Hervé Le Tellier
NOK SNAKK OM KJÆRLIGHET
Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen, MNO
pax forlag, oslo 2025
Originalens tittel: Assez parlé d’amour
Copyright: © Éditions Jean-Claude Lattès, 2009.
Norsk utgave: © Pax Forlag – en del av Forente Forlag AS, 2025 Omslag: Egil Haraldsen | Exil Design Trykk: Scandbook AB Printed in Sweden isbn 978-82-530-4500-9
Oversetter Gøril Eldøen er medlem av Norsk Oversetterforening.
Hjortebille-illustrasjonen på side 224 er kopiert fra Albrecht Dürer av Marie Berville.
Stendhal-sitatet i epigrafen er hentet fra Henry Brulards liv, Gyldendal, 2006, oversatt av Karin Gundersen.
Stendhal-sitatet på side 56 er hentet fra Om kjærlighet, Gyldendal, 1995, oversatt av Karin Gundersen.
Utdrag fra Dantes Vita nuova på side 88 er gjendiktet av Erik Ringen.
«Faktisk er kjærligheten det som alltid har hatt størst betydning for meg, eller snarere har den alltid vært det eneste store.»
stendhal , Henry Brulards liv
Dagen etter, dagen etter det og alle andre dager vender Thomas tilbake til Luxembourghagen. Den blir hovedkvarteret hans. Her treffer han av og til andre bohemer: Manon, en blond jente på hans egen alder med oppstoppernese og fregner, enda mer villfaren enn ham – lukten av patsjuli kommer alltid til å minne ham om henne – og Kader, en høy, svart mann, kanskje rundt tretti, som er gitarist og spiller på metroen. Når det regner, søker Thomas ly i en av paviljongene eller varmer seg på Malebranche, en røykfylt kafé som snart blir et stamsted der han omgås forberedende-elever i humaniora fra Louis-le-Grand. Han diskuterer politikk og litteratur og krangler om Proust, Althusser, Trotskij og Barthes med en iver som matcher uvitenheten hans om tekstene. Når han langt senere skal lese dem ordentlig, vil han rødme ved tanken på alt det dumme han lirte av seg, forbauset over at bedrageriet fikk gå ustraffet.
Det blir mars, så april. Thomas har gitt lærerne beskjed om at han har sluttet. Foreldrene lyver han selvsagt for. Det går opp for ham hvor enkelt det er, ja, spennende, og hvor dyktig han er til å lyve. Stinker det tobakk av ham? Da kommer han med en tirade om hvor oppjaget røykerne på skolen blir når det er muntlig. Trenger han penger til lunsj? Det er innført kontant betaling i kantina, han mistenker intendanten for underslag. Har han glemt seg og kommer for tidlig hjem? Et kjemiforsøk med redoksreaksjon gikk galt, og læreren – «dere kommer aldri til å tro det» – brente seg. Thomas har aldri fortalt så mye om skolen som fra den dagen han sluttet å gå dit.
En kveld i mai har Thomas knapt kommet inn døren hjemme før han begynner å dikte i vei om dagens hendelser. Faren ser taust på ham. Plutselig eksploderer moren. De har fått vite det. Skolen ringte: Han hadde ikke levert tilbake en bibliotekbok, enda han sluttet for tre måneder siden. Krangel, sinne, brudd.
gaten. De halvtimelange konsultasjonene er satt opp med en times mellomrom, så pasientene møtes aldri. På faste dager tar Thomas imot pasienter i den store stuen: Her ville man hatt fritt utsyn til himmelen og platanlønnene i bakgården, hadde det ikke vært for persiennene i edeltre som filtrerer lyset. Døren er polstret med svart fløyel, og den olivengrønne fargen på skinndivanen er ment å virke avslappende. Noen afrikanske masker ser med velvilje ut over rommet, slik Moai-statuene beskytter Påskeøya ved å vende ryggen til havet. Bak Louis-Philippeskrivebordet henger det et gråblått industrilandskap av Stephen Lowry. På motsatt vegg et svært lite og svært mørkt maleri av Bram Van Velde fra vennskapsperioden med Matisse. Det er det eneste kostbare verket Thomas har. Han kjøpte det på auksjon på Drouot og betalte nok litt for mye – hvis det gir mening å betale for mye for kunst – nettopp for å slippe å tenke mer på å skulle handle hos Drouot.
Thomas er ikke uvitende om at han i dette rommet har skapt en karikatur av en psykoanalytikers kontor. Han har riktignok skånet pasientene for Dogon-skulpturer og fetisjfigurer med nagler. Men det er ikke uten betydning hva dekoren uttrykker, og det er Thomas klar over.
I den høye, lange bokhyllen på den innerste veggen omgås skjønnlitteraturen med psykoanalysen i dempet konflikt. Joyce står ved siden av Pierre Kahn, Leiris er klemt inntil Lacan, en Queneau som er feilplassert – et godt tegn for en bok – lener seg mot Deleuze. Da Queneau døde, var ikke Thomas fylt femten. Si tu crois xava xava xava durer toujours la saison des za la saison des zamours ... Det er lenge siden Thomas Le Gall sluttet å tro det, at «paringstiden» varer evig. Rynkene blir dypere, det krøllete håret, mer grått enn svart nå, trekker seg bakover fra pannen, ansiktet har lagt seg ut, blitt litt pløsent; førtiåringen han en
være fanget i språkspillet, gjenstand for en formalisering. Anna la til: «Det var som om lynet slo ned i meg.» Thomas moret seg over talemåten, elektrisk og frigjørende.
Så tegnet han med blyant en stiplet linje der han i enden skrev bokstaven X, som han knyttet til A-en i Anna. Deretter skiftet han perspektiv, eller logikk, og samlet de to bokstavene X og A i et ovalt diagram, en boolsk mengde. Han prøvde ikke å
få henne til å si noe mer. På Westminster-klokken var halvtimen overskredet med noen minutter. Han sa bare: – Vi ses på torsdag.
Anna Stein fyller snart førti. Hun ser ti år yngre ut i dette velstående miljøet der normen snarere er fem. Men den nært forestående forfallsdatoen med sin tallmagi skremmer vettet av henne, hun som fremdeles føler at hun befinner seg i ungdomstidens komethale. Førti år ... Siden hun tror det finnes et før og etter, som i reklamene for hårbalsam, sørger hun allerede over det som var og frykter det som ennå ikke har kommet.
Barndomsminne: Anna er sju, hun har en søster og to brødre, den yngste har så vidt begynt å snakke, hun er eldst. Det er ikke lett å være den store, den som får kjeft fordi de andre er for små til det. Men sjarmtrollet Anna har klart å forbli morens yndling. Hun har plassert brødrene og søsteren rundt seg i en halvsirkel. Det gylne lyset som siver inn gjennom vinduet, er lyset fra en dag på hell, sikkert en søndag ute på landet. Hun står med en bok i hånden og leser høyt. Fortellingen er for enkel for hennes smak, så hun piffer den opp med drager og alver, troll og prinser, og alt blir veldig forvirrende, innimellom mister hun tråden selv. Men småsøsknene lytter til den glade og strålende storesøsteren sin, og blir både fengslet og skremt. Med store fakter og et og annet hopp mimer Anna handlingen og passer på at tonefallet
holder på oppmerksomheten til de unge tilskuerne. Hun er ikke i tvil: Hun skal bli skuespiller, eller danser, eller sanger.
Som femtenåring setter Anna opp det svarte håret for å blotte nakken. Jublende inntar hun sin splitter nye kvinnekropp og kler seg i trange kjoler med leopardmønster, høye hæler, aggressive behåer. Hun drømmer om et liv som kjendis, en karriere i rampelyset, og bare navnet på byer som New York, Buenos Aires og Shanghai får det til å svimle for henne. Hun starter et rockeband med seg selv som vokalist. Hun kaller bandet Anna and Her Three Lovers. Tross alt er både gitaristen, bassisten og trommisen forelsket i henne. Alle tre er det forgjeves, den ene litt mindre enn de andre, men kun marginalt.
Som tjueåring ser Anna stilig ut i sin hvite medisinstudentfrakk. Hun har valgt en litt for liten størrelse, ofret komfort til fordel for stil, og knepper den litt ned foran. Siden det ellers bare er skoene som synes, bruker hun mye krefter på å velge dem ut. De er ofte neonfargede. Etter noen år blir hun doktor Stein. Intelligent og dilettantisk som hun er, står hun på hver eneste eksamen: Hun er antakelig for stolt til å mislykkes med studiene, og ennå ikke stolt nok til å våge å ville feile. Det utsvevende livet som krevde så mange overskridelser, blir fjernere og fjernere, og hun vet nå at hun på tross av sine lange bein og vakre byste aldri kommer til å bli kabaretdanserinne. Moren hennes er lege, Anna blir psykiater, hun gifter seg med en kirurg, jødisk han også, og de får to barn, først Karl, så Léa. «En liten, jødisk bedrift», sier hun iblant og ler. Men hun har bevart noe av sitt tjueårige selv, av lengselen etter bohemlivet, en dristighet i ganglaget, et lys i smilet. En subtil innrømmelse av at hun aldri helt har gitt avkall på scenen.
Ja, Anna ble doktor Stein. Men tror hun helt på det selv?
En gang hun ringer sykehuset for å snakke med en kollega, sier hun med stødig stemme: – Hei, kan jeg få snakke med doktor Stein?
Himmelfallen slenger hun på røret og ber om at sentralborddamen ikke gjenkjente stemmen hennes. Hun venter i over en time før hun tør å ringe på nytt.
der, en nevrotiker der, en depressiv der. Men han vet hva sosial posisjonering innebærer av tilgjorthet, fasade – og kontroll. Så han tillater seg ikke å mene noe som helst. Han legger snart merke til en ung kvinne med kort, blondt hår og lyse øyne som er svært omsvermet. Hun står lent mot veggen i den store entreen og holder et glass med en oransjegul cocktail som skvulper mens hun snakker som en foss. Thomas går litt nærmere, lytter. Han fanger opp at hun er advokat. Hun snakker om mafiaen, den kinesiske, albanske, rumenske, om ekstrem vold, om eksplisitte trusler, om tolker som ikke tør å gjengi alt, hun forteller om livredde vitner, om skrekken som setter seg i magen når hun møter det kalde blikket til ekte drapsmenn. For tre uker siden var det en rumensk hallik som bandt en av jentene sine på hender og føtter, kneblet henne med industriteip og slengte henne i badekaret. Så begynte han å snitte henne opp, langsomt, med barberkniv, skar henne nesten i biter. Hun ble tømt for blod i «to eller tre timer», slo rettsmedisineren senere fast. For at de andre jentene skulle se hva han var i stand til, fikk halliken dem til å gå inn på badet, én etter én, og tvang dem til å røre ved den blodige kvinnen som fremdeles hev etter pusten og sperret øynene opp i skrekk og smerte. Til slutt døde hun. Det er en kollega som skal forsvare denne mannen, men historien slipper ikke taket i henne. Når hun nå forteller den en gang til, gjenopplever hun marerittet, og ordene kan ennå ikke få det til å forsvinne.
Med en søt håndbevegelse skyver hun unna en hårlokk, får plutselig øye på ham, smiler: Thomas skjønner straks at han er avslørt, og at han er glad for det. Han kjenner en slik uimotståelig dragning som han synes det er morsomt å prøve å motstå. Det som også i fysikken kalles tiltrekningskraft. Han oppfatter
– Han er en skikkelig kødd! utbryter hun uten å nøle. Det var ikke en forsnakkelse, for hun ler og tilføyer: – Han er vel ikke en nær venn av deg?
Thomas rister på hodet, litt paff, men så nikker han: Jo, det stemmer, han er en skikkelig kødd. Da de graver litt dypere, finner de flere felles kjente, journalister, et par kunstnere ...
– Fortvilende, smiler Louise.
– Hva da?
– Hvor liten vår verden er ... Det er aldri noen som faller ned fra himmelen.
– Lei for det, sukker Thomas.
Svaret er banalt, men lei for det er han likevel. Han skulle fryktelig gjerne ha falt ned fra himmelen. Uansett er isen brutt, og de går naturlig over til en mer fortrolig tone. Det er hun som fører.
Like etterpå, i forbifarten, nevner hun en mann og to barn. Ut fra stikket av skuffelse disse ordene forårsaker, forstår Thomas hvor tiltrukket han er av Louise. Men han kan ikke trekke noen konklusjoner ut fra måten de ytres på, og i hvert fall ikke slå fast at Louise prøver å overbevise ham, eller seg selv, om at møtet mellom dem ikke kan lede til noe. Nei, gjennom hele middagen legger han sin erfaring som analytiker til side. Det hender jo også at kvinner som sier de har mann og to barn, bare sier at de har mann og to barn. Hei, tenker han videre, Louise Blum kunne vært Anna Steins blonde tvillingsøster. De ligner virkelig, til og med livet deres ligner.
Timene går, kvelden nærmer seg slutten, og Louise gir ham e-postadressen sin og telefonnummeret. Hun har gått tom for visittkort, så hun skribler ned kontaktinformasjonen på en bit av en serviett som hun omhyggelig river av. Han bretter sammen papirrektangelet hun rekker ham, legger det i lommen, sjekker
to ganger på hjemveien at han ikke har mistet det, og så snart han er innenfor døren, lagrer han opplysningene både på datamaskinen og telefonen.
Mens han sitter og venter på Anna Stein denne sensommermorgenen, skriver han sin første e-post til Louise Blum, så forsinket – han har pålagt seg selv å la det gå en hel dag – og så behersket i forhold til hva han egentlig vil: «Takk for en veldig hyggelig kveld, selv om jeg ikke var i toppform. Jeg håper vi ses igjen snart, hos Samy eller annetsteds. Klem. Thomas (analytikeren).» Ikke akkurat originalt, medgir han, men hvis Louise svarer på en så banal melding, beviser det i det minste at hun er en smule interessert. Han strekker på seg i stolen, løfter armene i været, gjesper høylytt, en rituell bevegelse som skal få kroppen til å kvitte seg med urolige tanker. Klikk. Send. Mac-en imiterer lyden av et vindpust, og ni-avtalen ringer på. Anna Stein er ti minutter forsinket.
anna OG yves
Anna Stein er som alltid utsøkt kledd. Romslige, hvite bukser som smalner over rumpeballene for å definere dem tydeligere, en flyktig transparent nattblå bluse og en røff og glinsende svart trenchcoat. Hun velger klesplagg med omhu, og med sin langlemmede skikkelse kan hun tillate seg ting som ville vært skjebnesvangre hos andre. Hun ønsker å fremstå som slank og praktiserer slankhet som ensbetydende med disiplin. Vektøkning skyldes alltid skjødesløshet, det er hun overbevist om. Anna Stein tar plass mens hun unnskylder forsinkelsen: Léa, datteren hennes, hadde feber og i tillegg var det ikke mulig å finne parkeringsplass. Hun finner seg til rette på divanen og vender straks tilbake til møtet hun nevnte for to dager siden. Hun gjentar ord hun brukte da – han er forfatter – og røper navnet hans, «Yves». Thomas visker ut X-en i skjemaet fra forrige gang, erstatter den med en Y og tegner en ny oval rundt A-en, som rommer henne og mannen hennes, Stanislas. Så tegner han en tredje, som fremdeles omfatter Anna Stein, men hvor han legger inn sitt eget navn, Thomas. Anna Stein befinner seg nå i skjæringspunktet mellom tre ovaler og later ikke til å tilhøre noen av dem lenger.
Yves er «på samme alder som Stan», mannen hennes, «eller ikke mye eldre». Hun forestiller seg at han er «ganske blakk» og «for øvrig bor han i Belleville». Skriving har alltid vært en fantasi for Anna, og det aner henne at Yves kanskje kan gi den fastere form. Den siste uken har hun helt mistet matlysten. «Jeg spiser ingenting, har allerede gått ned to kilo, minst.» Dette forskrekker henne: «Jeg forstår ikke hva som skjer med meg.» Om kvelden den dagen de møttes for første gang, da hun så vidt var kommet inn døren hjemme, mener hun at hun innrømmet alt overfor Stan. Hun sa bare, i den hyggelige overraskelsens utvungne toneleie, at hun hadde truffet en mann i et selskap, en «mann som gjorde inntrykk» på henne, «for første gang på lenge». Stan visste ikke hva han skulle svare, og begynte nesten umiddelbart å snakke om noe annet, om Léas musikktimer, fremskrittene hun gjorde, om at Annas bror hadde bestilt time for noen øyeproblemer. Anna Stein skulle gjerne sett at mannen hennes reagerte, eller enda bedre at han agerte, at han instinktivt forsto at hun bare fortalte om dette for at han skulle holde henne igjen.
Men Stanislas tok ikke, eller ville ikke ta, inn over seg vekten av ordene hennes. Han lot en dør inn til begjæret hennes åpne seg på gløtt, og det gjør henne både rasende, skuffet og henrykt.
Yves har gitt henne sin siste bok, med den særegne tittelen Tokløveren, og skrevet en særdeles uskyldig dedikasjon. Denne korte, intense romanen skildrer et følelsesmessig sammenbrudd og dissekerer på klinisk og distansert vis en forelskelsesfantasi: Historien er gammel som alle hauger, om en eldre mann som forgaper seg i en yngre kvinne. Hun lar seg sjarmere litt, men ikke nok, og han bestemmer seg for å oppsøke henne i Irland – derav tittelen – der han brutalt stanger inn i hennes vegg av likegyldighet i en aldeles storslagen fiasko. Ironien i fortellingen fikk henne til å le, og hun tenkte: Denne mannen vet hva han
snakker om. Hun ble også lettet over at hun likte stilen hans, lettheten hans. Hun er en god leser, kritisk og subtil, og det ville vært forferdelig om han skuffet henne, om han skrev som en samlebåndsforfatter, men så var hun nok heller ikke i en tilstand der hun kunne bli skuffet. Hun liker at han kan snakke om kjærligheten på den måten. Men det er ikke helt samme formulering hun bruker denne morgenen: Hun sier «snakke om kjærlighet». Thomas noterer.
For Thomas lytter oppmerksomt, ja, omhyggelig. Dette er en slik morgenseanse hvor han nesten ikke sier noe, hvor han bare ber Anna Stein gjenta noen setninger for at hun senere skal være klar over at det var nøyaktig disse setningene hun sa. Han skriver dem ned, klassifiserer dem, organiserer dem. Skulle hun komme til å glemme dem, vil han sørge for å sende dem tilbake til henne, som en dyktig grunnlinjespiller på tennisbanen. Flere års praksis har overbevist ham om språkets sentrale plass, men han er skeptisk til altfor bokstavelige tolkninger.
Thomas er nysgjerrig på Yves: Er han ikke selv denne eldre mannen som blir forgapt i en yngre kvinne? Kanskje skal han lese en av bøkene hans, ja, hvorfor ikke nettopp den Anna Stein ble så begeistret for? En oppmerksom leser lærer alltid mer, og raskere, av gode forfattere enn av livet. Kanskje fordi det er en sterk analogi mellom psykoanalyse og skriving. Både forfatteren og analysanden ønsker å bli hørt, anerkjent, og frykter å bli slukt av tanker og ord. Antakelig oppfatter Thomas også Yves som sin egen dobbeltgjenger. Kanskje er også Anna Stein klar over en slik mulig lesning ved dette vendepunktet i analysen. Plutselig blir han bekymret for at hans egen situasjon skal snike seg inn mellom Anna og ham. Kraften som trekker ham mot Louise Blum, gjør at Anna Steins ord får en egen gjenklang. Han må passe på å holde avstand.
