Historien om Nansen og Amundsen - leseutdrag

HISTORIEN OM

NANSEN og AMUNDSEN

HISTORIEN OM

NANSEN og AMUNDSEN

HANS OLAV THYVOLD

font

INNHOLD 7 Forord | Hans Olav Thyvold 20 Historien om Fridtjof Nansen 106 Historien om Roald Amundsen 211 Appendix

j

«Seier venter den, som har alt i orden – hell kaller man det. Nederlag er en ­absolutt følge for den, som har forsømt å ta de ­nødvendige forholdsregler i tide – uhell kalles det.»

Roald Amundsen

FORORD AV Hans Olav Thyvold Polarhelter er ikke som andre helter. I alle fall ikke i Norge. I et land der skisport omfattes med nærmest religiøs interesse, er skiløpere nasjonale ikoner. Med all respekt for den fryktede femmila, var det 57 dagsmarsjer til Sydpolen. Og utforbakken i Kitzbühel er riktignok farlig, men skruisen i Arktis er betydelig skumlere – selv når man ikke drasser på en slede.

På en hvilken som helst liste over Norges ti mest berømte skiløpere gjennom tidene vil de to første plassene måtte se slik ut: 1. Fridtjof Nansen (1861–1930) 2. Roald Amundsen (1872–1928) Den heroiske epoken i norsk polarforskning kan defineres på mange måter, men i den nasjonale bevisstheten innledes den med Fridtjof Nansens krysning av innlandsisen på Grønland i 1888, og avsluttes med Roald Amundsens forsvinningsnummer i Nordishavet 40 år senere. Det finnes talløse bragder og tragedier i både Arktis og Antarktis før og etter dette tidsrommet, men det er disse to begivenhetene som definerer Den

7

store historien og omkranser selve kronen på verket, Amundsens erobring av Sydpolen i 1911.

Helt inn det 21. århundre kunne en nordmann forvandles til nasjonalt klenodium utelukkende gjennom sine heltedåder i «det kolde». Det hjalp å være først.

Førstemann tvers over Antarktis. Førstemann på begge poler. Førstemann til å krysse Canada. Den absurde kombinasjonen av endeløs monotoni og konstant livsfare som kjennetegner en polarekspedisjon, har beveget og inspirert nordmenn i mange generasjoner.

Det er likevel ikke nok å kunne gå langt og lenge på ski. Polarheltene defineres også av hva de foretar seg utover sine ekspedisjoner. Skal man i det hele tatt komme i posisjon til å bli polarhelt, kreves det store ressurser. Fra første stund, som i denne sammenheng er 1888, har vordende polarhelter vært avhengige av økonomiske sponsorer og myndighetenes velvilje.

Hvem som helst kan ikke bli en polarhelt, nåløyet er altfor trangt for eventyrere og opportunister.

De statlige og private forutsetningene har sørget for at kappløpene til uoppdagede hvite flekker best har latt seg gjennomføre dersom de var forskningsekspedisjoner og ikke «bare» idrettsprestasjoner. I egenskap av å være de første til å oppsøke sine respektive polare strøk, la Roald Amundsen og Fridtjof Nansen også grunnsteinen for forskning i områder som vår egen

8

tid omfatter med stadig økende interesse. Polene er blant klodens fremste utstillingsvinduer for virkningen av global oppvarming. Dessuten er den skjør, borgerfreden som har rådet øverst og nederst på planeten.

Den militære aktiviteten er økende i polarområdene, der imperiemaktene utkjempet kalde kriger lenge før ordet var oppfunnet.

Hadde det bare handlet om målbare bedrifter, ville listen over Nansen og Amundsens meritter vært imponerende nok. Men når Fridtjof Nansen og Roald Amundsens navn lever videre snart 100 år etter at den siste av de to døde, er det også et uttrykk for deres forskjellige roller i byggingen av en ny nasjon. De seilte landet ut av firehundreårsnatten, ble det sagt, og de to satte Norge på kartet akkurat da det trengtes mest. Noen tiår tidligere ville deres bragder ha vært til svenskekongens heder, og noen tiår senere og ville de ha vært overflødiggjort av ny teknologi. Men i det lille, fattige landet lengst nordvest i Europa var de to på rett sted til rett tid.

I den ene enden av denne klassiske epoken legger Fridtjof Nansen ut på ski, uvitende om hvilke overlevelsesteknikker som gjelder på Grønland, utover hva han selv har erfart i den forblåste norske fjellheimen.

I den andre enden hiver Roald Amundsen det norske flagget ut fra luftskipet «Italia» mens farkosten glir over

9

Nordpolen på Mussolinis regning. 14 år tidligere lot Amundsen seg frakte til Sydpolen av et halvt hundre halvville grønlandsbikkjer. Den eneste hunden som var med «Italia» til Nordpolen, var luftskipskaptein Umberto Nobiles lille yorkshireterrier, Titina. Tydeligere kan det knapt demonstreres at tiden da polarstrøkene var de seige, hardføre menns eksklusive tumleplass, var over.

Selv om Nansen og Amundsen gjerne oppfattes som to alen av samme stykke, er sannheten snarere at de strengt tatt bare hadde vågemotet og polarbragdene felles. For akademikeren Nansen ble en bomtur i isødet springbrettet til en diplomatisk karriere som til sist skulle krones med Nobels fredspris. Sjømannen Roald Amundsen fikk derimot aldri skikkelig fotfeste i den delen av virkeligheten som utspant seg i tettbebygde strøk. De var av personlighet vidt forskjellige, og til tross for at de møttes og var i kontakt opp gjennom årene, ble de aldri personlige venner. Deres stier krysset hverandre ofte og de samarbeidet på et vis, men forholdet mellom Nansen og Amundsen ble aldri hjertelig. Kanskje var de for forskjellige som typer, kanskje var de tvert imot for like, kanskje var det Amundsens berømmelige svik da han fikk låne Nansens skip «Fram» for en tur til Nordpolen, men i stedet satte kursen mot Sydpolen. Nansen holdt tale

10

under Amundsens bisettelse, bare måneder etter at han privat hadde stilt spørsmål ved den mentale helsen til Sydpolens erobrer. Det er, for å si det slik, umulig å se for seg Nansen og Amundsen dele sovepose for å overleve i isødet.

Fridtjof Nansen ble, med sin store aktivitet både fremst på scenen og i kulissene, en av Norges viktigste politiske skikkelser. Det samme ble på sett og vis Roald Amundsen, som sjelden ga uttrykk for noe som kunne ligne et politisk standpunkt. Arven etter Amundsen omfatter blant annet et territorialkrav i Antarktis som aldri er blitt anerkjent av noen annen nasjon, men som står tegnet inn på kart utgitt av den norske stat som jevnlig utruster forskningsekspedisjoner til Antarktis, som for å markere at kravet ikke er oppgitt.

Da Nansen tok seg over Grønland, erobret han en plass i sine landsmenns sinn som overrasket ham selv. Mottakelsen Nansen og hans menn fikk da de vendte hjem, manglet sidestykke i norsk historie, og enda heftigere skulle det bli.

Det var ikke slik at det selvstendighetshungrige Norge manglet forbilder. Edvard Grieg og Henrik Ibsen hadde allerede slått igjennom, Bjørnstjerne Bjørnson var en internasjonal stjerne, mens Edvard Munch og Knut Hamsun sto og trippet på startstreken. En liste

11

over norgeshistoriens fremste skikkelser vil inneholde alle de nevnte, men over dem lyser stjernene Fridtjof Nansen og Roald Amundsen.

Polarheltenes gullalder falt sammen med tidsepoken da Norge ble en selvstendig nasjon etter nesten et halvt årtusen under fremmed herredømme, først som dansk lydrike, og fra 1814 i en stadig mer ukomfortabel union med Sverige etter at Napoleonskrigene hadde revidert Europa-kartet. Å manøvrere seg mot en politisk og konstitusjonell selvstendighet, attpåtil med fredelige midler, var så sin sak. Å bli sett av verden og anerkjent som en suveren nasjon, var imidlertid noe annet. Med komponister, forfattere og billedkunstnere i den europeiske eliten, skulle man kanskje tro det ville være mulig å vinne gehør for Det norske spørsmålet, men slik var det ikke.

Der ute var det få som følte behov for en selvstendig norsk nasjon, all den tid vi delte historie, språk og en stort sett fredelig sameksistens med vårt svenske broderfolk. Norge sto overfor det samme spørsmålet som møter den arbeidssøkende immigranten: «Hva er det du har som ikke vi har allerede?»

Europa var selvforsynt med fremtredende forfattere, billedkunstnere og komponister. Ja, Europa var faktisk bedre beslått med det ypperste av norsk samtidskultur enn den jevne nordmann var. Hvor skulle han få

12

sett et Ibsen-stykke eller et Munch-maleri? Hørt en Grieg-komposisjon? Sosiale, men ikke minst geografiske skillelinjer holdt nordmenn flest borte fra tilgangen til norsk elitekultur.

Avstanden mellom rikets hovedstad og dets nordligste utpost Kirkenes, var i 1880 på nesten 14 dager.

Det tok lenger tid å ta seg fra den ene enden av Norge til den andre, enn det tok å krysse Atlanterhavet til USA. Handelen mellom de forskjellige landsdelene var livlig, men med mindre han rodde fisken sin fra Lofoten til Bergen, ville den jevne nordlendingen aldri sette fot sørpå, mens den jevne bergenser aldri fikk se hvor fisken og de som rodde den, kom fra.

Til tross for det veldige kulturelle dugnadsarbeidet visste de nasjonale strategene så altfor godt at dette ikke var grunnmur nok for en ny europeisk nasjon.

Skulle Norge komme seg løs fra Sverige, måtte det skje på grunnlag av landets måte å forholde seg til resten av verden på, nemlig sjøfarten.

Fridtjof Nansen og Roald Amundsen omtales i sitt hjemland konsekvent som polarhelter, og ingen kan ta fra dem den tittelen, men egentlig er de sjøfartshelter.

Eller sagt på en annen måte: Polarbragdene springer ut av sjømannskapet. Fridtjof Nansen seilte «Fram» lenger nord enn noen andre hadde vært, seilte den like inn i polisen til den frøs inne, og så red han med isen

13

mot nord. Roald Amundsen seilte den samme skuta lenger syd enn noen annen. Dessuten gjennomseilte han som førstemann Nordvestpassasjen i en ombygget fangstbåt, og Nansen krysset Nordishavet fra iskanten til Franz Josefs land i en kajakk han selv hadde laget ved å sy om et telt. Hver og en av disse prestasjonene er bautaer i sjøfartshistorien.

Det er en kjensgjerning at Fridtjof Nansen og Roald Amundsen med alle sine forskjeller tilhører den samme – og nå utdødde – kategorien nordmenn: unge og ofte famlende guttunger ned til 15-årsalderen som med eller uten en trøblete fortid på land fant sitt liv og sin vei gjennom hardt arbeid til sjøs. Sjølivet gjorde menn av dem begge, og det var i møte med kommandokjeden og det sosiale samspillet om bord i en ishavsskute at Fridtjof og Roald ble til Nansen og Amundsen.

Nansen var den fødte leder, multitalentet som ved inngangen til voksenlivet opplevde overskuddet av evner og begavelser som sitt største problem. Det var simpelthen for mange livsveier å velge mellom før han fikk skipsdekk under føttene. Amundsen, derimot, dagdrømte om livet til sjøs gjennom hele sin skoletid, og resultatene ble deretter.

Mens han stabbet seg over Grønlandsisen i tre tusen meters høyde drømte Fridtjof Nansen som

14

så ofte før om å bygge seg en polarskute. Det var dels den mest logiske visjonen for en mann som var zoolog med oseanografi som spesiale, men det handlet også om å utforske de politiske mulighetene som befant seg i Arktis og Antarktis, og på noen av verdens vanskeligste havstrekninger. Nansen visste utmerket godt at Norges historie var historien om skipsfart, og reaksjonene i kjølvannet av hans Grønlands­ekspedisjon trakk ganske riktig trådene tilbake til Norges myteomspunne vikingfortid.

Norges geografi og klima gjør landet til en god skole i polar overlevelse. Både Nansen og Amundsen (og senere Thor Heyerdahl) gjorde sine første dyrekjøpte erfaringer i det norske høyfjellet vinterstid. Da nyheten om at Nansen hadde krysset Grønland eksploderte i Norge, var det mange som allerede kjente ham som mannen som noen år tidligere hadde krysset Hardanger­vidda alene på vinterstid for å delta i et skirenn i Kristiania.

I sine memoarer skriver Roald Amundsen at tross alle farer hans berømte turer og ekspedisjoner hadde bydd på, var det Hardangervidda som kom nærmest å drepe ham.

Likevel var det praktisk talt som noviser at de på hver sin kant bega seg ut i de enorme polarområdene. Så forskjellige de enn var som mennesketyper og ledere, kunne både Amundsen og Nansen tilskrive en stor

15

del av sin suksess den lærdommen de fikk gjennom å gjennomføre til dels ufrivillige overvintringer sammen med eskimoer på Grønland og nord i Canada. De lærte seg kunsten å drive et spann med Grønlandshunder og håndtere en kajakk, de lærte å kle seg og lage utstyr av begrensede ressurser. Og ikke minst lærte de å bevege seg som en eskimo, unngå de harde brå takene, unngå hast, og heller fordele kreftene i en lang, seig kraftanstrengelse.

Også forholdet til eskimoene illustrerer forskjellen på Nansen og Amundsen.

Amundsen tilbrakte to år med inuittene på sin ferd gjennom Nordvestpassasjen, og forsøkte å få med seg grønlandske hundekjørere på Sydpol-ekspedisjonen.

Men han slapp aldri helt taket i sin tidstypiske forestilling om den hvite mannens suverenitet, noe som senere skulle resultere i en av de pinligste episoder i hans liv. Nansen derimot, skrev to bøker om livet sammen med eskimoene på Grønland, og i den anledning ga han blant annet uttrykk for hva han mente om den hvite mannens – og i særdeleshet danskenes – behandling av grønlenderne, og det så det knaket i de diplomatiske sammenføyningene mellom Norge og Danmark. Det er lite i Nansens hudfletting av danske myndigheter som tyder på at denne mannen skulle bli vår ambassadør til London da det gjaldt som mest.

16

Et ofte diskutert spørsmål i forbindelse med de to polarheltene er kontrafaktisk: Hva hvis de hadde fått leve lenger? Nansen ble 69 år gammel, Amundsen 56. De ville vært henholdsvis 79 og 68 da tyskerne invaderte Norge i 1940, og det er ingen tvil om at nasjonalheltenes holdning ved en slik anledning ville hatt en enorm innflytelse i befolkningen, uansett hvilket ståsted de hadde inntatt.

Nansens medvirkning i stiftelsen av Fedrelandslaget, et av mellomkrigstidens mange tvilsomme forsøk på alternative politiske bevegelser, har av enkelte vært fremholdt som et varmt og rykende bevis for at han ville ha stått på brygga og ønsket tyskerne velkommen 9. april 1940. På den annen side tilsier Nansens udiskutabelt velfortjente Nobelpris for sin humanitære innsats, samt hans svært nære forhold til den britiske eliten rundt Buckingham Palace, det motsatte. Sannsynligheten er nok større for at Fridtjof Nansen ville vært på flukt sammen med kong Haakon 9. april. Han ville ha vært en meget viktig mann for den norske eksilregjeringen i London.

Amundsen ville, som det spøkefullt er blitt sagt, ha falt ned på det motsatte standpunktet uansett hva Nansen valgte. Det er i hvert fall ingen tvil om at Amundsen ikke hadde problemer med å arbeide for diktatorer (selv om han nok mente at det var de som

17

jobbet for ham), og mellom ham og England ble de siste bånd brutt da han måtte fratre sitt medlemskap i Royal Geographical Society etter at han ga ut sin mildt sagt skandaløse selvbiografi tre år før han døde.

Hvor lenge kommer Amundsen og Nansens minne til å leve? Beretningene om deres strabaser ser ut til å vekke om mulig enda større beundring i vår komfortable tidsalder enn de gjorde i sin samtid. Det er noe dypt mytisk over disse fortellingene fra verdens goldeste landskaper, og beretningene om et lite brorskap av menn som trosser livsfare på livsfare for å nå sitt mål et sted der fremme.

Nansen og Amundsens påvirkningskraft strekker seg langt inn i den norske nasjonalkarakteren i den forstand at de begge legemliggjør det norske selvbildet av en liten nasjon med stor aksjonsradius. Nansen var med på å gjøre skiløping til en patriotisk dyd, mens Amundsens omhyggelige, nærmest trauste grundighet i forberedelser og gjennomføring gjerne oppfattes som en norsk kvalitet – uansett hvor universell den enn måtte være.

Da de døde med to års mellomrom, begge brått og uventet uten sykeleie, utløste dødsfallene en nasjonal sorgreaksjon. Snart hundre år etter at den siste av dem gikk bort, kommer det stadig nye bøker og filmer om de to. Kampen om Fridtjof Nansen og Roald Amundsens

18

ettermĂŚle raser fortsatt, og etter hvert som helteportrettene er blitt nyansert og de to har trĂĽdt frem med sine menneskelige svakheter, er og forblir interessen for de to like levende.

© Font Forlag 2018 Grafisk design og omslag: Torill Stranger Billedredaksjon: Hans Olav Thyvold og Knut Ola Ulvestad Papir: Munken Pure (100 g) Trykk og innbinding: Livonia Print Bøkene om Fridtjof Nansen og Roald Amundsen ble første gang utgitt som separate bøker i serien «Norges nasjonalarv» i henholdsvis 2010 og 2011. Hans Olav Thyvold har skrevet et nytt forord til denne utgaven.

FONT CLXXXI Første utgave ISBN 978-82-8169-333-3 ISBN (engelsk utgave) 978-82-8169-451-4 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no

ORDET FONT kommer fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det to ulike skrifttyper (hieratisk og demotisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus.

Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i 1430-årene, ble det nødvendig å standardisere skrifttegnene. Datidens skrivemåte, gotisk, var svært snirklete og forseggjort, og det oppstod etter hvert forenklede versjoner. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke streker og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker.

FONT FORLAG bruker antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne ble utviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirert av den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skriftog steinhoggerkunst. Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskilden for de ulike antikvaskriftene.

HISToRIEN OM Nansen OG Amundsen ER SATT MED skrifttypen Expo Serif, som ble lansert i 2008 av den amerikanske designeren Mark Jamra. Denne fonten er omtalt som en elegant arbeidshest, med sin kombinasjon av anvendelighet, slitestyrke og klassisk eleganse.