Femti planter som endret historiens gang - utdrag

DETTE ER EN FONT-BOK Originalens tittel: Fifty Plants that Changed the Course of History Første gang utgitt av David & Charles F & W Media International, LTD Copyright © Quid Publishing, 2010 Idé og produksjon: Quid Publishing Norsk utgave © Font Forlag 2020 Oversetter: Bodil Engen Design: Lindsey Johns Norsk tilpasning av design: Tine Østby Andreasen Fagkonsulent: Charlotte Sletten Bjorå Trykk og innbinding: HH Printing, ShenZhen, Kina ISBN 978-82-8169-511-5 1. utgave, 1. opplag 2020

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no

Bill Laws

Femti planter

som endret

historiens gang

Oversatt av Bodil Engen

FONT

Innhold Innledning

Kaffe

54

Koriander

58

Safran

60

Papyrus

62

Coffea arabica

6

Coriandrum sativum Crocus sativus

Agave

Agave-arter

8

Cyperus papyrus

Løk

10

Revebjelle

64

Ananas

14

Jams

66

Bambus

18

Kardemomme

68

Kål

22

Kolabusk

70

Te

26

Eukalyptus

76

Hamp

34

Bregner

80

Chilipepper

38

Soyabønne

84

Kinatre

42

Bomull

88

Appelsin

48

Solsikke

94

Kokospalme

52

Gummitre

98

Allium cepa Ananas comosus

Tribus Bambuseae Brassica oleracea Camellia sinensis Cannabis sativa Capsicum-arter Cinchona officinalis Citrus sinensis-gruppen Cocos nucifera

Digitalis purpurea Dioscorea-arter Elettaria cardamomum Erythroxylum coca Eucalyptus-arter Phylum Pteridophyta Glycine max Gossypium hirsutum Helianthus annuus Hevea brasiliensis

Bygg

104

Steinnype

162

Humle

110

Sukkerrør

166

Indigo

116

Hvitpil

174

Blomsterert

118

Potet

176

Lavendel

122

Kakao

184

Eple

124

Hvete

190

Morbær

130

Hagetulipan

198

Muskatnøtt

134

Vanilje

200

Tobakk

136

Vinranke

202

Oliventre

140

Mais

210

Hordeum vulgare Humulus lupulus Indigofera tinctoria Lathyrus odoratus Lavandula augustifolia Malus pumila Morus alba Myristica fragrans Nicotiana tabacum Olea europaea Oryza sativa

144

Opiumvalmue

148

Svart pepper

154

Piper nigrum

Sommereik

Quercus robur

Saccharum officinarum Salix alba Solanum tuberosum Theobroma cacao Triticum aestivum Tulipa gesneriana Vanilla planifolia Vitis vinifera Zea mays

Ris

Papaver somniferum

Rosa canina

158

Ingefær

216

Les videre

218

Register

220

Bilderettigheter

224

Zingiber officinale

Innledning Finnes det noen større glede enn å skue jorden kledd med planter, lik en brodert kjole prydet med perler fra Orienten og smykket med et mangfold av sjeldne og kostelige juveler?

John Gerard, Herbal, 1597

H

vis alle verdens planter plutselig skulle forsvinne, ville vi ikke få noen morgendag. Likevel er det lett å sette plantene på sidelinjen som tause

vitner til vår fremferd på planeten. Verden rommer mellom 250 000 og 300 000 arter av blomstrende planter og de kan danne en vakker bakgrunn

til våre hensynsløse aktiviteter; kanskje gå tur med hunden i en eikeskog, kjøre bil mellom purpurfargede lavendelmarker eller kjøre tog forbi præriens hveteåkrer.

Planter

Oppkvikkende

drikk

Bønner av Coffea arabica er blitt brent, malt og brygget til kaffe i flere hundre år (se Kaffe, side 54).

6

og mennesker

I virkeligheten har plantene spilt en stor og mangesidig rolle i vår histories fremvekst. Livet på jorden er mulig takket være plantenes fotosyntese, idet de tar opp karbondioksid og utskiller oksygen. Plantene har banet vei for oss ved å utvikle fotosynteseprosessen som svar på en forhistorisk klimakatastrofe og åpnet en evolusjonsvei for bakkelevende vesener som oss.

Pollenkorn som er funnet innefrosset i isen i Antarktis, kan avsløre noe om jordens skjulte hemmeligheter. De kan også bidra til å forutsi jordens fremtid, ved å oppklare gåten om hullet i ozonlaget, som vi selv har forårsaket ved vår bruk av freon, og som ble varslet for millioner av år siden. Plantenes historie er virkelig mye lengre enn vår. Mens det har vært planter på jorden i omtrent 470 millioner år, er vi selv samlet i en relativt nylig tilbakelagt tid. Hvis vi regner hvert århundre som ett minutt på en klokke, ble Europa erobret av romerne for tjue minutter siden, kristendommen grunnlagt for under femten minutter siden og de første europeerne slo seg ned i Amerika for så lenge siden som det tar å koke en god kopp kaffe av bønnene av Coffea arabica.

Fe mti plante r s o m e nd re t hi s t o r i e n s g a n g

Plantene har alltid gitt oss brensel, mat, ly og medisin. De har alltid hatt kontroll over hvor fort land eroderer, og de har regulert forholdet mellom karbon­dioksid og oksygen i luften vi puster i. De har gitt oss det fossile drivstoffet som vi sløser så sanseløst med, og de har inspirert oss til å anlegge nasjonale botaniske hager, til å besøke hager og til å bruke formuer på å holde et eget utvalg av hageplanter.

Men vi har også skadet oss selv med plantene ved å spise for mye sukker, bruke narkotiske stoffer fra planteriket og misbruke alkohol. Et overvektig bymenneske forbanner kanskje den dagen da sukkeret (side 166) ble raffinert for første gang, mens en person i en annen by legger skylden for problemene sine på byggen (side 104). En kreftpasient på et sykehus mener det er tobak­ kens feil at situasjonen er kritisk. På den annen side kan vi oppkvikke oss med en kopp te (side 26), feire med et glass vin (side 202) eller bare trekke inn den deilige duften av blomsterert (side 118) eller en rose (side 162).

Skrinn

G y l l e n av l i n g Kornet av Triticum aestivum har skapt og ernært sivili­sa­ sjoner siden det gamle Egypts tid (se Hvete, side 190).

jord

Det er på høy tid å ta en ordentlig titt på hvordan plantene har forandret vår historie på jorden og hvordan de fortsetter å spille en vesentlig rolle. Vi tar oss friheter med plantene og dermed også med planeten jorden. Det kan ikke fortsette.

Ved å forbruke det fossile drivstoffet, som er av vegetabilsk opprinnelse, og ved i et van­vittig tempo å ødelegge jordens regn­skoger, utfører vi ifølge forskeren David Beerling «et globalt ukontrollert eksperiment som garantert kommer til å forandre klimaet for fremtidige generas­ joner. Plantene … er en viktig faktor i dramaet med den globale oppvarm­ingen, og det har de vært i både fjern og nær fortid.» (The Emerald Planet, 2007). Faren ved å utrydde plan­ telivet er at den historiske kursen blir endret for all fremtid.

Flower Power

Handelen med tulipanløk nådde helt utrolige propor­sjoner på 1600-tallet i Nederland. Konsekvensen ble verdens første børskrakk (se side 199).

Innl ed ning

7

Agave

Agave-arter

Opprinnelse: Sørlige Mexico og nordlige Sør-Amerika Type: Plante med taggete blader i rosett

Høyde: Opptil 12 meter

8



Spiselig



Medisinsk



H a n d e l s va r e



Teknisk

A

gave gir råvare til alt fra tau til det sterke brennevinet tequila. Bakrusen etter

En

edel plante

tequila har riktignok ikke forandret historiens gang, men agaven har beviselig

vært en livline for en gruppe av Amerikas urbefolkning.

Agaver er merkelige planter. De kan overleve i stekende varme ørkener og på solstekte, tørre fjellskrenter. De har vært brukt av mennesker i minst 9000 år, og sitt vitenskapelige navn fikk de i 1753 av Carl von Linné. Han lånte det greske ordet agave som betyr den edle, den beundringsverdige, da han beskrev Agave americana, som på norsk ganske enkelt kalles agave.

Agave er også blitt kalt «sekelplante» – man trodde den blomstret først i en alder av hundre år, men den kan faktisk blomstre allerede etter 25–30 år.

Den blomstrende planten dør etter å ha blomstret og satt frukt, men kan også danne siderosetter som lever videre. Det finnes over 200 Agave-arter i Amerika, og de eldste oppsto allerede for 60 millioner år siden. De hører til aspargesfamilien (Asparagaceae).

I Kenya, Tanzania og Brasil dyrkes det sisal, Agave sisalana. De opptil en meter lange bladfibrene har stor betydning for landenes økonomi. På begynnelsen av 1900-tallet ble sisal brukt til tau, rep til all slags bruk, fra å heise seil til å binde sammen humleranker. Små, slitesterke og solherdige matter ble laget av sisal. Agaver har også verdifulle medisinske egenskaper, men A. bovicornuta kan forårsake skader på huden og andre arter er så giftige at de brukes til pilegift, mens andre igjen er kjent for å virke betennelsesdempende.

På 1400-tallet, på tiden da den katolske inkvisisjonen i Spania forfulgte muslimer, jøder og kjettere, var aztekernes sivilisasjon i Mexico på høyden av sin utvikling. Agaver hadde stor betydning, ikke minst A. pacifica, hvis fibre utgjorde et svært godt alternativ til bomull. Den spanske erobreren Hernando Cortés underkuet aztekerne på begynnelsen av 1500-tallet og vendte tilbake til det sørlige Europa med det han hadde tilranet seg. Det Mexico fikk til gjengjeld, var kunsten å destillere. Å fremstille rusdrikk ved destillering av gjæret korn var en gammel kunnskap i Europa, men ukjent i LatinAmerika. Brygging av alkoholdrikker av visse agaver var derimot

Fe mti plante r s o m e nd re t hi s t o r i e n s g a n g

Meksikansk

landsby

Foto av William Henry Jackson fra 1884. Bildet forestiller en pulquebar, eller pulqueria i Tacubaya i Mexico. Tequila fremstilles av gjæret agavesaft og omtales som Mexicos nasjonaldrikk.

gammel tradisjon. Ved gjæring av agavesirup (aguamiel), sevjen fra hule agavestammer, fikk man pulque. Mescal ble laget ved at man kokte, gjæret og destillerte knuste stokker (pinas). Destillerte man to ganger Første tequila, andre tequila, og lagret drikken i fire år, fikk man cabeza. På 1620-tallet tredje tequila, gulvet. kokte man de kjøttfulle stammene av A. tequilana for å George Carlin, amerikansk skuespiller omdanne stivelsen til sukker og gjæret massen i kar til alkoholholdig tequila. I 150 år fremover var byen Tequila i Jaliscoområdet berømt.

Tequilaen med et alkoholinnhold på opptil 50 % falt ikke i smak hos alle.

En bartender i den meksikanske byen Tijuana, Carlos Herrera, tilskrives æren av å ha skapt drinken Margarita for amerikanske damer som var hyppige bargjester og skydde ren tequila.

For en nomadestamme av apacher i New Mexico var agaver livsviktige.

Plantene var så sentrale i deres liv at stammen ble kalt mescalero apache. Mescalagave A. parryi kunne spises, og A loe ver a av bladene fikk man fibre til tau, snøre, sandaler og kurver.  Tørre blader var brensel, mens tygde fiberklumper ble Aloe vera minner litt om agave, brukt til tetting. Agaveblader ble også benyttet til å sy men er ikke i slekt med dem. Den med: Hvis man løsnet den nålelignende taggen i bladtilhører aloefamilien (Asphodelaceae) spissen, fulgte bladets midtnerve med som en tråd som og er opprinnelig fra Afrika. Den kunne brukes til søm. Mescarelo-apacher overlevde med kom med mennesket til Vestindia nød og neppe forflyttingen fra sitt opprinnelige område i for omkring 400 år siden. Geleen inne i de tykke bladene har «reservatperioden» på 1870-tallet for å bosette seg i utmerkede helende egenskaper og dagens sørlige sentrale New Mexico. brukes først og fremst på brann­

skader, eksem og i hudkremer. Det er også blitt gjort forsøk på å helbrede strålingsskader.

A g a ve

9

Løk

Allium cepa

Opprinnelse: Uviss, trolig Sørvest-Asia

Type: Løkplante Høyde: 30 centimeter eller mer

H

ar løk kunnet endre historien? Neppe! Det viser seg imidlertid at den beskjedne løken har tilført viten­

skapen tårefylte oppdagelser, medvirket til å rydde opp i planteverdenen og dessuten bidratt med et stereotypt bilde av franskmannen med baskerlue, stripete genser og løkgirlandere over sykkelstyret.

Felle

tårer

Når man skjærer i en løk frigjøres et svovelholdig stoff som påvirker øynene på samme måte som  H a n d e l s va r e pepperspray og får tårene til å renne. Er disse  Teknisk løktårene av samme slag som tårene man feller av sorg? Etter omfattende undersøkelser fastslo Charles Darwin at tårer av sorg ikke skiller seg fra slike som er forårsaket av løk. Han mente at tårer er en enkel måte å fukte og beskytte øynene på. Det viste seg imidlertid at Darwin tok feil. Den amerikanske biokjemikeren William Frey oppdaget at mens alle tårer er sammensatt av vann, slimstoff og salt, inneholder tårer av sorg dessuten proteiner. Det tyder på at når et menneske Hvis gutten ikke forstår den kvinne­ gråter, kvitter kroppen seg med stressrelaterte kjemikakunst å la øyet regne på kommando, lier. Det er altså sunt å felle ekte tårer. får han ty til en løk.

Løken oppsto trolig i det sørvestlige Asia for omkring William Shakespeare, Troll kan temmes, 1592 5000 år siden, men det er vanskelig å angi dens eksakte opprinnelse. Den er en av verdens eldste grønnsaker.

Erter, salat og slektningen purre er omtrent like gamle.

Løk var basisføde i gresk og romersk tid. Romerne kalte den unio, et ord som antyder en enkel, perlelignende løk, kanskje rett og slett en ref­­e­ ranse til den halvt gjennomskinnelige, skrelte løken. Tidligere i historien var løk, hvitløk og purre næring for de egyptiske slavene som bygde den store Kheops-pyramiden. Det er funnet en egyptisk mumie som er balsamert med en løk i hånden, og det er antydet at det har eksistert en egen kult viet til løk.

Både løk og hvitløk (Allium sativum) er tradisjonelt tillagt mystiske egenskaper. Om hvitløken kunne holde vampyrer unna, kunne løken holde sykdommer i sjakk hvis man bar den på venstre side. Å brenne en løk på bålet var et tryllemiddel mot ulykke, og å drømme om løk betydde lykke.

10



Spiselig



Medisinsk

Fe mti plante r s o m e nd re t hi s t o r i e n s g a n g

Hvis man ville vite hvem som ble ens fremtidige kjæreste, skulle man legge en løk under hodeputen 20. desember.

O nion J ohnnies 

Når løken var høstet, pleide unge menn i det nordvestlige Bretagne i

Mange

n av n

Frankrike å låne familiens sykkel. De

hengte løkgirlandere over styret og Løk har hatt like mange navn som det finnes varianter og suste ned til fiskehavnene i språk. Den er blitt kalt «jibble» i England, oignon i Saint-Brieuc og Tréguier. Derfra la de Frankrike, Zwiebel i Tyskland, ushna på sanskrit og ut på journee d’Albion, reisen til selvfølgelig løk eller kepaløk i Norge. Det var en lettelse England for å gå fra hus til hus og da Carl von Linné kom på banen og laget et system. selge fersk løk til britiske husmødre.

Onion Johnnies, som de ble kalt, Linné var fra Småland i Sverige og ble født i 1707 i en bar alltid den tradisjonelle baskerlua tømmerhytte med torvtak i Råshult ved innsjøen Möckeln. fra Bretagne og samme type genser Faren var prest og en ivrig hagedyrker. En gang bygde som foreldrene deres hadde brukt han et høybed i hagen. Det representerte familiens før dem. Det er slutt på dette middagsbord, og buskene rundt forestilte gjester ved løksalget nå, men forestillingen om kveldsmåltidet. Carl var like betatt av slike merkverhvordan en franskmann ser ut lever videre den dag i dag. digheter i hagen som han var av naturen. Faren oppmuntret ham, lærte ham plantenes rette navn og ga ham en egen hageflekk å dyrke. Hagen viste seg å være en utmerket kilde til lærdom, og Carl ble en hengiven naturelsker og gartner.

Han forlot hjemstedet for å studere medisin ved farens gamle universitet i Uppsala på et tidspunkt da Europa ble overstrømmet med planter fra den øvrige verden. Spesielt nederlenderne, franskmenn og engelskmenn sendte båter til nyoppdagede deler av jorden og førte hjem mange til da ukjente planter. I det etterfølgende hortikulturelle kaoset fikk mange planter flere navn og gjorde Linnés ønske om å gi hver art ett eneste vitenskapelig navn til et mareritt. Han overtalte Anders Celsium, som hadde satt vannets kokepunkt til null på termometeret, til å forandre det til hundre. I Nederland klarte han å drive frem banan til den blomstret og satte frukt og satte en standard for fremtidige botaniske hager. Det viktigste var imidlertid at han presenterte et system for å ordne og klassifisere alle levende planter og dyr.

I Uppsala ble han gode venner med studenten Hvitløkens fortrylPeter Artedi, som delte hans fascinasjon for lende kraft naturen. Sammen klekket de unge mennene ut Hvitløk tilhører samme familie og slekt som kepaløk, ideen om å klassifisere alle Guds planter og og alle deler av planten kan dyr. De delte oppgaven mellom seg slik at den benyttes i matlagning, også

blader og blomster.

L øk

11

ene skulle ta seg av dyrene, den andre av plantene og lovet hverandre at den som ble først ferdig, skulle gi den andre en hjelpende hånd. I 1735 falt Artedi i en kanal i Amsterdam og druknet. Linné måtte altså påta seg å klassifisere både dyrene og plantene. Da han døde Det er slekten som gir karakteren, i 1778, kanskje av overanstrengelse, hadde han ikke karakteren som gjør slekten. skapt en ypperlig orden som dagens system er Carl Linnaeus (1707–1778) utviklet fra.

Frem til Linné hadde planter som løk en uendelighet av lokale og folkelige navn i tillegg til de latinske, som iblant var svært motstridende. Den greske legen og botanikeren Dioskorides levde i første århundre e.Kr. I sitt store verk De Materia Medica behandlet og H e l s e st e l l navnga han omhyggelig omkring 500 planter. Det skulle imidlertid gå Tacuinum Sanitatis (1531) var tusen år før verket fikk betydelig spredning, først blant lærde arabere, så en veiledning til god helse og inneholder en sammenstilling i den kristne verden. I 1753 publiserte Linné verket Species Plantarum i av farer og fordeler ved ulike to bind. Der behandler han omkring seks tusen arter, alle ifølge det planter og matvarer. Bildet nedenfor var med i original­ binære nomenklatursystemet, der artene betegnes med et slektsnavn og et utgaven og viser en land­artsepitet. På 1700-tallet var botanikerne enige om at plantene kunne arbeider i ferd med å høste løk. inndeles i grupper, som kom til å kalles familier. Løk, purre og hvitløk hører til løkfamilien (Amaryllidaceae), bønner og erter hører til erteblomstfamilien (Fabaceae) og mais, kornartene og bambus hører til gressfamilien (Poaceae).

Videre kan plantefamiliene inndeles i slekter, som i sin tur kan inndeles i arter, og iblant kan artene inndeles i underarter.

Linné brukte ofte de gamle navnene, men strøk de overflødige.

I det binære (toords-) nomenklaturet står det første ordet for slekten og skrives med stor bokstav, mens det andre ordet er et artsepitet og skrives med liten bokstav. I Pisum sativum (ert) er Pisum slektsnavnet og sativum artsepitet. Sammen utgjør de artsnavnet. Artsnavnet etterfølges av et forfatternavn, navnet på botanikeren som har 12

Fe mti plante r s o m e nd re t hi s t o r i e n s g a n g

Carl

von

Linné

Etter førsteopplaget av Systema Naturae i 1735 ble verket trykket opp igjen ti ganger i løpet av to tiår. Sammen med Linnés Species Plantarum (1753) ble det grunnlaget for moderne botanisk navnsetting.

beskrevet planten. Pisum sativum L. viser at Linné selv sto for den første gyldige beskrivelsen. Underarter, varieteter, former, sortgrupper og sorter angis med ytterligere navn. Sorter (kultivarer) av dyrkede planter og navnene er utstyrt med enkle apostrofer, for eksempel Pisum sativum ‘Ebba’, som hører hjemme i gruppen Margerter.

Det ble en viss orden på den litt forvirrede løkverdenen da Linné begynte å inndele løkslekten Allium i flere arter, som A. porrum (purre), A. schoenoS å gammel som løken ? prasum (gressløk), A. sativum (hvitløk) og A. fistulosum  (pipeløk). Han klassifiserte plantene i første hånd etter Purre er muligens eldre enn løk antall pollenbærere, dernest etter antallet fruktemner, som kulturplante. Den er oppgitt det såkalte seksualsystemet. En av Linnés samtidige som ingrediens i en av verdens var akademikeren Johann Siegesbeck i St. Petersburg. eldste oppskrifter, en lammekjøttEtter ham oppkalte Linné planten Sigesbeckia orienog purregryte, på en 4000 år talis. Siegesbeck fordømte seksualsystemet som skamgammel avbildning i Babylon.

Grekerne kalte den prasa, løst. Hvordan skulle løken kunne være så umoralsk? araberne kurrat og romerne, som tordnet han. Og enda verre, hvordan skulle man kunne førte purren til det nordlige lære unge mennesker en så tøylesløs måte å klassiEuropa, kalte den porrum. fisere plantene på? Til tross for den «motbydelige Kelterne, som gjorde sitt beste for utukten» ble Linnés seksualsystem antatt i hele verden å stå imot de invaderende og Linné ble et av de meste siterte mennesker på romerne, kalde den cenhinen og tok den til seg som nasjonal­ jorden. plante. Årsaken til dette er noe av Linné ville være en beskjeden mann og foreskrev for et mysterium. Kelternes forkjær­ sin egen begravelse at den skulle være stillferdig og at lighet for sanger og høytidelige ingen kondolanser skulle mottas. Da han døde i januar taler kan muligens ha blitt 1778, ble ikke instruksene tatt hensyn til. Til og med den forbundet med purrens evne til å svenske kongen kom i begravelsen for å vise sin respekt smøre halsen med slimstoffer. En annen tolkning er at soldatene for mannen som satte navn på løken og mange andre festet en purre i hatten for at de planter i verden. skulle kjenne hverandre igjen.

L øk

13

Ananas

Ananas comosus

Opprinnelse: Tropisk Sør-Amerika

Type: Tropisk plante Høyde: 1,5 meter

F

oreta en reise i noen av Nord-Europas forsteder og legg merke til hvordan hagene ser ut. Der det før var velstelte gressplener og grønnsaksbed, er det nå

rekke på rekke med plastdrivhus som tar vare på solvarmen og er fylt med eksotiske planter. I et fullstendig uholdbart omfang produseres det hvert år kilometervis med plast for å dekke behovet. Den planten som først og fremst er opphav til drivhus­ galskapen, er fruktenes konge – ananas.

Jordbrukerens 

Spiselig



Medisinsk



H a n d e l s va r e



Teknisk

En

ko n g e l i g g a v e

Dette maleriet fra 1675, av den nederlandske kunstneren Hendrick Danckerts, viser hvordan kong Karl II tar imot en ananas av den kongelige gartneren John Rose.

14

f ry d

Enhver gartner vil gjerne kunne glede sine omgivelser ved å frembringe en prisvinnende krysantemum til den årlige hageutstillingen eller kunne presentere en eksotisk vegetarisk lekkerbisken. Ingen har klart dette bedre enn John Rose, gartneren hos den engelske kong Karl II (1630–1685). Iført sin livkjole og en svulmende parykk ble han avbildet av hoffmaleren Hendrick Danckerts i 1675. På sine strømpekledde ben kneler han foran kongen og viser sin herre en merkelig, ruglete frukt som ingen før hadde sett makten til i Europa. Den elegante kongen, med en av sine yndlingsspanieler gjøende ved føttene, virker en smule skeptisk til gaven. Men dette var noe helt spesielt – en av de første ananasfrukter som var dyrket frem i Europa.

Da spanjolene først kom til Amerika falt ananasen dem i smak like mye som den hadde behaget urbefolkningen. Ananasfrukten er en sammensatt frukt som består av omkring hundre blomster på en felles blomsterstandsakse.

Hver blomst danner en frukt, men alle fruktene på aksen vokser sammen til en eneste kjempefrukt, sprengfull av sukker, smaksstoffer og ikke minst A- og C-vitaminer. Planten formeres ved at man planter den friske, grønne topprosetten eller sideskudd i kompostjord. Da vokser den utmerket i tropisk klima, men spanjolene, som tok planten med til Europa, hadde problemer med å skaffe den tilstrekkelig varme. Den viste seg å trives i Nord-Afrika og det sørlige Afrika og etter hvert også i Malaysia og Australia, og Hawaii viste seg å bli et av verdens mest produktive områder for ananasdyrking. I de skrinne og kalde nordeuropeiske landene skapte ananasen problemer. I møte med utfordringen å dyrke denne furukonglelignende

Fe mti plante r s o m e nd re t hi s t o r i e n s g a n g

frukten begynte europeiske gartnere å frembringe enkelte eksemplarer i varmebed av tre, oppvarmet av en ovn og fylt med prima hestegjødsel.

Hageskribenten John Evelyn beskrev sin metode med å utnytte naturlig energi da han presenterte sin «Philosoph«W ardi an C ase » ical Discourse on Earth» for Royal Academy – en organ– å fr ak te ømtålige isasjon som ble etablert av Karl II til vitenskapens og pl anter over havet kunstens fremme. Evelyn forklarte at drivbenker som var  dype nok til at en mann kunne stå i dem, kunne fylles med Å frakte hjem levende, eksotiske varm, hurtigråtnende gjødsel. Planter som ble dyrket i planter fra Amerika eller andre bærbare rammer lagt over disse benkene, trivdes godt med kontinenter var et risikofylt foretak. den naturlige undervarmen. Tanken var ikke ny. På 1000En løsning ble presentert av tallet hevdet kjente muslimske gartnere, som for eksempel Nathaniel Bagshaw Ward, som oppfant det han håpet skulle være et Ibn Bassal, at man skulle bruke gjødsel etter spesielt nattsvermerbur. Det besto av en velfødde hingster og ikke fra utslitte pakkhester som hadde lukket glassbeholder anbrakt i en måttet nøye seg med magert høy. Han oppfordret også folk sammenleggbar ramme av tre. til å tisse på komposten for å forsterke effekten enda mer.

Innretningen ble fylt med egnede planter og var ment for studier av svermere, et populært fag i viktoria­ tiden. «The Wardian case» viste seg imidlertid å være en selvstendig og selvgående liten planteverden. Om natten avga plantene fuktighet, og om dagen ble jorden fuktet av kondensvannet. Snart begynte man å bruke Nathaniels kasser til å frakte ømtålige eksotiske planter fra alle verdenshjørner til Europa, der de kunne studeres og kanskje formeres i kommersielt øyemed.

En

s a mm e n s a t t f r u k t

Til tross for sitt utseende er ananas en samling av mange enkeltfrukter som har vokst sammen og dannet en enhet,til en fruktstandsfrukt.

De enkelte fruktene er ordnet i en spiral i hver sin retning som går diagonalt over fruktens overflate.

A na na s

15

D r i v h u s effe k t e n Det første oppvarmede ananashuset var begynnelsen på en sterk lidenskap for å bygge flere typer av varme drivhus for å kunne dyrke andre varmekjære arter som sitrusfrukter, myrt, laurbær og granateple. I 1705 bestemte den engelske dronning Anne Stuart at Nicholas Hawksmoor skulle bygge et rommelig anlegg ved Kensington Palace. For å skille det fra Evelyns konstruksjon ble det kalt «greenhouse» og skulle skjerme de ømtålige eksotiske plantene mot vinterkulden. Evelyns drivhus På 1600- og 1700-tallet var ananas inspirerte også flere andre berømte hagearkitekter. Sir Chriset symbol for gjestfrihet i Amerika. topher Wren, James Wyatt og John Vanbrugh var blant dem Derfor ble den brukt som borddekor som ville prøve sine ferdigheter i å bygge glasspalasser og i velstående hjem. ananashus til aristokratiet. Trenden med å bygge glasshus Richard Brinsley Sheridan, The Rivals, 1775 ble ansporet av at flere land deltok i kappløpet om å få til den mest prestisjefylte vinterhagen. I 1847 ble det reist et tre etasjer høyt og 90 meter langt Jardin d’Hiver på Champs Elysées i Paris og i Buffalo, New York ble det bygget et hus for vindyrking, som med en lengde på 210 meter var stort nok til å romme over 200 ranker.

Den tidens geniale drivhusbygger, mannen som tilfeldigvis var på rett sted til rett teknologisk tid, var en bondegutt fra Bedfordshire i England – Joseph Paxton. Han visste at ventilasjon var en kritisk faktor, at refleksjonD e t st o r e d r i v h u s e t sevnen på de hvitmalte veggene medvirket til å heve innetemperaturen og at Crystal Palace i London under verdensutstillingen. Drivhuset et glasstak bygget i nøyaktig 52 graders vinkel ville maksimere effekten av dekket en overflate på 92 000 solen, som midt på dagen traff glasset i rett vinkel. Valget av glass var også kvadratmeter og tok imot kritisk.

15 000 ved utstillingens åpningsseremonier.

Da han patenterte den første bøyde jernsprossen, erklærte den viktorianske gartneren og forfatteren John Loudon at «sparsomhet vedrørende glassets kvalitet var direkte skadelig og resulterte i sykelig bleke og etiolerte planter, mer smertelige enn behagelige å skue for alle som er interessert i planteverdenen».

Sylinderglass (glass som blåses opp til en sylinder som skjæres opp og brettes ut slik at det kan skjæres i passende flak) og floatgladd (smeltet glass som helles ut over en støpeplate og deretter omhyggelig pusses blankt) ble for kostbart for drivhus16

Fe mti plante r s o m e nd re t hi s t o r i e n s g a n g

bruk. Konse­kvensen ble at man benyttet kron­­glass, som ble dreid ut til en skive som deretter ble skåret i firkanter eller romber. Ved å kombinere sine kunn­skaper med sin egen opp­­finnelse, en støpt jernsprosse med en regnvannkanal på utsiden og en kondensvannkanal på innsiden (han baserte designet på kjempevannliljens blad), bygde Joseph Paxton sitt verdensberømte Crystal Palace i London i 1851. Krystallpalasset åpnet sluseportene for en stri strøm av drivhusbygging for vanlige folk. Det kom doble agurk- og F r ø ko n t r o l l Frøene i frukten betraktes melonhus, beskjedne oppbevaringshus, hus som var «uvurderlige for ivrige som ødeleggende for plantedyrkere i arbeidet for å bevare forskjellige typer frø for fremtiden», kvaliteten. På Hawaii, der er en ledende som det ble lovet i William Coopers katalog over hageutstyr, vekstbenker, ananas eksportvare, iverksetter man påbygde drivhus, og påbygde drivhus som skulle «overbevise alle praktisk tiltak for å hindre pollinering. anlagte om denne hustypens betydning og anvendelighet for gentlemen, Det er for eksempel forbudt å innføre kolibrier til delstaten. planteskolefolk, handelsgartnere og, i sannhet, alle som hadde behov for et rimelig, sterkt hus for å drive frem eller dyrke agurker, tomater, meloner og mye annet.» Takket være ananas­husene økte interessen for vinterhager og drivhus. 1800-tallsskribenten James Shirley Hibbert syntes et drivhus var et vakkert skue: «Et hus fullt av meloner og agurker som viser et rikt utvalg av bladtyper mellom øyet og solen og frukter som henger slik de ville gjort hvis plantene hadde klatret blant trærne på det naturlige voksestedet. Dette er noe av det fineste man kan se i hageverdenen.»

Med tiden måtte støpejern vike for tre, og etter hvert – takket være New York-immigranten Leo Baekeland, for plast. Han forsket på polymerer (av gresk polus, mange, og meros, deler) og i 1907 hadde Baekeland utviklet sin første plasttype. Etter hvert skapte han en ny polymer som er vanskelig å uttale: polyoksybenzylmetylenglykolanhydrid. Det var en hard, svart plasttype som kunne formes i en støpeform, og han kalte den bakelitt. Han pleide å si til journalister at han valgte å arbeide med polymerer i F ruk t på boks den hensikt å bli rik, selv om det ikke gjorde ham lykkelig.  Han døde i 1944 på et sanatorium i New York etter å ha levd Salget av ananas eksploderte etter som eremitt i lang tid og bare livnært seg på boksemat. Men at en herr Dole på Hawaii fant ut bakelitten banet vei for et utvalg av forskjellige typer plast, hvordan man kunne hermetisere deriblant polypropylen (som er blitt oppfunnet ved ni frukten. Imens ble ananasjuice forskjellige anledninger, og hvis juridiske patent til sist brukt som folkemedisin mot en tilfalt to amerikanske forskere som arbeidet for Phillips rekke lidelser som innvollsorm, smerter, benbrudd, hemorroider Petroleum i Bartlesville, Oklahoma) og polyvinylklorid og munnsår.

(PVC). PVC skulle omsider velsigne (eller skjemme, avhengig av smak) hundretusener av hjem verden over. Det ellers så beskjedne ananashuset har mye å stå til ansvar for.

A na na s

17

Bambus

Tribus Bambusea

Opprinnelse: Mest varme, tropiske regioner, spesielt Øst-Asia Type: Forvedet eviggrønt gress Høyde: Opptil 30 meter



Spiselig



Medisinsk



H a n d e l s va r e



Teknisk

B

ambus hører til de mest hurtigvoksende artene på jorden, og plantens verdi er velkjent. Brukes i byggverk, men spiller også en viktig rolle i Asias kunst,

inkludert tegninger og malerier med tusj.

En

g e n t l em a n

Med unntak av ris har ingen plante spilt en så viktig rolle i Kinas og Østens historie som bambus. De unge, spydlignende skuddene er spiselige, og bambus har vært brukt til alt fra verdens første kjerrer med hjul til modellfly.

Og bambusen slik den fremstilles i japansk malerkunst påvirket fremstående kunstnere som impresjonisten Claude Monet (1840–1926).

Bambusen var så betydningsfull at den til og med ble et symbol for en gentleman i den kinesiske eliten. «En gentleman,» skrev Bai Juyi (772–846), «bør alltid være så rakrygget som et bambusrør og like prinsippfast. Og slik et bambusrør er hult, skal en gentleman ha et åpent sinn og aldri holde seg med forutinntatte meninger, fordommer eller baktanker.»

Det finnes over 1400 bambusarter i verden. De er tilpasset ulike vekstforhold og kan trives fra stor høyde over havet til lavt sletteland, men de vokser sjelden på kalkgrunn, i tørre ørkenområder eller sumpmark.

Så langt tilbake som 2000 år har bambusskoger sørget for god inntekt for skogsarbeidere. Fra den tiden har det ikke vært et eneste område i kinesisk kultur der bambus ikke har spilt en stor rolle. Offisielle dokumenter fra det gamle Kina er skrevet på smale remser (1x10–70 centimeter) av bambus, jian – protokoller som ble ført i en periode over i den tiden da man begynte med bøker av silke. Og det var utmerket: Dagens forskere kan fremdeles lese og tolke landets tidlige historie ut fra jian som er blitt funnet ved utgravninger.

Å følge en buktende sti gjennom en bambusskog gir svalhet som i en stor sal.

Din skrå skygge og ditt hvinende sus dveler tungt av mening.

Wang An-shi (1021-1086) 18

Fe mti plante r s o m e nd re t hi s t o r i e n s g a n g

Buddhismen kom til Kina i første århundre e.Kr. Dens tilhengere hadde ikke lov til å begå grusomheter mot dyr, noe som utelukket kjøtt, fisk og egg fra kostholdet deres. De spede bambusskuddene var derimot tillatt. En buddhistisk munk, Zan Ning (919–1001) viet sin Håndbok for anvendelse av bambusskudd, Sun Pu, til detaljerte beskrivelser og oppskrifter på 98 tilberedelsesmåter. Den myteomspunne «Gule keiser» Huang Ti (2698–2598 f.Kr.) ville fastsette en norm for kinesisk musikk. Han bestilte arbeidet hos sin hoffmusiker Ling Lun, som tydde til den pålitelige bambusen: han skar tolv bambusrør i forskjellige lengder for å frembringe toner for de seks kvinnelige og seks mannlige stemmene. Det finnes ikke ett område i kinesernes liv der bambus ikke spiller en rolle. En reporter i viktoriansk tid var forundret over en plantes sterke innflytelse på hverdagslivet i Kina på 1800-tallet: «I Det himmelske rike er bambus mer verdifull enn landets gruver og gir den største avkastningen nest etter ris og silke.» Han fortsetter med å beskrive dens mange bruksområder, inklusive «vanntette kapper og hatter, alt formet av bambusblad … redskaper til jordbruket … fiskegarn, kurver i forskjellige former, papir og skriveredskap, målebegre for hulmål, vinbegre, vannøser, spisepinner og endelig røykepiper, alt av bambus.»

Te

for to?

Bambus var et uunnværlig innslag i teseremonier (se Te, s. 26). Det heter seg at teen ble til etter at Bodhidharma – zenbuddhismens grunnlegger – tok seg i å sovne under meditasjonen. Forarget rev den vise mannen av seg de store øyelokkene og kastet dem på bakken, der de ble forvandlet til teplanter med blader formet som øyne.

Senere ble teseremonien utviklet, og den krevde visping av matcha-te, trukket på tørkede grønne, malte teblader.

Visper til matcha er laget av bambusrør, to centimeter i diameter, spaltet i 80 tynne fliker. Også teøsen var laget av bambus. I Japan ble tedrikkingen utviklet til en kunstform av Rikyu (1522-1591), som var en venn av (og beklageligvis senere ble dømt til døden av) keiser Hideyoshi. Ifølge Rikyu kretser «verdens største kunstform» rundt et cirka 3x3 meter stort terom (chasitsu) av bambus,

Treets

vind

Bambus har i mange hundre år vært anvendt til fremstilling av blåseinstrumenter, som panfløyten på bildet over.

K uns tner

i retten



En av de mest berømte utøverne av sumi-e-kunsten var den allsidige Su Tung-p’o, som levde 1037–1101.

Som byplanlegger skapte han de største vanningskanalene som noensinne ble bygget i Hangchow (1089) og Kanton (1096). En dag fungerte han som dommer i en sak mot en forgjeldet bonde. Da Su Tung-p’o fikk medlidenhet med bonden, tok han opp pensel og papir og malte en rask skisse av en bambus. Han ga bildet til bonden så han kunne selge det og betale det han skyldte.

Ba m b u s

19

K u n sta rt e n s

utvikling

Det sies at Claude Monets kunst var påvirket av japanske tresnitt som dette bildet fra 1895 er et eksempel på. Japansk kunst utviklet seg fra ensfargede svarte sumi-e-malerier til svært intrikate tresnitt med en bred fargeskala.

20

stort nok til å gi plass til fem personer. Mens teen ble fuktet og forberedt i siderommet (mizuya), ventet gjestene i en åpen bambushytte (machiai) før de ble invitert til å følge en sti gjennom hagen (roji), for til sist med ærbødighet under høytidelige former å komme inn i selveste terommet.

Som Konfucius (551–479 f.Kr.) uttrykte det: «Uten kjøtt blir mennesker magre. Men uten bambus blir de udannede.» Ut over alt annet var det i kunsten den smekre bambusen triumferte.

Kina har den lengste sammenhengende kunsthistorien i verden. Maleri og kalligrafi, som er nært beslektet, ble utviklet gjennom mer enn 2000 år.

Sentralt står en enkel, myk bambuspensel og beholdere med svart tusj fremstilt av brente kongler, og etter noen tids dyp meditasjon utfører kunstneren et arbeid i løpet av noen minutter, eller bare sekunder, uten korrigeringer eller pauser.

Kunststilen som er nærmest knyttet til bambus var sumi-e – svart tusjmaleri – ikke minst fordi den speiler chi, energikraften i skjelvende bambusbladers bevegelse. Oppfinnelsen av bambuspenselen tilskrives general Meng Tian, som omkring år 221–209 f.Kr. fremstilte sin pensel (pi) sammensatt av bambusskaft (chu) og stift eller bust (yu). Hvis penselen hadde bust, kunne hårene komme fra mange forskjellige dyr inklusive rådyr, geit, sau, sobel, ulv, rev eller kanin, og til de mest hårfine detaljer kunne det være værhår fra mus. Sumi-e-kunstneren arbeidet med papir som var så skjørt at det lett kunne falle fra hverandre når han grep sin pensel og «fektet» med tusjen. Tusjen skulle være i «hjertets farge», svart. Kunstnerens ambi­ sjon var ikke å skildre en gjenstand, men å utelukke alle uvesentligheter; å fange et øyeblikks synsinntrykk med bare en håndfull minimalistiske penselstrøk.

Fe mti plante r s o m e nd re t hi s t o r i e n s g a n g

Bambus

og kunsten

Kinesisk kunst hadde stor innflytelse på B y g g e s t i l l a s e r f r a naturen kunsten i nabolandene Japan, Korea og Bambus brukes ikke bare Tibet, samt i regioner i Mandsjuria, Sentral- til pynt, men også til konstruksjoner, deriblant Asia og selv de fjernere islamske nasjonene. store byggestillas.

Men det var gjennom Japan, som åpnet seg mot omverdenen på midten av 1700-tallet, den kom til å påvirke en av 1800-tallets mest kjente kunstretninger: impresjonismen.

Impresjonismens fremste representant var Claude Monet, den store, barduse, skjeggete maleren som kjøpte et hus i landsbyen Giverny fordi det var en fin kjøkkenhage på tomten. Han besøkte D en all sidige kjøkkenhagen trofast hver dag og valgte ut grønnsaker som bambusen skulle høstes neste morgen for å serveres ham til middag  etter en hard arbeidsdag, som varte fra daggry til skumring.

Listen over bambusens anvendelses­ Før han nådde toppen av sin karriere og kunne forlange områder er ualminnelig lang: den anstendige priser for de mange maleriene av hagen med inneholder vindmøller, sitere, piler, den berømte broen i japansk stil, deltok han i en utstilling kurver, brensel og spisepinner i Paris i 1874 sammen med Camille Pissaro. Kunstkritik(naturligvis), men også byggestil­ laser, grammofonstifter og, i form eren Louis Leroy hånlo av Monets bilde Impression, soleil av aske, pussemiddel til smykker levant (Inntrykk, soloppgang): «Jeg visste at det måtte være samt materiale til produksjon av noe slikt som dette. Siden jeg er imponert (impressioné), batterier. Av bambus laget man fine måtte det finnes et inntrykk (impression) der et eller annet vektskåler, glødetråder til lyspærer, sted.» Denne spydige kommentaren fra en kunstkritiker likkister, sykler, papir, mat, tepper, fikk motsatt effekt, og den nye kunststilen, karakterisert av den ble brukt til å kle fly og som gift. Den var medisin for astma­ et nytt lys, synlige penselstrøk og uvanlige motiver med tikere, hår- og hudsalve, ble brukt påvirkning fra friluftsmaleriet og den begynnende fotokuntil stoler, bord og senger, neglebe­ sten, ble kjent som impresjonisme. Kunstnere som Edgar skyttere, leker, telt, lakker, bikuber, Degas og Monet ble betatt av japanske kunstnere. Monet renner, øl, akupunkturnåler, samlet på japanske tresnitt for å studere komposisjonen, paraplyer, hus, paviljonger og som og på den andre utstillingen av impresjonister viste han La afrodisiakum. I krigstid var det bambus, ikke stål, som ble benyttet Japonaise (Madame Monet i japansk drakt). Det var et til armering av betong; dens portrett av hans kone kledd i en oppsiktsvekkende rød bærekraft økte da tre til fire ganger. drakt med broderier som forestilte en vill samuraikriger, Ikke å forglemme unge omgitt av runde vifter av papir og bambus. Selv om han bambusskudd som er hverdags­ senere skulle ta avstand fra dette maleriet som verdiløst, grønnsak for millioner av innbrakte det Monet et høyst akseptabelt beløp på 2000 mennesker i verden. francs.

Ba m b u s

21