Konkurranse 'Urnes verdensarvsenter'
Intensjon og overordnet grep Vi forestiller oss nye Urnes verdenssenters arkitektur som utrykk for en imaginær reise, hvor sterkt skrånende landskap med sine forskjellige historiske og kulturelle lag, sterkt panorama av fjorden og bygningens form smelter sammen i en storartet opplevelse av det lokale kulturlandskap. Tofoldigheten i grepet har en intensjon å videreutvikle arkitektonisk typologi av visitors senter, gjennom klar konseptuell og romlig deling mellom enkle, lyse dagligdagse funksjoner som utfolder siktlinjer mot
fjorden og det mørke symbolske underjordiske tilnærming til stavkirkens stemning. Grepet bringer frem ide om en arkitektur tenkt som samling av forskjellige romlige opplevelser, satt samen i en organisk helhet. Bygningen er tenkt som en enkel, robust trekonstruksjon som reiser seg fra en «landskapshylle» i betong og med sine lange horisontale linjer presser ned og peker mot fjorden og leder oss til spennende sirkulære utstillingsrom under bakken. I spenningen med bakken forsterkes sansene – man blir en gjest i artefaktenes rike.
I forholdet med baken, tenker vi rom som opphøyer og beriker gjenstander. Det lange, flyttende taket skaper et åpent og innbydende bakkeplan og ivaretar, bevarer og tar del i historiske frukthagen på tomten. Et klart grep som er tydelig lesbart for publikum, rammer inn naturen og optimaliserer senterets funksjonelle logistikk. Takets form er et interessant arkitektonisk tema for oss, med mange muligheter for nytolkning, selv om dets klare og lettfattelige identitet har noe enkelt i seg.
Egentlig, ville vi gjerne lave verdenssenter som en eplehage, fordi er frukthagene nettopp slike steder hvor mennesker, natur og kultur knyttes best sammen for å skape et sosialt sted. Et hage-sted under et stort tak, hvor alle folk kan aktivt delta i, skape og dele sine romlige opplevelser. Gjennom denne intensjonelle kompleksitet innbygget i prosjektet, utspiller det seg vår arkitektonisk og romlig fortelling om det nye Urnes senter. Med sterk tilstedeværelse i landskapet, kontekstuell til den sterke skråning, virker arkitektur likevel autonom, hvor skråningen blir en el av selve arkitektoniske iden.
Eksteriørperspektiv, fra fjordsiden, som viser verdensarvsenteret og 'Urneshagen' 'Eplehage mot fjord'
GSEducationalVersion