassert på en høyde med utsyn til fjorden. Den har vært i Fortidsminneforeningens eie siden 1888. Sakristiet omtalt i denne saken er det røde tilbygget bak i bildet.

Foto: Merethe Skjelfjord Kristiansen

Sakristiet slik det står i dag har en del skader som følge av blant annet dårlig drenering og vann fra kirketaket. Planer for istandsetting har vært der lenge, faktisk hører man om de samme problemene helt tilbake til 1940 tallet (!), men av ulike årsaker har de større arbeidene uteblitt.

I senere tid ble det søkt om støtte til utbedring av skader og omlegging av tak tilbake i 2016. Og da det også var behov for en rømningsvei i kirken ble det fra Riksantikvaren innvilget dispensasjon fra Kulturminneloven til å sette inn en dør i nordveggen i sakristiet. Nye planer for brannsikring gjorde imidlertid at istandsettingen nok en gang ble utsatt, og med en pandemi og andre uforutsette hendelser gikk dispensasjonsvedtaket fra Riksantikvaren ut og man måtte søke på ny før arbeidene kunne igangsettes.

I den forbindelse begynte daglig leder i Den trønderske avdeling å snuse litt på opphavet til sakristiet, og stilte spørsmål om hvorfor man valgte å sette opp et gammelt pakkhus som et sakristi til bygdas vakre middelalderkirke. Det som for alvor fikk bjellene til å ringe var en rapport på sakristiets alder. I 2019 fikk styreleder

40

FORTIDSVERN

SAKRISTIET står på natursteinmur, men på vestveggen ligger laftet helt ned til jorda og syllstokken er råtnet. Her blir det lagt natursteinsmur og den råtne stokken skiftes med en noe lavere stokk for å forhindre nye fuktproblemer

i Nord-Trøndelag avdeling, Kolbein Dahle, gjennomført en dendrokronologidatering av sakristiet. Prøvene som ble

tatt av Johannes Heir viste at tømmeret i bygningen ble hugget innenfor perioden 1651–1656, og at bygget følgelig trolig er

SAMMENTREFF At tømmeret var datert til samme periode som da det første sakristiet ble reist på Hustad på midten av 1600-tallet var et for stort sammentreff til ikke å undersøke den mest åpenbare muligheten, at sakristiet som står der i dag er det samme som ble reist på 1600-tallet. Og ganske riktig, ved et søk i foreningens årbøker kan man i Årsberetningen for Den Trønderske avdeling fra 1931 lese at «Det gamle sakristi av laftet tømmer, som i sin tid var blitt fjernet, men opbevart, er atter satt opp, men mangler ennu dører og vinduer.».

Det er altså ingen tvil om at sakristiet som står ved kirken i dag faktisk er det samme som ble laftet og oppført på 1650-tallet, samtidig som takrytteren ble bygget.

At det har vært forvirring om sakristiets opphav kan vi også lese av korrespondanse i forbindelse med diverse utbedringer på midten av 1970-tallet. I et brev til kommunen henvender formann i Den trønderske avdeling, Clifford D. Long, seg til kommunen for at de skal ta kostnadene for arbeidene, da «Sakristiet eies ikke av Fortidsminne­foreningen, og vi antar derfor at kommunen er eier.» All korrespondanse omkring dette spørsmålet er ikke funnet, men i et brev av 7. juni 1979 fra Long til Riksantikvaren fremgår det at «sakristiet i Hustad kirke nå betraktes som en del av Foreningens eiendom.» og følgelig har vi også ansvar for kostnadene. Kanskje er dette noe uavklarte eiendomsforholdet og opprinnelsen til bygget noe av bakgrunnen for at arbeidet på sakristiet har vært stemoderlig behandlet og aldri kommet riktig i gang ved tidligere forsøk.

HVOR VAR SAKRISTIET I MELLOMTIDEN? I en artikkel i Inderøy museums- og historielags årbok «Eynni Idri» 2009 skriver Olav Andr. Moen i artikkelen Gammeltsmått om Sandvollan en del om «Sakristiet» ved Hustad kirke. Sakristiet ble satt i anførselstegn fordi han tar utgangspunkt i at «tilbygget» føles «fremmed», og at dette ikke er rart i og med at det «ikke er bygd med tanke på plasseringen der det står nå». Med dette som utgangspunkt forsøker han å nøste i historien til bygningen. En teori, basert på muntlig samtale med en sambygding, er at det opprinnelig var et stabbur på gården Nesset, og deretter reist ved kirka i løpet av 1800-tallet. Når ny kirke bygges i 1887 og den gamle går ut av bruk blir det så demontert og flyttet på ny. I

Foto: Sissel Norum.

oppsatt i årene 1656–57. Siden prøvene viste at bygget ikke var automatisk fredet, ble ikke planene om å sette på dør endret i 2019, men ble altså likevel aldri iverksatt før dispensasjonen gikk ut.

Fortidsminneforeningens lokallag på Inderøya er forbilledlige på hvordan de forvalter og drifter eiendommer i foreningen på frivillig basis. Mye av istandsettingsarbeidet på sakristiet skjer på dugnad, under kyndig veiledning av byggmester Sissel Norum som sitter i styret. Her tar dugnadsgjengen som er i gang med å rense og sortere takstein som er tatt ned fra sakristiet en velfortjent kaffepause ved kirkeveggen. Fra venstre Ivar Ørdal, Knut Skjelvan og Magnar Hustad.

et udatert skriv til Fortidsminneforeningen opplyser Magne Manem på Sandvollan at bygget som i dag er sakristi først var i bruk i fisketørkeanlegget på Stornesøra og etter at dette ble nedlagt først på 1900-tallet, ble det flyttet til Skjelvågen hvor det ble benyttet som pakkhus av handelsmannen der. Manems mor og bestemor jobbet ved fisketørkeanlegget. Også Moen viser til bruken som pakkhus i Skjelvågen, og dette er også dokumentert på bilde. Mellom 1920 og 1930 ble det så bygget et større lagerhus, og det gamle sakristiet ble overflødig, og ble flyttet tilbake til kirken. Tidsrommet for dette stemmer overens med Årsberetingen fra 1931. Teorien om at sakristiet opprinnelig var et bur fra Nesset kan ikke direkte tilbakevises, men med dateringen av tømmerstokkene til samme periode som kirken ble bygget om, er sannsynligheten for dette liten.

HVORFOR FLYTTET DE SAKRISTIET? I Dagsposten Trønderen lørdag 4. april 1891 kan vi lese at det under Inderøen Herredsstyrelse sitt møte den 25. mars, ble vedtatt at «Sakristiet ved Hustad gamle kirke selges for det erholdte bud 4 kr.» Hvem sitt initiativ det var til å ta det ned vites ikke, men å fjerne etterreformatoriske tilføyninger på middelalderkirker lå i tidens restaureringsfilosofi. I årsberetningen fra Den trønderske

avdeling i 1888, står det om ervervelsen av Hustad kirke: «Ved thinglæst gavebrev fra Hustad Sognestyrelse i Inderøen er sognets gamle kirke bleven foreningen overdraget paa betingelse af, at den vedligeholdes, som den nu staar, med tag og taarn samt indretning og inventar; dog kan foreningen lade foretage saadanne mindre forandringer, som, kunde tjene til at fremhæve kirkens oprindelige udseende.». Kanskje var det derfor Fortidsminneforeningen som ønsket sakristiet fjernet. Muligens var det også herredsstyret som ønsket å tjene noe penger på den gamle kirken, de hadde jo hatt store omkostninger ved å bygge en ny.

Noen år tidligere, i 1873, hadde man på Inderøya solgt unna alt treverk og løse deler fra Sakshaug gamle kirke, som ble stående igjen som en ruin før foreningen fikk overta den, men så langt gikk det heldigvis ikke med Hustad!

På foreningens hjemmeside kan man også lese at «Hustad kirke er i Fortids­minne­foreningens eie, og har stått uforandret siden foreningen fikk den i gave i 1888.» Dette er altså en sannhet med modifikasjoner. For sakristiet på Hustad har i mellomtiden vært på eventyr på både fiskemottaket og dampskipskaia, før det i dag får sin etterlengtede istandsetting slik at ny bruk som et lite museum for kirkens gjenstandssamling kan realiseres.

FORTIDSVERN

41

ARV OG TRADISJONAR PÅ NEDBERGO FJELLGARD

BYGNINGSVERN I GEITENES RIKE På slutten av 1800-talet kom Sylfest Bergmål og Olina Skåri til Undredal i Sogn, og fekk skøyte på bruket Kappadal.

Dette inkluderte både den frodige, naturskjønne hylle­ garden Nedbergo, 540 klatremeter opp på den andre sida av Aurlandsfjorden, og langstølen Vassete.

VESTLAND Nedbergo Undredal

Bergen

tekst: Ivar Moe

S

iste setring var i 1964; deretter stod garden til forfall fram til 2011 da oldebarnet Toril Nedberge Klevmark tok ansvaret for restaureringa. Ho tilbragte sjølv lykkelege somrar der i barndommen, og opplevde mjølkinga av geiter i eit levende, autentisk miljø.

På Nedbergo hadde dei også nokre kyr og sauer gjennom tidene, men det var geitene og osten av mjølka som var den viktigaste inntektskjelda. Det var også sætring med geiter og ysting av brun og kvit geitost på langstølen Vassete, ca. 1100 m. over fjorden, i retning Lærdal. Historisk var Nedbergo eitt bruk, men i dag er det delt i to uavhengige bruk med forskjellige eigarar, utan at desse er i familie med kvarandre.

I sommarhalvåret budde systrene Nedberge både på Nedbergo og Vassete.

Dei mjølka geiter, ysta ost og bestefar Ola Nedberge kløvja osten med hest langs bratte fjellsider ned til fjorden. Han kjøpte seg også ei av Sognefjordens første skøyter for handel i 1935. Denne vart brukt til rundreise frå innerst til ytterst i Sogne­ fjorden for sal av brunost og kvitost samt geiteskinn frå fjellgarden. I dag er den kvite, upasteuriserte geitosten frå Undredal ei ettertrakta delikatesse.

Når hausten kom, tok dei geitene ned til fjorden, rodde dei over til Undredal, og seinare med motorbåt, kor dei overvintra i kjellarfjøs under to våningshus. Det er godt med eng og gras på Nedbergo,

42

FORTIDSVERN

VÅNINGSHUSET PÅ NEDBERGO er ca. 250 år gammalt og ligg 540 høgdemeter over havet. Det er eit tømmerhus i to etasjar og kjellar. Den restaurert ostebua vart ført tilbake på den restaurert grunnmuren sommaren 2018.

TORILL NEDBERGE KLEVMARK og Thomas Klevmark tek ein pust i bakken på stien opp til hyllegarden Nedbergo ved Aurlandsfjorden. Her har familien hennar vandra opp ned med geitene vår og haust fram til den siste setringa i 1964.

Foto: Ivar Moe MARIA NEDBERGE, TANTA til Torill Nedberge Klevmark, mjølker på Nedbergo ein gong på 1950-talet.

Foto: Privat

som dei slo og bar ned på ryggen til vinterfôr for geitene. Etter kvart fekk dei løypestreng til frakt i flukt over det ville bratthenget. Om vinteren kunne gardsfolket, utanom fôring av overvintrande geiter samt nokre sauer, ha annan type arbeid medan dei venta på at våren skulle komme.

Bortsett fra bær og viltveksande urter som oregano, skårakonge på dialekt, var det

ikkje mykje som kom av seg sjølv for dei som levde i denne kulturen.

I dag har Toril Nedberge Klevmark overteke den avdøde tante Margit sitt hus ved fjordkanten i Undredal, der steinkjellaren var vinterfjøset for geitene frå huset var nytt i 1922, då bestefar Ola Nedberge bygde det. Torill og mannen Thomas bor på Harestua i gamle Oppland, så huset

I VINTERHALVÅRET HALDT geitene frå Nedbergo til i dette huset i Undredal, på den andre sida av Aurlandsfjorden frå Nedbergo. I dag er huset fritidsbolig for Torill Nedberge Klevmark og Thomas Klevmark. Dei ser for seg at kjellaren blir satt i stand slik den var da geitene var her fram til 1964, slik at dei kan syne den fram og på dette viset fortelje ei større historie om Nedbergo.

Foto: Ivar Moe FORTIDSVERN

43

i Undredal er førebels fritidsbustad. Dei tek vare på det slik det stod då det var nytt, og kjellaren er etter kvart tenkt sett i stand, slik den var som fjøs.

I dette bildet blir dei tre bygningane på Nedbergo ein del av ei større forteljing om korleis folk har levd her sidan 1600-talet, som Nedbergo har spor av. Løypestrengen frå fjellgarden ned til fjorden er for tida stilleståande, men den skal også bli ein del av fortellinga.

- Det er viktig å ta vare på kulturen og identiteten vår. Arv og tradisjonar er heile overbygninga over denne innsatsen. Å kunne ta vare på eit kulturminne og tradisjonen som ligg i det, er heilt spesielt. Men, ein kan ikkje gjere noko her utan å ha glød, då taper du ganske fort, sier Torill, tidleg­ are medlem av Fortidsminneforeiningas hovudstyre og no medlem av foreiningas avdeling i Vest-Oppland.

måtte hentast ut av fjellet over Nedbergo av sherpaer med slegge. Den vart frakta ned til fjellgarden med helikopter.

Grunnmur under ostebu og fjøs stod ferdig restaurert hausten 2017.

OSTEBU Rester av treverk i ostebua vart av fylkeskommunen godkjent restaureringsverdig.

Treverket vart frakta ned til Balestrand for restaurering hjå handverkar Arle Nyborg Christensen. Restaurert ostebu var ført tilbake til restaurert grunnmur sommaren 2018.

FJØS Også rester av treverket i fjøset er godkjend restaureringsverdig av f­ ylkeskommunen.

Det er også frakta ned til Nessane/ Balestrand for restaurering hjå handverkar Arle Nyborg Christensen. Vestland fylkes­ kommune har bevilga midlar til restaurering. Grunnmur til fjøs er klargjort for oppsetjing av restaurert bygg. Arbeid med restaurering av siste verneprosjekt, fjøs, er under planleggjing.

VÅNINGSHUSET Våningshuset på Nedbergo er ca. 250 år gammalt og ligg 540 høgdemeter over havet.

Det er eit tømmerhus i to etasjar og kjellar.

Frå gavlen mot sør, er det ei praktfull utsikt over kulturlandskapet og verdsarven Nærøy­ fjorden, samt Hallingskarvet. Huset er mykje brukt ved jakt. Det originale taket vart skifta til bølgjeblekk på 1980-talet. Det kom ny ovn til oppvarming og kokning i 2015. Bygnings­ massen stort sett i god stand, så langt er restaureringstiltak ikkje sett i verk.

GRUNNMUR UNDER OSTEBU OG FJØS På steinmuren bak våningshuset, var det opprinneleg sett opp eit stabbur som i alle år vart brukt til oppbevaring av ost, og bak den igjen ein fjøs til sauer. Steinane i grunn­muren var delvis borte ved oppstart av restaureringsarbeid i 2017 og ekstra stein

44

FORTIDSVERN

VED SIDA AV den nyrestaurerte ostebua, på grunnmuren nært i bilete, skal det settes opp eit fjøs, etter teikning og bilete av originalen. Tømmer som var att av den gamle fjøsen, er demontert og fraktet ned til Balestrand for restaurering av treverket. Eit foreløpig mål er å få Foto: Privat tilbakeført denne på grunnmuren i 2024.

inskripsjonar i tømmeret som er påvist går minst 250 år attende.

Restaurering på Nedbergo er støtta av Kulturminnefondet, Stiftinga Uni, Nærøyfjorden Verdsarvpark, Sogn og Fjordane Fylkeskommune, Vestland Fylkeskommune og Fylkesmannen i Sogn

og Fjordane. Nedbergo fjellgard er del av Nærøyfjorden landskapsvernområde. Det er i samarbeid Fylkesmann og Verdsarvpark utarbeida verneplan for innmark og utmark rundt fjellgarden Nedbergo.

Verneområdeforvaltar har ansvar for pleie av inn-og utmark i verneområdet.

Vi gjør historien synlig Foto: Privat

LØE I 2011 begynte ei total restaurering av løa på 70 m2 i to høgder. Denne stod ferdig i 2014. Løa var eit stort prosjekt med full steinkjellar under. Steinmuren stod ganske godt. Noke stein hadde falle ned utvendig, medan tre­verket i bjelkane i tak og golv måtte restaurerast. Geir Vetti var ansvarleg for restaurering av steinmuren. Til utføring av steinarbeidet hadde han med seg fem sterke sherpaer frå Nepal. Restaurerings­ handverkarane Audun Thorvaldsen frå Aurland og Arle Nyborg-Christensen frå Balestrand gjennomførte restaurering av tømmer i vegger og tak, samt tilbakeføring av små vindauge og dører med smijerns­ beslag. Til sist vart det gamle bølgjeblekktaket sett tilbake. Dette taket har så langt halde godt. Til restaurering av løa ble det gitt god økonomisk støtte ved Kulturminnefondet og noke frå Stiftelsen UNI. Eigenkapital utgjorde resten av restaureringa.

INSKRIPSJONAR Dei som har jobba med restaurering på Nedbergo, trur at mykje av tømmeret og er brukt i andre bygningar. Det er

I 2011 BEGYNTE ei total restaurering av løa på 70 m2 i to høgder. Denne stod ferdig i 2014.

Løa var eit stort prosjekt med full steinkjellar under. Steinarbeidet var utført av sherpaer og treverket av tømrer Arle Nyborg Christensen.

Foto: Privat

Spesialkompetanse på skiltløsninger for kultur- og naturinformasjon

Totalleverandør – Produsert i Norge – Montering i hele landet DET VAR IKKJE mykje att av ostebua da Torill Nedberge Klevmark tok fatt på restaureringa av garden. Men Rester av treverket i ho vart av fylkeskommunen godkjent restaureringsverdig. Det vart frakta ned til Nessane/Balestrand for restaurering hjå handverkar Arle Nyborg Christensen.

post@arkeoplan.no Tlf. 71 25 48 70

arkeoplan.no

FORTIDSVERN

45

ISOMETRISK SNITT AV STAVLØE. Illustrasjon av Nina Kjølsen Jærnes, NIKU basert på en skisse fra Arne Lie Christensen: «Den norske byggeskikken». Utg. Pax. 1995.

BYGGESKIKKEN FRAM TIL 1940-TALLET

TRADISJONS­ KUNNSKAP PÅ PARTI MED KLIMA

De store lokale klimaforskjellene i Norge krever differensierte løsninger.

M

Klimaendringene skjer her og nå. Temperaturen og havnivået stiger, og snø og is smelter. I Norge blir det varmere og fuktigere samtidig som tørkeperioder øker i antall og omfang. Klimaet har alltid vært variert, nå vil det bli enda større variasjoner. tekst: Edvard Undall, Bygningsantikvar, Norsk institutt for kulturminneforskning

Foto: Knut Paasche, NIKU

BEBYGGELSEN I REKKETUNET på Havrå på Osterøy er orientert mot framherskende vindretning, som på vinterstid blåser ned daler og ut fjorden.

46

FORTIDSVERN

ed klimaendringene øker risikoen for ekstremhendelser som flom og skred, men også for økte nedbørsmengder og kraftig vind. Bebyggelsesmønstre og bygningers utforming må derfor ta hensyn til større klimabelastninger.

I et økologisk, økonomisk og kultur­ historisk perspektiv er det god grunn til å se på tidligere tiders teknologi, praksis og mentalitet. At en bygning har stått i 850 år beviser at løsningene for plassering og bygningsutforming som da ble valgt, fortsatt er gode. Det er mye å lære av tradisjoner og prinsipper for å ivareta og bidra til utvikling av robuste løsninger.

Klimatilpasning vil si å forholde seg til klimasituasjonen på stedet; dette er en vesentlig komponent i all byggeskikk.

Et grunnleggende motiv for å bygge er å beskytte seg mot rådende klimaforhold.

Med det perspektivet kan vi hevde at alt byggeri har en kjerne av klimatilpasning.

Gjennom historien har man tilegnet seg kunnskap om hva slags bygninger som tåler de aktuelle påkjenningene. Bygninger har blitt tatt av skred og flom, blitt vindog råteskadet, og man har prøvd, feilet, erfart og lært – og tilpasset nye bygninger basert på dette.

FRAM TIL 1940-TALLET Hovedtemaet i denne teksten er hvilke tekniske løsninger og andre forhold som ble valgt og hensyntatt fram til 1940-tallet, da et av de store skiftene i byggeskikken inntrådte. Begrepet byggeskikk begrenser seg ikke bare til enkelte bygninger, men omfatter også bygningenes forhold til hverandre, hvordan de er plassert i landskapet og hvordan bygningene er tilpasset de ressurser som finnes i det spesifikke området. Bakgrunnsmaterialet

DET TYPISKE JÆRHUSET er godt tilpasset omgivelsene og værforholdene. Det ligger godt ned i landskapet med gavlen plassert mot vindretningen. Ofte er vinduer i gavlene utelatt, og vinduer ellers kunne beskyttes med lemmer. Den karakteristiske skuten beskytter mot vind og vær.

Foto: Ole Øgar Svendsen. (Riksantikvarens bildearkiv)

som er anvendt skriver seg fra arbeidet med NIKUs forskningsprosjekt Michon (Hvordan skåne kulturminner fra klimaendringene), som pågår i perioden 2021 til 2023.

I prosjektet er 15 informanter involvert i bygningsvern intervjuet for å hente inn kunnskap om tidligere tiders byggeskikk.

Disse er representanter for forvaltning og håndverksutøvelse fra Nordland til Agder.

Samtidig er bygningshistorisk litteratur og flere lokalhistoriske utgivelser gjennomgått for å spore opp kunnskap om historisk praksis og tenkning om klimatilpasning.

LOKAL BYGGESKIKK Dagens rammeverk for hvordan man bygger fører til standardisering, og det

bygges relativt likt overalt. Dette passer ikke nødvendigvis de store lokale klimaforskjellene i Norge, som krever differensierte løsninger.

Historisk sett har man bygget ut fra kunnskap om lokale klimaforhold, topografi, materialtilgang og teknologi.

Dette kommer tydelig fram i intervjuer og skriftlig materiale.

Differensiering av byggeskikk står også sentralt i litteratur fra omkring forrige hundreårsskifte. Et utdrag fra Anders Bugges Husbygningslære fra 1918 tydeliggjør essensen av informasjonsinnhentingen: «De herskende klimatiske forhold maa haves for øie. Typiske bygningsformer er utviklet under påvirkning av det enkelte lands (regions) klimatiske forhold.»

FORTIDSVERN

47

VÆRFENOMEN OG BEBYGGELSENS ORIENTERING I TERRENGET I intervjuene har de fleste av informantene påpekt at bygningers plassering i landskapet har vært vektlagt når bebyggelsen ble anlagt. I forskjellige deler av landet har normale klimabelastninger og ekstrem­ hendelser truet og opptrådt i varierende grad. Dermed har også hensynene som ble tatt hatt forskjellig karakter selv om mange praksiser er likeartede over hele landet.

Byggegrunn og vindforhold er vektlagt både i litteratur og blant informanter.

I vindutsatte områder over hele landet synes det som å ha vært en tradisjon for å orientere bebyggelsen med gavlveggen mot den fremherskende vindretningen.

Dette gir det minste vindfanget, samtidig som langfasadene holdes relativt frie for opphopning av snø ved at snøfokk driver av og ansamles på lesiden. I vindutsatte områder med mye snø, skulle dører på motstående fasader sikre at det til enhver tid var minst én adkomstmulighet.

På Sotra utenfor Bergen er det påfall­ ende å legge merke til beliggenheten til

48

FORTIDSVERN

nye og gamle hus. De eldre husene er lokalisert i forsenkninger i terrenget for å beskytte dem mot vinden. Derimot finner en endel nyere hus på toppene som gir utsikt og fordi oppvarming i dag verken er et praktisk eller et økonomisk problem.

Både rekke- og klyngetun, som var vanlige å finne før utskiftningene rundt forrige århundreskifte, hadde et mønster som ga levirkning mellom husene.

ULIK BESKYTTELSE Skjermer av vegetasjon, kampesteiner og andre formasjoner i terrenget har gitt beskyttelse mot skred og vind, men også sol. Langs kysten mot Nordsjøen, og særlig i Rogaland og Vestland er vernemurer utenpå vindutsatte vegger anvendt i stor grad. Fra Romsdal oppgis svaler å være anlagt på værveggen for å gi bedre beskyttelse mot regnet som ofte opptrer vannrett. Svalen vil også opptre som en lesone som reduserer nedkjøling av inneklimaet; dette poenget er også omtalt i Eilert Sundts Om bygnings-­ skikken på landet i Norge. Som le-murer og sval­ganger, vil tilbygg som skuter også beskytte vegger mot klimatiske påkjenninger. De lave dørene med høy terskel som er å finne i eldre, tømrede stuer reduserer vindpåvirkning på innemiljøet.

Vi finner altså løsninger som beskytter mot vind både ved at bebyggelsen utnytter naturlige omgivelser og vilkår, og at det er gjort bygningsmessige grep.

For å stå imot sidepress, finner man f.eks. at grindbygg på Vestlandet ofte er sikret med vindsprøyser og skråband både på langs og på tvers. Skråbanda i stavbygg er elastiske og gir i noen grad etter for vindpress uten å knekke eller kollapse. Fra dokumentasjon av stavkirker fremkommer det at flere av dem har vært støttet opp av skorder (skråstilte bjelker fra terreng til raft) for å motvirke vindpress. I dag har Kværnes og Rødven stavkirker fortsatt skorder stående.

Hus kunne være skeivrøsta, hvor den laveste (og lengste) takflata vendte mot vinden og gir et lavere vindtrykk. Kraftige vindkast vil, avhengig av takvinkelen, gi både trykk og sug mot en bygningskropp, og taktekking og takvinkler synes ofte bestemt ut fra rådende vindforhold. Bratte tak gir lite sug, men økt vindpress. Slake tak er mer utsatt for sug-krefter; noe som kan kompenseres for ved tung tekking som torv eller skifer, eller godt forankrede bygningsledd.

En takvinkel på omkring 35 grader gir størst sikkerhet mot den kombinerte effekten av sidepress og løft (sug). Det er derfor ikke tilfeldig at denne vinkelen er vanligst å finne langs kysten hvor vinden ofte herjer. Det finnes et vell av forskjellige

tak-konstruksjoner, og svært mange er bygget med en utforming og robusthet som svarer til områdets klimapåkjenninger.

I tillegg til målet om å redusere skader, har klimatilpasning også handlet om rasjonell bruk av ressurser.

TEMPERATUR Den tradisjonelle lokaliseringen av gardstun i den varme lisonen gir mindre påvirkning fra kaldluftsig langs dalbunnen, og gir varmetilskudd til bygninger og dyrkningsjord. Der kraftig vind ikke tilsa annet, ble vinduer ofte anlagt mot sør for maksimalt lys og varme, mens nordveggene kunne være uten vinduer. Lafteveggers isolerende egenskaper er nevnt som en kvalitet ved

tømmerhusene som ingen andre bygningstyper kunne oppnå.

NEDBØR Vegger som var spesielt utsatte for nedbør og vind kunne være forsynt med en ekstra værhud i form av bord, spon, bølgeblikk eller stein. Slike forekomster er i hovedsak omtalt i beretninger fra kyststrøk på Vestlandet. Ikke overraskende er panel nevnt som den klimaskjermen som forekommer i størst omfang. Noen kilder påpeker at kledning av hus kan være primært betinget av arkitektoniske eller

estetiske årsaker. Eilert Sundt skriver i 1862 at det var blitt nødvendig å panele tømmerhus, også i tørrere strøk, fordi tømmeret da var av «ringe» kvalitet. De beskyttende egenskapene til panelet var dermed av betydning også for økonomien.

SKRED Norges lange kystlinje og bratte terreng har gitt flere ekstremhendelser som kyststormer, snø- og jordskred opp gjennom tidene. De største naturkatastrofene i Norge har historisk vært knyttet til ulike typer skred og flom.

(Foto: Oddleiv Apneseth)

Nyanser i byggeskikken kan forekomme innenfor det som ofte betraktes som samme kulturområde. Nord i Gudbrands­ dalen finner vi for eksempel en overvekt av laftede, upanelte hus med furutømmer fram til sent 1800-tall. I Sør-Gudbrands­ dalen er det større forekomst av gran, og de fleste tømmerbygningene er panelte.

I sør finner vi også brattere takkonstruksjon med tegl- eller skifertak. Det er mer nedbør i Sør-Gudbrandsdalen, så dette er svar på ulike klimabelastninger.

I tillegg til målet om å redusere skader, har klimatilpasning også handlet om rasjonell bruk av ressurser. Bygnings­ materialene ble i hovedsak hentet i omegnen og materialbruken speilet den lokale råstofftilgangen. Materialer som ble ansett å ha høy kvalitet ble benyttet der behovet for slikt virke var påkrevd med hensyn til både konstruksjon og funksjon.

Simplere materialer ble som regel brukt til uthus og enklere konstruksjoner.

Stavløa på Havråtunet fremviser flere lokale materialer anvendt i en konstruksjon som takler vind og vær godt. Brake­ kledningen er vannavvisende og gir en luftig vegg som gjør at høyet innenfor tørker godt. Nederste del av bygningen er beskyttet med steinheller (dråpeheller) som også taket er det. Grindverket er avstivet med naturvokste (ubearbeidede) snedband/ skråband. I mange tilfeller er stavene tilpasset det skrånende terrenget. Å ha et bolverk med steinsatt laftekasse i sjøboder og utsatt bebyggelse ved vannårer, er nevnt som et tiltak for å sikre at ikke bygningene reiser av gårde med vannmassene.

FONNVERN. Hyen i Gloppen kommune, Nordfjord.

FORTIDSVERN

49

Den sikreste foranstaltningen mot skred og flom har vært å anlegge bebyggelsen på steder som har lav risiko for å bli skadet av slike ekstremhendelser. I Hardanger er det i dag forbud mot å sette opp hus enkelte steder der det er skredfare; herfra opplyste en informant om at en bygning har blitt tatt av skred to ganger før beboerne fant det for godt å velge en annen tomt. En informant nevner at beboere i skredutsatt bebyggelse i Ørsta flyttet opp til setra på vinterstid da skredfaren var stor.

Skredforbygging bygget oppe i lia kan sees mange plasser. Det kan være vernemurer av stein som leder både fallvinder, skred, lufttrykk fra skred, og flomutsatte bekker og småelver vekk fra bebyggelse.

Slike stengsler kan ha en plog-form eller være skrå- eller rettstilt i terrenget.

TEKNOLOGI OG ENDRINGER Bygningsmessige detaljer/elementer kan redusere påkjenninger fra flere værfenomen. Blant informantene er

panel-kledning, med eller uten overflatebehandling, en opplagt og velbrukt beskyttelse mot vær og vind. En su-lagt kledning (horisontalt, såkalt vestlandspanel) gir god avrenning og det er også enkelt å bytte ut de nederste bordene som vil bli først utsatt for råteskader ved stor fuktpåkjenning.

Enkelte bygninger har kombinert stående og liggende kledning – fortrinnsvis med liggende kledning nærmest terreng og stående over en båndgesims. Takrenner har forekommet i en viss utstrekning, og nevnes av enkelte informanter; det gjør også tilbygg som svalganger og bislag.

I intervjuene ble det også nevnt at et større fokus på komfort utgjør en forskjell, for eksempel hva gjelder isolasjon og vindtetting. Høy lufttetthet og materialer som ikke lagrer varme påfører moderne og gamle bygninger de største skadene.

Hygroskopiske materialer som tørker ut er vesentlig - også for inneklimaets del.

Trehuskonstruksjonene etter ca. 1950 fikk mer separate isolasjonslag og husene ble

TØRRMURTE LEVEGGER mot fremherskende vindretning både på inn- og uthus i Gulen, Sogn.

Foto: Oddleiv Apneseth

Kompleks tradisjonskunnskap har ivare­ tatt svært varierte hensyn, mens dagens standardiserte løsninger i mindre grad tar hensyn til lokale forhold.

SKORDER PÅ RØDVEN STAVKIRKE. Foto: Birger Lindstad (Riksantikvarens bildearkiv)

mye tettere, mens det før var lettere for bygningene å tørke ut. En grunn til den lange varigheten av eldre vinduer er at de er fremstilt av kvalitetsvirke og er produsert med såpass spinkle dimensjoner at de tørker raskt ut etter nedfukting.

De aller fleste informantene mener at vi i dag burde se på hvordan bygninger har tatt hensyn til rådende vindretning og risikoen for flom og skred. Lokalisering, materialkvalitet og utforming av bebyggelsen må ta hensyn til de stedegne forholdene. I våre dager er ofte økonomi og profitt styrende, og da vil ofte vurdering av arealbruk, byggegrunn og materialkvalitet være underordnet.

Tradisjonelle løsninger har vist sine kvaliteter gjennom tradering av håndverkspraksis, teknologi, langvarig bruk og varighet. Når tradisjonelle materialer

50

FORTIDSVERN

med kvaliteter som kan møte klimapåkjenninger er nevnt, er klimaskallet betonet: kalk, leire, tegl, skifer, linolje, høvlet panel, bølge­blikk. Konstruksjonstyper som har blitt foreslått videreført i fremtidens byggeri er laft, kubbehus og sleppvegg (eventuelt dobbel for å gi plass til isolasjon).

Miljøaspektet ved tradisjonelle materialer er også trukket fram: kortreiste materialer og minimalt materialforbruk. Som isolasjon er nevnt lin og mose, men også nyere, naturbaserte produkter som trefiber.

Massivtre er nevnt som en videreføring av tradisjonell bruk av tre. Det fordrer ikke særlige kvalitetskrav til materialet, slik at f.eks. hurtigvokst gran kan benyttes.

Saltimpregnering av bygningstømmer er en form for bearbeiding, kanskje tidligere utilsiktet, som styrker tømmerets varighet.

Torvtak (grønne tak) er gunstig for magasinering av vann, noe som gir tregere avrenning og dermed mindre fuktbelastning på vegger og terreng. Skifer er et materiale med så høy kvalitet at det kan påregnes lang levetid på taket, enn videre er det et materiale som lett kan gjenbrukes.

KONKLUSJONER Det er tydelig både i litteraturen og i uttalelser fra informantene at hensyn til lokale forhold og tilpassede materialer og teknologi har vært avgjørende for å trygge bygningsmassen. Kompleks tradisjonskunnskap har ivaretatt svært varierte hensyn, mens dagens standardiserte løsninger i mindre grad tar hensyn til lokale forhold.

Mange av kvalitetene ved den eldre bebyggelsen sammenfaller med våre dagers økologiske byggetradisjon. Det

handler ikke minst om materialer som er kort transportert, lite bearbeidet og gir lite forurensning. Laftebygg er økologiske per se; som f.eks. skifer, kan laftetømmer enkelt gjenbrukes etter eventuell flytting.

I forskningsprogrammet Klima 2000, utført på oppdrag fra Miljødirektoratet, ble det påpekt at formalisert og sentralisert styring av byggeprosessen begrenser mulighetene for lokal klimatilpasning og fuktsikring så lenge aktørene i byggeprosessen mangler systemer for å ivareta lokalkunnskap.

Dette stemmer godt overens med det informantene har påpekt i intervjuene, og det er fremfor alt tre tema de mener vi kan lære av: Bygningers plassering i terrenget, materialvalg, samt ressursbruk.

FORTIDSVERN

51

SMIJERNSBESLAG PÅ MIDDELALDERKIRKER

Hem. Foto: T. Thømt

EN OVERSETT UTSMYKNING

Enebakk. Foto: T. Thømt

Urnes. Foto: A. M.Hope

I mange år har middelalderens kirker vært gjenstand for forskernes interesse.

Arkitektur og byggematerialer har blitt studert inngående, men en detalj har blitt lite undersøkt. Det er smijernsbeslagene. De har stort sett blitt oversett, men noen forskere har nevnt dem i forbindelse med portalenes utsmykning.

Uvdal. Foto: T. Thømt

tekst: Torill Thømt, kunsthistoriker

D Torpo. Foto: Torill Thømt Hedalen. Foto: T. Thømt

Fåberg. Foto: Alexis Pantos ©Kulturhistorisk museum, UiO

a jeg skrev min magistergrads­ avhandling gjorde jeg en registrering av alle beslag jeg kom over i Norge og i tillegg et sveip gjennom det materialet som befant seg i resten av Europa. Jeg endte med å skrive om en type beslag i Sogn og Valdres. Senere har jeg foretatt en samlet oversikt over alle norske beslag. Det resulterte i en inndeling i tydelige grupper ut fra stil, teknikk og geografisk plassering1.

Gruppene fra de eldste kirkene viste seg å være langt mer konsentrert i spesielle geografiske områder enn de litt yngre.

Men selv om de yngre gruppene var mer spredt i landskapet, var de innenfor særlige områder, for eksempel langs kysten. Da dukket det opp spørsmål om sammen­ henger, for eksempel om opphavssted, smed og jernvinne.

For å undersøke nærmere beslagenes håndverk og selve jernet er det satt i gang et prosjekt med eksperter innen ulike fag, støttet av Sparebankstiftelsen DnB, Bergesenstiftelsen, Sørlies legat og Riksantikvaren.

og gangjern. I tillegg kan det forekomme andre detaljer, men de tre nevnte delene er alltid tilstede. Det må allikevel nevnes at ganske mange av de norske kirkene har og har hatt to dørringer. Og disse delene er selvsagt logiske med lås, åpne-/ lukkemulighet og oppheng av døren. Utførelsen av beslagene varierer fra område til område, og et område kan altså være ganske stort.

OM BESLAGENE Men før jeg går videre inn på emnet, er det nødvendig med en beskrivelse av hva beslagene er.

På en viktig dør – som vestportalen i en kirke – vil vi finne låsbeslag, ringbeslag 1 T.Thømt, 2022

52

FORTIDSVERN

Urnes. Steven Carpenter og Torill Thømt.

Foto: A.M. Hope

DE ULIKE GRUPPENE Drakehodegruppen Den gruppen jeg anser som den eldste, er «drakehodegruppen» i Sogn og Valdres.

De karakteriseres av drakehoder ut fra beslagplatene og, i noen tilfeller, gjennombrutte rammer rundt platen.

En gruppe av kirkene i indre Sogn har dessuten felles gangjern med store svungne grener. Flere av dørene med disse gangjernene har dessverre ikke igjen (eller merker etter) flere beslag, men er knyttet til «drakehodegruppen» på andre måter.

Selve hovedkirken blant dagens kirker anser jeg å være Urnes stavkirke (Fig.1).

I Sogn finner vi også Borgund, mens typiske gangjern er i Urnes, Hopperstad, Stedje og Hafslo (de to siste revet, men dørene er bevart.) Det synes å være belegg for å si at denne typen beslag og gangjern oppsto i Sogn og spredte seg nedover Vestre Slidre i Valdres til Sør-Aurdal med kirkene Høre, Lomen, Reinli og Hedalen (Fig. 2).

Tidsmessig er kirkene innenfor tidsrammen 1130–1190.

Korsblomstgruppen En tydelig gruppe beslag er også «korsblomstgruppen». De er konsentrert til øvre Telemark med en utløper mot nordøst til Numedal (Nore og Uvdal stavkirker Fig. 3)), Gol og Hemsedal stavkirker. Beslagene er karakterisert ved store, rombiske plater i to–tre trinn, og de har lange utløpere fra sidene, noe FORTIDSVERN

53

kortere fra hjørnene. Navnet på gruppen henviser til en type naglehoder utformet som korsblomster. Imidlertid har de noen små trekk fra eldre beslag: de er delvis ornamentert med rader av prikker, og utløperne er festet til beslagplatene med små drakehoder som biter seg fast. Ut fra vektleggingen på blomsterformen og kirkenes byggetid kan beslagene dateres til 1200-tallet (muligens inn på 1300-tallet).

Imidlertid ble kirker ofte om- og påbygget, så byggetiden er ikke alltid fasiten! Ett trekk er spesielt for gruppen: beslag av typen finnes det mange av på bur og loft.

På disse kirkene er gangjernene helt enkle i den grad de er bevart.

Liljegruppen Den tredje gruppen beslag kaller jeg «liljegruppen». Det er en gruppe som er konsentrat til de indre delene av Vestfold med en liten «utstikker» til Heddal stavkirke.

Gruppen omfatter Ramnes, Vivestad, Hillestad, Nykirke, Andebu, Hem, Vassås og Heddal kirker. Her er altså beslagene plassert både på stav- og steinkirker.

Beslagene karakteriseres av store liljeformete utløpere fra rombiske beslagplater i flere trinn. De har samme alderdommelige trekk som i foregående gruppe med omvendte drakehoder nederst på utløperne. Kan det tyde på at drakehodet her sees på som bare pynt? I de tidligere gruppene har de nokså sikkert vært ondtavvergende. Som ornamenter har også disse beslagene prikker og til dels små ringer preget i jernet. Dateringen er igjen stort sett 1200-tall, men muligens inn på 1300-tallet. Noen av beslagene avviker fra de mest typiske variantene.

Og igjen, kirkene har vært om- og påbygget. Men det er ingen tvil om at de to siste gruppene er gotiske i sin utforming. Der det fremdeles finnes gangjern i denne gruppen har de trekk som samsvarer med beslagenes utløpere.

Blomstergrengruppen En gruppe beslag jeg har kalt «blomstergren» bryter med de foregående ved at den strekker seg over et større område.

Slik situasjonen er i dag finner vi den øst for Oslofjorden, opp mot Valdres og Hallingdal og i Skien. Kirkene er Enebakk (Fig. 5), Vestby, Båstad, Hof i Solør, Fiskerkapellet på Maihaugen, Vestre Slidre i Valdres, Nes i Hallingdal og Gjerpen i Skien (litt annerledes, men regnes likevel med). Liksom i forrige gruppe kommer beslagene i denne gruppen også fra både stein- og stavkirker.

De ulike beslagene varierer noe innbyrdes, men har vesentlige fellestrekk med rombiske beslagplatene og to–tre trinn. De har ikke drakehoder, verken ved festet av

54

FORTIDSVERN

Ulvik. Foto: Adnan Icagic©Universitetet i Bergen

utløperne eller andre steder (dørringene er ikke med her!) Utløperne er smale kvister som bøyer seg forover og bakover, og de ender i små blomsterhoder og blader.

Forskjellene mellom de ulike beslagene er helst av teknisk art. I den grad beslagene er bevart er det samsvar mellom utløperne på ring- og låsbeslagene og gangjernene.

Dateringen går stort sett opp mot 1300-tallet, og liksom «korsblomst»- og «liljegruppen» er disse beslagene preget av gotiske trekk.

Buet båndplate-gruppen Gruppen «buet båndplate» er, som noen av de foregående gruppene, preget av store rombiske beslagplater i to–tre trinn.

I dag er gruppen bare representert ved et fåtall eksempler, og den mest iøyenfallende er døren fra Fåberg stavkirke (nå i Kulturhistorisk museum, Oslo (Fig. 6)).

De andre eksemplene som er kjent, er fra Stange, Ringsaker og Nes kirke. Ett eksemplar er også på døren til Garmo stavkirke på Maihaugen, men det er usikkert om beslagene har opprinnelig plass der.

Felles for dem alle er at de befinner seg nær Hamar, og at de er på dører fra både stein- og stavkirker.

Formene har på mange måter fellestrekk med foregående gruppe, men bladverket og utførelsen er kraftigere. Påfallende er også de kraftige båndene langs beslagplat­ ene sider med filte innsnitt fra begge sider.

Beslagene i denne gruppen er i dag bare kjent fra få kirker og stort sett bare som enkelt-beslag. Fåbergdøren er i en klasse for seg, og dateringen for gruppen må settes sent, til 1300-/ 1400-tall.

Kvistgruppen En ganske liten gruppe beslag har jeg kalt «kvistgruppen». De er svært enkle og ikke helt like, men like nok til å samles i én gruppe.

Jeg bruker beslagene i Torpo stavkirke (Fig. 7) som mal. Beslagplatene er firkantete med ett trinn. Utløperne er formet av smale stengler med små kvister med blad eller rund utvidelse (blomst?). Beslagene på de ulike kirkene varierer noe i teknikk og kvalitet, men er like nok til å forme en gruppe.

Beslagene finnes i Flesberg (Numedal), Torpo (Hallingdal) og Øye (sannsynlig) og Vang (Polen) begge stavkirker i Vang i Valdres. Med tanke på gamle ferdselsveier er det absolutt mulighet for påvirkning fra det ene ytterpunktet til det andre.

Blomsterrankegruppen og kronbladgruppen Gruppen «blomsterranke» er helt spesiell når det gjelder beslag og teknikk, og den har en over- og en undergruppe der undergruppen er langt enklere.

Det er først og fremst gangjern som preger denne gruppen, mens lås- og ringbeslag nesten ikke er synlige.

Den viktigste døren i denne gruppen er fra Ulvik stavkirke (Fig. 8), men gangjernene kan ha blitt montert sekundært på denne døren. De er utført i kraftigere materiale enn andre beslag og har stempel­ ornamentikk. Denne typen gangjern og ornamentikk likner mest på arbeider i England og Frankrike. Utformingen er med kraftig stamme og grener som bøyes forover og bakover. Døren som likner mest på den fra Ulvik, kommer fra Dale kirke i Sunnfjord. Andre eksemplarer synes å stamme fra Hardanger og distriktet rundt Voss. Det er en type gangjern som helst forekommer på steinkirker. Muligens har også Ulvik-jernene vært det.

Undergruppen, som kan kalles «kronblad»-gangjernene er mye enklere enn sine slektninger. De består av et bånd over dørbladet, og de er preget av stempel­ ornamentikk i form av en eller flere rosetter langs stammen. Dette er også ett av elementene i «blomsterranke»-gruppen.

Kronblad-gangjernene finnes i dag i kirker fra Høyjord stavkirke i Vestfold via for eksempel Eidfjord steinkirke i Hardanger til Holtålen (Haltdalen/ Ålen) stavkirke på Sverresborg museum, Trondheim og en senere versjon i Trondenes kirke, Harstad.

I tillegg finnes en del andre eksempler. De er av svært forskjellig standard og utfør­ else og altså på både stein og stavkirker.

De er i tillegg spredd over et mye større område enn noen andre grupper. Her er det tydelig at seilingsleden langs kysten har hatt mye å si for utbredelsen.

Kirkene som har gangjern fra disse grupp­ ene, har svært store sprik i dateringene, fra ca 1170 til 1400-tallet.

Når det gjelder gangjern fra den overordnete gruppen er kirkene stort sett datert til 1200-tallets midt til slutt. Hvis vi antar at det kan være en påvirkning fra England stemmer dette bra, for St. Georges Chapel i Windsor sto ferdig i 12492. Her skal innflytelsen ha kommet fra Frankrike der Nôtre Dame i Paris var det første stedet med stempelornamentikk. Om påvirkningen kom gjennom Bergen er ikke det usannsynlig med tanke på forbindelsen som har vært mellom Vestlandet og England i lang tid. Men med byggingen av katedralen i Nidaros 2 J. Geddes, 1999

kan det også ha kommet inn en viss innflytelse via Trøndelag. Uansett er det trolig at den overordnete gruppen var først ute med sine praktfulle gangjern med stempelornamentikk.

Blant kirker med relativ sen datering har mange store og blomstrende gangjern.

De likner blomsterrankegruppen med sine grener og slynger, men om det er direkte påvirkning er vanskelig å avgjøre. Uansett er dette vanlige gangjernsformer i hele Europa fra 1200-tallet og utover.

Disse sammenlikningene gjelder beslag og gangjern. Det jeg ikke har nevnt, er dørringene ettersom de varierer mye innen hvert område, men har en viss utvikling fra de eldste til de yngste. De eldste som vi finner for eksempel i Urnes stavkirke, er enkle ringer, som oftest med et drakehode som stopper på hver side av holderen. På senere kirker, for eksempel Nykirke steinkirke, har ringen plastiske draker som kryper oppover hver side mot ringfestet. Hodene danner stoppere også her, mens halene tvinner seg sammen nederst på ringen.

Begge typer ringer finnes i mange varianter, mer eller mindre forseggjorte.

Den sistnevnte typen finnes stort sett på steinkirker. Og selvsagt finnes ringer med andre trekk, men ikke mange.

NORGE OG EUROPA I forbindelse med beskrivelsen av blomster­ ranke- og kronblad-gruppene nevnte jeg en mulig forbindelse med Europa. Hva med resten av beslagene? Hvor kommer idéene fra?

I den eldste gruppen (drakehode) er det overhodet ikke noen liknende beslag andre steder. Enkelte likheter kan forekomme i Sverige, som enkelte drakehoder, men ikke noe beslag som drakehodegruppen.

Urnes-gangjernenes utforming kan ha noe likhet med tidlige gangjern i, for eksempel, Tyskland, men teknikk og utfør­ else har ikke noe med hverandre å gjøre.

Blant de yngre beslagene er det lett å se en viss likhet med europeiske varianter, spesielt de store blomstrende gangjernene.

I Sverige har selve beslagplatene en del likheter, slik som de rombeformete, kraftige platene med dekorerte bånd langs sidene3. Men ingen andre enn blomsterranke-gangjernene har en helt klar sammenheng med beslag i andre land.

ETTERTANKE Etter en slik betraktning – noe overflatisk, men allikevel – melder det seg mange spørsmål. Hvem laget beslagene? Hvorfor er de samlet i helt klare grupper? (Det finnes mange flere enn de nevnte, men de er vanskeligere å kategorisere). Hvor fikk

de jernet fra? Hvem bestemte hva slags beslag som skulle lages?

For å finne svar – eller forsøk på å finne svar – er det satt i gang et forsknings­ prosjekt der deltakerne har ulike kunnskaper: kunsthistorikere, kunstsmeder, arkeologer, metallurger. Undertegnete kunsthistoriker og kunstsmeden Steven Carpenter (Fig. 9) har på forsommeren i år vært på tur til sju ulike middelalderkirker for å ta fysiske prøver av smijern. Det skjedde med tillatelse fra Riksantikvaren og med velsignelse fra kirkenes ulike eiere. Prøvene ble tatt ved gamle brudd­ flater eller på baksiden av dørringholdere, og det er helt umulig for andre å se spor etter inngrepene. Prøvene er sendt til metallurger ved NTNU for analyse.

I tillegg til disse prøvene er det tidligere tatt to prøver (Reinli og Hedalen stav­ kirker), og det er søkt om å få ta sju prøver til i museumssamlinger.

Så er spørsmålet om vi kan komme videre med forskningen ut fra resultatene analysene vil gi. Vil prøvene indikere jernets opphav – for eksempel sammenliknet med prøver gjort tidligere? Vil prøvene si noe om behandlingen av jernet?

Samtidig med prøvene ble det også gjort en håndverksmessig vurdering: kunne det være samme smed som hadde utført flere av beslagene? Var det eventuelt brukt samme type verktøy på flere? Vi aner jo likheter mellom enkelte av kirkebyggene – kanskje det er likheter i jernarbeidene i de samme kirkene?

Prøvene som er tatt og dem vi har søkt om få ta i tillegg, er valgt ut etter visse forutsetninger: de er alle fra de største gruppene og fra minst to kirker innen hver gruppe. Det vil gi en større mulighet for sammenlikning enn om vi bare hadde fått én prøve fra hver gruppe.

OG HVA SÅ?

Håpet er å komme nærmere den som utvant jernet og håndverkerne som smidde og, hvem vet, nærmere dem som ville ha beslag til døren på sin kirke. For når alt kommer til alt er jernbeslagene noe langt mer enn pynt på kirkedøren. Men det er en helt annen historie!

Litteratur: Geddes, Jane: Medieval Ironwork in England. 1999 Karlsson, Lennart: Medieval Ironwork in Sweden. 1988 Thømt. Torill: Smijernsbeslag fra norske middelalder­ kirker. 2022

3 L. Karlsson, 1988 FORTIDSVERN

55

STRØMSØR FJELLGÅRD i Bardu ble grunnlagt i 1839, og er den siste av sitt slag i Troms. Gården og kulturlandskapet ble fredet i 1997. De siste årene er kratt, skog og uønsket vegetasjon fjernet slik at de gamle slåttemarkene trer frem.

Artsmangfoldet er av høy biologisk verdi.

TROMS OG FINNMARK

Tromsø

Foto: Pål S. Prestbakk.

Strømsør fjellgård

STRØMSØR I BARDU

DEN SISTE FJELL­ GÅRDEN I TROMS Mellom de fredede bygningene på Strømsør gård i Bardu er det bare vinden og kleggen som lager lyd. Men er du heldig, kan du fortsatt få høre øksas sang mot tømmerstokken. Enn så lenge? tekst og foto: Lill-Karin Elvestad, medlem av Fortidsminneforeningen

56

FORTIDSVERN

D

en frodige Bardudalen i Indre Troms fikk ikke fast bosetting før på 1700-tallet, da familier fra Østerdalen og Gudbrandsdalen kom vandrende nordover. De første slo seg ned på de beste jordbruksslettene, og den vesle stua hvor de to første innvandrerne Ole Olsen og John Simonsen fra Tynset overvintret i 1791 står fortsatt.

Men det er ikke stua på det åpne slettelandskapet Bardujord vi skal til nå, tvert imot går turen til en av side­dalene der ei stor, vill elv og bratte fjellknauser utgjør rammene for ei smal stripe dyrkbar jord. Her i Østerdalen (oppkalt etter hjem-dalen der i sør), hvor ingen før hadde våget å bosette seg, så Erik Simonsen det likt å skape seg et liv. Erik ble født 1813 i Alvdal, men kom til Indre Troms som seksåring. Sammen med kona Kirsti Larsdatter (født i Tynset) ble han rydder i Østerdalen i 1839, nesten femti år etter at de første nyrydderne hadde delt den beste jorda mellom seg. Det ble harde kår og lange vintre i den veiløse ødemarka, men gjennom årene utviklet gården seg til et godt livsgrunnlag for kommende slekter. Den dag i dag vises utviklinga og

fremdrifta som fysiske spor i de bevarte tømmerhusene på gården. Det er som om bygningene snakker sitt eget språk – for den som vil lytte.

FREDET OG MUSEAL Strømsør ligger om lag 275 meter over havet, og eies i dag Midt-Troms museum. Tunet består av fem bygninger; våningshus, matbu (rekonstruert), smie, stabbur (ikke opprinnelig fra gården) og et langt, toetasjes fjøs med høylåve. Det er våningshuset, fjøset og smia som er fredet, samt selve kulturlandskapet med eng, beitemark og steingjerder.

– Vi overtok ansvaret for Strømsør i 2017, men forvaltet eiendommen også før dette, forteller tømrer i Midt-Troms museum, Pål Sneve Prestbakk, mens Det sies at jeger og jordbruker Erik Simonsen vi rusler innover tunet en varm sommerdag.

Strømsør hadde et nært Prestbakk er godt kjent med bygningene; noe av samarbeid med samene. det første han gjorde som nyansatt for flere år siden Han kunne samisk, var å rette opp stabburet og sette på plass et vindu i og samene besøkte gården og overnattet her. våningshuset.

– Siden den tid har det blant annet vært utført Vinterstid drev Erik som skinnfellmaker og slakter. et større arbeid på fjøset, og på muren under FORTIDSVERN

57

våningshuset. I tillegg har man hatt et flerårig skjøtselsarbeid i kulturlandskapet, forklarer han.

I løpet av de siste ti årene har det gått med millioner på Strømsør, med tilskudd fra Riksantikvaren og innsats og midler fra museet. Men nå har ei dreining i Riksantikvarens prioriteringer fått museet til å bekymre seg for fjellgårdens fremtid.

I mars i år avviste Troms og Finnmark fylkeskommune museets søknad om midler. Begrunnelsen var at etter en gjennomgang av tilskuddsforvaltningen fra Riksantikvaren, var det ikke lenger anledning å gi post 71-midler til bygninger eid eller forvaltet av museer med offentlig støtte.

– Da vi overtok bygningene fra Bardu kommune, var det nettopp med argumentasjon i at midler fra Riksantikvaren kunne kanaliseres gjennom museet. Dersom vi nå skal få vesentlig mindre til å ta vare på den fredede kulturskatten, vil det åpenbart gå ut over kontinuiteten i vedlikeholdet. Det vil også føre til stans i videreføringa av den immaterielle kulturarven, noe som har vært et viktig poeng i arbeidet utført hittil, sier Prestbakk.

DOKUMENTASJONSARBEID Det er fortsatt mye som gjenstår for å dokumentere Strømsørs historie. De originale byggene burde vært dendrokrono­ logisk undersøkt, mener Prestbakk.

– Det ville gitt oss noen gode svar på bygningenes historikk, hvor vi i dag lener oss på fysiske spor som verktøyspor og byggemetode. I tillegg burde tidsvitner vært intervjuet slik at vi får på plass mest mulig informasjon før det er for sent.

Prestbakk oppfordrer lesere av Fortids­ vern som har noen som helst informasjon om gården, til å ta kontakt.

– Vi vet for eksempel at gården gjennom tidene har vært et yndet objekt for gjennomreisende fotografer. Det ville være interessant å se gården fra ulike tiår.

Det var altså Erik Simonsen, også kjent som Bjønn-Erik, som var første bygger på Strømsør. Han var i utgangspunktet ingen bonde, men kom fra jegerslekt i Alvdal og ble viden kjent som en habil jeger. Han skal ha hatt mange brunbjørner på samvittigheta, men så mistet familien også tre av sine fire kyr til bjørnen en av de første somrene. «Kirsti gråt, men Erik tok hevn. (…) Det ble et livsprogram for ham å drepe bjørner», heter det i Bardu bygdebok bind II fra 1960.

At Erik først og fremst var jeger, gjorde at hustruen fikk et tungt eneansvar for gårdsdrifta, dyrene og barna. Hun var mye alene før barna vokste til, men etterslekta ble stor og gårdsbruket utvidet etter hvert som nye generasjoner kom til.

58

FORTIDSVERN

VÅNINGSHUSET Prestbakk skulle gjerne kunne tidfeste bygningenes opprinnelse, men enn så lenge er det utfordrende. Stallen har for eksempel spor som kan tolkes til å være den eldste og første bygninga.

– Vi vet ikke sikkert om familien bodde i stallen først, eller om de rakk å bygge seg et mindre bolighus. Stallen er tømret helt opp til taket, noe som jo fremstår unødvendig luksuriøst. Det kan tyde på at de brukte bygget som bolig første tida, sier Prestbakk.

Våningshuset er bygget i tre omganger, og her er det rimelig enkelt å se hva som var første byggetrinn. Heller ikke på huset kan man stadfeste alder nøyaktig, annet enn at de to første stadiene var ferdig før 1886. Den tredje delen mot nord, kalt finstua, har kommet til senere.

– I den første og minste tømmerkassen ble det brukt trenagler, noe som antyder at det var bygget før gården fikk smie.

Prestbakk åpner luka i gulvet og går ned i jordkjelleren. Her er flere spor etter alder: noen av gulvbordene er sagd for hånd, ikke på oppgangssag. Det er dermed gjort før gullalderen med oppgangssager i Barduelva tok til. Tømmerstokkene er også tydelig økset til for hånd.

– På neste byggetrinn ser man økt bruk av spiker, og smia er dermed kommet på plass, forteller Prestbakk. – Når det gjelder materialvalg, er våningshuset først og fremst tømret i furu. Det var fortsatt mye brukbar furu igjen i Bardudalen da, det viser de enorme dimensjonene i veggene.

I fjøset er det imidlertid brukt mest bjørk, forklarer Prestbakk.

Alle bygningene viser gjenbruk av materialer. Da taket på våningshuset ble restaurert på tidlig 2000-tall, viste takbordene seg å bestå av både håndsaget og oppgangssaget virke. Man har skiftet taktro etter hvert som behovet har meldt seg.

FJØSET At fjøset i hovedsak er bygget i reisverk av bjørk, sier noe om ressursbruken.

– De visste hva de holdt på med den gangen. Bjørka er et utrolig seigt treslag så lenge den får tørke opp mellom våte perioder. Den var også enkel å få tak i nært gården, sier Prestbakk.

Fjøset på Strømsør består av tre deler; stallen, som er eldst, en midtre del kalt sauefjøset, og en større del mot nord hvor det var kyr og muligens gris. I andre etasje var det høylåve og oppbevaring for redskaper. I 1992 ble det opprinnelige sauefjøset revet og rekonstruert, men av ulike årsaker var dette bygget ikke i særlig god forfatning bare tjuefem år senere.

Blant annet gjorde ei nedsenkning av takflata til at det ble ca. 50 cm. mer snø

VÅNINGSHUSET er som ei åpen bok for de som kan lese verktøyspor og byggetradisjon. Til venstre er eldste del, hvor man har brukt trenagler og saget gulvbordene for hånd. Vinduene er, så langt man kjenner til, originale. Stabburet er tilført gården i senere tid, men skal opprinnelig stamme fra Bardu.

DEN GANG FOLKET måtte vandre fjellveien for å komme til gards, var det denne fasaden de møtte først. I dag er veien lagt slik at en kommer inn på tunet på baksiden av huset.

Ett av prosjektene Midt-Troms museum har fått midler til, er å sørge for at veien til fjellgården er i så god stand at en brannbil kan komme til.

KJØKKENET er som en tidskapsel. Det bodde folk her til 1950-tallet, men det ble aldri lagt inn strøm og vann. I stua er noen av møblene originale, andre ting er gitt i gave eller kommer fra museets samlinger.

på denne delen av bygget i forhold til de originale. Man hadde ikke vært lagt vekt på den opprinnelige konstruksjonen, noe som viste seg å bli fatalt.

– I 2018 startet Midt-Troms museum et større arbeid med fjøset. «Kulissen», som det rekonstruerte sauefjøset ble kalt, ble revet i sin helhet. Underveis dokumenterte vi arbeidet som hadde vært gjort.

Ny midt-del ble bygget opp, og da med både håndverk og utførelse representativt for perioden til det originale fjøset, sier Prestbakk.

Den fortsatt intakte og mye originale nord/vest-enden av fjøset ble brukt som utgangspunkt og forbilde for nybygget.

Dermed fikk man ei god rettesnor både konstruksjonsmessig, i utførelse av detaljer og i valg av materialkvalitet og treslag.

– Å arbeide på fjøset har vært utrolig lærerikt. I og med at bygningene i stor grad var reist av folket selv, altså ikke med innleide, profesjonelle bygningsarbeidere, bærer de preg av ulike lafteteknikker og lokale løsninger, sier Prestbakk. – Vi har sikkert lært ti nye ting per meter. Vi har

også vært i Østerdalen for å se nærmere på byggeskikk derifra. Det er kjent at dølene tok med seg sin tradisjon da de bosatte seg i nord, blant annet skiller bygningenes størrelse seg ut fra mange kystområder. Det gir en pekepinn på byggeskikk, og ikke minst rik tilgang på tømmer, sier Prestbakk.

FRAMTIDSBEKYMRING I dag er alle de tre delene av fjøset jamført slik at taket har samme høyde. Prosjektets femte fase, å legge torvtak over det hele, er imidlertid ikke kommet i gang som planlagt.

Vass-ausa og kaffekverna; to sentrale redskaper i ethvert kjøkken.

– Vi har lagt midlertidig taktekke og var klar for torvlegging i år (2023, journ. anm.). Men som følge av at vi fikk vesentlig mindre midler enn omsøkt, har vi ikke hatt mulighet til å gå i gang. Noe av restmidlene fra forrige fase vil bli brukt til innkjøp av never, og torv på rot, men selve arbeidet har ikke museet ryggrad til å bære alene. Vi er avhengig av midler utenfra, sier Pål S. Prestbakk, som får støtte av museumsdirektør Torstein Johnsrud.

– For museets del er Strømsør ikke bare viktig fordi det er en fjellgård, men FORTIDSVERN

59

forbindelse med innsanking av dyrene. Kanskje kan sommerfjøset rekonstrueres, noe som jo ville vært ideelt med tanke på at sommerfjøs generelt er bygninger som er i ferd med å forsvinne fra kulturlandskapet.

I alle fall er Strømsør et tidsvitne fra ei tid hvor også «villmarka» i Norge ble kolonisert og tatt i bruk. Riktignok ofte i konflikt med samisk bruk, men akkurat på Strømsør ser den samiske historien ut til å gå hånd i hånd med den norske. I alle fall i Eriks tid. Tidsvitner har fortalt at Erik ofte hadde samer på besøk, og det sies at samene ba om hjelp til å jakte slagbjørn. Erik snakket samisk og kunne dermed utveksle både historier og erfaringer. Kanskje var besøk fra samene et etterlengtet pust av villmark for en som var jeger og vandrer i hjertet.

Kilder: Bardu bygdebok bind II, utg. 1960 Dølagård i fjellheimen: Strømsør i Bardu. Hefte utgitt av Bardu kommune og Troms fylkeskommune 1996.

Jens Holmboe og nybygdene Målselv og Bardu, artikkel av N. A. Ytreberg i Den Norske turistforenings årbok 1942.

DEN RUVENDE DRIFTSBYGNINGA vitner om at gårdsbruket tok seg opp fra den spede begynnelse i 1839. Det var Bjønn-Eriks etterkommere som drev gården videre, men selv ble han nærmere 100 år før han døde. Fjøset venter nå på midler slik at det kan bli lagt på torvtak.

Nye Troms 14. juli 2017, s. 7.

FYLKESKOMMUNEN:

MÅ FØLGE FORSKRIFTENE Fylkeskonservator i Troms og Finnmark fylkeskommune, Monica Dahl, sier til Fortidsvern at hun er forpliktet til å følge de forskriftene som til enhver tid gjelder. Etter innskjerpinga av forskriften i 2021 kan fylkeskommunen ikke lenger gi Midt-Troms museum penger til vedlikehold av Strømsør.

– Det er absolutt viktig for oss at Strømsør, og alle andre musealt eide bygg, blir tatt vare på. Vi deler ei bekymring for hva som skal skje med disse byggene, i og med at museene nå er utelukket fra å søke på den største ordninga, sier Dahl og viser til den nasjonale kartlegginga av museale bygninger i 2019, som avdekket en kritisk tilstand over hele landet.

– Fredede bygg i musealt eie er et nasjonalt problem som mange har spilt inn store bekymringer for. Det er lite vi som fylkeskommunal forvalter kan gjøre, da dette henger sammen med nasjonal politikk.

RIKSANTIKVAREN:

MIDLENE ER FOR PRIVATE TØMMERET VISER mange artige spor. – Her har man møtt på en stor kvist, og håndsaginga har gått trått. Forbi kvisten vises det at man har sagd seg for langt inn i stokken, kanskje fordi tømrerne rett og slett var slitne, sier Pål Sneve Prestbakk,tømrer i Midt-Troms museum.

LÆRING UNDERVEIS! Bjelkelaget i fjøsen var nedbøyd etter å ha båret taklast uten fungerende understøttelse. For å bevare den midterste golvåsen ble den jekket opp, halvveis kappet og sprengt i med kiler i trykksonen. Tilsvarende «sprenging» ble funnet i bjelkelaget på våningshuset.

Foto: Pål S. Prestbakk.

TØMRER PRESTBAKK viser noe av det bygningene har lært dem: – Da vi først startet, var vi overrasket over at tynne bjørkestranger var brukt som skråbånd. Da vi skjønte at de sto i strekk og ikke i trykk, gikk det et lys opp for oss. Bjørka er utrolig sterk i strekk, og konstruksjonen ble selvsagt videreført i nybygget.

også fordi autentisiteten er mye mer til stede enn i for eksempel bygdetunene. Kun ett bygg er tilflyttet fra et annet sted, og ett er rekonstruert. Resten har stått der fra opprinnelsen, sier Johnsrud, som understreker at den fredede fjellgården ikke er museets ansvar alene.

– Et slikt anlegg er samfunnets ansvar, selv om vi som forvaltere av det både skal ha en mening om bruk og en mulighet til å bevare. Museet er nå i startfasen med å vurdere vår totale bygningsmasse, og selv

60

FORTIDSVERN

om Strømsør nok ikke vil sjaltes ut av porteføljen er vi avhengige av tilskudd for å makte oppgaven med å bevare fjellgården.

Johnsrud synes det er vanskelig å uttale seg om gårdens framtidige bruk.

– Man må avveie om man skal ha dagens bruk, med besøk av skoleklasser og et par årlige arrangementer, eller om bruken skal forsøkes utvides. Det må i så fall skje i samråd med fredningsbestemmelsene. Men potensialet på Strømsør er stort.

EI ANNA TID Det tenker Fortidsverns utsendte også, etter vandring mellom de brunsvidde og værbitte tømmerbygningene. Strømsørs plassering i landskapet, med høyfjellet bak gården og Barduelvas sus nede i dalbunnen, setter stemninga i seg sjøl. Bortsett fra noen hytter og kraftledninger i det fjerne, kan man lett drømme seg bort til ei helt anna tid.

Litt bortenfor tunet ligger tuftene etter sommerfjøset, og rett bak går et mosegrodd steingjerde som ble brukt i

DEN MIDTRE DELEN av fjøset var en rekonstruksjon som ikke var tuftet på den opprinnelige byggeskikken. Den var i dårlig stand og ble revet, før nytt bygg kom på plass.

Foto: Pål S. Prestbakk.

Kommunikasjonsdirektør hos Riksantikvaren, Trude Luice Nedregård Isaksen svarer slik til Fortidsvern: Posten «Tilskudd til fredete kulturminner i privat eie» har til hensikt at staten kan gi støtte til privatpersoner som eier freda bygg. Først og fremst er midlene ment for å hjelpe enkeltpersoner i innsatsen for å ta vare på kulturminner på fellesskapets vegne. Midlene kan også gå til kulturminner eid av frivillige organisasjoner.

Tilskuddsposten er ikke ment for bygninger eid av offentlig sektor som kommuner, fylkeskommuner eller staten.

Riksantikvaren gjennomførte en kontroll av fordelingene i fylkene i 2022. Da fant vi at det i noen av fylkene var gitt tilskudd til museer, og valgte å følge dette opp. Både på grunn av at midlene er ment for private, og fordi det bør være tilnærmet lik praksis fra fylke til fylke.

Det kan være gode grunner til at noen fylkeskommuner har valgt å gi til museer, for eksempel at museumssektoren har en viktig rolle innen bevaring av kulturminner og at de sliter med store vedlikeholdsoppgaver i forhold til hva de har midler til. Samtidig har museene andre bevilgnings- og finansieringsordninger fra det offentlige, mens de private eierne er avhengig av denne tilskuddsposten.

Vi har forståelse for at dette er vanskelig for museer som tidligere har fått tilskudd, men viser til at midlene på tilskuddsposten ikke er ment for museer.»

FORTIDSVERN

61

VILLE MODERNISERE ET HUS FRA 1893

EN ENGEL FORANDRET PLANENE Englene i Oscars gate 57 «flyver» ikke ned i skjul «med paradis grønt», men holder seg oppe i taket. Ikke er det så mye grønt der de bor heller.

Mest gull, brunt, beige, noe gråblå felt med nesten skjulte Bacchus-hoder i og noen lysere blå linjer langs den gyldne stukkaturen. tekst: Nina Kraft

I

2017 oppdaget Brita BergsnovHansen og Tom Lorentzen at de hadde engler i taket. Det skjedde uventet - og plutselig. Ekteparet hadde kjøpt huset av hans foreldre, som fremdeles bor i tredje etasje, og bestemte seg for en real oppussing. Sammen driver de designfirmaet Miksmaster, og hun er utdannet i kunst for formgiving ved Det nederlandske kunstakademiet i ´s-Hertogenbosch, så begge har kombinasjonen estetikk og funksjon i blodet.

Planen var opprinnelig å bygge om første etasje av bygården fra 1893 til en helt moderne leilighet, men da de rev en skillevegg og fjernet en senket himling, dukket det opp en liten overraskelse i takhjørnet i en av stuene. Et lite englehode åpenbarte seg i taket.

BRITA OG TOMS STUE, slik den ser ut i dag – tidligere var værelset en del av Den Merkantile Klub. Lysekronen hang også i klubben. Den er russisk, fra perioden og skal ha hengt i den russiske ambassaden.

Foto: Brita Bergsnov-Hansen

62

FORTIDSVERN

KULTURHISTORISK – Oi, oi, hva gjør vi nå? Tør vi dette? For jeg tenkte økonomi. Jeg visste at det ville koste å avdekke hele taket og restaurere det, forteller Brita Bergsnov-Hansen.

– Men engelen bare strålte ut. Det var så vakkert. Og vi syntes vi måtte kaste oss ut i det – selv om det ville koste oss skjorta.

Sønnen min pleier å peke på taket og si: «Her ser dere min Tesla». Men vi har et kulturhistorisk ansvar, legger hun til.

Dekormaler Monika Tollsnes hos Malermester Buer og gipsmaker Peter van der Ent ble bragt inn.

Det som var igjen av malingen og gipsdekoren i taket ble avdekket og omhyggelig restaurert, og der det var helt forsvunnet, malte Monica Tollsnes inn nye partier – selvsagt med limfarge, samme materiale som den opprinnelige dekoren. I mens reparerte de omfattende skader på himling og listverk, og modellerte deler av profilene på stedet. Gipsmakeren skaffet også en

HUSET I OSCARS GATE stod ferdig i 1893.

Da det var én leilighet på 355 kvadratmeter per etasje. Hvor mye som var innvendig dekormalt, og hvem som utførte arbeidet, vites ikke. Men de finner det sannsynlig at opprinnelig var dekormaling i takene i hvert rom og i gangene i alle tre opprinnelige leilighetene.

Foto: Nina Kraft

gipsrosett i samme stil som rosetten i nabostuen, hvor den var intakt. Han modellerte dessuten omhyggelig opp manglende partier av stukkaturen langs veggen.

Arbeidet tok tre–fire måneder. Da ble det også praktfullt – og fint samstemt til taket i stuen ved siden av. Der var takdekorasjonene ganske godt intakt, men både den malte dekoren og gipsen måtte renses og restaureres.

HERREKLUBB Grunnen til at takmaleriet i hovedstuen ikke var overmalt eller ødelagt i årene løp, forteller Tom Lorentzen, er trolig at første

etasje i bygningen lenge ble brukt som herreklubb. Og når medlemmene koste seg med en pjolter eller spilte biljard, passet det jo fint med litt engler og blomsterranker og fugler i taket.

Den Merkantile Klub, som den het, ble stiftet så tidlig som 1890. Først lå den i Drammensveien. Klubben kjøpte villaen i Oscars gate 57 rett etter krigen. Toms Lorentzen far er restauratør, en ærefull t­ittel i restaurantbransjen, og overtok driften av klubbens selskapslokaler i 1975. I 1980 kjøpte han huset mot at Den Merkantile Klub kunne holde til og ha sine samlinger der, til den stengte – det skjedde først på 2000-tallet.

På grunn av bolignød rett etter krigen ble loftet bygget om til flere leiligheter.

Brita Bergsnov-Hansen og Tom Lorentzen regner med at det som måtte ha vært av dekorasjoner i tredje etasje da gikk tapt på grunn av rørlegging og andre tekniske installasjoner. Men i et næringslokale i annen etasje finnes fremdeles dekorasjoner i to av takene – begge er blitt litt klønet overmalt en gang i tiden.

De har funnet tegninger av huset slik det sto ferdig i 1893. Da det var én leilighet på 355 kvadratmeter per etasje. Hvor mye som var innvendig dekormalt, og hvem som utførte arbeidet, vites ikke. Men de finner det sannsynlig at opprinnelig var dekormaling i takene i hvert rom og i gangene i alle tre opprinnelige leilighetene.

– Jeg turte først ikke pirke bort i taket der oppe, sier hun og peker på en liten originalrosett i den aller første lille entreen.

– For da jeg gjorde det, kom det litt gullmaling frem. Da måtte vi restaurere dette lille taket også. Det kan fortsatt skjule seg flere skatter under taket her i huset, men mer enn dette kunne vi ikke tillate oss i denne omgang.

FORTIDSVERN

63

TÅLMODIGHETSARBEID – Da jeg fikk en telefon om at de trengte en dekormaler i Oscars gate, sto jeg på en stige og restaurerte dekorasjonsmaling i en oppgang i et hus fra omtrent samme periode, bare noen kvartaler bortenfor, forteller Monica Tollnes.

Hun har gått på skole for dekorasjons­ maling i Frankrike, er utdannet i tegning, form og farge, og har nesten 20 års erfaring med restaurering. Hun forteller at limfarge består av celluloselim eller en annen type lim fra plante- eller dyreriket som bindemiddel, puss vann, kritt og fargepigmenter.

– Limfarge kan lett vaskes av, så man må unngå å rense med vann. Vi bruker spesialsvamper. I gamle dager ble slik dekor renset med loff, opplyser hun.

– Vi hadde valget mellom å restaurere de nyoppdagede taket slik det kanskje så ut da det var nytt, eller gjøre det mørkere, for å matche det opprinnelige taket i den andre stuen. Vi valgte det første.

– Ønsket er å beholde mest mulig av den opprinnelige dekoren, og kun utbedre de partiene der dekoren er forsvunnet og komplementere denne – for eksempel ved å fortsette en bord hvor deler er ­forsvunnet. I partier hvor det allerede er farge, som i det innerste rommet som hadde vært udekket, la jeg kun inn farge på de partiene hvor det var gjort reparasjoner av hull eller sprekker. Vi oppdaget at det var flere elementer som hadde vært malt i gull tidligere, som nå var brune. Jeg la inn gullmaling her igjen og taket fikk en helt ny glød igjen. Utover dette rører vi det opprinnelige minst mulig.

Hun forteller at det alltid er en utford­ ring å blande riktig farge, og at det må gjøres på stedet. Limfarge er mye mørkere før den tørker, så ofte må det mange omganger til før man finner den perfekte blandingen av fargepigmenter.

BRANNHEMMENDE Det er ikke mange som kan restaurere gammel dekormaling, og det samme gjelder gamle gipsrosetter og -stukkatur.

Peter van der Ent, som har omtrent 30 års erfaring, opplyser at det kun er fem–seks slike gipsmakere i Oslo-området.

– Man kan telle oss på en hånd. En del innleide håndverkere, som ikke har denne bakgrunnen, går bare og fyller inn sprekker og hull med akrylsprøyte – i stedet for å rense ordentlig og så fylle inn med gips, påpeker han.

Stukkatur og rosetter var ikke bare pynt da den opprinnelig ble satt opp, forteller gipsmakeren. Gips er brannhemmende, så den hadde også en praktisk funksjon.

Dekoren, både maling og gipsarbeider, er ofte enklere i Oslo øst enn i Oslo vest, forteller de to håndverkerne. Men også

64

FORTIDSVERN

SKADENE VAR ARBEIDSKREVENDE, og store deler av stukkaturen måtte modelleres og felles inn. Arbeidet ble gjort på stedet.

Foto: Brita Bergsnov-Hansen

PIGMENTER ble blandet på stedet. Iblant var det nødvendig med 10–15 forøk for å få rett farge.

SLIK BLE TAKET i «engleværelset» seende ut etter ferdig restaurering og rekonstruering. Det ser nyere ut enn det mer intakte sideværelset – men det er med hensikt. Det er ikke lagt inn noen «falsk patina».

Foto: Brita Bergsnov-Hansen MIDTPARTIET OG ROSETTEN var helt forsvunnet i værelset med engelen, så dekormaler Monica Tollnes og gipsmaker Peter van der Ent måtte rekonstruere etter mønster fra det mer intakte stuen. De hentet også litt inspirasjon fra en delvis intakt takdekorasjon i etasjen over.

Foto: Brita Bergsnov-Hansen

DEKORMALER MONICA TOLLNES brukte fire måneder på arbeidet.

Foto: Brita Bergsnov-Hansen

Foto: Brita Bergsnov-Hansen

EN LITEN ENGEL åpenbarte seg i taket, og Brita Bergsnov-Hansen og Tom Lorentzen måtte kullkaste alle sine planer om å flytte soveværelset og badet dit. Det ble en ekstra kombinert stue og arbeidsværelse i stedet.

Foto: Brita Bergsnov-Hansen

østover i byen ha de sett dekorasjoner, som åpenbart var kostbare selv da de var nye. Og gips-stukkatur ble ofte kjøpt inn i metervare, i vest som i øst.

Hvor mye av den innvendige bygningsmassen i bygårder fra slutten av 1800-­tallet som var dekormalt, vet man ikke. Det aller meste er tapt. Det som fremdeles er intakt – noe av det er fredet – finnes oftest i portrom.

– BØR FORSKES PÅ – Det er mye spennende dekormaling i Oslos portrom og trapperom, men det blir dessverre stadig mindre av det. Vi taper

noe hele tiden påpeker antikvar Cathrine Reusch hos Byantikvaren.

– Ikke minst når det kommer driftige mennesker med ønske om modernisering inn i styrene. De liker kanskje det som er mest moderne for tiden – grått og hvitt.

Det kan bli ganske dyrt å få det renset og restaurert av fagfolk, og det er ikke til å unngå at det vil være skadet.

– Når det gjelder innvendige leiligheter har vi enda mindre oversikt, og antagelig er mye mindre bevart. Det er utrolig viktig å være oppmerksom på den kulturhistoriske verdien hvis man skulle være så heldig å finne rester av dekormaling

i sin egen bolig. Om man ikke selv har mulighet til å få det restaurert, har det høy verdi å bevare muligheten for fremtiden, sier Reusch.

Hun minner om at det er mulig å søke tilskudd til restaurering i port- og trapperom. Restaurering av egen leilighet gis de ikke tilskudd til.

Hun mener mye av den dekoren som har overlevd, er av «høy håndverksmessig standard» og at det burde forskes mer på eldre innvendig tak og veggdekor i trapperom og byleiligheter.

– Vi kan regne med at mange tak som i dag fremstår som hvite, med hvite FORTIDSVERN

65

Det mørkeste og mer detaljerte taket var opprinnelig og kun ble renset og skader ble utbedret. I rekonstrueringen av taket i den andre stuen er det færre detaljer, for Brita og Monica ønsket ikke å gjette hva om kunne ha vært der på 1800-tallet.

Foto: Brita Bergsnov-Hansen

nedtonet i forhold til den pompeianske stilen som ble populær på 1700-tallet. Det har sannsynligvis tatt sitt utgangspunkt i 1500-tallets renessansetak, men strammet opp i en mer viktoriansk stil.

Dette passer også med bygningen ytre, som betegnes som nyrenessanse eller nybarokk. Arkitekten var Carl Anian Aaman. Han var opprinnelig fra Stockholm, men ansvarlig for mange bygårder i Oslo på slutten av 1800-tallet, i mange bydeler – i Markveien som i Bogstadveien, i Bygdøy allé som i Thorvald Meyers gate.

Byggherre var grosserer Daniel Steen fra Larvik, som også bodde i en av leilighetene i huset. I en periode bodde også hans nevø, Johan Daniel Steen, en av grunnleggerne av Steen og Strøm, også i Oscars gate 57.

STUETAKET I VÆRELSET ved siden av «engleværelset» var utildekket, men så skittent og mørknet i årene løp at mange detaljer var skjult. Etter rensing og restaurering er det tilbakeført til sin opprinnelige prakt, mange flere detaljer er kommet til syne, og Brita og Tom har fått et helt unikt oppholdsrom.

Foto: Brita Bergsnov-Hansen

stukkaturer og hvite rosetter, i bygårder fra 1800-tallet, opprinnelig var fargelagt og dekorert, gjerne med detaljer i gull, sier arkitekt og forsker Lars Jacob HvindenHaug i Norsk Institutt for Kulturminne­ forskning, NIKU. – Mye ble overmalt tidlig på 1900-tallet.

Dekormaling ble umoderne. Smaken skiftet, fra tyngre og mørkere farger til hvitt og lyst. Og siden de fleste leilighetene var for utleie, ble de malt over for da ble de mer markedstilpasset. Dette skjedde oftest før det var tid til å dokumentere det ved å ta fotos. Det var jo heller ingen bevissthet om at dekormaling og gipsarbeid var verdt å ta vare på, forklarer Hvinden-Haug.

Når himlingen i et rom er blitt senket, er det større sjanse for at det ligger noe bak som fremdeles kan hente frem. Det kan være mulig å fjerne hvitmalingen også, opplyser han, men det er mer kostnads­ krevende, og dekoren under er oftest mer skadet. NIKU-forskeren synes takene i Oscars gate er «et blant de flotteste av sin type jeg har sett her i Oslo».

66

FORTIDSVERN

NEROS HUS I ROMA Takdekoren i Oscar gate 57 er ifølge arkeologiprosessor Simon Malmberg ved Universitet i Bergen, som har sett fotografier av de to takene, i italiensk-inspirert nyrenessanse eller nybarokkstil.

– Dette er en relativt enkel takdekor i nyrenessanse-stil som var meget populær i Nord-Europa og Storbritannia i tiden 1870–1900. Renessanse-stilen ble i sin tur inspirert av veggmalerier funnet i Roma i Neros gylne hus, Domus Aurea, som ble

gjenoppdaget i begynnelsen av 1500-tallet, sier Malmberg.

– Dekoren består av girlander, fugler og blomstermotiv. Englene er ikke direkte hentet fra antikke malerier, men de er antageligvis en kombinasjon av antikke putti- og teatermasker. Det ene taket har også røde halvsirkler som nok skal etterlikne rød porfyr, laget i et mønster som i antikken ble kallet opus sectile.

Taket er ifølge Malmberg ikke direkte inspirert av antikken, og er ganske

KRONEN PÅ VERKET Brita Bergsnov-Hansen og Tom Lorentzen er fascinert av husets historie – og synes de bor i en historisk perle, som til tross for størrelsen føles intim og hyggelig. De har gammel arkitektur med betonggulv, interiørelementer som de selv har designert satt sammen med Le Corbusier-møbler og gamle norske møbler.

– Takmaleriene er allikevel kronen på verket, kirsebæret på toppen av iskremen, smøret til grøten, det som binder alt sammen, det praktiske og det estetiske, sier Brita Bergsnov-Hansen.

– Når folk kommer hit, sier de: «Dette er så veldig dere, det er så veldig Tom og Brita.»

BRITA BERGSNOV-HANSEN og Tom Lorentzen er fascinert av husets historie – og synes de bor i en historisk perle. De tenkte opprinnelig å lage en modernistisk leilighet i husets ene etasje, men funnet av en engel i taket gjorde at de forandret planene.

Foto: Nina Kraft

FORTIDSVERN

67

Tidligere styreleder i Oslo og Akershus avdeling, Svein Solhjell, har på Dreyer forlag utgitt en bok skrevet i anledning av at det nesten år er 400 år siden Oslo brant for siste gang og byen ble flyttet til Akershus’ forterreng. Den nye byen skulle hete Christiania etter kongen selv, Christian IV. Boken tar for seg hus, hjem og dagligliv i byen på 16- og 1700-tallet. Her blir boken anmeldt av Ulf Andenæs.

undertittel lyder, så tett innpå byens folk dengang som det har vært mulig å komme, i den fase av Christianias historie som har vært noe mindre kjent, de første par århundrer før den ble hovedstad. Det ble enevoldskongenes tid.

FORTIDEN BLE BEGRAVET Det er Oslos vanskjebne at byen med ett slag fikk kuttet bort de første seks århundrer av sin historie som bokstavelig talt ble begravet i Gamlebyen på konge­ lig befaling. Det største unntaket var Akershus festning som forblir Oslos varige landemerke. Som sunket i jorden var den gamle byen, grunnlagt i vikingetiden ved Alna-elvens utløp, ved det punkt lengst inn i landet i Øst-Norge der man kunne seile med båt. I en årtusengammel by så sterkt ribbet for sin eldre historie blir de gjenværende rester fra 1600- og 1700-tallets Christiania desto viktigere, fordi de utgjør hva man har tilbake av en opprinnelig bydel med noen bevarte hus.

HAGETEMPEL ULLEVÅL CARL Fredrik Vogt NMO 1810, en av illustrasjonene i Svein Solhjells bok «Det eldste Christiania». Ulf Andenæs skriver i sin anmeldelse at dette er en staslig bok.

BOK: DET ELDSTE CHRISTIANIA

FORTIDEN BLIR BRAGT TIL LIVE Svein Solhjell er et av de mest trofaste medlemmer i Fortidsminneforeningen, som aktivist, tillitsvalgt og utrettelig samfunnsdebattant gjennom et halvt århundre siden tidlig på 1970-tallet. Det er kronen på verket når han i de senere år kan notere seg for et kulturhistorisk forfatterskap.

F

or ikke lenge siden kunne han glede andre medlemmer med en bok om foreningens eiendom Vøienvolden. Nå er han ute med sin bok til 400-årsjubileet for Christiania i året som kommer.

68

FORTIDSVERN

SLIK LEVDE DE Det mangler ikke på beretninger om hvordan kong Christian IV flyttet Oslo fra det som nå heter Gamlebyen til nye tomter innunder Akershus. Enda mer er skrevet om hvordan byen har utviklet seg siden

den ble hovedstad i 1814. Solhjell har tatt et skritt videre, fra den vanlige politiske historien og byhistorien over til å vise oss hvordan menneskene faktisk levde.

Det handler om «hus, hjem og dagligliv på 1600- og 1700-tallet», slik bokens

DANSKEKONGENS GARNISONSBY Frem til 1814, så lenge København var hovedstaden, minnet Christiania mest om en dansk garnisonsby under festningen, med utskiping av trelast som en profitabel tilvekst.

Til tross for at Bergen var langt større, var Christiania byen som danskekongene satset på som sitt fremste støttepunkt i Norge, fordi det var derfra det var lettest for dem å kontrollere sitt andre kongerike. Når makthaverne satt i København, ville det vært mye mer kronglete for dem å kontrollere landet via Bergen eller Trondhjem. Bergens lillebror Christiania ble følgelig sete for kongens stattholder og det som ellers fantes av norske styringsorganer, og derfor ble Christiania hovedstad i 1814, som en videreføring av et mønster som var bygget opp gjennom dansketiden.

TETT INNPÅ MENNESKENE Vi får et overblikk i detalj om epoken som la grunnen til dette: Hvordan ble husene til byfolket bygd, hvordan ble de innredet, hvordan skaffet de seg lys, varme og drikkevann? Hvordan kledde de seg, hvordan spiste de, hvordan kom de sammen, i hverdag og fest, hvordan var omgangsformene?

Leseren blir innviet i tro og overtro, forbrytelse og straff, datidens rangorden som virket inn på alle områder i livet, og den ruvende forskjellen mellom fattig og rik. Forfatteren beskriver sosieteten i enevoldstidens Christiania, og han beskriver småkårsfolket. Hvordan innrettet familiene seg? Hvordan så de på skikk og uskikk, og hvordan fant de seg et levebrød?

FORSKERENS METODE Solhjell har drevet selvstendig forskning.

Som metode har han med særskilt utbytte saumfart de svunne tiders takstforretninger ved skifte og auksjoner for dødsbo. Der får han innblikket i hva de faktisk eide, hva de omga seg med og hvordan de var utstyrt. Men selv ikke denne forfatteren rekker over alt. I den tids Norge, der det ikke fantes en eneste bank, hvordan kunne de omtalte rikfolkene oppbevare alle sine penger? Som gull og sølv på kistebunnen med lås og beslag? Var dette trygt nok når herskapene var hjemmefra? Selv har jeg til nå ikke greid å gi patente svar på slike spørsmål, til tross for at jeg som historie­ utdannet burde vite om slikt.

SVEIN SOLHJELL, en av de mest trofaste medlemmer i Fortidsminne­ foreningen, fikk ideen til boken «Det eldste Christiania» mens han leste gamle skrifter under pandemien.

SATTE FARGER PÅ TILVÆRELSEN På noen bemerkelsesverdige punkter korrigerer Solhjell oppfatninger som tidligere har vært vanlige. Han bestrider den utbredte antagelse blant kulturhistorikerne om at byborgernes boliger som regel var spartansk og enkelt innredet. Tvert imot påviser han at folk i de tider omga seg med et overdådig vell av farger, med en frodig dekorert innredningskunst, så sant de hadde råd til det.

Innendørs kunne datidens borgerhjem derfor være et festlig skue av farger og utsmykning, fjernt fra modernismens

kjølige «Scandinavian design». Vi kjenner det samme fra våre forfedres folkekunst, bondekulturens dekorasjonsglede, rose­ maling og bunader, og høyt mot nord samenes kofter likeså: Å ty til farger var oppskriften for å bøte på tilværelsen i en natur som var uten farger halve året, en overlevelseskunst for å holde motet oppe i det kalde nord. Boken forteller ikke hvordan folk med datidens hjelpemidler greide å fremstille sine farger. Det ville vært spennende å vite mer om.

Forfatteren, som er ingeniør av profesjon, legger vekt på hvordan folk innrettet seg praktisk. Språket er nøkternt. Ofte er det forskeren Solhjell som har ordet.

BILDER LEVER SITT EGET LIV Boken er storartet illustrert. Men nettopp illustrasjonene vil være en kilde til diskusjon. I overraskende stor grad er disse hentet, ikke fra den tids Christiania, men fra andre steder, fra Kontinentet og særlig Nederland, fra England, fra København og fra ulike kanter av Norge. Billedtekster forklarer at slik kan man tenke seg det har sett ut i Christiania på samme tid.

Innvendingene kan gå på at det dermed blir mindre autentisk.

Betyr dette at billedtilfanget tilknyttet Christiania på 1600- og 1700-tallet har vært for fattigslig? For min egen del har jeg sett ganske rikelig illustrasjonsmateriale når jeg selv har drevet formidling av denne tidsepokens Christiania, ikke minst fra Norsk Folkemuseum, bymuseet og andre forvaltere av det gamle. For noen lesere vil det derfor virke rart at historien om byen i så stor grad illustreres med bilder som ikke er fra byen, selv om bildene formodentlig ligner på det som var.

Men en staselig bok er det blitt.

Ulf Andenæs

DET ELDSTE CHRISTIANIA HUS, HJEM OG DAGLIGLIV PÅ 16- OG 1700-TALLET Svein Solhjell Dreyer 349.- i butikk

FORTIDSVERN

69

Tekstutdrag fra «Det gamle Christiania i bilder og tekst»:

«En af det nye Kristianias vakreste bygninger», skriver Hjemmets og Arbeiderens Ven om Parkveien 45 i 1891. Huset var blitt oppført for grosserer Fredrik Sundt i 1877. Dette bildet sto i Ny illustreret Tidende i 1880. Innfelt: Statsministerboligens første beboer, statsminister Johannes Steen.

Foto: Fra forlaget

BOK: DET GAMLE CHRISTIANIA I BILDER OG TEKST

TIDSBILDE MED KLASSESKILLER I andre halvdel av 1800-tallet utkom det – i tillegg til dagsavisene – en rekke ukentlige nyhetsmagasiner, hvorav de mest kjente er Skilling-Magazin, Ny illustrert Tidende, Illustreret Nyhedsblad og Folkebladet.

FORTIDSVERN

VIRKER OVERORDENTLIG SMAKFULLT. «Værelsene er overordentlig smukt udstyret med en ganske ualmindelig høide under loftet og gjør et meget fordelagtigt indtryk.

En elegant trappeopgang i hel mahogan fører op til anden etage. Statsrådsværelset tiltrækker sig særskilt opmærksomhed

ved en stilfuld ovn og med imitert gylden­ læders tapet, ligesom spisesalen i forbindelse med dansesalen, der er holdt i hvitlig gult og guld med rokokoornamenter, virker overordentlig smagfuldt.

Monteringen er besørget af et norsk firma. Møbler i grøn og rødbrun silke giver værelserne et dybt, elegant præg og ta’r sig meget godt ud.

De smukke lysekronene i empirestil fra den gamle stiftsgård, og en del fine antike speil og et underligt gammelt skrivebord med kronet navnetræk virker som et pust fra en gammel tid midt oppe i al den moderne herlighed.»

Skriver altså Norsk Familie-Journal, og avslutter sin artikkel slik: «Når fremmede diplomater herefter gjæster Norge, vil de iallefald bli mottaget i et tidsmæssigt og komfortabelt minister­ hotel, og ta minder med sig hjem om fremskrittets Norge.»

Parkveien 45 var statsministerbolig frem til 1908, deretter holdt utenriksministeren til her. Fra 1962 ble huset benyttet som representasjonsbolig. I 2009 ble Parkveien 45 sammen med nabobygning­ ene Inkognitogaten 18 og Riddervolds gate 2 bygd om til det som er dagens statsministerbolig.

Foto: Fra forlaget

70

«VILLA PARAFINA» Grosserer Sundt var den første som innførte petroleum til Norge, og huset ble av folkevittigheten kalt «Villa Parafina». Det er litt uvisst når grossereren døde, men i folketellingen 1895 bodde enkefru Sundt her med to barn.

Under den nøkterne tittelen «Villa på hjørnet» presenterte ukeavisen Hjemmets og Arbeiderens Ven i 1891 huset på hjørnet av Parkveien og Riddervoldsgaden som «en af det nye Kristianias vakreste bygninger».

Avisen kan fortelle at tomtene er uhyre kostbare i dette ganske nye kvarteret i denne delen av Homansbyen. «Byggespekulantene sætter husleien så høit her oppe, at bare rikfolk har råd til at bo her.»

STATSMINISTERBOLIG Staten hadde imidlertid penger og kjøpte bygningen i 1896, og et par år senere omtaler Norsk Familie-Journal villaen som «den nye statsministerboligen». Etter et drøyt år med ombyggingsarbeider hadde statsminister Johannes Steen flyttet inn som første beboer i 1898. Senere bodde også Chr. Michelsen her.

Første etasje inneholdt statsministerens private bolig, mens selskapslokaler og statsrådsværelset var henlagt til andre etasje.

«Fra hovedindgangen i Riddervoldsgade kommer man ind i en smuk, rummelig entré, hvorfra døre med gammeltyske glasruder fører ind i ministerens lukkede forsal. Herfra fører en indgang ind til statsministerens privatkontor, en salon og en spisestue. Leiligheden består videre af dagligværelse, kabinett, 4 sove­ værelser, 2 pigeværelser samt kjøkken og anretningsværelser.»

BOK: «KYSTENS VEIVISERE»

FASCINERENDE DEL AV NORGESHISTORIEN

F

elles for dem alle var at de inneholdt forbløffende gode illustrasjoner, basert på xylografier eller trestikk.

Illustrasjonene var dessuten forsynt med interessante tekster, og sammen gir disse oss et unikt tidsbilde av en hovedstad med enorme klasseskiller, heter det i informasjonen fra forlaget Pax. Noen spradet på Karl Johan, mens andre vasset i leire i bydelen Ny York på Grüner­ løkken. Leserne får bli med både til slummen i Vika («med byens verste utskudd av begge kjønn»), til Østkanten (der «byens urolige elementer var samlet») og Botsfengselet (hvor bare mønster­fangene fikk spise seg mette) – men også til Homans­byen (ikke for folk som drev med utskjenking og håndverk), Frognerkilen (der borgerskapets landsteder var truet av den nye jernbanen til Drammen) og det nye Bygdø Søbad («et funn for den velhavende Kristiania-mann»).

På denne tiden fikk byen også flere av sine mest kjente monumentale bygninger, deriblant Slottet (som lenge bare ble kalt «kongeboligen»), Storthinget («et ikke noget synderlig monumentalt bygg») og den nye Østbanebygningen («fullt europeisk både med hensyn til størrelse og skjønnhet». Og det ble spådd at «kaldt øl og god musikk vil gjøre St.Hanshaugen populær».

Boka er skrevet av Arve Torkelsen (f. 1948) og kom nylig ut på Pax Forlag. Torkelsen er pensjonert journalist, oversetter, forlagsredaktør og forlegger.

I en fyldig reportasje om «Det gamle og det nye Kristiania» i 1880 trekker Ny illustreret Tidende begeistret frem grosserer Fredrik Sundts privatvilla i Parkveien 45. «Den er opført i 1877 efter tegninger af arkitekt Henrik Nissen, som her har leveret en overordentlig smuk prøve af den renaissancestil som Berlinerskolens arkitekter har udviklet, og som har sin rod i den græske bygningsstil.» Ukemagasinet peker på at huset er et godt eksempel på «den nyere tids materielle fremgang og en forfinet smag».

DET GAMLE CHRISTIANIA I BILDER OG TEKST Arve Torkelsen Pax 449.- i butikk

Norge har verdens nest lengste kystlinje. Mer enn 220 fyrstasjoner som alle var bemannet i sin tid, vitner om den store innsatsen for å sike trygg ferdsel langs en værhard og farlig kyst. Boken «Kystens veivisere» gir oss dette fascinerende stykket norgeshistorie.

Boken er også en guide til de majestetiske utpostene mot havet – som alle fortjener en visitt, skriver forlaget Vigmostad Bjørke. Den er skrevet av Jo van der Eynden og Per Roger Lauritzen.

Selv om Norge ikke er et stort land rent geografisk, er det en stor kystnasjon. Å sikre ferdselen langs den værutsatte norskekysten har vært en prioritert samfunnsoppgave.

I «Kystens veivisere» følger vi den historiske utviklingen av fyrteknologien og fyrlivet fra begynnelsen og frem til i dag. Boken er rikt illustrert, og de i sin tid 220 bemannede fyrstasjonene langs kysten har hver og en fått sin presentasjon.

Jo van der Eynden, medlem av Fortidsminneforeningen, er forfatter, foredragsholder og tidligere direktør for Lindesnes Fyrmuseum. Han har også jobbet innen kulturminneforvaltningen, med kystkultur og maritim kulturhistorie som arbeidsfelt, og har bidratt til en rekke bokutgivelser. Per Roger Lauritzen er forfatter, foredragsholder og friluftsmann.

Boken «Kystens veivisere» gir oss et inntrykk av den mest værutsatte Norgeshistorien.

KYSTENS VEIVISERE NORSK FYRHISTORIE FRA A TIL Å Jo van der Eynden, Per Roger Lauritzen Vigmostad Bjørke ib., kr 399,-

FORTIDSVERN

71

NYE MEDLEMMER

Velkommen til nye medlemmer

HOVE STEINKIRKE i Vik i Sogn er en av de mange bygningene som binder sammen medlemmene i Fortidminneforeningen.

Kirken ble reddet av medlem Peter Andreas Blix i 1880. Først i 2019 ble kirken vår, som en gave fra staten.

Er du glad i kirken din? Fortidsminneforeningen er en blandet forsamling hvor all den tro, tvil og ugudelighet som finnes i Norge er godt fordelt blant oss. Men vi er alle glad i kirker; naturlig nok siden foreningen er tuftet på å redde stavkirker og steinkirker. I andre halvdel av 1800-tallet var foreningen et løst sammensatt bevaringsprogram for å redde bygningsarv. I dag jubler vi fordi vi endelig har fått et statlig kirkebevaringsprogram til vedlikehold. Vi ha vært en pådriver for å få til dette programmet, og nå skal vi være en vaktbikkje for at pengene blir brukt fornuftig.

Velkommen til en forening som kjemper for bygningsarven.

AGDER AVDELING Sander Pettersen Mykland Christine Mjåland Gundersen Vivian Valborgland Trommestad Julie Mathilde Stenhammer Sverreson Rune T. Terjesen Pål Osjord Per Kristian Topstad Borge Kristi Renate Stalleland Ragna Dahle Aanesland Treindustri Morten Wollebæk Jørgensen Trude Ekse-Gundersen Magnhild Konnestad Asborg Konnestad Kåre Kjell Arnevik Robin Govertsen Martin Håkonsen Skjulestad Liv Hilde Holm Ketil Lilleholt Inger-Tori Solberg Elisabeth Bryn Kristin Udjus Teitelbaum Martin Aasbø Signe Lefdal Hove Peder Vaaje Hegland Emilie Laurentzie Sortvik Anders Aaberg Vigdis Ellefsen Sigrun Bjerke Unn Ingeborg Grindvik Anne-Bjørg Jacobsen Sigmund A. Trydal Arild Mathisen Toril Sannes Julie de Linde Inger Johanne Barland Jonas Glaser Simon Eikill

72

FORTIDSVERN

Sirianne Maeder Bjørn Anders Fredriksen Jannicke Tolfsen

BUSKERUD AVDELING Petter Phan Stensrud Silje Marie Breivik Ida Margrethe Klingvall Harald Martiniussen Ole Morten Vatnås

DEN TRØNDERSKE AVDELING Linas Bjarne Tidemann Eide Hammer Pia Wigtil Hege Ramsøy-Halle Ellen Andenaes Karen Lone Roald Veimo Marie Bonsaksen Tova Linnea Schönbeck Oler Olaussen Thea Pernille Bjelke Christophersen Luca Finocchiaro Melina Lefsaker Kvernmo Jacob Nordin Andresen Magnus Realfsen Langnes Torunn Beate Fasting Carl-Gunnar Flønnes Alexander Pedersen Thea Vintervold Malene Øie Silje Kristine Haugen Elise Johnsen Frivoll Gyri Sandvoll Mardis Rø Ole Morten Lagmannssveen Audun Asphjell

Ann Myhrer Ellen Ramberg Hennissen Peter Nicolai Sandnes Finsås Sara Elise Sandnes Augland Magnus Bergli Tone Øseth Espås Solan Berg Marius Ludwig Kennedy Kirsten Strand Bachke Arild Bachke Olav Martin Eidem Arne Skjøtskift Bente Haarstad Knut Botngård Inger-Helen Hide

FINNMARK AVDELING Trond Johansen Lindis Møller-Davidsen

HEDMARK AVDELING Anders Fredrik Drevland Tømmerberg Unni Fladsrud Vold Sverre Oskar Øverby Ståle Elgshøen John Fiskvik Thor Skogbakken Simen Søbakk Andreas Småkasin Moen Tonje Hovensjø Løkken Inger-Lise Korbøl

HORDALAND AVDELING Nikolina Søgnen Terje Tverberg Tore Osland Randi M. Hermansen Anders Unneland Jon Sværen

Foto: Fortidsminneforeningen

Irene Svindland Ellaug Bjerland Oskar Ringstad Maria Hanset Demdal Lisbeth Dreyer Beate Hope Ingeborg Kløve- Graue Anne Berit Svanes Fevang Nils Børge Rokne Jørn Johnsen Stig Hove Jorunn Marie Rødli Systad Tore Fykse

Astrid Tingelstad Smedsrud Vibeke Isachsen Paul Are Sandal Halfdan Gimle Petter M. Lindstad Eli Neste Åge Neste Karine Granli Kari Løken Kalsnes Morten Pettersen-Dahl Gjermund Larsen

MØRE OG ROMSDAL AVDELING

Mia Fürst Casper Kjølstadmyr Harald Halvorsen d.y.

Vicci Wiksen Marte Topaas Bård Rane Kristin Erlandsen Øivind Aamodt Renate Eckstrøm Larsson Eline Bull-Njaa Stine Nerbø Aasta Uri Frode Larsen Leiv Bjerve Ingrid Fjeldstad Luke Åge Lybekbråten Petter Mortensen Ingvar Moi Peter Andreas Kristoffersen Hanne Strømberg Elin Myhre Olav Christian Ljøner Hagen Andreas Vold Anna-Karin Axelsen Lindstad Helle Elisabeth Lien Patrik Knutsson

Mari Indergård Viertel Trine Skappel Strand Anne Berit Silset Aas Sverre Steinnes Sverre Sevaldsen Marianne Brevik Maria Stornes Kirsti Rødven Monika Haanes Waagan Heidi Løklingholm

NORDLAND AVDELING Lisa Amine Høgås Wenche Jørgensen Ørjan Elias Ebbesen Eikemo Åshild Elton Jacobsen Hanne Julie Nygård Berg Elin Pedersen May Kristin Fjell Kari Nedgård

OPPLAND AVDELING Erik Lillejordet Kristian Jensrud

OSLO OG AKERSHUS AVDELING

Bettina Barlinn Kjersti Maaø Landsjøåsen Turid M. Hoset Fredrik Voisey Daniel Lund Godbolt Elin Furru Pelle Thormodsen Solvor Mathiesen Gjerde Selma Isefiær McDougall Jorunn Sjølli Berit Kvam Kjetil Tangen Marius Davidsen Roar Prydz Christensen Heidi Berntine Bull-Gjertsen Karin Elvestrand Andreas Noreik Arvid Thoresen Mette Sabbasen Eirik Øverås Harald Strand Eirik Manheim Trine-Lise Sonne Mandy Neuenfeld Nina Hurum Ingrid Fyhri Christine Lundberg Høst Siri Sjåvik Britha Lerberg Ødemark Benedicte Villars-Dahl Jack Sæterdal Tale Marker Øystein Dieseth Rositsa Kalacheva-Foteva

ROGALAND AVDELING Anette Bull Gunnhild Pettersen Trine Risa Skåland Morten Hettervik

Arnfinn Nilsen Kåre Hagen Olav Kvipt

Siv-Hege Kristiansen Beathe Hoel

VESTFOLD AVDELING SOGN OG FJORDANE AVDELING Bjørg Hovland Mats Lind Helgheim Per Christian Underhaug Tore Brudvik

SVALBARD AVDELING

Renate Andrea Ludvigsen Thyra Pindsle Runa Ryen Bush Håvard Hauge Thorsen Hannemor Skøyen Grue Murmester Dag Arne Nilsen AS Borghild Them Roys murerservice as

Eli Marie Angen

ØSTFOLD AVDELING TELEMARK AVDELING Trond Loen Kristin Elise Frogg Ånund Berge Lars Erik S. Øygarden Mette Irene Fredly Marianne Engell Gvammen Jan-Erik Nygaard Lina Momrak Jan Olav Langemyr Otto Brun Pedersen Mats Myrholt

TROMS AVDELING Harald Jakøin Inger Lise Kræmer Einar Kræmer Ellen Østgård Aud Tåga Kari Fosby Marit Winther Anita Johnsen Lea Lipphardt Ellen Hansen Else Hansen Rene Ole Hansen

Sissel Margrethe Børke Anette Hansen Jan Heier Terje Ekeberg Torbjørn Hagerup Nagelhus Roy Ole Axelsen Ulf Ottar Ludvigsen Kristine Tobiassen Ove Jansen Synnøve Dahle Marit Botngård Kari Strømsæther Martin Jon Heksem Jonny Bunæs Johanne Bakken Bordevik Hege Glad Elisabeth Lianes Eigill Tangen

AVDELING UTLAND Bjørn Ola Storbæk

FORTIDSVERN

73

ANONNSERE I FORTIDSVERN OG PÅ FORTIDSMINNEFORENINGEN.NO?

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG

Kontakt:Randi Huth Rogne Telefon: 995 20 500 randi@storybold tlf. 995 20 500

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

ØSTFOLD

OPPLAND

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad Fredrikstad og Hvaler

Leder: Anne Marit Noraker Telefon: 91103969 oppland@fortidsminneforeningen.no Norddalen Sør-Gudbrandsdal Verne-Vøla Vestoppland

Leder: Toril Røsand E-post: toril.rosand@neasonline.no Sunnmøre Romsdal Nordmøre

OSLO OG AKERSHUS

AGDER

Styreleder: Kristoffer Andersen Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@ fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike Nittedal og Hakadal Nesodden

Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: agder@fortidsminneforeningen.no Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn Aust-Agder Farsund

HEDMARK Leder: Bianca Wessel Telefon: 936 58 859 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal Sør-Østerdal

KR 200 FOR MEDLEMSKAP UT ÅRET!

MED HJERTE F O BYGNING R S­ A RV E N

Vi tilbyr kampanjepris for innmelding etter 1. september Kjenner du noen som kunne tenkte seg å være medlem av Fortidsminne­foreningen?

Tips dem om medlemskap til under halv pris av ordinær kontingent *) ved innmelding frem til 31. desember 2023.

De to siste utgavene av medlemsbladet Fortidsvern og Årboken 2023 er inkludert i denne prisen.

Kampanjepris for studentmedlemskap er kr 100 **)

ROGALAND Leder: Grete Holmboe Telefon: 480 01 359 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

DEN TRØNDERSKE AVDELING Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@ fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

NORDLAND

Leder: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: nordland@fortidsminneforeningen.no Rana HORDALAND Salten Daglig leder: Ida Pettersen Vesterålen Telefon: 944 53 696 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Sør-Helgeland BUSKERUD Bergen Leder: Helge Skinnes Bjørnafjorden Telefon: 901 93 148 TROMS E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Lysøens Venner Leder: Andreas Kirchhefer Voss Ringerike Telefon: 995 30 332 Fana og Ytrebygda Drammen og omegn E-post: troms@fortidsminneforeningen.no Årstad Kongsberg og Numedal Tromsø og omegn Hallingdal Harstad og omegn

SOGN OG FJORDANE VESTFOLD Leder: Odd Hjort-Sørensen Telefon: 415 29 439 E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

Styreleder: Thomas Bech Telefon: 909 20 966 E-post: styreleder-sfj@ fortidsminneforeningen.no Fjordane lokallag Sogn lokallag

TELEMARK Som medlem blir du medeier i alle foreningens historiske eiendommer og støtter samtidig arbeidet vårt for Norges bygningsarv.

Innmeldingen kan du enkelt ordne selv på www.fortidsminneforeningen.no. * Endres ved årsskiftet til ordinært medlemskap med fire utgaver av Fortidsvern og årbok kr 650.

Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no

FINNMARK Leder: Lene R. Edvardsen Telefon: 992 93 314 E-post: finnmark@fortidsminneforeningen.no

SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

**) Endres ved årsskiftet til ordinært studentmedlemskap med fire utgaver av Fortidsvern og årbok kr 350.

74

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN

75

Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt. 11, N0-0152 OSLO

Foto: Trond Rødsmoen/Fortidsminneforeningen

Lokallagenes nye hjelpere Over hele landet arbeider våre medlemmer for å redde verneverdige bygninger og andre kulturminner. Med opprettelsen av Nasjonalt Antikvarisk Utvalg styrker Fortidsminne­ foreningen dette arbeidet faglig.

Utvalget består av medlemmer med solid og variert fagbakgrunn. På frivillig basis skal de tilby råd og hjelp i arbeidet med vernesaker som meldes inn av lokallag eller avdelinger.

Arbeidet tok til i mai 2023 og medlemmenes første fysiske møte fant sted i oktober, i foreningens hovedkontor Magistratgården, Dronningens gate 11 i Oslo: Fra venstre: Hilde Lysbakken (Farsund lokallag), Jon Brænne (Oslo og omegn lokallag), Bo Alexander Granbo (vernesaksansvarlig), Signe Svoen (Sunnmøre lokallag), Mathilde Engum Rolland (Bergen lokallag), Theodor Geelmuyden (organisasjonssekretær), Ina Kristin Mittet (Den trønderske avdeling) og Jesper Johansen Gulliksen (Østfold avdeling). Med i utvalget er også Trond Indahl (Oslo og omegn lokallag) og Martin Herrmann (Møre og Romsdal avdeling).

Vi ønsker lykke til med arbeidet i 2024!