HISTORIER FRA DYPET
HAVETS SKAPNINGER
I ALL VERDENS MYTER, SAGN OG EVENTYR
«Dette kan dere spise av alt det som lever i vannet: Alt som har finner og skjell, enten det lever i havet eller i elver, kan dere spise. Men alt som ikke har finner og skjell, enten det finnes i havet eller i elvene, alt som myldrer i vannet, alt som lever der, det skal være motbydelig for dere.»
– 3. MOSEBOK , 11. KAPITTEL
Pangolin forlag, 2025
Omslag: Imperiet
Isbn: 978-82-93080-11-4
Sats: Punktum forlagstjenester
Printed in EU
INNHOLD
Forord: En dråpe i havet 11
Hvem bestemmer i havet? 13
Havets herskerinne (Grønland) 14
FISK
Da fiskene ble til (Benin) 26
Ørreten som bærer hele verden på ryggen (Aino/ Japan) 29
Bahamut (Arabia) 31
Den japanske kjempeålen 32
Den guddommelige fisken (Aino/ Japan) 33
Laksegutten (Haida/Canada) 37
Loke kler seg i fiskeskinn (Island/ Norge) 42
Jenta og elvekongen (Russland/ Kina) 49
Kunnskapens laks (Irland) 50
Ulveklanen mishandler laksen (Tsimshian/ Canada) 52
Gode, gamle råd (Norge) 54
Ina og ålen (Cookøyene) 56
Fiskeren og hans kone (Tyskland) 60
Magiske fiskebiter Kveiten som delte opp Queen
Charlotte-øyene (Haida/Canada) 69
Kveite i norsk folketro 70
Gruekatta (Portugal) 74
Slik ble hvitfisken til (Chippewa / USA) 80
Vannmugge og poteter (Guyana) 82
Hvordan mallen fikk flatt hode (Dakota Sioux/USA) 85
Vagina lik et gjeddehode (Russland) 87
Hundrehode-fisken (Kina) 89
Jona og den store fisken (Israel) 91
Historien om de to prinsessene (Kashmir) 101
Sinbad Sjøfareren forteller (Arabia) 103
St. Brendans sjøreise (Irland) 104
Orvar-Odd (utdrag) (Island) 106
Liten fisk med overnaturlige krefter 107
Fisken som reddet menneskeslekten (India) 109
Fiskeskinn (Tyrkia) 111
Hilu-fisken (Hawaii) 117
Jesus og bordet som dalte ned fra himmelen (Arabia) 120
Han som holdt preken for fisker (Italia) 126
HAVDYR
HVAL
Ravn og hvalen (Tikigaq-inuit/USA) 132
Glooscap og Noogoomee (Micmac / Canada) 134
Shoan (Nikobarene) 139
Hvalens sjel og dens brennende hjerte (inuit/ Alaska) 144
HVALROSS
Menneskenes opprinnelse (Inuit /USA) 150
HAI
Kvinnens og haifiskens barn (Grønland) 154
Nanaue – den glupske og grådige (Hawaii) 157
Kawariki og haimannen (New Zealand) 167
Inas reise til Den hellige øya (Cookøyene) 173
SPEKKHOGGER
Natsilane (Tlingit/ Canada og USA) 180
Kvinnen som ble røvet av spekkhoggere (Tahltan/ USA) 185
DELFIN
Slektskap (Australia) 190
Mennesker og delfiner (Kiribati) 192
Dionysos (Hellas) 194
SKALLDYR
Kvinnen som giftet seg med en reke (Inuit/ Grønland) 202
Krabben som ville hjelpe et monster (Hellas) 205
Krabben som reddet korset (Spania) 208
Det sjokoladefargete vannet i Petitcodiac-elven (Micmac/Canada) 210
LEVIATHAN
Den femte dagen (Jødisk diaspora/ Øst-Europa) 214
Reven, fiskene og Leviathan (Jødisk diaspora) 219
SJØORM
Midgardsormen (Island/ Norge) 229
Skapt av sjøormtenner! (Orknøyene/Skottland) 232
Den store ormen Kāliya (India) 235
Glimt fra sjøormens historie 239
Jenta og sjøormen (Zuni /USA) 244
To norske sjøormhistorier 251
HAVHEST
Havhesten (Norge) 258
Litt mer om havhester 260
KRAKEN
Han kom ut for sjøkraken (Norge) 266
Fiskekraken (Norge) 267
Tre japanske sjøuhyrer 269
Og tre søramerikanske 271
SKILPADDE
Skilpaddeøya (Delaware /USA) 274
Begynnende Jord (Maidu/ USA) 278
Kjerningen av Melkehavet (India) 284
Mennesket stammer fra skilpadden (Andaman-øyene) 289
Uraschimataro og skilpadden (Japan) 291
SEL
Tom Moore og selkvinnen (Irland) 301
Herman Perk og selen (Shetland) 305
Kópakonan (Selkvinnen) (Færøyene) 307
SIRENE
Homer: Odysseen (utdrag fra 12. sang) (Hellas) 314
HAVFRUE
Glimt fra havfruens historie 324
Søsteren til Alexander den store(Hellas) 330
Kong Olav og havtrollet(Island) 333
Hanuman og havfruen(Thailand) 336
Ikke lov å kikke! (Japan) 340
Havfrua og mannen frå Leirfjord (Norge) 346
Fire forunderlige fiskefruer 348
HAVMANN
Fire frekke, farlige fiskefyrer 352
Glimt fra Havmannens historie 353
I gapet på en havmann (Tyskland) 355
En håndfull norske havmenn 358
Kilder 363
FORORD: EN DRÅPE I HAVET
Jeg
husker hvor fantastisk det var – og hvor grepet vi ble –da vi fikk de første bildene av Jorden sett fra Månen. Nå kunne vi endelig se hvor vakker den var, denne forunderlige kloden vår – og hvor blå. Full av liv og breddfull av vann. Det gikk opp for oss hvor sjelden en slik verden er på vår kant av Melkeveien. Kanskje det var disse bildene som inspirerte til en virkelig verdensomfattende miljøbevegelse?
Det finnes to slags verdensrom. Det er viktig (og spennende) å strekke seg mot det ytre – mot stjernene. Men like meningsfullt er det å utforske det indre verdensrommet – havet. Der ute, i vrimmelen av soler og planeter, virker det ikke som om vi vil møte andre levende vesener på en god stund. (Vi må først lære å bevege oss raskere enn lyset, noe de fleste mener er umulig.) I det indre verdensrommet, derimot, yrer det av liv. Store og små skapninger, den ene mer merkelig enn den andre. Og vi har hittil bare rukket å stifte bekjentskap med en brøkdel av dem. For selv om havet alltid har vært viktig for oss, så er det først i de siste hundre år at vi har hatt kunnskap og muligheter til å utforske de store og gåtefulle havdypene. Samtidig som vi dessverre har gjort det vi kan for å ødelegge, forsøple og forsure, kort sagt utrydde tusenvis av arter, kjente så vel som ukjente.
Men nå er ikke dette en bok som skal drøfte klimaspørsmål og bærekraftig naturforvaltning, heller ikke er det en bok som
vil fortelle om fiskers biologi og deres historie fra kambrium-tiden (for drøye 530 millioner siden) og til i dag. Historier fra dypet er en samling med myter, sagn og eventyr som viser hvordan mennesker til alle tider har vært fascinert av vannet og alle de skapninger man mente fantes der. Det betyr at man her vil få lese beretninger ikke bare om forskjellige fisker og sjødyr, men også om fabelvesener som sjøorm, krake og havfrue. Å favne alt dette i én bok er naturligvis en håpløs oppgave. Betrakt heller boken som en dråpe i havet. Og dråper er viktige nok. Hele havet er en samling av dråper.
Myter, eventyr og sagn er en vesentlig del av verdens kulturarv.
Mister vi kontakten med disse «røttene» har vi etter min mening tapt mye av vår identitet, og vår referansebakgrunn blir fattigere. Derfor er det viktig at denne arven ikke støver ned, men holdes levende.
I Norge har vi vært relativt flinke til å videreføre våre egne eventyr og myter til nye generasjoner, men like viktig er det å passe på at vinduene mot resten av verden ikke gror igjen. I mer enn femti år har det derfor vært viktig for meg å forsøke å pusse små «kikkhull» i disse vinduene, og slik hjelpe leserne til å oppleve noe av den åndelige rikdommen og frodige fantasien som finnes i andre kulturers tradisjonsstoff.
Det er mitt håp at Historier fra dypet kan være et bidrag – en «dråpe» – til dette prosjektet.
Tor Åge Bringsværd
HVEM BESTEMMER I HAVET?
Etter min mening er det hverken Poseidon, Neptun eller noen av de andre undersjøiske kongene, men tvert imot en rufsete gammel kjerring på havbunnen utenfor Grønland. Vi finner henne i en liten inuit-fortelling om en jente som druknet, men ikke druknet likevel …
Historien om jenta som kastes på sjøen er fortalt på mange forskjellige måter av urfolkene rundt hele nordkalotten. I noen versjoner er hun en ung, foreldreløs jente, eller en som nektet å gifte seg. Hun blir kastet på sjøen av de andre på boplassen, og da hun forsøker å karre seg opp i båten igjen, kutter de fingrene av henne. I andre versjoner oppfattes hun rett og slett som en det var nødvendig å kvitte seg med for å stilne et uvær. Noen vet å berette at det er faren hennes som hugger av henne hånden, andre mener det er bestefaren. Uansett drukner hun, og blir på forunderlig vis til Havkvinnen, eller Havets mor, og fra sin undervannsbolig (som minner om et vanlig inuit-hus) er hun nå den som bestemmer over – og beskytter – alle havdyr. Hun setter strenge regler for jakten. Og hver gang inuit bryter disse tabuene, blir håret hennes tilgriset av menneskenes dårlige gjerninger. Men siden hun ikke har fingre, kan hun ikke gre seg selv, og håret hennes blir mer og mer skittent og flokete. Som straff/hevn holder hun dyrene tilbake fra fangstplassene, slik at det blir sult og nød for menneskene. Jakten blir meningsløs. Verden kommer ut av
balanse. For å gjenopprette likevekten, skape ny orden av kaos, må en angakkoq (en åndemaner) ta på seg det farlige oppdraget å reise ned til Havkvinnen og rense henne. Bare da er hun villig til å la dyrene komme tilbake til menneskene.
Denne reisen kan også bli til noe som ligner et kultdrama. I Canada har inuit en årlig fest for Havkvinnen – når isen bryter opp og fangstdyrene dukker frem – en slags nyttårsfest, slik vi kjenner den fra så mange andre religioner: Kaostiden er overvunnet, kosmos er gjenopprettet, all »synd» er fjernet – for når tabubruddene er tilstått, er de tilgitt. Livet kan begynne på nytt.
Vår versjon er fra Grønland. Den ble fortalt av Andreas Mathiassen fra Nanortalik og skrevet ned av den danske polarforskeren og folkeminnesamleren Knud Rasmussen. «Havets herskerinne» er opprinnelig fra hans Inuit fortæller. Grønlændernes sagn og myter. Bogans forlag, Viborg 1981. Her har vi hentet den i Arne Rustes oversettelse fra Tor Åge Bringsværd: Inuit. Myter og sagn fra Grønland. De norske Bokklubbene, Oslo 2006
HAVETS HERSKERINNE
(GRØNLAND)
Det var en gang en konebåt1 som kom roende fra det store fjellet Naajarsuit. Midt i båten satt en liten, foreldreløs pike med hunden sin. Styrmannen på konebåten var en diger, bredskuldret mann med et ondskapsfullt sinn. Han så plutselig rasende på den lille, foreldreløse piken, grep henne i skulderen og kastet henne over bord. Det samme gjorde han med hunden hennes. Den lille
1 En stor, skinnkledd båt med plass til inntil seks roere. Den ble brukt til frakt når en inuitfamilie skulle flytte på seg, og den brakte derfor med seg hele familiens eiendom, som telt og husgeråd, samt hunder og barn.
piken forsøkte å trå vannet og svømme, og da hun kom opp igjen ved siden av konebåten, grep hun fatt i relingen på den, men styrmannen på konebåten grep øksa si og hogg etter hånden hennes. Han traff slik at pekefingeren hennes og langfingeren ble hogd helt av og falt ut i vannet. Den lille piken mistet taket i relingen på konebåten og begynte å synke sammen med hunden sin. I samme øyeblikk som hun kom ned under vannet, fikk hun en svimlende, kvelende fornemmelse, men det varte bare et øyeblikk, så gikk det over. Deretter var hun hele tiden ved full bevissthet og bet seg nøye merke i alt det som hendte henne, mens hun stadig sank dypere og dypere ned i vannet.
Da hun var kommet ned på havets bunn, la hun straks merke til noen stier som førte nordover og sydover, vestover og østover. Hun valgte den stien som førte vestover. Hun gikk, og fortsatte med å gå, mens hun en gang iblant så seg tilbake. Og da hun la merke til at de ytterste fjellene, som var ganske lave, var ute av sikte, slik at de høye og veldige bakgrunnsfjellene var synlige, så stanset hun. Hun så seg omhyggelig tilbake og oppdaget nå at hun også hadde fått overblikk over alle boplasser på jorden, og så langt ut var hun kommet at hun ikke behøvde å flytte særlig mye på seg for å være rett utenfor en hvilken som helst boplass det skulle være.
Da den lille piken nå visste at hun var så langt ute at det var samme avstand til alle jordens boplasser, ga hun seg til å bygge et hus, og da huset var ferdig, plasserte hun hunden sin på taket av det. Det indre av huset bygde hun slik at det var to rom. I det ene skulle hun selv bo, i det andre skulle alle havets dyr bo.
Etter hvert som året gikk, og det ble vinter og vår, vokste både den lille piken og hunden hennes voldsomt, og begge ble de veldig store.
Nå skjedde det merkelige at den lille piken, når hun satt på briksen sin eller lå og sov, plutselig kjente noe underlig klamt og ubehagelig som traff henne i ansiktet. Best som hun lå og sov, kunne hun kjenne hvordan hun ble truffet av noe som liksom var vått og klissete. Det var alt det som menneskene kastet på møddingen utenfor boplassene sine; bein, matrester og slike ting. Hver gang de slengte noe ut, skjedde det merkelige at det også traff havets kvinne i ansiktet. Dette gjentok seg så ofte at kvinnens ansikt til slutt hovnet opp så hun ikke kunne se gjennom øynene, og håret hennes kom i uorden og filtret seg sammen, og en stri elv som vokste for hver dag, begynte å fosse ut av husgangen, og hunden hennes på hustaket ble urolig og begynte å snerre og gjø høyere og høyere etter som tiden gikk.
Omsider skjedde det der oppe på jorden at menneskenes åndemanere fant ut at piken som var druknet utenfor fjellet Naajarsuit og nå var blitt til en stor og veldig kvinne som hadde bygd seg et hus for seg og hunden på havets bunn, var blitt herskerinne for alle sjødyr. Bare med et øyekast rådde hun over havets dyr og bestemte hvor de skulle svømme hen, både seler og sjøfugl. Og åndemanerne oppdaget også at det som kom fra urene kvinner, og som de kastet vekk, festet seg i ansiktet og håret hennes og mishandlet og såret henne slik at hun ble sint og holdt havets dyr borte fra menneskene slik at de ikke kunne fange noe som helst. En gang da fangstdyrene som vanlig hadde gjort seg
usynlige, var det at en stor åndemaner som het Utoqqaq sammenkalte boplassfellene sine til åndemaning, mens han fortalte at han ville ned og rense ansiktet på havets kvinne. Så mange boplassfeller samlet seg at det var tettpakket med mennesker i huset, og før det ennå var blitt riktig kveld, begynte Utoqqaq å tilkalle hjelpeåndene sine. Da han hadde holdt på en god stund og var kommet skikkelig i bevegelse og transe, begynte det plutselig å bruse og suse rundt huset, og skinnet som var lagt foran inngangen klapret og raslet frem og tilbake, og Utoqqaq sa: «Følg meg gjennom hullene i vomskinnsruten og gjennom sprekken i dørforhenget, og prøv å legge merke til hvordan jeg forsøker å finne meg en nedgang til havet gjennom småsprekkene nede ved kystisen og tidevannsbeltet.»
Alle boplassfellene gjorde som åndemaneren hadde bedt dem, og de så hvordan han gikk ned til tidevannsbeltet og lette etter et sted der han kunne slippe ned.
Han fant det, og deretter vendte han ryggen mot havet og sank ganske langsomt ned gjennom sprekken i isen og ble borte. Før han gikk, hadde han sagt at de kunne vente ham tilbake igjen i løpet av natten eller kanskje først neste dag, og han ville komme opp samme vei som han var gått ned. Og boplassfellene ble sittende inne i huset og gjorde som han hadde sagt, og de holdt uavbrutt utkikk mot det stedet der han var forsvunnet. Utoqqaq sank ned til havets bunn, og her slo han inn på stien som gikk vestover og vandret av sted. Under vandringen kom det rett som det var store svermer av mygg som satte seg fast i ansiktet hans, og han knuste dem hver gang og gned dem av seg; men det var ikke mygg, men tanglopper. Omsider hørte han sterk brus
og sus, og gjøing og snerring fra en hund. Larmen økte etter hvert som han kom frem, og omsider fikk han øye på et stort hus, og på taket av huset sto en veldig hund og gjødde og snerret, og så fryktinngytende var den i sitt raseri at hårene hadde reist seg på kroppen dens og strittet ut mot ham som kom.
Han skottet mot husgangen og oppdaget nå at det fosset en elv ut derfra, så stri og voldsom at det virket helt umulig å slippe inn. Han bestemte seg for å forsøke med å stemme begge beina mot den ene siden av husgangen og hendene mot den andre, slik at han holdt seg svevende over elven. Mens han skottet etter hunden som stadig snerret til ham, begav han seg slik gjennom husgangen til han omsider hadde kjempet seg gjennom og hoppet inn gjennom inngangen. På den måten kom han inn, og fikk øye på en stor kvinne som satt inne på briksen og vogget hodet frem og tilbake i smerte. Ansiktet var så opphovnet at hun ikke kunne se ut gjennom øynene, og håret var falt helt ned over ansiktet hennes. Uten å betenke seg løp han helt frem til henne og tok fatt i håret hennes med begge armene, og øyeblikkelig begynte hun å riste på hodet for å slenge ham av seg. Så voldsomt ristet kvinnen på håret sitt at han glapp taket med venstre hånd, og det var med nød og neppe at han holdt seg fast med den høyre, da hun til slutt ble stille og ga opp å riste ham av seg. Kvinnen ble rolig, og åndemaneren plukket deretter bort alt det som hadde satt seg fast i ansiktet hennes, alt det som var forbudt for urene kvinner å spise, og som de hadde kastet vekk, og som hadde truffet henne i ansiktet. Åndemaneren renset henne omhyggelig, helt til ansiktet hennes var blitt slik det skulle være, og da han var ferdig, stilte han seg opp
foran kvinnen og så på henne. Hun var nå blitt rolig og vennlig mot ham og sa:
«Takk for at du renset ansiktet mitt. Den eneste måten jeg kan belønne deg på, er å gi deg dette.»
Med disse ordene løftet hun opp forhenget til rommet ved siden av hennes eget oppholdsrom. Idet hun løftet forhenget, smatt det ut et ungt, smilende ektepar, men idet de gikk ut gjennom husgangen, ble de til et alkepar. Det var et alkepar i menneskeham som hadde kommet ut. På denne måten slapp hun alle slags sjøfugl ut gjennom husgangen, den ene etter den andre. Alltid kom de ut i menneskeham, men i det øyeblikk de kom ut i husgangen, ble de til det de var i virkeligheten.
Da alle fuglene var passert, kom det frem en bitte liten mann med rundt ansikt og en drakt som hadde flekker over det hele. Smilende smatt han ut gjennom husgangen, og i samme øyeblikk så man et par selluffer forsvinne gjennom elven. Etter ham kom kona og barna hans. Etter dem kom en annen mann, en mann i fine, mørke klær med bittesmå, hvite mønstre. Han smatt ut gjennom husgangen, og i samme øyeblikk så man luffene av en spraglet sel. Etter ham kom kone og barn, slik som etter den første. Til slutt kom det en stor og svær, diger mann i rødlige klær. Han hadde litt snørr i fjeset og tørket seg ustanselig rundt nesen mens han gikk mot husgangen, og idet han stupte ut i elven, så han at det var en hvalross som kom ut. Slik slapp havets kvinne alle slags sjøfugl og fangstdyr ut av innhegningen sin, og så sa hun til åndemaneren:
«Takk skal du ha, som kom og hjalp meg, og min takk er den at i morgen skal det være alle slags fugler og fangstdyr oppe ved boplassen deres, men ingen må jakte
på dem den første dagen. Skjer det, får dere ingen fangst.
Først dagen etter vil all isen forsvinne ved boplassen deres, og dere kan drive fangst. Men all den fangst som blir lagt ned denne dagen, skal bli gitt til deg.»
Utoqqaq vendte deretter hjemover, og da han kom ut i husgangen, var den strie elven forsvunnet. Det var som om det aldri noensinne hadde vært noen elv der, og oppetter veggene i husgangen vokste det gule strå.
Utenfor så han igjen hunden på taket, den som var så fryktinngytende farlig da han skulle inn. Nå lå den og logret vennlig med halen.
Utoqqaq begav seg nå på hjemvei. Imens satt boplassfellene hans og stirret ut gjennom sprekken i vomskinnsruten og revnene i forhenget foran inngangen på huset.
Plutselig var det en som sa:
«Det ser ut til at det liksom er noe svart som kommer opp av isen der ute.»
Og alle stirret bort mot det stedet dit mannen pekte, og der, langsomt opp fra isen steg åndemaneren Utoqqaq, og han kom in i huset og sa:
«I morgen får dere se alle slags fangstdyr rundt boplassen vår, men ingen må jakte på dem før dagen etter, og all fangst som nedlegges den dagen, skal være min.»
De hadde hatt bitende kaldt østavær. Utover ettermiddagen stilnet vinden helt av, det ble mildt i været, og det begynte å puste ganske svakt fra sørvest. Det blåste opp fra sørvest, og en veldig storm raste, men da de våknet neste morgen, var all isen borte, og ute på havet vrimlet det med havdyr og sjøfugl.
Det var fantastisk å se på, og ingen kunne begripe at man ikke kunne jakte på dem. Alle avholdt seg fra å
drive fangst, bare den mellomste av alle brødrene var ikke til å holde tilbake, enda alle på det sterkeste oppfordret ham til å la være. Han dro ut med kajakk og forsøkte å harpunere alke med fuglepilen sin, men enda han kastet uten stans hele dagen, traff han ikke en eneste og kom hjem uten fangst.
Dagen etter var det også vakkert vær og ingen is var å se noe sted, men overalt svømte det sjøfugl, og overalt prustet seler og andre havdyr. Og alle mennene dro ut på fangst, og den første fangsten sin ga de åndemaneren Utoqqaq, og selv beholdt de bare det de fikk på veien tilbake fra fangstplassen.
Slik, blir det fortalt, gikk det mange år uten at noen åndemaner dro ned for å rense sjødyrenes mor. Men så slo det til med en dårlig vinter da folk ikke kunne få noe slags vilt. Ingen visste hva man skulle gjøre. Alle ved boplassen led nød, helt til en berømt storfanger ved Saarloq rodde bort med et stort stykke kjøtt og et stort stykke spekk mens han begav seg fra boplass til boplass for å se om han ikke kunne finne noen som var villig til å besøke sjødyrenes herskerinne. Han oppsøkte alle boplassene sørover og kom omsider til Sydprøven. Her bodde det et gammelt ektepar alene i et lite hus. De hadde nok boplassfeller, men ingen husfeller. Mannen het Tuttutsiaq.
Kona hans var en stor åndemaner, men hun hadde også vært fjellgjenger, fordi mannen hennes alltid mishandlet henne fordi hun ikke kunne føde ham barn, men hun var blitt hentet tilbake til menneskene igjen.
Storfangeren fra Saarloq kom forbi det lille huset deres med et stort stykke kjøtt og et stort stykke spekk i hånden, og da mannen så kjøttet og spekket, sa han til kona si:
«Hvis du nå ikke hadde vært et slik foraktelig kvinnfolk som ikke kan få barn, så hadde vi kanskje hatt en sønn som var voksen nå, og vi ville hatt alt slags kjøtt som det vi nå ser her i huset, og vi ville ikke ha lidd nød som vi nå gjør.»
Storfangeren fra Saarloq stanset utenfor huset, børstet snøen av klærne sine og kom inn til de to gamle, og da han kom inn, sa han:
«Jeg er ute og leter etter en som tør gå ned på havets bunn og rense sjødyrenes herskerinne. Den som er villig til å gjøre det, skal få det kjøttet som jeg har med meg her.»
Og den ufruktbare kona sa til mannen sin:
«Rør du først ved kjøttet.»
«Nei, det skal du gjøre.»
Og kona gjorde det, og hun tok det store kjøttstykket og det store stykket spekk, og de satte straks gryta over lampen og gjorde seg klar til å koke kjøtt, og ettersom kona til Tuttutsiaq var en stor åndemanerske, sende de bud på boplassfellene sine og ba dem om å være til stede mens hun foretok en reise til havets kvinne. Og det kom så mange gjester som huset kunne romme, og den gamle mannen og den ufruktbare kona hans delte ut det kjøttet de hadde fått til alle gjestene i huset.
Utpå kvelden slukket de alle lamper i huset, og kona til Tuttutsiaq begynte å mane ånder. Det varte ikke lenge før hun var på vei ut av huset, men først sa hun til boplassfellene sine:
«Hold utkikk etter meg, jeg blir kanskje borte hele natten.»
Det gikk nå med kona til Tuttutsiaq på samme vis som det i sin tid var gått med Utoqqaq. Hun foretok
den samme reisen til havets kvinne, og hun renset håret hennes, og som belønning fikk hun alle slags sjøfugl og alle slags havdyr som ble sluppet løs oppe ved boplassen. Og dagen etter åndemaningen brøt all isen opp, og fangstdyrene kom til boplassen, og fangsten begynte dagen etter på den måten at kona til Tuttutsiaq fikk alt det som ble nedlagt.
Dermed kom folkene ut av trengselstiden, men det blir fortalt at det er siste gangen havets kvinne er blitt renset. Etter kona til Tuttutsiaq har det aldri vært noen som kunne foreta åndereisen ned til havets kvinne.
FISK
«Det er von i hangande snøre.»
– NORSK ORDTAK
Gi en fisk til et menneske, og det har mat for én dag; lær et menneske å fiske, og det har mat så lenge det lever.
– MAIMONIDES
Fon-folket
lever i Vest-Afrika, og teller omkring 2,5 millioner mennesker. De utgjør hoveddelen av befolkningen i den sørlige delen av Benin. I tidligere tider tilhørte området det gamle kongedømmet Dahomey, men på slutten av 1800-tallet ble kongedømmet en fransk koloni. Landet ble selvstendig i 1960 – men fortsatte å hete Dahomey helt til 1975, da det skiftet navn til République du Bénin. «The Sun, the Moon and the Creation of Fish» er hentet fra Ngangar Mbitu and Ranchor Prime: Essential African Mythology. Thorsons, London 1997.
DA FISKENE BLE TIL
(BENIN)
Da Solen for første gang viste seg på himmelen, var den omgitt av alle sine barn, på samme måte som Månen hadde alle sine omkring seg. Men det var likevel en stor forskjell. For Solen og familien hans utstrålte en slik overveldende hete, ja, det ble så ulidelig varmt at menneskene på Jorden nesten ikke orket å gå ut av hyttene sine. Det var bortimot umulig å treffe hverandre på dagtid, og svært vanskelig å dra ut for å skaffe seg mat.
Livet var trist, og alle var misfornøyde.
Månen var klar over alt dette, og bestemte seg for å gi Solen et vennlig råd. Hun hadde nemlig en plan.
«Barna våre, både dine og mine, forårsaker mange plager,» sa Månen. «Alle – menn så vel som kvinner –klager over dem. Så la oss gjøre noe med denne vanskelige situasjonen. Jeg foreslår at vi samler sammen barna våre, putter dem i sekker og hiver dem til sjøs.»
Dette gikk Solen med på.
Men Månen puttet slett ikke barna sine i en sekk, hun fylte sekken med småstein i stedet.
Solen ante ikke uråd, han la alle barna sine i en sekk og dro til havet sammen med Månen – og der lempet de sekkene sine ut i vannet.
Men da natten kom, oppdaget Solen at Månen fremdeles hadde alle barna sine rundt seg. Han ble rasende. «Din juksemaker!» ropte han. «I morgen skal jeg hente barna mine opp fra havet igjen!»
Men da Solen trakk et av barna sine opp av vannet, døde det med en gang. Det neste døde også. Og det neste. De andre, de som fremdeles var under vann, skinte ennå, men de kunne ikke lenger se faren sin. Og Solen, som nå var redd han kunne komme til å ta livet av dem alle sammen, lot barna sine fortsette å leve i havet.
Fra den dag av har Solen foraktet Månen. Han jakter på henne hver eneste dag. Og av og til – ved spesielle anledninger – greier han å fange henne.
Enannen – like kuriøs – opprinnelseshistorie finner vi i Nord-California, hos Patwin, et urfolk som holdt til i Sacramento Valley. Clear Lake er den største naturlige ferskvannskilden i staten, og den eldste innsjøen i Nord-Amerika. Historien om Gamle Frosk og Gamle Grevling, og hvordan de to skapte Clear Lake og all fisken i Sacramento-elven, er hentet fra Katharine Berry Judson: Myths and Legends of California and the Old Southwest. A.C. McClurg, Chicago 1912.
Før noen andre var skapt, fantes bare Gamle Frosk og Gamle Grevling. De var alene i verden, men bodde sammen. Gamle Grevling ville ha noe å drikke, så Gamle Frosk gnaget i et tre, suget ut all sevjen og helte den i en fordypning. Så skapte han små frosker til å hjelpe seg, og sammen gravde de ut innsjøen. Deretter laget Gamle Frosk den lille, flate hvitfisken. Noen av dem fant seg til rette i innsjøen, mens andre dro ned den vesle Cache-elven og ble til den laksen, gjedda og støren som i dag svømmer i Sacramento.
Aino (eller Ainu) er det opprinnelige urfolket i Japan. De ble tvunget til å trekke seg tilbake til de nordlige øyene Hokkaido og Sakhalin i 812. Aino var jegere og fiskere. Ingen vet helt sikkert hvor mange de er i dag, kanskje ikke flere enn femten tusen.
John Batchelor (1855–1944) var en engelsk anglikansk misjonær. Han levde sammen med aino-folket fra 1877 til 1941 på øya Hokkaido, og han var en krass og uredd kritiker av måten japanerne behandlet dette urfolket på. Batchelor utga ikke bare bøker om kultur og folkeminne, han skrev også en grammatikk for ainospråket og en aino-japansk ordbok. «Ørreten som bærer hele verden på ryggen» er gjenfortalt fra John Batchelor: The Ainu and their folk-lore, Religious Tract Society, London 1901.
ØRRETEN SOM BÆRER HELE VERDEN PÅ RYGGEN
(AINO/ JAPAN)
Før Gud skapte verden, var det ikke noe annet å se enn en stor, sølete myr. Men i den levde det en diger ørret – en virkelig mektig fisk, for kroppen dens rakk fra den ene enden av myra og helt til den andre.
Da skaperen formet Jorden, lot han denne fisken være selve fundamentet. Så der ligger den levende ørreten under verden den dag i dag, og den suger i seg og sender ut igjen alt havets vann gjennom kjeften sin. Når den suger vannet inn, blir det ebbe, og når den slipper det ut, blir det flo.
Ørreten er også skyld i tidevannsbølgene. For av og til tar den til seg en enorm mengde med vann, og når den så av alle krefter skyter det ut igjen med et mektig pust, lager den de store tidevannsbølgene.
Når ørreten rister på seg blir det jordskjelv. Når den gjør det forsiktig, er jordskjelvet ganske lite. Men nå den er sint og spreller som en rasende, blir det et stort skjelv. Derfor er dette en farlig fisk, så Skaperen har sendt to guddommer som skal stå på hver sin side av ørreten og holde ham rolig. Disse guddommelige vesenene har alltid en hånd på fisken, for å holde den nede og for å avverge plutselige brå og voldsomme bevegelser. Enten de drikker eller spiser må begge alltid ha en hånd på ørreten, de må ikke under noen omstendighet ta hendene vekk.