Mord på øya

Marianne Cedervall

MORD PÅ ØYA

Oversatt av Aleksander Melli

Mord på øya Originaltittel: Av skuggor märkt © Marianne Cedervall 2015,

By Agreement with Grand Agency Norsk utgave © Pangolin forlag, 2025 Omslag: designstudioe.com Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro 11/14 Papir: 60 gr Holmen Trykk: Scandbook Printed in EU ISBN: 978-82-930-8013-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått av KOPINOR .

Pangolin forlag St. Olavs Plass 3, 0165 Oslo pangolinforlag.no

Prolog Mullvald sogn

En deilig ridetur langs stranden påskeaften ettermiddag hadde gjort henne godt. Dagen var solrik og uvanlig varm, til tross for den friske vårvinden som pisket opp bølgene.

Barbro skyflet ut av boksene, øste møkka i trillebåren, og Melody og Bravur fikk kveldens porsjon med mineraler og en høyball å tygge på.

Stalldøren fløy opp, og hengslene knirket. Solen var i ferd med å gå ned, det blåste fortsatt, og noen tørre, gamle blader feide inn med vinden. Hun snudde seg raskt rundt. Hun ventet ingen, ikke på denne måten, påskeaften. Barbro strakte hånden over boksdøren, låste den opp og gikk ut. På stallgulvet sto den uventede gjesten hennes og smilte velvillig mens hun holdt opp en flaske.

«Hei», sa Barbro overrasket. «Er ikke du hjemme og spiser sild og egg?»

Den besøkende lo og satte seg på en halmball som ventet på å bli sprettet opp og strødd ut i boksen. For øyeblikket passet den perfekt som sittemøbel.

«God påske! Kom og sett deg», sa gjesten og klappet på ballen. «Jeg tenkte jeg skulle by på et glass. Det er vel ikke helt feil på en hustrig påskeaften som denne? Litt varme i kroppen er det som trengs.»

Barbro nølte, for det var fortsatt en del å gjøre i stallen.

De firbeinte vennene hennes var ikke striglet. Bravur hadde rullet seg ute i hagen, og Melody var svett og støvete etter rideturen på stranden.

9

«Takk», sa hun, «men ikke helt ennå. Slå deg ned og vent mens jeg strigler godjentene mine, så tar jeg gjerne et glass med deg etterpå.»

Den uventede gjesten var iherdig.

«Det er klart at du må ta deg av prinsessene dine, men kom og få deg en liten tår først.»

Barbro kikket på flasken, på hestene og på flasken igjen.

«Ok, du vinner», sa hun og satte seg ned på halmballen.

«Det jo straks helg, et lite glass på forskudd kan vel ikke skade.»

Gjesten smilte fornøyd, trakk to små glass opp av lommen og helte et par centiliter whisky i hvert av dem.

«Skål for gamle dager.»

«Gamle dager?» spurte Barbro. «Er det noe spesielt du tenker på?»

Gjesten hennes lo.

«Nei, for søren, det bare ramlet ut av meg. Noe må man jo skåle for. Skål!»

Barbro lot whiskyen fylle ganen, hvile der en stund og så gli ned i halsen. Varmen spredte seg behagelig i brystet.

«Nydelig», konstaterte hun. «For en god whisky.»

Stalldøren knirket og gled opp en anelse. Det blåste frisk­ ere nå, vinden hylte rundt hushjørnet og fikk det til å knake i treverket.

«Hva var det?» Barbro kikket vaktsomt mot stalldøren.

Hun fniste nervøst, og gjesten la hånden sin på armen hennes.

«Det var sikkert bare vinden som tok tak i døren. Jeg klarte visst ikke å lukke den ordentlig. Gå og lukk den igjen, du som kan trikset.»

Den lille tåren ble til to glass til mens Barbro snakket om løst og fast. Om hester, selvfølgelig, men også om folk i sognet.

10

Det var noe å si om alle. Både flatterende og mindre flatterende ting. Et par glass i stallen for å runde av arbeidsuken var ingen dum idé.

«Nei», sa Barbro til slutt og reiste seg. «Jeg begynner å føle meg litt ør i toppen. Jeg må strigle hoppene før jeg går inn til meg selv og setter på badstuen.»

«Selvsagt», svarte gjesten. «Jeg er glad du tok deg tid. Ha en fin helg, og ta vare på deg selv!»

«Takk for whiskyen», ropte Barbro etter gjesten, som forsvant ut gjennom stalldøren og nok en gang slapp inn et gufs av kald vind.

Det begynte å bli sent, og hun måtte skynde seg. Nok en gang hørtes det ut som om noen kom inn døren, men det var nok bare vinden igjen. Da hun gikk for å lukke døren, tråkket hun feil.

«Skjerp deg, Barbro», mumlet hun.

Hun grep bøtta med strigler og åpnet Melodys boks. Best å begynne med den nervøse hoppa. De hadde jobbet godt sammen i dag og hadde vunnet det lekne kapprittet langs stranden. Snart ville Barbro kunne melde henne på et stevne, i det minste et av de lokale på landsbygda. Hun gikk bort til hesten, strøk henne over neseryggen og lente kinnet mot hodet hennes.

«Hei du», mumlet hun. «Nå tar vi kveldsstellet.»

Melody vred på hodet. Altfor fort. Videt ut neseborene.

Prustet. Snuste igjen. Nappet til. Helt uventet. Bittet i fingeren sved, og blodet rant nedover håndflaten.

«Au, for faen! Hva er det du gjør!» ropte Barbro.

Hun stirret forskrekket på blodstrømmen. Såret så dyp ut.

Med den andre hånden gravde hun i lommen og trakk fram et halvrent papirlommetørkle, det fikk duge som en dårlig surret trykkbandasje. Hoppa hadde visst ikke noe å si til sitt forsvar, 11

men presset i stedet den store kroppen mot matmoren sin, som ble trykket opp mot boksveggen. Barbro klasket henne på lenden for å få henne til å flytte på seg. Melody så ut til å ha blitt riv ruskende gal.

«Så flytt deg, da!» ropte hun sint.

Det var umulig å bevege seg bakover. Hestekroppen presset på. Barbro endret taktikk og prøvde å gli nedover. Hvis hun bare kom lavere enn buken, ville hun klare å krype ut.

Hva i huleste var det som gikk av Melody? Hun hadde aldri oppført seg slik før.

Barbro var nær halmleiet nå. Hun kunne kjenne noen halmstrå med hånden. Presset fra hoppa lettet litt. Så raskt hun klarte, krøp hun mot døren til boksen. Det sved i fingeren og blødde gjennom papirlommetørkleet. Såret måtte renses og forbindes før arbeidet kunne fortsette. Bare hun kom seg ut av dette helvetet og kunne finne fram førstehjelpsskrinet.

Akkurat idet Barbro tok tak i tverrstangen på tredøren og skulle til å reise seg opp, ble hun truffet i ryggen. Hoven var hard. Hun sank sammen. Mistet pusten. Hostet. Et nytt spark traff henne i siden, og smerten lynte i ribbeina. Hun gjorde et forsøk på å reise seg. Helvete, hun måtte ut! Melody virket helt fra seg. Barbro prøvde å rope noe avvergende. Hesten sparket igjen. Hoven fløy mot ansiktet. Barbro rakk ikke å få opp hendene for å beskytte seg selv. Det knaste da kjeven brakk.

To år senere Mullvald sogn

1 Fredag 19. september «Nå er hun her.» Rigmor Blomberg sto ved benken foran vinduet og strøk de melete fingrene sine over forkleet. «Jeg så henne i butikken også.»

Menighetshuset lå på en høyde, og utsikten derfra var det virkelig ikke noe å si på. Mest dominerende var Mullvald kirke, hvit og vakker i kalkstein og med den lave takrytteren i stedet for et storslått spir. Tysklønnene utenfor kirken var fortsatt vakre, men flere av bladene hadde begynt å bli røde, noe som ikke var så rart, siden det allerede hadde gått tre uker av den første høstmåneden. Den gulmalte prestegården i stein var en av de største på øya. Den gamle kapellanboligen overfor var for øyeblikket stedet der det aller mest interessante i sognet utspilte seg, og det var nettopp det som hadde fanget Rigmors blikk. Også det var et fint hus, men hagen så ikke ut med den uklipte gressplenen og den gjengrodde kjøkkenhagen.

Catharina Svensson, sogneprest og menighetsleder, reiste seg fra kaffekoppen og notatene sine og stilte seg ved siden av henne. Hun likte å ta en ekstra kopp i menighetshuset når det ikke var noen spesielle aktiviteter på gang, og syntes det var beroligende å høre husmoren pusle rundt på kjøkkenet mens hun selv funderte over søndagens prekentekst.

15

«Ja visst», sa hun og lente seg fram, «det ser ut som om hun flytter inn. Det er likevel litt rart å tenke på at …» «… at huset ble solgt, mener du?» fylte Rigmor inn.

Sjefen hennes nikket.

«Ja. Tryggve ville ikke se på verken huset eller stallen etter tragedien. Det var en tung begravelse den gangen», sukket hun. «Jeg var helt ny her også.»

«Ingen begravelse er vel særlig munter?» innvendte ­R igmor. «I hvert fall ikke før de kommer hit til begravelses­ kaffen og spenningen løsner. Da kan det til og med bli riktig så trivelig.»

«Men noen er tyngre enn andre, spesielt hvis et menneske blir revet bort for tidlig.»

Rigmor brydde seg ikke om å svare. Hun hadde nok med å betrakte det uvanlige elementet i utsikten fra menighetshusets kjøkken. Hun flyttet på en pakke mel og trakk vekk gardinen som dekket den nedre delen av vinduet. Den nyankomne kvinnen åpnet bagasjerommet på den skinnende bilen sin og løftet ut den ene vesken etter den andre. Bilen så dyr ut, hun kunne ikke akkurat være pengelens. Da hun tok ut noen poser, kunne Rigmor nesten sverge på at det klirret i et par av dem.

Kvinnen stoppet opp. Så seg rundt og løftet blikket mot dem. Rigmor slapp gardinfliken og fikk det travelt med å bøye hodet og gå løs på deigen med trinsen igjen. Lange, fine, taggete strimler som hun la på tallerkenen ved siden av seg.

«Hva gjør du?» spurte Catharina interessert. «Hva er det hjulet du bruker?»

Rigmor gjorde ferdig en strimmel og holdt deretter verktøyet opp foran sognepresten.

«En kakespore», sa hun. «Veldig grei å ha hvis man skal lage kringler eller ostestenger.»

«Ostestenger?»

16

«Jajamensann! Sånne sprø, tynne, med salt på. Det blir godt til dametreffet i neste uke. Hjemmelaget tomatsuppe faller nok også i smak. Et snev av Italia her på den gotlandske landsbygda. Eller kanskje jeg skulle servere grønne erter til suppen likevel? Hvis man blander dem med isbergsalat, blir det friskt.»

«Smart!» sa Catharina. «Jeg har aldri sett en sånn.»

Rigmor smekket medlidende med tungen.

«Du er for ung, sjef», sa hun, «spør moren eller mormoren din. Jeg vedder på at de har en i skuffen.»

Catharina lo.

«Det høres uansett godt ut med ostestenger til tomat­ suppen. Jeg håper det kommer mange kvinner. Se, nå går hun rundt i hagen!»

Catharina hadde rett. Den nye kvinnen gikk en runde i den dystert gjengrodde hagen. Gresset hadde vokst seg høyt i løpet av sommeren, og mange av de gamle blomsterbedene var ikke lenger synlige. Det var lenge siden kapellanboligen hadde tilhørt kirken, ellers ville vaktmesteren ha tatt seg av hagen. Dødsboet som sist hadde eid huset, hadde ikke brydd seg det minste om det, og borte ved løvhytta kunne man ikke engang se inngangen til den skyggefulle, grønne løvsalen. Den lille, spinkle damen ville få litt å henge fingrene i med hagearbeidet. Men hun ville sikkert hyre noen som var villig til å jobbe for en slant, det pleide stockholm­ erne å gjøre. Så vidt Rigmor kunne huske, var det vakre duftpeoner langs sidene av hagestien. Inntil huset vokste det roser som den tidligere prestefruen bestemt hadde påstått var en urgammel rosesort, såkalte bispinneroser, som var vel verdt å ta vare på.

Kvinnen vendte tilbake til forsiden av huset, gikk opp de to trinnene til verandaen og låste opp døren.

17

«Skal jeg invitere henne til suppelunsjen i neste uke?» foreslo Catharina og pekte med tommelen mot vinduet. «Jeg burde i det minste gå bort og ønske henne velkommen.»

«Det burde du nok», sa Rigmor. «Hun blir din nærmeste nabo. Kanskje Hasses også etter hvert», la hun til og dultet sjefen sin i siden.

Mullvalds unge sogneprest ble en smule rød i kinnene da kantoren ble nevnt.

«Hasse er hyggelig og fin å jobbe med, men vi er bare venner, og det vet du!»

«Ja da», svarte Rigmor, «men kjødet skal vel ha sitt, selv om man er prest som deg.»

Catharina glodde irritert på henne.

«Jeg tipset den nye naboen din om å komme i kirken i morgen», fortsatte Rigmor i et forsøk på å blidgjøre henne.

«Bra», sa Catharina og lyste opp igjen. «Jeg håper virkelig at hun kommer, slik at vi alle kan bli litt kjent med henne.»

«Det var det jeg tenkte. Hun burde også få ta del i alt det positive du har gjort for menigheten.»

Da Catharina for drøyt to år siden hadde søkt stillingen som sogneprest, hadde det vært høylytte diskusjoner i menighets­rådet. Vaktmesteren, Ragnar Jakobsson, som på den tiden var medlem i rådet, hadde betrodd seg til kona Britta om hvordan det hele hadde foregått. Britta, som ikke akkurat var den som holdt ting for seg selv, hadde gladelig formidlet betroelsen videre. Flere av rådsmedlemmene var ganske konservative, og deres kandidat hadde vært en mann i førtiårene med en hang til det katolske. Han brukte til og med røkelse i gudstjenesten, kalte seg selv «Fader» og alt mulig annet fjas. Rigmor hadde nesten ledd seg i hjel da Britta fortalte henne hvordan han hadde imponert bondegubbene i rådet. Så kom den glade, unge og pene Catharina og klarte 18

å danke ham ut med sine meritter. Hun var liten og vever og så ut som en skolejente, men skinnet bedro. Hun hadde bein i nesa når det gjaldt. Hasse Söderberg, som hadde flyttet til Mullvald som kantor året før, hadde også fått en helt ny giv med Catharina som sjef.

De som hadde hatt noe imot henne da ansettelsen ble diskutert i menighetsrådet, kunne bare stå der og skamme seg. Hun var populær og trakk mange flere mennesker til kirken enn noen annen prest hadde gjort. I tillegg økte antallet konfirmanter jevnt og trutt, noe som var helt nødvendig for menighetens overlevelse. Man kunne godt si at hun gjorde kirken til et naturlig samlingssted for sognebarn i alle aldre, og det var det ikke mange andre steder som kunne skilte med.

Fredagslunsjen som hun hadde innført, var bare for kvinner.

For mennene hadde Catharina dratt i gang et kokkekurs, noe som var svært populært, ikke minst blant ungkarene i traktene. Hver dag var det alltid noen som kom til menighetshuset for å sy, veve eller snekre, og som en naturlig følge av all aktiviteten, klarte hun også å få folk i Mullvald til å komme til gudstjenesten på søndager. Kirken hadde virkelig blitt det midtpunktet den burde være i enhver menighet.

Rigmor så opp igjen og ut gjennom vinduet. Kvinnen utenfor kapellanboligen stoppet på trappen og snudde seg rundt. Hun kikket rett opp på menighetshuset. Så løftet hun hånden og vinket.

Catharina snudde seg rundt og fniste.

«Uff, så pinlig! Her står vi og glor. Gi meg den kakesporen!

Jeg må lære meg hvordan man bruker et slikt verktøy.»

19

2

Anki Karlsson låste opp døren til sitt nye hjem og lot den stå på vidt gap. Frisk luft kunne neppe skade, huset hadde stått tomt lenge og føltes dystert. Hun stoppet opp i døråpningen og kikket opp mot høyden og en helt annen bygning.

Det var et vakkert og innbydende hus, som et lite slott.

Bygget av stein og pusset i en gulbeige farge. Vinduene var delt inn i små ruter, og vindusrammene var malt brune. Det var to innganger, og over den ene var det et tårn dekorert med brunt bindingsverk. På veggen kunne hun lese ordet Folkeskole skrevet i vakker gotisk skrift. Bygningens arkitektur bar preg av forrige århundreskifte, og det var nok lenge siden det hadde løpt barn rundt huset i friminuttene. På flaggstangen vaiet den svenske kirkens rødgule flagg, og Anki antok at det var Mullvalds menighetshus.

Kvinnene som sto i vinduet der oppe, var selvfølgelig nysgjerrige. Livet ville ikke på langt nær være like anonymt som i Stockholm, og det ville helt sikkert blafre i en og annen gardin når hun syklet forbi eller bare spaserte.

Anki gikk fra rom til rom, åpnet persiennene og så seg rundt i det tomme huset. Varmen var i det minste slått på, det hadde eiendomsmegleren sørget for. Hennes egne møbler hadde ankommet for et par dager siden og sto oppstilt i det som antakelig var stuen. Det ville bli tungt og kavete å flytte 20

dem til ulike deler av huset. Det beste hadde vært om hun hadde kunnet være til stede da flyttebilen kom. Da hadde hun bare måttet peke ut hvor tingene skulle plasseres, men så enkelt hadde det ikke vært. I stedet hadde hun måttet bli igjen i villaen i Stockholm da flyttebilen hentet flyttelasset.

Dessuten skulle hele huset vaskes ut, og det hadde hun gjort sammen med venninnene sine, før de til slutt hadde tatt en avskjedsmiddag sammen. Ankis barndomsvenninner, Lena, Gunilla og Ingegerd, hadde hatt et og annet å si om eventyret hennes, og de hadde vært redde for hvordan hun skulle klare seg ute på bondelandet når mørket falt på og snøstormene raste utenfor stueveggen. Og hvor mye ville hun ikke savne de hyggelige venninnekveldene deres, enten det var teater, vinsmaking eller vernissasjer? Anki hadde trukket ubekymret på skuldrene.

«Blir det for ensformig og kjedelig, låner jeg ut hestene og tar båten over», hadde hun forklart, og det måtte venninnene nøye seg med.

Når det gjaldt innredningen, hadde hun tenkt å ta én ting om gangen og eventuelt be om hjelp hvis det viste seg å være nødvendig. De neste timene var det viktigst å prøve å få i stand soverommet og en spiseplass, og så snart det var unnagjort, hadde hun tenkt å sette på badstuen. Det ekstra nytelses­ rommet hadde vært en stor bonus. En helt egen badstue som ville by på mange timers deilig avkobling etter rideturene i skogen eller langs stranden.

Det var virkelig et fint sted hun hadde funnet. Ikke spesielt vakkert eller sjarmerende, men funksjonelt og bygget i tre. Huset var gammelt, som de fleste hus på øya, men den forrige eieren hadde pusset opp både kjøkkenet og badet. Da Anki hadde kommet for første gang sammen med den unge eiendomsmegleren, hadde de ikke vært i huset i mer enn fem 21

minutter før hun snudde seg og så ham i øynene med et fast blikk.

«Takk, jeg tar det», hadde hun sagt.

I det øyeblikket hun kom inn, hadde hun visst at det var riktig. Å bo her i den varme årstiden ville ikke være noe problem, havet var ikke langt unna, og hun hadde sett på kartet at det var rikelig med ridestier. Når det gjaldt vinteren? Hvis de andre som bodde her klarte seg, ville hun nok også gjøre det.

«Skal vi ikke kikke rundt litt mer først?» hadde eiendoms­ megleren spurt. «Er du sikker? Du har bare sett én del av huset.»

Han hadde fått en rynke mellom øynene og flakket med blikket. Antakelig hadde han aldri gjort en så rask handel før, og det så ut til å skape en viss usikkerhet hos den unge mannen.

«Jeg vil gjerne kikke meg litt rundt», svarte hun. «Men jeg tar det. Sånn er det bare.»

Og slik ble det. Det var i vår, da Christer endelig hadde sovnet inn og Anki ble fri til å gjøre hva hun ville. Hun hadde hatt sommeren på seg til å avvikle villaen i Stockholm og få den solgt. Hun hadde dratt over til Gotland et par ganger, ikke bare for å sluttføre huskjøpet, men også for å se etter passende hester. Om bare noen få dager skulle hun ta imot to nydelige islendinger, de nye familiemedlemmene hennes.

Anki gikk ut på kjøkkenet og begynte å pakke ut handleposene. Mens hun tok ut den ene varen etter den andre, tenkte hun på sitt første besøk på nærbutikken en time tidligere.

Hun hadde akkurat parkert bilen utenfor Tempo og ­åpnet bildøren da hun umiddelbart ble møtt av et brunsvart, kraftig hundehode og et par mørke øyne som naglet henne fast. Tungen hang blodtørstig ut av munnen, og lange tråder av sikkel rant ut av munnvikene. Anki hadde ikke akkurat hundeskrekk, men hun hadde respekt for fremmede hunder, 22

spesielt så store. Den så ut som en rottweiler, og dem stolte hun ikke på. Dessuten hadde hun tatt på seg hvite jeans for dagen, og en splitter ny, myk, offwhite genser, og ville virkelig ikke at hunden skulle sikle ned klærne.

«Heisan», sa Anki mens hun langsomt steg ut av bilen og kikket opp for å se hvem som befant seg i den andre enden av båndet.

En gråhåret mann, ikke så høy, og litt for rund rundt ­magen, møtte blikket hennes. Værbitt hud, alvorlige, stålgrå øyne og ikke så mye som skyggen av smil. Han hadde på seg stilige jeans og en mosegrønn collegegenser med en hvit skjortekrage som stakk opp. Tweedjakke utenpå. Ganske så presentabel, med andre ord, med klær av god kvalitet.

«Han er ikke slem», sa mannen tonløst.

Nei, det kan du si, du og alle andre hundeeiere. Anki prøvde å holde seg rolig.

«Så bra. At han er snill, mener jeg. Hei forresten, jeg har nettopp flyttet hit. Virkelig nå nettopp. Anki Karlsson.»

Hun rakte ut hånden, og mannen tok den i et fast grep, men slapp den straks, som om han hadde brent seg.

«Tryggve Fridman. Du er visst ikke fra Gotland?»

«Nei», lo Anki, «er det et handikap?»

Forsøket på en fleip falt tydeligvis ikke i god jord, og mannen foran henne reagerte ikke.

«Og hva heter vovven?» spurte hun og nikket mot beistet som ikke ville slippe henne med blikket.

Tryggve Fridman så ut til å mene at samtalen var over. Han trakk hunden til seg, snudde ryggen til henne og gikk sin vei.

Hun hadde stått en stund og sett etter de mannevonde skapningene, den tobeinte og den firbeinte, og forundret seg over at noen mennesker hadde så vanskelig for å beherske det sosiale samspillet.

23

Så hadde hun låst bilen og gått mot butikken. Tross surpompen var det en deilig følelse å endelig være her, etter alle de årene hun hadde vært bundet til å ta seg av Christer og samtidig takle jobben på skolen. Ti år av livet hennes hadde det tatt før han endelig hadde sovnet inn for godt og hun kunne slappe av. Akkurat i tide til hun gikk av med pensjon. Nå var hun fri på alle måter. Alt det hun hadde følt inni seg var ikke noe hun våget å fortelle til andre, men da Christer trakk sitt siste sukk, hadde hun blitt overveldet av en stor lettelse.

Inne i butikken hadde det vært mange kunder, noe som ikke var så rart med tanke på at det var fredag ettermiddag.

Anki stoppet opp et øyeblikk og tenkte på hva hun måtte kjøpe med seg hjem. Yoghurt, selvfølgelig, og egg. Egg kunne hun forresten kjøpe på en gård i stedet, hun hadde kjørt forbi et skilt på veien hit. Kaffe var en nødvendighet, og hun fant den rette hyllen og la en pakke Arvid Nordquist Reko-kaffe i kurven. Hva skulle hun ha til middag? Hun rotet rundt i frysedisken og fant ulike pakker med lammeprodukter. Det hadde vært passende til den første middagen på Gotland. Hun flyttet et par poser med lammeblod til side og tok opp en pakke med ytrefilet. Sjekket prisen og la den tilbake igjen, og valgte i stedet lammefarse, som både var godt og lett å tilberede.

Hun trengte selvfølgelig noe å drikke av også. Papir­kopper fikk holde før hun hadde pakket ut flyttelasset. På den mini­ male hyllen for papirvarer, kniver, ostehøvler og nyttige musefeller, falt blikket hennes på et par vakre blå og hvite tekopper.

Pussig å finne dem i en enkel landhandel. Men i en butikk som denne kunne man finne det uventede, ting man rett og slett trengte. Eller ikke trengte. Dette var de engelske koppene som Anki alltid hadde ønsket seg. Og her sto de og ventet på henne til 249 kroner stykket. Det var faktisk en ganske grei pris, de kunne lett ha kostet det dobbelte, til og med mer. Hun 24

tok en kopp fra hyllen, strøk pekefingeren over glasuren og funderte. Besluttsomt la hun begge koppene i handlekurven sammen med en pose lokalprodusert sjokolade som lå fristende i en kurv ved siden av.

I kassen havnet hun bak en dame som hadde vognen full av mel, sukker og flere pakker med gjær og smør.

«Du verden, her skal det bakes», sa Anki.

Damen snudde seg rundt og gransket henne før hun tok ordet.

«Jeg er husmor i menighetshuset», forklarte hun, «og da blir det iblant en del å handle.» «Å, jeg skjønner.»

Kvinnen stablet varene sine opp på båndet, så snudde hun seg tilbake mot henne.

«Jeg heter Rigmor Blomberg», sa hun med antydning til et smil i munnviken. «Da får man vel si velkommen! Det er du som er nykomlingen, forstår jeg?»

Anki bekreftet at, ja, det stemte, og følte seg endelig passe godt tatt imot. Rigmor betalte, pakket pose etter pose og la dem tilbake i vognen.

«Kom gjerne i kirken på søndag også», sa hun da hun var på vei ut.

«Kirken?»

Anki hadde ikke vært i kirken på år og dag. I Christers begravelse, selvfølgelig, men ikke ellers. Søndagene sine viet hun som oftest til lange frokoster og forsøk på å løse DNs søndagskryssord, noe som tok mye tid, nesten hele resten av uken.

«Det er der alle treffes», forklarte Rigmor. «Sånn vil vi ha det i Mullvald. Det er vakkert og fint, og om ikke annet så får man den siste sladderen. Vi ses!»

Anki flyttet blikket fra kjøkkenvinduet og vendte tilbake til nået. Hun brettet plastposene pent sammen. Nærbutikken var 25

rimelig velassortert, og hun hadde handlet mye. Vin­flaskene hadde blitt med henne hele veien fra Stockholm; de var vennin­ nenes avskjedsgaver. Etter hvert ville hun måtte kjøre en del mil når hun skulle kjøpe en flaske god vin, i hvert fall hvis hun selv ville gå rundt og plukke i hyllene. Den nærmeste butikken, der hun nettopp hadde vært, var for øvrig agent for både Systembolaget og posten, hadde hun sett. Også det var et nytt innslag i livet. Hjemme hadde hun tatt T-banen til Farsta eller Globen og valgt ut gode viner, mens hun her ville bli tvunget til å kjøre rundt tre mil til Visby, Hemse eller Slite.

Forsiktig løftet hun serviset og viklet det ut av papiret det var pakket inn i. To sett med blå og hvite tekopper. Sjarmerende motiv med et engelsk slott og to ryttere.

Anki vasket koppene og tørket dem omsorgsfullt før hun satte dem inn i et av kjøkkenskapene. Utenfor skinte ettermiddags­solen, og noen gule blader falt sakte ned på bakken. Å bryte opp og begynne et nytt liv hadde vært en god beslutning.

26