Per Petterson - Om vennskap

Page 1

Petterson. Om vennskap. Ok.qxp 11.01.2021 19:31 Side 1

st e r k e ve n n s k a p gå r som en rød tråd gjennom Per Pettersons forfatterskap. Vennskap like naturlige som å puste, og like livsnødvendige. Men vennskap kan gå tapt – til og med de aller sterkeste. Kan man ødelegge et vennskap som har vart hele livet på et øyeblikk? Og er det mulig å finne tilbake til en venn etter at man har mistet hverandre? I denne boka møter vi venner som deler hverandres liv; som drar på biltur uten noe mål og som graver en grøft sammen fordi de kommer inn i så god rytme. Vi møter en som svikter sin beste venn, og en annen som har falt og ikke kommer seg opp igjen, som blir liggende der han ligger til vennen hans kommer.

p e r p e t te r s o n Om vennskap

«Når vi sammen så oss tilbake, var det ofte vi ikke kunne skille hans liv fra mitt liv, enda så forskjellige de var, så forskjellige vi var, men vi hadde delt hverandres liv, vi hadde levd hverandres liv, og han var fortsatt min beste venn.»

per petterson Om vennskap

u t va lg f r a Det er greit for meg, Ut og stjæle hester, Jeg nekter og Menn i min situasjon.

K O R T E

5 2 0 9 5 4

O K T O B E R S

7 8 8 2 4 9

O K T O B E R S K O R T E

9

OK


Petterson. Om vennskap. Ok.qxp 11.01.2021 19:31 Side 2

p e r p e t t e r s o n (f. 1952) er en av våre mest internasjonalt anerkjente forfattere. Bøkene hans er oversatt til over 50 språk. Han har blitt tildelt en lang rekke litterære priser, bl.a. Brageprisen, Nordisk råds litteraturpris, Bokhandlerprisen og Independent Foreign Fiction Prize. I 2007 mottok han som første norske forfatter The International i m pac Dublin Literary Award. . u va lgt e b ø k e r av p e r p e t t e r s o n Det er greit for meg. Roman, 1992 I kjølvannet. Roman, 2000 Ut og stjæle hester. Roman, 2003 Månen over Porten. Essays, 2004 Jeg forbanner tidens elv. Roman, 2008 Jeg nekter. Roman, 2012 Menn i min situasjon. Roman, 2018

o kto b e r s korte er en serie små bøker om de store og små tingene i livet. Hver av bøkene tar for seg et tema og utforsker det gjennom blikket til en av våre fremste forfattere. Fra Dag Solstad Om mat til Om moderskap av Tove Nilsen, Per Petterson Om vennskap og Anne B. Ragde Om fest, disse bøkene handler om ting som angår oss alle. Til fordypning, glede og inspirasjon. a n d r e b ø k e r i o kto b e r s kort e

dag s ols ta d Om mat

a n ne b . ragde Om fest

ol a bauer Om Paris

O K T O B E R S

OK K O R T E


Per Petterson_Vennskap.indd 3

per petterson Om vennskap

O K T O B E R S

OK

K O R T E

05.01.2021 15


Per Petterson_Vennskap.indd 4

05.01.2021 15


Jeg holder farta så høyt jeg tør, tråkker inn på strekningene rett fram og girer ned foran svingene og prøver å finne punktet like før Opel’n skal fyke ut og miste festet uten å ta unødige sjanser i en bil som ikke er min. Telefonstolpene tikker forbi og jeg kjenner en iver i kroppen som er ny og gjør meg ør i hue og jeg får lyst til å høre Jimi Hendrix; Crosstown Traffic eller Purple Haze. Arvid sitter stille med bakoversveis og bare ser, så tar han røykpakka opp og ruller to sigaretter, tenner begge med dashbordlighteren og stikker den ene i munnen min.

Per Petterson_Vennskap.indd 5

det er greit for meg

05.01.2021 15


Per Petterson_Vennskap.indd 6

05.01.2021 15


jeg går beverveien opp mot t-banestasjonen ved shoppingsenteret. Klokka er tolv, over hustaka hører jeg bjellene ringe ut etter gudstjenesten i kirka. Det er kaldt ennå, men helt blått og sola tiner toppen av søla på veien, den legger seg i grå brune striper langs skoa og rundt t-banen er det glasskår og flekker av blod på asfalten. De er rosa og bleike etter natta. På hjørnet foran Stallen, som var Glassmagasinet før, står folk og kikker på utstillinga de har sett hundrevis av ­ganger og er liksom på søndagsspasertur. Men jeg kjenner dem og veit de sirkler rundt senteret og venter på at Kroa skal åpne klokka ett. De orker ikke sitte inne lenger og har henda i lommene så det ikke skal syns at de skjelver. Jeg får lyst til å skrike til dem, skjelle dem ut; ta dere sammen for faen og hold dere unna meg! Jeg veit de ikke tar seg sammen, det er for seint. De er gamle, de vil ikke mer, alt de visste er borte, alt de kunne, og nå står de der og skraper med skoa og bare tenker på at klokka skal slå dem fram til en støyt og så sitter de og drikker til kroppen blir

Per Petterson_Vennskap.indd 7

7

05.01.2021 15


rolig og prater tull og syns det er deilig, og når kvelden kommer må de hjem og legge seg tidlig og håper at drømmene ikke blir for ille og at de våkner i morra som vanlig. Jeg åpner losjakka i halsen, puster djupt og spenner brystet alt jeg greier og så går jeg rundt senteret på nedsida og bort til Grevlingveien til Veitvetsvingen og ned mot huset der Arvid bor. Først banker jeg og så ringer jeg på, men han kommer ikke sjøl om jeg venter i fem minutter og da trykker jeg klinka ned, døra er åpen og jeg går inn i gangen. – Arvid? roper jeg forsiktig, men det er ikke svar å få. Jeg går videre inn i stua og ser han har kasta opp midt på golvet. Heldig for han er det linoleum og ikke det vegg-til-vegg-teppet nesten alle har nå. Jeg går ut på kjøkkenet og fyller vann i ei bøtte, finner klut og vasker opp fra golvet og heller hele dritten i utslagsvasken og spyler lenge med varmt vann for å få det til å forsvinne. Det er ikke lett, det siste er jeg nødt til å fjerne med tørkerull og hive i søpla. Jeg tar posen ut av stativet og knytter og setter den i gangen ferdig til å bæres ut. Det lukter ikke helt bra, så jeg åpner døra på gløtt. Jeg vasker henda før jeg går inn i stua igjen og bort til trappa. For enden står bokhylla med Tolstoi og Ingstad og Gorki og Jack London og alle de andre. Det er faren til Arvid si bokhylle fra før krigen, men

Per Petterson_Vennskap.indd 8

8

05.01.2021 15


Arvid har tatt over for lenge sia. Den har utskjæringer i rosemønster langs fronten øverst og kvinnekropper og mannsansikter ned sidene, er av mørkt olja tre og ulik alt annet i denne leiligheten. Jeg lar hånda gli over en av kvinnekroppene før jeg går opp trappa, den knirker som vanlig og jeg hører Arvid stønne inne på rommet sitt. Jeg kikker inn og der ligger han flat på sengebenken i fulle klær med hue over kanten og snakker ned i ei bøtte. – Får du noe svar? sier jeg og går bare rett inn og åpner vinduet, for lufta er stinn og ikke bra for helsa. – Humorist, gurgler han ned i bøtta. På golvet står askebegeret vi brukte i natt fullt av sneiper, jeg plukker det opp og tømmer sneipene i do og skyller det i vasken etterpå. Flaska ved sida av senga var halvfull da jeg gikk i natt, nå er den tom. – Har du hørt nyhetene på radio? sier jeg. – Nei, for faen. – Nixon har erklært full tilbaketrekning. – Hva!? Han drar hue opp av bøtta og kommer seg i sittestilling. – Er det sant? – Nei, men du trenger en dusj. Du greier det hvis du vil. – Idiot! Han prøver å reise seg og blir helt hvit i ansiktet og må sette seg igjen. Han svelger og har vanskeligheter med noe som sitter i halsen. – Kom igjen, sier jeg, men han legger hue på armene og det kan virke som han griner. Jeg går ut og finner

Per Petterson_Vennskap.indd 9

9

05.01.2021 15


et håndkle i skapet i gangen foran badet og kaster det inn gjennom døra. Det treffer han i panna. – Ta deg sammen nå. Kom deg i dusjen, så stikker vi etterpå. Jeg går ned trappa igjen og setter meg i stua og ruller en røyk. Først er det stille der oppe og så hører jeg han subbe over golvet og til slutt begynner dusjen å renne, tynt først og så kraftigere og jeg går bort til døra til balkongen og stiller meg i sola og røyker. Det er fint og lunt i solveggen, jeg lukker øya og røyker helt ut og kaster sneipen ned på plenen og håper at formannen i borettslaget ser det. Han bor på den andre sida av veien. Inne i stua går jeg bort til bokhylla, lar fingra gli over ryggene og stanser ved den burgunderrøde 100-årsutgaven av Tolstoi fra 1928 og lurer på om faren til Arvid virkelig har lest dem alle sammen. Jeg tar ut første bind av Anna Karenina, blar opp på første setning og leser det jeg har lest før: «Alle lykkelige familier ligner hverandre; hver ulykkelig familie er ulykkelig på sitt vis» står det, og Arvid stenger for dusjen, jeg setter boka tilbake i hylla og slenger meg ned i en stol for å vente. Det tar ti minutter og så kommer han ned trappa, bleik ennå, men han tar seg sammen. – Mush! Mush! sier han, et signal Helge Ingstad bruker i boka Pelsjegerliv når han vil at bikkjene skal dra rett fram. Vi har hatt det som kodeord i årevis og det virker litt barnslig nå, men jeg tar et hint og r­ eiser meg og sier:

Per Petterson_Vennskap.indd 10

10

05.01.2021 15


– Fikk du spørt om bilen før helga? – Jeg måtte godsnakke en halvtime, sier han og drar nøklene opp av lomma. – Skal du eller jeg kjøre? – Er’u gæern, jeg æ’kke edru. Han kaster nøklene og jeg fanger dem med ene hånda, tar jakka fra stolryggen og går mot døra. – Ta med deg søpla på veien, sier jeg. Vi kjører Trondhjemsveien ut av byen mot Gjeller­ åsen. Bilen er en svart Opel Kadett, ikke ny akkurat, men penstelt og det er fint å sitte bak rattet. Jeg har hatt lappen i to måneder, Arvid og jeg tok den samtidig. Før hadde jeg bare kjørt traktor noen ganger på bygda, bilene var det Egil som tok seg av, han hadde dilla og maste seg inn i de fleste fra han var ti, men jeg liker bevegelsen og friheten og holder meg i overkant av fartsgrensa. Arvid ruller vinduet helt ned på sin side og hue hans er nesten utafor bilen, det blåser inn og blir kaldt, men han lukker øya og åpner munnen og nekter å rulle opp igjen. – Du får hue kutta eller en spurv i halsen snart, sier jeg. – Hold kjeft, svarer han og jeg svinger brått med rattet for å skremme, men han lar seg ikke rikke. – Ute av Oslo, sier jeg da vi passerer bygrensa ved Skillebekk. – Akershus neste. Nittedal eller Skedsmo?

Per Petterson_Vennskap.indd 11

11

05.01.2021 15


– Skedsmo, sier han der ute fra og jeg svinger til høyre i krysset på toppen av åsen og ned den ­slyngete, lange bakken forbi Mortens Kro og ut på Hellerud­ sletta. – Ikke Lillestrøm, vær så snill. – Neivel. Jeg vrenger inn veien midt på sletta mot Nittedal kirke og Solberg, ned ei bratt helling og kjører den smale brua over Nitelva. Langs bredden står guttunger med fiskestang, de kaster og har det fint i sola som varmer godt nå. En av dem drar ei abbore i land, det blinker i skjella og jeg stopper bilen og blir sittende og se. Arvid åpner døra og går ut og bort til ei buske der han kaster opp og så rutsjer han ned skråninga mot elva og skyller ansiktet i det iskalde vannet. – Vi skulle tatt med fiskestenger, sier han når han kommer opp til bilen igjen og er plutselig blid og opplagt med farge i kinna. – Det er jo for seint. Det æ’kke en mort igjen nå som du har grisa til vannet. Han setter seg inn og jeg tar en perfekt bakkestart uten brekk. Jordene skråner bratt opp på begge sider av elva, de velver seg gule og grå mot den blå himmelen i et mønster av flater og linjer og jeg veit ikke hva det er, men det gjør noe med meg når jeg ser på det. – Høyre eller venstre? sier jeg ved første veiskille. – Høyre, ellers blir det bare Nittedal igjen. Jeg svinger til høyre opp en grusvei og lurer på hva han har imot Nittedal.

Per Petterson_Vennskap.indd 12

12

05.01.2021 15


Veien bukter seg gjennom søkkene mens den sakte stiger og plutselig er vi på toppen. Dalen åpner seg ned til venstre under et gitter av skygge og sol og åkre mot nord der den smalner i ei trakt og bare veien fortsetter blank mot Harestua. Vi aner Glitre sanatorium gult og massivt lengst borti åsen. Det blåser kraftig her, et vindkast tar tak i bilen og rugger den nesten i grøfta, jeg dreier hardt imot og bilen slenger framover som ei promillekjerre og jeg skotter på Arvid og tenker på åssen magan hans har det nå. Men han koser seg og ler. – Klampen i bånn, sier han og lener seg bakover og legger beina på dashbordet. – Jøss, nå føler jeg meg ekstremt mye bedre gitt. Vi kjører inn i Skedsmo ved Nittedal kirke langs et skauholt. Det ligger noen hus der og en bussholde­ plass og Arvid peker inn mellom trea. – Husker du da vi traska inn der mot Krakoseter med sekkene nesten ned på legga? Vi måtte synge speider­ bønnen hele veien. Husker du da du fikk bukse­vann med cola? Speidern var jamen morro! Jeg husker det, og jeg husker akkurat hvor morro speidern var. Vi var med ett år for reisene sin skyld, og jeg husker da jeg ikke kom i mål etter et terrengløp, men hadde lagt meg til i lyngen ved ei myr for å se en rev ta ei skogsdue. Lederne kom knakende og hylende gjennom skauen og skremte reven faen­ ivold og dro meg ned til hyttene. Der måtte jeg stå

Per Petterson_Vennskap.indd 13

13

05.01.2021 15


på henda ute på tunet midt i en ring av jentespeidere, og mens to ledere holdt meg oppe, helte en tredje ei flaske cola i hvert buksebein. I to timer var jeg nødt til å gå uten å skifte mens colaen stivna i klissete flak på kroppen. Da jeg endelig fikk vaska meg og lånt reine klær av Arvid, gikk jeg inn på lederrommet og smelte til troppsjefen. Rotarymedlem var han og. Jeg husker pinnebrød og svidde pølser og troppsassistenten som var femogtredve år og bodde hos mora si og alltid skulle ha de nye smågutta med hjem på rommet. Vi skal på jamborée til Amerika til høsten og må snakke om det, sa han bestandig, og hvem ville ikke til Amerika? Men den Amerikaturen var det bare han som visste om, og jeg husker så letta jeg var da jeg gikk aleine ned skogsveien mot bussholde­ plassen den siste dagen og var utvist fra speidern og lovte meg sjøl at jeg aldri skulle være med i noe organisert igjen. – Du kan’n vel ennå? sier Arvid og begynner å synge, jeg faller inn og snart brøler vi: kjære far i høye himmel, hør mitt hjertes stille bønn, hvor jeg er i verdens vrimmel, la meg ferdes som din sønn. la meg leve deg til ære, hedre norge, far og mor, andre folk til nytte være, lyde speiderlovens ord! og vi husker hvert ord og hele melodien og veit at det kommer vi til å gjøre så lenge vi lever. Ved Skedsmokorset går det nordover mot Gjerd­ rum. Hele veien er det jorder på begge sider, og bak

Per Petterson_Vennskap.indd 14

14

05.01.2021 15


jordene står skauen tett. Veien slynger seg og går bakke opp og bakke ned og det blir aldri kjedelig å kjøre. Jeg holder farta så høyt jeg tør, tråkker inn på strekningene rett fram og girer ned foran svingene og prøver å finne punktet like før Opel’n skal fyke ut og miste festet uten å ta unødige sjanser i en bil som ikke er min. Telefonstolpene tikker forbi og jeg kjenner en iver i kroppen som er ny og gjør meg ør i hue og jeg får lyst til å høre Jimi Hendrix; Crosstown ­Traffic eller Purple Haze. Arvid sitter stille med bakoversveis og bare ser, så tar han røykpakka opp og ruller to sigaretter, tenner begge med dashbordlighteren og stikker den ene i munnen min. – Her er det faenimeg pent, sier han, – jeg har aldri vært her før. Er det herfra du kommer? – Ikke helt. Ikke helt, men det er ikke så langt ifra heller. Jeg trudde jeg hadde glemt åssen alt så ut, og så har jeg ikke glemt noenting.

Per Petterson_Vennskap.indd 15

– Fra Det er greit for meg

05.01.2021 15


Per Petterson_Vennskap.indd 16

05.01.2021 15


– Nei, faen, vi kan vel ikke synge «Norge i rødt, hvitt og blått», det er jo pinlig, tenk om noen hørte oss. – Men det er vel ingen som hører oss, sa Jim, – vi synger jo her nede i grøfta, og det gjorde de.

Per Petterson_Vennskap.indd 17

j e g n e kt e r

05.01.2021 15


Per Petterson_Vennskap.indd 18

05.01.2021 15


per petterson Om vennskap © Forlaget Oktober as, Oslo 2021 Utdragene i denne boka er hentet fra følgende bøker: Det er greit for meg. 1992 Ut og stjæle hester. 2003 Jeg nekter. 2012 Menn i min situasjon. 2018 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design Satt med Adobe Caslon Pro 10/13 pkt. av Mona Persdatter Bekkevad Trykk og innbinding: ScandBook ab isbn: 978-82-495-2095-4 www.oktober.no

Per Petterson_Vennskap.indd 95

05.01.2021 15


Per Petterson_Vennskap.indd 98

05.01.2021 15


Petterson. Om vennskap. Ok.qxp 11.01.2021 19:31 Side 2

p e r p e t t e r s o n (f. 1952) er en av våre mest internasjonalt anerkjente forfattere. Bøkene hans er oversatt til over 50 språk. Han har blitt tildelt en lang rekke litterære priser, bl.a. Brageprisen, Nordisk råds litteraturpris, Bokhandlerprisen og Independent Foreign Fiction Prize. I 2007 mottok han som første norske forfatter The International i m pac Dublin Literary Award. . u va lgt e b ø k e r av p e r p e t t e r s o n Det er greit for meg. Roman, 1992 I kjølvannet. Roman, 2000 Ut og stjæle hester. Roman, 2003 Månen over Porten. Essays, 2004 Jeg forbanner tidens elv. Roman, 2008 Jeg nekter. Roman, 2012 Menn i min situasjon. Roman, 2018

o kto b e r s korte er en serie små bøker om de store og små tingene i livet. Hver av bøkene tar for seg et tema og utforsker det gjennom blikket til en av våre fremste forfattere. Fra Dag Solstad Om mat til Om moderskap av Tove Nilsen, Per Petterson Om vennskap og Anne B. Ragde Om fest, disse bøkene handler om ting som angår oss alle. Til fordypning, glede og inspirasjon. a n d r e b ø k e r i o kto b e r s kort e

dag s ols ta d Om mat

a n ne b . ragde Om fest

ol a bauer Om Paris

O K T O B E R S

OK K O R T E


Petterson. Om vennskap. Ok.qxp 11.01.2021 19:31 Side 1

st e r k e ve n n s k a p gå r som en rød tråd gjennom Per Pettersons forfatterskap. Vennskap like naturlige som å puste, og like livsnødvendige. Men vennskap kan gå tapt – til og med de aller sterkeste. Kan man ødelegge et vennskap som har vart hele livet på et øyeblikk? Og er det mulig å finne tilbake til en venn etter at man har mistet hverandre? I denne boka møter vi venner som deler hverandres liv; som drar på biltur uten noe mål og som graver en grøft sammen fordi de kommer inn i så god rytme. Vi møter en som svikter sin beste venn, og en annen som har falt og ikke kommer seg opp igjen, som blir liggende der han ligger til vennen hans kommer.

p e r p e t te r s o n Om vennskap

«Når vi sammen så oss tilbake, var det ofte vi ikke kunne skille hans liv fra mitt liv, enda så forskjellige de var, så forskjellige vi var, men vi hadde delt hverandres liv, vi hadde levd hverandres liv, og han var fortsatt min beste venn.»

per petterson Om vennskap

u t va lg f r a Det er greit for meg, Ut og stjæle hester, Jeg nekter og Menn i min situasjon.

K O R T E

5 2 0 9 5 4

O K T O B E R S

7 8 8 2 4 9

O K T O B E R S K O R T E

9

OK


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.