Utdrag av Jegere

Jegere

Reidar Andersen og Espen Søilen

Jegere Fra franske vinmarker til norske elgskoger

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-8169-516-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Kåre Martens, MadebyHandverk Omslagsfoto: NTB Scanpix Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2019 Satt i 10,6/14 pkt. MinionPro og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8 Forfatterne har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

1

Europas første jegere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

2

«Fremmedstøvel» på valdet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19

3

Cro-Magnon inn i Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

30

4

Istidseuropa– et jaktparadis?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

40

5

Istidsjegernes feltutrustning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

53

6

Jegeren – bærekraftig høster eller hensynsløs slakter? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

61

7

Bergkunst fra Dordogne til Namdalskysten . . . . . . .

71

8

Istidsfolkets hundehold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

80

9

Norge – pionerenes jaktmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

85

10

Grisejegere på Vestlandet – og jakta i dalstroka innafor. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

99

11

Norge – jegerlandet i nord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

105

12

Jegerne motsetter seg lover og regler . . . . . . . . . . . . .

116

13

Nye viltlover og sportsjaktens inntog. . . . . . . . . . . . .

122

14

Sportsjakt – et symbol på et urettferdig samfunn . .

129

15

Jakten blir en gjennomregulert aktivitet . . . . . . . . . .

135

16

Europa i dag – storviltjegernes eldorado . . . . . . . . . .

146

17

Europas ulike jaktkulturer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

152

18

Jegeren – rødlistet eller svartelistet? . . . . . . . . . . . . . .

157

19

Hva er jakt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

166

Kilder, noter og forslag til litteratur for videre lesing. . . .

177

Om forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

191

Prolog

Vi kommer alle fra en jegerslekt.

Vi føler alle en tilfredsstillelse ved å være i naturen. Ikke så merkelig det. Vår art Homo sapiens har en nær 300 000 år lang historie sterkt knyttet til vår utnyttelse av naturens ulike ressurser. Våre forfedre kan selvfølgelig følge sin historie enda lenger tilbake.

«Hvis du som leser dette, kan tenke deg at du tar din mor i hånda, som igjen tar sin mor i hånda, som igjen tar sin mor i hånda, og så videre i en ubrutt 50 mil lang rekke av forfedre, så står det i enden av den rekka en mor som fødte to avkom; det ene avkommet var starten på det som skulle bli sjimpansene, det andre utviklet seg til det som senere skulle bli Homo sapiens – oss – dagens jegere og naturbrukere.»

Sitatet er fritt oversatt fra den britiske biologen og erkeateisten Richard Dawkins og beskriver det faktum at vi deler 98,5 % av arvestoffet vårt med sjimpansene, og at vi høyst sannsynlig skilte lag med disse for ca. fem millioner år siden. Vi er derfor ikke bare i slekt med apene, vi er en ape – mennesket er den syvende menneskeapen.

Hvis du greier å se for deg denne 500 kilometer lange rekken 7

av forfedre, så skal du også vite at forfedrene i de første 499 kilometer av denne rekken alle var sankere og jegere. I starten av den siste kilometeren, som utgjør de siste 10 000 år, finner du de første landbrukere, mens den første sportsjegeren først dukker opp 20 meter fra målstreken.

Når vi vet at vi i mesteparten av vår tid på denne kloden har vært jegere og sankere, og at vår suksess har vært avhengig av vellykkede jakt-, fiske- og sanketurer, blir vi ikke veldig overrasket over å finne at jakt, fiske og annen høsting av naturen fortsatt oppleves som en viktig – og ikke minst riktig – måte å bruke tiden vår på.

Den finske forfatter og vitenskapsmann Bjørn Kurtén beskriver en hypotetisk bankett hvor det rundt et meget stort middagsbord sitter 1000 menn. Hver mann sitter mellom sin far og sin sønn. I den ene enden av bordet sitter det en norsk elgjeger – ulastelig antrukket i jaktdress av Gore-Tex og (mer eller mindre) vanntette jaktstøvler. I den andre enden sitter det en noe mer rufsete jeger kledd i dyreskinn og med et halskjede bestående av tenner fra hulebjørn. Det er en Cro-Magnon-jeger – istidsjegeren. Praten går livlig rundt bordet, men det er hovedsakelig kun samtaler mellom de som sitter nærmest hverandre.

Elgjegerens forsøk på samtaler med sin fjernt beslektede CroMagnon-jeger viser seg lite fruktbare, til det er språkbarrierene for store.

Selv om det er store kulturelle forskjeller mellom gjestene, tydeliggjør banketten at personene rundt bordet deler de samme egenskaper og de samme interesser: De er alle jegere og naturbrukere, og de er alle Homo sapiens – den vise mann. Det samme kan sies om de fleste av dagens jaktlag; ofte store kulturelle forskjeller, men felles fritidsinteresser. De tusen generasjonene som er gått siden istidsjegeren først begynte å bruke Europas jaktmarker, har i liten grad endret vårt forhold til natu8

ren, og for mange av oss også vår iboende lyst til å høste av den.

I denne boka får du en rask og lettbeint gjennomgang av deler av sapiens’ historie som knytter seg til jakten. Historien starter der hvor vår art hadde sin opprinnelse – Afrika – og avsluttes i Trøndelags elgskoger. På veien dit får du innblikk i hvordan vi erobret jaktmarkene fra andre Homo-arter, hvordan vi jaktet ullhårede neshorn og mammuter, tok oss sjøveien til Norge og etter hvert ble villsvin- og hjorteviltjegere på fastlandet, hvordan «invasjonen» av en bondekultur påvirket hele samfunnsutviklingen og la grobunn for et klassedelt samfunn med utforming av lover og regler, og ikke minst får du et forslag til hva som ligger i begrepet jakt.

1 Europas første jegere

Skuddet som bryter stillheten i Tromsdalen denne morgenen, sprer ilinger av glede og forventning i kroppen til de åtte jegerne. Glede fordi skuddet betyr at LAGET har lyktes i sin strategi, som ble inngående og til dels høyrøstet utformet etter middagen i hytta kvelden i forveien. Forventning fordi de alle higer etter å høre oppkalling på jaktradioen fra skytteren – lagets niendemann – slik at de kan få den første informasjonen om hva som har skjedd, men også forventninger til det som ligger foran dem – utvomming, partering, bålbrenning og kaffekoking, utbæring av slakt og ikke minst forventninger om fin stemning og livlige diskusjoner i jakthytta til kvelds.

Morgenen hadde startet slik den skal gjøre når laget er på elgjakt. Arkitekten hadde vært først oppe av senga. Påmontert hodelykt hadde han rutinert nærmet seg vedkassa, rotet fram de tørreste og minste vedskiene, revet nevra av andre bjørkekubber og etter kort tid fått varme i ovnen. For å understreke at oppdraget var utført – eller kanskje mer for å vekke de fortsatt sovende i ovnens nærområde – hadde ovnsdøra blitt smelt hardt igjen.

Dette er signalet til meg. Jeg kommer meg rutinert inn i stillongsen og ulltrøya og har etter kort tid bacon fresende i panna.

Det vil fortsatt drøye noen minutter før historikeren, dyp11

vannsingeniøren og fysioterapeuten er på beina. Dette er rutinerte karer som vet nøyaktig hvor lang tid det tar før nystekt egg og bacon ligger på tallerkenen – for øvrig den samme fra sist kveld. I mellomtiden har laksebiologen kommet seg opp av senga – påkledning unødvendig all den tid stillongs og ulltrøye er standard antrekk dag som natt. Han strener ut kjøkkenutgangen og er etter kort tid opptatt med tømming av blære og fylling av lunger med dagens første Prince Mild. Lagets siste tre medlemmer kan ikke lokkes med nystekt bacon og nytrukket kaffe. Både underdirektøren, legen og veibyggeren er harde karer som gjerne spiser maten kald mens de slurper lunken kaffe.

Mørket viker raskt for lyset, og like før hodelyktene har tapt sin misjon, er laget samlet rundt frokostbordet. Matpakker smøres – og gjenglemmes. Det letes etter sekkene fra dagen før – en gjenglemt sekk utenfor hytta har benyttet natta til å suge opp et par kilo vann fra det dryppende takskjegget. Et par sluttstykker har i løpet av natta gjemt seg på de merkeligste plasser, og på uforklarlig vis har to jaktradioer slått seg på mens jegerne sov, og fremstår nå som rare, røde tekniske duppeditter uten noen funksjon. Det vanlige kontrollerte kaos råder i en god time, før laget er i stand til å mønstre fulltallig utenfor hytta. Der holdes tente fyrstikker opp i været for å fastslå vindretningen. Som vanlig er det vindstille tidlig på morgenen, og like vanlig defineres vinden å komme fra øst. Ikke at det spiller noen stor rolle for hva som skal skje utover dagen, men greit å vite, synes laget.

Denne merkelige samlingen av karer på mellom 29 og 69 år kaller seg elgjegere. Selv om de jakter elg bare én uke i året, titulerer de seg som elgjegere i enhver sosial sammenheng året rundt. Lagets ustoppelige nysgjerrighet om jaktens historikk og jaktens vesen, samt ønsket om at de jakttradisjonene de 12

er bærere av, skal kunne føres videre, er det som binder laget sammen. Utbyttet av selve jakten er av underordnet betydning.

I motsetning til dagens jegere var Cro-Magnon-jegerens jaktlykke avgjørende for det lille jegersamfunnets ve og vel.

Absolutt alt de små jegergruppene hadde behov for, måtte skaffes fra naturen som omkranset leirplassene. Dyktige jegere ble sikkert høyt verdsatt, det samme ble sikkert de som visste hvilke spiselige arter som kunne sankes i nærområdet. Mange kan nok raskt falle inn i det tradisjonelle kjønnsrollemønstret hvor mannen jakter og kvinnen tusler rundt leiren og sanker bær, sopp og ved til leirbålet. Vi kan nok anta at storviltjakt, som i mange tilfeller betød dager borte fra leiren, i stor grad var forbeholdt menn. Men like gjerne som mannen sanket mens han var på jaktturer, jaktet kvinnen mens hun var på sanketurer.

At det var kvinner med i de første jegergruppene som kom til Norge, er uomtvistelig. Ute ved Namdalskysten, 10–15 mil lenger vest enn der elgjaktlaget nå er samlet, finner man boplassene til noen av de første sjøfarende jegere som kom til Norge etter isens tilbaketrekking. Arkeologene har datert disse til å være ca. 11 000 år gamle. Selv om det langs kyststripen på fastlandet fantes rein, var det nok i hovedsak fra havet pionerene hentet sin føde. I mer enn 1 000 år var det nok sjøpattedyr, sjøfugl, fisk og skjell som dominerte dietten til de første nordmenn. Noen tusenår senere har kreative og kunstneriske jegere med jaktområder på østsiden av det som i dag er Snåsavatnet, men som da var en del av Trondheimsfjorden, risset inn i berget scener fra sitt dagligliv. I tilnærmet full størrelse dominerer Bølareinen, en svært så naturtro reinsimle, men kunstnerne har også funnet plass til sjøfugl, bjørn, elg og en skiløper!

Underdirektøren har gjennom lang fartstid i Utenriksdepar13

tementet fått mulighet til å farte rundt i verden. Han synes lite imponert over at Norge fikk sine første beboere for 11 000 år siden. Han mener bestemt at han på reise i Spania har snappet opp at man finner spor etter de første mennesker (dvs. av slekten Homo1) for nærmere en million år siden. Veibyggerens kommentar om at Homo-slekten udiskutabelt kommer fra Grong, og at det derfor må være snakk om en form for tidlig turisme, vekker selvfølgelig munterhet så sent på kvelden, men laget er raskt inne på et mer seriøst spor.

Underdirektøren har rett. I Spania finner vi rester etter boplasser av dette folket langs mange vann og vassdrag. Den mest kjente boplassen er Gran Dolina i Sierra de Atapuerca i Nord-Spania. Fagfolkene strides om hvem disse beboerne var og hvordan de livnærte seg. Én teori går ut på at det er tilstedeværelsen av den sabeltannete katten som er avgjørende. Denne 100–150 kg tunge katten har gitt folket tilgang på en mengde kadavre som ble utnyttet. Stemmer denne teorien, var vi kanskje mer åtsel- og planteetere enn jegere. Mye tyder imidlertid på at dette første folket forsvant fra Europa for 800 000–600 000 år siden, under en periode med røffe klimatiske forhold. Et par hundre tusen år senere er det igjen klart for etablering i Europa, og denne gangen for en lang periode.

Tautavel-mannen Denne dagen i Sør-Frankrike hadde jeg to gode grunner til å bruke noen timer i den lille landsbyen Tautavel på sørøstsiden 1 Homo antecessor.

Noen antar at dette kan være den nærmeste slektningen til Homo heidelbergensis, som du vil møte senere i boka. Her kan vi allerede nå advare leseren om at moderne avanserte genetiske analyseverktøy gir resultater som ukentlig snur opp ned på vedtatte sannheter. Før denne boka når trykkeriet, kan for alt vi vet neandertaleren (som du også møter senere) og vi sapiens bli betraktet som én og samme art.

14

av Pyreneene. Først fikk jeg sikret meg et par flasker ypperlig rødvin fra Côtes du Roussillon Villages Tautavel, før turen gikk til museet for å hilse på Frankrikes eldste jeger – Tautavelmannen. Allerede i 1828 hadde man funnet beinrester inne i den 35 meter lange og 5–15 meter brede Arago-hulen rett utenfor landsbyen, men det var først på 1960-tallet at omfattende utgravinger ble gjennomført.

Så langt er det funnet skjelettdeler av to individer; en 40–55 år gammel kvinne og en ca. 20 år gammel mann. (Typisk nok antar man at det er den unge mannen som er jegeren, mens den eldre kvinnen sitter i hulen og venter på å få maten brakt i hus.) Selv om dateringene er noe usikre, antas det nå at fossilene er mellom 400 000 og 450 000 år gamle. Hjernevolumet var 1150 cm3, og høyden (på mannen) er beregnet å være ca. 1,65 meter. Dette er Homo erectus – det oppreiste mennesket. Målinger av skjelettrester i hele utbredelsesområdet til H. erectus viser at kjønnene hadde ulik størrelse; hannen var 25 % større enn hunnen. Biologene har funnet ut at det er en sammenheng mellom slike kjønnsforskjeller og dyrearters paringssystem. Jo større forskjell mellom kjønn, jo flere partnere har det største kjønnet. Det er derfor all grunn til å anta at den sosiale organiseringen av disse første jegergruppene i Europa (noen mener at det kunne være opptil 100 individer i en slik jaktgruppe) gjenspeilte disse forholdene.

Ut fra forventet størrelse og utviklingshastigheten på ungene til dette jegerfolket ville det vært svært vanskelig for kvinnene å være særlig mobile de første årene etter en fødsel. Dette betyr at det sannsynligvis var etablert «jegerlandsbyer» dominert av hjemmeværende kvinner og barn, samt et mindre antall menn som utnyttet store jaktområder rundt leiren. For jegerne i Tautavel var tydeligvis svært mobile. Steinredskapene de benyttet, kommer fra områder langt fra bostedet, og basert på hvilke byt15

tedyr man finner på boplassen, kan man fastslå at jakten foregikk opptil 35 km fra hulen.

De har tydeligvis hatt mange byttedyr å velge mellom. De fleste bein stammer fra hjort og dåhjort, deretter følger rein, moskus, bison, bonal thar (en korthåret geit som forsvant fra Europa for ca. 200 000 år siden), gemser og til og med rester av Mercks neshorn. Rester av rovdyr finnes også. Bein av både ulv og hulebjørn finnes i store mengder.

Andre jegere hadde dratt lenger nordover til dagens Tyskland. På en over 400 000 år gammel boplass finner vi her rester av elefanter/mammut og i tillegg store mengder redskaper av både stein, bein, tre og gevir.

H. erectus levde og jaktet på tre kontinenter i mer enn 1,5 millioner år. God evne til å bruke eksisterende våpen samt kreativitet i utviklingen av ny teknologi har garantert hatt en overlevelsesverdi og favorisert utvikling av større hjernekapasitet. Det er derfor en klar sammenheng mellom utvikling i jaktteknologi og økning i hjernekapasitet (fra 775 til 1300 cm3).

Vittige tunger har påpekt at dette jo er et brukbart volum for en motorsykkel, men noe spinkelt sammenlignet med den jegeren som for alvor skulle erobre planeten.

Den kloke jegeren vandrer ut av Afrika Tilbake i jakthytta er temaet nå sapiens – vår egen art. Allerede i 1871 hevdet Charles Darwin at mennesket hadde sin opprinnelse i Afrika. Den teorien har vært kontroversiell helt fram til våre dager, men nye fossilfunn kombinert med analyser av arvematerialet viser at Darwins antagelse var riktig. Den anatomisk moderne jeger skuet ut over sine jaktmarker i Afrika for ca. 300 000 år siden og utkonkurrerte eller erstattet der sin slektning H. erectus. I Europa skulle sapiens til sin forbauselse 16

også finne jaktmarkene okkupert av en annen storvokst jeger – neandertaleren.

I dag har genetiske undersøkelser fastslått at tiden fra vi etablerte oss som egen art og til noen av oss vandret ut av Afrika, ikke har vært enkel. Supplert med arkeologiske undersøkelser antyder genetikerne at det var mellom 100 000 og 300 000 av oss for ca. 130 000 år siden. Men på det tidspunkt sapiens skulle ta turen ut av Afrika, var det bare et fåtall tusen individer igjen.

Mennesket hadde vært gjennom det som biologene kaller en «flaskehals», hvor både antall individer og dermed den genetiske variasjonen vi bærer med oss, ble kraftig redusert.

For de første moderne jegerne som befant seg i østre deler av Afrika, skulle en hendelse på Sumatra for ca. 73 500 år siden få en slik «flaskehalseffekt». Da eksploderte vulkanen Toba, og 2 800 km3 av fjellet forsvant og etterlot seg et 100 km langt, 30 km bredt og 505 m dypt krater. Den påfølgende lavastrømmen dekket 20 000 km2. Askeskyen nådde over 30 km opp i atmosfæren og dekket etter hvert enorme landområder nord og vest for vulkanen, fra 14 grader sør for ekvator til 24 grader nord for ekvator. I noen indiske innsjøer er askelaget målt til hele 9 m. Millioner av tonn svovelgass nådde stratosfæren, noe som førte til redusert solinnstråling og påfølgende temperaturfall. I iskjerner fra Grønland finner man rester etter svovel i 6 påfølgende år for ca. 71 000 år siden, samt en 200 års periode med mye støvpartikler som sannsynligvis skyldes et redusert plantedekke. På Grønland regner man med et temperaturfall på ca. 6 °C og at denne situasjonen varte i nærmere 2 000 år.

Hadde det ikke vært lett å være jeger før, ble det nå nærmest umulig.

Man antar nå at sapiens-befolkningen var redusert til mellom 2 000 og 5 000 individer og at anslagsvis 150 til 1 000 av disse vandret fra Øst-Afrika over til Midtøsten ved Rødehavet 17

for over 80 000 år siden2. En slik sterk reduksjon av befolkningen medførte en dramatisk nedgang i den genetiske variasjonen. Faktisk er det i dag slik at vi hos våre nærmeste slektninger, sjimpansene, finner mer genetisk variasjon mellom individer i en tilfeldig gruppe sjimpanser enn det er blant alle levende mennesker på jorden! Dette har laget brukt en del tid på å forstå og godta, men genetikernes resultater er entydige. Det betyr at det for oss mennesker er helt meningsløst å snakke om at det eksisterer forskjellige raser, slik enkelte har en sterk hang til å gjøre.

Nå kunne det sikkert vært berettet dramatiske historier om jegerne som dro i østerled og kom til nye jaktmarker i Australia (for mer enn 50 000 år siden), Korea og Japan (30 000 år siden) og Nord-Amerika (14 000 år siden), men elgjaktlaget som er samlet i Namsskogan, har gjennom alle år hatt mest fokus på å lære mer om den gruppen av jegere som etter hvert kom inn i Europa: Cro-Magnon – istidsjegerne.

2 Bare

de siste 3–4 år har tidspunktet for vår utvandring fra Afrika flyttet seg 20 000–30 000 år bakover i tid. Wu Liu og hans forskerkollegaer har nå datert tenner fra mennesker i sørlige deler av Kina til å være nærmere 80 000 år gamle.

2 «Fremmedstøvel» på valdet

Laget kjenner følelsen godt. Den litt urolige følelsen man får når det oppdages at andre jegere uanmeldt har tatt seg inn på valdet. Sist det skjedde, var en av de sjeldne dager med snødekt mark i september. Laget er i ferd med å omgruppere for gjennomføring av et nytt drev mot postene, da UDs mann kommer på jaktradioen og melder «fremmedstøvel på valdet». Tydelige fotavtrykk i snøen viser at en ukjent jeger har beveget seg rett inn i drevet på tur mot postene. Jeg befaler driveren å følge sporene for om mulig å innhente inntrengeren. Mysteriet med «fremmedstøvelen» blir raskt løst. Det viser seg at sporene leder opp mot bålplassen laget nettopp har forlatt, og en beskjemmet veibygger må innrømme at han muligens har vært noe ute av kurs på sin vei mot rasteplassen.

En like enkel og ufarlig forklaring kunne ikke gis de første Homo sapiens som først tok seg ut av Afrika. Jeg kan jo se for meg en liten jegergruppe som året før hadde passert nord for Rødehavet, og som nå så fram til å etablere leirplass ned mot et annet stort hav de kunne skimte foran seg. De var kommet til det som i dag er kjent som Midtøsten og Middelhavet. Formfullendte spor etter små antiloper hadde jegergruppen sett mye 19

av, og håp om gode fangster i havet satte ny fart i den lille gruppen3.

Andre spor og sportegn skal imidlertid snart uroe gruppen.

Det er ingen tvil om at området er benyttet av andre jegere også – både fotspor og bålplasser tyder på det. Helleren de tar i bruk første kvelden, er strødd med etterlatenskaper etter andre jegere. Hornrester og store istykkerslåtte knokler av antiloper ligger strødd på bakken. En røft tilhogd steinklubbe – mye grovere enn den de selv bruker – finner de også. Dagen etter ser de jegerne på avstand. Synet må ha uroet dem. Dette er ikke deres slektninger. Selv på avstand er det tydelig at disse jegerne er mye lysere i huden, noen endog med rødt hår, og hva verre er – langt kraftigere bygd enn dem selv. De har kommet inn i Neandertaler-land.

Neandertaler-land Neandertaler – for de fleste av oss frembringer ordet assosiasjoner om grovbygde, hårete, uintelligente og usosiale vesener som utstyrt med grove klubber vandret formålsløst rundt på jakt etter alt som var spiselig. Grovbygd, ja, men neppe uintelligente og usosiale. Uansett hvilke assosiasjoner neandertalerne fremkaller, fikk vi oss vel alle en gedigen overraskelse da en stor forskergruppe presenterte sine analyser av neandertalernes arvemateriale; alle moderne mennesker, med unntak av mennesker sør for Sahara, er utstyrt med en viss andel neandertalgener! Dette ble elgjaktlagets store samtaleemne høsten 2010.

3 Her

har vi nok sterkt overvurdert våre forfedres vandringslyst. Det var nok ikke slik at større eller mindre jegergrupper hastet nordvestover og inn i Europa. Hvis vi antar at vi dro ut av Afrika for ca. 80 000 år siden og kom inn i Europa 40 000 år senere, kan vi nesten ikke snakke om vandringer, men heller en gradvis utvidelse av våre forfedres leveområder.

20

Ved å analysere mange DNA-fragmenter av 38 000 til 70 000 år gammelt fossilt beinmateriale av neandertalere fra Kroatia, Tyskland, Spania og Russland ble det i 2010 mulig å rekonstruere 60 % av neandertalernes totale arvemateriale.

Dette materialet ble så sammenlignet med arvematerialet til 5 nålevende mennesker i Sør-Afrika, Vest-Afrika, Kina, Frankrike og Papua Ny-Guinea. Mens afrikanerne ikke hadde spor av neandertalergener, ble det hos de 3 øvrige funnet at neandertalerne hadde bidratt med mellom 1 og 4 % av deres genmateriale. Dette indikerer to ting; bare moderne jegere og samlere som vandret ut av Afrika, traff på neandertalere, og møtet mellom neandertalere og de første moderne jegere må ha skjedd før jegerne splittet opp og startet sine østlige og vestlige vandringer inn i nye jaktmarker.

Hva betyr det så at vi har fått en liten porsjon gener i arv fra neandertalerne? Svarene på dette spørsmålet blir mer og mer presise, og det skyldes at genetikernes metoder blir stadig mer raffinerte og presise. Høsten 2017 kom det hele tre vitenskapelige arbeider i løpet av en uke, to av dem i det mest prestisjefylte tidsskriftet Science. Historiene de forteller, er fascinerende.

I hulen Vindija i Kroatia ble det på 1980-tallet funnet et beinfragment av en neandertaler. Nå har genetikerne klart å sekvensere arvematerialet (DNA) og kan fastslå at beinet stammer fra en neandertalkvinne som levde for 52 000 år siden, og hva mere er, hennes genetiske materiale var nesten identisk med det en finner i en 122 000 år gammel neandertalerkvinne fra Altajfjellene i Sibir! Det at to neandertalere skilt med 500 mil og 70 000 år viser så liten grad av genetisk variasjon, betyr at antall neandertalere til enhver tid må ha vært svært lavt. Faktisk er de så genetisk like at vi ikke kan finne to nålevende personer som viser den samme grad av genetisk likhet! Kanskje har geneti21

kerne nå avdekket hvorfor neandertalerne døde ut og sapiens overlevde?

Variasjoner i arvematerialet er grunnlaget for naturlig utvelgelse (seleksjon). Hvis alle individer i en befolkning har eksakt samme varianter av de samme gener, kan én sykdom eller pest utslette hele befolkningen. I tillegg kan en stor grad av insest medføre genetiske abnormiteter. Altaj-kvinnen var eksempelvis datter av to halvsøsken, mens kvinnen fra Vindija hadde foreldre som ikke var i slekt, men allikevel var svært like.

Mye kan tyde på at neandertalerne i stor grad greide å unngå insest. Selv om den enkelte jegergruppe kunne være liten, hadde de tydeligvis et sosialt nettverk som bidro til å utveksle gener mellom ulike jegergrupper. Undersøkelser som er gjort av beinfunn fra et 34 000 år gammelt gravsted i Sunghir i Russland, viser at ingen av de fire neandertalerne var i nær slekt. For å skape den genetiske variasjonen disse fire individene representerer, regnet forskerne seg fram til at ca. 300 neandertalere måtte være involvert. Arkeologenes funn av steinredskap mer enn 400 kilometer fra sitt opprinnelsesområde viser en stor grad av mobilitet, noe som understøtter teorien om stor grad av utveksling av gener mellom spredte jegergrupper over et stort område. Det enkelte forskere nå antyder, er at sapiens, gjennom å danne parforhold med disse spredte gruppene av neandertalere, har bidratt til å øke sin egen genetiske variasjon og dermed være mer robust for ulike sykdommer og andre forhold som påvirker en arts overlevelse.

Siden neandertalere og sapiens er antatt å ha dannet parforhold for 50 000 til 60 000 år siden, antas det at arvematerialet fra den 52 000 år gamle neandertalkvinnen i Kroatia er likt det neandertal-DNA-et vi mennesker har i dag. Dette gjør det nå lettere å oppdage hvor neandertalgenene har tatt veien i dagens mennesker. Og hvilke oppdagelser! Forskerne har nå 22

kunnet påvise neandertal-DNA i gener som gjør dagens mennesker mer utsatt for leddgikt, schizofreni og spiseforstyrrelser. Arvemateriale fra neandertalerne dukker også opp i gener som påvirker hvordan vi reagerer på antidepressiva, nivåene av «dårlig» kolesterol og vitamin D samt hvor mye fett vi legger på oss rundt midjen.

Før vi sier «takk skal du f… meg ha» til neandertaleren, må vi ile til og fortelle at det er for enkelt å relatere vårt eget kolesterolnivå og vår egen fettprosent til neandertal-DNA. For selv om neandertal-DNA påvirker disse trekkene, er effekten svært lav.

Sammenligninger som er gjort mellom arvematerialet til den 122 000 år gamle Altaj-kvinnen og 100 000 engelskmenn, viser at neandertal-DNA var spesielt vanlig i gener som bidrar til både lyse og mørke varianter av hår- og hudfarge. I tillegg fant man gammelt arvemateriale i gener assosiert med røykeavhengighet. Dette betyr ikke at det er genetiske mutasjoner4 fra neandertalerne som gjør oss til røykere, og det betyr heller ikke at neandertalerne var storrøykere.

Noe gen for jaktlyst er hittil ikke funnet. Men finnes det, vil jeg ikke bli forbauset om også litt neandertal-DNA har sneket seg inn her.

Dagens genetiske analyser bekrefter observasjonene som ble gjort av jegergruppen ved ankomsten til Midtøsten. Noen av de fremmede jegerne hadde lyst hår og lys hud! Dette burde egentlig ikke være overraskende all den tid lyst hår er relatert til gener som kontrollerer hudpigmenteringen, og antropologer har lenge visst at redusert UV-stråling i nordlige områder (som Europa) selekterer for redusert pigmentering. For et jeger- og samlerfolk som har utviklet seg og levd i Europa i mer enn 4 Spontane

endringer av arvematerialet

23

200 000 år (4 ganger lenger enn oss selv), burde det derfor være en selvfølge at mange hadde lyst hår og fregner!

Hvor kom nå denne neandertaleren fra? Det er arkitekten som spør. Han er en mann som liker å ha oversikt. Europa er for så vidt riktig svar, sier jeg, men vi må starte et annet sted. Heidelbergmannen (H. heidelbergensis) oppsto i Afrika og levde for mellom 600 000 og 200 000 år siden. I Afrika skulle herr og fru Heidelberg gi opphav til det som skulle bli den mest vellykkede jegeren på jorden – oss. Men de spredte seg til både Asia og Europa og fikk etter hvert sitt navn etter funn i nærheten av den tyske byen Heidelberg i 1907. I England er Boxgrove-mannen, som ble funnet i Sussex i 1994, og som antas å være øyas første jeger, også av «Heidelberg-ætt». I tillegg til noen fossile beinrester og to tenner etter jegeren er det også funnet beinrester av hester og neshorn på boplassen. Det viser at også dette var en storviltjeger og at også forløperne til neandertaleren må ha utviklet et sosialt system som muliggjorde «fellesjakt».

Det er nå gjengs enighet om at Heidelbergmannen i Europa utviklet seg til neandertaleren – som dermed er den eneste menneskearten som har utviklet seg utenfor Afrika. I mer enn 200 000 år rådde neandertaleren over jaktmarkene i Eurasia.

Uavhengig av om vi tror de siste neandertalerne forsvant for 30 000 eller 28 000 år siden, her strides nemlig paleontologene, så har altså den moderne jeger delt jaktområder med Eurasias opprinnelige jegere i mer enn 20 000 år. I sørvestlige deler av Europa, og da i særdeleshet Frankrike, finnes det god dokumentasjon på begge jegerfolkenes liv og levnet.

24

Evig eies kun et dårlig rykte Da den franske antropologen Marcellin Boule i 1908 skulle beskrive neandertaleren, tok han utgangspunkt i beinmateriale fra et gravfunn gjort i steinhelleren i La Chapelle-aux-Saints i den vakre Vézèredalen i Dordogne. Den gravlagte ble beskrevet som en grovbygd, lutrygget jeger med et stort, primitivt hode stikkende fremover på en kort, kraftig nakke, og som manglet det velutviklede ansiktet og den høye pannen til dagens mennesker. Ikke overraskende erklærte Marcellin at neandertaleren var en evolusjonær dead end og dermed ingen direkte forløper til Homo sapiens. Det hadde han for så vidt rett i, men hans konklusjon var basert på feil data.

Det var først mange år senere at nærmere undersøkelser av de samme beinrester påviste at den gravlagte led av kronisk leddgikt som hadde forkrøplet ryggraden hans og gitt ham «lutryggen». Men på det tidspunktet hadde avistegnere verden over laget sine egne lite flatterende varianter av neandertaleren.

I 1930 mente den amerikanske antropologen Carleton Coon at det fikk være nok, og han laget sin egen rekonstruksjon. Han mente at neandertaleren kunne reist på trikken i New York uten å bli lagt merke til, gitt at han var velkledd og nybarbert!

En jeger med blek hud, rødt hår og kraftige fregner er kanskje ikke det du først ville sett etter i din søken etter en neandertaler?

De første funn av det som skulle vise seg å være fra neandertalere, ble gjort i Belgia allerede i 1830, men det var først da arbeidere skyflet leire ut av noen kalksteingrotter i Neanderdalen nær Düsseldorf i 1856 og blottla mengder av ukjente bein, at man fikk de første beskrivelser av at det hadde vært menneskelignende jegere i Europa før oss. Dette vakte selvfølgelig stor oppstandelse. Kirkens forfektelse av at verden ble skapt 4004 25

år før Kristus, kunne vanskelig aksepteres hvis de nye funnene viste seg å være riktige.

I dag har antropologer og arkeologer et langt bedre materiale tilgjengelig enn det Marcellin hadde i 1908. Det er i dag registrert mer enn 500 funn av neandertalere, og av dette er det nærmest komplette skjelett av 20 menn, kvinner og barn. Funnene viser klart og tydelig at neandertalerne hadde stor intellektuell kapasitet med et hjernevolum som matcher vårt eget. Fronten på skallen er imidlertid mere flattrykt enn det den er hos oss, og i og med at det er her (i den såkalte prefrontale assosiasjonscortex) mye av tankevirksomheten foregår, kan man kanskje ledes til å tro at hjernestørrelsen ikke nødvendigvis gir uttrykk for kapasiteten eller tenkeevnen.

Ingen kan imidlertid ta fra neandertalerne at de var raske og sterke jegere – noen har ment med en bryters styrke og en maratonløpers utholdenhet. Det siste er nok en betydelig overdrivelse. Med relativt sett kortere leggbein og overarmer enn det vi selv har, en høyde på ca. 1,6 m og en vekt på over 80 kg for voksne menn, har de sikkert fremstått som kraftfulle jegere, men neppe som typiske maratonløpere. Sammenlignet med de moderne jegerne de snart skulle konkurrere med, hadde neandertaleren en mer energikrevende livsførsel. Men kraften ville de daglig ha behov for i møtene med sine store byttedyr.

Detaljerte studier av det fossile beinmaterialet viser overraskende mange tegn til bruddskader. Sammenligner man med typiske bruddskader hos dagens rodeoryttere, finner man det samme mønsteret. Dette skyldes antageligvis at neandertalernes jaktvåpen og jaktteknikker krevde nærkontakt med byttet.

Jeg trenger ikke mye tid på å overbevise laget om at det å stikke trespyd inn i fredelig gressende urokser, bison og ullhårete neshorn er en risikabel måte å skaffe seg mat på, og at jegerne i mange tilfeller ville bli angrepet av sårede dyr.

26

Møte mellom to jegerkulturer Det skulle gå nærmere 40 000 år fra sapiens vandret ut av Afrika, til vi finner de første spor etter dem i Frankrike. I de sydvestre deler av landet fant de at tundraen var erstattet av frodige daler, med blå elvestrenger som slynget seg vestover ut mot havet. I elvene observerte de store sølvglinsende fisk, og umiskjennelige klauvspor av rein langs elvebreddene tydet på at det her også var muligheter for å skaffe gruppen de kjøttressursene de var avhengig av for å berge seg gjennom den lange vinteren som var nært forestående. De hadde funnet sitt vinterkvarter – i hjertet av det som i dag kalles Dordogne-området. At leirplassen hadde vært benyttet av andre jegere før dem, var de blitt vant til. Det ble nå ansett som et kvalitetsstempel. Det betydde at det i dette området fantes godt med byttedyr, og dette overskygget ubehaget noen måtte ha med å trenge seg inn på andres jaktmarker.

Vi er ca. 42 000 år før nåtid, og de første moderne jegerne i Europa står nå foran en 10 000-årig periode med «samjakt» med neandertalerne. På denne tiden anslås det totale antall neandertalere å være på 15 000–20 000 individer. Jegertettheten var derfor lav, når vi tar i betraktning at neandertalerne på denne tiden jaktet i et område som strakk seg fra atlanterhavskysten i vest til Uralfjellene i Eurasia i øst5. De små familiegruppene av neandertaljegere traff derfor bare noen få moderne jegere i løpet av sin levetid, men ofte ble de samme leirplassene benyttet. Dette har gitt arkeologene mulighet til å sammenligne 5I

Altajfjellene i Russland er det nå funnet rester etter en annen gammel jeger – Denisova-mennesket. I skrivende stund ligger det fortsatt et mystikkens slør rundt denne jegeren. Genetiske analyser viser at asiater og australiere har arvemateriale fra denne jegeren, mens andre ikke-afrikanere har arvemateriale fra neandertalerne. Samtidig er det nå vist at en 90 000 år gammel tenåringsjente hadde neandertaler-mor og denisova-far.

27

jaktteknikker, byttedyr og bruken av disse som matforråd og som kilde til jaktredskaper.

I den svært så unnselige kalksteinshulen Roc de Combe, 9 km sør for Dordogne-elven i Bouriane, er det fra 1959 og fram til i dag gjennomført utgravinger av et 28 m2 stort område.

Dette beskjedne overflatearealet har gitt oss innsikt i det som franske arkeologer kaller overgangen mellom middelsteinalder og yngre steinalder. Det er avdekket hele 10 ulike kulturlag under overflaten, alle med sine særegenheter. Det vil si at arkeologene kan skille ut 10 perioder, hver karakterisert med ulik utforming av våpen, redskaper og etterlatenskaper fra jakten.

Grundige analyser av beinmaterialet fra slike boplasser kan avdekke alder, artssammensetning og utnyttelse av de ulike dyreartene som har inngått i dietten til de ulike jegergruppene som har benyttet boplassene. Kulturlag som representerer neandertalerne, kan derfor sammenlignes med kulturlag som stammer fra de aller første moderne jegeres aktivitet. Hva kan vi så forvente å finne? Her har vi å gjøre med en erfaren jeger som kjenner sitt område og sine byttedyr i detalj, som har jaktet i området i snart 200 000 år, og som deler 99,84 % av genene til den nyankomne jegeren. Opp mot denne ekspertisen setter vi så jegernovisen som nettopp er ankommet jaktmarkene. Som har sine erfaringer fra en rekke varierte jaktmarker fra Midtøsten og opp til de sydvestre deler av Frankrike, men som ikke kjenner de lokale forholdene. Mens noen vil anta at etterlatenskapene fra den erfarne jegeren vil vise sporene etter en spesialisert jeger, og at sporene etter den nyankomne jegeren vil vise en mer bredspektret allround jeger, vil andre gjøre den stikk motsatte antagelse.

Ved å sammenstille beinfunn fra over 200 ulike boplasser kunne arkeologene raskt fastslå at de to jegerfolkene har hatt en 28

variert kjøttdiett og at det er de samme artene som går igjen. Ut fra artssammensetning er det derfor ikke mulig å skille boplassene til neandertalere fra de til den moderne jeger. Men én art skiller seg ut – reinen. Rein er det dominerende byttedyret i 32 av 41 boplasser til den moderne jegeren, mens den «bare» dominerer i 51 av 161 boplasser til neandertalerne.

Om jaktutbyttet til de to jegerfolkene ikke viser store forskjeller, er det andre ting som klart og tydelig forteller arkeologene at en ny jeger, med en annen «våpenteknologi», nå har gjort sitt inntog i Europa. Selv for de rutinerte og sterke neandertalerne skulle denne jegeren vise seg å være en for stor konkurrent.

5 Istidsjegernes feltutrustning

Jegere har til alle tider hatt et nært forhold til sitt våpen. Både istidsjegere og dagens jegere vet at et godt vedlikeholdt våpen er en forutsetning for en vellykket jakt. Og da som nå velger mange jegere å dekorere sine våpen med utsmykninger. I vår tid først og fremst til pynt, men i de gamle jaktkulturene var sikkert utsmykningen ment å bidra til at spydet, pilen eller bumerangen traff der den skulle. Ja, du leste riktig – bumerangen!

I tillegg til selve våpenet har dagens jeger tilgang på et mangfold av tekniske hjelpemidler som istidsjegeren manglet. Kikkertsikter, kikkert, jaktradioer, GPS-halsbånd som sikrer både én- og toveis kommunikasjon med jakthunden via mobiltelefon, skytestokker og jakttårn inngår som standard utrustning for mange storviltlag i dag. Et annet vesentlig skille er at jegere i dag kan velge og vrake i ulike typer bekledning tilpasset ulike typer jakt. Det er ikke uvanlig at jegere som sitter store deler av dagen på post, har skosåler, sokker og vester med elektrisk oppvarming.

Det kan være grunn til å spørre seg: Hvor effektive ville dagens jegere være hvis de måtte benytte de våpen og de hjelpemidler istidsjegerne rådde over? Jeg kan ettertrykkelig slå fast at elgjaktlaget fra Trones neppe ville returnere triumferende hjem medbringende elgsteiker og ytrefileter.

53

Spydet – jegerens første våpen?

Stéphane tar oss med opp i museets andre etasje. Langs den ene veggen har museet laget en kronologisk oversikt over redskaper, våpen og byttedyr gjennom mer enn 400 000 år. I starten representerer hver meter 10 000 år, og etter at Cro-Magnon ankommer jaktmarkene, representerer en meter 1 000 år. For hver periode er den gjennomsnittlige temperatur angitt som en sammenhengende blå linje gjennom hele montasjen.

Noen få bestander av våre mest primitive nære slektninger – sjimpansene i Senegal – bruker i dag trespyd (uten steinspiss) når de jakter galagoer. Det er mulig de har gjort dette i «uminnelige tider», og i så fall er det ikke så rart at de små, insektspisende apene som kalles galagoer, er utstyrt med enorme øyne og ører, samt – som et av veldig få pattedyr – har evnen til å vri hodet slik at de ser rett bak sin egen rygg.

Det er imidlertid ca. 2,5 millioner år siden våre forfedre – handymannen Homo habilis – for første gang brukte et redskap til å lage et annet redskap. Det skulle imidlertid gå lang tid før man laget et redskap som var satt sammen av ulike deler.

Trespyd med et spydhode med tilspisset stein er anslått å være i bruk for første gang for 200 000–300 000 år siden. Før den tid finnes det ingen etterlatenskaper etter våpenet. Trespyd er forgjengelige saker og vil raskt råtne opp og forsvinne, men spydet var sannsynligvis neandertalernes mest effektive jaktvåpen i titusener av år. Effektiviteten skulle imidlertid snart forbedres enormt.

Atlatl gjør sitt inntog Det er med dårlig skjult stolthet Stéphane viser oss et fantastisk bearbeidet redskap av reinsgevir, funnet i hulen Le Mas-d’Azil 54

i Frankrike. Dette er steinalderens Kalashnikov, eller atlatl, som den ofte blir kalt. Spydkasteren atlatl består av et skaft som i bakkant har en holder, eller spore, som bakenden av spydet legges mot. Spydkasteren tjener som en «forlengelse» av kastearmen til jegeren, noe som gir jegerne mulighet til å øke kastelengden og forbedre presisjonen på kastet. Erfarne jegere kunne ved hjelp av atlatl oppnå spydhastigheter på over 150 km/time.

Man er usikker på når og hvor denne innovasjonen fant sted.

Noen arkeologer hevder at atlatl var i bruk i Afrika for mer enn 60 000 år siden, men de fleste funn er yngre enn 20 000 år.

Arkeologene finner ulike varianter av atlatl i alle landområder istidsjegerne oppholdt seg i. Folket som krysset det tørrlagte Beringsstredet fra dagens Russland til dagens Alaska for ca. 13 000 år siden, brakte også med seg atlatl. Amerikanske pionerer synes å være spesielt innovative, og vi finner raskt ulike nyvinninger som forbedrer den opprinnelige spydkasteren. Enkelte steder finner vi atlatl utformet med hull for å sikre godt fingergrep, og etter hvert benyttes også 60–80 grams balansevekter av bearbeidet steinmateriale. Disse ble festet til de midtre delene av atlatlen og ga en ytterligere forbedring av kastets kraft og presisjon.

At istidsjegerne verdsatte sin atlatl er tydelig. Det er mange funn som det i Le Mas-d’Azil, som viser rikt dekorerte spydkastere med motiv av mammuter og rein. Selv om spyd og atlatl som jaktredskap får sterk konkurranse av pil og bue, finnes det gode beskrivelser av at atlatl fortsatt var benyttet av urfolk i Amerika på 1600-tallet.

55

Pil og bue Når vi i museets kronologiske montasje kommer inn i perioden hvor Cro-Magnon rår grunnen, er det pilspissene som dominerer. Selv et utrent øye ser at det er en utvikling i våpenteknologi.

Pilspissene blir stadig mer raffinerte og delikate – og mindre.

Hvor vanskelig kan det være å lage en pil og bue? Ikke veldig, vil nok mange av oss si. Men da tenker vi nok på de bøyde rognekjeppene med nylontråd og raskt tilspissa piler som mange av oss har brukt i barne- og ungdomsår. Velegna redskap for avliving av større dyr var det klart ikke, og selvfølgelig er det enkelt når man har tilgang til kvasse kniver og nylontråd. Faktum er at det skulle ta drøyt 200 000 år fra vi etablerte oss som art – Homo sapiens – til vi hadde utviklet pil og bue til et effektivt jaktredskap. Men det har vært en lang vei fram til denne innovasjonen som har hatt mye å bety for vår art.

Forskere fra Tyskland og Sør-Afrika har nå anslått at den første pil og bue ble brukt i Sør-Afrika for ca. 64 000 år siden.

Istidsjegerne skulle etter hvert utvikle tilsvarende redskapssett: nål og tråd (først antatt brukt av mammutjegerne under siste istids maksimum), fiskestang og line, hammer og meisel.

Pil og bue er egentlig et temmelig komplekst eksempel på et redskapssett. Rekonstruksjoner som er utført av arkeologer, viser at ti ulike redskap er nødvendige for å lage en enkel pil og bue. Det trengs 22 ulike råmaterialer, tre halvferdige produkter (bindematerialer og flerkomponent lim) og fem produksjonsfaser for å lage en bue. Alt dette har krevd stor innovasjonsevne av våre forfedre.

56

Reinsjakt med bumerang Bumeranger forbinder de fleste av oss med urbefolkningen i Australia. Vi ser klart for oss en roterende bumerang laget av trevirke, som returnerer til jegeren hvis bumerangen ikke treffer sitt mål. Det vil derfor være overraskende for mange at bare et fåtall av bumeranger brukt i Australia faktisk returnerer til eieren, at bumeranger er benyttet på alle kontinenter og at den eldste i Europa er laget av mammutens støttenner og ble benyttet av reinjegere i Polen for ca. 25 000 år siden.

Det var arkeologiske utgravinger i hulen som kalles Oblazowa Rock i sørlige deler av dagens Polen, som avdekket dette fantastiske funnet. Sammen med den 72 cm lange bumerangen fant man rester av jegernes byttedyr og beinrester av jegerne selv. De sørlige deler av Polen var på denne tid et tundrasteppeområde, og dette var reinsdyrområder. De fleste beinrester som ble funnet i hulen, tilhører derfor dette dyret.

Hvilke byttedyr bumerangen ble brukt til i andre områder, vet vi ikke. Men når arkeologer finner 20 bumeranger i Tutankhamons grav i oldtidens Egypt for mer enn 3 300 år siden, så må det bety at dette har vært et viktig jaktvåpen. Eller kanskje var det ikke bare et jaktvåpen? Hundre år tidligere viser egyptiske maleri libyske soldater utstyrt med bumeranger. Flere grupper av urfolk i Amerika, blant annet comanchene, har også brukt bumerang, i likhet med våre nære forfedre i Danmark og Nederland.

Hvilken utbredelse reinsdyrjakt med bumerang fikk blant de første jegere i Europa, vet vi ikke, men det vi vet, er at pil og bue ble stadig mer raffinert og ble jegernes favorittvåpen. Et fantastisk funn i Alpene skulle gi oss alle nyttig innsikt i våre forfedres feltutrustning.

57

Straffesak 619/91 – jegeren og gjeteren Ötzi Den 9. september 1991 mottok det østerrikske politi melding om at det var funnet et delvis nedfrossent lik i 3214 meters høyde i Alpene, på grensen mellom Sør- og Nord-Tyrol. I likhet med det tyske ekteparet som gjorde funnet, antok politiet at liket var av nyere dato, og etter at de ved hjelp av isøkser og bormaskin fikk liket ut av isen (dog ikke før de hadde greid å brekke kroppen i hoftenivå), ble liket fraktet til rettsmedisinsk institutt i Innsbruck og ført inn som straffesak 619/91.

Raskt ble det klart at straffesaken måtte henlegges. Ötzi (etter funnstedet) viste seg å være født for mer enn 5 000 år siden, og kampen om eierforholdet til det mumifiserte liket var i gang.

Grundige oppmålinger viste etter hvert at Ötzi lå 93 m inne på italiensk territorium, og Ötzi ble derfor «utlevert» til Italia og kan nå beskues på museet i Bolzano.

De første antagelser om at dette var en «istidsjeger» har ikke lenger allmenn aksept, og mange tror nå at Ötzi like gjerne kunne vært gjeter. Metallarbeider har han også vært. Spor etter tungmetaller i håret hans viser at han har drevet med malmutvinning. Uansett profesjon, etter å ha vært gjenstand for mange ulike typer undersøkelser, kan Ötzi nå fortelle oss mye om fjellfolks levesett og utstyrsbruk i bronsealderen, som er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen og jernalderen.

Bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Det var svært kostbart, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.

Først kan vi slå fast at Ötzi ble 45 år gammel, noe som faktisk var en anselig alder for 5 000 år siden. Han hadde blå øyne, var 58

ca. 1,6 m høy og veide i underkant av 60 kg. Dernest kan man også fastslå at han ikke døde gammel og mett av dage – han hadde vært i kamp. I skulderpartiet fant man en pilspiss, han hadde hodeskader, han hadde et dypt kutt mellom pekefinger og tommel, og han hadde blod fra fire forskjellige personer på klærne sine. Ötzis død var bare et forvarsel om hva som skulle skje med hele hans «slekt». Gjennom detaljerte studier av hans arvemateriale kan det slås fast at han tilhører den genetiske hovedgruppen K1 (8 % av europeerne har denne i dag). Av denne finnes det i dag 3 undergrupper, men Ötzi tilhører ingen av disse – «Ötzi-grenen» er utdødd. Ötzis tenner er selvfølgelig også undersøkt i detalj. Ved å se på mineralsammensetningen (som avspeiler egenskapene til vannet han har drukket) er det fastslått at han er født i SørTyrol, nær landsbyen Eisacktal, men at han de siste årene av sitt liv levde i Schnalstal. Ötzis klær og øvrig utstyr avspeiler både en jegerkultur og en jordbrukskultur. Jakken, buksene og et lendeklede var laget av geiteskinn, beltet var av kalveskinn, mens støvlene, som var fylt med tørket gress, besto av både bjørne- og okseskinn. På hodet hadde han en lue av bjørneskinn. Ötzis bue var 20 cm lengre enn mannen, 1,8 m, og laget av barlind. Det tilhørende koggeret av gemseskinn inneholdt 14 piler av filtkrossved med flintspisser. En flott kobberøks og en lommekniv av flint hadde han også med seg i fjellet. Øvrig utstyr ble båret i en bæremeis laget av hassel og lerk.

I denne fant man to beholdere av bjørkebark for oppbevaring av glør og et lite «husapotek» med tørket knivkjuke.

Hvis Ötzi anses som en typisk representant for fjellfolk på denne tiden, kan vi ikke bli annet enn imponert av mangfoldet som bekledning og utstyr avspeiler. Skinn og lær fra minst ti 59

ulike dyr fra seks forskjellige arter, syv forskjellige plantearter i tillegg til bronse- og flintredskaper. Stort mangfold i råmaterialer og halvferdige produkter var også karakteristisk for istidsjegernes våpen og redskap. Her ligger også noe av forklaringen på at det er sapiens og ikke neandertalerne som i dag er planetens herskere; ingen enkeltperson eller en liten jegergruppe ville hatt kunnskap og erfaring eller tilgang til de råvarer og produksjonsmetoder som trengtes for å lage gode våpen og utstyr.

Samarbeid innen større samfunn av jegere og sankere var nødvendig. Her er sapiens i en særklasse; vi er verdens mest sosiale dyr, og vi har evnen til å lære av hverandre. Neandertalere, denisovamennesker og florensmennesker hadde tydeligvis ikke denne sosiale kapasiteten og er derfor nå historie.

Om forfatterne

Reidar Andersen er i dag direktør ved Vitenskapsmuseet ved NTNU. Han har som biologiprofessor arbeidet med hjortevilt og store rovdyr og ledet utredningsprosjektene «Rovdyr og Samfunn» og «Villrein og Samfunn». Han har utgitt flere faglitterære bøker på norsk og vært redaktør og forfatter av en rekke internasjonale fagbøker.

Espen Søilen er i dag direktør i Oslofjordens Friluftsråd og har tidligere vært generalsekretær i Norges Jeger- og Fiskerforbund. Han er utdannet historiker fra Universitetet i Oslo og har en doktorgrad fra Norges Handelshøyskole. Han har tidligere utgitt bøker innenfor både historie og økonomi.