tegninger av Einar Oscar Schou
landskapssnitt 1:2000
URNES VERDENSARVSENTER Kirken som kunnskapsbærer
Tunet
Urnes stavkirke er både et lokalt kultursted og en unik verdensarv med store historiske, symbolske, kunstneriske og opplevelsesmessige verdier. Kirken er et reservoar for kunnskap om håndverk, materialer, religion, byggeskikk og dagligliv. Den vitner om lokale tradisjoner, om skiftende restaureringsfaglige holdninger, om Fortidsminneforeningens unike rolle i norsk kulturminneforvaltning, og siden 1979, om internasjonal kulturminnepolitikk. Et nytt verdensarvsenter må understøtte og komplettere kirkens unike verdier og samtidig gi rom for formidling og bevaring av kunnskap som kan komme fremtidige generasjoner til gode.
Urnes stavkirke er stedets viktigste byggverk. Selv om kirken er relativt liten, danner den med sitt karakteristiske tårn og mørktjærede fasade et sentralt referansepunkt i landskapet. Sett bort fra enkelte driftsbygninger, er det få bygninger som konkurrerer volummessig med kirken. Det rike kulturlandskapet på Ornes er preget av gårdsbrukene som ligger spredt oppover bakken, av noen enkeltbygninger og naustrekken ved sjøen, samt av den omfattende fruktdyrkingen som foregår på stedet. Den frodige lauvtrevegetasjonen gjør at landskapet endrer seg vesentlig med årstidene: på vinteren trer bebyggelsen frem, mens om sommeren glir den mer i ett med landskapet. Alle nye tiltak må sees i forhold til denne landskapsmessige helheten. Et nytt verdensarvsenter med et bruttoareal på rundt 1000 kvm overstiger størrelsen på andre bygninger på stedet og en institusjon av denne typen er ny i bygda. Kravet om at senteret skal underlegge seg kirken og landskapet gir derfor noen ekstraordinære utfordringer.
Veien og vandringen En viktig del av opplevelsen av Urnes stavkirke er reisen dit, der fjorden, fjellene, floraen, faunaen og alle kultursporene gir den besøkende en helhetlig forståelse av kirkens betydning - i landskapet og gjennom historien. For beboerne på Ornes er kirken en del av hverdagslivet, enten man passerer daglig forbi, om man er på rusletur eller på kirkebesøk. For den besøkende sitter reisen i kroppen når man ankommer kirken; kjøreturen gjennom fjordarmene, båtturen over fjorden og vandringen oppover bakken gjennom gamle Urnes gard. Det gradvise skifte av tempo gir den besøkende muligheten til mentalt å forberede seg på møtet med kirken. Det er derfor viktig å hegne om ritualene som ligger nedfelt i vandringen langs det historiske veifaret som strekker seg fra fergekaia til kirken. Et nytt verdensarvsenter må derfor både funksjonelt og visuelt underordne seg vandringens kontemplative kvaliteter slik at den besøkende også i fremtiden kan møte kirken med et åpent sinn. For å underbygge vandringens rolle har vi tonet ned tilkobling til det historiske veifaret og anlagt en gruslagt sti som fører frem til verdensarvsenterets hovedinngang. Den nye stien er prosjektets bærende arkitektoniske idé; den organiserer funksjoner og opplevelser i verdensarvsenteret, den gir en ny forbindelse til Urneshagen, oppover bakken mot kirken, samt til et knippe av nye stier som forbinder senteret til området rundt. På denne måten danner verdensarvsenteret en opplevelsesrik «omvei» som ikke bryter vandringens historiske kontinuitet. Ved siden av inngangen anlegges et amfi i forbindelse med den gruslagte gårdsplassen som kan fungere som møtepunkt og formidlingsarena for større grupper av besøkende. Hovedinngangen har et tak som gir ly for været. Biladkomst for bevegelseshemmede, ansatte og varelevering er koblet til Sørsidevegen i vest. For å unngå at shuttelbussen preger tomten for mye, har vi anlagt en enkel busslomme i forbindelse med stiens tilslutning til veien, slik at bussen slipper passasjer både av og på her etter å ha snudd på parkeringsplassen. Bussen kan også ved behov plukke besøkende opp ved sekundærinngang i senterets underetasje. Den trafikale løsningen gir minimale fyllinger og skjæringer på tomten slik at mye av det naturlige terrenget kan bevares.
Skjolden
parkering
For å unngå at det nye senteret skal ruve i landskapet og fremstå som en institusjon, har vi valgt en bygningstypologi som allerede finnes på stedet. Studerer man utskiftningskartet over Ornes fra 1865 oppdager man kirkens nabogard («Humlegaarden») som teller nesten 70 bygninger organisert i et tett og variert klyngetun. Gjennom historien har opplevelsen av kirken vært preget av «landsbyen» som lå ved siden av, utformet i småskala reisverk- og laftekonstruksjoner, i kontrast til kirkens høyreiste stavkonstruksjon. Tun-typologien er derfor ikke kun en hendig modell for å stykke opp verdensarvsenterets romprogram, men den gir en meningsfull arkitektonisk ramme for å forstå kirkens historiske kontekst. Tun-typologien gir dessuten arkitekturen noen helt spesielle egenskaper. Den bryter opp det store bygningsvolumet i flere mindre deler så senteret ikke fremstår for massivt fra fjorden. Den gir også et meningsfullt romlig hierarki mellom «tunet», som gir et variert og fleksibelt vrimleareal, og «husene», som tilrettelegger for de spesifikke funksjonene senteret rommer. Man kan skreddersy interiørene etter funksjon, og stenge av «husene» etter behov. Ikke minst så gir typologien fleksibilitet for senere prosjektutvikling i dialog med oppdragsgiver.
fergekai
turveg verdensarvsenter
Typologien gir håndterlige konstruktive dimensjoner som åpner opp muligheten for utstrakt bruk av treverk. Prosjektet er i konkurranseutkastet utformet som en ny type laftekonstruksjon i kombinasjon med takbjelkelag (i «tunet») og takstolkonstruksjoner (i «husene»), kledd utvending med ubehandlet vestlandspanel og paneltekking. Innvendig er tømmeret eksponert bortsett fra i rom det er spesielle krav (utstillingsrom). Himlinger er utformet med tanke på akustikk, både i form av takkonstruksjoner og lydabsorberende materialer. Taket over «tunet» er utformet som et kompakt tak med innvendig taknedløp. Overlys er lagt i felter langs husveggene. Typologien legger også til rette for en utprøving av andre konstruktive og materialmessige løsninger i en fremtidig prosjektutvikling, for eksempel i samarbeid med det lokale båtbyggeriet. Prosjektet kan på denne måten bli et «laboratorium» for ulike håndverksteknikker, noe som kan gi verdensarvsentret en tilleggsdimensjon som kan bidra til å trekke både nasjonale og internasjonale fagmiljøer til Ornes.
n ge ve de rsi Sø
I tillegg til nødvendig fundamentering av betong, er bygningsvolumet som markerer inngangspartiet og enkelte støttemurer tenkt utformet som en natursteinskonstruksjon. Gulvene er tenkt utformet som et innfarget betongdekke. Hovedinngangens store dørhelle må letes fram i nærområdet, og utvendige forstøtningsmurer i naturstein tenkes utført i henhold til lokal byggeskikk. De store steinene nord på tomten bevares og blir viktige elementer ved inngangen, og annen stein på tomta gjenbrukes i prosjektet.
turveg til båtbyggeriet
oversiktsplan 1:2000
kart fra utskiftinga 1865
“omvegen“
URNES STAVKIRKE
Urneshagen
turveg til båtbyggeriet