Et Karlsson & Fridman mysterium
Krim – pangolin
Marianne Cedervall
MED DØDEN TIL BORDS
Oversatt av Aleksander Melli
Mullvald sogn, Gotland
Torsdag 5. november
Sogneprest Oskar Bergsten sto på trappen til prestegården i novembersolen og ønsket de to gjestene sine velkommen. Han hadde knapt rukket å spise frokost, men begge kvinnene hadde insistert på et tidlig møte, for de hadde også andre ting å gjøre og ville gjerne få besøket på prestegården overstått.
«Vi har hele dette området til disposisjon for markedene våre», sa sogneprest Bergsten og gjorde en sveipende håndbevegelse ut over den store prestegårdsparken. «Hva synes dere, tror dere at det kan bli et bra sted for trøffelfestivalen vår?»
Sara Hansson trakk skjermen på den rosa capsen ned i pannen for å unngå å bli blendet av den lave solen.
«Det gjør vel nytten», sa hun, og det var vanskelig å se om hun var fornøyd eller ikke. «Vi kan sette opp markedsbodene langs plenen der.»
Hun pekte på grusstien mellom to store grøntarealer.
«Med noen boder på hver side av gangstien blir det som en ordentlig markedsgate», sa Oskar. «Hva sier du, Gull-Britt?»
Gull-Britt Hansson var ikke den som umiddelbart sa ja og amen til noe. Ting skulle vurderes nøye før hun uttalte seg. Sognepresten betraktet henne diskré. Gull-Britt var en stilig dame med fyldig barm, dypt utringet svart genser og svarte bukser. Den lilla, grovstrikkede koften var lang og skjulte at hun var kraftig både foran og bak. Et halskjede
med store lilla kuler dinglet fra halsen. At damen hadde god smak, var det ingen tvil om. God råd også, for både klærne og smykkene var av god kvalitet. Håret, derimot, falt ikke Oskar helt i smak. Det var tydelig bleket, og frisyren var rufsete og ubestemmelig. Øyelokkene var sminket med blå øyenskygge. Ikke at sognepresten hadde så mye greie på sminke, men Astrid, hans kjære kone, sminket seg nesten hver dag, og blå øyenskygge var antakelig noe hun anså som både umoderne og smakløst.
Gull-Britt gikk et stykke nedover grusstien, kikket rundt seg til alle kanter og så ut til å tenke seg om før hun kom tilbake til Sara og Oskar.
«Det blir utmerket», sa hun. «Hvor mange boder regner vi med å ha?»
Sognepresten kremtet.
«Det blir vel først og fremst dere to. Du med trøflene dine, og du, Sara, som skal reklamere for kroen.»
«Selvsagt», sa Sara. «Micke planlegger et bedre måltid til lørdagskvelden. Seksretters med gotlandsk trøffel i hver rett.»
Gull-Britt presset frem et smil som ikke nådde øynene.
«Ikke et vondt ord om de gotlandske trøflene, men jeg synes dere burde kjøpe noen av de italienske trøflene mine også, det er virkelig mer smak i dem.»
«Hva mener du?» sa Sara skarpt. «Det skal jo være en gotlandsk trøffelfestival.»
Oskar kikket fra den ene damen til den andre. Det var best å skifte tema før de røk i tottene på hverandre. Det så ikke ut til å bli særlig vanskelig.
«Lotta og David kommer med hundene, ikke sant, GullBritt?» spurte Oskar.
Gull-Britt nikket nådig. Som Lottas mor burde hun jo vite det. Lotta og David Storms bidrag kunne fort bli det
mest populære under markedsdagene. De skulle ha med seg de søte trøffelhundene sine, Buttle og Alva.
«De kommer», sa Gull-Britt og lekte med kulene på halskjedet. «Vi skal ha med alt fra jord til bord når det gjelder trøfler.»
«Og apropos det», sa Oskar, «naturvernetaten sender en representant.»
«Hvorfor det?» spurte Sara. «Hva har myndighetene her å gjøre?»
«Naturvernetaten vil være til stede for å informere om allemannsretten og trøfler», skjøt Gull-Britt inn. «Det er mannen min som har ordnet den kontakten. Allemannsretten gjelder nemlig ikke når det gjelder trøffelplukking.»
«Det burde det bli en endring på», mumlet Sara.
«Hva sa du?»
Gull-Britts stemme hadde fått en skingrende tone.
«Ingenting», svarte Sara og kikket uskyldig opp i trekronene på de høye asketrærne i prestegården.
Sogneprest Oskar Bergsten fant det best å fortsette og kremtet igjen.
«Syforeningen skal være med og selge grytekluter, som sikkert kan komme godt med under matlagingen, men også votter og sokker, som ikke har så mye med trøfler å gjøre. Men vi mener det er viktig å være inkluderende på en dag som denne.»
De to kvinnene protesterte ikke. For øyeblikket så det ut til at irritasjonen som stadig blusset opp mellom dem, hadde lagt seg.
«Hva med deg», sa Sara og kikket granskende på Oskar, «skal ikke du vise frem en gammel bil?»
Oskar lo, selv om han ble brydd av Saras nærgående blikk. Egentlig hadde hun et søtt ansikt, men den kantete holdningen gjorde trekkene harde.
«Jeg tar frem den gamle amerikaneren min, en vakker Chevrolet fra femtitallet som de besøkende kan kikke litt på», svarte han.
«Folk liker det med deg», sa hun. «At du mekker bil, altså, ikke bare holder prekener.»
Oskar nikket. Bilmekking var en håndfast aktivitet som ofte hjalp ham å koble ut tankene, men noen ganger endte han med å skru sammen en søndagspreken i hodet mens han holdt på.
«Hva med musikk?» spurte Gull-Britt.
«Det blir musikk», bekreftet Oskar. «En liten trio. Musikere fra Burs, trekkspill og feler.»
«Og jeg byr på rådyr eplemost fra Musteriet», sa GullBritt. «Den er så god at den vil få selv den mest blaserte feinschmecker til å stoppe opp. Og det er jo det som er poenget, å få folk til å bli.»
Sara tok opp mobilen og kikket på den.
«Jeg må gå», sa hun. «Vi har mye å gjøre på kroen i dag. Gøy at du kommer på markedet, Gull-Britt!»
Oskar noterte seg det Sara sa, men også at det ikke var noen særlig varme i stemmen. Han ventet spent på fortsettelsen.
«Selvsagt kommer jeg», svarte Gull-Britt. «Det finnes vel knapt noen andre her i sognet som vet mer om trøfler enn meg?»
Saras smil stivnet, og hun snudde på hælen og gikk.
«Micke og jeg byr også på rådyr eplemost!» ropte hun da hun nådde hagemuren. «Bare så du vet det, Gull-Britt!»
Forhåpentligvis var Oskar den eneste som oppfattet det siste, for Gull-Britt var allerede på vei i en annen retning.
Om Gull-Britt var best på trøfler eller ikke, fikk være usagt. Hun kunne mye om ulike trøffelsorter, jordsmonn og vekstforhold, men hun ville aldri kunne lage like god mat som Micke
Hansson, den nye kroverten på Plogbillen i Kajpe Kviar, det var Oskar Bergsten overbevist om.
En dør i den gamle kapellanboligen, tvers overfor prestegården, gikk opp, og husets nåværende eier kom ut i vindfanget. Kvinnen var praktisk kledd i støvler, jeans og vattert vest og var sikkert på vei til stallen sin. Hun fikk øye på Oskar og vinket. Han løftet hånden til hilsen. Anki Karlsson var en veldig god og hyggelig nabo.
2
Anki Karlsson kvalte et gjesp før hun gikk i gang med stallarbeidet. Det hadde blitt sent i natt. Fergen hadde lagt til kai i Visby en halvtime etter midnatt, og før venninnene hennes endelig hadde kommet i land, pakket seg inn i bilen og kjørt de fire milene til Mullvald, hadde klokken rukket å bli halv to. Heldigvis hadde Anki redd opp sengene til alle på forhånd, og de hadde kunnet gå rett til sengs. Gunilla og Ingegerd delte et av gjesterommene, og Lena hadde sitt eget rom, noe de andre venninnene betraktet som en ren velsignelse. Lena snorket som et sagbruk, og den som delte rom med henne, fikk ikke mange timers søvn.
Anki slepte en høyballe ut i innhegningen og skar den opp med kniven. Hun fjernet tørre strå med høygaffelen og gjorde den sammenpressede ballen luftigere og mer appetittvekkende for islandshestene sine. Hun gikk tilbake til stallen og åpnet begge boksene. Både Osk og Austri var så vant til rutinen nå at de visste nøyaktig hvor de skulle gå for å få frokosten sin. I begynnelsen hadde hun ført dem i grime, men det var ikke lenger nødvendig.
«Sånn, ut med dere!» ropte Anki og klappet Osk på lenden. «Maten venter der ute.»
Den rødbrune hoppa fikk fart på seg og nappet lekent i Austris tykke, hvite manke, og han var rask til å svare med et like rampete og kjærlig napp. Ivrig knuffet de to hestene
hverandre for å komme først ut døren. Austri vant, og Osk knegget skuffet, men snart var hun i hælene på ham ute i innhegningen. Anki fulgte etter og hektet håndtaket på den strømførende tråden fast i stolpen.
«Bon appétit!» sa hun og gikk inn i stallen igjen for å begynne å rengjøre boksene.
«God morgen!»
Anki kikket opp fra arbeidet da hun hørte Ingegerds velkjente stemme, og hvilte armene på høygaffelen.
«Neimen, god morgen, er du oppe allerede?»
Ingegerd slo armene rundt kroppen og gned skuldrene.
«Jeg sover aldri særlig lenge om morgenen, men jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg var i toppform etter reisen.»
«Ja, det ble sent i natt», konstaterte Anki. «Det er noen rare rutetider de fergene har.»
Ingegerd ristet på hodet.
«Ja, ja, jeg tar det igjen en annen gang. Vil du forresten ha hjelp? Jeg er litt morgenfrossen, og jeg tenkte at det hjelper å jobbe litt.»
Anki pekte på veggen der høygaflene og spadene hang, og Ingegerd gikk ivrig løs på den andre boksen.
«Sover venninnene våre?» spurte Anki over skilleveggen.
«Nei», sa Ingegerd og rettet seg opp, «både Lena og Gunilla har stått opp, men de tok det litt roligere enn meg. Jeg tipper de kommer akkurat når du og jeg har fått salet hestene og det bare er å svinge seg opp i salen.»
Anki lo.
«Vil de ikke være stalljenter lenger, er det det du sier?»
«Gunilla må fortsatt gjøre en del hjemme på gården, men jeg tror ikke Lena har vært i stallen siden vi var unge. De holder forresten på å lage kaffe og smørbrød, slik at vi kan spise frokost ute i naturen.»
På vei hjem fra fergen hadde Anki, mest som en spøk, slengt ut et forslag om en morgenridetur med matpakke. Hun hadde aldri trodd at de ville ta henne på ordet, men var man bestevenner, så var man det.
«Lena har nok ikke glemt de gamle ridekunstene sine, skal du se», forsikret Anki. «Gi henne noen minutter på hesteryggen, så er hun i gang igjen. Da jeg flyttet hit for et år siden, hadde jeg ikke ridd på lenge, men det var akkurat som om alt fortsatt var der. Både inne i hodet og helt ut i leggene.»
«Det er vel som å sykle», sa Ingegerd. «Hvor tømmer du forresten møkka?»
Anki pekte på en bakdør, og Ingegerd trillet av gårde med trillebåren mens hun selv hentet ny sagflis og strødde det i boksene. Rengjøring var en hyggelig oppgave som også ga henne mosjon og holdt henne i form. Å måke møkk og kjøre trillebår var som lett styrketrening. Og når hestene hadde fått sitt, kunne Anki vende tilbake til kaffen og avisen og unne seg en lang, deilig morgen. Men iblant satt det langt inne å komme seg ut i stallen tidlig om morgenen.
Glad latter hørtes fra baksiden av stallen, og to uforskammet morgenpigge damer kom inn gjennom døren. Nattevåket hadde ikke satt synlige spor på disse pensjonistene, eller så hadde de raskt dekket til sporene med sminke. Selv var Anki nøye med å sminke seg, selv om hun noen dager ikke kom seg lenger enn til stallen. Det føltes fortsatt viktig å holde seg velstelt og se bra ut. Ikke for å gjøre seg til for noen mann, hvis noen trodde det, men for sin egen del ville hun ikke la seg selv forfalle helt.
«Ja, da er det ut på ridetur», sa Gunilla. «Så gøy!»
«Det er en stund siden sist», innrømmet Lena og bet seg i leppen, «men jeg skal prøve. Hvordan løser vi forresten det at vi er fire, men bare har to hester?»
«Pytt, islandshester er kjempesterke», lo Gunilla, «du hopper bare opp bak meg!»
Lena så enda mer skrekkslagen ut, og Gunilla måtte skynde seg å forklare at hun bare tullet.
«Vi kan begynne med å strigle hestene», svarte Anki. «Begge to er støvete, og både man og hale er flokete etter natten. Når vi rir ut etterpå, begynner jeg og tar med meg Ingegerd. Lena, du som ikke har ridd på en stund, kan ri hjem. Da løper hestene av seg selv. Borte bra, hjemme best, er slagordet deres.»
«Men hvordan kommer vi oss dit?» spurte Gunilla. «Vi som ikke rir, altså.»
«Dere kan ta bilen til stedet vi skal til, så møtes vi der til frokost», sa Anki. «Det er ikke mer enn fire kilometer. Så bytter vi, og dere kan ri hjem. Jeg skal vise dere på kartet hvor dere skal kjøre.»
«Fire kilometer?» sa Gunilla. «Da spaserer vi heller, det er vel bare fint å strekke på beina – ikke sant, Lena?»
Venninnen var enig.
«Hvis Anki og Ingegerd ikke har noe imot å spasere tilbake, er jeg med på det», svarte hun.
«Det høres fornuftig ut», sa Ingegerd. «Det er deilig å røre på seg, jeg blir helt sikkert støl av å ri, ute av trening som jeg er.»
«For min del er det bare hyggelig å spasere sammen med noen andre», svarte Anki. «Jeg går hele tiden her og pusler for meg selv og er nesten alltid alene.»
Etter at hestene var gjort klare og Anki og Ingegerd hadde kommet seg opp i salen, gikk de fire sammen en stund, men snart ville både ryttere og hester ri fortere.
«Å, så herlig!» utbrøt Ingegerd da de satte av gårde i et mykt, bølgende trav. «For en flink hest du har!»
Anki hadde latt Ingegerd ri vakre Austri. Den svarte pelsen
glinset etter striglingen, og den hvite manen flagret mens han løftet forbeina høyt i tølt.
«Jeg visste du ville like ham», ropte Anki. «Skal vi sette opp tempoet enda litt mer?»
De drev hestene videre, og side om side galopperte de i vei. Osk og Austri koste seg, begge var fylt av konkurranseinstinkt, egget hverandre og økte tempoet for å komme først.
Etter en stund senket Anki farten, og Ingegerd fulgte hennes eksempel. De svingte inn på en sti i skogen, og etter bare noen hundre meter dukket lysningen opp som var målet for turen, et naturreservat med en gammel fornborg.
«Hva er det som kommer der?» spurte Ingegerd og gled av Austri.
En stor hund kom løpende rett mot dem. Anki hoppet raskt av Osk, tok et godt tak i tømmene og holdt opp den ene hånden.
«Stopp!» ropte hun, mens Osk vrinsket forskrekket og prøvde å steile.
«Stopp!» ropte Anki igjen, og nå satte hunden seg på bakbeina.
Med lange skritt kom en mann fra samme retning som hunden hadde dukket opp.
«Hold hunden din i bånd!» brølte hun. «Dere er ikke alene i skogen!»
Mannen svarte henne ikke, men tok bare tak i halsbåndet på dyret sitt og satte i vei gjennom skogen.
«Puh», sa Anki og pustet ut. «Det var nære på. Hvordan gikk det med deg?»
«Fint, gudskjelov», sa Ingegerd. «Hva var det for en idiot som ikke passer på hunden sin?»
Anki trakk på skuldrene.
«Han har nettopp flyttet til bygda, og hunden stikker av
fra tid til annen. Han biter, har jeg hørt. En ordentlig villbasse. Nei, det føles ikke like trygt å ri i skog og mark etter at de kom hit.»
«Flaks at det gikk bra», sa Ingegerd. «Fyren burde anmeldes.»
De bandt hestene ved en oppslagstavle og satte seg ned ved den velstelte rasteplassen for å vente på venninnene. Solen sto lavt på himmelen, men fant likevel veien mellom furutrærne og nådde helt frem til dem.
Det gikk ikke lang tid før Lena og Gunilla kom gående i raskt tempo. Lena holdt iPhonen foran seg, og den glade latteren deres kunne høres på langt hold.
«Her er det!» ropte Lena. «Godt at GPS-en virket, det gjør den ikke alltid her ute på landet.»
«Nå skal det bli godt med kaffe og brødskiver!» sa Gunilla. «Men det var bra at vi gikk en tur først, man forbrenner mer energi på den måten, og det trenger i hvert fall jeg. Kanskje dere andre ikke har slike problemer?»
Hun myste på venninnene sine, og straks var en livlig diskusjon i gang om hvilken diett som var mest effektiv. Anki, som heldigvis ikke hadde lagt på seg nevneverdig med årene, benyttet anledningen til å servere kaffe og smørbrød mens de andre pratet i vei.
Da osterundstykkene var spist opp og det bare var noen få dråper kaffe igjen, mente Anki at det hadde vært nok snakk om glykemisk indeks og periodisk fasting nå.
«Vet dere, jeg har funnet ganske mye gul trompetsopp i nærheten», sa hun og gestikulerte mot skråningen ved siden av dem.
Den kjedelige diskusjonen om slanking stoppet umiddelbart.
«Vi kan godt lete litt før vi drar hjem», fortsatte hun. «Kanskje finner vi litt tilbehør til middagen.»
«Tror du vi finner noe?» spurte Gunilla. «Det er jo allerede november.»
«Høsten har vært uvanlig mild i år og til og med fuktig til tider, så det skader ikke å ta en titt.»
Venninnene kom seg på beina og spredte seg ut i området.
«Stryk hånden over gresset og let langt nede på bakken», foreslo Anki. «Finner dere én, er det som regel flere i nærheten.»
Det gikk ikke lenge før et fornøyd lite hyl hørtes fra Ingegerd, og de andre rettet seg opp og kikket i hennes retning.
«Har du funnet noen sopp?» spurte Gunilla.
«Noen?» ropte Ingegerd. «Det er mer enn bare noen her. Dere må komme og hjelpe meg.»
De ble stående på huk og plukke sopp på funnstedet Ingegerd hadde vært så heldig å gå rett inn i. Hestene beitet borte ved oppslagstavlen og så heller ikke ut til å ha det travelt. Det var fortsatt grønt gress her og der, og det gjaldt å ta for seg når sjansen bød seg.
Anki var den første som ga opp. Hun hentet kaffekurven slik at de kunne bære trompetsoppene hjem på en grei måte. Termosene og krusene ble stappet ned i den samme handleposen som Lena og Gunilla hadde pakket brødskivene i.
«Vet dere hva, jenter», sa Anki mens hun så over fangsten, «jeg tror vi må slutte å plukke nå. Soppen skal renses også, det kommer til å ta en stund.»
Alle tømte det siste de hadde i hendene og lot soppen gli ned i kurven.
«Oi, oi, hva skal vi lage med trompetsoppen?» spurte Ingegerd. «Har du noe kjøtt i fryseren, Anki?»
«Helt sikkert», svarte hun. «Lammefilet, kanskje, vi får sjekke, ellers kan vi handle på Tempo i Mullvald, de pleier å ha et godt utvalg.»
De hjalp hverandre med å samle sammen restene etter frokosten og gjorde seg klare til å gå hjem.
«Jeg er visst litt støl i baken», innrømmet Ingegerd og masserte den ene rumpeballen. «En spasertur hjem vil gjøre godt.»
«Ja, man må ikke ta seg helt ut allerede i starten av rideleiren», lo Gunilla. «Vi skal nyte det landlige livet i nesten to uker, det gjelder å spare på kreftene.»
«Jeg må ta bilder», sa Ingegerd. «Vi kan lage vår egen bok, eller hvorfor ikke en kalender? Det er lett å ordne på internett.»
Lena brukte rastebenken for å komme seg opp på Osk. For Gunilla gikk det lettere, selv om hun ikke akkurat svingte seg opp på Austri. Men det var tydelig at hun fortsatt var vant til å ri.
«Vet dere hva?» sa hun mens hun satt med kneet skjøvet frem foran salkappen og justerte stigbøylene på rutinert vis. «Det er så gøy å være her sammen med dere at det føles som om vi allerede er med i en bok!»
«Du får skrive en om oss», foreslo Lena spøkefullt. «Du som faktisk driver med det. Med Ingegerds bilder blir det en bestselger. Kanskje du til og med vinner en pris for beste livsstilsbok fra Gotland.»
Gunilla hadde i mange år skrevet hestebøker for barn i tiårsalderen, og det hadde gått svært bra. Lena var kanskje inne på noe med forslaget sitt.
«Men på lørdag skal vi på trøffelsafari», sa Anki, «og slike utskeielser holdt i hvert fall ikke våre helter på med da vi var unge.»
«Nei, vi har kommet oss opp og frem i livet», sa Gunilla og samlet tømmene. «Det skal bli kjempegøy. Kom, Lena, så rir vi hjem til ranchen!»