Vi, Ukraina
om menneskene som kjemper for europas
frihet
dreyers forlag oslo,
spilleliste
I denne boken er det omtalt en del ukrainsk musikk. Forfatteren har samlet dette – og en del annen ukrainsk musikk, fra nasjonalsang og folketoner til poplåter og elektronika, i en Spotify-spilleliste. Hold mobilkameraet over QR-koden under for å få tilgang:
© dreyers forlag oslo – en del av forente forlag as, forsidefoto: en ødelagt boligblokk i borodjanka, en liten by nordvest for hovedstaden kyiv. hundrevis ble drept da russiske styrker angrep byen med missiler, bomber og artilleri i slutten av februar . foto: henning carr ekroll
omslag: erlend askhov trykk: scandbook ab, falun printed in sweden
isbn: ----
kart: anders kvernberg
boka er gitt ut med støtte fra stiftelsen fritt ord
forfatteren har mottatt støtte fra stiftelsen fritt ord og det faglitterære fond
Ukraina skal være en suveren, uavhengig, demokratisk, sosial og lovbasert stat.
Et individ, vedkommendes liv og helse, ære og verdighet, ukrenkelighet og trygghet skal være anerkjent som den høyeste sosiale verdien i Ukraina.
Menneskerettigheter og friheter og garantier for disse skal bestemme essensen i og forløpet av statens virksomhet. Staten skal være ansvarlig overfor den enkelte for sin virksomhet. Å sikre og ivareta menneskerettigheter og friheter skal være statens hovedoppgave.
Folket skal være bæreren av suverenitet og den eneste kilden til makt i Ukraina. Folket skal utøve makt direkte og gjennom statlige myndigheter og lokale selvstyreorganer. Retten til å bestemme og endre den konstitusjonelle orden i Ukraina skal utelukkende tilhøre folket og skal ikke tilranes av staten, dens organer eller tjenestemenn.
Ingen skal tilrane seg statsmakten.
Utdrag fra Ukrainas grunnlov (paragraf 1, 3 og 5)
INNHOLD
prolog
En kveld i Kyiv
kapittel . museet
Et hardt prøvet grenseland blir til
kapittel . aktivistene
Fra Majdan til skyttergravene
kapittel . soldatene
Den høyeste prisen
kapittel : hverdagen Festival og flyalarmer
kapittel . kampen for å redde liv Døden kommer på sekunder
kapittel . lov og rett Fartssyndere og krigsforbrytere
kapittel . traumene
Et land forent i sorg
kapittel . økonomien
En krigskaffe, takk
kapittel . krig og kjærlighet Savn, håp og Tinder
kapittel . ytringsfrihet og media Nå er alle krigskorrespondenter
kapittel . språk og nasjonal identitet Kulturkrigen
kapittel . demokrati og politikk – Vi er alle her
kapittel . kampen mot korrupsjonen
Hva er galt med å støtte strutsene?
kapittel . de frivillige
Droner og hundemat
kapittel . infrastrukturen Det går alltid et tog
kapittel . barna og fremtiden
Barndom: Krig
epilog
Hva kan vi lære av ukrainerne?
Takk
Ukrainas historie: En oppsummering
Intervjuliste
Litteraturliste
Digitale kilder
EN KVELD I KYIV
Mannen er tydelig sliten. Det er derfor vanskelig å anslå hvor gammel han er. Han kan være i slutten av 30-årene, kanskje tidlig i 40-årene. Han står i en halvmeterdyp grøft, omringet av nakne busker og småtrær. En spade ligger like ved. Det er råttent løv og kvister på bakken. Mannen har ukrainsk militæruniform og ser rett i kameraet, som trolig er en mobiltelefon. Han er tilsynelatende ubevæpnet. I munnviken henger en sigarett. Han tar et trekk, løfter ut sigaretten med høyre hånd og blåser ut røyken. Så sier han rolig: – Slava Ukraini.
Uttrykket, som har vært sentralt i ukrainsk motstandskamp i over 100 år, betyr «ære til Ukraina». Å uttale det blir det siste han gjør. Et sekund senere smeller det fra flere russiske automatvåpen. Alt som definerer denne mannen, fremtidsdrømmer, tanker, fakter, minner, blir i løpet av et øyeblikk oppløst i ingenting i dette lille skogholtet. Han faller sammen, drept i det som fremstår som én av en nærmest uendelig rekke av russiske krigsforbrytelser.
Videoen av hendelsen dukket opp i begynnelsen av mars 2023. Først var det uklart hvem den drepte mannen var. Men etter noen dager ble han identifisert som den 42 år gamle elektrikeren Oleksandr Matsievskyj, som var født i Moldova og flyttet til Ukraina som 28-åring. Han ble tatt til fange og henrettet nær Bakhmut i slutten av desember 2022. Som sine drapsmenn snakket Oleksandr russisk. Han planla å lære seg ukrainsk etter at krigen var vunnet, fortalte moren senere.
Oleksandr ble en av tusenvis av ukrainske menn og kvinner som dro til fronten for å forsvare sin egen skjøre demokratiske nasjon mot en autoritær og brutal motstander – og endte opp med å gi fra seg det siste et menneske kan tilby i kampen for eget hjemland: sitt eget liv. Senere satte lokale myndigheter opp en statue av ham i hjembyen Nizjyn i Tsjernihiv-regionen.
En del av ofrene for krigen blir skutt, som dette, på kloss hold, i rene henrettelser. De blir kastet i massegraver sammen med både sivile og andre soldater.
I Ukraina blir unge mennesker som aldri rakk å se verden eller stifte familier, revet bort av russiske artillerigranater eller droner som plutselig slår ned fra himmelen og treffer skyttergravene. De er gravd ut i de enorme, gule slettelandskapene og de eviglange kornåkerne, som ofte ligger under en blå himmel, slik Ukrainas blå og gule flagg kan symbolisere. Skjebnene til soldatene blir dokumentert av opptak fra billige kinesiske overvåkingsdroner, som et slags virkelighetens videospill. Bakkekrigen med nærkamp mellom skyttergravene kan minne om det som utspilte seg lenger vest i Europa under første verdenskrig. Her møter den brutale krigføringen vår tids allestedsnærværende digitale bildedokumentasjon av folks liv – og i disse tilfellene – død.
Dette skjer samtidig som jevnaldrende i EU-land noen hundre kilometer mot vest, reiser på interrail og badeferier til Middelhavet.
Natt til 24. februar 2022 invaderte Russland nabolandet Ukraina. Bak sto et stadig mer autoritært og imperalistisk Putin-regime, som hadde spunnet frem et påskudd basert på en løgn om at de skulle redde russere i Ukraina fra et ikke-eksisterende «folkemord». Gjennom det siste året før invasjonen kom det stadige nyheter om Russlands styrkeoppbygging langs grensen.
Russernes rolle i krigføringen i Donbas i Øst-Ukraina var velkjent og hadde pågått siden våren 2014, da russerne i strid med folkeretten annekterte Krymhalvøya. Det ble gjort selv om Russland i 1994 signerte Budapest-memorandumet. Der forpliktet landet seg til å
respektere Ukrainas uavhengighet, suverenitet og eksisterende grenser, og til å avstå fra våpenbruk eller trusler om maktbruk mot landet.
Til tross for hendelsene gjennom årene før, virket de fleste å tro, og kanskje mest av alt håpe, at det Russland gjorde langs grensene i 2021 og tidlig i 2022, dreide seg om en styrkedemonstrasjon som kunne brukes som et politisk pressmiddel i en form for diplomatisk prosess. For det var åpenbart at Putin var besatt av å beholde Ukraina i den såkalte russiske interessesfæren.
Usikkerheten vedvarte lenge. Da jeg logget av som nyhetssjef to minutter over midnatt 24. februar, skrev jeg i den interne loggen i Aftenposten om et «dramatisk døgn». Ryktene om en nær forestående invasjon var overalt. Diplomater var evakuert. Sent på kvelden sendte Russland ut en såkalt NOTAM, en melding til sivil flytrafikk der det ble varslet at hele luftrommet langs den ukrainske grensen ble stengt. Men det var fremdeles uklart nøyaktig hva som foregikk. I Kyiv var folk ute i byens gater, som om det var en ganske vanlig onsdagskveld.
Fire timer senere virket loggoppsummeringen som en enorm underdrivelse. Da satt jeg hjemme i Oslo og så på en direktesending som viste hvordan de første russiske missilene regnet over Kharkiv. Fra Kyiv meldte kollega Hanne Christiansen, som var der sammen med Gina Grieg Riisnæs og Jan Tomas Espedal, om eksplosjoner i byen. Jeg opplevde det som uvirkelig at invasjonen faktisk var i gang, til tross for de utallige advarslene.
Denne kalde vinternatten skulle bli en milepæl med mange konsekvenser. Det var første gang siden andre verdenskrig at et demokratisk europeisk land ble utsatt for en fullskala angrepskrig og invasjon. I løpet av noen timer kollapset en europeisk sikkerhetsorden bygget opp over flere tiår. Det Europa som kontinentets innbyggere våknet opp til morgenen etter, var et helt annet enn det folk la seg til å sove i kvelden før.
Noen uvirkelige døgn fulgte. Millioner av europeere så bildene som viste hvordan den russiske krigsmaskinen bombet mål over hele Ukraina, uten respekt for sivile liv, mens mange lurte på hvor lang
tid det ville gå før Kyiv falt i invasjonshærens hender. Amerikansk etterretning anslo «et par dager». Europeiske nasjonalforsamlinger fattet beslutninger som ville vært helt utenkelige noen dager tidligere. Tyskland varslet en voldsom militær opprustning. Flere europeiske nasjoner besluttet å sende våpen til et land i krig, som for mange av dem ikke hadde skjedd på flere tiår.
Men Kyiv falt ikke. De neste ukene kjempet sterkt motiverte ukrainske soldater voldsomt tilbake mot russiske angripere som forsøkte å rykke frem for å innta hovedstaden. Russernes forsøk på å sikre seg brohoder på flyplasser rundt Kyiv mislyktes, noe som gjorde luftlandsetting av flere styrker umulig. Sivile ukrainere mobiliserte for å lage brannbomber eller vervet seg til regionale motstandsgrupper. Presidenten og andre politikere ble værende i Kyiv tross stor usikkerhet og det som fremsto som en overhengende fare for eget liv. Videoer fra Tsjernihiv og Kherson viste hvordan innbyggere la seg ned foran russiske stridsvogner og stilte seg opp foran militære kjøretøy i ubevæpnet protest mot den russiske aggresjonen. I byer som Berdjansk, Enerhodar, Nova Kakhovka, Svatove og Melitopol i Øst-Ukraina og Sør-Ukraina tok tusenvis av innbyggere til gatene for å demonstrere mot okkupantene.
Denne massive og koordinerte felles motstanden skjedde i et land som gjennom årevis hadde vært omtalt som Europas mest korrupte samfunn, der intern splittelse, et politisk styringssystem fullt av utfordringer, slåsskamper i nasjonalforsamlingen, lammende maktkamper, demonstrasjoner og konflikter preget mange overskrifter i internasjonale medier.
Hva hadde skjedd?
Mitt første møte med Ukraina var i april 2006. Jeg var 20 år gammel, og sammen med mine kollegaer Marie von Krogh og Johannes Worsøe Berg i Rogalands Avis fikk jeg grønt lys av redaksjonsledelsen til å dra på reportasjereise til Kyiv-området. Anledningen var 20-årsmarkeringen av Tsjornobyl-katastrofen. Riktignok var dette en hendelse som preget mange i Norge i slutten av 1980-årene, men hvorfor en lokalavis i
Stavanger sendte tre medarbeidere i sakens anledning, er fremdeles et mysterium for meg.
Jeg visste lite om Ukraina, men ble interessert i Tsjornobyl-historien etter å ha sett en TV-dokumentar om atomulykken. Som fotograf merket jeg en tiltrekning til sovjetnostalgien i de forlatte byene og landsbyene i den avsperrede sonen, der mye tilsynelatende var uberørt siden 1986. Med stor virkelyst gikk vi i gang med den byråkratiske prosessen det var å få nødvendige tillatelser til å reise inn i Ukraina som journalister og besøke kraftverket og området rundt. Dette inkluderte omstendelige runder med fakskorrespondanse, der ymse forespørsler og bekreftelser måtte oversettes, stemples og signeres. Det skulle fremdeles gå noen år til Tsjornobyl-turisme ble så utbredt at minibussene med ivrige amerikanske turister utstyrt med speilreflekskameraer omtrent sto i kø ved kontrollpunktet til den avsperrede sonen 1,½ timers kjøring nord for hovedstaden. Det regnet da vi landet. Kyiv Boryspil flyplass lyste det fra gule og blå kyrilliske bokstaver over det grå terminalbygget. Vi omtalte byen som Kiev, det russiske navnet som feilaktig ble brukt i stor utstrekning av vestlige journalister og turister på denne tiden og mange år etterpå. Drosjen fra flyplassen var en minst 20 år gammel Mercedes. Den var like dårlig vedlikeholdt som de hullete gatene den holdt altfor høy fart gjennom. Målet var Hotel Rus, en 17 etasjers betongbygning i sovjetbrutalistisk stil. Den var oppført på et lite høydedrag like bak det enorme Olympiastadion, der 68 000 mennesker året før hadde sett Dynamo Kyiv slå Shakhtar Donetsk i den ukrainske cupfinalen – med nordmannen Terje Hauge som dommer. Utenfor hotellet vaiet det russiske og ukrainske flagget fra to flaggstenger ved siden av hverandre. De ansatte stilte seg først uforstående til våre påstander om at vi skulle bo der. Vi måtte krangle med medarbeidere på flere nivåer før det ble anerkjent at vi faktisk var gjester med en legitim bestilling, og en nøkkel til et rom i toppetasjen ble lagt på den slitne resepsjonsdisken. Utsikten var formidabel. Tunge regnskyer hang lavt over byen, som med sine massive høyhus i betong og stål fremsto som grå og overveldende.
Da dagslyset svant, skar en stor, rød JVC-neonreklame ved det store forretningskomplekset Arena City og baklysene fra biler på Baseinagaten gjennom den blå skumringen.
Et par dager senere var reportasjeturen til Tsjornobyl og spøkelsesbyen Prypjat unnagjort. Minnekortene var fulle av bildene vi ønsket oss. Nå skulle vi utforske hovedstaden.
Gatene utgjorde et menneskelig galleri som var helt nytt for meg. Ved St. Andreas-kirken kostet en eldre, skrøpelig kvinne med skaut gatene med en hjemmelaget sopelime. En annen sto like ved, støttet av to krykker, og tigget. En ortodoks prest fartet forbi med en hvit sekk over skulderen. En kvinne i en grønn kåpe sov på en benk.
På Uavhengighetsplassen spilte en fyr med blå kaps trekkspill, og det pågikk en eller annen demonstrasjon der en fyr proklamerte et for oss uforståelig budskap i en megafon, mens andre viftet med store røde flagg.
Den brede hovedgaten Khresjtsjatyk var stengt av for biltrafikk denne dagen. En mann kom gående med en ponni, og passerte en eldre røykende kvinne med oransje hår. Hun solgte oppblåsbare leker og såpebobler. Vi passerte pønkere med piggbelter, syklister i trikoter, tenåringer med magetopper og asiatiske turister med kostbare designvesker. En parkeringsvakt klødde seg i hodet over en gammel Ford Scorpio uten skilter som var feilparkert på fortauet, inneklemt mellom en rød Lada og en sort og kostbar Mercedes G-wagon. Et par tenåringsgutter gjorde skatetriks i en trapp like ved. En person i et heldekkende bjørnekostyme leide ut små elektriske biler til barn. En mann i 30-årene, kledd i en type sort, blank skinnjakke som tilsynelatende var populær blant mange i denne aldersgruppen, røykte en sigarett mens han snudde seg etter en høy, slank kvinne i hvit jakke og gult skjørt. Gateselgere solgte matrjosjkadukker, ikoner, pelsluer, sovjetiske uniformseffekter, kjøleskapsmagneter og oransje skjerf med påskriften Tak! («ja» på ukrainsk).
På et røykfullt utested kom vi i prat med noen jevnaldrende studenter. Vi visste at Ukraina to år før, i 2004, gikk gjennom det
som ble omtalt som oransjerevolusjonen. De viktigste momentene hadde vi fått med oss: Kandidaten som vant valget, Viktor Janukovytsj, ble anklaget for juks. Motstanderen, den mer proeuropeiske Viktor Jusjtsjenko, ble forgiftet og fikk byller i ansiktet. Det ble store demonstrasjoner, folk trakk til Uavhengighetsplassen i Kyiv – bare kalt Majdan (som betyr torg/plass på ukrainsk *), ikledd oransje –fargen til Jusjtsjenkos parti. Etter noen uker med enorme demonstrasjoner ble det nyvalg, og Jusjtsjenko vant.
Det var historien omtrent slik den fremsto for oss og mange andre nordmenn. Det var en fjern politisk prosess i et land få hadde et forhold til, utover at teknikere rotet til en test på et atomkraftverk i 1986, med radioaktivt cesium-137 i sopp og reinsdyrkjøtt i Trøndelag som resultat.
Men nå satt vi foran disse unge menneskene på vår egen alder, og landets skjebne virket plutselig nær og virkelig. Det var en ung kvinne og hennes kjæreste sammen med en gruppe på tre–fire andre unge menn. De var kledd som andre unge europeere i 2006. Det var hettegensere, pikéskjorter og jeans, og på bordet lå de samme Sony Ericssonog Nokia-telefonene som mine venner trykket på hjemme i Stavanger.
Jeg husker ikke hva de het. Vi noterte lite, for vi var jo i Ukraina for å rapportere om en hendelse som lå bak oss, ikke om folks fremtidsforventninger. De lo, tullet med hverandre, drakk øl og røykte sigaretter med en intensitet som få vesteuropeere kunne utfordre. Og med stor innlevelse og sterkt engasjement fortalte de om hendelsene høsten 2004: hvordan de og de fleste andre de kjente, dro til Majdan for å demonstrere og kjempe for et annet samfunn. De var rasende og ville ha endring. De ville ha demokrati og frihet: De ville bestemme sin egen fremtid.
* Majdan skiller seg fra det mer utbredte plosjtsja, som ofte brukes om torg og plasser i ukrainske byer. Majdan er et ord med opphav fra persisk, og har funnet veien inn i en rekke språk. Det finnes for eksempel i Istanbul (Taksim Meydanı) og Kairo (Midan at-Tahrir), og disse har, i likhet med Kyivs Majdan Nezalezjnosti, vært sentrale samlingssteder ved politiske omveltninger. Begrepet Majdan er blitt ilagt ulike betydninger, men brukes typisk om sentrale bytorg.
*
For meg var dette en brutal oppvåkning. Da jeg vokste opp på 1990-tallet og i inngangen til det nye tusenåret, var det i et stadig mer oljesmurt velferdssamfunn preget av sikkerhetspolitisk optimisme i Europa. Krigene på Balkan var over. Den kalde krigen var historie. Det norske mobiliseringsforsvaret ble avviklet og nedlagte forsvarsanlegg solgt på billigsalg. Jernteppet var borte og Tyskland gjenforent. Tidligere sovjetstater ble innlemmet i det europeiske og demokratiske fellesskapet. Utviklingen var i tråd med det den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama i 1992 hadde argumentert for i sin bok The End of History and the Last Man: at liberalt demokrati og markedsøkonomi etter vestlig modell var den naturlige endestasjonen for menneskelig utvikling (det var en bok jeg riktignok ikke leste før mange år senere).
Mens jeg levde mitt skjermede liv i Norge, slet ukrainerne seg gjennom tunge år i sin nyfødte, uavhengige nasjon. Årene etter Sovjetunionens fall var preget av hyperinflasjon, høy arbeidsledighet og mye kriminalitet. Det hang sammen med en krevende overgang fra planøkonomi til markedsøkonomien Fukuyama omtalte, en prosess som for Ukrainas del også innebar at personer i riktige posisjoner samtidig sikret seg kontroll over tidligere offentlige virksomheter og ble milliardærer. De skulle senere bli kjent som oligarker. Ukrainerne var en del av et gjennomkorrupt samfunn der dommere og byråkrater sto til tjeneste for høystbydende. Og innbyggerne stemte i valgprosesser der få kunne stole fullt og helt på at resultatet var reelt og legitimt. Dette skjedde i et land nærmere min hjemby Stavanger enn avstanden til Alta og Hammerfest.
For meg var demokrati, frihet og trygghet en slags naturlov, det var noe som bare var der. At det fantes land i Europa hvor folk samtidig kjempet for de samme verdiene, hadde knapt slått meg før jeg satt på denne baren og forsto at dette ikke handler om abstrakte, overordnede politiske prosesser: Det er en kamp som føres av de som bor her. Og i dette tilfellet andre unge som meg selv, som ønsker å leve et vanlig, fritt liv og har håp, fremtidstro, drømmer og lyst på én
øl til. Det var plutselig så lett å identifisere seg med disse menneskene. Et ukrainsk frø ble denne kvelden sådd i min bevissthet. Jeg måtte følge med på hva som skjedde i dette landet videre. Og jeg begynte nok først her, helt i inngangen av min karriere som journalist, å forstå at demokrati er noe som må kjempes frem, ivaretas og vedlikeholdes, ikke noe som bare er.
På dette tidspunktet ble ukrainernes kamp for demokrati og frihet i deres unge nasjon ført uten blodsutgytelse. Oransjerevolusjonen gikk fredelig for seg. Men det skulle ikke vare.
Det er umulig å slå fast nøyaktig hvor mange ukrainere som har mistet livet i Russlands angrepskrig. Det er titusenvis, trolig enda flere. Russerne har sendt hundretusenvis av soldater og angrepet med enorme mengder missiler, granater, droner, stridsvogner og raketter. Respekten for liv, menneskeverd og krigens lover har vært fraværende.
I Øst-Ukraina er byer som Avdijivka og Bakhmut, som før krigen var på størrelse med norske byer som Sandefjord og Tromsø, nærmest fullstendig utradert. Det som tidligere var boligblokker med tusenvis av hjem, fylt med personlige gjenstander og minner, er borte for alltid, omgjort til utbrente skall eller hauger av grus, murstein og forvridd stål.
Til tross for dette vedvarer den suverene nasjonalstaten Ukraina, styrt av folkevalgte i nasjonalforsamlingen Verkhovna Rada og en demokratisk valgt president. Over 30 millioner mennesker er blitt værende i landet, der de er en del av et samfunn som viser hvordan krig er fylt av motsetninger og paradokser. Mens soldater dør ved fronten og sivile jevnlig drepes i missilangrep, går livet i store deler av Ukraina videre i en slags sta tilstand av normalitet. Folk går på jobb og skole. Bygninger og infrastruktur som er ødelagt i russiske angrep, blir reparert. Restauranter og barer fylles opp. Togene er i rute. Politiet opprettholder lov og orden.
Hvordan har de fått dette til? Hva slags nasjon er Ukraina, og hvordan klarer dette samfunnet å stå imot den voldsomt brutale russiske millitære aggresjonen og samtidig fortsette med dagliglivet? Hva
koster det å ha krigen hengende over seg konstant? Hvordan påvirker det synspunktene på verdier som mot, frihet, demokrati og nasjonal identitet? Og hva kan vi, innbyggere i land som har tatt både frihet, demokrati og sikkerhet for gitt i årtier, lære av ukrainerne?
For å forsøke å finne svar på dette, har jeg reist 4000 kilometer gjennom Ukraina. Der har jeg møtt noen av menneskene som er rammet av den mest brutale militære aggresjonen i Europa siden andre verdenskrig.
Dette er deres historie.
Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, var det første gang siden andre verdenskrig at et demokratisk, europeisk land ble utsatt for en full invasjon. Hva gjør det med et samfunn?
Det var et av de sentrale spørsmålene Henning Carr Ekroll tok med seg da han, to år ut i krigen, reiste inn i Ukraina. I denne boken blir vi kjent med Halyna, en ung politiker som prøver å holde demokratiske prosesser i gang mens krigen pågår. Vi møter Marija, som ikke har hørt fra mannen sin siden russerne inntok stålverket i Mariupol, og Fedir, som funderer på hvordan man fyller et historisk museum i et land i krig. Vi blir med på politipatrulje i utbombede byer, treffer usikre soldater på vei til fronten, kommer tett på vårlig kjærlighet i Kharkivs strømløse gater, og møter en operadirektør som forsøker å finne og forstå både sin egen og landets identitet.
Dette er en unik og nær innsideberetning om hvordan en eksistensiell krig former et land og menneskene som er en del av det, og hvordan Ukrainas historie har bidratt til landets imponerende motstandsevne.
Avslutningsvis stiller Ekroll spørsmålet: Hva kan vi, som tar frihet, sikkerhet og demokrati for gitt, lære av ukrainerne? Og hva gjør vi hvis vi selv blir stilt overfor en lignende krise?