Lockhart sanne løgner by Fontini Forlag

e. lock har t

SANNE LÃ&#x2DC;GNER Oversatt av Hege Mehren, MNO

Til alle som har lĂŚrt at snill og flink er det samme som stille og forsiktig â&#x20AC;&#x201C; her har dere hjertet mitt, med buktende blodĂĽrer og bankende raseri.

18 Start her: TREDJE UKE I JUNI, 2017 CABO SAN LUCAS, MEXICO

Det var et jævlig bra hotell. Minibaren på rommet til Jule var fylt med potetgull og fire forskjellige sjokolader. Det var boblekar på badet, tjukke håndklær, og eksklusive såper. I lobbyen satt en eldre mann og spilte Gershwin på et flygel fra klokken fire hver ettermiddag. I spa-avdelingen kunne du smøre kroppen din inn med leire, hvis du ikke hadde noe imot at fremmede tok på deg. Jule luktet av klor fra bassenget. Playa Grande Resort i Baja hadde hvite gardiner, hvite fliser, hvite gulvtepper og enorme buketter med frodige, hvite blomster. De ansatte så ut som sykepleiere. Jule hadde bodd alene på hotellet i nesten fire uker. Hun var atten. Denne morgenen var hun i treningsrommet på Playa Grande og løp. Hun hadde sjøgrønne joggesko med marineblå lisser. Hun trente uten musikk og hadde løpt intervaller i nesten en time da en dame gikk opp på tredemøllen ved siden av. Dama var under tretti. Hun hadde det svarte håret i hestehale. Det

var skinnende og glatt av hårolje. Hun hadde store armer og kraftig overkropp. Lys bryn hud og et dryss pudderaktig rouge i kinnene. Joggeskoene hennes hadde slitte hæler og flekker av gammel sølesprut. Det var ingen andre der. Jule senket farten til gange. Hun likte ikke selskap, og uansett var hun nesten ferdig. «Trener du til noe spesielt?» spurte dama. Hun pekte på skjermen. «Maraton eller noe?» Hun hørtes meksikansk-amerikansk ut. Kanskje fra et spansktalende område i New York. «Nei. Drev med løping på high school, bare.» Jule snakket kort og konsist, med den aksenten som britene kaller BBC-engelsk. Dama så gjennomtrengende på henne. «Jeg liker aksenten din,» sa hun. «Hvor er du fra?» «London. St. John’s Wood.» «New York.» Hun pekte på seg selv. Jule gikk av tredemøllen for å strekke på lårmusklene. «Jeg er alene her,» betrodde dama seg. «Kom i går kveld. Booket hotellet i siste øyeblikk. Har du vært her lenge?» «Kan aldri være lenge nok,» sa Jule, «i et paradis som det her.» «Hva kan du anbefale, da? Her på Playa Grande?» Jule pleide ikke å snakke med andre hotellgjester, men så ikke noe galt i å svare. «Dra på snorkletur,» sa hun. «Jeg så en skikkelig stor murene.» «Tuller du? En sånn havål?» «Guiden lokket den ut med fiskeslo i en plastflaske. Den svømte ut fra steinrøysa. Sikkert to meter lang. Knall grønn.» Dama grøsset. «Jeg liker ikke ål.» «Dropp det, da. Hvis du er skvetten.»

Dama lo. «Hvordan er maten her? Jeg har ikke spist noe ennå.» «Prøv sjokoladekaken.» «Kan man få den til frokost?» «Ikke noe problem. De serverer alt man ber om her, bare du spør.» «Godt å vite. Reiser du alene?» «Sorry, jeg må stikke,» sa Jule. Samtalen ble for personlig. «Adios.» Hun gikk mot døren. «Faren min er helt sinnssykt syk,» sa dama til ryggen hennes. «Jeg har passet på ham lenge.» Et stikk av medfølelse. Jule stoppet og snudde seg. «Hver morgen og hver kveld etter jobb har jeg vært hos ham. Nå er formen hans endelig mer stabil, og jeg trengte virkelig å komme meg vekk. Tenkte ikke engang på prisen. Jeg bare pøser ut masse penger. Burde vel brukt dem mer fornuftig, men.» «Hva feiler det faren din?» «MS. Multippel sklerose. Og demens. Før var han sjefen i familien. Veldig macho. Knallharde meninger om alt og alle. Nå ligger han bare i senga, helt bortreist. Vet nesten ikke hvor han er engang. Spør om jeg er en kelner og sånn.» «Å, faen.» «Jeg er jo redd for å miste ham, samtidig som jeg bare hater å stelle ham. Og når pappa dør og jeg blir foreldreløs, kommer jeg garantert til å angre på at jeg tok denne turen for å komme meg bort, ikke sant?» Hun sluttet å løpe og satte føttene på begge sider av beltet. Så tørket hun øynene med håndbaken. «Unnskyld. Litt for mye informasjon, kanskje.» «Det er greit.» «Bare gå, du. Hopp i dusjen. Vi sees kanskje senere.» Dama trakk opp ermene på den langermede trøyen og snudde seg

for å lese av displayet på tredemøllen. Hun hadde et arr på høyre underarm. Det var ujevnt, som fra et knivsår, ikke rett og pent som etter en operasjon. Det lå nok en historie der et sted. «Liker du quiz?» spurte Jule, selv om hun visste at hun burde holdt kjeft. Et smil. Hvitt, men med skjeve tenner. «Jeg er dritbra på quiz, faktisk.» «De har quiz noen kvelder i loungen nede i første,» sa Jule. «Stort sett bare tull, men det er greit nok, liksom. Lyst til å gå?» «Hva slags tull?» «Bra tull. Skikkelig useriøse spørsmål.» «Ja vel. Greit.» «Fint,» sa Jule. «Vi gruser dem. Du kommer til å være glad du tok ferie. Jeg er god på superhelter, spionfilmer, YouTube, fitness, penger, sminke og 1800-tallsforfattere. Du, da?» «1800-tallsforfattere? Som Charles Dickens?» «For eksempel.» Jule kjente at hun rødmet. Det føltes plutselig som en merkelig ting å være interessert i. «Jeg elsker Dickens.» «Seriøst?» «Selvfølgelig.» Dama smilte igjen. «Jeg er god på Dickens, mat, nyheter, politikk … og hva mer … jo, katter.» «Ja, da så,» sa Jule. «Det starter klokken åtte i loungen ved siden av lobbyen. Sofabaren.» «Åtte. Avtale.» Dama kom bort og tok henne i hånden. «Hva het du, sa du? Jeg heter Noa.» Jule tok hånden hennes. «Jeg sa det ikke. Men jeg heter Imogen.»

Jule West Williams var pen nok. Ikke direkte stygg, i alle fall, men ikke akkurat sexy heller. Hun var kort, bare én femtifem, og møtte verden med løftet hode. Håret var gutteaktig kortklipt, med lyse striper, for tiden med mørkere ettervekst. Grønne øyne, hvit hud, lyse fregner. Hun gikk stort sett med klær som ikke avslørte den muskuløse kroppen under. Jule hadde muskler som blåste opp knoklene i kraftige buer – som om hun var laget av en tegneserietegner. Spesielt beina. Rundt midjen hadde hun et hardt brett av magemuskler under et fettlag. Hun likte å spise kjøtt og salt og sjokolade og fett. Jo mer man svetter på trening, desto mindre blør man i kamp, tenkte Jule. Vil man unngå å få hjertet sitt knust, er det best å late som om man ikke har noe hjerte. Hun mente at måten man snakker på, ofte er viktigere enn hva man sier. Hun digget dessuten actionfilmer, vektløfting, sminke, pugging, like rettigheter for alle, og mente at YouTube kan lære deg en million ting som du aldri lærer på en skole. Hvis Jule stolte på noen, fortalte hun kanskje at hun gikk et år på et friidrettsstipend på Stanford. «Jeg ble rekruttert», forklarte hun til folk hun likte. «Stanford-universitetet er førstedivisjon. De ga meg penger til studieavgift, bøker og alt.» Hva skjedde? Jule kunne kanskje trekke på skuldrene. «Jeg ville studere 1800-talls-

litteratur, men sjefstreneren var helt pervers,» ville hun muligens si. «Klådde på alle jentene. Da det ble min tur, sparka jeg ham i balla og sladra på den pervoen til alle. Lærere, elever, Stanford Daily. Jeg ropte det helt opp til det teite elfenbenstårnet deres, men du vet jo hva som skjer med studenter som sladrer på treneren sin.» Hun ville kanskje folde hendene, vri dem, og se ned. «De andre jentene på laget nektet,» kunne hun kanskje si. «De sa at jeg løy, at den grisen aldri klådde. De ville ikke at foreldrene skulle få vite noe, de var redd de skulle miste stipendet. Det var det. Treneren beholdt jobben. Jeg sluttet på løpelaget. Og fikk ikke mer pengestøtte. Sånn får du en student med toppkarakterer til å droppe ut av college.» Etter treningen svømte Jule 1600 meter i hotellbassenget og brukte resten av formiddagen slik hun pleide – i businessloungen med et språkkurs i spansk. Hun satt i badedrakten, hadde bare tatt på de sjøgrønne joggeskoene. Hun hadde en varmrosa leppestift og litt sølvblank eyeliner. Badedrakten var grålig, med bøyle foran og dyp utrigning. Veldig Marvel Universe-aktig. Loungen hadde klimaanlegg. Det var ingen andre der. Jule la føttene på bordet, tok på hodetelefoner og drakk Cola light. Etter to timer med spansk spiste hun en Snickers til lunsj og så på musikkvideoer. Hun danset rundt i koffeinrus og sang for rekken med svingstoler i den tomme loungen. I dag var livet jævlig deilig! Hun likte den triste dama som stakk av fra den syke faren, hun med det interessante arret og den overraskende litteratursmaken. De kom til å gruse alle i quiz. Jule tok en Cola light til. Sjekket sminken og kickbokset sitt eget speilbilde i vinduet. Så lo hun høyt, for synet var så dustete. Musikken dundret i ørene.

Bartenderen ved bassenget het Donovan og var innfødt. Han var kraftig, men ikke spesielt macho. Glatt hår. Pleide å blunke til gjestene. Han snakket amerikansk med den spesielle Baja-aksenten, og visste hva Jule drakk: Cola light med en shot vaniljesirup. Noen ettermiddager spurte Donovan Jule om oppveksten i London. Jule øvde på å snakke spansk. De hadde sett filmer på skjermen over baren mens de pratet. I dag var klokken tre, og Jule satt på barkrakken i hjørnet, fortsatt i badedrakt. Donovan hadde en hvit Playa Grande-genser og T-skjorte. «Hvilken film er det?» spurte hun og så opp på TV-en. «Hulken.» «Hvilken hulk?» «Vet ikke.» «Det er du som har satt på filmen. Hvordan er det mulig å ikke vite det?» «Jeg vet ikke engang at det er to hulker.» «Det er tre. Vent, glem det. En masse hulker. Hvis du regner med filmer, TV og tegneserier.» «Jeg vet ikke hvilken hulk dette er, frøken Williams.» Filmen fortsatte. Donovan skylte glass og tørket av disken. Laget en whisky med soda til en dame som tok glasset med til den andre enden av bassenget.

«Det er den nest beste hulken,» sa Jule da hun fikk oppmerksomheten hans igjen. «Hva heter Scotch på spansk?» «Escocés.» «Escocés. Hva er en god skotsk?» «Du drikker ikke.» «Men hvis jeg gjorde det?» «Macallan,» sa Donovan og trakk på skuldrene. «Vil du prøve?» Han skjenket fem drammeglass med forskjellige eksklusive skotske whiskyer. Så forklarte han om de ulike typene og de forskjellige smakene. Jule testet alle, men drakk ikke mye. «Denne smaker det svette armhuler av,» sa hun. «Du er gal.» «Og denne lukter lightergass.» Han lente seg over glasset og luktet. «Kanskje det.» Hun pekte på det tredje. «Hundepiss, fra en skikkelig sint hund.» Donovan lo. «Hva lukter de andre, da?» «Størknet blod,» sa Jule. «Og sånt skuremiddel som man vasker bad med. Jiff.» «Hvilken likte du best?» «Størknet blod,» svarte hun og stakk fingeren i glasset for å smake på nytt. «Hva heter den?» «Macallan.» Donovan ryddet vekk glassene. «Det var forresten en dame her og spurte etter deg. Eller kanskje ikke deg. Hun kan ha tatt feil.» «Hvilken dame?» «Meksikansk. Snakket spansk. Hun spurte etter en hvit amerikansk jente med kort, blondt hår på ferie alene,» sa Donovan. «Fregner, sa hun.» Han tok seg til ansiktet. «Over nesen.» «Hva sa du?»

«Jeg sa det er et stort hotell. Mange amerikanere. Jeg aner ikke hvem som er alene på ferie og hvem som ikke er det.» «Jeg er ikke amerikansk,» sa Jule. «Vet det. Jeg sa at jeg ikke hadde sett noen som likner.» «Sa du det?» «Ja.» «Men du tenkte på meg likevel.» Han så lenge på Jule. «Ja, jeg tenkte på deg,» sa han til slutt. «Jeg er ikke dum, frøken Williams.»

Noa visste at hun var amerikansk. Det betydde at Noa var politi. Eller noe sånt. Garantert. Hun hadde fått Jule til å gå rett i fella med alt pratet. Den syke faren, Dickens, ingen foreldre. Noa hadde visst nøyaktig hvilke knapper hun skulle trykke på. Hun hadde lagt ut agnet – «faren min er sinnssykt dårlig». Jule hadde slukt det rått. Jule kjente hun ble svett. Hun hadde vært ensom og svak og bare jævlig dum, så hun hadde falt for Noas triks. Det var ren lokkemat for å få Jule til å se på Noa som en fortrolig, ikke en motstander. Jule prøvde å virke så avslappet hun kunne, og gikk opp på rommet. Der hentet hun verdisakene i safen, tok på seg jeans, støvler og en T-skjorte, og slengte så mye klær hun fikk plass til i den minste kofferten. Resten lot hun ligge. På sengen la hun en hundredollarseddel i tips til Gloria, den av stuepikene hun hadde snakket litt med. Så trillet hun kofferten bort gangen og gjemte den vekk ved siden av ismaskinen. Ute ved bassengbaren fortalte hun Donovan hvor kofferten sto. Hun skjøv en tjuedollarseddel over disken. Ba om en tjeneste. Hun skjøv en tjueseddel til over disken, og ga ham noen instrukser.

På de ansattes parkeringsplass så Jule seg om og fant bartenderens lille blå sedan. Den var ulåst. Hun gikk inn bakdøra og la seg på gulvet mellom setene. Det var fullt av tomme plastposer og kaffekopper. Hun hadde en time å vente før Donovan var ferdig på jobb. Noa ville sannsynligvis ikke skjønne at noe var galt før rundt halv ni, da de skulle møtes til quiz. Hun kom først til å sjekke med flybusstjenesten og taxi-firmaet før hun ville tenke på de ansattes parkeringsplass. Det var klamt og varmt i bilen. Jule lyttet etter skritt. Hun hadde krampe i skulderen. Hun var tørst. Donovan ville vel hjelpe henne. Eller? Joda. Han hadde allerede løyet for hennes skyld. Hadde sagt til Noa at han ikke kjente noen som liknet beskrivelsen hun kom med. Hadde advart Jule og lovet å hente kofferten og kjøre henne. I tillegg hadde hun betalt ham. Dessuten var Donovan og Jule venner. Jule rettet ut knærne, først det ene, så det andre, før hun krøp sammen igjen i gropen bak setene. Hun tenkte over hva hun hadde på seg, og tok av seg øreringene og jaderingen. Stakk dem i lommen på jeansen. Hun tvang seg til å roe ned pusten.

Endelig kom lyden av en trillekoffert. Smellet fra bagasjelokket. Donovan satte seg bak rattet, startet bilen og kjørte ut fra parkeringen. Jule ble liggende på gulvet. Det var ikke mange gatelys langs veien. Fra radioen kom meksikansk pop. «Hvor vil du?» spurte Donovan til slutt. «Hvor som helst i byen.» «Da kjører jeg hjem til meg.» Plutselig lød stemmen hans grådigere. Faen. Var det en tabbe å legge seg i bilen hans? Var Donovan en sånn type? Innbilte han seg noe, liksom? «Slipp meg av et stykke fra der du bor,» sa hun skarpt. «Jeg klarer meg selv.» «Du trenger ikke å snakke sånn,» sa han. «Jeg risikerer litt av hvert for din skyld.»

Se dette for deg: Et nydelig lite hus som ligger i utkanten av en by i Alabama. En natt våkner åtte år gamle Jule i mørket. Hørte hun en lyd? Hun er ikke sikker. Det er stille i huset. Hun går ned trappen i en tynn rosa nattkjole. Nede i første etasje treffer en kald frykt den unge jenta som et spyd. Stuemøblene er knust, bøker og papir overalt. Enda verre på hjemmekontoret. Arkivskap ligger veltet. PC-ene er borte. «Mamma? Pappa?» Lille Jule løper opp trappen for å se på foreldrenes soverom. Sengen er tom. Nå er hun virkelig redd. Hun smeller opp døren til badet. De er ikke der. Hun løper ut. Hagen er omkranset av høye trær. Lille Jule er halvveis ned gangstien da hun skjønner hva det er hun ser der i lyskjeglen fra en gatelykt. Mamma og pappa ligger i gresset med ansiktet ned. Kroppene er helt slappe. Blodet pipler fram i svarte pøler under dem. Mamma er skutt to ganger gjennom hodet. Hun døde sikkert med en gang. Pappa er utvilsomt også død, men de eneste skadene Jule ser, er på armene. Han må ha blødd i hjel av skuddsårene. Han har lagt seg rundt mamma, som om han ville beskytte henne.

Jule løper inn igjen for å ringe politiet. Telefonen er stum. Hun går ut i hagen igjen, vil be til Gud, tenker på å gi dem en klem, i det minste – men nå er foreldrenes lik borte. Morderen har tatt dem med seg. Hun nekter å gråte. Sitter resten av natten i lyskjeglen fra gatelykten og dynker nattkjolen i tykt blod. De neste to ukene er Jule helt alene i det ramponerte huset. Hun er sterk. Lager seg mat og leter gjennom papirene som ligger igjen, søker etter spor. Prøver å pusle sammen et liv fylt med heroin, makt og hemmelig identitet. En ettermiddag sitter hun på loftet og ser på gamle bilder. Da kommer en svartkledd dame inn. Dama går mot henne, men lille Jule er rask. Hun kaster en kniv, hardt og fort. Dama fanger den med venstre hånd. Jule klatrer opp en stabel pappesker, griper tak i en takbjelke og haler seg opp. Hun løper langs bjelken og presser seg gjennom et loftsvindu og ut på taket. Panikken hamrer i brystet. Dama er etter henne. Jule hopper fra taket over til greinene på et tre og brekker av en skarp pinne som våpen. Holder den mellom tennene og klatrer ned. Hun spurter inn i krattet idet dama skyter henne i ankelen. Smerten er intens. Lille Jule er sikker på at foreldrenes morder er kommet for å ta livet av henne – men den svartkledde dama hjelper henne opp. Fjerner kulen og renser såret. Mens dama bandasjerer såret, forklarer hun at hun har holdt øye med henne i fjorten dager. Ikke bare er Jule datteren til to usedvanlig dyktige mennesker, hun er også ekstremt smart, med et sterkt overlevelsesinstinkt. Hun vil trene opp Jule, hjelpe henne å hevne seg. Fordi hun er en slags tante som har vært borte lenge. Hun

kjenner sannheten som foreldrene har skjult fra sin elskede datter. Dermed begynner Jules uvanlige utdannelse. Hun går på en spesialskole i en renovert herskapsbolig i en helt vanlig gate i New York. Lærer overvåkingsteknikker og baklengs salto, og klarer å komme seg fri fra håndjern og tvangstrøyer. Går i skinnbukse og fyller lommene med dingser. Får undervisning i språk, skikk og bruk, litteratur, kampsport, våpenbruk, forskjellige aksenter, forfalskningsmetoder og lovens smutthull. Utdannelsen varer i ti år. Da Jule er ferdig, har hun blitt en person man ikke bør undervurdere. Det var en av historiene om Jule West Williams. Da hun bodde på Playa Grande, likte hun denne aller best, blant alle de andre fortellingene hun kunne fortalt om seg selv.

Donovan stanset og åpnet bildøren på førersiden. Kupélyset slo seg på. «Hvor er vi?» spurte Jule. Det var mørkt ute. «San José del Cabo.» «Er det her du bor?» «Ikke så langt unna.» Jule ble lettet, men det virket veldig mørkt ute. Burde det ikke vært gatelys eller butikker, fullt opplyst for turisthordene? «Er det noe folk her?» «Jeg parkerte i et smug så ingen ser at du går ut av bilen.» Jule krabbet ut. Hun var stiv i kroppen. Det føltes som om ansiktet var klint inn med olje. Det sto søppelkasser langs veggene i smuget. Det lyste bare i et par vinduer i annen etasje. «Takk for turen. Åpner du bagasjelokket?» «Du sa hundre dollar når jeg fikk deg til byen.» «Ja, så klart.» Jule tok lommeboken opp av baklommen og betalte ham. «Men nå er det mer,» la Donovan til. «Hva?» «Tre hundre til.» «Trodde vi var venner.» Han tok et skritt nærmere. «Jeg blander drinker til deg, for det er

jobben min. Later som om jeg liker å prate med deg, for det er også jobben min. Tror du ikke jeg skjønner at du ser ned på meg? ‘Nest beste Hulken.’ ‘Hva slags skotsk whisky.’ Vi er ikke venner, frøken Williams. Du ljuger litt for meg, og jeg ljuger hele tiden for deg.» Det luktet drinker av skjorten hans. Pusten føltes varm mot ansiktet hennes. Jule hadde virkelig trodd at han likte henne. De hadde fortalt hverandre vitser, og han hadde spandert potetgull. «Wow,» sa hun lavt. «Tre hundre til,» sa han. Var han en wannabe-forbryter som prøvde å lure til seg penger fra en jente med en masse amerikanske dollar? Eller var han en klyse som trodde hun heller ville gnukke seg mot ham enn å gi ham de tre hundre ekstra? Kanskje han samarbeidet med Noa? Jule stakk lommeboken i baklommen. Flyttet litt på veskeremmen så hun hadde håndvesken over brystet. «Donovan?» Hun gikk nærmere, sto helt inntil ham. Hun så opp og rett i de store øynene hans. Så smelte hun høyre underarm opp og slo hodet hans bakover, og sparket ham i skrittet. Han knakk sammen. Jule grep ham i det glatte håret og rykket hodet bakover. Vred ham rundt, tvang ham ut av balanse. Han slo ut med den ene albuen og traff Jule hardt i brystet. Det var vondt, men det andre slaget bommet fordi hun gikk til siden. Da grep hun tak i albuen og vred den bakpå Donovans rygg. Armen var myk og ekkel. Hun holdt den fast, og med den ledige hånden snappet hun pengene ut av de grådige fingrene hans. Så stakk hun sedlene i bukselommen og strammet Donovans albue mens hun kjente på frontlommene hans og lette etter mobilen. Ikke der. Baklommen, da.

Hun fant den og stappet den ned i behåen. Hadde ikke noe bedre sted. Nå kunne han ikke ringe Noa og si hvor hun var, men han hadde fortsatt bilnøklene i venstre hånd. Donovan sparket bakover og traff henne på skinnleggen. Jule slo ham på siden av halsen, så kroppen klappet sammen. Et hardt dytt, og Donovan lå i bakken. Han skulle til å heise seg opp, men Jule grep metallokket fra en av søppeldunkene og slo ham to ganger i hodet. Han datt sammen igjen, og blødde i pannen og over det ene øyet. Jule rygget ut av rekkevidde. Hun hadde ennå lokket i hånden. «Slipp nøklene.» Med et stønn strakte Donovan ut venstre hånd og kastet dem sånn at de landet noen centimeter unna. Jule grep nøklene og åpnet bagasjelokket. Så tok hun trillekofferten sin og løp vekk fra smuget før Donovan klarte å reise seg.

Hun satte ned farten til vanlig gange med en gang hun kom til hovedgaten i San José del Cabo. Sjekket T-skjorten. Den virket ren nok. Hun gned seg sakte og rolig i ansiktet i tilfelle det var noe der – skitt, spytt eller blod. Så tok hun en pudderdåse i vesken og sjekket seg mens hun gikk, og brukte speilet til å kikke seg over skulderen. Det var ingen bak henne. Hun tok på mattrosa leppestift, klappet igjen pudderdåsen og satte ned farten litt til. Det måtte ikke se ut som om hun løp fra noe. Det var varmt i luften, og musikken dunket inne fra barene. Utenfor stimet turistene rundt – hvite, svarte og meksikanske, alle var fulle og bråkete. Helt vanlige feriegjester. Jule slengte Donovans nøkler og mobil i en søppeldunk. Speidet etter en taxi, men så ingen. Nei vel. Hun måtte finne et sted å skifte og gjemme seg i tilfelle Donovan lette etter henne. Han kom til å forfølge henne hvis han jobbet for Noa. Eller ville hevne seg. Se dette for deg, som i en film: Skygger flakker over den glatte huden din mens du går. Du begynner å få blåmerker under klærne, men ingen kan se det. Og håret ser helt topp ut. Du har masse smarte dingser og våpen. Du har gift og motgift i bagasjen.

Fortellingen dreier seg om deg. Ingen andre. Du har den interessante oppveksten. Den uvanlige utdannelsen. Du er nådeløs, du er strålende, du er fryktløs. Det ligger lik i kjølvannet ditt, for du gjør det som trengs – det er bare sånn jobben er. Du ser helt praktfull ut i lyset fra meksikanske barvinduer. Etter en slåsskamp er du litt rød i kinnene. Og fy søren, så kule klærne dine er. Jo da, det er sant at du tyr til voldelige metoder. At du er brutal. Men det er jobben din, og du er rett og slett best, så det er litt sexy. Jule har sett mange filmer. Hun vet at damer sjelden er midtpunktet. I stedet er de pynt, lekedukker, ofre eller erotisk krydder. Som regel hjelper de den store, hvite hetero helten på en skikkelig storslått reise. Og de få heltinnene veier veldig lite, kler seg i veldig lite og har bleket tennene helt hvite. Jule visste at hun ikke så ut som de damene. Og kom aldri til å se ut som dem. Men hun var minst like god som dem likevel. Nei, hun var bedre. Det visste hun. Hun kom til den tredje Cabo-baren og snek seg kjapt inn. Den var møblert med piknikbord og hadde utstoppede haier på veggene. Kundene var stort sett amerikanere som drakk seg dritings etter dagens fisketur. Jule banet seg vei bort til baren, kastet et blikk over skulderen og gikk inn på herretoalettet. Ingen der. Hun smatt inn i en bås. Donovan kom aldri til å lete på et sånt sted. Dosetet var vått og fullt av gule flekker. Jule gravde i kofferten og fant en svart parykk – en glatt bob med pannelugg. Hun tok den på, tørket av leppestiften og la på en mørk gloss. Så kneppet hun en svart bomullscardigan over den hvite T-skjorten.

En mann kom inn og brukte urinalet. Jule sto helt stille og var glad hun hadde jeans og tunge, svarte støvler. Bare føttene og buksekanten var synlige under veggen på båsen. En annen mann kom inn og tok båsen ved siden av henne. Hun så på skoene hans. Det var Donovan. Det var hans skittenhvite Crocs. Det var hans sykepleieraktige Playa Grande-bukser. Blodet banket i ørene hennes. Hun løftet stille kofferten opp fra gulvet så han ikke skulle se den. Rørte seg ikke. Donovan trakk ned, og Jule hørte at han subbet bort til vasken. Han skrudde på vannet. En tredje mann kom inn. «Kan jeg låne mobilen din?» spurte Donovan. «Bare en rask telefon.» «Har du fått bank, man?» Mannen hadde amerikansk aksent, fra California. «Ser ut som du er skikkelig rundjult.» «Det går bra,» sa Donovan. «Trenger bare en telefon.» «Sorry,» sa mannen. «Må tilbake til gutta.» «Jeg skal ikke rappe den,» sa Donovan. «Må bare …» «Jeg sa nei, OK? Men lykke til, dude.» Den andre mannen forsvant uten å bruke doen. Ville Donovan ringe noen fordi han ikke hadde bilnøkler og trengte skyss? Eller var det Noa han ville ringe? Pusten var tung, som om han hadde vondt. Vannkranen stod urørt. Til slutt stakk han. Jule satte ned kofferten. Ristet på armene for å få i gang blodsirkulasjonen, og strakte dem bak ryggen. Før hun forlot båsen, talte hun pengene sine, både peso og dollar. Sjekket parykken i sminkespeilet. Da hun følte seg sikker på at Donovan var borte, strenet hun selv-

sikkert ut av herretoalettet. Ingenting å engste seg for. Hun gikk ut på gaten, banet seg gjennom partymengden på hjørnet, og hadde flaks. En taxi stanset. Hun satte seg inn og ba ham kjøre til Grand Solmar, nabohotellet til Playa Grande. På Grand Solmar fikk hun en ny bil. Hun ba sjåføren kjøre henne til et billig, meksikansk hotell inne i byen. Han kjørte henne til hotellet Cabo Inn. Det var et høl. Simple vegger, skitten maling, plastmøbler, kunstige blomster på disken. Jule sjekket inn under falskt navn og betalte resepsjonisten i pesos. Han spurte ikke etter ID. Oppe på rommet brukte hun den lille kaffetrakteren til å brygge en kopp koffeinfri kaffe. Tre sukkerbiter. Satte seg på sengekanten. Burde hun stikke av? Nei. Ja. Nei. Ingen visste hvor hun var. Ingen i hele verden. Det burde gjort henne glad. Hun ville jo forsvinne. Men hun var redd. Hun lengtet etter Paolo. Lengtet etter Imogen. Hvis hun bare kunne skrudd tiden tilbake, ville hun kanskje vært et bedre menneske. Eller en annen person. Hun ville vært mer seg selv. Eller kanskje mindre. Hun visste ikke helt, for hun ante ikke lenger hvordan hun egentlig var, eller om det overhodet fantes noen ekte Jule. Kanskje spilte hun bare en rekke forskjellige roller, og hadde glemt seg selv i farten? Var alle mennesker sånn, uten et ekte jeg? Eller var det bare Jule? Hun visste ikke om hun kunne klare å elske det ødelagte, merke-

lige hjertet sitt. Hun ønsket at noen andre skulle gjøre det for henne, at et menneske skulle kikke inn bak ribbeina hennes og si: Jeg ser hvem du egentlig er. Du er unik og verdifull. Jeg elsker deg. Så idiotisk og deprimerende det var å være ødelagt og rar, å ikke ha noen spesiell form og fasong, ikke noe eget jeg, nå som livet lå foran henne. Jule var så flink til så mye. Hun jobbet hardt og hadde egentlig skikkelig mye å by på. Hun visste jo det. Hvorfor følte hun seg så verdiløs? Hun skulle ønske hun kunne ringe Imogen. Skulle ønske hun kunne høre Immies lave latter og alle hemmelighetene hun fortalte. Skulle ønske hun kunne si det til Imogen: «Jeg er redd.» Imogen ville svart: «Men du er jo så modig, Jule. Det modigste mennesket jeg kjenner.» Hun skulle ønske Paolo kunne legge armene om henne og si, som han hadde sagt en gang, at hun var en herlig, fantastisk jente. Hun ønsket det fantes noen som elsket henne uansett, noen som kunne tilgi henne alt sammen. Verken Paolo eller Immie hadde klart det. Likevel husket Jule følelsen av Paolos lepper mot sine, og duften av Immies sjasminparfyme.

Jule hadde på seg en svart parykk da hun gikk ned til kontoret på Cabo Inn. Hun hadde tenkt ut strategien. Kontoret var stengt for kvelden, men hun ga resepsjonisten penger for å åpne. Hun bestilte en flybillett fra San José del Cabo til Los Angeles neste morgen. Hun brukte sitt eget navn og betalte med det vanlige kredittkortet, det samme hun hadde brukt på Playa Grande. Så spurte hun resepsjonisten hvor hun kunne kjøpe en bruktbil kontant. Han fortalte om en bakgårdsselger som kunne ordne det raskt for amerikanske dollar. Han skrev ned en adresse, ved Ortiz, rett ved Ejido. Noa hadde sporet kredittkortet. Garantert, ellers hadde hun aldri funnet Jule. Nå ville etterforskeren se den nye belastningen og dra til LA. Selv skulle Jule i virkeligheten kjøpe en bil kontant og kjøre i retning Cancún. Derfra kunne hun komme seg over til Culebra-øya i Puerto Rico, hvor det var massevis av amerikanere. Der var det lett å forsvinne. Hun takket resepsjonisten for informasjonen om bilselgeren. «Du kommer sikkert ikke til å huske at vi har snakket sammen, gjør du vel?» sa hun og skjøv tjue dollar over disken. «Kanskje,» sa han. «Kanskje?» Hun la på femti til. «Har aldri sett deg,» sa han.

Hun sov dårlig. Enda verre enn ellers. Drømte at hun druknet i varmt, turkist vann, drømte om forlatte katter som spaserte over henne, drømte om kvelerslanger. Jule våknet med et skrik. Drakk vann. Tok en kald dusj. Sov mer, og våknet med et skrik igjen. Klokken fem vaklet hun mot toalettet, tok litt vann i ansiktet og streket opp øynene med eyeliner. Hvorfor ikke? Hun likte sminke. Hun hadde tid til det. Hun brukte concealer og pudder, la på duse skygger, og deretter mascara og en nesten svart leppestift med gloss over. Så gned hun gelé i håret og kledde på seg. Svarte jeans, støvler, mørk T-skjorte. Hun pakket kofferten, drakk en flaske vann og gikk ut døren. Noa satt i gangen, med ryggen mot veggen og et dampende kaffebeger i hendene. Hun ventet.