Maya løftet opp fuglen. Hun hadde kommet småløpende mens hun sang for seg selv da hun hørte fuglen krafse, raslende hoppe et par steg frem, slippe ut to korte, hese, hvislende kremt. Den forsøkte å holde lyden tilbake i stru pen, hadde satt noe fast i halsen, eller var kanskje stum. Først tvang Maya seg bare videre. Hun var allerede for sen hjem fra skolen, ikke at noen ventet på henne, tvert imot. Men hvis hun var rask nok, ville hun få en time eller to for seg selv, hvor hun kunne gjøre akkurat som hun ville. Hun ville bare løpe videre og endelig være for seg selv, men så var det noe som holdt henne igjen. Noe som lukket seg om kroppen, trengte inn i henne, et sug i brystet. Hun stoppet opp, snudde på hælen, gikk tilbake med hodet på skakke for å lytte seg frem til det stedet hvor hun først hadde hørt fuglen. Hun fikk øye på det våte, skinnende hodet, og så fikk hun endelig sett alt av den. En sort, ustø flekk mot det grønne. De stoppet opp begge to. Maya sto helt stille. Sank ned på kne. Hun smøg forsiktig av seg ranselen i én sakte bevegelse, firte remmen gjennom den halvt lukkede hånden. Den magre fuglekroppen skvatt fremover med et lite hopp. Den ene vingen hang slapt ned langs siden, subbet mot bakken, og det var flere gap i halefjærene. Da den snudde 9
Ramslie2_m2.indd 9
11.10.16 14.56