Evighetsspillet
© Figenschou forlag 2023, 2. opplag
© Tekst: Hanne Gjerde Buch
© Illustrasjoner: Jenny Synnøve Naustan
Redaktør: Anitra Figenschou
Ekstern konsulent: Hilde Østby
Sats: Chakib Azzaoui
ISBN: 9788284310169
Trykk: Livonia Print
www.figenschouforlag.no Følg figenschouforlag på Facebook og Instagram
En stor takk til:
Forfatter Hilde Østby som kom med mange viktige innspill underveis i arbeidet med manus. Og en megastor takk til alle barnekonsulentene som har lest og sagt sin mening om manuset, før boken ble utgitt. Alle disse tilbakemeldingene har vært gull verdt!
Og husk at:
Det er ikke lov å kopiere tekst eller bilder fra denne boken uten avtale med forlaget. Det er ulovlig ifølge åndsverksloven og det kan medføre erstatningsansvar. Gjennom Kopinor kan skoler, bedrifter og andre institusjoner inngå avtale om lovlig kopiering.
Henvendelser til forlaget: Figenschou forlag, Tromsøgata 21, 0565 Oslo, Norge. E-postadresse: anitra@figenschouforlag.no * Tlf: 92606318
Til barna mine, Philip og Nicolai. Tusen takk for veldig god hjelp til å skape historien om Evighetsspillet.
OPD Oslo Police Department @oslopolicedepartment 1m
Vi søker etter en gutt på 12 år. Savnet fra sitt hjem siden i går kveld. Beskrivelse: 155 cm, grønne øyne og brunt hår. Trolig iført rutete pysjbukse, sort hettegenser og tøfler. Ring politiet for eventuelle tips. #Oslo
Vi søker etter en gutt på 12 år. Savnet fra sitt hjem siden i går kveld. Beskrivelse: 155 cm, grønne øyne og brunt hår. Trolig iført rutete pysjbukse, sort hettegenser og tøfler. Ring politiet for eventuelle tips. #Oslo
402
1930 1023
Det knaste i grusen da politibilen kjørte inn på gårdsplassen. En mann og en kvinne i mørke uniformer steg ut av bilen.
Utenfor inngangsdøren til det gamle murhuset stod en mann og ventet. Han var høy, blek og hadde et bekymret uttrykk. Politibetjentene skjønte med en gang at det var faren til Kian, den savnete gutten.
Etter at de hadde hilst, gikk de inn i stuen. Politibetjentene kikket diskret rundt seg. La merke til de visne plantene i vinduskarmen og bokhyllene som var fulle av bøker og dataspill. Så satte de seg ned i sofaen som en gang hadde vært rød, men som sollyset hadde bleket til rosa.
Politikvinnen åpnet den sorte skinnvesken sin, tok frem notatblokk og penn. Hun sa:
− Skal vi gå rett på sak?
5
Faren til Kian nikket.
− Når så du Kian sist?
− Jeg snakket med ham i går kveld. I sekstiden, før jeg gikk ut for å møte noen venner.
− Og når oppdaget du at han var borte?
− Da jeg kom hjem igjen. Jeg tror det var ved halv tolv-tiden. Døren hans var lukket, og det var helt stille der inne. Da jeg kikket inn for å sjekke om han sov, så var han ikke der.
− Er det noen tegn til innbrudd?
− Nei, vinduene og døren var lukket. Så vidt jeg kan se, er det ingenting som er stjålet eller ødelagt. Det er helt mystisk. Som om han har forsvunnet i løse luften.
− Har Kian stukket av tidligere?
Faren ristet på hodet og sa:
− Nei. Aldri. Han er ikke typen til det.
− Vet du om han har hatt noen problemer? På skolen, med venner, med narkotika eller lignende?
− Han driver ikke med dop. Det er jeg helt sikker på. Men det er en ting dere bør vite …
Faren svelget tungt. Han dro hånden gjennom det bustete, gråstripete håret og sa:
− Det har med Leonora, moren til Kian, å gjøre.
Så fortalte han alt.
6
Kapittel 1
Game over
En dag tidligere
Det banket på døren til Kian.
− Er midt i en runde, ropte Kian.
Faren åpnet døren likevel, gikk inn i rommet og sa:
− Sitter du her og spiller fortsatt? Solen går snart ned. Er det ikke på tide å komme seg ut av pysjen og finne på noe annet?
Kian svarte ikke.
− Kan du dempe musikken, så det går an å snakke?
Kian skrudde ned volumet litt uten å se opp.
− Jeg drar ut nå, sa faren. − Det er pizza i fryseren. Jeg er hjemme før tolv.
− Ok.
− Og du, Daniel sendte meg en melding. Han har forsøkt å få tak i deg. Han lurte på om du ville bli med ut.
Kian sukket tungt og stirret inn i skjermen.
7
Han orket ikke å være sammen med venner nå. Selv ikke Daniel. For alle de andre fortsatte jo alt som før, men ikke for ham.
Faren gikk bort til Kian, rufset ham lett i håret og
sa:
− Hadde ikke det vært hyggelig da, å finne på noe med Daniel?
− Nei.
− Hvorfor ikke?
− Samma det, vel.
− Ting blir ikke bedre av å stirre på en skjerm hele dagen. Du bør i hvert fall svare Daniel.
− Hvorfor det? Det må da være lov å være i fred.
− Nå må du ta deg sammen, Kian. Du kan ikke bare stenge deg inne på rommet ditt.
− Det bestemmer ikke du.
− Jo, jeg gjør faktisk det. Og hvis du ikke kommer deg ut snart, blir jeg nødt til å skru av internett.
Kian snudde seg mot faren, smalnet øynene
og sa:
− Kan ikke du bare stikke ut med de kompisene dine og la meg være i fred?
− Nei, nå må du …
− Slutt å mas! GÅ UT! ropte Kian og pekte på døren.
8
Faren sukket oppgitt og gikk ut av rommet.
Kian smelte igjen døren, litt hardere enn han mente.
− Slutt å slenge med dørene! ropte faren.
− GÅ BORT! ropte Kian.
− Jeg er så lei av den oppførselen din! sa faren. − Nå må du søren meg skjerpe deg. Det går bare ut over deg selv dette her.
Skrittene hans forsvant nedover trappen. Ytterdøren ble lukket og låst. Så ble det helt stille.
Kian fiklet med den stripete hårstrikken til moren, som var festet rundt håndleddet hans. Tårene presset på. Hvordan kunne faren hans dra ut og møte vennene sine nå, som om alt var vanlig? Ingenting var vanlig lenger. Og det kom aldri til å bli vanlig igjen heller. Aldri!
På skjermen blinket «Game over».
Kian blunket bort tårene, skrudde opp musikken og lukket spillet. Så gikk han ned på kjøkkenet og hentet potetgull og brus.
Idet han kom inn på rommet sitt igjen, rykket han til. På skjermen var det et nytt bakgrunnsbilde, hentet fra PC-en hans. Bildet var av ham og moren.
Kians bein ble kraftløse, og han sank ned i gamingstolen.
10
Kapittel 2
Evighetsspillet
På bildet på skjermen satt Kian lent inntil moren sin, mens hun leste høyt for ham. De hadde de samme grønne øynene og de samme viltre, mørke krøllene. Han kunne fortsatt huske at håret hennes luktet søtt, som kokos. På fanget hadde han favorittbamsene sine, Biffen og Boffen. Kanskje han var 4 eller 5 år?
Moren hadde runde, friske kinn, som om hun akkurat hadde vært ute, så bildet ble tatt før hun ble syk. Rundt halsen hadde hun smykket hun alltid gikk med. Det som hun hadde fått laget etter at Kian ble født. Et sølvhjerte som det gikk an å åpne. Inni hjertet var det inngravert «Kian» med snirklete bokstaver. Moren sa at det var fordi hun elsket ham av hele sitt hjerte.
Kian visste hvor bildet kom fra. Moren hadde samlet bilder fra barndommen hans i en mappe på PCen hans. Men han hadde ikke orket å se på bildene. Det gjorde for vondt. Å se de to sammen. Lykkelige.
Før.
11
Det kjentes ut som om han hadde glasskår i magen. Alt styret hun hadde hatt med å samle bildene. Til ingen nytte.
Kian strøk pekefingeren over ansiktet til moren på den kalde, glatte skjermen. Om det bare var mulig å trylle seg inn i bildet og føle seg trygg og glad igjen.
Moren hadde ønsket at Kian skulle leve mest mulig normalt, selv om hun var syk. At han fortsatt skulle være sammen med venner og ha det gøy. Så han prøvde det. Innimellom klarte han å stenge alt det triste ute. En liten stund. Men nå angret han. Skikkelig. For han skulle så gjerne hatt mer tid sammen med henne. Tenk om moren ikke hadde forstått hvor glad han var i henne? Kian skulle så gjerne fortalt henne det, men nå var det for sent.
Han beveget musen så bakgrunnsbildet ble borte. Så fortsatte han å spille.
Etter en stund kastet Kian et blikk på klokken. Kvart på elleve. Øyelokkene hans var tunge. Men han ville ikke legge seg. For når han la seg i sengen, og slukket lyset, ble hodet hans til en svamp som sugde til seg alle de triste tankene. Om alt som aldri mer skal skje.
12
Aldri mer skal moren si at hun er glad i ham.
Aldri mer skal han fortelle henne om alt som har skjedd på skolen.
Aldri mer skal hun trøste ham når han er lei seg.
Aldri mer skal de spise middag sammen alle tre.
Aldri mer skal han få nattakos av henne.
Aldri, aldri, aldri.
Kian kunne ikke forstå det. Ville ikke forstå det. Det var så urettferdig! Hvorfor måtte akkurat hans mamma dø?
Om det bare var mulig å slette alle tankene og
bildene i hodet, så han kunne føle seg normal igjen. Til og med når han sov, fikk han ikke fred. Han hadde alltid det samme marerittet, som i en uendelig loop. Han lette etter moren i en mørk skog og kunne høre at hun ropte på ham. Men han klarte aldri å finne henne.
Kian lot blikket gli over skjermen. På jakt etter et spill som kunne sette tankene på pause. Den grønne logoen til Evighetsspillet lyste mot ham. Spillet han og moren hadde laget sammen. I begynnelsen var det bare moren som programmerte, og han som bestemte hvordan ting skulle være. Men etter hvert lærte hun ham å kode selv.
13
De stjal mange ideer fra favorittspillene hans og blandet det sammen til et spill de aldri ville bli lei av, der det alltid var noe nytt å oppdage og gjøre. Ved hjelp av to hakker kunne de bygge nye områder og hus av blokker, akkurat som i Minecraft. De kunne hoppe på sopper og forsøke å unngå å bli spist av kjøttetende planter, som i Mario. De kunne styre slangen Snake til å spise epler på bakken og gradvis vokse seg større. Og de kunne kaste fugler som eksploderte når de landet, akkurat som i Angry Birds.
Kian syntes noe av det morsomste hadde vært å bestemme hvordan spillfigurene skulle se ut. Han lagde en kopi av den søte manga-jenta fra plakaten på rommet sitt. Og selv om det var litt barnslig, lagde han en kopi av favorittkosedyrene sine fra da han var liten, Biffen og Boffen. Han lagde drøssevis av landsbyboere. De fleste fikk like ansikter, for å spare tid.
Kian kunne fortsatt huske den sitrende følelsen da spillet var ferdig. Alle linjene deres med tall, tegn og bokstaver hadde skapt et magisk univers.
Etter at moren hans ble syk, hadde de ofte spilt
Evighetsspillet sammen når han kom hjem fra skolen.
De hadde sittet ved siden av hverandre i sengen hennes, med puter i ryggen og laptop i fanget. Så reiste de sammen til spillverdenen, et sted der alt var mulig og
14
de kunne dra på eventyr sammen. Med hver sin hakke bygget de nye områder. En landsby, innsjøer, elver og fjell. En grotte gjemt bak en foss.
Men så endret alt seg. Moren ble hasteinnlagt på sykehuset. Før de fikk sagt farvel, var hun borte. Etter det hadde han ikke orket å spille Evighetsspillet. Hva var poenget med det, uten henne?
Brått ble Kian revet ut av tankene. På skjermen hadde det poppet opp en boks der det stod:
«Du har fått en ny melding fra Aronoel.»
Han gispet og sperret opp øynene.
Aronoel … Det var morens brukernavn i Evighetsspillet!
15
16
Kapittel 3
Meldingen
Hjertet til Kian slo raskere. Hadde moren sendt ham en melding før hun døde, som først dukket opp nå?
Kian flyttet musen og gjorde seg klar til å åpne meldingen. Så stanset han. Tenk om meldingen ikke var sendt av moren hans. Kanskje det var noen som forsøkte å lure ham, og det ville bli installert et virus på PC-en hans hvis han åpnet den? Men hvis det virkelig var moren hans som hadde sendt meldingen, så måtte han lese hva hun skrev. Og det var bare én måte å finne ut av det på ...
Kian pustet dypt og klikket på boksen.
En melding dukket opp midt på skjermen der det stod:
Til Kian,
Jeg er i spillverdenen vi to skapte sammen. Kan du komme hit og besøke meg? Jeg vil
17
så gjerne se deg igjen. Og vær så snill og ta med deg en av de magiske hakkene.
Hilsen Leonora
Hjertet til Kian sank. Dette kunne umulig være en hilsen fra moren hans. Den ga ingen mening. Hun kunne ikke være inne i Evighetsspillet. Hun var jo død. Og hvorfor skulle meldingen først dukke opp nå?
Dessuten så pleide hun aldri å undertegne så formelt, med navnet sitt. Hun var alltid bare «mamma».
Kian kjente sinnet vokse inni seg, som en vannballong som truet med å sprekke. Noen hadde stjålet morens bruker. De visste at moren hans var død, og forsøkte å lure ham. Hvem kunne gjøre noe så slemt? Var det noen han kjente, eller var det noen som hadde sporet opp informasjonen på nettet?
En tornado med spørsmål raste rundt i hodet hans. Hvordan kunne de som sendte meldingen, vite om Evighetsspillet? Selv ikke folka på jobben hennes, som hun lagde dataspill sammen med, visste om det.
Noen måtte ha hacka seg inn på PC-en hans og tatt
kontroll over alt han hadde lagret der. Kom de til å
true med å slette alt hvis han ikke gjorde som de sa?
Det gikk kaldt nedover ryggen hans. Mappen med alle bildene moren hadde samlet. Og Evighetsspillet.
18
Tenk om alt ble slettet. Alle minnene. Alt han og moren hadde laget sammen. Borte for alltid. Det kunne ikke skje. Måtte ikke skje.
Kian rotet nedi skuffen. Fant frem en minnepinne og plugget den i PC-en. Han måtte lage en backup. Så idiotisk at han ikke hadde gjort det før.
Han markerte filene og forsøkte å dra dem over. Men det gikk ikke. Det dukket bare opp en feilmelding. Han forsøkte flere ganger, men alt var låst.
Hva skulle han gjøre? Burde han ringe faren og be om hjelp?
Kian sukket idet han forestilte seg hva faren ville si: «Hva! Åpnet du en melding som inneholdt et virus?
Hvordan kunne du gjøre det? Hvor mange ganger må jeg fortelle deg at du aldri, ALDRI må åpne en mistenkelig melding!»
Nei, han orket ikke å få kjeft. Han måtte finne ut av det selv. Måtte forsøke å bli kvitt viruset.
Plutselig fikk han en idé. Hvis han startet spillet og filmet det som skjedde på skjermen, så kunne han studere filmen etterpå. Da var det enklere å finne ut hva slags virus det var, og hvordan man skulle bli
kvitt det. Kanskje han kunne gi filmen til politiet så de kunne finne ut hvem som stod bak, og stoppe dem før
19
de lurte noen andre?
Med skjelvende hender plukket Kian opp mobiltelefonen sin, åpnet kamera-appen og trykket på «play».
20
Kapittel 4
Den sorte flekken
Kian rettet kameraet mot seg selv, strøk den viltre luggen bakover med den ene hånden og sa: «I dag er det lørdag 14. oktober, og jeg fikk akkurat en melding som jeg tror inneholder et virus. Meldingen bad meg gå inn i Evighetsspillet. Nå skal vi se hva som skjer når jeg åpner spillet. Vent litt …»
Han satte mobiltelefonen på hyllen bak seg, med kameraet rettet mot skjermen, og støttet den opp med en bok så den ikke skulle ramle ned.
Så beveget han musepekeren over ikonet til Evighetsspillet og dobbeltklikket.
Åpningsmelodien, som han hadde lastet ned ulovlig fra nettet, drønnet ut av høyttaleren. The Imperial March, melodien til Darth Vader: «Da da da dadada dadada.» Like dramatisk og kul som alltid.
En tekstboks poppet opp:
«Ønsker du å gå inn i spillet?»
Kian klikket på «Ja».
21
En ny melding dukket opp på skjermen:
«Portalen vil snart åpne seg. Det er viktig at du returnerer før det har gått 24 timer. Etter det vil portalen lukke seg for alltid.»
Hva i all verden mente de med at portalen ville åpne seg? Og at den ville lukke seg for alltid? Kanskje det betød at hackerne ville slette spillet og alt han hadde på PC-en, etter 24 timer hvis han ikke gjorde som de sa? Brått dukket det opp en liten, sort flekk midt på skjermen.
− Hva fader?! utbrøt Kian.
Flekken pulserte, som et hjerte. Sakte ble den større og større.
Kian stirret fortvilet på skjermen. Et virus måtte ha blitt aktivert da han åpnet spillet. Nå kom det til å ødelegge alt som var på PC-en. Hvorfor hadde han vært så dum? Han burde ha stengt av PC-en og ventet til faren kom hjem igjen. Men nå var det for sent.
Kian kjente tårene presse på. Det var ingenting han kunne gjøre. Nå var flekken blitt like stor som en knyttneve.
Plutselig fikk han skarpt lys i øynene og myste. Var det noen som lyste på ham med en lommelykt?
22
Med ett var lyset borte.
Stod det noen i skogen utenfor rommet hans og spionerte på ham? Kanskje det var en innbruddstyv som lurte på om noen var hjemme? Eller kunne det være de samme folka som hadde sendt meldingen på PC-en hans?
Han skrudde av alt lyset på rommet sitt, gikk bort til vinduet og tittet ut bak gardinet. Det var helt mørkt utenfor. Umulig å se om noen gjemte seg mellom trærne.
Kian trakk for gardinene. Rommet var bekmørkt.
Idet han famlet seg frem til bordlampen, ble rommet fylt av et hvitt lys. Det kom fra skjermen hans.
Tynne lysstråler strømmet ut av den sorte flekken, som solstråler som bryter gjennom en mørk sky. Hva i all verden var det som skjedde? Hadde skjermen fått sprekker?
Kian lente seg nærmere for å se bedre. Det var da det skjedde. Han ble sugd fremover mot skjermen, som en metallbit trukket mot en gigantisk magnet.
Rommet forsvant.
Det glimtet av lys og farger.
Han falt nedover og nedover.
Sprellet med armer og bein.
23
Forsøkte å finne noe å klamre seg fast i, men det var ingenting der. Bare luft.
− PAPPA! HJELP! hylte Kian.
Men det var som om stemmen hans ble borte. Slukt opp av tomrommet rundt ham. Han visste ikke lenger hva som var opp eller ned.
Magen vrengte seg.
Så ble alt svart.
24
Kapittel 5
Portalen
Noe kaldt og mykt kilte Kian i nakken. Han sperret opp øynene.
Han var ikke lenger på rommet sitt. Han lå på en gress-slette. Over ham ruvet et stort tre med blafrende blader. Men det så ikke ut som et vanlig tre. Det var firkantet, som om det var bygget med blokker. Det liknet på et tre i Minecraft.
To feite, sorte fugler satt på en gren og kaklet. De vippet hardt med stjerten og hugget mot hverandre med nebbet. Plutselig skjøt det gnister ut fra toppen av hodene deres, som om noen hadde tent på to lunter.
BANG!
Kian rykket til.
Røyk og flammer veltet opp der fuglene hadde stått.
Fuglene hadde eksplodert, som to bomber! Akkurat som fuglene i Angry Birds.
25
Kian satte seg fortumlet opp. Det verket i kroppen. Som den gangen han hadde stupt over sykkelstyret og faren måtte kjøre ham til legevakten.
Han så seg rundt. Hvor i huleste var han?! Fargene var så sterke at alt så falskt ut, som om et lite barn hadde gått amok i fargeskrinet. Gress-sletten var omringet av skog og høye fjell. I det fjerne hørte han drønnet fra de brusende fossene som rant nedover fjellsidene. En elv slynget seg gjennom landskapet. Store, røde, hvitprikkete sopper stakk opp av det dype gresset. Akkurat som soppene i Mario. Alt virket så kjent, og
Kian visste hvorfor. Det liknet på spillverdenen som han og moren hadde skapt!
Kian ristet sakte på hodet.
Holdt han på å bli sprø? Hadde dataspillingen og savnet etter moren gjort at han ikke lenger klarte å
skjelne mellom hva som var ekte og uekte? Eller hadde han sovnet mens han spilte Evighetsspillet, slik at alt var en drøm?
Han kløp seg hardt i armen. Au, det gjorde vondt!
Det kunne vel ikke gjøre vondt hvis han sov?
Kian reiste seg opp og ropte:
− Pappa! Kan du høre meg? Hallo? Er det noen her?
26
Det var helt stille. Kian kjente halsen snøre seg sammen. Han sparket til trestammen og brølte.
Så tok han et dypt pust. Faren hans pleide å si at alt som skjer, har en naturlig forklaring. Hva var det som hadde skjedd før han våknet opp under treet? Han hadde sittet foran PC-en. Fått en melding fra noen som hadde stjålet morens bruker. Åpnet Evighetsspillet. Filmet med telefonen sin. Fått en ny melding. Så dukket det opp en sort flekk på skjermen. Det neste han husket, var at han falt.
Kunne den sorte flekken ha vært en portal inn i Evighetsspillet? Det virket jo helt sprøtt, men det ville forklart alt han så rundt seg.
Kian tenkte på meldingen han hadde fått, som sa at portalen ville lukke seg etter 24 timer. En isende følelse spredde seg i kroppen. Nå skjønte han hva meldingen betydde. Hvis han ikke klarte å komme seg hjem igjen før det var gått 24 timer, ble han fanget i spillet. For alltid.
Bildet av faren flimret gjennom hodet. Det knøt seg i brystet. Hva ville han tro når han oppdaget at Kian var borte? At han hadde rømt hjemmefra i sinne?
At han var bortført av innbruddstyver eller noe enda verre? Han måtte komme seg hjem igjen.
27
Kian åpnet stoppeklokke-funksjonen på klokken sin og trykket på start. 23 timer og 59 minutter igjen … Nedtellingen hadde begynt.
Han stirret tomt ut over landskapet. Hvordan skulle han klare å finne portalen?
Akkurat da la han merke til noe som blinket i gresset. Det så ut som om det var laget av metall.
Han gikk nærmere og satte seg på huk. Det var et sølvsmykke, formet som et hjerte. Det så nøyaktig ut som sølvhjertet til moren.
30
