HUSK OSS TIL LIVET

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 1

26/01/2022 09:14

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 3

26/01/2022 09:14

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 4

26/01/2022 09:14

Til dem som ble m ­ yrdet, til dem som levde.

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 5

26/01/2022 09:14

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 6

26/01/2022 09:14

Min tante Susanne & Lotte Laserstein 11 Det er ikke farlig 49 Loppeselgeren og «jødeimporten» 115 L'Chaim – Til Livet 133 Lova og David – flukten fra nazistenes Norge 177 Familien som forsvant 263 Etterord 401 Slektstre 403 Takk 406 Kilder 407

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 7

26/01/2022 09:14

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 8

26/01/2022 09:14

«Hitlers epoke varte bare i tolv år. I løpet av de årene fant et massivt menneskelig sammenbrudd sted. Alt som tidligere hadde vært feil, ble nå rett. Folkemord ble en patriotisk handling.»

Jo Benkow

«Det skjedde, og derfor kan det skje igjen: Det er kjernen i det vi har å si.»

Primo Levi

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 9

26/01/2022 09:14

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 10

26/01/2022 09:14

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 11

26/01/2022 09:14

Hjemme hos besteforeldrene mine i Skeppargatan 75 hang et portrett av min tante Susanne som sjuåring. Jeg har alltid elsket det maleriet, jenta med de lange, brune flettene og de alvorlige øynene.

12

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 12

26/01/2022 09:14

Siden jeg var liten, har jeg identifisert meg med Susanne. Hun var ikke bare tanten min, men også min voksne venn og beskytter. Når jeg var fortvilet og følte meg forlatt, var det Susanne som krøp inn under sengen og trøstet meg.

Susanne, men det ser ut som meg som voksen.

På noen fotografier er Susanne og jeg så like at jeg nesten ikke klarer å se om det er henne eller meg.

Jeg som barn på Susannes fang.

13

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 13

26/01/2022 09:14

Bildet av Susanne, som likner på meg som voksen, som kjærlig omfavner meg som barn, eksisterer virkelig som fotografi, men bildet er også symbolsk.

Susannes empati med den lille jenta jeg var, gjør at jeg kan føle empati med den sårbare i meg nå og ikke alltid lar henne være igjen alene i mørket.

Det var også Susanne jeg hadde lange, dype samtaler med om følelses­ messige og etiske grublerier jeg strevde med i tenårene.

14

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 14

26/01/2022 09:14

Som ung voksen var Susannes rettferdig­ hetssans, empati og humanisme mitt ideal.

Hun jobbet for å s­tyrke kvinners og jenters rettigheter i Vietnam og India, og med prosjekter for Styrelsen för interna­ tionellt utvecklingssam­ arbete og Redd Barna.

– Jeg fant denne til deg.

Har du hørt om den?

– Åh, takk!

Det var også hun som ga meg den banebrytende serieroma­ nen «Maus», om holocaust, så snart den kom ut i Sverige, lenge før jeg visste at jeg selv skulle fortelle historier med bilder.

15

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 15

26/01/2022 09:14

Susanne ble født i Stockholm i februar 1945, bare noen måneder før slutten av krigen. En lys tid, kan man kanskje tenke, men ikke i Susannes familie.

I flere år etter krigen prøvde Susannes far David, min morfar, å finne ut hva som hadde skjedd med moren, faren og søsknene hans, som var igjen i Polen da nazistene kom.

Takket være brevene som ble bevart mellom David og hans eneste overlevende bror, vet jeg i dag at de to levde i sjokk og dyp fortvilelse etter krigen.

Da Davids voksne barn en gang nevnte Davids familie, fikk de bare høre at «de forsvant».

Men min morfar David snakket aldri med barna om det som hadde skjedd, og det ble aldri nevnt at familien til pappaen deres ble myrdet under holocaust.

Heller ikke som voksne visste Davids barn hva som hadde skjedd med farmoren og farfaren deres, onklene og tanten, som var gift og hadde en liten sønn, fetteren deres.

David ble bare 63 år. Mange år etter hans død begynte Susanne å lete etter informasjon om det som hadde skjedd med familien. Men hun fant aldri noe.

I likhet med Susanne har jeg alltid vært interessert i familiens historie.

Men det er først nå, mens jeg skriver denne boken, jeg for alvor begynner å lete etter svar på hva som skjedde med slektningene mine.

16

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 16

26/01/2022 09:14

I 1993, da Susanne var 48 år, ble hun rammet av en dyp depresjon. Hun hadde ikke klart å sove i lang tid og hadde også nylig avsluttet et langt forhold. Hun la seg inn på Ersta sykehus og ville ikke at jeg skulle komme og hilse på henne; hun fryktet jeg ville identifisere meg med hennes angst og depresjon.

17

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 17

26/01/2022 09:14

Og hun hadde rett, jeg identifiserte meg med hennes angst og depresjon. Som ­ten­åring strevde jeg med et mørke som jeg verken forsto eller klarte å styre.

Jeg vet ikke hvordan det var for Susanne, men i mitt dypeste mørke opplevde jeg en så sterk forakt for meg selv og min egen svakhet at det føltes som om jeg bar nazismens forakt og hat inni meg.

18

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 18

26/01/2022 09:14

En dag forlot Susanne sykehuset og dro til havet i nærheten av familiens landssted. Hun tok livet sitt ved å «gå ut i vannet».

19

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 19

26/01/2022 09:14

– Mamma!

Se!

Nå henger portrettet av Susanne hjemme hos meg. Min datter Perla er like gammel som Susanne var på bildet.

20

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 20

26/01/2022 09:14

Portrettet ble malt i 1952 av Lotte L ­ aser­­­­s­tein, som hadde vært en ung, framgangsrik kunstner i Tyskland før andre verdenskrig.

I Berlin var hun kjent for sine normbrytende portretter av androgyne kvinner og menn, men karrieren hennes ble plutselig avbrutt av nazistenes makt­overtakelse i 1933. ­Lottes foreldre hadde konvertert til kristendommen, og hun var døpt, men ifølge nazistene var hun «trekvart jøde» og ble forbudt å utøve yrket sitt.

– Mama schau!

Lottes pappa døde da hun bare var fire år. Hennes mor, Meta, giftet seg aldri på ny, men flyttet med døtrene, Lotte og lillesøsteren Käthe, inn hos jentenes mormor og deres ugifte tante. Tanten, Esther, drev en kunstskole, og i tiårsalderen begynte Lotte å male ved tantens skole.

21

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 21

26/01/2022 09:14

I 1919, samme år som kvinner stemte for første gang i Tyskland, åpnet kunstakademiet i Berlin sine dører for kvinnelige kunstnere. Lotte søkte om opptak og fikk det. «Selvportrett med katt» malte hun året etter eksamen.

22

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 22

26/01/2022 09:14

Lotte ble invitert til å delta på utstillinger og i konkurranser, hun ble hyllet og anerkjent, og i 1931 hadde hun sin første soloutstilling i Berlin.

Men fra 1933 fikk hun ikke lenger stille ut. Tre av Lotte Lasersteins malerier ble utstilt på verdensutstillingen i Paris i 1937, men arbeidene hennes var forbudt i den tyske paviljongen.

Takket være et tilbud om å stille ut på Galerie Moderne i Stockholm i desember 1937, ble det mulig for Lotte å forlate Hitler-Tyskland.

23

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 23

26/01/2022 09:14

Men Lotte slapp ikke unna de rasebiologiske forestillingene om «jøder» etter å ha flyttet til Sverige. Aftonbladets anmeldelse av utstillingen på Galerie Moderne påpekte at hun var en tysk malerinne av «ikke-arisk type». Og i tråd med tidens misogyni skrev kritikerne at hun burde holde seg til å male barn, siden det var det hun var flinkest til.

Gjennom et skinnekteskap ble hun svensk statsborger og kunne bli værende i Sverige. Moren hennes, Meta, besøkte henne i Stockholm så sent som i 1939, og Lotte prøvde i flere år å hjelpe sin mor, lillesøsteren Käthe og Käthes partner Rose med å forlate Nazi-Tyskland.

Etter å ha blitt nektet innreisetillatelse til Sverige, ble Meta deportert. Hun ble myrdet i Ravensbrück i 1943.

Lotte skrev gjentatte søknader til Socialstyrelsens utlendingsbyrå, med erklæringer fra svenske venner, som til og med garanterte Metas og Käthes levebrød i Sverige i seks år, men de fikk likevel ingen innreisetillatelse.

Lottes søster Käthe og hennes partner Rose levde gjemt i et hageskur i Berlin. De overlevde krigen, men var traumatisert resten av livet.

I Berlin er det en snublestein* over Lottes mor Meta.

* En snublestein er et minnesmerke i form av en gatestein over dem 24 som ble fordrevet eller tilintetgjort av nazistene mellom 1933 og 1945.

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 24

26/01/2022 09:14

I Stockholm bodde Lotte Laserstein først i Grevgatan 16. Siden bodde hun i Danderydsgatan 18, gaten jeg går hver morgen når jeg følger yngstedatteren min til skolen.

– Se! Det var der Lotte bodde. Hun som har malt portrettet som nesten ser ut som deg ...

– Jeg vet!

Du har allerede sagt det.

Kanskje burde det finnes en snublestein til minne om Lottes mor utenfor huset der hun kunne ha (over)levd?

25

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 25

26/01/2022 09:14

Etter krigen hadde Lotte Laserstein vanskelige år. Hun måtte livnære seg ved hjelp av bestillingsoppdrag som portrettmaler, og da hun søkte om medlemskap i de svenske kunstnernes riksorganisasjon, fikk hun et nei, med den begrunnelsen at maleriene hennes «ikke lå i tiden».

Lotte malte i løpet av sitt lange liv mange portretter av seg selv som kunstner, yrket som først hadde vært forbeholdt menn, som så ble forbudt fordi hun var jøde, og som i Sverige ble nektet henne av den (mannlige) svenske kunsteliten.

I et brev til sin nære venn, muse og tidligere modell, Traute, skrev Lotte 29. juni 1946: «Sverige er hyggelig (...) menneskene er vennlige, men tross all medfølelsen likevel uberørte. Ingen kan føle empati fullt ut, ikke engang jeg! Derfor blir det, tross vennskapet og de varme bekjentskapene, et hull.

Men nettopp dette hullet kommer til å dele meg – og hva som verre er – skille meg fra dem som selv opplevde det, der borte (i Tyskland). Dette er emigrantens skjebne.»

26

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 26

26/01/2022 09:14

Lotte malte også flere kjente svensker, for eksempel Torgny Segerstedt, redaktør i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, som tidlig hadde tatt tydelig stilling mot nazismen.

Mange jødiske familier hyrte Lotte Laserstein til å male barna sine, akkurat som mine besteforeldre Dora og David, som bestilte portrettet av sin yngste datter Susanne.

Men selv om en del av portrettene Lotte malte i Sverige, ikke synes å ha klart å mobilisere hele hennes engasjement, men heller nesten ser ut til å illustrere hvordan bestillingsoppdragene tappet henne for kunstnerisk skarphet, mener jeg likevel å kunne se de samme øynene, det samme blikket, i portrettet av Susanne som i Lottes selvportrett. Er det innbilning? Eller kan det ha vært slik jeg fantaserer om, at Lotte kjente igjen noe av seg selv i den lille svensk-jødiske jenta som vokste opp i skyggen av holocaust?

27

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 27

26/01/2022 09:14

Uten å vite det var både Susanne og Lotte oppført i et svensk jøderegister.

Under krigen ble det opprettet minst tre svenske registre over jøder i Sverige. Den nazistiske foreningen Manhem, som samlet «nasjonaltsinnede» fra overklassen, etablerte et register over svenske jøder ved hjelp av millionæren C.E. Carlberg.

Registeret ble funnet i 1977 på et loft i Odengatan 42, gaten der jeg bor i dag.

Manhems symbol var et gult hakekors mot blå bakgrunn.

28

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 28

26/01/2022 09:14

Også det svenske utlendingsbyrået opprettet et register over jødiske flyktninger i Sverige.

Opplysninger fra registeret, sammen med opplysninger om svenske antinazister, ble sendt videre til Gestapo av byråets nazi-vennlige sjef Robert Paulson. I 1944 ble Paulson arrestert for spionasje og dømt for å ha videreformidlet informasjon om jødiske flyktninger til Tyskland, men måtte ikke i fengsel. Sandlerkommisjonen, som etter krigen undersøkte Sveriges flyktninghjelp, rettet skarp kritikk mot at Paulson, som var antisemitt, fikk en så sentral posisjon.

Det lisellske registeret ble funnet i 1997 i forbindelse med en renovering av huset til den avdøde universitetslektoren Erik Walles i Malung. I en eske bak en vegg var det 3 000 registerkort over svenske jøder og motstandere av nazismen.

Med sirlig håndskrift er informasjonen skrevet ned på registerkortene. På Lotte Lasersteins registerkort finner man hennes første adresse i Sverige, og kortet har anmerkningen «Tysk jødisk flyktning». Erik Walles, som hele livet oppbevarte registeret i huset sitt i Malung, var nazist – og medlem av Sverigedemokraterna – til sin død i 1991.

29

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 29

26/01/2022 09:14

På registerkortene til min bestemor Dora og morfar David sto først adressen «Skeppargatan 75», der familien bodde til Susanne ble født og leiligheten ble for liten. Det er samme leilighet og adresse som min mormor flyttet tilbake til etter Davids død, der hun og hennes nye ektemann Pive, min fillemorfar, bodde da jeg var liten. Telefonnummeret er det jeg ringte tusenvis av ganger, et av de få numrene jeg fortsatt husker: 60 10 14.

Det ser ut til at informanten har bedt om Davids skattbare inntekt.

Opplysningene om inntektsåret 1945 kunne bare fylles ut etter at krigen var over og Hitler var død.

Susanne, som bare var et par måneder gammel da krigen tok slutt, står på baksiden av kortet som «Barn: 1 datter f 18/2 – 45 Sthlm».

Av en eller annen grunn har de ikke tatt med de tre eldre søsknene: Noomi, Allan og min mor Lena.

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 30

26/01/2022 09:14

De som arbeidet med registeret, innhentet opplysninger om at Dora var medlem av foreningen Keren Kajemet og «kasserer i sionistforeningen» ved å lese bladet Judisk Krönika og den jødiske forsamlingens medlemsblad.

Registeret skulle brukes til å angi familien i tilfelle en nazistisk maktovertakelse. Når det gjaldt jøder i alle okkuperte land, ville alle eiendeler bli konfiskert, og de ville bli arrestert, deportert og myrdet. På bildet sitter lille Susanne på fanget til Dora.

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 31

26/01/2022 09:14

Lotte Laserstein beholdt leiligheten i Danderydsgatan i mer enn tjue år, for sine «barn», som hun kalte maleriene sine. I 1954 flyttet hun til Kalmar, der hun levde og malte i førti år. Hennes mest monumentale maleri, «Afton över Potsdam» fra 1933, hang over sofaen. Lottes søster Käthe kom også til Kalmar, men dro etter en tid tilbake til Berlin, der hun arbeidet som lærer.

I 1986 arrangerte et galleri i London en utstilling med verker av Erich Wolfs­ feld, Lottes professor fra kunsthøyskolen i Berlin. Galleristen fikk høre at en av Wolfsfelds elever levde i Sverige, og reiste til Kalmar for å gjøre et intervju. Da hun kom inn i Lotte Lasersteins hjem og så maleriene som dekket vegger og gulv, bestemte hun seg for å lage en utstilling med Lottes verker i stedet.

32

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 32

26/01/2022 09:14

Det ble en dobbelutstilling på to gallerier samtidig i London, og Lotte Laserstein, som da var 88 år, reiste dit. Nesten alle verkene hennes ble solgt. Da hun fikk spørsmål om hva hun syntes om den enorme responsen kunsten hennes endelig fikk, svarte hun med et smil:

– Det er for sent.

Siden da er det blitt flere utstillinger, og Lotte Lasersteins kunstnerskap har fått sin oppreisning.

33

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 33

26/01/2022 09:14

Lotte Laserstein ble 95 år og ble gravlagt i 1993 på kirkegården i Räpplinge på Öland, der hun bodde om sommeren.

34

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 34

26/01/2022 09:14

Samme år ble min tante Susanne Rubin gravlagt på gravlunden Södra Judiska i Stockholm.

Hun ble 48 år.

35

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 35

26/01/2022 09:14

Fra barneskolen har jeg tatt vare på et hefte med tittelen «Berättelser ur Bibeln», med meg selv som «forfatter» :-)

36

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 36

26/01/2022 09:14

Som barneskolebarn på Gärdesskolan elsket jeg å tegne mens frøken leste historier fra Bibelen høyt. Da det nærmet seg Lucia og jul, hadde vi stearinlys og spiste mandariner og pepperkaker mens vi lyttet og tegnet.

–N

att över Judaland, natt öve västerrand slocknar Orion … r Sion, borta vid

Skoleavslutningene våre ble alltid holdt i kirken, og jeg sang i koret som – i tillegg til venner og det å høre historier og tegne – var det mest fantastiske med skolen.

Jeg elsker fortsatt alle sommersalmene og jule- og luciasangene.

37

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 37

26/01/2022 09:14

I åttende klasse fikk de som ville, gå på konfirmasjonskurs i regi av den svenske kirken.

Jeg ville. Jeg likte tekstene fra Bibelen og de filosofiske og eksistensielle samtalene.

– Hvordan kan vi i dag forstå hva Jesus sa? Hva tror du?

Min fillemorfar P ive pleide å invitere meg på kafé etter skolen. En dag vi spiste boller i Gallerian, tok han opp det med konfirmasjonen.

– Altså, jeg synes ikke du bør la deg konfirmere.

For hvis det skjer igjen, og du er konfirmert, vil kanskje ingen hjelpe deg, verken jøder eller kristne …

Du kan godt ta del i undervisningen uten å gjennomføre konfirmasjonen.

Jeg husker jeg tenkte hvor lite pedagogisk det var av ham å si det: at ingen ville hjelpe meg. Samtidig følte jeg ikke at forslaget hans innebar noe egentlig tap. Jeg brydde meg ikke om selve konfirmasjonen, jeg ville bare gå på kurset.

– Jeg kan spørre presten om jeg kan fortsette på kurset uten å konfirmere meg, det er sikkert ikke noe problem.

– Bra. Og hvordan gikk det med presentasjonen du hadde på skolen?

Ble det bra?

38

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 38

26/01/2022 09:14

– Så du vil å delta i konfirmasjonsundervisningen men ikke konfirmeres. Det er det du mener?

Dere jøder, dere er ikke akkurat misjonærer! Jeg vil gjerne vite hvem morfaren din er!

Senere snakket jeg med presten: – Jo, jeg ville bare spørre om det er greit at jeg fortsetter på kurset, men ikke er med på selve konfirmasjonen … for min morfar … jo, altså, vi er jøder … og han vil ikke at jeg skal konfirmere meg.

Presten ble plutselig provosert.

Jeg forsto ikke noe av det han sa – men samtidig var det tydelig at noe var helt galt. Jeg var helt uforberedt og følte meg utsatt og dum foran de andre.

– Jeg presenterte meg selv og sa: Mitt barnebarn som deltar på konfirma­ sjonsundervisningen din har nettopp fortalt meg hva som skjedde, og så forklarte jeg at jeg er formann i den jødiske forsamlingen.

Jeg må ha gått eller kanskje til og med løpt min vei. Det neste jeg husker, er at jeg er hjemme og gråter og forteller moren min hva som har skjedd, og at hun sier at jeg skal ringe morfar Pive og fortelle. Pive spør hva presten heter og sier at han skal ringe og snakke med ham. Et øyeblikk senere ringer Pive tilbake og forteller at presten sa at alt var en misforståelse. Jeg er velkommen tilbake.

Men jeg vil ikke tilbake. Tvert imot føler jeg at jeg nå må finne ut hva det er, hva presten sa, som en slags anklage: «Dere jøder.»

Og det er først nå jeg forstår at min morfar Pive har vært formann for den jødiske forsamlingen. Det er ikke et religiøst verv, men et oppdrag som tillitsvalgt, men det er likevel merkelig at jeg ikke har visst om det før.

39

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 39

26/01/2022 09:14

Etterpå begynner Pive og jeg å gå til synagogen. Han som ellers sjelden går dit, blir nå med meg på lørdager og jødiske høytider.

Jeg er vant til den høytidelige stillheten i svenske kirker, men i synagogen er det ikke stille. Folk kommer inn mens gudstjenesten pågår og hilser og snakker med hverandre samtidig som kantoren og rabbineren leser. Barna løper inn og ut.

Jeg begynner å studere under rabbiner Morton Narrowe og blir inspirert av hans intellektuelle og eksistensielle «foredrag».

– Maimonides var en av de fremste rabbinerne og filosofene i den jødiske tradisjonen.

– Ifølge Talmud skal man kalle den som har lært en noe viktig, for rabbi …

40

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 40

26/01/2022 09:14

I om lag seks måneder prøver jeg å leve koscher, noe som får min mormor Dora og Pive til å bekymre seg for at jeg skal bli en ortodoks fanatiker. Da jeg er seksten år gammel, tar jeg en sommerjobb på den jødiske sommerleiren for barn, Glämsta. Jeg kjenner nesten ingen, vet nesten ingenting, men elsker kombinasjonen av svensk skjærgårdsnatur, leker, aktiviteter og jødiske sanger. Sangene og melodiene blir, som de svenske salmene og luciasangene, en del av meg. Når det er høst og vinter, jobber jeg på Judiska centret, der jeg og mine ikke-jødiske venner fra videregående går på kjempemorsomme fester.

Etter kurs i sikkerhet stiller jeg opp som sivil vakt i ulike jødiske sammenhenger.

Og samtidig fortsetter jeg å føle meg hjemme når jeg sporadisk besøker ulike kirkerom, først alene, og senere i livet sammen med O og barna.

Mitt grunnleggende positive bilde av den svenske kirken og dem som jobber der, som så ofte står for humanistiske verdier og motsetter seg fascistiske strømninger i samfunnet, blir ikke rokket av den merkelige situasjonen med presten.

41

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 41

26/01/2022 09:14

Som for mange svenske jøder er min jødiske identitet selvsagt og samtidig forankret i alt det svenske.

Nå for tiden snakkes det om «mellomforskap», et ord som fanger opp det jeg den gangen ikke hadde ord for. Et annet begrep jeg skulle ønske jeg hadde tilgang til mye tidligere i livet mitt, er «minoritetsstress».

– Jøde!

Tenk at vi blir tvunget til å tillate sånne som deg her!

Å være i konstant beredskap for å bli utsatt for forakt og hat, som likevel aldri er nok fordi det er like sjokkerende, ubehagelig og forvirrende hver gang det skjer.

– Jævla morder! Det er du som myrder palestinere og sørger for at de ikke har noe land, hva gjør du med det?!

– Hvis du vil at Israel skal eksistere – så flytt dit!

Jeg slutter å ha på meg davidsstjernen.

42

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 42

26/01/2022 09:14

– Nei, jeg vet virkelig ikke om jeg burde ha med alt dette om konfirmasjonen og presten i boken?

– Ikke bare det.

Jeg synes også at det viser noe viktig ved bildet av Sverige som landet som for lenge siden kastet antisemittisme og utstøtelse på historiens skraphaug. Dette skjer i en vanlig konfirmantgruppe på midten av åttitallet.

Men kanskje det er fint å ha med fordi det viser hvor utrolig ikke-jødisk og assimilert oppveksten min var. At det jødiske var noe helt perifert og abstrakt før det skjedde.

43

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 43

26/01/2022 09:14

– Men tror du virkelig at en leser forstår dette?

Det er så rart det sier presten om at «Dere jøder, dere er ikke akkurat misjonærer!».

– Jeg tror de fleste kjenner igjen hva det er: en utstøtende handling fra en voksen autoritet.

– Ja, jeg vet ikke …

44

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 44

26/01/2022 09:14

– Som så ofte i situasjoner når man selv plutselig blir identifisert som den negative andre, oppstår det betydelig usikkerhet og en rekke spørsmål uten klare svar: Hva skjedde egentlig? Hva betydde det?

Og hvorfor?

– Antisemittisme er som et gummiansikt,

en fleksibel konstruksjon som kan peke ut «jøder» som skyldige i omtrent hva som helst.

Jøder kan bli framstilt som en trussel mot kristendommen, borgerskapet, tradisjonene eller hva som passer der og da, og jøder påstås – både før og nå – å konspirere for verdensherredømme og for å styre over både kapitalen og kommunismen.

45

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 45

26/01/2022 09:14

I løpet av arbeidet med denne boken har jeg stadig måttet skrive «jøder» og «Europas jøder» – som om jødene skulle utgjøre en enhetlig gruppe. Men det har aldri vært ÉN jødisk kultur eller identitet. Det eneste alle «jødene» i boken min egentlig har felles, er at de har opplevd antisemittisme – i ulike former og skikkelser.

For dem som ble kategorisert som jøder av Hitler-regimet, utgjorde det en reell drapstrussel.

– De var alle individer

med helt ulike liv, meninger, livsbetingelser, tradisjoner, livsanskuelser, politiske og religiøse overbevisninger, språk og forutsetninger.

– Mange var verken religiøse eller overholdt jødiske tradisjoner. Andre igjen hadde allerede i tidligere generasjoner konvertert til kristendommen.

Heller ikke blant dem som selv identifiserte seg som jøder, fantes det noen homogenitet: De var religiøse, ikke-religiøse, mot sionisme, for sionisme, fattige, rike, fra middelklassen og hele spekteret imellom. De var fra landsbygda, fra storbyene, fra vidt forskjellige land og snakket ulike språk. De var alle unike mennesker.

46

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 46

26/01/2022 09:14

Disse «Andre» man så lett kan se for seg, som kan sorteres pent inn i en boks med andre som er helt like og opptrer på en bestemt måte – de finnes ikke. Kategoriseringer som «jøder», «muslimer», «kristne» eller «svarte» innebærer like lite homogenitet som kategoriseringen «hvite».

– Det finnes ikke ÉN jødisk identitet.

Og å være jødisk står ikke i et motsetningsforhold til å være for eksempel norsk, polsk, tysk eller svensk.

I motsetning til esker kan identiteter romme hva som helst.

47

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 47

26/01/2022 09:14

Ihågkom oss till liv_vaskett.indd 430

26/01/2022 09:16